piscator

Medlemmer
  • Innholdsteller

    4 902
  • Ble medlem

  • Besøkte siden sist

Mottatte likerpoeng

116 Excellent

Om piscator

  • Rang
    Superbruker

Contact Methods

  • ICQ
    0
  1. det er vel rimelig klart at vannkvaliteten i Oslofjorden er bedre enn den var for tre-fire tiår siden. Det har vært gjort en enorm innsats for å redusere utslipp av kloakk, og det er mye mindre forurensende industri i dag enn tidligere. Og det er mye strengere krav til utslipp. og gammel "moro" var mye av årsaken - sammen med overfiske - til at fiskebestandene ble svekket. Men selv om vannkvaliteten har blitt bedre, har det ikke vært gjort noen effektive tiltak for å styrke fiskebestandene, og få disse tilbake til gamle høyder. Dette i sterk kontrast til ødelagte ørretvann (pga sur nedbør), som etter kalking/naturlig bedring av vannkvaliteten rehabiliteres gjennom utsettinger.
  2. fantastisk luke! den skal tidlig krøkes osv...
  3. he he, morsomt! har du sett for mye på sci fi Ølgylt, eller er det rett og slett sånn man blir når man har sittet for mye ute i ville og våte netter? Utrolig hva hjernen kan klare å koke i hop når man sitter sånn ute, i grenselandet mellom våken og bevisstløs...
  4. ja, det har blitt for mye fokus på mattrygghet og for lite på miljø. Selv om det er en del uhumskheter i O-laks - som i all annen mat - har nok hun forskeren i programmet sannsynligvis rett i at O-laks i det store og det hele er trygg mat for de fleste. Unntaket er at gravide ikke bør spise for mye av dette. Folk flest må nok spise uhorvelig mye o-laks før det representerer et helseproblem. Så mye laks spiser vel knapt noen av oss? Programmet fokuserte noe på O-næringens forsøk på å manipulere forskere, politikere og samfunn for øvrig. Og her kunne man kjørt på mye hardere. Dette fremstår som virkelig ille. NRK kunne også ha kjørt mye hardere på miljøproblemene O-næringen skaper. Vi tok et oppgjør med forurensingen fra landbasert jordbruk for 40 år siden, og løste den utfordringen. Men tilsvarende virksomhet til havs er det fritt frem. Der gjelder fortsatt "ute-av-syne-ute-av-sinn"-prinsippet. Når O-næringen i programmet forsøker å forsvare tilgrisingen av norske fjorder med at det er organisk materiale, burde de konfronteres med om de ville akseptert å la kloakken renne rett ut i elvene. Det er organisk materiale det også. Her burde de filleristes MYE hardere. Jeg har ikke noe prinsipielt i mot oppdrett, men det må være næringens eget ansvar å sørge for at næringen ikke skader miljøet. her bør det (nesten) være en nulltoleranse. Og prinsippet om at det er forurenser som skal betale kan ikke fravikes. Og til syvende og sist er det jo vi forbrukere som betaler regningen likevel, i form av dyrere laks. Det mener jeg er en pris vi burde være villige til å betale.
  5. ---- dette er en interessant taktisk problemstilling. Lønner det seg å vente ut de store, eller må de oppsøkes? Ja, hvor lenge (sånn ca) bør man fiske i hvert hull før man borer et nytt?
  6. bruker 205-borret uansett om det er ismeite eller balansepilk eller noe annet. Størrelsen på hullet bør være mest bestemt av hvor stor (høy) fisken er. Et 205-bor er tyngre å bære på og å bruke, men er det skarpt nok går det greit med normale istykkelser i lavlandet. Så får man litt ekstra styrkretrening på kjøpet. Helt "gratis"... og det er vel så tungt å dra på et ekkolodd, og åpenbart mye styr å bruke det. Jeg liker dessuten ikke at giveren er i det samme hullet som fisken skal tas opp. for stor risiko for kluss, noe som kan føre til at drømmeabboren kan tapes. Ville foretrekke å bore et hull til ekkolodd-giveren ved siden av...
  7. --- helt enig! Jeg bruker konsekvent 205-borret når jeg fisker abbor. Ingen grunn til å risikere å rote bort drømmeabboren når den først sitter på grunn av for lite hull...
  8. utrolig bra video av Keskitalo! Dette er jo ren fiskeporno! Og artig med ekkolodd. Dessuten interessant med at han fisker høyt i vannet først, og så fisker seg nedover, istedenfor omvendt som er den normale taktikken. At abboren kan gå høyt i vannet er velkjent fra mange vann. Har fått mye fin abbor helt oppunder isen.
  9. https://www.hooked.no/artikler/nesten-18-000-laks-ble-satt-tilbake-igjen ser på hooked at 18000 (27%) av 67000 fangede laks ble satt tilbake i 44 av de mest viktigste lakseelvene i år. Dette er jo hyggelige tall, det utgjør jo ca 400 laks i snitt per elv. Fortsatt noen som ikke tror at 400 laks kan utgjøre en viktig forskjell i forhold til rekrutteringen i en elv?
  10. Norge har vel generelt sett aldri vært pionerer innenfor sportsfiske generelt, eller utvikling av utstyr. Vi har lånt det meste utenfra. Men noe har vi jo fått til her på berget i moderne tid. Ismeite (både i ferskvann og saltvann) er et typisk norsk konsept, der har svenskene lært av oss. Mulig jeg tar feil, men isfiske etter røye med blink virker også å ha sterkere forankring her hjemme enn i for eksempel Sverige, Finland, Russland? Vindusfiske er åpenbart et stykke norsk pionerarbeid. Og det tradisjonsrike sprælefisket etter harr og sik i Glomma i Østerdalen, var også et stykke norsk pionervirksomhet, selv om den utviklingen stagnerte. Sprælefisket ble aldri videreutviklet, før man i moderne tid har tatt i bruk forkurver og frosne mygglarver (i mangel av spræler!), og ikke minst mer moderne utstyr. Og i havet har nordmenn vært pionerer på sportsfiske etter håkjerring. Og vi har verdens beste kveitefiske, men det er for en del svensker som har lært nordmenn å fiske sportslig målrettet etter kveite. På utstyrsfronten er det vel mest innenfor tradisjonelt fiske (sluk og flue) at Norge har vært i fronten. Norge har hatt mange dyktige fluebindere. vi har mange lokale slukfabrikker som har lansert mange udødelige klassikere som fortsatt lever i beste velgående; som Sølvkroken spesial og Møresilda. Hørgård i Trondheim var også en norsk utstyrspioner. Hans Mayfly i støpt mykplast for eksempel var en slags forløper til dagens mykagn, selv om den primært var ment å fiskes som en flue eller opphenger.
  11. Hvis man virkelig skal snakke moderne norsk sportsfiskehistorie er det naturlig å begynne på midten av 1970-tallet, da vi begynte å få dedikerte fisketidsskrifter i Norge (Villmarksliv), og hvor mange nordmenn begynte å abonnere på svenske Fisjejournalen. og da var det først tre miljøer som vokste frem; * moderne imitasjonsfluefiske med pionerer som Pål Krogvold, Odd Hagen mfl. * moderne (konkurranse)isfiske, der miljøet i Romedal og Valset, samt Kongsvingerdistriktet var spesielt toneangivende, * havfiskekonkurranser. og mye av inspirasjonen ble hentet i utlandet. Norge hadde lenge vært på etterskudd i forhold til utvilingen av sportsfisket. Her hjemme levde man på mange måter fortsatt på 1950-tallet, der det var Telemarkskongen og Zulu silver som gjalt. Og hoggpilk, bambus og svære isopordupper. På slutten av 1970-tallet reiste legendariske Arne Broman på dannelsesreise til England, og ble innviet i det moderne meitets mysterier. Han oppdaget et høyt utviklet sportslig fiske som han formidlet til Fiskejournalens lesere. Og det var slik disse signalene nådde et lite miljø lokalisert i Osloområdet rundt 1980. De fleste av de ideer som dette miljøet adopterte hentet de fra det svenske miljøet. Og som du antyder Potemkin er det lite tvil om at den utviklingen som har skjedd i Norge de siste 30-40 årene i høy grad er inspirert av utviklingen i meitemiljøet på 1980-tallet og senere. Derfor er det nok ikke urimelig å hevde at utviklingen av moderne norsk sportsfiske i ferskvann primært springer ut fra det sentrale Østland; Østfold, Oslo, Akershus, Hedmark, og tildels Oppland, Buskerud og Vestfold. Så har andre fylker naturligvis kommet til etterhvert. Det moderne saltvannsfisket, kystmeite inkludert, har som sagt i større grad vært influert fra miljøer andre steder. Men også kystmeitere har jo delvis hentet inspirasjon fra sine petri brødre i ferskvann. Det er også verdt å merke seg at det hele tiden har vært relativt unge fiskere i de ulike miljøene som har gått i front og tidligst tatt til seg nye signaler.
  12. Hvilke kriterier har du lagt til grunn Martin? Et "problem" med Trøndelag er jo at antall arter, særlig i ferskvann, er ganske lavt, og det har jo utvilsomt påvirket Trøndernes tilnærming til sportsfisket opp gjennom historien. Så hvis du med "å skape sportsfiskehistorie" mener å være pionerer i forhold til å utvikle det norske sportsfisket vet jeg ikke om jeg er enig. Historisk sett kan de vel neppe sies å ha vært pådrivere verken i forhold til moderne havfiske, moderne meite, moderne fluefiske, predatorfiske eller moderne isfiske. Det nærmeste man kommer er kanskje pionerene på Håkjerring på slutten av 1970-tallet, samt NKML sine bravader i de senere årene (som naturligvis har vært viktig for utviklingen av artsfisket og kystmeite). Men NKML består jo for en stor del av innflyttere...! De har jo hentet sin inspirasjon for en stor del fra andre deler av landet. Men at Trøndelag har fantastiske fiskemuligheter, særlig etter tradisjonelle "norske" arter er hevet over enhver tvil. Jeg fisker og har fisket mye i Trøndelag selv!
  13. sel er en naturlig del av marine miljøer, også Oslofjorden. Og generelt sett har du naturligvis rett Triturus at bestander av ulike arter vil påvirke og stabilisere hverandre over tid, noe som vil føre til naturlige svingninger der man slipper dramatiske kortsiktige bestandsvariasjoner. Men når mennesket kommer inn som en ekstra faktor i slike økosystemer kan systemene destabiliseres, og det er jo det vi har sett alt for mange eksempler på opp gjennom årene. Og når systemene først kommer ut av "kontroll", må eller bør (?) vi mennesker forsøke å rette opp egne feil. I praksis betyr det bestandsregulering hvis bestandene av enkeltarter blir for store. Over tid vil naturligvis bestandene regulere seg selv, men det er sjelden vi mennesker har tid å vente på dette. Naturens reguleringsprosesser kan gå mye saktere enn det menneskelige interesser krever. Det er i all hovedsk menneskets egen skyld at torskebestandene er nesten ødelagt i Oslofjorden, men når det først har skjedd vil sekundære årsaker som sel kunne ta siste rest. Og husk at i et komplekst økosystem som Oslofjorden er det nok av andre arter med solide bestander som bidrar å holde selbestandene oppe. Dermed vil selbestandene kunne fortsette å være kunstig høye selv om torsken er nesten utryddet, og dermed være et effektivt hinder for torskebestanden å ta seg opp igjen. Selen vil derfor neppe forsvinne selv om torsken dør helt ut, slik en enkel bestandslogikk skulle tilsi. Konklusjonen er derfor at man burde gå inn med en fornuftig reduksjon av selbestanden som et av mange tiltak for å hjelpe torsken opp av krisen.
  14. naturligvis bra å forsøke å motarbeide klimaendringene, men det er rimelig naivt å tro at dette er tiltaket som fremfor noe skal få torsken tilbake i Oslofjorden. Å motvirke klimaendringene er uansett et svært langsiktig prosjekt. Så uansett hva man får til der bør man i mellomtiden jobbe med de faktorene som i første instans har ødelagt torskebestandene; i sær overfiske i mange tiår. Bra at noen politikere begynner å innse realitetene. Så er spørsmålet om de større partiene blir med på lasset, slik at det faktisk er mulig å få til noe i praksis?
  15. Bursell og Fisk & Fri tar til orde for en fornuftig linje. Og fangstmennene har også gjort alt rett så vidt jeg kan se. Ytterst gledelig at makrellstørjebestandene ser ut til å ta seg opp, selv om det er litt tidlig å friskmelde arten. Men hvis vi gjør ting riktig fremover er det nok mulig i en ikke alt for fjern fremtid å fiske målrettet etter makrellstørje i Norge.