En sleip kveld med en syk avslutning

[Fisk og rask]

Seinsommerens og høstens fisketurer har stort sett handlet om havål for min del. Det vil si: Jeg har prøvd å få havål. Jeg kroket årets første eksemplar av arten 7. juli, i tropevarme og fullt dagslys. Siden den gang har det blitt en del turer, under både gode og dårlige forhold, men resultatet har jevnt over vært det samme. Det har for all del blitt litt fisk, men med unntak av ny pers på piggskate, har ikke de store havålagnene mine levert noe som helst spennende de siste månedene. Den manglende havålsuksessen, i kombinasjon med et par frekke fangster av småflekket rødhai fra en av de typiske vårplassene våre den siste uken, gjorde at lørdagens fisketur ble med karpestenger og små agn.

Jan og jeg reiste nordover litt før klokken 18.00, med småflekket rødhai som kveldens targetart. Dette er en art vi begge mangler, men som har dukket opp på denne plassen en del ganger etter hvert. Vi hadde shelteret oppe og de første agnene i sjøen like før mørket senket seg, og ti minutter etter at jeg hadde fått bunnkontakt på det første kastet, runnet det på skapelig vis. Tilslaget ble møtt av tyngde, og ikke noe mer enn det.

Rødhai var det garantert ikke, men jeg følte meg nokså sikker på at det som hang i den andre enden i alle fall var rødt. Og slimete. Og fullt av blekk. Det hadde jeg evig rett i. Vi har fått noen røde blekkspruter her tidligere, og de oppfører seg likt hver gang. Denne var intet unntak. De er omtrent like spreke som en våt avis, men selvsagt alvorlig mye kulere når de først havner på land. Det gjorde denne uten nevneverdige problemer.

Kveldens første røde, en blekksprut.

Jeg vurderte kjapt i hvilken grad blekkspruten skulle få bli agn eller ikke, men endte opp med at den kunne få beholde livet. Vi hadde tross alt med oss både makrell, reker og blåskjell nordover, så vi led ingen nød på agnfronten. Blekkspruten selv virket også fornøyd med ordningen, der den etter et par bilder skjøt fart nedover i vannlagene.

Omtrent samtidig kom Ojan kjørende i kassebilen sin. Han hadde fått kaffebesøk rett før avreise, og var derfor litt forsinket. Uten at det gjorde så mye. Rødhaifisket foregår nemlig etter at det har blitt mørkt, og sånn sett var han helt i rute. Han rakk til og med å få et glimt av blekkspruten, en skapning han aldri tidligere hadde sett på nært hold, så alt var velstand.

Det var ikke et vindpust å spore denne kvelden, men regn hadde vi mer enn nok av. Vi satt heldigvis fint i ly for regnet inne i shelteret til Jan, men klarte likevel å bli bra våte under rigging av stenger og agnsjekker. Uten at noen brydde seg særlig mye om det. Skal en fiske på Vestlandet om høsten, kan en rett og slett ikke klage på slike bagateller.

De første timene bød ikke på veldig mye action. Ojan og Jan fikk hver sin minihvitting, men det var lite spennende å melde om. Så runnet det omsider på godt vis hos meg, og motstanden vitnet om noe som for alt jeg visste kunne vært en rødhai. Det var det ikke. Av alle ting var det en ål som hadde funnet makrellstrimmelen min der ute i mørket. Ikke noen havål, men en helt vanlig ål. Nokså bra var den også, og med sine 760 gram noterer jeg den som pers. Jeg har fått en del større eksemplarer i barndommen, men dette var lenge før jeg hadde vekt og fotoapparat, så en ny og dokumentert pers var velkommen.

Kveldens andre røde. Rødlistet, that is. Vanlig ål på 760 gram.

Ålen er rødlistet og totalfredet, og sånn sett holdt vi stikkordet rød varmt ennå en stund. Men noe nærmere rødhai var vi ikke. Fisken fikk selvsagt kjapt friheten tilbake. Det gjorde også artsfrenden dens, som fant makrellagnet mitt en liten time senere. Vi er bare en liten håndfull tullinger som fisker med agn på denne plassen, og så vidt jeg vet er det aldri tatt ål her tidligere. Derfor var det litt snodig at hele to eksemplarer havnet på land denne kvelden. Men der har du agnfiske i sjøen, en vet faktisk aldri hva som kan finne på å bite.

Kvelden ble etter hvert til natt, og fisene og tullpratet satt løst. Fisket var derimot labert. Jan og jeg landet hver vår hyse, mens Ojan sine agn forble urørte. Godt utpå kveldingen runnet det endelig bra hos meg igjen, og på ny hadde jeg troen på rødhai da jeg satte tilslaget. På ny måtte jeg også konstatere at jeg tok feil. Opp kom nemlig en liten lysing. Fisken var sprengt, så den blir middag. Om jeg koker 12-15 poteter til, metter den sikkert to personer, også.

En liten lysing havnet også på land.

Lysingen var ikke stor, men dette er likevel en art det alltid er kult å få. Denne var også bare min andre fra land noen gang, så jeg var egentlig happy. Men ikke like happy som Ojan etter hvert ble en god time senere. Det tror jeg forresten ingen i kongeriket var på dette tidspunktet. Og situasjonen som førte til all gleden er noe av det sprøeste jeg har vært med på i fiskesammenheng.

Det hele begynte med noen forsiktige napp på Salinaen til mannen med de lange, mørke lokkene. Her ble det fisket med 0.50-fortom, 2/O-krok og en liten makrellbit. Motstanden Ojan møtte da han satte tilslaget var han ikke obs på i det hele tatt, og vi skjønte alle at det var alvor da stangen knelte og den kraftige Baitrunneren matet ut snøre på full brems. Her luktet det kveite.

Fisken var råsterk, men egentlig ganske snill. Den fulgte land nokså greit, og steg høyere og høyere i vannsøylen. Langt der ute i mørket var det vanskelig å få øye på noe som helst, men etter noen minutter med fighting, skimtet jeg en lang og lys skygge. «Stor lange», ropte jeg til de andre. Så steg fisken ytterligere en meter, og begynte å svømme baklengs, 30 meter fra land. «Nei, det er en jævlig havål», rettet jeg meg selv til.

Det er ikke fritt for at adrenalinet pumpet hos stakkars Ojan, som bare tenkte på hvor liten krok og tynn fortom han fisket med. Likevel kom fisken etter hvert fint inn til land, og så håveklar ut. Men det var før den fikk øye på håven. Da gikk den nemlig ***** mental, tverrvendte og rygget seg inn i steinfyllingen vi stod på. Fisken forsvant på et blunk, men krokfortommen var ennå synlig. Og da vi lyste inn i hulen den hadde funnet seg, så vi rett inn i dødens gap.

Fisken var bokstavelig talt bare en meter under beina våre. Det var til gjengjeld en meter med svære steiner. Men ålen hang fremdeles på stangen, så å gi opp var aldri et alternativ. Dermed kunne den virkelige kampen begynne. Det hele utspilte seg omtrent som følger: Jan holdt krokfortommen stram og kjørte den svære SavaGear-håven ned i fluktruten til fisken, jeg brettet opp armene og begynte å rydde stein, mens Ojan stod med stangen i hendene og kjempet med tårene.

Etter litt steinrydding fikk jeg øye på en del av den lange ålekroppen der nede i uren. Jeg kjørte venstrearmen ned i steinrøysen, og fikk et slags tak om den sleipe muskelen av en fisk. Tilfeldighetene, og kanskje også skjebnen, ville det slik at det var akkurat ved gattet til fisken jeg kom til, og det kan veldig godt hende at det var dette som reddet kvelden. Jeg fikk i alle fall så godt feste som det er mulig å få på en havålkropp, og dyttingen kunne begynne.

Det hele var nokså håpløst. Fisken ville ikke ut for alle pengene i verden, og Jan kunne ikke legge press på den fra hodeenden. Til det var krok og fortom for puslete. Utrustningen var tross alt beregnet på søt småhai. Gode råd var dyre, men Jan har vært ute en vinternatt før. Han beordret en nokså paralysert Ojan til å finne en stor mallekrok og tjukk mono, og fiskeren gjorde som han fikk beskjed om.

Tanken var enkelt nok å sikre fisken med kraftig redskap, for så å tvinge den ut med makt. Dette var dessverre lettere tenkt enn gjort. Vi fikk riktig nok fisken såpass langt ut av hulen at det var mulig å sette en ny krok, men havålen hadde ingen planer om å være med på denne leken. Det hele endte med at kroken fikk feste for langt ute i fiskekjeften, og at det samme festet glapp i det Jan begynte å dra. Dette igjen førte til at fisken nok en gang rygget, og samtidig tredde seg elegant inn på min venstre lillefinger.

Dette var, forståelig nok, mer enn ålen hadde kjøpslått for da den glefset i seg den vesle makrellbiten litt tidligere på kvelden. Nå hadde den også fått nok av sitt ferske huleeventyr, og etter å ha fått en finger i rasset, satte den fart fremover. Her ventet Jan med håven, men denne dukket fisken elegant under. Veien til frihet lå dermed tilsynelatende åpen, men det gjenstod fremdeles et vesentlig hinder. Fisken hadde nemlig 95 kilo med slostril hengende fra gattet.

Jan var lynkjapp da flukten bråstoppet. I rein refleks fikk han tverrvendt håven, huket tak rundt midtpartiet på fisken og lempet den over i nettet. Og i grevens tid, også. Gattgrepet glapp nemlig i samme sekund, og fisken ville vært fri. Det vil si… 2/O-kroken satt fremdeles godt i overkjeven, og 0.50-fortommen holdt stand. Om den hadde tålt enda et utras har jeg derimot mine tvil om. Det spiller uansett ingen rolle, for nå lå altså fisken i håven.

Etter en lang kamp, som krevde tre mann, havnet til slutt havålen i håven.

Elendig bilde, men en ser i alle fall hvor 2/O-kroken sitter.

Ojan prøvde seg på et jubelbrøl, men det hele druknet i et slags hikst. Mannen var helt tom. Det eneste han fikk frem var: «Den der må jo være over ti kilo. Det må jo være min første fisk over ti kilo». Det var det. Den solide ålen, som helt sikkert var sine 170 centimeter lang, ble klokket inn til 13,82 herlige kilo. Og den ble altså tatt på en 2/O. Og 0.50-fortom. Det er passelig sykt. Det blir heller ikke mindre sykt av at det så vidt jeg og noen andre kjenner til aldri er tatt havål her, heller. De finnes riktig nok i fjordsystemet, men de mer kjente plassene er langt unna. Inne på sandgrunnene er de ikke akkurat vanlige.

Avkrokingsmatten var latterlig mye for liten til denne fisken.

Et stykk meget happy fisker, med sitt livs fisk.

Etter litt fotografering fikk fisken friheten igjen, og den svømte tilsynelatende uskadd og fornøyd tilbake der den kom fra. Fysisk uskadd, i alle fall. De psykiske påkjenningene antar jeg kommer til å sitte i en stund. Heldigvis har ikke havålen nevneverdig god hukommelse.

Takk for denne gang. Snakkes igjen om syv-åtte kilo.

Det tok nesten tre kvarter fra fisken runnet til den fikk friheten tilbake, og ingen av oss hadde særlig mer å gi etterpå. Jan og jeg gav det hele ytterligere en halvtime, men det hadde ikke noe for seg. Ingenting kunne ha toppet det vi nettopp hadde vært gjennom, uansett. Ojan surret på sin side rundt sin egen akse i et kvarters tid, før han pakket sammen, snøvlet noen tåkete superlativer og satte seg bak rattet. Jeg vet ikke i hvilken grad lykkerus slår ut i en promillekontroll, men det var sikkert like greit at han ikke ble stoppet av lovens lange arm på veien hjem igjen…

Endret October 16, 2014 av Fisk og rask

[knutis]

Kul fangst! Og flott rapport!

[Eivind Stensrud]

Ikke dårlig bifangst!

[felix]

skambra rapport! flott lesing

[carpis]

Ekstrem bra. Super flott rapport.

Ojan, gratulerer med ny pers.

[stoffers]

Hehe. Kanonbra rapport!!

[cannonbang]

Gratulerer med fangsten.

Morsomt med den blekkspruten også forresten, den var litt ekstra krydder til en flott rapport, eller kanskje det heller burde kalles ei fiskehistorie, siden det ert det denne sannsynligvis vilo bli med tida.

[Fisk og rask]

Takk for tilbakemeldinger. Det hele var nokså sprøtt.

[Tequila]

[piscator]

he he, fantastisk morsom rapport! Og gratulerer til fangstmannen! Skikkelig drømmefisk dette.

tror nok også at det å kjempe for livet i en steinrøys med en finger i rassen kan være skadelig på den mentale helsen. Og fisk har jo bedre hukommelse enn vi mennesker liker å tro... men havålen kommer nok fra dette uten varige men vil jeg tro...?