Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'rapportdesember2013'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Forumoversikt

  • FANGSTRAPPORTER OG DISKUSJONER
    • Julekalender 2016
    • Artikler & eksterne nyheter
    • Oslo-området
    • Østlandet
    • Sørlandet
    • Vestlandet
    • Midt-Norge
    • Nord-Norge
    • Utlandet
    • Miljø
  • Konkurranser
    • Rapportkonkurranse 2016
    • Gjennomførte konkurranser
  • FISKETEKNIKKER
    • Ørretfiske
    • Sjøørretfiske / Havabborfiske
    • Laksefiske
    • Fluefiske
    • Kasteslukfiske
    • Havfiske
    • Gjeddefiske
    • Meitefiske
    • Trolling
    • Isfiske
    • Kystmeite
    • Microfiske
  • ANNET UTSTYR
    • Fiskeutstyr
    • Bekledning
    • Tilleggsutstyr
  • ANNONSØRFORUM
    • Annonsørforum
  • Velkommen
    • Informasjon fra Fiskersiden.no
  • DIVERSE
    • Forbrukerforum
    • Bok/Tv/Video/Blader/Foredrag/Kurs
    • Forskjellig
    • Gode tips
    • "Verkstedet"
    • Artsidentifisering / Artsdiskusjon
    • Open forum for non Norwegian speakers
  • INTERNE SAKER
    • Om fiskersiden.no og forumet
    • Fiskersidentreff og lokale treff
    • Testforum

Fant 15 resultater

  1. Hei alle! Ja, du leste riktig, DESEMBER, og vi snakker om totusenogtretten også ja. Juryen ligger langflate, brorparten av oss har hatt enormt travle dager, og har ikke hatt anledning til å lese eller mase på hverandre, avgi stemmer osv. På den annen side er det jo viktig at det finnes rom for forbedring, og i så måte har vi ganske mye å gå på nå. Jeg har ambisjoner om å publisere januarvinneren allerede til uka. Og ja, du leste riktig igjen, JANUAR, og da er vi i totusenogfjorten. Konkurransen fortsetter med andre ord, til glede for leserne, og med en ekstra påskjønnelse til en heldig flink bidragsyter, hver måned! Så la oss da komme til saken, så vi snart kan legge 2013 bak oss. I desember var det svært bra med bidrag, både månedsaktuelle rapporter, årsrapporter og julekalenderluker. Konkurransens ånd er de månedlige rapportene, vi bestemte oss derfor for å vektlegge de bidragene som var månedsaktuelle også i desember, til tross for at mange fantastiske årsrapporter og julekalenderluker også fortjener premie og sine minutter i spotlighten! Den som til slutt fikk flest stemmer var blogz sitt bidrag til julekalenderen lille julaften. En bilderik fiskerapport fra det glade sørland, les: mellom-amerika. Omtrent som gjeddefiske her hjemme. Bortsett fra alt. Blogz vinner dermed kr. 1000,- i fiskeutstyr. Vi takker for at vi fikk en smakebit på drømmetur og gratulerer med premie! DU kan også være med i rapportkonkurransen - det er utrolig lett og tidvis meget artig. Slik deltar du. Pallen i desember var som følger: Fiskersidens julekalender lillejulaften Costa Rica - Bahia Rica, november 2013 Det går opp og ned for en kystmeiter Flua jeg aldri benytter Rapportene fra desember finner du ved å trykke her. Fiskehilsen fra juryen!
  2. Her kommer en oppsummering av reisen vi hadde til Costa Rica nylig. Hovedsakelig er det fisket som er oppsummert her. Hadde også noen fine dager med kajakkpadling, strandliv og jungelvandring der vi så mye dyreliv. Fisket var generelt veldig tregt i løpet av våre 8 fiskedager. Etter at vi dro tok det seg betydelig opp. I tillegg var vi uheldig med været flere dager. Men det var uansett godt med en ferie og Bahía Rica er et nydelig sted. Skal vel ikke være for kravstor heller. Så her kommer oppsummeringen, for de som er interessert og ikke har lest det allerede ----------------------------------------------------------------------- Tropeferie i Costa Rica - fiskedag 1 og 2 Da har jeg nylig kommet hjem etter årets tropeferie i Costa Rica. Kim, Marcus og jeg reiste avgårde fra kulde, snø, kuling og storm for en 2 ukers herlig ferie på Bahía Rica Kayak and Fishing Lodge ved Nicoyagulfen i det mellom-amerikanske landet. Med andre ord har hele Team Sluk vært på tur. Inkludert i reisen hadde vi 8 fiskedager hos våre verter Thomas og Vigdis, samt 4 avlappingsdager på lodgen. Stedet er naturskjønt og ligger litt for seg selv ute i "bushen/jungelen", borte fra støy, trafikk og annet bråk. I hengekøyene kunne vi slappe av og nyte tropelivet. Hver morgen ble vi vekket av brøleaper og galende haner. Vertskapet var også fantastisk med topp service, utsøkt mat og hyggelig samvær. Jeg skal videre fortelle litt om fisket i løpet av vårt opphold. Den første dagen var fisket unormalt tregt til området å være. Det var faktisk den tregeste inshore-dagen på flere måneders tid, ifølge praktikanten Jo Fredrik og guiden Thomas. Det løsnet litt dag 2 og da hadde vi et overflatefiske med mye action på bl.a. popper og stickbait. I tillegg fikk vi store jacks på livebait. Vi hadde også nærkontakt med roosterfish. En Rooster på 25-30 kg fulgte etter Kims stickbait helt inntil båten før den forsvant igjen. Klar til første fiskedag Vår guide Thomas Kim og den hyggelige praktikanten Jo Fredrik. Han var med oss på havet alle dagene. Kim kjører tropefisk på lett utstyr. Nærmest all fisk i Costa Rica fighter bra, selv agnfisken. Det nytter ikke å småpilke på bunnen, her må det fart og mere fart til for at fisken skal fatte interesse. En Black Skipjack Tuna. Jeg fikk en liten Bigeye Trevally Marcus med Black Skipjack Tuna På ettermiddagen fant vi noen bitevillige jacks (Pacific Jack Crevalle). Denne arten er en skikkelig fighter, særlig morsomt er det å ta den på litt lettere utstyr. Jack på ca. 4 kg. Det er catch & release på alle Jacks, da den ikke er en spesielt god matfisk. Marcus med jack på omlag 6 kg. Så til dag 2: Vi fant et område der det kokte av fisk i overflata. Med poppers, stickbait, små stingsild m.m. hadde vi et morsomt fiske etter jacks og endel andre arter. Som nevnt hadde vi også en stor Rooster helt inntil båten. Jack med fine gule finner. Ny art, denne heter Lookdown. Ladyfish fikk jeg tre stykker av. Under fiske med levende bonito fikk jeg en stor Jack Crevalle på ca. 14 kg. Den ga en strålende fight med hissige utras og sto lenge og rykket hardt imot. Å løfte fisken kan sammenlignes med en kveite på 50 kg, vil jeg si.. og utrasene står ikke tilbake for kveita heller, en skikkelig kruttpakke av en fisk. Morsomt. Fornøyd med Jack Crevalle på ca. 14 kg. Det er ikke så ofte man får såpass store av arten. Marcus med jack på 7-8 kg Kim med pen jack på ca. 9 kg. Kveldsstemning Fiskedag 3 og 4 - Offshoretrøbbel, men endelig Roosterfish! Onsdag var fiskedag nr. 3. Det var også dagen da værmeldinga så mest lovende ut med tanke på Offshorefiske. Derfor startet vi opp kl. 06.00 denne dagen med kurs godt utenfor Nicoyagulfen mot den bratte kontinentalskråningen. Her skulle vi fiske blant annet over noe de kalte "Kraterne", som er over 2000 meter dype. Fisket foregår riktignok ved trolling i 5-8 knops fart i overflata. Fint vær da vi gikk ut på morgenen. Dessverre begynte det å tårne seg opp store svarte skyer i horisonten da vi nærmet oss, vi kunne se at området vi skulle fiske i lå helt innhyllet i dette systemet. Det var et gigantisk uvær som dekket hele området utenfor Nicoyagulfen. Vi startet trolling over noen hundre meters dyp. Jeg fikk raskt på to Skipjack Tuna på et par kg. Her ute er de agntyver og mer plagsomme enn interessante. Uværet var ikke langt unna, så vi snudde og trollet oss sakte tilbake en kort stund. Lenger ut lynte og tordnet det voldsomt, og buldringen kom med tettere og tettere frekvens, og nærmere og nærmere. Normalt trekker slike uvær seg unna i løpet av formiddagen, men denne gangen kom det rett mot oss. Da uværet var snaut 3 km unna bestemte vi oss for å avbryte fisket og sette kursen mot land. Synd... Man vil ikke befinne seg midt ute i noe slikt. Da vi kom oss inshore rakk vi noen få timers ettermiddagsfiske. Vi kastet med popper og trollet med livebait etter Rooster uten resultat. Men det ble noen nye småarter. Kim med en Fine Scale Triggerfish Pass fingrene, de biter Creole Fish Flag Cabrilla Det blåste opp til skikkelig "nordnorsk" kulingvær Men det ekstreme regnskyllet som kom kan ikke akkurat kalles nordnorsk. Vi håpet på litt mer flaks med været neste dag og heldigvis slo det til. Det var vindstille og vi la kursen mot en kraftig tidevannsstrøm. Her var det tydelig blåere og klarere vann enn dagen før, og Thomas nevnte at under slike forhold brukte doradoene ofte å komme inshore. Av og til sailfish også. Vi så endel overflatekok og fisk som var oppe så det var tydelig noe på gang. Marcus hadde en bedre fisk etter popperen, men den ville ikke ta. Plutselig så jeg noe som kom skytende inn fra venstre og den svømte i sikksakk mot popperen min. Det var en dorado. Jeg sveivet saktere og fisken kastet seg over popperen. Etter noen utras var fisken ved båtsida, der den dessverre slapp. Doradoen var ca. 4-5 kg. Like etterpå klarte Kim å lokke en Bigeye Trevally opp fra steinene for å ta popperen. Fin fisk. Midt på dagen var det tregt fiske og vi tok derfor en svømmetur. Jeg fikk noen nye arter på hekla, her Spot Tail Grunt Creole Fish Mexican Hogfish Så var det tid for å satse på Roosterfish igjen. Og vi hadde ikke før senket ned en bonito før det hylte i snella. Stor fisk på! Marcus kjører Roosterfish. Det ble en herlig fight på 15 minutter med stanging, susende utras med påfølgende innhenting. Det var en glad og litt sliten Marcus som til slutt kunne posere med sin første Rooster. Vi estimerte vekta til 18 kg før vi satte fisken tilbake. Siste blikk på denne tropiske skjønnheten. Det ble ingen flere Roosterfish denne dagen, men under speedjigfiske fikk vi en del jacks. Et par dager tidligere hadde Marcus mistet en bedre Sierramakrell etter at den kutta over tauet til assistkroken. De har noen syke tenner. Denne gangen var det jeg som fikk Sierra, den var ikke like stor, men ga en morsom fight med et raskt første utras. Sierramakrell er forøvrig en fisk som kan hoppe utrolige 5-6 meter opp i lufta, ifølge guiden. Denne tok vi vare på og den ble middag neste dag. Makrellen hadde store ferske bitemerker, fra en større hai ifølge Thomas. Litt av noen tenner.. Sola går ned bak "Punktet". Fiskedag 5 og 6 - variert fiske Etter et par hviledager var vi klare for fiske igjen. Den femte dagen skulle vi prøve etter dorado inshore. Vi hadde fått rapport om gode fangster dagen før, så derfor startet vi med trolling et stykke forbi Tortuga. Vi hadde grei fart med disse doble 250-hesterne. Doradofisket denne dagen kan karakteriseres med ett ord - dødt. Vi så ikke snurten av dorado. Mye sol så vi derimot, og det å ligge på soldekket i 30 grader er jo tross alt heller ikke så verst. Etter en del timer brøt vi opp og gikk inn til noen steiner for å poppe litt. Etter mange kast skjedde det endelig noe. En Cubera Snapper kom opp fra steinene og forfulgte popperen til Marcus. Men uten å ta. Mer liv var det ikke på denne plassen, bortsett fra noen mindre fisk på hekla. Ut på ettermiddagen gikk vi lenger inshore for å poppe i tidevannsstrømmen. Jeg hadde knapt kastet uti popperen før jeg så en svart skygge komme ut fra ingenting og den kastet seg over popperen. Så fulgte et heftig utras. Det hele gikk så fort at jeg ikke fikk med meg hva slags fisk det var. Det viste seg å være en habil jack på 8-9 kg. Å få slike på popper er rett og slett kult fiske. Den berga dagen min. Neste dag skulle bli mer innholdsrik. Vi startet med jigfiske, agnfiske og popping ute ved punktet. Marcus er klar til å denge popperen Den lokale kjentmannen Beto var med oss i dag. Midt i vannet fikk jeg en ny art under speedjigging. Yellow(tail) snapper, vakker fisk Så la vi om til fiske etter Rooster. Under dette fisket brukes hovedsakelig levende agnfisk, dvs. bonito i størrelsesklassen 300-500 gram. Jeg fikk imidlertid en bonito som var betydelig større, godt over kiloen. Roosterne var heller ikke i dag å treffe, men jeg fikk en ny solid jack på rundt 10 kg. Punktet er en kul fiskeplass. Her er det tatt enormt mange arter i både smått og stort format. Midt på dagen ville vi finne på noe nytt da Roosterfisket ikke ga uttelling. Vi dro til Thomas' bankersplass for horngjel. Når jeg nevner horngjel så er det ikke fisken vi kjenner fra Norge, men en storebror som blir ca. 10 ganger større. Tror den heter krokodillehorngjel på norsk, på engelsk Needlefish. Dette fisket foregår ved å kaste rimelig store agnbiter av fersk bonito inn mot land og dra de sakte inn i overflata. Ofte kan man se store horngjel kommende jagende etter og ta agnet. Det fiskes med lett utstyr og da kan horngjelen by på en heftig kamp. Agnet gjøres klart. Vi brukte kroker i størrelsesklassen 10/0, enten J-krok eller sirkelkrok. Horngjelene er steinharde i kjeften, så det er en liten utfordring å kroke de. Man mister antakelig 3/4-deler eller flere av de man har på. Det tok ikke mange minuttene før vi kunne se de første horngjelene forfølge agnet. Like etter klarte Kim å kroke en fisk, og det første utraset var vilt, snøret flerret av snella. Fisken gjorde også et par hopp opp i lufta, som horngjelene gjerne gjør. Etter noen minutter stanging og flere utras var fisken klar til å landes. Med et godt grep over ryggen gikk det greit å få fisken i båten. Kim med krokodillehorngjel på ca. 5 kg. Å posere med disse fiskene er rimelig greit bare man unngår nebbet med de sylskarpe tennene.. Pass fingrene, biter de er du ille ute. Marcus tok ikke uventet den største horngjelen, med en vekt på rundt 7 kg. Pent. Etterhvert ble det krokodillehorngjel også på meg. Så dukket det opp en overraskelse hos meg. En ny art som er litt stas å ha krysset av. Barracuda! Ingen stor fisk, men det gjorde ingenting. Vi hadde flere barracudas som fulgte etter agnene og et par kroker ble også klippet av, trolig var det barrcudaene som sto bak. Jeg fikk en horngjel til og det var også min største for dagen. Fisken ville ikke komme nært båten de første minuttene - artig når de gir litt fight. 6-7 kg var nok denne også. Ut på ettermiddagen økte vinden kraftig på fra sør, men vi gjorde et siste flytt ut mot Punktet for å avslutte dagen der. Det var imidlertid ikke særlig gode fiskeforhold her med store dønninger og strømbølger. Vi dro derfor på land der vi kunne nyte en bedre middag, nemlig "Supernachos". Fiskedag 7 og 8 - Avslutning i Costa Rica Onsdag og torsdag skulle være våre to siste fiskedager i Costa Rica og planen var offshorefiske begge dagene. Det var våre to siste sjanser for offshore, men allerede på morgenen begynte jeg å ane uråd. Det var en av de mest overskyede dagene så langt nært land. Det så grått ut på veien også, men helt ute i havet var det blå himmel og lysere vær. Vi måtte bare komme oss ut dit. Det skulle vise seg å bli nok av drittvær på veien, med vind, mye sjø og regn. Vi måtte gjennom 2 timers stamping for å komme oss ut dit. Vurderte en stund om vi bare skulle snu, men håpet om godvær ute på plassene var tilstede så vi holdt ut. Vi er jo tross alt nordfra og er vant til mye dårlig vær. Da vi endelig kom oss ut hadde vi ihvertfall oppholdsvær og noen få solgløtt, derimot blåste det frisk bris og det var ikke akkurat perfekte forhold. Vi startet fisket og jeg fikk snart to nye sjanser på dorado. Dessverre klarte jeg å miste begge fiskene. Så ble været dårligere og dårligere, vinden økte til kuling og tunge mørke skyer begynte å omringe oss på alle kanter. Ifølge vertene var dette helt uvanlig vær i dette området på denne tida. Kanskje vi er forfulgt av dårlig vær? Uværet kom nærmere og nærmere og etter en kort stund bestemte vi oss for å blåse i det og dra på land. På vei inn måtte vi gjennom et forrykende regnvær og alle ble gjennomvåte. Da vi kom inn til Bahía Rica dukket imidlertid sola opp igjen, området kalles jo tross alt "The Sunny Side". Mørkt og vindfullt ute i Stillehavet Vi måtte konstatere at offshorefisket var mislykket på denne reisen, noe som selvsagt var skuffende. Vi hadde jo drømt om både sailfish og marlin (og YFT). Vi hadde en siste dag da vi kunne gått offshore. Kvelden før var imidlertid værmeldinga langt fra lysende, så vi bestemte oss for at vi ikke orket å stampe ut i drittvær som dagen før. I stedet skulle vi satse på dorado inshore. Neste dag var imidlertid været strålende da vi kom ut, mulig vi kunne fisket offshore, men det var for seint nå. Det var uansett godt med litt bedre vær igjen. Etter en stund fant vi en fin "søppelinje" i sjøen. Nå er det jo ikke direkte hyggelig å se søppel og slikt i havet, men slike overflatestrukturer gror det rur og ting på, som trekker til seg småfisk, som igjen trekker til seg de store fiskene som føder på disse. For eksempel doradoer. Vi startet trolling langs denne linja og etter en stund hylte det i en av snellene. Vi så en dorado i lufta et stykke bak båten og Marcus kjørte på denne fisken en god stund før den slapp. Like etterpå så vi to doradoer som svømte rett ved siden av båten, godt innenfor kastehold. Popperne ble kastet ut og den ene doradoen fulgte popperen til Marcus flere ganger, før den tilslutt tok. Men den slapp igjen. Doradoene var ikke veldig interesserte, så etter en stund trollet vi videre. Kort tid etter hylte det igjen og Marcus fikk anledning til å kjøre en dorado på haspel. Dorado er en kul fisk som gjør spektakulære hopp gjennom lufta gjentatte ganger gjennom fighten. Da den kom til båten var den spinnvill og hoppet enda mer. Heftig å se hvordan fisken fra et øyeblikk stillestående bare skyter fart og hopper flere meter opp i lufta. Til slutt var doradoen klar til å landes. Marcus med sin første dorado, en flott hannfisk som vi tok vare på for å ha til middag samme dag. Ikke lenge etter var det Kim sin tur å få dorado. Et kjapt foto og deretter C&R på denne. Selv lyktes jeg ikke å lande en dorado, hvilket selvsagt var en skuffelse. Men jeg hadde nærkontakt med 5 stykker i alle fall. Vi avsluttet siste fiskedag med pillemeite etter havmalle. Kim lyktes å få arten, mens jeg tok en ny Lookdown. På kvelden kunne vi nyte en utsøkt doradomiddag. Dorado med hjemmelaget potetmos. Absolutt noe av det beste jeg har spist av fisk. Vigdis serverte oss "sticky buns" til dessert. De var også fantastiske. Det var alt fra Costa Rica når det gjelder fiske. Vi hadde ganske tregt fiske generelt under vårt opphold, men det var uansett en flott ferie som gjorde godt i en mørk og vinterlig periode av året hjemme i Norge. Hjertelig takk til våre verter Thomas og Vigdis for gjestfrihet, service og hyggelig samvær. Takk også til Jo Fredrik, Beto, vår sjåfør Gilberto og alle som ikke er nevnt. Kanskje vi en gang kommer tilbake til Bahía Rica - "the sunny side of Costa Rica".
  3. Jeg trives så godt i hytta på båten min at det går på bekostning av alt annet fiske. Ikke har jeg fisket leppefisk, og ikke skrubber eller andre flate, ikke har jeg prøvd etter kveite eller småflekket, og jeg kaster som en dyslektisk potet. Så når jeg fikk en PM fra fisk og raskendre om at han håpte jeg ikke har glemt kystmeiteferdighetene, siden jeg ville bli å trenge dem den 22 november, var det bare å gripe seg sjøl i nakkeskinnet og tusle ned i kjelleren med løvblåser for å fjerne støv fra kystmeitestashet. Tacklene lå jo som sedvanlig i en fin ball, treffende omtalt som en igelkott av en unevnt person. Og det mangler fremdeles noen stangringer på supernaturalen. Her var det bare å hive alt i en julapose sammen med noen små brune (ihht en annen tråd, de er blitt kalt bjørnunger i alle herrens år, men ikke av meg). I tillegg var det omreisende artsjegere på besøk i byen, som jeg muligens skulle dirigere litt hvis de fant veien innom Bonten. Forholdene var ikke gode så de kjørte heldigvis et annet sted og fikk targetspecies, noe de neppe ville gjort på bonten denne kvelden, hovedsaklig på grunn av denne jolla: Man kunne kaste tackelet dit det burde være, men det ville være risky å løfte havmus på stangtuppen over trossa. For min del gjorde det ikke så mye, jeg skulle ikke få fisk, jeg skulle derustifisere gamle ferdigheter. Så jeg startet med det enkleste, sette god og dyster musikk på ørene, knekke en hals og fyre en pinne. Slik kan man ha det riktig så hyggelig på fisketur uten engang å gjøre snøret vått. Etter litt opppsyking på dette vis var jeg klar for å ta saken i egne hender. Heldigvis trenger man ikke avanserte tackler for å fiske etter mus, så det gikk forbausende fort å knyte til. Dette hadde tydeligvis ikke fingrene mine glemt hvordan. Og så skulle det kastes. Og for å si det kort, jeg traff havet på hvert kast. Etter en stund begynte det å ligne litt og det nappet også litt, men definitivt ikke musefanter. Disse kom opp: I og for seg passet det fint siden disse var små nok til å kunne lempes over trossa, så jeg drakk opp packen erklærte meg fornøyd med første testrun og kom meg hjem. Så var det innom Campelen for å hente de manglende remediene for å knyte nye tackler til Bontelabo Battle, og som vanlig ble det så mye kaffe og prat om annet at jeg glemte det meste av det jeg skulle ha, men fikk allikavel med meg det vesentligste. Neste testrun var for å sjekke stang og snelle, og jeg konkluderte med at jeg bare har ett fungerende kystmeitesett. I tillegg husket jeg hvor *#¤% kaldt kystmeite kan være, men en liten hågjel fant veien innom brygga. Og dermed var jeg klar til dyst. Bontelabo Battle dagen ankom, og de siste orginger angående båter i veien og deltagere og slikt tok Endre seg av, mens jeg stod i kjelleren med en øl, plystret og var såre fornøyd, dette skulle bli gøy! Jeg klarte ikke å vente lengre etter litt, så jeg tok på meg dressen og treiv sekken og gikk ned til bybanen. Den første var så full at jeg ikke kom meg inn med alt stasjet mitt, så da måtte jeg vente 13 minutter, litt kjipt, men jeg tok en hyggelig og oppbyggende prat med broderen for å være sikker på at han ikke glemte å se på, og så var de tretten minuttene gått. Det var bare såvidt jeg kom meg inn i denne banen og, og der stod vi da, tettpakket som på en metro i Tokyo i rushtia, og idet dørene lukket seg kjente jeg eimen av makrell begynte å spre seg, og fullstendig banke aftershave- og parfymelukta man vanligvis plages med. Jeg visste ikke helt om jeg skulle synes det var flaut eller morsomt, så jeg satte musikk i ørene og så morsk ut (tror jeg ihvertfall, sannsynligvis så jeg ut som om jeg hadde forstoppelse) Bonten var tom for båter, men absolutt ikke for folk. Jeg fant noen hyggelige tilreisende FS-folk, og så var egentlig stemninga satt. Resten av sirkuset dukket opp, og vi kunne begynne å gjøre oss klar til Battle Disse to overvant alle små problemer, og skal virkelig ha all ære for at det ble så vellykket. Som regel pleier jeg å gjøre en mindre god jobb som konkurransefisker, men jeg hadde hjemmebanefordel og en god plassering. På forhånd hadde jeg planlagt masse lokalhistorikk om Bontelabo, og tackeltips og hele pakka, men når jeg fikk kameraet opp i trynet forsvant alt sammen. Dette hadde jeg jo strengt tatt regnet med, så jeg hadde med littegranne remedier til å løsne på tungebåndet. Siden jeg hadde lovt både broder og podinner å komme meg foran kameraet noen ganger, tvang jeg meg til å tusle bortom nå og da. I ettertid ser jeg jo at jeg totalt mangler de evnene som Endre besitter i så henseende, men det kunne sett verre ut. Og jeg var riktig så fornøyd med kommentaren min om at "men nå vil jeg ha snøret ut igjen." Det kan til tider være helt dødt på Bonten, og dessverre var det slik nå. Men jeg hadde planlagt for det og. Havmustackelet ble erstattet av et langt mere allround-tackel med mindre krok, og dermed fikk jeg opp en enorm hvitting. Pigghåer klarer jeg ofte å anslå vekta på til nærmeste 10 gram, men hvittingen bommet jeg med nesten 50% på. Med fisk på land og ledelse : kunne jeg skifte tilbake til Lopeztackelet som har gitt meg så mange bruskfanter. Dessverre gikk de to timene så altfor fort at jeg ikke hadde det i vannet før de siste fem minuttene. På forhånd hadde jeg spådd at fem minutter etter at konkurransen var over ville det ligge en hai på land, og her bommet jeg med to minutter. 2303 hadde jeg en liten hågjeltass på brygga. Hvis jeg hadde pratet litt mindre med tilskuerene og fått lopezen ut litt før hadde jeg kanskje rukket å få den innenfor konkurransetiden, men siden jeg vant uansett ble det egentlig bare litt festlig. Det eneste jeg ikke helt likte var å oppleve at jeg ønsket at medfiskerne mine ikke skulle få fisk den siste halvtimen. Jeg trodde jeg var litt mere sportslig anlagt enn så. Det er ikke det at man ikke tidvis har tilskuere på bonten, men aldri før har det vært så mange som faktisk vet hva man holder på med. Resten av kvelden var det riktig så hyggelig, og selvom jeg bommet på spådommen om at musa skulle komme halv ett, kom det litt fisk på land. Jeg fikk et par hågjel og en sypike, i tillegg til hvittingen, og det ble dratt opp noen taggmakrell. En art jeg faktisk mangler, men ikke gadd å prøve på. Jeg syntes jeg hadde fått nok. En stor takk til sjefen : og de andre hookedfolka, for å dra igang dette. Og nok en gang cudos til Endre som stadig viser flere talenter. Med Bontelabo Battle i boks var jeg egentlig innstilt på å la kystmeitestashet støve ned igjen, og det fikk stå urørt en stund, mens jeg gjorde andre ting, blant annet fikk meg nok en Lyrenesettur sammen med ensinkm. Men det lå og gnagde litt i bakhodet at jeg ikke hadde fått mus. Og når jeg da i går hadde en dag med både tannlege- og NAVbesøk og hadde et desperat behov for å koble av, kunne jeg ikke annet enn å raske sammen stashet på nytt og sykle avgårde. Vannet lå så flatt så flatt at jeg fikk ekstrem lyst å snu og hente båttinga i stedet, men heldigvis gjorde jeg ikke det. Jeg ankom min yndlingskystmeiteplass i sentrum, og jagde bort et romantisk par som satt og nøt utsikten og hverandre. For min del kunne de godt ha vært der, men jeg antar at jeg brøt idyllen. Jeg rigget meg til, og hadde fikset litt på stashet så jeg hadde to stenger å fiske med, og satte meg godt til rette med My Dying Bride i ørene og Tuborg Og Tiedemann i henda. Og jeg trengte ikke vente lenge før det kom et dobbeltrun. Jeg måtte studere stengene litt for å se hvilken som så mest havmusisk ut, og valgte rett. En god start: Havmus nummer 10 i år og 44 totalt, og hågjel nr 106 i år. Det var mye liv ute i vannet. Krabber og sypiker og slikt forsynte seg grovt av agnreservene mine, og timene rundt floa var trivelig hektiske. Nummer 107, 108, 109 og 110 kom oppom brygga: Og så ble det stille. Helt stille, bortsett fra litt hagl og sånta da. Jeg hadde i og for seg et ok resultat allerede, så jeg storkoste meg der jeg satt inntullet i flytedressen, med den siste slanten av brunt ildvann fra sommerens danmarkstur innabords. Når jeg kikket på klokka så jeg at den for lengst hadde passert det tidspunktet jeg hadde sagt jeg skulle være hjemme, så dermed var det egentlig ingen grunn til å stresse med det heller. Jeg ble sittende litt til. Så begynte det å tikke pent av snella og stangtuppet gynget på akkurat riktig vis. Jeg satte meg i angrepsposisjon ved siden av stanga og ventet på runnet, og der kom det, jeg strammet opp og kunne umiddelbart konstatere at her var det en frisk og freidig havmus i enden. Til havmus å være gjorde den mye ut av seg på vei opp, og det er alltid like morsomt å se den grønne flekken komme opp fra dypet. Inn på land, og dermed hadde jeg satt ny rekord i antall havmus på ett år. Nummer 11 i år og nummer 45 totalt. Et ordentlig havmummitroll. 1560 gram. Jeg firte den ned i veienettet og like majestetisk som alltid fløy den avgårde på englevingene sine. Nå var turen en suksess men jeg tenkte jeg hadde nå et par øl igjen og en liten makrellfille. Kan like godt fiske til det er tomt. Mens jeg var halvveis ned i siste øl, og det lå nok makrell igjen til ett agn, rant det hissig av snella. Jeg trodde først det var en brunsnegl som skulle ødelegge den fine statistikken for kvelden, men det kjentes ikke slik ut når jeg strammet opp. Jeg øynet et håp, men torte ikke helt håpe allikavel, men opp kom en svært etterlengtet fisk. Den er bare så dritkul som det går an. Og min første på nesten to år, og tredje totalt, og soleklar pers. For å melde den inn i NM, må jeg jo ha et bilde som viser lengden, og jeg tok den første og beste målestokken jeg hadde for hånda : Og vekta ? 1280 prikket gram. Er det specimen tro? Nå er jeg jo ikke så høylydt av meg, men jubelbrølet kunne nok høres flere meter unna, hvis det hadde vært noen der da. "Dette topper jeg ikke, nå kan jeg dra hjem" Og desember er unektelig en koselig måned å sykle hjemover: Ihvertfall når man sykler med et stort fårete glis.
  4. I år som ifjor oppsummerer vi årets fiskesesong i form av en julekalender hvor vi presenter 24 av de største fiskene vi fikk i 2013. Oppsummeringen for i fjor finner du her: http://www.fiskersiden.no/forum/index.php/topic/64273-oppsummering-2012-team-predator/ Båten er nå pakket bort for i år, og forberedelsene til sesong 14 er allerede påbegynt. Til neste år er det 20års jubileum for Team Predator og vi gleder oss stort til å starte opp fisket igjen, forhåpentligvis tidlig i mars måned (kanskje februar?).. Vi starter årets julekalender med en flott abbor. Selv om det ikke ble altfor mye abborfiske i år, fikk vi allikevel landet noen skikkelig fine eksemplarer. I fjor fisket vi ikke abbor i det hele tatt, så det er godt å kunne si at vi har kommet litt igang igjen og at vi i tillegg fikk prøvd oss på noen nye vann.. Det blir garantert flere abborturer i 2014 og målet blir å komme over 1.500g.. Gjeddesesongen vår startet i slutten av mars da vi endelig fant åpent vann. I begynnelsen ble det naturlig nok en del turer til elva på jakt etter rogntunge gjedder. På en av de første turene hugg denne gjedda på nærmere 6kg. Vi opplevde et meget bra fiske med Real Eel og 3D Herring, ikke overraskende da disse kan fiskes utrolig sakte uten å miste den naturlige bevegelsen. Ole brukte mye av fisketiden sin på gjørsfiske og hadde stor suksess med det, og det kommer vi tilbake til når de virkelig store fiskene kommer mot slutten av kalenderen.. Noen turer etter gjedda ble det selvsagt tid til. Blandt annet fikk han denne flotte gjedda som forøvrig er en gjenfangst som jeg fikk noen uker tidligere. Godt å se at catch&release fungerer. Nok en gang på Butch 21cm, som virkelig har blitt en favorittwobbler.. Selv om det blir mye trolling etter gjedde og meiting etter gjørs er det godt å få tatt noen ordentlige spinnfisketurer etter abboren. Det var på mange måter fisket etter abboren som startet ideen om "Team Predator" for 20år siden og vi snakker stadig om sesongen 95-96 hvor vi hadde et helt utrolig bra fiske. I løpet av bare noen få turer landet vi over 30 abbor over kiloen. Den største fikk Ole og veide 1.500g. Den står fortsatt som team-rekord.. Denne høsten var målet å igjen få kjenning med noen kilosabborer, denne her (bildet) var rett under, men vi lyktes å få opp 2stk over kiloen denne høsten.. Hvert år har vi som mål å få utforsket et nytt vann som vi ikke har fisket i før, og da også gjerne et vann som ikke er så kjent fra før av. Det er ikke alltid det blir suksess, men i år føler jeg virkelig at vi klarte å finne et vann som har potensiale og som det blir spennende å utforske videre. Her er en av gjeddene fra det nye vannet.. At Ole er dyktig på gjørsfisket er det ingen tvil om. Og når Ole er på gjørstur og allerede har landet flere enorme fisker, lokkes gjeddefiskeren frem igjen. Er nok ganske sikker på at Ole kommer til å satse litt ekstra på gjedda i 2014. Pelagisk trolling er uhyre effektivt, noe vi har fått erfart flere ganger. Det tok en stund før vi klarte å gi slipp på sivkantene under gjeddefisket, men når vi endelig fikk utforsket de store vannmassene ga det umiddelbart resultater. Som f.eks på denne turen hvor Ole fikk en flott gjedde på rett under 7kg. Nattmeite etter gjørs er utrolig spennende, og til tider kan man oppleve skikkelige huggperioder. Andre ganger skjer det ingenting, men uansett kan det lønne seg å holde ut og man sitter gjerne langt ut på morgenen før man gir seg. Selv om man kan sitte i mange timer uten noe som helst aktivitet, så kan det plutselig renne ut sene fra snella.. og en eneste flott fisk kan snu hele turen fra mindre vellykket til fisketuren du kommer til å huske resten av livet.. Slowtrolling med Real Eel er uhyre effektivt sent på høsten når det begynner å bli skikkelig kaldt i vannet. Dette her var en av de "mindre" gjeddene.. Nå begynner det å dra seg til i årets oppsummering og de neste 14 dagene kommer de største fiskene i 2013. Vi starter med denne kilosabboren tatt på spinnfiske. Abboren er en utrolig vakker fisk og jeg forstår godt de som bruker all sin fisketid på denne predatoren. Dette er hva jeg kaller en skikkelig gyteklar vårgjedde.. En lang dag med utrolig tregt fiske resulterte til slutt i en av de fineste gjeddene vi har fått. Nok et bevis på at det lønner seg å holde ut, selv om fisken ikke biter.. Vi er halvveis til jul, men det er fortsatt mye bra igjen.. Som f.eks denne gjedda som ble Ole sin største denne sesongen, og det på en av årets aller siste fisketurer. Det kan være godt med lue på hodet selv midt i varmeste juli, spesielt når det dreier seg om nattfiske. Utrolig avslappende å sitte i en oppankret båt midt ute på et vann, null vind og flere stenger liggende i stangholdere. Bare vente på storgjørsen.. Årets gjeddesesong startet ganske tregt, sommeren var ok, men senhøst var det skikkelig bra fordelt på noen få turer. Og på en av turene lyktes jeg med å få opp flere store gjedder, samt en skikkelig voksen hunngjedde som ble min årsbeste (kommer senere). Men først fikk jeg denne gjedda tidlig om morgenen rett før tåken lettet. Er ikke alltid vekten er på rett side.. Denne var 50g fra å være en 10+. Uansett en flott høstgjedde som nærmest slukte en 40cm Real Eel. Dette bildet er tatt fra en helt spesiell tur, ikke nok med at dette var den første 10+ gjedda i dette vannet, søsteren hennes som også var 10+ valgte å hugge samtidig på en av de andre stengene.. Skal jeg dra frem et av de største minnene fra sesong 2013, så vil det for min del være dette dobbelhugget med 2stk 10+. Å lykkes med en slik fangst midt på varmeste sommeren i et helt nytt vann var en stor opplevelse. Som en fortsettelse fra i går (Luke 16), presenterer vi den andre 10+ gjedda som hugg denne flotte sommerdagen i juli. Dette var min femte gjedde over 10kg. Vi gleder oss spesielt til vårsesongen i dette vannet, og det tar nok ikke mange dagene etter isløsningen at vi er på plass med båten for å jakte gyteklare gjeddemadammer.. Det var mildt sagt store forventninger til gjørsvannet denne sesongen, ikke rart da det i 2012-sesongen var unormalt bra (flere 10+ gjørs!!). Men mange slet med å finne gjørsen i år. Ole derimot, gav ikke opp og la igjen mange fisketimer etter storgjørsen (noe som resulterte i noen vanvittige specimeneksemplarer). Gleden var stor da han landet årets første på nattmeite. Fisken veide nærmere 7kg, og herfra gikk det bare bedre og bedre utover de neste ukene.. Stort sett foregår vårt fiske etter gjørsen på natten, men av og til tar vi noen dorgeturer på dagtid. Her har Ole lyktes med å få en flott gjørs rett over 7kg på en Jeff Boggs Paddletail en morgen etter en lengre nattmeiteøkt. Dette var et stort øyeblikk for oss begge. Vi hadde rigget oss klar for en kombinert trolling og nattmeitetur, og denne dagen skulle det være trolling som leverte. Kun etter ca 20min hugg det skikkelig for Ole og en hissig hanngjørs på 7.350g hilste på oss i båten. Ikke ofte at vi har fått de helt store på trolling. Nattmeiteøkten ble resultatløs. Vi fortsetter på den utrolige gjørsrekken til Ole med dette fantastiske eksemplaret på 8.890g. Nå snakker vi voksen gjørs. Denne gangen på nattmeite. Å sitte i godstolen ute i båten og slappe av en sommernatt for så og høre nappvarsleren hyle, er noe av det mest spennende fisket man kan oppleve. Spesielt når mothugget sitter og karpestangen nikker dypt og varsler et det er storfisk i andre enden.. Vi har nå kommet til de 3 største av henholdsvis gjedde, abbor og gjørs tatt i 2013. Først ute er denne voksne abboren. Lysten til å fiske abbor har bare blitt større og større i det siste. Er en god stund siden vi dedikerte nesten all fisketid på abboren. Faktisk så må vi helt tilbake til høsten 1995 og våren 1996. I løpet av den perioden tok vi 33 abbor over 1kg. Ole fikk den største abboren, den hugg på en av årets aller siste fiskedager og veide hele 1.500g. Samme dagen fikk også jeg min hittil største abbor på 1.360g.. Etter å ha satset på gjedda omtrendt hele våren og sommeren, følte jeg det var på tide med en spinnfisketur etter abboren. Jeg hadde lyst til å prøve et nytt vann og tilbragte mye tid på å kartlegge ulike vann. Etter at alle forberedelser var unnagjort pakket jeg abborstangen og kjørte avgårde. Å dra til et vann man aldri har fisket i før er alltid fulgt av usikkerhet, både i valg av metode og sted. Men, i dette tilfellet hadde jeg ganske klare planer for hvordan jeg skulle gjennomføre fisket. Her skulle det jigges og fisket skulle foregå på rundt 3-5 meter dyp. Dagen startet med en fin abbor like over 500g, men dette skulle vise seg å bli den minste denne dagen. En stund etter satt nemlig en skikkelig fin abbor på shad-jiggen. Fikk litt skjelven da jeg så den for første gang nede i det litt fargede vannet, og skjønte straks at det var snakk om kilosabbor. Abboren kjemper bra og vil ikke opp til overflaten, heldigvis sitter jiggen perfekt kroket i overkjeven. Jeg jubler høyt når abboren glir inn i håven.. Nå er det bare å finne fram meterstokken og vekten. Først blir lengden målt - 45cm.. Deretter vekt - 1.380g.. På første ordentlige satsning etter kilosabbor på mange år, så sitter den på første turen. Herlig!! Årets største gjedde kom på en av årets aller siste fisketurer. Da jeg hadde noen fridager til gode tenkte jeg at det passet bra med en gjeddetur. Værmeldingen var skikkelig lovende med knapt nok vind, delvis skyet og fin høsttemperatur. Da jeg kom fram ble jeg møtt av tykk tåke, men jeg kunne så vidt skimte solen, og fiske skulle jeg uansett. Hadde vel knapt nok fått kjørt en 100meter før det hugg på den ytterste stangen. Skikkelig pangstart med gjedde på 110cm og 9.350g. Etterhvert forsvant tåken og solen kom fram. Fikk først en liten gjedde 5+, før det nok en gang hugg skikkelig til, men denne gangen skulle det være en enda større. Hittil i år har det blitt 2 stk 10+, og endelig skulle det bli en 11+ også i år. 11.250g og 115cm. Kunne ikke hvert mer fornøyd med dagen. Alle gjeddene ble tatt på Real Eel Først av alt vil vi ønske alle våre fiskevenner en riktig God Jul. Det har vært nok et fantastisk fiskeår for oss, og i siste luke kommer selve kronen på sesong 2013 - en helt vanvittig fangst. Ole klarte det utrolige i år også, nettopp det å lande enda en gjørs på over 10kg. Mandag 24.juni kl 10.39 tikker det inn en tekstmelding på telefonen min: "25.06 er en magisk gjørsdato...", meldingen er fra Ole. Jeg svarer: "Skal du ut på vannet?" Ole svarer: "Vurderer å kjøre etter jobb i morgen og frem til 02.00, så får jeg tåle en trøtt onsdag.. 25 juni har gitt ny PB to ganger før, ikke dumt med nr 3!" Jeg trenger ikke gruble så lenge, og svarer raskt: "Jeg kan bli med fra rundt kl 21..." Turen var dermed booket og i boks. Med tilstrekkelig mengde av fiskefeber, blir ikke engang det at det er vanlig arbeidsdag på onsdagen vurdert. Her skal det fiskes.. Ole startet litt før meg og stod egenhendig for all anskaffelse av agnfisk. Kl 21.00 presis ankom jeg også vannet, båten var da rigget og klar. Vi valgte selvfølgelig den spesielle plassen som har gitt oss flere store PB tidligere. Det var en nydelig sommerkveld med knapt nok noe vind og god temperatur. Stemningen var på topp, og ikke visste vi da at den kun noen timer senere skulle øke ytterligere. Med alle seks meitestengene plassert i stativet med hver sin sørv, satte vi oss godt til rette i hver vår stol i båten. Klokken er 22.55 og hittil har vi ikke merket noe liv.. Plutselig piper det på den ene nappvarsleren. Den får gå litt, men så setter Ole tilslaget.. den sitter.. Kun kort tid etter kan han bekrefte at det ikke er en gjedde og at det faktisk er snakk om skikkelig stor fisk. Gjørsen kjemper hardt, og det er rett og slett umulig å holde den igjen når den dykker nærme båten. Men til slutt ender den trygt i håven. Helt utrolig. Jeg har aldri sett en så stor gjørs før, riktig nok har Ole landet 10+ gjørs for snart ett år siden, men det var sammen med hans samboer. "Er turen reddet nå?" - spør Ole.. "Ja, det er den.." Vi blir enige om å måle lengden først.. Skal vi se, den er ihvertfall over 90cm.. Jøss, den er jo nærmere 100cm.. Hele 98cm målte vi den til, ny lengde PB med 2cm.. Spørsmålet nå er bare hvor mye den veier. Vi nullstiller vekten med nettet og setter igang. Ole har nok fortsatt litt fiskeskjelven, så her må vi holde vekten begge to. Etter en stund roer vekten seg på 10.240g!! Helt utrolig.. Ole sin andre 10+ gjørs.
  5. Flua jeg aldri benytter har ligget i flueboksen siden jeg begynte med fluefiske. Om jeg ikke husker feil ble den kjøpt på Torshov sport sommeren 2008. Den har ligget i flueboksen på samtlige flueturer siden og smilt mot meg "klar til innsats" hver gang jeg har åpnet flueboksen for å sette på ny flue. Valget har imidlertid alltid endt på en av rivalene. Flua jeg aldri benytter har flere flotte ørret på samvittigheten. 6,8 kilos ørret er den største jeg har hørt om, og har også hørt historier om mange flere i 2-3 kilo+ klassen. Isfritt på L-vann i et av årets siste dager har jeg aldri vært borti før, og det var med spenning jeg gikk innover i skumringen mot min barndoms vann; som visstnok skal være Østmarkas dypeste. L-vann føles ofte som det livløse vann. Stort og med tett vegetasjon og bratte fjellsider langs det meste av vannet. Vel fremme ved fiskeplassen åpnet jeg flueboksen. "I dag er endelig turen kommet til deg" tenkte jeg idet jeg knøt på denne flua på fortommen: Det var blitt ganske mørkt da jeg tok det første kastet. Jeg fisket flua sakte innover mot land. Sjekket flua etter det første kastet, og den hadde hengt seg opp. Nytt kast. Denne gangen uten oppheng. Så enda et og enda ett. Også disse uten oppheng og uten fisk. Jeg hadde akkurat registrert av jeg begynte å bli kalt på føtter og fingre da et plask hørtes noen meter ute, og jeg fikk fin flex i stanga. Fisken gjorde så et hopp og ristet seg av flua. Føtter og fingre var ikke det spor kalde lenger (føltes iallefall ikke slik ut) da jeg la ut neste kast. Og så ett til. Og så ett til.. Og så ett til... Men så på kast nummer 6 eller 7 etter første kontakt med fisk var det som om flua hang igjen i noe; stanga ble rolig oppspent, og jeg gav et tilslag - just in case. Og da ble det liv i andre enden! Seige rykk forplantet seg nedover i stanga og jeg tok megselv i å glise bredt. JESS! 6,8 veide fisken garantert ikke, men jeg var allikevel OK fornøyd med størrelsen da jeg bøyde meg ned og fikk løftet den opp av vannet: I overkant av halvkiloen og absolutt godkjent. Nå håper jeg nesten mildværet vedvarer, så jeg kan vente i det lengste med å fiske tusenbrødre med myska for å dempe fiskesuget. Flua jeg aldri har brukt tidligere vil bli en gjenganger i nattemørket heretter, noe annet ville vært ren idioti Skitt fiske!
  6. For ett års tid siden var jeg ute så mye jeg kunne for å jakte på havmus, noe som begynner å bli en stund siden. Det var nemlig mye havmus-blanking i starten på kystemite-karrieren min. Det er ganske nøyaktig 11 måneder siden jeg fikk min første, og forrige havmus, dette syntes jeg var såpass lenge siden at det måtte gjøres noe med på tampen av året. Det er jo også havmus-tid i Bergen, så det var verdt noen forsøk. Det begynner å bli en stund siden jeg har landet en skikkelig fisk - Noe som muligens har noe å gjøre med at jeg ikke har fisket spesielt mye i det siste, men noen turer har det blitt. De to første turene etter havmus denne vinteren var akkurat som mange musefiskere opplever: Hågjel, hågjel, hågjel og enda flere hågjel gnafser i seg agnet og blir heist på land. Jeg klarte forresten å lande min alle første brosme på tur nr.2. Hvordan jeg har klart å unngå den så lenge fatter jeg ikke, og jeg gikk ikke av skaftet grunnet ny art denne gangen. Den veide 2450 gram om du skulle være interessert i det, og kom på land med en stor rosa ballong stikkende ut av kjeften Uansett var det ny art, og jeg er oppe i 39 arter. Det går saakte fremover Jeg fikk dradd med meg Daniel ut igjen denne kvelden også, til tross for at det var meldt både regn og vind utover kvelden(Han er ikke særlig begeistret for annet enn sol og 25 grader). Det var likevel meldt mye bedre vær enn det det hadde vært de siste dagene og det som var meldt den neste uken. Vi kom på plass og rigget opp en stang hver, og ventingen begynte. Det gikk ikke lenge før vi hørte den første snellen tikke, og Daniel kunne lande kveldens første hågjel. Den første var knapt kommet på land i det det var min tur. Hågjel på meg også. Det neste runnet kom etter en liten stund igjen og jeg trodde jeg måtte lande en liten pigghå, men igjen var det hågjel. Rundt kiloen, så litt større enn de andre vi fikk. Enda flere små hågjel kom på land og regnet kom og gikk i byger hele kvelden. Deretter ble det stille på fiskefronten og jeg begynte å grave ned i Rimi-posen etter mat. Det er det som er så greit med kystmeite, eller meite i det hele tatt - Du kan ta pauser uten å ta pauser fra fiskingen! Nå var det helt stille på agnet mitt, mens Daniel dro opp en hågjel eller to. Etter en god stund gikk jeg lei og måtte sjekke agnet mitt, helt vekk. Merkelig... Med tanke på hvor mye agnstrikk jeg brukte var dette litt rart. Jeg fikk agnet opp igjen og "pælmet" godsakene ut på fjorden, et godt kast kjente jeg og agnet la seg på ca. 60 meter. Nå gikk det ikke så lenge før det forsiktig tikket fra snellen til Daniel, han gikk bort for å se, mens jeg jogget rundt stengene for å holde varmen. Det begynte å tikke hos meg også, og vi lurte på om det var en pigghå-stim som hadde kommet innom. Plutselig runnet det godt hos meg, mens det var stille hos Daniel. Jeg løftet stangen og satte et forsiktig tilslag. Det var bedre tyngde i som svarte i enden av snøret. Med andre ord ikke hågjel denne gangen. Stangingen i andre enden forsterket troen om pigghå, mens jeg samtidig hadde en liten følelse om at det kunne være havmus. Fisken kom oppover, og Daniel kom med håv. Fisken kom til syne og det så ut som en pigghå som lå med hvit-siden opp. Egentlig ganske forventet. Men fisken hadde lange finner som så litt rare ut... Ikke hadde den pigghå-snute heller... Fisken la seg over på siden og det viste seg å være en havmus. Litt overrasket ropte jeg "Jaa, havmus!" og den gled lett inn i håven. Håving-av-havmus-jomfru Daniel gjorde ingenting feil og jeg kunne lande min 2. havmus. Skikkelig fornøyd tok jeg ut kroken fra den merkelige kjeften. Samtidig kunne Daniel lande en micro-brosme. Veiingen viste at fisken, havmusen altså, veide 1990.. 1970... 1980 gram. Vekten stabiliserte seg flere ganger på 1980, noe som for meg var pers med 400 gram. Jeg var godt fornøyd med en bra havmus, men det irriterte meg pittelitt at den ikke var 20 gram mer. Det ble altså havmus-pers for meg og ny micro-art på Daniel (Brosme på 300 gram). Begge var godt happy med at det ble havmus på turen og vi kunne lande hver vår hågjel før vi pakket sammen. Jeg regnet ut at det var akkurat 11 måneder og én dag siden min forrige havmus, da var det vel på tide det kom en ny på land Havmus 1980 gram Fascinerende ansikt... Totalt ble det 10-11 hågjel denne kvelden, men når havmusen sitter glemmer du fort alle agntyvene og timene du har ventet på den kuleste fisken som finnes!
  7. Når vestlandets guder av og til sjenker oss godt vær, må man ha stått sist i køa når inteligensen ble delt ut om man ikke griper sjansen. Heldigvis sto jeg tydligvis ganske langt framme i køa, og etter endel smisking med fruen, tok jeg turen ut før den meldte stormen skulle komme. 2 timers fisketid i følge yr, ikke gale det. To ul stenger allerede ladet med 6# owner og splitthagel + strandreker og kokte reker ble lastet i bilen sammen med resten av utstyret, og ut bars det. Da jeg kom fram til destinasjonen ble den obligatoriske kikkerunden før utstyret ble tatt ut gjort, men jeg kom ikke lengre til første øyenkast ned i det blanke vannet, før jeg fikk skjelven. rett ned på 1 meters dyp lå den største lomra jeg noen gang har sett oppå ett betongelement! sprinta alt jeg hadde til bilen, fikk ut den ene stanga og agna den med kokt reke. slapp den ned rett forran lomra, men ingen reaksjon. Turen gikk tilbake til bilen der jeg fikk fiska frem en fryst strandreke. Ned igjen med nytt agn, og denne gangen reagerte fisken momentant. reka ble slukt, tilslaget gitt, og fisken eksploderte. Ul stanga i full bøy med utras. Fisken ga en skikkelig fight men måtte til slutt gi tapt. Vekta ble fiska fram, fisken veid og en real photoshoot ble gjort. Ny pers og specimen fisken ble sluppet ut, og fiske gikk videre. Jeg bevegde meg dypere, til 25 meter på brygga, men her var det bare sei og blåstål, så kikkfiske frista mer. inn igjen, og ut på ei ny brygga. her var det 2-4m dypt, og go sikt på en vindstille dag. Det tok ikke mange metrene før ei ny kamo lomre ble spotta på ei berghylle. Denne ville ikke bli med på leken, og svømte raskt bort og forsvant. litt mer vandring, så kom det pinadø ei ny ei svømmende. Denne jagde jeg med agnet inn mot land, og da den endelig ville ligge i ro, akkurat slik at jeg kunne fiske på den før den forsvant under brygga. Fisken angrep reka gang på gang, men til slutt gikk den lei. Det var såvidt jeg klarte og se Strandreke, men heldigvis hadde jeg en grønn perle slik at jeg så den iallefall. Jeg ble bare liggende og se på lomra som ikke gjorde en verdens ting, og perla lå helt i ro. jaja, kanskje det var tomt for agn? jeg reiste meg opp og begynte og sveive, og der var det tyngde. jeg ga tilslag, men lomra på bunn lå i ro, mens stanga gikk i full bøy og snøre gikk i hytt å pine. Plutselig skøyt ei fin lomre ut fra brygga, og etter en ganske vill fight på isfiske stang kom den på land. tydligvis hadde den sneke seg innpå agnet fra undersiden av brygga, men det gjorde ingen ting da denne var større enn den jeg fiska på. 1219gram og 46cm, min nest største lomre obligatorisk pølse bilde.... Fornøyd med turen, og med tanke på at jeg har drøyt fisketiden fruen satte ganske mye, tok jeg turen hjem. Stormen hadde enda ikke kommet, men yr sin spådom sto fortsatt. Da kvelden kom var det vindstille ute, og igjen måtte jeg smiske meg ut på en liten tur, med ordre om å ikke bli sein. jada kjære, blir ikke lenge. Klokka var blitt halv 11 før jeg hadde funnet nok agn, og var klar til å besøke første plassen. Men her var det dødt, og etter en halvtimes kikking, kjørte jeg til neste plass. her hadde jeg aldri vært før, men oppdaget raskt at det egentlig ikke var noe tap. ei skrubbe kom på land her, ellers var det bare noen rødflekka kutlinger og noen svarte å se. Klokka var blitt 12, og egentlig gikk jeg litt på lånt overtid, men den siste plassen måtte sjekkes ut før jeg dro hjem. Ett par runder fram og tilbake langs brygga uten å se en eneste fisk, men på den tredje turen hadde en liten tasse funnet veien ut fra steinene. men fisken han vanskelig til, vertikalt på en stein, og den var ikke glad i lyset. hele fisken vibrerte, og begynt å svømme vekk. jeg jagde denne også med agnet, til den tilslutt hang seg opp ned og forsvant under en stor stein. denne steinen hadde bare 1 stor og en liten utgang, og jeg vokta begge nøye. plutselig ser jeg en liten bevegelse i kanten av den lille sprekka, og der plasserte jeg strandreke før jeg fjernet det meste av lysstrålen. 5 sekunder tok det, før en stor munn skøyt ut, tok reka og trekte seg tilbake. tilslaget ga jeg, men fiske sto bom fast. jeg kunne se munnen utenfor sprekka, men fisken hadde sugd seg fast. etter 15-20 sekunder med konstant press, løsnet den taket, og raskt heiv jeg den opp på brygga. Jada, årets 4 hårvar, og årets siste fisk, klokken halv 1. fisken var pent kroka med mine nye tynne 6# owner kroker Hårvaren så ikke så stor ut, men tippte over 150g. vekta ble tatt fram, kalibrert og fisken lagt på. Wtf. 255g, det kunne ikke stemme. kontrollveide med telefonen min som jeg veit vekta på, og joda, det stemte. vekta ble skrudd av og på flere ganger, men 255g var dommen. fiske var jo den feiteste jeg har fått til nå, og med sine 23cm holder det til en uoffisiel norgesrekord, ny pers og min 3 specimen hårvar i år. Da var planen å pakke sammen, og etter en telefon fra dama som var enig idet, skulle jeg bare gå en siste liten runde. Og helt på enden av brygga, der jeg aldri har sett hårvar, stakk det ett hode ut på en flat stein. Hjerte dunker like mye hver gang jeg ser de, og denne gangen ble lyset fjernet så jeg såvidt så noe, reka ble lempet ut og lå rundt 10cm fra den. fisken var tydelig urolil pga, lyset, men den seig sakte framover. jeg hadde øynene på den grønne perla over reke, trodde jeg iallefall. fisken begynte å trekke seg tilbake, selv om det jeg trodde var perla lå i ro. Så begynte den å svømme bortover, og jeg løfta stanga får og flytte agnet. idet jeg begynner å sveive, ser jeg at hårvaren får panikk, og jeg blir litt sjokka å glemmer å gi tilslag. fisken fikk panikk og svømte veggimellom. jeg sveite den til overflaten, og idet jeg skulle til og lande den, sprella den voldsomt før den hoppa klar av vannet, av kroken og forsvant ned igjen. Jaja, da har jeg fått sett en vakende hårvar... Fornøyd med kveldens fiske, og med viseren på 1 tallet vendte jeg snuten hjemover, med en herlig følelse av at 2014 og ett nytt fiskår snart var igang. Litt Hårvar statestikk fra 2013 Antall sett: 38 Antall fisket på: ca. 20-25 Antall på land: 4 (rett kroka) Antall feilkroka på land: 3 Antall mistet under landing: 7 Godt nytt år og takk for meg i år. nyttåraften står for dør, og med 16 m/s meldt på yr, er allerede natt til 1 januar planlagt
  8. Julekalenderen er over, og alle potensielle rapportskrivere sitter bare og mesker seg i stua si, og i tillegg bestemte de bergenske værgudene seg for å sabotere samtlige fiskeplaner, er det rart man føler seg en anelse innestengt og fiskesugen da? I tillegg hadde minstepodinnen bestemt at vi skulle på skøytetur, så slik måtte det bare bli. Mens jeg stod der og stavret meg frem og tilbake klarte jeg ikke å la være å tenke at det egentlig er ufattelig meningsløst å flaks frem og tilbake på is som man ikke kan bore hull i engang. I riktig gamle dager var det en slags romjulstradisjon å ta med skøyter og isfiskeutstyr og masse snømåkeutstyr oppi skauen (jepp dette var på østlandet). Der måket vi frem en skøytebane, boret hull i isen og satte ståsnører, og annet vi fant for godt. For eksempel fant vi ut at fribryting på skøyter var en eksepsjonelt dårlig ide. Og ikke overraskende var det alltid broderen (gabrielsen) som fikk flere fisk enn alle oss andre tilsammen. Men så godt som alle fikk, og på den måten var det ikke meningsløst å være på isen. Med disse betraktningene i bakhodet ble det rett og slett for mye. Her måtte noe gjøres. En kjapp sjekk tilsa at et plass med ly ikke var så aktuelt, floa var helt feil, og i det hele tatt lovte det ikke til å være vits i å fiske i det hele tatt. Men slikt kan man ikke bry seg om. Men noen forhåndsregler må man ta når man skal stille seg i 24 m/s. alt man slipper forsvinner rett på hav, og da blir det ikke så morsomt. Ned i kjelleren og snekre stormpoder, samt finne nok stropper og slikt og så var det bare å vente til leggetid for minsten før jeg stappet på meg klær. I følge værmelding ville jeg få et sted mellom 5 og 15 millimeter regn på meg i løpet av tre timer før det skulle stilne litt. Jajja, det var i det minste ikke kaldt. Påkledningen var basert på prinsippet om å holde røyken tørr og ellers bli gjennomvåt. Så kunne jeg endelig starte : (Pst, de som irriterer seg over crappye mobilbilder kan nå la seg bli irritert) Utstyrsposen ble stroppet fast Så var det stormpod Denne fungerte utmerket. Og mens jeg holdt på med å rigge til stang nummer to kom en liten tass opp Vanligvis når jeg skriver liten tass er det egentlig en ganske grom fisk, men denne var da altså kun en liten tass. Og så skulle jeg si at det ble stille og jeg kunne sette musikk på ørene og nyte romjulsfreden, men stille var det ikke. bortsett fra på fiskene, selvom de antagelig var der de og, agnene forsvant ihvertfall, men det var plent umulig å få noe nappindikasjon. Forøvrig tok det sin tid å kaste ut. Jeg stod der med stanga i hånda og ventet og ventet til lukene mellom vindkastene, der det neppe var mer enn 10m/s rett mot meg, men likefullt var det som å kaste i gele. Erfaringsmessig går ikke haiene så nært land når sjøen er urolig, og det kan se ut til å stemme. For dit jeg nådde var det ingen hai, som tok nok til å runne. Men uansett. Jeg satt relativt greit med vinden mot ryggen, kunne skjenke meg kaffe med litt attåt, og fyre opp en god sigar, mens jeg stirret ut i regnet. Og da er faktisk ikke livet så ille. Jeg ble litt overrasket over å se hurtigruta på vei ut Noe sier meg at de ikke har det behageligste døgnet i vente. Og like etterpå kom danskebåten og : Liten storm medfører vel ikke noen fare for disse skipene, men fin tur?? Så satt jeg der da. Skiftet agn nå og da, drakk litt mere kaffe, slepte en enorm krabbe nesten helt opp. og håpte at det ville stemme at det skulle roe seg litt rundt midnatt. Men det slo ikke helt til. (Det vil si, det må ha roet seg etterhvert, for nå er det nesten fint vær ute) Dressen hadde nådd metningspunktet sitt og en del vann sildret nedover ryggen. Men så slo den lille stormen til for fullt. Der det før hadde vært morsomt å stå å lene seg på vinden var det nå regelrett ubehagelig, og regndråpene som kom var på størrelse med plommer. De hamret i ryggen på meg så vannspruten sto, og alt gikk fra vått til flytende. Ok, sa jeg til meg selv, dette gikk fra passe galskap til ren idioti. og dro hjem.
  9. Da var vi der igjen. Tiden er nok en gang inne for å pakke ned det groveste skytset og forberede kroppen med idoform og gå på apoteket og kjøpe mer solfaktor 50. Turen går tilbake til panama som lovet i 2011. Dengangen fikk vi jo ikke hverken gulfinnet tunfisk eller cubera snapper. Ei heller fikk vi stor roosterfish på "riktig" metode så vi hadde en del uoppgjort der nede. Både reiseleder og "stockholmarna" fra forrige tur var med denne gangen også og jeg hadde i tilleg fått lura med meg Kristoffer som er en kammerat av meg som har vært med litt å fiska både gjedde og abbor men aldri vært sørpå. I tillegg hadde Peter, en sivilingeniør fra litt utenfor Stockholm blitt med. Reisen ned er like lang som sist, men den går på en måte litt lettere nå man veit hva som venter. Når vi ankommer blir vi kjørt til samme hotel som sist. Her nyter i allefall Kristoffer livet Panama City må være en av værdens høyeste byer sett sånn i gjennomsnittshøyde på hver bygning i hele byen. Igjen kjørte vi over kanalen og allerede her kunne man ant litt ugler i mosen hvis man tenkte seg litt om, for det lå en mengde skip for anker utenfor kanalen. Dette skulle vise seg å ha en årsak. Fin busstur igjennom jungel,fjellpass og sukkerrør åkre. Denne gangen hadde vi fått en buss som var stor nok så det var en finere tur en forrige gang hvor vi ble pressa inn 11 mann i en huyndai H1 Vel framme i campen ble det til å sette på litt sneller og tusle med hendene dypt ned i lommene og spane ut hva alle andre hadde tatt med seg av stenger og sneller. Og titte litt i betesboksene til folk. Alle ser ut til å være relativt godt skodd. Av de tre lagene er båt #1 den samme som det var for to år siden, med stockholmarna: Eddie, Petter og så Mikke-reiseguide\fotograf\ornitolog. De får Javier som guide som forrige gang. Javier som det går rykter om har slått en ku i hode med en knyttneve og drept den... Jeg og kristoffer blirr satt på eneste båten med 2 mann i. Dette er en litt mindre båt med singelskråg med litt mindre motor som stort sett ikke blir kjørt like langt som katamaranene som de to andre "lagene" blir satt på. Båt 3 inneholder Tor og GP fra forrige tur samt da Peter. Første dagen har vi maks uflaks og får spylt inn havvann med "feil farge". Det skylles at det er noen kraftige(!) havstrømmer som møtes på spissen utenfor Pedasi. Jeg registrerte at det var noe strøm sist, men denne gangen skjønte jeg hvor gæærnt det faktisk er etter å ha vært i CostaRica ifjord Dette med fargen på vannet resulterer i at alle i praksis blanker. Vi i vår båt reiser dit hvor det dårlige vannet dukker opp sist og greier akkurat å feilkroke to needlefish og ha en hai etter den store popperen. Dette skjer jo naturligvis på en stang som jeg selv har bygd for anledningen. En stang jeg ikke har fått testet på noe annen måte enn å dra tilhengeren min rundt i hagen.... Når vi kommer tilbake fra campen ruller de fleste seg ut i badebasenget og syter over hvor elendig fisket har vært. På dag to tar det seg opp en god del. Alle får fisk og Tor smeller til med en gulfinnet stillehavs tunfisk på a 17 kg utenfor det som blir kallt Alcatraz. Den kommer litt uanmeldt og brått på ut av intet. "Normal" teknikk for å fiske etter YFT går ut på å finne delfiner for å så kaste foran delfinine og fiske stor popper i en heidundranes hastighet. Men dette eksemplaret hadde vel ikke lest den boka... I vår båt får jeg endelig se noe av det jeg hadde håpet jeg skulle få se. Nemlig Kristoffer som får sin første amberjack på speedjigg. Jeg har jo prøvd å forberede han på hvordan iallefall jeg ser for meg at fisken reagerer når den tar en speedjig. Jeg ser for meg at den svømmer oppover i ett rasende tempo og omsider får tak i pilken, og hvorpå den da vil ned igjen for å utligne trykket så fort som mulig. Når fisken tar pilken til Kristoffer så bruker den 5 sekunder på å riste livet ut av pilken før den svømmer ned. Og det lille snev av skuffelse og troen på at utstyret er GROVT overdimensjonert som man kan se ett lite hint av i fjeset til Kristoffer i disse 5 sekundene, som byttes ut med først en bekjymret mine og så ett glis og ett snellehyl når omsider fisken setter fart, er en fryd å få med seg fra sidelinja. Denne dagen er Kriss litt i siget, men jeg greier å lure en bonito på lett popper, og hastigheten disse greier å sette opp er like imponerende hver gang selv om størrelsen er relativt beskjeden. Inne ved skvalpeskjæra dukker plutselig en av targetartene opp på sedvanlig vis med finnene opp av vannflata og ett par tre individer av typen sloss om subwalken til Kriss. Vi blir fort enige om at dette er en av de kuleste fiskeartene som eksisterer. Tor og GP kommer i kontakt med en stim av roosterfish også på denne dagen og somler ikke bort kjangsen på å få en av de mest spektakulære fiskene som finns på popper. Dubblè med roosterfish i str. medium og jack crevalle også i størrelse medium. Når vi kommer i land på dag to så blir det klart at det er noe spesielt denne gangen iforhold til i 2011. Det viser seg nemli at i det herrens år 1903 så ble Panama skilt ut som en egen stat etter å ha vært inlemmet i Colombia før det. Og denne begivenheten trådte i kraft i november. Og siden vi er som fjøsnissenordmenn flest går ikke vi ut ifra at andre enn Norge feirer nasjonaldag noe mer enn oss og tar oss naturligvis ikke bryet med å sjekke når Panama har nasjonaldag. Det det har seg nemlig slik at folk i Panama feirer nasjonaldagen sin 3 dager til ende.... minst. Og i den anledning har det kommet en mengde folk fra Panama City og andre plasser rundt om i landet nettop hit til Tuna Coast for å leve strandliv, feste, fiske og sette fast båthengere i sanda. Om natta hører vi festen i byen som ligger en kilometer unna, det skytes med våpen og det er tydligvis ett vakent engasjement for noe som skjedde for 110 år siden. Reint fiskemessig får dette noe konsekvenser for oss da vi ikke kommer til helt jomfruelige plasser som guidene vansligvis er vandt til. Alle som blanker bruker iallefall dette som en knallgod unnskyldning for at dem ikke fikk Cubera På dag tre holder fugletitter, Mikke på å omkomme av bare synet av en rovfugl som sitter på stranda når vi ankommer stranda klokken 08:30. Han spretter til og tar opp det digre kamera sitt og blir virrende rundt i jungelen og på stranda for å ta bilder av rovfuglen som han kjapt, på spørsmål om hva det er for slags fugl, svarer med fryd i stemmen: ingen aning. Jeg hermer så godt jeg kan etter smyginga hans og knipser dette bildet av en relativt sjelden art Skandinavisk tykkleppet multemeiter- Skandinavius surfus corpus Denne dagen har vel vi i denne båten vårt beste fiske tror jeg. Vi begynner med å prikke noen arter langs med kysten sånn som Jack Spanish Macerel, som forøvrig ble landet på kjernsmoings custom made omkonfiguerbare popper\stickbait ... og JA jeg og tildels Kristoffer ser ut som banditter fordi vi 1: glemmer å ta av maska fordi vi er surrehuer og 2: må ha dem på ellers så sprekker vi som troll i sola. VI får begge noen Roosters Litt amberjack til middag Og så skjer det. Vi ligger på drift på en topp som stikker opp fra ca 30 meter som flater ut på ca 12-15 meters dyp på toppen. Vi kjører store poppers. Jeg har en Halco Roosta som for det meste er blå og Kriss står å sloss med en River2sea dumbell . Altså store poppere som vi utover hainappet og en og annen blink ikke har merket noe på. Plutselig er det en rød fisk som kommer opp, velter seg over popperen min og setter kursen ned!!!!!! Det skrikes i båten. Både CUBERA!! og FRENO! MAS FRENO! som betyr BREMS! MER BREMS! Jeg strammer til og haler og drar slik at fisken ikke skal komme seg ned til hula si igjen. Lykkes med det og etter noen minutter med baksing så kommer denne opp. Jeg føler meg nå relativt bekvemt sikker på at jeg har landet target art nummer 2 av 3 og skråler og ler og blir kjørt til land med fryd i mitt hjerte. Vi kjører ett lite skuespill når vi ser at alle mann står på land og venter på oss og henger dypt med hode og gjør bare sakte bevegelser og prøver å se så nedtrykt ut som vi kan. Før vi selvfølgelig skryter på oss et flott fiske etter de fleste artene en kan regne med å få her på en dag. MEN! Tilbake i leiren så er det flere av gutta som mener at den røde fisken jeg fikk IKKE er en cubera. og etter litt studier av bilder som henger på veggen i lodgen og etter en rundtspørring av vertene så viser det seg at jeg har fått en Red Mullet Snapper. En DIGER Red Mullet Snapper, men da altså ikke en Cubera Snapper. Red Mullet Snapper blir ikke stort større enn 15-20 kg og min var vel ca halveis opp dit. Men det hjelper jo akk så lite når target arten Cubera Snapper fint kan bli 40 kg tung og jeg da fortsatt ikke er med i klubben over de som har fått en sånn en. Så mine planer om å hvile på laubærene på hviledagen som er planlagt på dag 4 går rett i dass og jeg "signer" på båten som svenskene har satt i stand på "hviledagen" På dag 4 blir da altså Petter, Eddie, Mikke og jeg kjørt ned og kravler ombord i båten til Javier. Mens de andre gutta driver slaraffen og strandliv MIkke velger å kjøre hardt på å være kameramann slik at vi andre kan fiske. Jeg tror han angret pittelitt på det... I det vi runder hjørnet på sørøstspissen av Los Santos og vi treffer strømkanten ser vi at det er masse needlefish som lager en masse styr og vesen på overflata. Vi har jo stått å kastet MASSE på sånne stimer før uten å få en dritt, men vi prøver nå alikevell. Vi lander noen småfisker og Javier står å "speedjigger" baki båten mens vi kaster og plutselig får han en agnfisk som blir tatt beinhardt av noe annet. Mikke får den lille tullestanga til Javier og blir stående å sloss med ett eller annet som ettervert raser inn mot stranda. Og det går som det må gå det. Vi kommer inn så grundt at Javier begynner å speide etter bunn og da svinger fisken rundt en stein og vips: snøret er av. Misstanken går mot enten cubera eller hai. Men det svømmer så mange fisker her at det er aldri godt å vite. Javier tar oss foribi Alcatraz og når vi er kommet fram sånn ca så ser plutselig Petter at det ligger løse deler under den ene motoren på katamaran. Og prikker Javier på skulderen og lurer på om ikke dette potensielt kan bli ett problem Noe Javier sier seg enig i. Men Javier syr sammen styremekanismen med litt fluorcarbon fortom og vi får både fisket og kommer oss hjem. Denne dagen blir som fryktet: det er store poppers som gjelder. Målet er rødt og har store tenner og er beryktet for å være vanskelig å lande. Og vi har faktisk noen fisker som følger popperne våre. Alle ombord har stått å kastet mye etter akkurat denne fisken på den forrige turen og på denne turen. Jeg lander en av jackene som plaget vettet av svenskene for to år siden.Og jeg minns det var Petter som har en DIGER jævel av en amberjack etter popperen. Ryktet i campen er at når man først får en amberjack på popper så er den diger. Javier jamrer seg iallefall en del over tanken på at man kunne landa en supersized amberjack. Men så ikke lenge etter blir det oppstandelse i båten. Oppmerksomheten til alle mann blir trekt mot popperen til Eddie og bak den kommer en rustrød skygge. Den hiver seg sidelengs over popperen og Eddie og alle vi andre får se en breiside på ca en halv meter som har glefset i seg Halcon hans. Og nå gjør Eddie det jeg bare kan fårestille meg at han har sett for seg i hodet sitt ett visst antall ganger i hodet sitt siden 2011. Jeg tror bremsen på Stellan enten sto helt i bånn fra før av og hvis ikke så skrudde han det siste lille kneppet som var igjen. Så kjører han en serie med "GT"tilslag kombinert med som han sa etterpå: tatt i mer enn han har tatt i på noe som helst tidligere. Shimanostanga hans knaker (for første gang siden han begynte å bruke den i 2011) og Javier kommer bort og legger sin "lille" hånd på verket ved å komme med muntlige tips og samtidig holde uten å holde i stanga. Bare i tilelle enten Eddie, fisken eller utstyret skulle finne på å gjøre noe dumt. Men etter at det første utraset går greit og fisken ikke rekker ned til hula si så tar det vel ca 7 minutter med beinhard kamp med mye lyder og offing og pusting og skriking før det omsider kommer opp en Cubera Snapper Det blir jubelbrøl og high fives for everyone og en voldsom photosession. Mikke går bananas med kamera sitt. Eddie mener Mikke er dum selv til svenske å være når han vil at Eddie skal holde fram 40 KG med Cubera snapper på strake armer som har "tatt i hardere nå enn de har tatt i noe som helst tidligere" i 7 minutter. Cuberan tåler tilsynelatende godt å være på land og blit att bilde av for mitt forsøk på å ta en video av igjenutsettingen går litt i dass fordi den kvikner til med en gang den blir våt. Så min sedvanlige metode for undervannsfilming som går ut på å stikke kamera under vann med armene og så trykke på knappen og peke kamera i den generelle rettningen fungerte ikke no bra denne gangen, men der en har video av 40kgs fisk som svømmer tilbake skal det postes... bra eller dårlig. Etter at noe av gledesrusen har brusa litt fra seg og folk får konsumert litt vann og får summet seg litt og bladd igjennom noen(100) av (de 1000) bildene. Så innser i allefall Petter at vi fortsatt ligger på en av de giftigste plassene for Cubera snapper og div andre fiskearter av anseelig størrelse. Og på dette bildet av Mikke så ser man Petter innbitt står å røsker og drar å dumbellpopperen sin. Petter har nemlig vært i nærkontakt med Cubera tidligere. Både på denne turen og forrige tur, men aldri hatt hellet på sin side. Jeg mener det er intet mindre enn 4 ganger han har hatt kjangsen og sure enøff... 4 timer ettpå så smeller det for Petter også, men igjen er det over før det har begynt. Jeg så fisken tok og den var etter det jeg kunne se ett halvt nummer større enn den Eddie fikk. Den greier da å få vridd av krokfestet på Dumbellpopperen og tar med seg en Owner ST66 4\0 Den skulle stått loddrett Pascal som driver campen og guider og alle er enige om at River2sea sin dumbell er ikke en dårlig popper og tåler normalt MYE, men det hjelper jo ikke Petter stort. Stemningen i båten har jo nå gått fra "Wohooo där satt den" til " Det där hände inte..." For mens vi i den norske båten har vimet rundt hvileløst og speedjigget og fjollet rundt med små poppers har svenskene lagt en ekstra innsatts i sitt "big popper" fiske etter nettop Cubera. Og da Petter som har stått der framme på dekket i rullende bølger og kastet og dratt, brukt 10 dager og 10 000vis av (norske)(100 000vis av svenske) kroner og faktisk lokket opp 4 Cuberas til hugg og ikke landet EN av dem er faktisk ganske surt. Jeg og hadde cubera opp å så på mitt utstyr i allefall to ganger og en gang var det til og med to stk. Tor hadde en som beit på hans popper, men han fikk ikke kroket den. Noe som kanskje var like greit for han kjørte med ST66 2\0 som er MINST ett nummer for liten til disse fiskene. Hans 2\0 krok blei flatklemt bare av ett tygg... folk må gjærne ta fram en 4x krok i størrelse 2\0 og teste hva som skal til for å endre på fasongen på den... Det er imponerende hvor mye krefter det er i disse fiskene. Det kommer noen flere bilder nederst i denne rapporten av utslitt og ødelagt utstyr. Dette er bilde av Petter som får laget et trøstene drink i baren den kvelden samtidig som han uttrykte sin frustrasjon ovenfor personalet som faktisk begynte å gi han litt medfølelse. Her havner dumbellen til petter i "the popper graveyard" Hvil i fred... Dagen etterpå kjører begge katamaranene mot Alcatraz og det vi i gjengen bare kalte for CostaRica fordi det lå så langt vestover for å jakte vidre på Mr.Cubera... uten å lykkes naturligvis. Det hele ender med at en katamaran får motorproblemer slik at den andre katamaran må kjøre hele veien bort til CostaRica for å så slepe den andre tilbake. Og som om ikke det var nok så kjørte jo båten som ble slept sin ene motor som faktisk virket og på den måten fikk ødelagt den ene propellen pga noe som blir feil i kraftgeometrien som sikkert mange her skjønner mer av enn meg. Men siden jeg og Kristoffer er på en litt mer beskjeden båt som faktisk virker så satser vi beinhardt etter "hviledagen" og begynner med å prøve å filme ett roostertake. Gikk nesten bra.Video vil dukke opp bare jeg blir litt venn med filmredigeringsprogrammet. Ute ved Isla Iguana hvor gutta tok hviledagen sin i 2011 har vi (særlig kriss) hatt haien etter popperen hver dag. Og denne dagen er den snaue 2 meter fra båtripa når Kriss ser kjeften og halvannen meter med hai komme sigene, ta popperen i kjeften og svømme NED. Kriss gjør som man ellers ville gjort og setter kroker så det suser. Og da slipper den taket. Dette resulterer i mer ødeleggelse av gode overflateagn... Vi kjører også ned til Alcatraz og fisker oss rundt hele klippeformasjonen i håp om å lokke ut en cubera fra hulene. Men her på tross at i allefall jeg har altså SÅ UTROLIG masse trua så skjer det ingen verdens ting. Plutselig dukker alle delfinene opp og vi kjører en runde med aktiv tunfiskjakt. Det nærmeste vi i vår båt kommer denne utrolige fisken er Kristoffer som har en etter popperen sin. Veldig synd denne ikke sitter fast. Senere på dagen så ligger vi på en grunne ikke veldig langt unna der vi legger ut med båtene og der har både jeg og Kriss cuberas oppe etter popperne våre. Kriss har en litt mindre og en diiiiiger jævel som velter seg over agnet. Jeg har to små som er å se under popperen samtidig. Samt enda en i 40+ kabliber som omsider bekrefter at fiskemetoden vår ikke er helt nedsnødd. Helt merkelig hvordan, i timesvis med denging , havet er helt tomt, for å så være stappfult av cuberas. Og jeg merker her jeg sitter å skriver at den fisken er litt under huden min og at det vil være en liten værkebyll i sjela så lenge jeg ikke har fått en sånn. Fiskemetoden som funker etter cubera er for å være meget presis: Stor kraftig popperstang som kaster 200grams baits. ca 8-9 fot lang En meget kraftig snelle med dertil kraftig bremsesystem. Shimano Stella 8000 el. 100 lbs snøre knytt opp til en 1mm fluorcarbonfortom med en bimini twist En kraftig (gjærne hundrevis av kilo) svivel med tilsvarende kraftig splitring knytt fast med slukknuten til fluorcarbon Tilslutt henger det en stor (20cm omtrent) popper gjærne med litt stor kopp i nesa og to trebler i 4X styrke i 3\0 størrelse eller større. (Halco Roosta og River2Sea Dumbell popper ga resultater på denne turen) Fargene kan være relativt naturtro, men jeg tror ikke dette spiller kjempestor rolle. Selve fiskemetoden går ut på å kaste så langt man kan ut mot klippekanter og såkalte "features" som er under overflata på optil 25 meters dyp. Så kan insveivingsteknikken minne om gjeddejerking bare med mykere og lengere bevegelser. Samtidig forsøkes det å "time" napp i stanga med bølger slik at popperen ikke blir dratt opp av vannet og spretter bortover vannflata 8 meter. Imotsettning til alle andre fiskearter her nede så må ikke agnet alltid holde 900kmt, og det er bedre å vente på en "bølgemotbakke" enn å nappe popperen ut av vannet. Å til det aller viktigste tipset: fortsett å ha trua etter 15 timer uten tegn til liv. Går man tom for trua så blir også kreftene borte. De som brukes til å denge popper og taue å dra den dumme trebiten igjennom bølgetopper, Det krever mye å stå å holde balansen og prøve å dra så mye bobler og luft som mulig ned i bølgetopper med så tungt utstyr i timesvis, men er altså SÅ verdt det hvis den først er der.... trur jeg.. Jeg skulle også gjort mye rart og betalt mye for å hatt bilde av en cubera som står å måler opp en popper en meter under den. Eller enda bedre en film, men det har jeg da altså ikke, men alle som har prøvd å filme noe som helst fiskerealtert veit vel litt om hvordan akkurat sånt fungerer... Denne dagen får vi faktisk oppleve litt tropisk regnvær. ikke at vi mister helt motet av den grunn. Også kommer vi over et par havskilpadder som prøver å lage fler havskilpadder... Dette er på vei inn til land den nest siste dagen. GP var veldig flink til å ta bilder av alle måltider og her kommer en liten kavalkade. Amberjack Biff og stekte poteter Dessert Sjokoladekake med en stripe honning Siste dagen merker man godt at man har vært på havet 7-8-9 timer om dagen i 6 dager på rad. Man må grave litt dypt etter krefter og trua og fortsette å holde på. Jeg og Kriss fikk ett siste bekjentskap med amberjack på speedjigg. Dette var naturligvis en mer sjelden rosa variant som sjelden ble så store som de vi fikk. De ble vanligvis brukt som livebait etter store roosters, cuberas og gulfinnet tunfisk. Nok en gang kommer delfinene bort og denne gangen vil dem ta eventuelle igjenutsatte amberjacks. Var vistnok blitt ett problem for guidene at dem måtte ta båten å kjøre ett stykke unna hvis dem ville sette ut amberjack slik at delfinene ikke tok dem med en gang dem var satt ut. Vi så en som dreiv å lekte med en red snapper i overflata sammen med kalven sin. Hver dag hele uka har tidevannet vært slik at vi har hatt best fiske enten på morran i det vi kommer ut eller rett før vi skal inn til land igjen. Og denne dagen er intet unntak så når vi først er her og skal brenne av de siste energireservene vi har så skal det naturligvis denges stor popper etter cuberas\stor rooster. Og idag legger jeg inn støtet Jeg lander en medium jack og jeg har cubera etter popperen på ettermiddagen. Men helt på tampen ligger vi utenfor iguana island der vi har hatt haien etter hver dag. Og plutselig blinker det blankt i en bølge og det blir straks åpenbart at noe har tatt popperen min. Eduardo hoier og skriker !ROOSTAi !ROOSTAi (vi kalte han bare NORAD fordi han hadde så god oversikt) og følger opp med "menos freno" noe som jeg ikke har lært meg helt så når jeg hørte "freno" så strammet jeg til jeg. Og kjørte fisken sittende i baugen og akkurat der og da med min selvbyggede stang ute ved Iguana Island var jeg helt inni min lille lykkeboble. Lykkelig uvitende om at jeg hadde gjort feil med bremsen og var i ferd med å rette ut den ene splitringen som holdt den fremre treblekroken på halcon. "Menos" betyr "mindre" nemlig og Eduardos tips hadde nok økt kjangsen for å få landet fisken. Men på tross av alt jeg gjorde feil Jeg velger å tru at det er den samme som jeg fikk for to år siden bare denne gangen på "riktig metode" De andre båtene har slitt med feil farge på vannet igjen så jeg tar stikket siste dagen Men ja Der har dere altså en oppsummering av hva vi fikk til på 6 dager langs Panamas Tuna Coast. Jeg trur ikke alle blei helt ferdig der denne gangen heller( Petter!) såmeget mulig vi er tilbake igjen en gang. Dette er en flott gjeng å reise sammen med, og jeg håper vi snart er på nye eventyr igjen snart. Og hvis denne destinasjonen skulle friste så kan jeg overbringe ett hjertelig ønske fra guidene: Ta med grovt nok utstyr. De har mange kunder som har med for svake stenger, for tynne snører og for veike sneller. Cuberan vil kunne ryke selv noe av det beste som er på markedet hvis den får en kjangs. Her er hvordan "plinge-anordningen" i en Sustain 6000 ser ut etter at noen små roosters og et par blufin tunas har demonstrert hva hastighet er. Sånn ser ett stickbait ut etter noen timers fiske. Muligens ikke verdens beste stickbait i utgangspunktet, men om det er ett titalls timer det er blitt fisket med så er det maks. Morro å se at guidene tar til seg lærdom av C&R teknikker. Denne gangen tok de seg mye lenger tid når dem skulle igjenutsette roosterfish.Og man merker at det finnes ett engasjement for at fiskebestanden på de (til nå) kjempefine områdene denne fiskecampen har til rådighet, skal bestå. Rapportene om at bestanden av spesielt gulfinnet tunfisk var på stødig vei opp virker lovende. Flere fisker og større individer for hvert år. Her skulle jeg ha ett vittig avsluttningsbilde av meg og Kristoffer i alle klærna vi hadde på oss i panama. Med fiskestenger og alt rigget opp som i panama ,subbende i tykt snødrev for å vise kontrasten mellom panama og her hjemme, men vi har vært såpass heldige at vi er forskånet mot snø så da må dere ta til takke med disse 3 lame tekstlinjene i stedet. Jeg vil med dette å ønske alle og en hver som er inne på fiskersiden en usedvanlig god jul. Måtte 2014 bringe hell og fiskelykke og ca 30 000 kroner til overs slik at en ha råd til en ny slik tur.
  10. Seinhøst og ketchupeffekt, Yttersia av Tromsø i november Denne turen har jeg ikke skrevet om enda, da det rett og slett ble for hektisk i forkant av reisen til Costa Rica. Men helga etter den mye omtalte storkveiteturen tok vi oss en ny tur på sjøen. Med på turen var Stig Thore, Tor, Ingemar og jeg. Vi fordelte oss på morgenen, Tor var med Ingemar i hans båt, mens Stig Thore og jeg tok en Kvernø. Det var ikke akkurat det at jeg hadde noe behov for flere kveiter, i grunn burde jeg ha vært ferdigfisket på arten for året med tanke på fangsten fra helga før. Men så hadde det seg jo slik at jeg "uheldigvis" stakk av med alle 4 kveitene den dagen, og jeg hadde lovet Tor at vi skulle gjøre et nytt forsøk slik at han også kunne få fisk i denne "hotte" tida av året. Det var ingenting å si på stemningen da vi putret ut av havna i Kvaløyvågen på vei mot kveiteplassene... Ikke uventet satte jeg kursen mot godplassen fra helga før. Denne gangen var det imidlertid litt mer urolige forhold her, og strømmen var ikke helt som man kunne ønske seg. Vi hadde riktignok mange kontakter i løpet av dagen, der et par av dem med sikkerhet var kveite, men ingen ville sitte. Ja, bortsett fra at Tor fikk en kveite rundt minstemål. Dagene er ikke så lange i november, så det begynte etterhvert å nærme seg tid for hjemreisen. Jeg tok derfor en beslutning om å gå til "Luresundet" for å legge den siste timen der, der kunne vi drive fint i flere knop og dekke over store områder. Ved ankomst "godplassen" i "Luresundet" kunne vi konstatere at strømmen var fin og drifta over 2 knop. 3 ferske sild ble senket ned, mens Ingemar satsa på jigg. Og det gikk ikke lenge før en kveite slukte i seg silda til Tor. Endelig var det hans tur, og det ble en riktig så fin fight. Kveita var omlag 13 kg - en perfekt matfisk med mye krutt i seg. Tor med sin største kveite for dagen. Det var nå et stykke inn i skumringa, men vi fortsatte fisket litt til. Det skulle vi ikke angre på. Det startet som et bunnapp hos meg, men jeg merket fort at det var fisk. Kveita satte avgårde i et vilt utras bortover sundet. 200 meter snøre ble flerret av snella på sekunder. Ingemar og Tor lå og fisket like ved siden av oss og kveita satte kursen rett mot båten og snørene deres. Vi måtte rope og be dem om å bakke for fullt for å unngå kluss. Etter å ha kjørt opp kveita kunne jeg begynne å kjenne på tyngden. Det ble fort ganske klart for meg at dette var en ny storkveite. Dog ikke i nærheten av like stor som sist selvsagt. Jeg hadde knapt kommet i gang med å løfte kveita før den ga nye harde utras. Flere ganger på vei opp slo kveita med sporden og flerret avgårde. Det var en super fight, akkurat som man ønsker å oppleve. Jeg antydet 30+ til de andre. Da sa Stig Thore: "når han sier 30+, så er det 60+ . Det skulle vise seg å stemme. En større kveite kom sigende opp gjennom det klare vannet. Stig Thore kroket perfekt og etter litt bryting roet kveita seg og jeg kunne sette en sikringskrok. Fisken var kroket ytterst i leppa og jeg bestemte meg for catch & release. Det var også seint på dagen og ville ta mye ekstra tid om vi skulle ta vare på en såpass stor fisk. Vi målte derfor fisken med metoden som Frank benyttet seg av tidligere i høst, dvs. å gå framover med båten i laveste slurefart. Det fungerte fint og vi fikk målt kveita til 170 cm. Det er i snitt 70 kg etter tabellen. Fisken var i usedvanlig godt hold, noe høstkveitene ofte er, så jeg vil anslå at vekta lå mellom 75 og 80 kg. Forøvrig foretrekker jeg helt klart en slik måte å måle kveiter på enn å sette tau rundt halen på dem. Kveita har bl.a. viktige slimlag rundt sporden som bør beskyttes, da er det best å fullstendig unngå tau. Å løfte etter sporden (taile kun bakfra) som enkelte "anerkjente" sportsfiskere gjør vil med høy sannsynlighet gjøre stor skade på rygghvirvler, slimlag m.m. Anbefaler alle å unngå denne metoden. Her er et par bilder før avkroking: (begge foto: Stig Thore Knappskog). Avkrokinga gikk fint, kveita gjorde et par slag og svømte i full fart ned til bunns igjen. Vi jublet i båtene, en herlig følelse. Så da ble det en skikkelig ketchupeffekt på slutten av sesongen. Og vi kunne igjen konstatere at seinhøsten er en fantastisk kveitetid på kysten utenfor Tromsø. Takk til Stig Thore, Ingemar og Tor for turen, det ble årets siste kveitetur.
  11. Jeg gir meg ikke, men fortsetter å prøve meg på vertikalfiske etter røye i Tyrifjorden. Det så lenge ut til at det ikke skulle bli noen fisketur i dag. YR meldte på forhånd at det skulle bli både plenty med nedbør og 10-12 m/sek, og det er i overkant utrivelig for å orke å drasse med seg båten gjennom snøslaps og saltsørpe fra Høvik til slippen på Storøen. Men evig optimist som jeg er, satte jeg vekkerklokken til 06.00 i morges for å sjekke YR en siste gang før jeg bestemte meg. Som tenkt, så gjort. YR hadde heldigvis endret oppfatning på morgenkvisten, så da var det bare å komme seg ut. Småregn, tåke og en stusselig plussgrad er da ingen hindring for en fisketur så lenge det er meldt nesten vindstille og solskinn utover dagen? Jeg burde kanskje skjønt hintet og blitt hjemme når jeg regelrett plumpet med begge føttene og ble gjennomvåt allerede når jeg skulle sette meg inn i bilen på Høvik. Men med Ullvangsokkene på dashbordet og fullt kjør på varmluften satte jeg kursen mot Tyrifjorden med Silveren på slep. Båtslippen ved Storøen var den første utfordringen. Ikke nok med at det lå en centimeter eller tre med sludd oppå et solid islag, det lå noen hundre kilo dyvåt snø rett foran slippen. Her var det bare å ta spaden fatt, ingenting er som litt fysisk fostring på morgenkvisten! Vel på vannet la jeg kursen sørøstover, for å teste noen potensielle røyeplasser jeg hadde fått tips om. Da jeg rundet Utøya var det fortsatt vind og bølger nok til at jeg holdt meg på innsiden av øya en liten stund, før jeg la kursen sørøstover. Vinden la seg fort ned på et par sekundmeter, og drivankeret jeg brukte den første timen eller så kunne stues vekk. Morgenstemning 1 Antydning til solskinnet som YR skrøt av, dessverre var det kortvarig for et ullent teppe kom snart slepende over himmelen igjen. Morgenstemning 2 Morgenstemning 3 Jeg fikk ganske fort et napp på en balansepilk. Først et knapt merkbart dunk i balansepilken, og så akkurat nok vekt til at jeg skjønte at noe var på gang. Opp kom denne lille frøkna, som havnet i fryseren som mulig gjeddeagn for vinterens ismeite. Abbor Det var endel aktivitet å se på ekkoloddet. Bortsett fra de klassiske stimene med agnfisk, var det også noen ekko som viste interesse for mine jigger og balansepilker. Under er et skjermbilde fra min Lowrance HDS 5 Gen 2, litt lengre ned finner du forklaringen av hva du ser. Gjett hva? Skjermbildene er helt identiske, men på bildet under har jeg lagt på en svart og en grønn ring. Husk at skjermen ruller fra høyre mot venstre, med andre ord er det som skjer i bildets høyrekant "det nyeste". Bildet er todelt, 50 kHz til venstre og 200 kHz til høyre. 50 kHz har en bredere kone på signalet, noe som betyr at det dekker et større område under båten enn 200 kHz, mens 200 kHz har bedre oppløsning. Den svarte ringen viser ekkoet av jiggen min på vei nedover, mens den grønne viser en fisk. Fisken stiger mot jiggen mens den synker. Vannet er klart, motoren er av og det er relativt grunt så fisken ser at det er noe spennende der oppe som den vil kikke på. Jeg bremser jiggen rett før de to ekkoene møtes, i håp om at fisken skal ta jiggen, men i steden for å ta svømmer den litt nedover før den holder dybden. De to ekkoene av jigg og fisk smelter sammen på skjermen, og ser ut som ett ekko. Forklaring følger... Bildene under viser noe av det samme, men med høyere følsomhet på skjermen, derfor er det også mer støy i bildene. Gjett igjen? Den svarte ringen viser jiggen min, den grønne er en fisk. Fisken har allerede fulgt jiggen min en liten stund, så jeg dropper jiggen litt ned for å se om den vil ta. Fisken tar ikke, så jeg prøver å heve jiggen igjen for å se om det trigger fisken, men den svømmer i steden ned på bunnen og blir borte. Jeg fisket endel på denne fisken, ved å kjøre båten tilbake hver gang jeg hadde drevet over fisken. Den gikk litt opp fra bunnen for å se på jiggen, før den la seg på bunnen igjen 2-3 ganger før den enten gikk lei, ble skremt eller så fant jeg den rett og slett ikke igjen den siste gangen. Morsomt å se på, men ganske frustrerende til tider. Lurer på om det vare en røye? (Det kan like gjerne ha vært en annen fisk, men det får vi aldri vite.) Så nære.... Det var ikke bare på ekkoloddskjermen det var mye å se på i dag. Naturen langs Tyrifjordens sydøstside er veldig dramatisk, og veksler mellom stupbratte fjellvegger og raviner hvor det har rast ut stein. Bratt Røye foretrekker gyteplasser (gjerne kalt røyevarp) med grov steinbunn. Jeg konsentrerte derfor dagens fiske rundt plasser som den på bildet under, plasser med grov stein. Røyeplass? Det ble mye prøving og feiling i dag, med mange varianter av jigger og balansepilker i vannet. Jeg prøvde også agnfisk, i form av mort rigget på fireballhode med treblekrok som stinger. Jiggen som sitter på snella til venstre i bildet under har jeg skikkelig tro på, den er fra Berkley sin Powerbaitserie og beveger seg veldig fint i vannet. Den minste bevegelse på stangen får den til å vibrere og bukte på seg, men den er primært en jigg for vertikalfiske for halen har ikke egen "svømmebevegelse" slik som på vanlige shaddjigger. Dagens smågodt Mot slutten av dagen kom tåka rullende, og i firetiden så jeg knapt 30 meter foran båten. Tåkeheimen kommer rullende Jeg regner med at dette var årets siste tur på Tyrifjorden, med 4,4-4,5 grader i vannet kommer isen så fort det blir skikkelig kaldt igjen. Det er litt vemodig at jeg ikke fikk en "vertikalrøye" i år, men neste år er det nye muligheter. Da har jeg en ekstra ekkoloddskjerm ombord (Ett Lowrance HDS 5x er på vei i posten) så jeg kan bruke festet jeg har laget for å få en ekkoloddgiver på siden av båten. Det skal bli fint å slippe å sitte bakover for å se jiggen på ekkoloddet. PS- Jeg testet kart laget med Insight Genesis på denne turen. En artikkel om IG er på vei, og kommer på en skjerm nær deg om ikke så altfor lenge. Insight Genesis er Navicos (Lowrance/ Simrad) sin tjeneste for å lage egne dybdekart.
  12. Tidligkveite på krabbejakt Kræmmervika 08.05.13-12.05.13 Kunnskapen sportsfiskere har skaffet seg de siste årene om Havets Dronning har utvilsomt gitt ny viten om muskelbuntens vaner og uvaner. Det tidlige fisket, det vil si fisket mellom gytetiden i desember-mars engang og det tradisjonelle sommerfisket, har vært ett relativt ubeskrevet blad. Som vanlig i kveitefisket har noen svensker gått foran, og fanget kveite langt mot nord i april-mai. Tre østlendinger, hvorav to som knapt har vært nord for Sinsenkrysset, bestemte seg for å teste om de kunne overliste Lofotens Dronninger, til tross for advarsler om prematur fiskefeber. Drømmeland (foto: Stian Johansen) Dag 1, onsdag Streikebrytere Avreise var planlagt etter jobben, alt var nøye timet og tilrettelagt for å sikre at turen nordover skulle gå raskt og effektivt slik at vi kunne våkne uthvilte og klare for tøffe fiskeøkter på torsdagen. Allerede onsdag morgen kollapset planleggingen, i form av streik hos Widerøs personale. Med morgenkaffen i vrangstrupen og tilløp til panikk måtte alternativ reiserute spikres sammen fortere enn svint. Det ble en hektisk morgen, med telefoner til flyselskaper, leiebilselskaper, fergeselskaper, deltagerne på turen og vårt ankomststed. Kort fortalt ble reiseruten Gardermoen-Bodø, leiebil til fergekaia på Bognes, ferge til Løddingen og så bil igjen ned til Kræmmervika. Planen om en tidlig kveld i rorbua i Kræmmervika måtte vike plassen for over 12 timer med reising. Vårt streikebryteri var både slitsomt og langtekkelig, men Widerøs personale skal ha for at det førte til at vi fikk se Lofoten i all sin prakt. Klokken 03.00 natt til torsdag var det tre trøtte karer som stupte i seng, klare for tre timers søvn og så Eventyret Lofoten. Dag 2, torsdag Kilo Bravo på Vestfjorden Kanskje ikke helt våkne og uthvilte, men definitivt giret og klare våknet vi til strålende sol. Kokken i Kræmmervika og tilhørende restaurant Havets Helter disket opp med en fantastisk bacalaoliknende fiskesuppe servert med nybakt brød til, og med mat i magen ble dagens plan rullet ut. Vi skulle ut med Bernard, en lokal kjentmann, og sjarken hans Kilo Bravo. Sjarken var et perfekt valg for dagen, siden dønningene rullet hardt fra Vestfjorden rett på utsiden av moloen. Samtidig er det vanligvis en klar fordel å få tips av en kjentmann også, så forventningene var høye. Kilo Bravo Turen rundt og ut til områder som lå mer i le var en ujevn en. Det er ikke til å komme unna at været alltid har en sentral rolle på fisketur, og i Nordnorge mer enn noe annet sted her til lands. Men sjarken gjorde jobben, og med på veien fikk vi en innføring i sjarkens elektronikk, motor og øvrige funksjoner. For en båtinteressert østlending var gjennomgangen av sjarkens finurligheter og utstyr både interessant og lærerik. Undertegnede ratter sjark for første gang. Vilt og vakkert Mellom bakkar og berg På vei inn mot Nappstraumens østside ...og her har det bodd folk siden.... Vi konsentrerte fisket rundt østsiden av Nappstraumen, mot Vestfjorden. Her var vi brukbart i le, og området er kjent for både stor torsk og kveite. Et lite tips for de mindre sjøsterke er å ta reisesyketabletter i god tid før man skal ut, for på havet ruller det godt dagen etter en natt med blåsevær. One man down - mer grønn enn blek Stian fisker Havørn Dessverre ble utbyttet rent fangstmessig denne dagen ikke det helt store. Til Bernards forsvar var vindforholdene vanskelige, og vi fisket med grovt utstyr som effektivt sorterer bort de vanlige tusenbrødrene av torsk og sei som utvilsomt befant seg under kjølen. Skulle man ønske fisk uansett, vil en vanlig svenskepilk på 250-500g nærmest gi fangstgaranti. Vi hadde en del smånapping og røsking i våre store jigger, men ingenting ble med opp. Selv om fangstbakken var mistenkelig tom når dagen var slutt, var det allikevel en flott dag på sjøen. Naturen rundt var akkurat så dramatisk som man har lest at naturen er, og med havørn svevende over sjarken ble ikke opplevelsen noe mindre. Bernard viste seg å være godt kjent med stedsnavn og lokal historie og delte villig vekk av sin kunnskap. Stemningen var god og timene fløy. Før vi visste ordet av det var vi tilbake på brygga ved Kræmmervika rorbuer, en opplevelse rikere. Kræmmervika i all sin prakt Det var forresten stint av småfisk under flytebryggene, så jeg fikk testet UV-funksjonen på kameraet mitt. Møt bryggegjengen Titt tei Middagen ble om mulig en enda større kulinarisk nytelse enn frokosten. Selv om det er mulighet for klassisk gutta på tur mat som hamburgere i restauranten, hadde vi hørt lovord om fiskerettene. Kokken fikk frie hender, og skuffet ikke. For vår del var kombinasjonen torsk og spagetti uventet, men utrolig godt. Perfekt tilberedt, i en passe kraftig og smakfull saus og med en frisk salat til, var det akkurat hva vi trengte for å avslutte en flott dag på sjøen. Om det var maten, den kalde Macken eller de hyggelige nederlenderne ved nabobordet som gjorde at klokken gjorde kvantesprang er uvisst, men timene fløy. Klokken ble alt for mye alt for fort, og hodet fikk knapt nok kjenne på puten før det var klart for neste dag. Dag 3, fredag Vi gjør ting vi ikke kan, Dea Fatum smiler. Torsdagens sosialisering satte sine spor, så det første morgenbittet fikk være i fred fra oss. Tre fiskeklare østlendinger stod først ved bryggekanten i tolvtiden, heldigvis hårfint timet opp mot høyvann klokken ett. Fra før av hadde vi blitt tipset om at det var timen før, og et par timer etter høyvann som var det optimale, så her var trua på topp. Undertegnede var ikke så rent lite nervøs, det var tross alt jeg som hadde overtalt de andre gutta til å legge sine surt oppsparte feriepenger i kveiteutstyr, flyreise og båtleie. Min erfaring med kveitefiske var riktignok milevis foran mine petri brødre, men fortsatt på et nivå hvor jeg hadde lest mer om kveite enn faktisk fisket etter den. I mitt stille sinn håpet jeg at jeg nå hadde lært av mine tidligere feil, og ikke ledet meg selv og gutta ut på ville og fiskeløse veier. Vi hadde leid en 17` åpen Rana med 30 HK på, stuet ned nok jigger og annet utstyr til å bestykke en velutstyrt sportsbutikk og var klare for en dag på sjøen. Nå skulle vi prøve oss helt på egenhånd, og målet var KVEITE! Relax shaddjigg klar for bading Denne dagen konsentrerte vi fisket rundt nordvestenden av Nappstraumen. Her er sundet smalere enn i sydøstenden, og det er grunne partier med fart i vannet og masse skjulesteder for en kveite. Allerede på det første nedslippet fikk vi kontakt med fisk, her var det småtorsk på 1-2-3 kilo i bøtter og spann. Kanskje ikke akkurat hva vi hadde reist 12 timer for, men der det er små fisk er det mulighet for store fisk også. På vårt fjerde drift la vi oss nesten midt i strømmen, som nå gikk utover med god fart siden floen nettopp hadde snudd. Strømmen dro hardt på, men i en strømkant mot sydsiden av sundet var vannet litt roligere og det var hit vårt fjerde drift holdt på å bringe oss. På vei mot kanten ble det stadig mer småtorsk. Anders med torsk. Litt mindre grønn nå. Meg med grådig torsk Stian med torsk Plutselig sa det pang hos Stian, akkurat i det vi passerte over strømkanten. Prey Powerjiggerstangen hans slo krøll på seg og Stian fikk et alvorlig uttrykk i ansiktet som snart gikk over i et hyl av glede når kveita begynte å slå med hodet. Kraften i en kveite som slår kan skremme fanden på flatmark, men Stian tok det med stoisk ro og holdt hodet kaldt. Preysnella ulte når kveita dro til og gikk til bunnen, og alt var ren skjær lykke. Selv om dette var Stians første kveite, gjorde han alt riktig. Han la solid press på og fikk løftet kveita fra bunnen. Om det var strømmen av velmente råd fra Anders og undertegnede, eller ren skjær nybegynnerflaks er uvisst, men etter et par utras ned mot bunnen kunne Anders sette kveitekroken sikkert i underkjeven på Stians første kveite. Lykken var total og gratulasjonene satt løst. Siden vi hadde lovt kokken hos Havets Helter en matkveite, fikk Dronningen en kniv i skallen før vi satte kursen inn mot land for å ta bilder av fangst og fangstmann. Kveita var 97 cm lang, noe som tilsvarer 10,4 kg i følge kveitetabellen. Vekta lå igjen i Oslo, slik kan det gå når reisefeberen herjer med en stakkar. Her ble det tungt ja.. ...og der kom både draget og gliset. Stians første kveite. Kveite og lurefisk Etter de obligatoriske bildene, og de minst like obligatoriske MMSene, bar det utpå igjen. Diverse jiggbokser var saumfart på leting etter en liknende jigg som den røde og svarte Stian hadde brukt, og selv om den jeg fant var 5 cm større, rigget jeg opp med et 300g Flying Eye og stingerkrok. I mitt stille sinn tenkte kanskje noe om at rød og svart er torskefarge, ikke noe for kveita, men Stian hadde beviselig fått en mer enn meg, så her var det bare å bite i seg formeningene sine og satse på samme strategi som førstereisgutten. Snaue to timer senere var det undertegnede som kjente lugging i jiggen. Etter et par sekunder med lugging, kjente jeg at det var skikkelig vekt i enden av snøret, og satte mothugget klokkerent. Responsen der nede var brutal! Min Bestmaster STC 2030 knakte i sammenføyningene når kveita der ned skjønte at noe var alvorlig galt. Fisken hadde tatt 4-5 meter over bunnen på et sted hvor det var 18 meter dypt, og fikk det bråtravelt med å komme seg ned til bunnen igjen. Jeg pumpet henne oppover med knallhardt press, men noen meter under båten ble det bom stopp. Vill hoderisting ble avløst av et kort og brutalt utras ned til bunnen, og der ville hun være. Etter enda et par minutter klarte jeg å løfte henne opp fra bunnen. Dette likte hun dårlig, kraftig hoderisting og et nytt utras ned til bunnen fulgte. Jeg la brutalt press på og tvang henne oppover. Bremsen på min Shimano Tiagra 16 snelle ble satt over på strike, dvs hardest mulig brems, og jeg presset damen oppover mot båten. Etter ca 10 minutter kunne Anders igjen sette kroken i en underkjeve, og fangsten var sikret. Også denne kveita skulle til Havets Helter, og endte opp som selskap for den første kveita i krybben. Hun var 107 cm, dvs 14,6 kg i følge tabellen. Ny pers for undertegnede, og en ny runde gratulasjoner var på sin plass. To kveiter i båten på under 5 timers fiske, var nok til at både Stian og jeg satt med stjerner i øynene. Forståelig nok var Anders også rimelig giret, sjelden har noen jigget så konsentrert og innbitt. De neste timene ga litt lugging i jiggene, men kun noen småtorsk ble med opp. Det var uansett all grunn til å være fornøyd når vi ga oss. Dag 4, lørdag Lykken står den kjekke bi, men hvor kjekke er vi? Siste fiskedag begynte som seg hør og bør med en solid frokost. Riktignok skulle vi ikke hjemover før i morgen søndag, men dette var siste dag med fisking. Vissheten om at dette var siste sjanse på denne turen fikk ingen mulighet til å legge noen demper på humøret, for havet lå tilnærmet blikk rundt oss. Det kommer neppe som noen overraskelse at vi dro tilbake til det samme området som dagen før. Utenfor selve Nappstraumen er det et stort område med 10-25 meters dybde og flat, myk sandbunn som grenser mot selve Storhavet. Perfekte forhold for kveitefiske med andre ord, og en slik mulighet lar man ikke gå fra seg når vinden tar en pause en dag eller tre. Begge kveitene dagen før hadde tatt på samme røde og svarte Relax Shadjigger av typene Xtrasoft i 18 cm og 23 cm størrelse, frawww.rovfiskjeger.no. Stian og jeg gikk naturligvis rett på med vinnerjiggene fra dagen før, mens Anders fortsatte å teste forskjellige jigger. Min hadde riktignok fått hard medfart, men superlimet fra dagen før så ut til å holde shadden sammen godt nok for et nytt forsøk. Kveitegodis, dvs Relax Begge kveitene dagen før hadde spyttet ut småkrabber, og mangelen på småsei og sild i området kan tyde på at kveitene nærmest spesialiserte seg på krabbejakt nå i tiden før mengdene med passelig agnfisk kommer inn på grunnene. Stian og jeg hadde derfor klokketro på at våre røde og svarte gummifisk skulle bringe oss nye gleder, mens Anders hardnakket kjørte på med mer naturtro fargekombinasjoner. Før høyvannet kom, brukte vi tiden til å vekselvis drifte og vekselvis jiggtrolle i området vi hadde sett oss ut tidligere på dagen. Mangelen på vind er kanskje et luksusproblem, men uten drift på båten dekker man mindre områder enn ellers, og nøkkelen til et vellykket kveitefiske er nettopp å finne den. Det hjelper lite å friste med verdens lekreste gummiagn hvis kveita er et helt annet sted enn deg, eller bare i dårlig humør. Under slike forhold er dorging et godt alternativ, og man kan stort sett bruke de samme jiggene som brukes under tradisjonelt driftfiske. Man slipper ut til man kjenner at man har nådd bunnen, så setter man motoren i gir mens man sjekker at man ikke fisker for høyt i vannlaget. At jiggen går noen meter over bunnen gjør ingenting, kveita stiger gjerne flere meter oppover hvis den er i jakthumør. Mistenker man at jiggen går vel høyt, er det bare å slippe ut sene til man kjenner bunnen, for så å sveive litt inn igjen så ikke jiggen pløyer langs bunnen. Anders og Stian satt med kveitestengene sine i hendene, mens jeg kjørte båten. Vi hadde knapt nok dorget 100 meter før Stian melder om fast fisk. Det viser seg å være en mindre kveite, som på egenhånd hjelper oss med fang og slipp i det den kommer inn til båtripen. Kveita var kanskje liten, men stemningen i båten blir med ett intens og gutta sitter dypt konsentrert og drar stengene sine rolig frem og tilbake når vi gjenopptar dorgingen. Tiden går, og jeg går lei av å bare sitte med rattet i hendene. Jeg rigger den letteste havfiskestangene min med et mykt swimbait på 10`` som egentlig er ment for å fiske etter den amerikanske supergjedda musky. For å få gummifisken til å gå dypt nok fester jeg et 160 grams pæresøkke med gummistrikk rett i svirvelen mellom multifilamenten og sjokkfortommen av 1,2 millimeters monofilament. Stangen plasserte jeg så i en av båtens stangholdere. Swim`n Raider Etter hvert drar klokken seg mot høyvannsmerket igjen, og vi bestemmer oss for å sette kursen inn mot Nappstraumen igjen. Motoren settes i fri, jeg tar stangen ut av stangholderen, og begynner å sveive inn den amerikanske gummifisken min. Rett under båten blir det plutselig skikkelig tungt, og den lette 15 pundsstangen min knaker i sammenføyningene i det de karakteristiske kveiterøskene forplanter seg via multifilamenten og ned i mine ustøe knær. Dessverre forsvinner tyngden igjen, og jeg står igjen med skjelvende knær og noen gloser som ikke egner seg på trykk. Etter det ble den lette stangen min stående, nå skulle det kun fiskes med stenger med skikkelig rygg som klarer å drive inn grove kroker. Lett utstyr for småfisk har ingenting med kveitefjakt i Lofoten å gjøre. Vel inne i strømmen ved Napp bestemmer vi oss for å teste nordsiden av strømmen. Vi kjører opp til brekket, legger oss i ytterkanten av hardstrømmen og slipper ned shadjiggene. Nå har selv Anders skiftet til rød og svart Relax, og det gir uttelling allerede noen meter inn i første drift. Kveita er riktignok ikke stor, og slipper i vannskorpen, men nok en gang har jiggene bevist at de trigger kveiter på krabbejakt. Konsentrasjonen er mildt sagt på topp, og til en forandring tier alle tre helt stille og bare konsentrerer seg om fisket. Minuttene går, og vi driver opp på et lite platå med bare 13 meter vann under kjølen. Jeg skal akkurat til å foreslå at vi skal bakke litt ut mot dypere vann, når stangtuppen til Stian begynner å småvippe og han kommer med et å-å-å kanskje.. Tyngden kommer, og Stian klinker til. Responsen noen få meter under oss er brutal, kveita legger i vei mot dypere vann så vannspruten står av senen til Stian og båten dreies rundt av kreftene. Et titals meter borte finner kveita et område hvor det er rundt 20 meter dypt, og her formelig klistrer den seg til bunnen. Vi manøvrerer båten over fisken, og Stian legger press på. Først skjer det ingenting, så siger den saaaakte oppover før den ombestemmer seg og tar igjen hver centimeter med sene som Stian har pumpet opp. Etter noen runder der Stian løfter kveita en meter eller to fra bunnen, før den igjen raser ned, kommer den hele veien opp. Anders finner frem kveitekroken, mens jeg legger meg over ripa for å prøve å få tatt noen undervannsbilder av Dronningen. Vi ser at dette er turens største fisk, men regner med at kampen snart er slutt. Så feil kan man ta i kveiteland. Hvis ikke du kan se videoen, prøv denne linken: http://youtu.be/uvHiOY4BR4M Der kommer`n Men stå stille da, jeg får ikke fokusert! Sliten nå Snart klar for kroken Kveita skjønner at det er fare på ferde, vrenger nesen nedover og sender flere liter vann i ansiktet på fotografen (meg) når halefinnen smeller til. Utraset stanser ikke før kveita igjen befinner seg på bunnen, og Stian må pent begynne pumpingen på nytt mens jeg forsøker å tørke vann av både meg selv og kameralinsen. Etter enda litt tautrekking kommer hun opp igjen, og denne gangen setter Anders kroken i underkjeven. En våt fotograf og en svett fisker kan endelig ta en high-five, vi ser at dette er ny pers for førstereisgutten lenge før målebånd og vekt kommer frem. Inne på land måler vi kveita til 113 cm og 20 kilo i krybben, ingen dårlig fisk på en tid av året hvor de fleste lokale advarte oss om at kveita ikke hadde kommet enda. On top of the world Vi legger oss selvfølgelig til med et drift til i den samme strømkanten. Stian er borti en kveite til, men tilslaget sitter ikke. Dette er ganske typisk for kveiter som ikke er helt i hundre, de småbiter og rister i jiggen og kan også følge jiggen helt opp i vannflaten for så å snu mens vannet spruter. Ganske frustrerende ellers, men akkurat nå er alle tre fortsatt i lykkerus over fiskelykken så langt. Det går heller ikke mange minuttene før jeg kjenner at noe er borte og nafser i jiggen min, og etter noen sekunder kjenner jeg tyngde og gir tilslag. Der satt den (foto: Stian Johansen) Hvis ikke du kan se videoen, prøv denne linken: http://youtu.be/vg_ZVj_aw08 Også denne kveita tok grunt, på cirka 15 meters dyp, og setter i vei ut mot dypere vann så snella min hyler. Vi kommer oss etter, og selv om kampen er litt mindre dramatisk enn den Stian fortsatt kjenner i underarmene, får jeg kjørt meg når kveita bruker vannstrømmen som drahjelp. Maksimalt press og noen sviende muskler senere, setter Anders kroken igjen og en kveite på 107 cm og 16 kilo får prøve krybben. Undertegnede med pers. (foto: Stian Johansen) Strømmen dabber av, og vi prøver noen drift lengre inn i Nappstraumen. Men det virker som om kveitene har gitt oss det de vil i dag, og vi har nok et kongelig måltid hos Havets Helter å se frem til. Kokken Yuri har lovt oss at han skal lage noe spesielt til oss etter at han fikk en kveite av oss dagen før, og med skrikende mager lar vi oss friste til å klappe til kai. Heltemodig mat (foto: Stian Johansen) Yuri skuffet ikke. I restauranten fikk vi servert hvert vårt kveitestykke på en seng av godt krydret bønnestuing. Et spennende valg av tilbehør, og kanskje den beste kveitemiddagen noen av oss har smakt. Samme kveld har de ansatte i Kræmmervika en liten intern avskjedsfest for to av de ansatte som skal til Bergen for sommeren, og vi inviteres med. Det går i norsk, tysk, ukrainsk, nederlandsk og engelsk rundt bordet til langt ut på morgenkvisten. En perfekt avslutning på en perfekt tur. Kudos til alle i Kræmmervika for å sørge for at tre fiskesugne østlendinger fikk fisket, trass i brann på anlegget dagen før vår ankomst og brååpning av sesongen til ære for oss! Heimat vi drar Takk til.... Kræmmervika rorbuer Rovfiskjeger og Relax ...for god hjelp og en fantastisk opplevelse! PS - Stians favorittjigg, den som felte 20-kilosen, ga vi til sønnen til nederlenderne vi møtte. Undres om han fikk overtalt faren sin til en kveitetur? For de som reagerer på postingen en snau time før kalenderen byttet til 15-tallet: Sorry, har en plan om fisketur i morgen, må sove litt først. For de som ble grufult skuffet over en rapport fra undertegnede uten ett ord om ekkolodd: Jeg er enig, og lover å komme sterkere tilbake.
  13. Da 2009 startet sa jeg at det skulle bli vanskelig og toppe det foregående året. 2013 skulle bli DET året. Året der jeg endelig kunne følge drømmen min på heltid. Slutte i kontorjobben for og kunne drive med og av sportsfiske. Nå som året er snart omme, kan jeg se tilbake på et år med masse nye erfaringer samt et uttall av minneverdige fangster. Her kommer de beste fra året som har gått: 10. Sørøyaturen i månedsskiftet juni/juli ble et minne for livet. Planen var målretta fiske etter primært uer og flekksteinbit,men også et og annet sveip etter kveite og annen flatfisk. Med andre ord streifet ikke stortorsk tankene engang. Når man fisker målretta etter en art og i det minste har litt trua, er skuffelsen bestandig stor når man oppdager at det man fisker etter. Selv om bifangsten er diger, blir den overdøvet av frustrasjonen og skuffelsen. Torsk 142cm/ 23,1kg Foto: Endre Hopland 9. Prøvefiske under langesundfestivalen. Kanskje den ene dagen med kurant vær denne uka. Ved testing av et par nye plasser innaskjærs, dukka targetarten opp. Ved første øyekast så den ikke spesielt diger ut,men da den dro vekta til 1480g ble den plutselig anstendig og nær dobling av pers var et faktum. Blåkjeft 1480g/45cm 8. Februar var en fantastisk fiskemåned for meg. Mye av måneden ble amputert pga rekonvalens etter operasjon,men med fiske på blå resept tok jeg turen til Andørja i forbindelse med et par møter. Da vi la inn et pass etter håkjerringa, så jeg mitt snitt til og senke ned noen agn etter blålangene som visstnok skal svømme i området. Overraskelsen var derfor stor da en grå, brosmelignende sak kom til syne i det klare vannet. Med sine 1900g fordelt på 57cm ble den daværende norske rekorden overgått med klar margin. Mora 1900g/57cm 7. Under turen til Sørøya ble det lagt av en god del tid etter uer, uten at vi fikk full klaff til og starte med. Det var dog før den berømte ketchupeffekten slo til. Iløpet av noen intensive timer fikk vi mengder med uer over 3kg. Gutta persa en etter en, mens jeg enten mista de store, mistet tackler, eller dro småfisk. Frustrasjonen lå som små knuter i nakken, og var på god vei opp i hjernebarken for påbegynne en syntax error. Tålmodighet er en dyd, og mot slutten av økta kunne jeg endelig lande en anstendig uer på 7,2kg. Uer 7200g Foto: Endre Hopland 6. På vei ned til Langesundfestivalen la jeg inn et pitstop i Sandefjord etter karuss. Siden duppfiske er noe av det morsomste jeg vet, ble det taktikken. Bevæpnet med noen bokser mais og ei flaske liquid scopex, var jeg klar for vannet som ga meg art nr 100 i 2008. Iløpet av noen spennende timer, landet jeg 3 fisk med ei snittvekt 1685g. Toppfisken var 1870g, pers med over en halvkilo. Karuss 1870g Foto: Jon-Eirik Brobak 5. I slutten av mai utnyttet jeg det fantastiske været vi hadde nordpå og satte kursen mot Eggakanten. Havet lå som et speil, men det hjelper lite når strømmen er 1 knop på det laveste og du har en plan om og fiske ned mot 1000 meters dyp. Iløpet av en natts fiske kom det opp 3 uer med denne som toppfisk. Et av årsmålene samt en livslang drøm om uer på over 5kg var oppnådd. Uer 6300g 4. Man ønsker hele tiden og utvikle sine fisketeknikker og være nytenkende. For noen år tilbake, forsøkte vi oss med duppfiske etter kveite på Røst. Dette ga dog ingen uttelling, men selve ideen virket lovende. I årene som kom gikk jeg hele tiden og tenkte på hvordan det skulle være mulig og forbedre teknikken slik at den både var enkel i bruk og ikke minst effektiv. Det var først i år jeg skulle få hull på byllen. Etter å ha fått hull på byllen i mai, var det først på Sørøya det virkelig smalt. På det første perfekte driftet var det noe som dro duppen under. Et par kraftige tilslag senere kunne jeg fastslå at det var fisk og ikke bunn som hang fast i silda. Nøyaktig 4 minutter og 17 sekunder senere hang fisken i kveitekroken. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at større fisk skulle settes tilbake, og etter lengdemåling ved siden av båten, ble fisken sluppet tilbake igjen etter en liten fotosession. Kveite 167cm/66,4kg(tabellvekt) Foto: Endre Hopland 3. Noen fisk dukker opp når man minst venter det. Etter en kveldsøkt etter flatfisk, pakket jeg utstyret sammen. Etter at ankeret var dratt opp, satte jeg båten i gir og seg sakte opp mot plassen der jeg bruker og fiske fra land. I og med at sikten i vannet var upåklagelig, var det greit og få litt indikasjon på hvordan det så ut innenfor kastehold. Idet jeg kun er noen få meter fra land, spotter jeg en grå skikkelse på bunn. Et beist av en steinbit ligger nede på sandbunnen og antakelsene streifer fort rundt en fisk på over 10kg. Jeg får rigga opp en steinbitpilk og slipper den ned foran snuten på fisken. Reaksjonen fra fisken er dog ikke som forventet. Den spinner livredd av gårde, og jeg antar at sjansen på denne fisken er tapt. Jeg kjører litt rundt med båten for og se om jeg klarer og spotte den på nytt, og så sannelig så har den bare flytta seg noen meter. Under en begrodd kjetting har den lagt seg godt til rette. Tankene surrer rundt i hodet på hvordan man skal lure den. Løsningen blir og bruke stang nummer 2, som er rigget med en easylink og en glidebom. En halvmeters fortom med en 5/0 Owner SSW blir festet på linken. Jeg agner kroken med ei hel reke og slipper uti. I og med at fisken virker spooky, dropper jeg bly på glidebommen. Reka synker perfekt ned mot steinbiten. Idet den nærmer seg bunn kommer det en torsk og tar glidebommen(!) før den svømmer av gårde. Steinbiten har såklart fattet interesse for reka, og blir svømmer etter noen få meter før den gir opp. Forsøk nr 3. I og med at strømmen i vannet drar meg mot kjettingen, setter jeg båten i bakk og flytter meg opp noen meter. Nedi med reka nok en gang, og retningen er fin. I alle fall i noen sekunder før en ny torskejævel kommer som et prosjektil fra under båten og tar reka. Dette vil seg sannelig ikke. Ved neste forsøk får endelig reka synke uforstyrret ned til bunn. Steinbiten fatter umiddelbart interesse og siger sakte frem mot agnet. Den legger hodet på snei og snapper i seg reka. Jeg gir den et par sekunder før jeg bestemmer meg for og sette tilslaget. Fast fisk! Jeg har drifta slik at kjettingen ligger utsatt til, og må presse fisken fort opp for å unngå at fisken svømmer seg fast i den. Jeg har gjort klar håven, men ved første overflateklaring, bråsnur fisken og svømmer nedover igjen. Jeg får heldigvis pressa den slik at den svømmer på undersiden av kjettingen. Noen sekunder senere ligger fisken i håven. Fisken ser omtrent like drøy ut som gamlepersen på 11,8kg, bare at denne i motsetning til den forrige har bedre kondisjon. Med en lengde på 116cm og overstiger den drømmegrensa på 15kg med 200 grams margin. Gråsteinbit 15,2kg/116cm 2. Iløpet av 2013 ble det en god del turer etter håkjerring. Og det ble en god del fisk, heldigvis som regel på følget. Jeg klarte i stedet og miste flere. En gikk på et tackle beregnet for lange. Anbefales ikke. Neste hadde jeg rett og slett null kontroll på, mens den siste datt av etter 300 meters knallhard pumping. Det var ikke før den siste turen for året ebbet mot slutten at jeg skulle få uttelling. Jeg hadde allerede rigga ned resten av utstyret da Aveten begynte og lage lyd. På overtid! Etter 45minutters stri kamp kom fisken til syne under båten. Det er bestandig vanskelig og skalere fisk som ligger i vannet når det er mørkt,men det var ikke tvil. Denne var diger, og mest sannsynlig over fjorårets fisk på 600kg. Etter å ha fått målt lengde og omkrets fikk fisken svømme tilbake. Med en lengde på 420cm og et rundmål på hele 260cm tilsa formelen en vekt på 982,4kg. Noen få kg unna drømmegrensen, men likevel en drømmefangst for min egen del. Håkjerring 982400g/420cm/260cm 1.Årets fisk for min del blir uansett denne. Etter å ha fisket etter arten siden 2005, og med nærmere 400 eksemplar på samvittigheten, ble det en sjokkartet opplevelse på denne turen. En kald februarkveld skulle gi både 10+ og fiske-eufori man sjelden opplever maken til. Det var blitt godt mørkt og temperaturen gjorde at kvikksølvet lå og sniffa på femtentallet på den blå siden av termometeret. Til nå var det bare hannskater som hadde dukket opp, til gjengjeld hadde alle fisk kommet fra samme hull. Og nå runna det igjen. Da tilslaget ble satt, var det som og henge fast i bunn i noen sekunder. Dette er for så vidt ingen ukjent følelse på isen. I og med at man fisker med mono, og at den store overflaten til skata tidvis kan fungere som en sugekopp, kan man risikere i og måtte holde hardt press i en god stund før fisken løsner fra bunn. Min førstehånds kjennskap til spisskater er relativt begrenset, dog har jeg vært vitne til en del av de, så jeg var vel rimelig selvsikker på at det var ei bra spisskate som hang i andre enden. Knappe kvarteret senere var fisken oppe ved isen, og jeg kunne skimte snuten nede under hullet. Det var jaggu ei piggskate, og den var ikke liten. 3x200mm har aldri før virka for lite,men nå var det i knappeste laget og vel så det. Etter litt lirking var fisken på avkrokingsmatta. Vitale mål 112cm lang, vingespenn på 82cm og en vekt på 10750. 10kilosgrensa var brutt. Og atpåtil på hjemmebane. Det som var årets første drømmefisk, er også den står på topp når året oppsummeres. Piggskate 10750g/112cm Fisk som bør nevnes men ikke får plass på lista: Sei 13500g/115cm Sei på lett utstyr er utvilsomt noe av det morsomste jeg gjør. Når man i tillegg skalerer ned utstyret til abbordimensjoner, øker man pulsen med enda noen hakk. Det første utraset gjør at man sitter med hjertet i halsen og ler ustoppelig av skrekkblandet fryd. Håkjerring 180cm/50,5kg Den desidert minste håkjerringa jeg har fått, men kanskje en av de kuleste. Det er noe eget med poseringfisk. Glassvar 1340g Det er lite glassvar i nordnorge, derfor var det godt og få til ei økt hjemme etter den. Økta ble en suksess og mitt livs nest største glassvar et faktum. Svarthå 790g Ikke en kjempe,men ny pers og et bevis på at det ikke bare er kulepennstørrelse på svarthåen nordpå Jeg vil med dette takke alle mine fiskevenner for året som har gått. Det har vært en fornøyelse og være på tur med dere, og det håper jeg det blir i 2014 også. Og sist men ikke minst, et fortsatt godt fiskeår til de som har vær til og drive på med slikt
  14. Årsrapport 2013 Lenge siden forrige rapport nå, så tenkte jeg skulle lage en liten årsrapport. Blir mye bilder og lite tekst. Dere får unnskylde det, men jeg er håpløs til å skrive. Har ikke vært det beste fiskeåret for min del, men har noen bra fisker har det blitt. I denne rapporten vil det være fra både Møre, Trøndelag og Nord Norge, men velger å samle alt i en tråd. Vår Våren er ørrettid for meg, og da hovedsaklig meite etter ørret både i ferskvann og sjø. Mye av ferskvannsfiske ble ødelagt av håpløs vannføring og sikt i vannet i flere av elvene jeg fisker i, men ett par fine fisker ble det. Begge tatt på mark på bunn 2520 gr 2320 gr Kaldt og vindfult på vårfjellet Brukte også noen dager etter sjøørreten med dupp og brisling. Litt mindre sjøørret enn tidligere år, og seien og knurren var en pest og en plage til tider. Kan uansett ikke klage når det konstant er 25 grader å så godt som vindstille 2300 gr tatt på brisling servert under dupp på 2 meters dyp Sommer Første halvdel av sommern gikk med i trøndelag. Her ble det fisket røye med sluk og spinner i fjellet og ørret med tørrflue i elv. 1020 gr tatt på en svart spinner Røye i vannet Danica Stor fisk, lite vak Danica ørret på 1,2kg Feit og fin ørret i håven Etter det ble det bare dritvær i trøndelag, så valgte derfor å evakuere til Nord Norge. Brukte all tida der på å jage røye i elv med tørrflue. Kom ikke all verden utav den turen, bortsett fra noen mindre fisker, ett bomtilslag og en snaga 3kg+ fisk(etter 70m utras). Sinnsykt heftig å se ei så stor røye stige opp i det krystallklare vannet, for å følge flua en meter å slurpe den i seg. Utrolig vakkert i Troms, jeg skal helt klart tilbake dit! Storslått natur i Nord Norge Solnedgang Var nok litt kjapp i avtrekkern der Høst I høst ble det mye jobbing, men det som har vært av fisketid har blitt prioritert til morting. Dette ble nok høydepuunktet i år med fisk på 1070, 910 og 5 stk over 800 gr. Bra resultat til at det ble så få turer, brukte nesten mer tid på å rake å fôre swimmen enn jeg brukte på å fiske i år 1070 gr å ny PB. Tatt på loff, fisket på bunn under en dupp På tidligvintern ble også ett par turer etter berggylta. Ble mye fisk på 7-900 gr, men også ny pb. 1610 gr tatt på hel reke på bunn Nå får vi bare håpe stormene gir seg å at det faktisk blir is i trøndelag, begynner å bli passe fiskesugen igjen nå. Edit: Fiksa videolinker
  15. Så er det tid for lys i vinduene, for mye mat i magen, og endeløse mengder sjokolade, marsipan og øl. Samt et jag for å få på plass alt som av en eller annen grunn hører den norske julen til. Tradisjon med andre ord. Og i en helt annen setting har jeg flere ganger diskutert hvor mange ganger man må gjøre noe for at det skal bli tradisjon, uten egentlig å konkludere noe. Men her kan jeg konkludere en ting, FS-Julekalender er en tradisjon, og det er en pseudotradisjon (eller hypotradisjon) at jeg skriver posten på den første. Hvis det finnes noen som har lest noe av det jeg har skrevet før, så vet de at det gjerne går i byfjord, tackler, havmus og småfisk, med noe attåt. Men i år hadde jeg ikke lyst å skrive om det. Heller ikke om det gode langeåret jeg har hatt, eller politibesøk, eller bilder av over hundre hågjel. Noen har lurt på hvorfor det har vært så få besøk av politiet blant fiskere i det siste og forklaringen dukket opp i en avis for ikke så lenge siden : og med den nyttige informasjonen presenterer jeg herved FS-Julekalender 2013, og ønsker samtlige fisk resten av året og det neste, og dere må gjerne ha det fint og. FS-Julekalender 2013 1.desember Dette har skjedd: Den ene herskerringen er i bevegelse igjen, en liten gruppe hobbiter og følgesvenner tusler rundt i ødemarka for å bli kvitt den, mens onde krefter prøver å få tak i den. Etter et solid nederlag for den onde siden samles hurven av de gode før det endelige slaget. Tre av de opprinnelige følgesvennene er der, men velger å tutle inn i de dødes fjell, for å se om ikke de døde har en hjelpende hånd å avse. De dukker opp igjen ved havnen ved Minas Tirith sammen med en gjeng daukjøtt i båter som opprinnelig var i onde hender. Hva skjedde egentlig i mellom her? Dette er krøniken om ”Flame of the west”. Flame of the west De døde konfererte seg imellom, og kongen stilte et ultimatum. De måtte legge veien om havet. I tre tusen år hadde han sittet innesperret i fjellet og savnet lyden av bølgene. Aragorn gikk med på det umiddelbart, forutsatt at de samtidig tok en titt etter korsarene som var på vei. Gimli gikk og lurte på om øksa hans ville bite på de døde hvis han ga den til Aragorn, og så `lånte` den etterpå. Samtidig kunne han ikke unngå å undres over hvordan noen som kunne tilbringe 3000 år i en hule uten å forandre på den, skulle kunne stoles på. Legolas tasset bakerst, betuttet over den innestengte følelsen, og ille til mote over all den død som omgikk han. En ting var å drepe fiender, helst flere enn Gimli, en annen ting var folk som ikke hadde vett nok til å legge seg ned og være døde. Kongen over de døde gliste der han gikk. Å se sjøen igjen, høre bølger og måkeskrik, samt kjenne vinden rundt, og slik tilstanden var nå, gjennom hodet. Og kanskje det ble tid til litt fisking. De tre som hadde vandret inn i hans rike så temmelig spreke ut, men selv de måtte da ta en pause nå og da, og hvorfor ikke da ta den ved et egnet svaberg? Derfor ledet han da også dem en ganske lengre vei enn egentlig nødvendig, for å kunne komme ut av fjellet og rett til havet. * Bølgene vasket over berget med en varme og intensitet som om de var kommet hele veien fra de sydligere ørkenland, noe de også faktisk hadde, og ikke var alene om. Mastene på korsarskipene lå tett som en døende skog. De dødes konge sukket. Et sukk som bar med seg tusenårig savn, og som gjenlød utover havet. Både Gimli og Legolas kjente sukket rive i kroppen og følte seg uendelig triste. Og sukket med sin uendelige melankoli drev utover bølgene, og forstyrret søvnen til samtlige korsarer. Aragorn lot seg ikke merke av det, for han bar sin egen dype sorg, som ble smertelig nær han igjen, selv etter alle disse årene. Ennå kunne han huske den skarpe lyden når senen røk, og den enorme trembalayen som sank nedover i dypet igjen. Kun Arwen visste ordene som kunne lindre når minnet brøt overflaten, og hun var ikke her. Kongen over de døde mumlet, vi får visst ta oss av korsarene først. Ja! Utbrøt Gimli. Øksa sang i hendene hans, i dyp forventning om berserkergang blant fallende rigg, mast og korsar. Legolas hadde telt master og funnet ut at det ikke lot seg dele på tre. Her måtte det jobbes fort for å ikke la Gimli gå opp i ledelsen. Men først måtte de ut til skipene. Det er ikke så langt å svømme, sa Aragorn. Lett for deg å si, svarte Gimli, men jeg går rett til bunns med alt det jernet jeg bærer. Vi må da kunne finne en båt. Ja! Sa kongen over de døde. Stikk av gårde og finn en båt, vi venter her. Han så seg rundt etter materiale hans døde hender kunne bearbeide til en stang. Aragorn ante at det var noen baktanker ute og gikk, men det er et sabla plunder å svømme med sverd og rustning, for ikke å snakke om alt arbeidet etterpå med pussing, så han gikk med på det. Trenger vi egentlig de døde her? Lurte Legolas. Det er bare tretten båter til hver og en til den som blir først ferdig med sine. Vel, grublet Aragorn, hvis du er så ivrig kan jo du og Gimli ta tjue hver. Han unnlot å bemerke seg blikket de vekslet. La oss finne en båt. Mens Gimli og Legolas diskuterte den mest sportslige måten å fordele korsarer på, kjente Aragorn en underlig lykke bre seg. Det er noe med en sjøreise som skal til å begynne. Det åpne havet har en måte å åpne sinnet på som ikke selv den største alvefilosof kan stille opp mot. * Ras Tarku hadde en god dag. Fiskene var passelig bitevillige, været var fint og hjemme ventet en nybrygget dunk. Han var litt skeptisk til alle de skipene som hadde fortøyd i vika, men det virket ikke som om de hadde tenkt annet enn å vente på noe. Like fullt holdt han avstand. Men han ville ikke ro for nært land heller. Det ryktes at enhver som gikk i land på disse klippene forsvant uten et spor, og han hadde ikke noe behov for å teste om det var sant. Men hva var det? Langs strandkanten kom det tre personer gående. Ras Tarkus øyne var ikke så gode som de hadde vært, men det så da ut som en mann, en alv og en dverg. Ikke bare var det usannsynlig at noen skulle komme gående der, det var også en høyst uvanlig sammensetning av et følge. Ras vurderte sterkt å snu før de så han, men det rakk han ikke. Dvergen ropte noe med en stemme som gjallet utover havet, som nok ikke kunne bety annet enn ”hei der, kom hit”. Han rodde inn mot dem. Litt senere rodde han dem utover mot korsarskipene, men han turte ikke å spørre hvorfor de skulle ut til dem, derfor pratet han om fiskingen i stedet. Først var det bare Aragorn som lyttet høflig, men etter hvert som historiene ble mer vidløftige og fiskene større og større, ble både dvergen og alven ivrige. Faktisk så ivrige at de begynte å diskutere om ikke korsarene kunne vente litt mens de prøvde noen nedslipp. Ras Tarkus fiskeutstyr var enkelt men vel laget og vel brukt, og det varte ikke lenge før noen skinnende angler var på vei nedover. Før det hadde nådd bunnen var det fisk på. Gimli som holdt snøret, gliste fra øre til øre mens han dro opp fire blanke og sprelske fisk. Det er markeller, kunne Ras fortelle, gode og velsmakende, men de var nå litt små. Når Gimli fikk høre at de var små, fnyste han og pælmet dem ut igjen før Ras rakk å si at det var de små som smakte best. Gimli skulle til å slippe ut igjen, men da treiv Legolas snøret og sa at det var hans tur. Samme regler som med orker? Alle teller som en uansett størrelse? Ok, svarte Gimli, 4 - 0 til meg så langt. Etter en halvtimes tid ledet Legolas med to, men de fikk ikke annet enn Markeller. Finnes det ikke noe større vi kan fiske etter? Joda, svarte Ras, men da må vi litt lengre ut, og der ligger det en flåte med korsarskip, og slik som du roper hver gang du får napp tror jeg dere mister overraskelsesmomentet hvis vi fisker noe nærmere. Ja ja, sa Gimli, da får vi se om ikke det å fylle bukta med døde korsarer kan lokke frem litt større fisk. Jeg kan ro dere bort til skipene, men jeg er ingen kriger, sa Ras. Det er helt i orden, svarte både Gimli og Legolas, du kan heller ro og hente flere fiskesnører imellomtiden, vi skal betale godt. Det var en avtale Ras kunne like, og slik ble det. * Når han kom tilbake etter noen timer, var himmelen full av røyk fra brennende skip, og haifinner pisket i vannflaten mens de mesket seg i restene av blodbadet. Tre skip var fremdeles hele og Ras satte kursen mot dem. Ahoy! Hvem er om bord? Ropte han. Aragorn lente seg over rekka og blåste piperøyk utover. Ras Tarku klatret om bord, og snart satt alle fire og diskuterte ivrig om de ymse fiskedimsene Ras hadde tatt med til dem. De døde ble hentet og de dødes konge var entusiastisk som en liten gutt mens han fortalte om de flotte fiskene han hadde fått mens de ventet. Dessverre hadde han ingen mulighet til å smake på fangsten, men selv etter 3000 år husket han hvordan man skulle tilberede både markell og ysling. Kvelden ble lang mens følgesvennene spiste fisk, forsynte seg godt av rommen de hadde funnet i kapteinskahytten, og fiskehistoriene var både mange og usanne. Ras kunne ikke huske sist gang han hadde hatt det så hyggelig, og han endte med å sovne i en skitten hengekøye på dekk. Neste dag klatret han ned i båten sin, etter noen nesten uhøflig korte avskjedshilsner, og med et hjertelig løfte om gjensyn og fisketur, forutsatt at ikke Sauron tok over verden og spolerte gleden med fiske og annet. * Vel gutter, sa Aragorn, mens håret hans flagret i vinden og piperøyken lå foran dem som en uklar ledestråle, korsarenes skip er raske og vi burde nå Minas Tirith i løpet av morgendagen, men da kommer vi nesten en dag før rytterne fra Rohan, og det høres jo litt kjedelig ut å sitte i havna og vente. Hva om vi seiler halvveis og så tar vi oss en kveld, med litt godt i glasset og noen snører i havet. Slaget på Pellenors sletter kan jo fort bli våres endelikt, og den er det jo ingen grunn til å skynde seg til. Legolas som til tider nærmest kunne lese Aragorns tanker sa, du har en plass du ønsker å se igjen? Hvor du ikke har vært siden du var knapt større enn en Hobbit? Gimli brøt inn, en god plass, med god sjanse til suksess, hva venter vi på? Som så ofte er begynte båten fort å føles liten og Gimli og Legolas begynte å kjede seg. Som en avveksling foreslo Legolas en liten bueskytingskonkurranse. Vi har jo de fine blinkene som flyr rundt båten. Som seg hør og bør avstedkom det en umiddelbar diskusjon om hvilke fugler det var helt ok å skyte og hvilke det var respektløst å knerte. Og i mangel av duer ble det måkene som ble valgt, men bare gråmåker, ikke fiskemåker. Og hvordan skal jeg liksom se forskjell på dem? Sa Gimli. Gråmåkene har ikke den røde flekken på nebbet og er større, svarte Legolas. Hrmf, grumlet Gimli, ikke bare skal man konkurrere med en alv i bueskyting, noe som i utgangspunktet er håpløst, men så skal jeg trenge alveøyer og. Sett i gang! Ikke uventet gikk Legolas fort opp i ledelsen, og Gimli innførte regelen at Legolas bare kunne skyte på dem som var så høyt oppe at Gimli ikke kunne se dem. Dette jevnet det ut litt, men begge begynte etter hvert å få litt dårlig samvittighet. De er jo ikke orker bare fordi de høres ut som noen. Vi får vente til fiskingen begynner. * Litt utpå neste dag begynte Aragorn å speide langs kysten. Her pleide jeg å ro rundt da jeg var ung. Nå må vi bare finne den rette holmen vi skal fiske utenfor. Men alt ser jo likens ut, sa Gimli. Vel, kanskje for deg, svarte Aragorn, men slik du ser forskjell på stein og huler ser jeg forskjell på nyansene i havet, og hva det betyr. Og det er bare en eneste holme med den rette marbakken og med den rette strømmen forbi her. Og vi er nærme. Timene sneglet seg av gårde mens Aragorn flyttet skipet litt hit og litt dit, men til slutt var han fornøyd og slapp ut ankeret. Kongen over de døde kom bort og lurte på hva som egentlig skjedde, skulle ikke de til Minas Tirith og krige? Vi seiler i grålysningen. Da vil vi ankomme slaget på akkurat riktig tid. I mellomtiden har vi denne lille luringen som en fisk skal hilse på. Aragorn hentet frem en liten skinnende gjenstand fra en lomme. En slik ble smidd til meg da jeg var nyfødt. Min far så på meg, og sa at kanskje jeg var den som skulle gjenoppta Gondors krone og svinge ”Vestens flamme”, og i så fall måtte jeg venne meg til å bære det. Han fikk en av dvergenes beste smeder, for øvrig din bestefar, Gimli, til å smi et smykke som var en så tro kopi av sverdet Narzil som det lot seg gjøre. Og hang det rundt halsen på meg før jeg kunne ta mine første skritt. På min siste fisketur i disse traktene, for veldig lenge siden, fisket jeg til jeg hadde mistet alle anglene mine, og fremdeles hadde lyst å fiske mer. Et innfall fikk meg til å ta smykket av kjedet, feste en krok på og slippe ut. Smykket hadde knapt nok kommet i vannet før en gigantisk Trembalaya kom opp og glefset den i seg. Det ble en lang og hard kamp, som jeg tilslutt tapte. Snøret røk og fisken svømte av gårde med både smykket og fiskelysten min. Senere fikk jeg dvergen til å smi meg et nytt smykke, akkurat likt. Bare med den forskjellen at han også festet en mithrilkrok på. Dette har jeg bært med meg siden, men ikke turt å bruke. Men nå, han løftet sverdet Anduril ”Vestens flamme”, svinger jeg selve sverdet, og trenger ikke smykket lengre. Jeg vet ikke hvor lenge Trembalayer lever, men nå er det min tur. * Hmrf, sa Gimli, tasse rundt i 500 år med en sluk i lomma uten å bruke den, hvorfor ba han ikke om to med en gang? Vel er numenorene langlevde, men Aragorn er vel ikke akkurat 500 år, smilte Legolas. Vi får se hva ”vestens flamme” får til, men han er nå ikke med i konkurransen uansett. Du sier noe der alv, og vel vant du når vi fisket vakre små sølvpillignende fisk, men nå er vi på jakt etter store stygge beist, og er det noen som er vant til å takles med store stygge beist så er det dverger. De fant seg hver sin plass. De dødes konge hadde i all hast omformet fiskestanga si til å kunne fiske rett nedover. Noen fordeler har man jo av mørkere magi. Og han fikk også den første fisken. Fire-fem kilo og et utyske å se til. Dessverre var det ingen som visste hva slags fisk det var, men det var en fisk. Så satte Legolas i gang, og dro opp den ene skinnende strømlinjeformede fisken etter den andre. Typiske alvefisk, sa Gimli, sånn skal en skikkelig fisk se ut, og dro opp et beist. Klumpete og stygt, med mer tenner enn det burde kunne være plass til. En havhund, utbrøt Aragorn, og større enn jeg noen gang har sett før. Det blir en middag du sjelden har smakt like til. Legolas, Gimli og kongen over de døde fortsatte å dra opp fisk, langt mer enn de kunne håpe på å spise, og stillingen mellom Gimli og legolas var utjevnet. Og så kom skumringen. Nå skal vi se, sa Aragorn, og senket vestens flamme ned i havet. Alle stod spent og fulgte med, men minuttene gikk, og en halvtime passerte, og ingenting skjedde. Kan vi være på gal plass likevel. Mumlet Aragorn. Neida, gutten min, det er bare det at du fisker med en eldgammel sluk etter en fisk som døde for flere hundre år siden. Hvis Aragorn hadde hørt etter kunne det hende han hadde blitt litt snurt av den kommentaren, men han stirret ned i havet og gjorde små justeringer med snøret. Du får si fra hvis du får noe, vi fortsetter. Kongen over de døde stod for seg selv og humret og lo, og kastet de verste forbannelser over de som hoppet av kroken. Legolas nikket mot han og hvisket, jeg er glad for at han er på vår side. Men vi får avgjøre dette. Nå har vi akkurat like mange fisk. Hva med at vi fisker en til hver, og den som får den største vinner. Jadda! sa Gimli, endelig en konkurranse som heller i min favør. Jeg tar min først. Han tok den største kroken de hadde og tredde en anseelig stor en av Legolas sine fisker på. Nå skal du se hvordan man fisker på ordentlig. Idet kroken nådde bunnen røsket det til, så Legolas måtte holde fast i Gimli. Snøret skar i rett linje bortover og så kraftig at det ristet i ankerkjettingen. Gimli ble først rød, så blå i ansiktet av anstrengelsen med å holde igjen, og så ble det helt slakt. Ved alle orkers mor og Sarumanns råtne tenner! Den røyk snøret! Nei, ropte Legolas, fisken har bare snudd. Hal opp fort. Gimli dro inn som om livet sto på spill, og plutselig var det stramt igjen. Gimli ble slengt inn i rekka, beit tennene sammen, og sa, nå ditt fisketryne, skal du opp! Han plantet beina i dørken og begynte å hale. Fisken rykket, pisket, slo og rullet, men ble ubønnhørlig dratt oppover. Og tilslutt kunne de se den. Det er den største haien jeg noensinne har sett, utbrøt Legolas og Gimli samtidig. Med hjelp av mange av de døde fikk de haien om bord. Den lå og pisket mot masta så flisene føk. Gimli treiv øksa. Si dine siste blubb! Nei vent, sa Legolas, vi trenger ikke drepe den. Nå har du fått den, vi slipper den ut igjen. Gimli så helt himmelfallen ut, men så kastet han på skuldrene, ja du har rett. Han gikk rundt, langt unna tenna som gliste mot han, og tok tak i sporden. Tung var du på vei opp, og tung er du på vei ned, men ikke verre enn at en dverg kan takle deg. Haien beit seg fast i rekka, røsket løs flere meter og vippet over kanten. De så på den mens den svømte nedover. Legolas gliste, er nå egentlig det en fisk? Gimli var for sliten til å komme på noe å si, annet enn; din tur alv. Legolas viklet løs en fjær fra en av pilene sine og surret den fast i en krok, og med et avsindig grasiøst kast som avstedkom et mumlet ”skrytepave”, plasserte han den langt fra båten. En liten tarpon kom opp og snappet i seg flua. Den raste av gårde mens Gimli humret, nesten like stor som min. Legolas hadde et blikk som ikke røpte hva han tenkte, og et kroppsspråk som brølte ”Pokkern”. Han dro fisken innover unødvendig brutalt. Plutselig kom det opp en finne som var vel dobbelt så stor som haiens rett bak tarponen, og fisken forsvant i en eksplosjon av vann og snøre som hylte ut. Vi var visst ikke helt ferdig, Gimli. Legolas gliste bredt, med sammenbitte tenner. Fisken raste frem og tilbake og gjorde ingen indikasjoner på å ville komme nærmere. Legolas hadde ikke Gimlis enorme krefter, så han belaget seg på en lang utmattelseskamp. Litt inn, mer ut, litt inn mer ut. Plutselig ble det slakt. Legolas halte inn det forteste han kunne, men før snøret var blitt stramt kom fisken opp i lufta. Det så ut som om den ble hengende der. Lang og slank med skinnende blågrønne farger, og en totalt overdimensjonert ryggfinne. Fisken gjorde et kast med hodet og Tarponen og flua kom seilende mot båten. Kjempefisken landet i vannet og var borte. Lenge stod de helt stille og bare stirret ut i havet. Tilslutt ristet Legolas på hodet, halte inn de maltrakterte restene av tarponen, og sa: Det var en vakker fisk, men den var nå allikavel mindre enn haien din. I stillhet gikk de bort til grillfatene og begynte å klargjøre fangsten for et godt kveldsmål. Kongen over de døde kom bort og begynte å legge ut om hvordan de burde gjøre det og hvilke krydder de burde ha. Gimli kikket lengselsfullt på øksa si, og sukket dypt. Hvis jeg ble innestengt i en skog i tre tusen år ville nok jeg også vært ganske tussete etterpå, Uansett får han en god dose orkemedisin i morra. Hvor er rommen, eller groggen, eller hva de nå kaller det på en båt. * En liflig duft bredde seg, litt takket være kongen over de dødes krydderråd. Aragorn ble var dunstene, og snudde seg fraværende mot dem. Ved første blikk så scenen riktig så koselig ut. Tre personer i ring rundt et ildfat med sprakende fisk og dempet samtale. Ved nærmere øyesyn stod det en brysk dverg, væpnet til tennene med blodsprut i skjegget, en tidløs alv med like mye våpen og et gjenferd bare halvt tilstede med et grønlig skjær. Og rundt dem en hærskare av daudinger i varierende grad av forråtnelse og virkelighet. Det er underlige tider vi lever i, sa han, og det er underlig at den fisken ikke vil bite. Legolas ble var at han ble beskuet, og vinket Aragorn over. Nei, bare litt til, jeg er sikker på at den kommer snart. Gimli og Legolas var godt i gang med å planlegge morgendagens stridigheter, og kongen over de døde var like ivrig. Slik de snakket skulle man tro de tre alene skulle gå løs på og beseire samtlige Saurons styrker. Kvelden ble lang, fisken ble fortært, rommen ble borte og nattens stjerner kikket uanfektet ned på en ensom figur som stirret ned i det kullsorte dyp *** Neste dag seilte de inn i historien igjen slik vi kjenner den, og stoppen ved holmen ble ikke nevnt igjen. Men det ryktes at ”Onkel” Gimli noen ganger fortalte Gondors arving om en holme langs kysten med den akkurat rette marbakken, og akkurat rett strøm forbi, og det er nok mulig at smykket ”Vestens flamme” igjen ble brukt av en ung numenoreer på jakt etter å overgå farens bragder.