Båten siger rolig ut fra den lille, provisoriske brygga innimellom takrørskogen, og det lille skogsvannet åpenbarer seg i all sin prakt foran oss. Sivkanter, vannliljer, myr og granskog ligger badet i sensommerens kveldslys og mens vannets speilblanke overflate gjentatte ganger blir brutt av ørretens vaking kjenner jeg roen senke seg. En hegre letter fra en stein noen meter foran oss, i det Kjetil manøvrerer båten rolig i retning en sivbevokst liten vik hvor vi flere ganger tidligere har stiftet bekjentskap med det stripete rovdyret. Mens Kjetil ror, rigger jeg stengene våre, og finner frem boksen med små gummifisker. Valget faller på en liten grønn shadjigg med rød buk montert på et tigrams blyhode, og når vi når frem til liljene står jeg klar i baugen. Kjetil bremser opp, og mens vi driver rolig fremover langs sivkanten sender vi to jigger i hver vår retning ut fra båten. Etter en fin bue i lufta lander begge to kun få centimeter fra sivet, og så fort de har truffet bunn begynner vi å sveive inn. Septemberkvelden er mild, kaffen er varm og sjelen er fylt av en ro man ikke får noe annet sted enn på fisketur.
Abboren
Per Pethon kan i Aschehougs store fiskebok fortelle oss at abboren er en av de vanligste og mest utbredde av våre ferskvannsfisker. Videre kan vi lese at den i praksis kan trives godt overalt. Den er å finne i brakkvannsfjorder og elvemunninger, i store innsjøer, i vann på over 1000 meter over havet og i små myrpytter. Dette gjør den til en relativt kjent og for mange, kjær art, og ofte stedet man begynner sin karriere som sportsfisker. Å fiske småabbor med mark, sluk eller spinner er noe mange forbinder med sine barneår, og ser tilbake på som en fin start på en kjær hobby. For mange stopper det der, man blir lei av småtassene, og man går videre til andre arter... Enkelte av oss finner senere tilbake til abboren som sportsfisk, og de som gjør det kan glede seg over et spennende og til tider actionfylt fiske. Et fiske som kan by på en del overraskelser...
Abboren har, som sagt, for mange vært en del av barndommens fiske. Så også for undertegnede. En og annen liten tusenbror har det blitt i voksen alder også, men det målretta abborfiske er noe jeg ikke har ofret mange tankene de siste ti, femten åra. Frem til i våres. Jeg fant frem til vann som ikke bare inneholder den ordinære hektosfisken, men også langt større eksemplarer av arten, med mulighet for fisk opp mot de magiske to kilo...
Praten går uanstrengt i båten, og samtaleemnet er i hovedsak fisk, og da spesielt abbor. Drømmen om tokilosfisken svever hele tiden rundt i bakhodet på dem som fisker målrettet etter de store abborene, og selv om den skal finnes i vannet "vårt" blir den neppe mer enn en drøm på svært lang tid. Uvesentlig egentlig, de virkelig umulige fiskene får komme når de eventuelt kommer, enn så lenge er gleden av å bare være tilstede det viktigste. Spenningen ved fisket, opplevelsen av å være nær naturen og kontakten med omgivelsene savner ofte sidestykke når man fisker, og har ro til å nyte det. Abborjigging er et slikt fiske. Man er dypt konsentrert og svært avslappet på samme tid, og ingenting kan slå det når det kommer til psykisk helbred.
Fiskekompis Kjetil med et vakkert eksemplar i underkant av kiloen. Virkelig et finjustert rovdyr!
Metoder
Når man skal begynne å fiske målrettet etter stor abbor har man absolutt valgmuligheter hva metode angår. Meite er definitivt en måte å lure diger fisk på, spesielt har meite med hel agnfisk vist seg å være effektivt på isen. Desverre er det et ufravikelig faktum at levende agn som oftest tar rotta på dødt under abborfiske, og siden fiske med levende agnfisk er forbudt i Norge utgår denne metoden for meg. Et annet agn som også kan levere diger abbor er mark. Fisket pinlig nøyaktig har mark, spesielt i England, stått for noen virkelig enorme fisker. En fungerende metode, men desverre uaktuell for meg. Vannet jeg fisker i er fullt av små sørv, som også liker mark, noe som utvilsomt ville gitt meg alvorlige problemer med å få noe annet enn dem. I tillegg til disse metodene kan både overflatefiske med for eksempel poppere og glidere levere bra, fluefiske er definitivt en metode som fungerer, det samme er ordinært spinnfiske... Tross mange metoder å velge mellom var valget mitt temmelig enkelt. Det måtte bli jiggfiske.
Et nytt kast går i nogenlunde samme retning som det første, og tilfredsheten ved å omtrent snitte sivkanten i det jiggen treffer overflata er stor. Jeg lar den synke til bunns, sveiver noen ganger og lar jiggen synke igjen. Jeg kjenner ikke hugget, jeg bare ser det slakke snøret danse bortover overflata. Jeg sveiver fort en runde og smeller til. Det svarer tungt i andre enden, og dagens første abbor er på vei inn mot båten. Uten at den gir seg spesielt lett... Jeg kjenner at det er en fin fisk, den har tyngde i utrasene, og bruker samtidig ikke mer energi enn nødvendig. Ikke som småtassene som er spreller hit og dit uten mål og mening. Denne fisken vet hvor den vil, den vil ned, ned, ned. Heldigvis for meg kan jeg nekte den gleden av å komme løs fra denne stikkende fisken den for kort tid siden tok for å være et lett bytte. Kjetil håver fisken sikkert, og vi kan beundre en vakker rovfisk oppe i båten. Over kiloen, med alle pigger ute og et imponerende gap gjør den turen til en suksess fangstmessig allerede etter få minutter på vannet. Herfra og inn er det bare å nyte...
En flott abbor på rett over kilosmerket. Markerte striper og knallrøde bukfinner gjør den til et mektig syn når den kommer opp mot overflaten. (Foto: Kjetil Finmark)
Utstyr
Jiggfisket er enkelt, lite utstyrskrevende og veldig, veldig morsomt! Personlig fikk jeg uttelling i form av abbor på 1140 gram første turen jeg testet det, og siden har jeg ikke sett meg tilbake. Jeg bedriver jigging etter abbor på aller enkleste måte, nemlig ved vanlig kastefiske fra båt. Det finnes selvsagt variasjoner innen temaet, slik som vertikal og drop-shot-fiske, men jeg vil ta for meg det enkleste og mest basic her.
Snellevalget er relativt enkelt. Man trenger man ei haspelsnelle i størrelse 1000 – 2500 (shimanostørrelse). Som regel kommer man langt med en 1000-snelle, og jeg vil egentlig ikke anbefale noe særlig større. Valget bør falle på ei kvalitetssnelle, da mye kasting, bevegelse og variasjon i innsveiving gir snella en del juling. Samtidig bør bremsen være god, for stor abbor kan absolutt gi bra motstand når den hugger på. Man vil ikke miste drømmefisken fordi bremsen er hakkete og dårlig eller har for stor startmotstand...
Når det kommer til snørevalg er det liten tvil. Tynt multifiliamentsnøre er helt klart førstevalget, bare husk å ha noen meter fluorocarbon-fortom mellom hovedsnøret og jiggen. De første turene mine brukte jeg 0.20 monofiliament, og selv om dette fungerte greit nok, føltes det som en liten revolusjon da jeg byttet til 0.12 Sufix Matrix Pro. Kontakten man får med jiggen blir uslåelig, og i tillegg får man en god del meter ekstra på kastelengden. Flettet snøre er muligens den viktigste delen av utrustningen din når du målrettet skal gå for den store abboren!
Begge disse momentene avhenger selvsagt også endel av stanga. Den bør ikke være for lang, da for lange stenger kan bli vanskeligere å håndtere når man skal jigge, og de er spesielt knotete fra båt. Selv har jeg brukt stenger på 7-8 fot, med en kastevekt på rundt 5-20 gram. Stanga bør ha litt rygg, og en nokså kjapp aksjon, da det på den måten er enklere å få jiggen til å oppføre seg slik man vil.
|
|
Den lille grønne plastbåten driver sakte på den speilblanke overflata, og i båten går praten om fisking og jigger. Vi er begge relativt ferske på jiggfisket, men har virkelig fått øynene opp for effektivtieten til de små gummifiskene. Verden utenfor det lille vannet i skogen er ufattelig langt borte, og hodet blir befriende tømt for alle tanker. Det eneste man trenger å bry seg om er det neste kastet, og den eneste bekymringen er hvorvidt det er nok kaffe igjen. Enn så lenge har vi plenty. Abboren har blitt vanskeligere. Vi får endel hugg, men ingen sitter skikkelig, og etter å ha fått opp et lite knippe jigger uten hale blir det fort klart hva som skjer. Fisken er forsiktig, og hugger så beskjedent at den ikke får kroken i kjeften. Løsningen er enkel. Jeg knyter en liten stump 0.24 fluorcarbon til øyet på jiggen, fester en treblekrok i størrelse 10 i den andre enden, og setter denne fast i buken på jiggen, litt bak kroken på jigghodet. Sjekker gangen på jiggen med den nye modifiseringen, og etter å ha justert ekstrakrokens plassering et par ganger går jiggen perfekt. Neste kast gir også et meget forsiktig napp, men denne gangen får jeg opp mer enn en istykkerbitt jigg. Nok en gang får jeg gleden av å drille kilosabbor, denne gangen blir den sikkert landet, og jeg kan fornøyd slå fast at modifiseringen har båret frukter. Jiggen henger på utsiden av kjeften, treblekroken sitter som støpt inni.
Jigger
Det finnes et enormt utvalg av jigger der ute i utstyrsjungelen, og det er fort gjort å bli forvirret når man leter etter den ene man virkelig tror på. Ikke nok med at det finnes et utall forskjellige jiggtyper å velge mellom (noe dere kan lese mer om her: Jigg til det meste), man har det evige spørsmålet om farge og størrelse i tillegg...
Den ekstra treblekroken reddet denne fisken for meg.
Etter å ha testet en del varianter har jeg helt klart falt ned på shadjiggene som mine favoritter. Dette er jiggene som ligner små fisk, en type jigg som i forskjellige størrelser har vist seg å være et overlegent agn til abboren i mine vann. En annen ting man kan bli grå i håret av er fargevalget. Nøyaktig hvilke farger som leverer fisk varierer en hel del fra vann til vann, så det beste tipset må være å skaffe seg 4-5 forskjellige farger til å begynne med. I mine vann har grønne jigger levert bra, sannsynligvis fordi abboren nok spiser en del av sine egne der. I andre vann har de samme fargene vært fullstendig uinteressante for fisken. Av og til må man ha noe som skiller seg ut, andre ganger er det avgjørende at jiggen ligner så mye på byttefisken i vannet som mulig. Dette må man ganske enkelt prøve seg frem til der og da.
Et lite knippe favorittjigger. Noen modifisert med assistkroker, andre uten. Dagsformen til abboren bestemmer om assistkroken er nødvendig eller ikke.
Det første man lærer når man jigger etter stor abbor er at jiggen nesten ikke kan være for stor. Det er selvsagt løgn, den kan det, men det er ingen fare ved å bruke jigger på 10 – 15 centimeter. Selv begynte jeg med 6 centimeter lange jigger, og avanserte fort oppover på skalaen. Abboren er svær i kjeften, og har små problemer med å sluke en 12 centimeter lang gummifisk...
Disse jiggene monteres på jigghoder i bly. Selv har jeg stort sett brukt helt ordinære blyhoder uten farge, med en vekt på mellom 7 og 15 gram. Krokstørrelsen må tilpasses jiggen, Så prøv å få tak i blyhoder med litt forskjellige størrelser. 2/O har fungert fint som en slags allroundkrok.
En shadjigg i abborfarger med assistkrok montert. Sjekk gangen på jiggen etter at du har festet treblekroken i kroppen, av og til kan den komme litt i ubalanse, men dette justeres som regel lett ved å flytte litt på kroken.
Mitt beste tips til en som skal starte opp med abborjigging er å bestemme seg for en type jigg (for eksempel shadjigger) og heller variere litt med fargevalget. Da har man et sted å begynne, så kan man heller utvide arsenalet etterhvert. Jigghaler er såpass billig, at dette ikke trenger å gjøre det dypeste innhogget i lommeboka.
Fra fem, seks jigger i lomma var veien kort til fire bokser fulle. Variasjon er spennende og jigger koster svært lite. I tillegg er det ikke gøy å plutselig stå der uten den ene som gir fisk den dagen.
Hvordan skal jeg fiske?
Jiggfisket er ikke vanskelig. Det er, når man har valg ut jigg og står klar til å kaste, rett og slett veldig lett. Kast ut, la den synke til bunns og sveiv inn noen meter. La jiggen igjen synke og sveiv inn. Fortsett med dette, samtidig som du varierer hastighet og tid mellom hvert spinnstopp. Som regel tar fisken når jiggen synker, så vær våken og klar til å gi tilslag når snøret er slakt, ofte vil du ikke kjenne hugget, bare se det i form av snøret som spretter opp og ned bortover vannflata. Huggene kan være alt fra steinhard bråstopp til uhyre forsiktig dunking i jiggen, så det kan være en fordel å holde en finger lett på snøret for å registrere de i blant små og forsiktige nappene. Bruk en halvtime/tre kvarter på å systematisk fiske av en plass, og beveg deg videre om dette ikke har gitt resultater. Ofte er det bare snakk om å finne fisken, og har du en plass du har trua på, men som ikke har levert fisk, prøv andre steder en stund, og ta turen tilbake senere på dagen.
Min svoger Christian med hans første abbor av reel størrelse. Tok ikke mange kastene med jiggen før denne satt.
Hvor skal jeg fiske?
Av og til kjenner man vannet man skal fiske i godt, og da vet man gjerne hvor fisken samler seg. Andre ganger står man foran et helt nytt og ukjent vann, og er i utgangspunktet totalt blank. Da er det greit å ha med seg noen små tips på veien. Abboren er i aller høyeste grad en rovfisk, og rovfisken finner man der byttefisken er. Grunntopper og små skjær er ofte hete spotter, det samme er sivkanter og i og rundt liljeblader. Fisker man fra båt er et ekkolodd verdt sin vekt i gull (og sannsynligvis litt mer) når det gjelder å lokalisere topper og grunne områder under vann. Sivkanter er litt lettere å finne... Min erfaring er at man omtrent ikke kan kaste for nærme sivet. Mine største abborer det siste året har jeg fått under en meter fra sivkanten eller midt inne i liljebeltet. Trikset har vært å kaste inn blant liljene og håpe på at abboren biter før man setter seg fast. Det har fungert med relativ suksess. Som man forstår trenger man ikke fiske dypt. Det beste fisket har jeg hatt på mellom 2 og 7 meters dyp, med en tydelig tendens til at abboren trekker dypere når vannet blir kaldere.
Abboren landes sikkert og enkelt med tommelgrepet i underkjeven. Fisken tåler det fint, og fraværet av store skumle tenner gjør det til en udramatisk affære. Jiggen sitter godt.
Når skal jeg fiske?
Abboren kan fiskes året rundt, og er blant annet en populær ismeiteart. Fisken er gjerne størst tidlig på våren før gyting, men også høstfiske kan levere noen solide eksemplarer. Høsten er nok prime time for abboren. Når temperaturen synker, vannet blir klarere og solen ikke steker like intenst kan abboren til fulle utnytte sine evner som en fryktet rovfisk. Blir det for varmt i vannet synker aktivitetsnivået betraktelig, så midt på sommeren kan man gjerne finne på andre ting å gjøre. Fiske suter, for eksempel...
Min hittil største abbor på jigg. En fisk som kommer til å figurere høyt på listene når fiskeåret 2010 skal oppsummeres. (Foto: Kjetil Finmark)
Turen går mot slutten. Septembersolen har gått ned bak tretoppene, og mørket siger på. Abboren biter dårlig i mørket, og etter noen siste kast setter jeg meg ved årene og vender båten rolig inn mot brygga i sivet igjen. I morgen venter nok en hverdag med de utfordringer og krav denslags har å by på, men etter å ha brukt ettermiddagen med ei fiskestang i hånda, på et lite vann i skogen er batteriene godt ladet opp. Beveren svømmer rolig langs vannkanten, og dykker uten en lyd. Vi legger til land, pakker sammen sakene og tusler opp mot bilen. Nok en vellykket tur etter abboren er over, og vi vet begge at det ikke blir særlig lenge til neste gang.
Live to fight another day. De store abborene bør settes tilbake. Ikke bare fordi de er dårlig matfisk, men fordi de er viktige bestandsregulatorer i vannet. De justerer balansen i vannet, og forhindrer det i å bli nok et tusenbrødrevann. (Foto: Kjetil Finmark)