Seks mann med stive stenger (og faktisk noen store fisk!)

[Svendinfiskervenn]

Dette innlegget ble først postet på NKML sine sider, og er tilpasset den siden: http://nidarosiensis.blogspot.no/2014/04/seks-mann-med-stive-stenger-og-faktisk.html . Om bilder o.l. ser litt rart ut her beklager jeg det, men det blir ikke tid til alt her i verden.. Mitt tips - > sjekk bloggen enten før eller etter!

Etter å ha vært hjemme på sør-vestlandet noen dager tidlig i påsken, hvor det hadde blitt bedrevet JOFL-ing med fin rognkjeks, lomre og skrubbe som resultat var det tid for å legge fiskestanga på hylla, spenne på seg skistøvlene, og å banne seg over tilsynelatende evig nye fjelltopper i Fagre Stryn. Man må tross alt bruke noe av tiden sin på familie, og for mitt tilfelle var det på toppen av det hele første møte med svigers. Men, for det er alltid et men for en fiskeavhengig, det var snakk om en viss tur på dypet med en viss Sunnmørsmafia. Jeg hadde lite trua på at dette var noe Anne, min atskillig bedre halvdel, ville bedrive tida med i påsken, men jammen var ikke turviljen på plass der også, så da var det bare å sette alarmen på 04:30, og å kjøre utover mot et ferjeleie i Rovdefjorden hvor vi skulle plukkes opp av M/S Kråkøysund, Per Odds (Franks far) stolte fiskebåt. Med på turen hadde vi halve Sunnmøre, anført av NKMLs egne Sindre og Frank, samt to medlemmer av «Gatthålet Havfiskeklubb», Asgeir og Kalland.

Som man kan se var det lite å utsette på været. Det kunne vel knapt vært bedre utgangspunkt for en tur på dypet enn dette.

Etter at skuta hadde reist omtrent to timer plukket de opp meg og Anne. Til tross for Sunnmøringenes noe...tja, gjerrige(?) rykte, var det såvidt et ukvemsord å spore selv om jeg måtte bomme grovt av bommer, søkker og alt annet man trenger for å blanke på dypet.

Første stedet vi la oss (merk: «la oss», vi lå dønn i ro og slapp å ankre opp!) var det napping på stanga mi med en gang, til stor glede i båten. Jeg kunne styre begeistringen, for dette var et noe kjent napp for meg, ref. turen NKML hadde forrige påske. Ja, jeg hadde Fornemmelse for Stord (Langenuen-jazz). Og jeg skulle få rett, innen fem minutt fra agnet var uti hadde jeg oppe den første hågjelen for dagen. Jaja, det hadde nå vært på kanten om både vær og fiske skulle være like bra, ikke sant?

Etter noen fattige minutt var det napp på flere stenger: svarthå. Til min fasinasjon var det faktisk både nye arter og perser på svarthå ute og gikk blant folk, så det var ikke helsvart. Mistanken om at det skulle bli nettopp en slik dag var forsterket, men det skulle heldigvis ikke vise seg å stemme særlig godt...

Etter at svarthågjengen var ferdig nappet det på nytt hos meg, men jeg lot det bare ligge, tenkende at det bare var svarthå hos meg også. Overraskelsen var derfor mildt sagt stor da jeg etter en tid sveivet inn og det i overflaten plutselig lå en ny art: Vassild! Spenningen ble litt i overkant da den falt av kroken helt i overflaten, og jeg måtte forsøke å kleppe en skapning på 170 gram. En stund så det mørkt ut, men tilslutt fikk jeg den med opp, og fjordene fyltes med en gledesbrøl. Kaptein Per-Odd (som jo er yrkesfisker av ..øh.. yrke) måtte riste på hodet av den elleville vassildjubelen. Klokken var enda ikke passert 0800, og en ny art var notert. Ting så lysere ut!

Ikke lenge etter var det fisk på lenger bak i båten også, og etter noen minutt med sveiving kommer en STOR vassild til syne. Kalland var tidlig ute og annonserte "NORGESREKORD! NORGESREKORD!" utover fjordene. Sindre kunne helle kald karsk i blodet, og si at den nok var nærmere en dobling av det han hadde fått, men det var likevel et flott eksemplar med sine 780 gram.

Kalland er en staut kar, dog likefullt Sunnmøring, og en slik fight som vassild på 780 gram er ikke bare-bare for disse urmenneskene. Han er synlig preget, og tvinges til å ta en solid powernap. (Red. Anm: Dette kan også forklares med at han såvidt lukket øynene natten før, men det er bare èn av mange mulige alternative forklaringer)

Sindre ble brått stille. Nå var det tatt tre vassild på kort tid. Vassild for Sindre ville bety ny art, og ikke minst: 60 arter i lista. I dyp konsentrasjon skifter han tackle, og går for hekle med mindre kroker. Ikke mer enn et par minutt senere har han fisk på, og drar opp ikke mindre enn to på en gang. Et smil bredere enn svarthåsmilet brer seg over de Sunnmørske lepper. Dagen er reddet, også for Sindre. Han prøver seg på at nå er det på tide å sprette champisen han har med. Jeg får heldigvis avverget dette, for jeg har en fornemmelse at vi bare har sett starten ennå. Og mine fornemmelser er som kjent, ja ok, ganske dårlige, men i dette tilfellet skulle det vise seg verdt ventingen.

Så blir det litt stille, før det igjen smånapper rundtom, og båten fylles med lusuer, hvorav den største nok en gang går til Sunnmørsmafiaen, med Asgeir på topp. Som den ekte fiskeren Asgeir er kjører han konsekvent fisk med en sigarett i munnviken. Jeg har peiling på stil og mote, og dette er sådan av høyeste nivå.

Vi får ikke mye pause før det napper litt dypere i stengene rundtomkring. The Brozms of Deepsea have arrived. Min gamle pers var på 7.06, en pers som har stått fryktelig lenge. Det var ikke håp om å ta den heller i dag, med brosmene på 2-3-4 kilo som kom opp i båten.

Men så økes innsatsen. Sindre får på noe større, og pumper opp en havets bulldog på småpene 8.8, og noterer seg dermed for båtens største fisk så langt. Hjerte- og lungeredning iverksettes selvsagt på brosmen, men livet står dessverre ikke til å redde. Sindre er likeglad, han har fått ny pers.

I total stillhet, og et par røyk i munnviken, har Asgeir kjørt fisk en liten stund før jeg får det med meg, og buen i stanga er faktisk ganske betydelig! 17 banneord og 12 sigaretter senere kommer det til syne en lang hvit skapning i sjøen. Lange, og den har potensiale til å bli ny dagsbeste. To sigaretter senere får vi veid fisken, og vekten stopper på småpene 11.4. Ikke dårlig. Klokka er ikke rukket å bli 12, og vi har allerede passert tikilosgrensa.

Men så: Noe større var på gang hos meg. Jeg kjente stanga overføre kreftene fra dypet langt inn i buken der den ble holdt. Udyret der nede kjempet noe voldsomt i mot, og jeg løftet og sveivet til en enorm energikostnad. Ryggen brølte. Tennene sto mot hverandre som soldater i rett. Jeg har blitt fortalt at jeg kommandere Anne til å løfte opp ulltrøya mi, slik at svetten på ryggen kunne fordampe for så å bli regn i Bergen. Etter 300-400 meter med multi begynner jeg endelig å skimte mono. Salvation! Det skimtes noe hvitt nede i dypet.. det er.. en lange. En lange på kanskje 2,5 kilo. Flausen er total. Karmøybu, oppvokst ved havet, og blir nærmest utslått av en slik fisk? Patetisk. Det sies ingenting på båten, det gjør alt desto verre, for jeg vet hva som tenkes. Men som enhver dårlig taper har jeg funnet en skyldig. Dam Steelpower 30lb. Det ryktes at det ble lagd 7 av disse stengene, og en ble gitt til hver konge i landene som den gang var. Men stangens rygg var for kraftig for kongene, og dens stangringer i støpestål kuet viljen og ryggen til disse tidligere herrene over menn. Mye om og men, fire Gollum og tre ringskrømt senere ble altså en av disse forhistoriske maktkjeppene solgt til en fattig bondesønn fra Karmøy. Forrige gang stanga tok storfisk, en lange på 19,5, betød det nesten slutten for eieren. Det tok to år med gjenopptrening av normal gange og tale for å komme tilbake til samfunnet igjen.

Mens jeg stod der og funderte over denne rare stangen skjedde noe rart.

Med ett var det som om himmelen åpnet seg og en himmelens hærskare viste seg og sang:
«Ære være DAM i det høyeste, og fred på sjøen, blant mennesker som har dens velbehag». Da skjønte jeg at dette stanggreiene hadde gått for langt, og kastet Dam-stangen som et prosjektil ut mot havet. Der den sneiet en blåhval, lagde barn med en havfrue, og sank Titanic.

Neida. Jeg byttet fint og rolig stang, og la Dam-stangen i posen sin. Nytt verktøy: Tidenes mest underklassifiserte stang: Bodø 15lb.

Det har ikke kommet spesielt godt frem enda, men denne fisketuren var mer enn bare en vanlig fisketur. Det var en underforstått spenning i det hele. Fem sunnmøringer. Vokst opp ved havet på sin måte (dvs mistet på hodet som barn atskillige ganger alle sammen - Frank gikk faktisk med sykkelhjelm og bjelle konstant i oppveksten på grunn av dette. Mer om hvorfor Frank ble Frank en annen gang), og en Karmøybu og hans utkårede. Det var klart at dette var ikke en vennskapelig fisketur, det var en konkurranse hvor ære, stolthet og retten til å fise på den tapende part sto på spill. Og med vår alles kunnskap om ur-tarmgass fra Sunnmøre så visste vi at innsatsen var i høyeste laget.

Jeg satte inn et ekstra gir.

I snella, og ga tilslag. Fish on! Det var en drøm å kjøre fisk på nystanga. Jeg kunne løfte fisken uten å samtidig separere ryggvirvler hos meg selv. Fisken som var på gjorde noen små dunk, før den motvillig ble med oppover i vannlaget. Jeg nevnte spøkefullt breiflabb, men tenkte mest dau brosme. Fighten var preget av ekstremt jevn motstand, med såvidt bevegelse underveis. Derfor burde kanskje ikke overraskelsen vært så stor som den var når jeg kunne skimte et langt nesegrev nede i havet. «Det er spiss!» Jeg fikk halvveis følelsen av å være Irvin på Langenuen, men fortrengte det fort. Fisken måtte landes. I det jeg svinger den inn mot båtsida ser jeg det som tar motet og energien fra meg, jeg kjenner jeg fysisk faller litt sammen, som en snømann brått utsatt for en strand på Ibiza en varm sommerdag. Kroken sitter ikke der den skal, men litt til siden. Feilkroka. Jeg er ikke den første, og garantert heller ikke den siste som opplever et slikt øyeblikk. Isje bra. Det blir en fotoseanse, og jeg lar meg likevel henrive av denne vakre skapningen. Jeg mener personlig at dette er en av de vakrere spitzene jeg har sett. Og tar godt tak i buk og kjønnsorgan for bilde. Vekten stoppe på 7.1 kg, heldigvis ikke en av de største eksemplarene av arten. Jeg skal ta større en dag..

Sindre er ikke mye imponert, siden han drar opp slike på hver tur nå for tiden, men resten av båten ser skapningen for første gang, og deler min mening. Skaten slippes varsomt ut igjen, og drar raskt mot hjemmet sitt langt der nede.

Følelsen man sitter med etter å ha fått en slik fisk, men ikke kroket den riktig er veldig rar. En veldig tomhet egentlig, en slags apati. Sikkert litt som for en kunsttyv å dra på Louvre for å stjele Mona Lisa, bare for å komme hjem med Elg i Solnedgang i stedet.

Jeg slenger litt umotivert agnet uti igjen, og bruker litt tid på å nyte utsikten vi har på denne fantastiske dagen. For den hengivne leser så kan man merke seg at to av personene på denne turen som regel unnslipper å bli kalt ord som «sjøulk», «sjøvant», eller «sjøbeint». Det er undertegnede og Frankosaurus. Vi er rett og slett som et par designermøbler spesialtilpasset for sin bruk, i vårt tilfelle: Landjorden. På sjøen blir vi transformert til klappstoler fra Ikea som faller sammen ved den minste krusning. I dag er dog været så fint at hverken jeg eller Frank føler behov for å justere næringsinnholdet i Rovdefjorden, selvom jeg skimtet en svak grønnfarge i Franks kinn da vi ble passert av en Askeladden 18 i sikkert minst 20 knop. Lang historie kort: Det var veldig fint vær.

Vi ble som sagt skysset av Franks far, Per Odd. Han fant seg etterhvert godt til rette på godplassen. Når man først skal vente på en gjeng idioter som fisker 12 timer så var dette jo en grei plass å gjøre det.

Alt er visst ikke så ille likevel, tenker jeg. Og ikke lenge etter napper det på nytt i stanga. Jeg gir fisken god tid, flere minutt med fri spole, bare sånn i tilfelle vet du, før jeg gjør tilslaget. Fish on! Nå fightes det litt mer, og etter en fin fight kommer det opp en solid brosme. Jeg ser med en gang at dette bør være pers, og jammen er det også det! Jeg er ikke svensk, og heter heller ikke Adam, så fisken er ikke over 10 kilo (dog 10+ er den?). Vekta stopper på 9.7 kilo, og spiss-skuffelsen begynner å falme så smått. Dette er en forbedring av min gamle pers med vel to kilo.

Dagen var jo langt på vei reddet for meg, men det ville liksom ikke gi seg helt med fisket, for ikke så lenge etter så dunker det igjen i stangtuppen min. Jeg gir igjen god tid til skapningen der nede før tilslaget settes, og denne sitter – GODT! Det er en voldsom tyngde i sakene, og jeg ymter vel frempå at det kan være langepers, uten helt å tro det selv.

Men ettersom fisken tyner både stang, snelle og mann i noen seige utras oppover så øyner jeg et håp. Per Odd er sikker på kveite (men det har han vært på hver fisk til nå, så jeg velger å ikke legge for mye vekt i de ordene). I det monoen viser seg kommer en lang skapning til syne ti meter fra båten. Lange, og den er stor! Etter kyndig klepping fra Asgeir og Kalland løftes fisken over ripa. Det jubles, jeg tror persen kan ha røket! Jeg må gi opp å veie fisken, den blir for lang å løfte for meg. Kalland, som måler 2.87 på støvelesten (tilsvarende strømpelesten for ikke-Sunnmøringer), tar jobben og løfter fisken lett opp. Vekta svinger mellom 22.4 og 22.6. Vi sier 22.5, og jeg har slått en 7 år gammel pers med tre kilo! Nå sprettes champis, og det gjør uendelig godt å kunne fortsette brosmepers med langepers!

Nå var dagen reddet for meg. Spiss-skuffelsen var helt borte (tilbake i dag). Men jeg hadde jo med meg følge, som også ville ha fisk, så vi satte i gang med å prøve etter sei under båten. Fisket gikk vel så som så, her kan man se hva Kalland mener om det hele.

Så gjenstår bare oppsummeringen. Dager som denne er rett og slett grunnen til at vi ikke klarer å kjøre forbi blikkstille fjorder uten å kjenne en dyp indre uro. Dette er den type dag som gjør det greit å gør-blanke alt for mange ganger i løpet av året. Dette er rett og slett typen dag som vi fiskeidioter lever for. Herlig selskap, flott vær, og bra fiske.

Takk for turen, og takk for lesingen!

Innlegget ble opprinnelig lagt ut på: http://nidarosiensis.blogspot.no/2014/04/seks-mann-med-stive-stenger-og-faktisk.html

[Ølgylt]

Digg rapport!

Grattis med perser

[Stian N E]

Veldig underholdende rapport!

....og grattis med feilkroket spisskate og lang lange:-)

[Svendinfiskervenn]

Veldig underholdende rapport!

....og grattis med feilkroket spisskate og lang lange:-)

Usikker på om jeg skal takke for en gratulasjon for feilkroket fisk, men la gå - takk

Var en helt fantastisk dag. I morgen er det vel en uke siden. Den som kunne vært ute på fjorden igjen istedenfor et klamt møtelokale på Florø...

[ahamm]

Hærlig Gratulerer med perser

[krishau2803]

Super rapport!

[havtryta]

Hadde gått meg hus forbi denna, men bedre seint enn aldri har vel sjeldent stemt bedre - for detta var gild "etter-lunsj-med-kaffikopp-i-handa"-lesning.