1. Desember "Flame of the west"

[Ølgylt]

Så er det tid for lys i vinduene, for mye mat i magen, og endeløse mengder sjokolade, marsipan og øl. Samt et jag for å få på plass alt som av en eller annen grunn hører den norske julen til. Tradisjon med andre ord. Og i en helt annen setting har jeg flere ganger diskutert hvor mange ganger man må gjøre noe for at det skal bli tradisjon, uten egentlig å konkludere noe. Men her kan jeg konkludere en ting, FS-Julekalender er en tradisjon, og det er en pseudotradisjon (eller hypotradisjon) at jeg skriver posten på den første.

Hvis det finnes noen som har lest noe av det jeg har skrevet før, så vet de at det gjerne går i byfjord, tackler, havmus og småfisk, med noe attåt. Men i år hadde jeg ikke lyst å skrive om det. Heller ikke om det gode langeåret jeg har hatt, eller politibesøk, eller bilder av over hundre hågjel.

Noen har lurt på hvorfor det har vært så få besøk av politiet blant fiskere i det siste og forklaringen dukket opp i en avis for ikke så lenge siden :

og med den nyttige informasjonen presenterer jeg herved FS-Julekalender 2013, og ønsker samtlige fisk resten av året og det neste, og dere må gjerne ha det fint og.

FS-Julekalender 2013

1.desember

Dette har skjedd:

Den ene herskerringen er i bevegelse igjen, en liten gruppe hobbiter og følgesvenner tusler rundt i ødemarka for å bli kvitt den, mens onde krefter prøver å få tak i den.

Etter et solid nederlag for den onde siden samles hurven av de gode før det endelige slaget. Tre av de opprinnelige følgesvennene er der, men velger å tutle inn i de dødes fjell, for å se om ikke de døde har en hjelpende hånd å avse.

De dukker opp igjen ved havnen ved Minas Tirith sammen med en gjeng daukjøtt i båter som opprinnelig var i onde hender. Hva skjedde egentlig i mellom her?

Dette er krøniken om ”Flame of the west”.

Flame of the west

De døde konfererte seg imellom, og kongen stilte et ultimatum. De måtte legge veien om havet. I tre tusen år hadde han sittet innesperret i fjellet og savnet lyden av bølgene. Aragorn gikk med på det umiddelbart, forutsatt at de samtidig tok en titt etter korsarene som var på vei.

Gimli gikk og lurte på om øksa hans ville bite på de døde hvis han ga den til Aragorn, og så `lånte` den etterpå. Samtidig kunne han ikke unngå å undres over hvordan noen som kunne tilbringe 3000 år i en hule uten å forandre på den, skulle kunne stoles på.

Legolas tasset bakerst, betuttet over den innestengte følelsen, og ille til mote over all den død som omgikk han. En ting var å drepe fiender, helst flere enn Gimli, en annen ting var folk som ikke hadde vett nok til å legge seg ned og være døde.

Kongen over de døde gliste der han gikk. Å se sjøen igjen, høre bølger og måkeskrik, samt kjenne vinden rundt, og slik tilstanden var nå, gjennom hodet. Og kanskje det ble tid til litt fisking. De tre som hadde vandret inn i hans rike så temmelig spreke ut, men selv de måtte da ta en pause nå og da, og hvorfor ikke da ta den ved et egnet svaberg?

Derfor ledet han da også dem en ganske lengre vei enn egentlig nødvendig, for å kunne komme ut av fjellet og rett til havet.

*

Bølgene vasket over berget med en varme og intensitet som om de var kommet hele veien fra de sydligere ørkenland, noe de også faktisk hadde, og ikke var alene om. Mastene på korsarskipene lå tett som en døende skog. De dødes konge sukket. Et sukk som bar med seg tusenårig savn, og som gjenlød utover havet. Både Gimli og Legolas kjente sukket rive i kroppen og følte seg uendelig triste. Og sukket med sin uendelige melankoli drev utover bølgene, og forstyrret søvnen til samtlige korsarer.

Aragorn lot seg ikke merke av det, for han bar sin egen dype sorg, som ble smertelig nær han igjen, selv etter alle disse årene. Ennå kunne han huske den skarpe lyden når senen røk, og den enorme trembalayen som sank nedover i dypet igjen. Kun Arwen visste ordene som kunne lindre når minnet brøt overflaten, og hun var ikke her.

Kongen over de døde mumlet, vi får visst ta oss av korsarene først.

Ja! Utbrøt Gimli. Øksa sang i hendene hans, i dyp forventning om berserkergang blant fallende rigg, mast og korsar. Legolas hadde telt master og funnet ut at det ikke lot seg dele på tre. Her måtte det jobbes fort for å ikke la Gimli gå opp i ledelsen. Men først måtte de ut til skipene.

Det er ikke så langt å svømme, sa Aragorn. Lett for deg å si, svarte Gimli, men jeg går rett til bunns med alt det jernet jeg bærer. Vi må da kunne finne en båt. Ja! Sa kongen over de døde. Stikk av gårde og finn en båt, vi venter her. Han så seg rundt etter materiale hans døde hender kunne bearbeide til en stang.

Aragorn ante at det var noen baktanker ute og gikk, men det er et sabla plunder å svømme med sverd og rustning, for ikke å snakke om alt arbeidet etterpå med pussing, så han gikk med på det.

Trenger vi egentlig de døde her? Lurte Legolas. Det er bare tretten båter til hver og en til den som blir først ferdig med sine. Vel, grublet Aragorn, hvis du er så ivrig kan jo du og Gimli ta tjue hver. Han unnlot å bemerke seg blikket de vekslet. La oss finne en båt.

Mens Gimli og Legolas diskuterte den mest sportslige måten å fordele korsarer på, kjente Aragorn en underlig lykke bre seg. Det er noe med en sjøreise som skal til å begynne. Det åpne havet har en måte å åpne sinnet på som ikke selv den største alvefilosof kan stille opp mot.

*

Ras Tarku hadde en god dag. Fiskene var passelig bitevillige, været var fint og hjemme ventet en nybrygget dunk. Han var litt skeptisk til alle de skipene som hadde fortøyd i vika, men det virket ikke som om de hadde tenkt annet enn å vente på noe. Like fullt holdt han avstand. Men han ville ikke ro for nært land heller. Det ryktes at enhver som gikk i land på disse klippene forsvant uten et spor, og han hadde ikke noe behov for å teste om det var sant. Men hva var det?

Langs strandkanten kom det tre personer gående. Ras Tarkus øyne var ikke så gode som de hadde vært, men det så da ut som en mann, en alv og en dverg. Ikke bare var det usannsynlig at noen skulle komme gående der, det var også en høyst uvanlig sammensetning av et følge. Ras vurderte sterkt å snu før de så han, men det rakk han ikke. Dvergen ropte noe med en stemme som gjallet utover havet, som nok ikke kunne bety annet enn ”hei der, kom hit”. Han rodde inn mot dem.

Litt senere rodde han dem utover mot korsarskipene, men han turte ikke å spørre hvorfor de skulle ut til dem, derfor pratet han om fiskingen i stedet. Først var det bare Aragorn som lyttet høflig, men etter hvert som historiene ble mer vidløftige og fiskene større og større, ble både dvergen og alven ivrige. Faktisk så ivrige at de begynte å diskutere om ikke korsarene kunne vente litt mens de prøvde noen nedslipp.

Ras Tarkus fiskeutstyr var enkelt men vel laget og vel brukt, og det varte ikke lenge før noen skinnende angler var på vei nedover.

Før det hadde nådd bunnen var det fisk på. Gimli som holdt snøret, gliste fra øre til øre mens han dro opp fire blanke og sprelske fisk. Det er markeller, kunne Ras fortelle, gode og velsmakende, men de var nå litt små. Når Gimli fikk høre at de var små, fnyste han og pælmet dem ut igjen før Ras rakk å si at det var de små som smakte best. Gimli skulle til å slippe ut igjen, men da treiv Legolas snøret og sa at det var hans tur.

Samme regler som med orker? Alle teller som en uansett størrelse?

Ok, svarte Gimli, 4 - 0 til meg så langt.

Etter en halvtimes tid ledet Legolas med to, men de fikk ikke annet enn Markeller. Finnes det ikke noe større vi kan fiske etter?

Joda, svarte Ras, men da må vi litt lengre ut, og der ligger det en flåte med korsarskip, og slik som du roper hver gang du får napp tror jeg dere mister overraskelsesmomentet hvis vi fisker noe nærmere.

Ja ja, sa Gimli, da får vi se om ikke det å fylle bukta med døde korsarer kan lokke frem litt større fisk.

Jeg kan ro dere bort til skipene, men jeg er ingen kriger, sa Ras. Det er helt i orden, svarte både Gimli og Legolas, du kan heller ro og hente flere fiskesnører imellomtiden, vi skal betale godt.

Det var en avtale Ras kunne like, og slik ble det.

*

Når han kom tilbake etter noen timer, var himmelen full av røyk fra brennende skip, og haifinner pisket i vannflaten mens de mesket seg i restene av blodbadet. Tre skip var fremdeles hele og Ras satte kursen mot dem.

Ahoy! Hvem er om bord? Ropte han.

Aragorn lente seg over rekka og blåste piperøyk utover.

Ras Tarku klatret om bord, og snart satt alle fire og diskuterte ivrig om de ymse fiskedimsene Ras hadde tatt med til dem.

De døde ble hentet og de dødes konge var entusiastisk som en liten gutt mens han fortalte om de flotte fiskene han hadde fått mens de ventet. Dessverre hadde han ingen mulighet til å smake på fangsten, men selv etter 3000 år husket han hvordan man skulle tilberede både markell og ysling.

Kvelden ble lang mens følgesvennene spiste fisk, forsynte seg godt av rommen de hadde funnet i kapteinskahytten, og fiskehistoriene var både mange og usanne. Ras kunne ikke huske sist gang han hadde hatt det så hyggelig, og han endte med å sovne i en skitten hengekøye på dekk.

Neste dag klatret han ned i båten sin, etter noen nesten uhøflig korte avskjedshilsner, og med et hjertelig løfte om gjensyn og fisketur, forutsatt at ikke Sauron tok over verden og spolerte gleden med fiske og annet.

*

Vel gutter, sa Aragorn, mens håret hans flagret i vinden og piperøyken lå foran dem som en uklar ledestråle, korsarenes skip er raske og vi burde nå Minas Tirith i løpet av morgendagen, men da kommer vi nesten en dag før rytterne fra Rohan, og det høres jo litt kjedelig ut å sitte i havna og vente. Hva om vi seiler halvveis og så tar vi oss en kveld, med litt godt i glasset og noen snører i havet. Slaget på Pellenors sletter kan jo fort bli våres endelikt, og den er det jo ingen grunn til å skynde seg til.

Legolas som til tider nærmest kunne lese Aragorns tanker sa, du har en plass du ønsker å se igjen? Hvor du ikke har vært siden du var knapt større enn en Hobbit?

Gimli brøt inn, en god plass, med god sjanse til suksess, hva venter vi på?

Som så ofte er begynte båten fort å føles liten og Gimli og Legolas begynte å kjede seg. Som en avveksling foreslo Legolas en liten bueskytingskonkurranse. Vi har jo de fine blinkene som flyr rundt båten. Som seg hør og bør avstedkom det en umiddelbar diskusjon om hvilke fugler det var helt ok å skyte og hvilke det var respektløst å knerte. Og i mangel av duer ble det måkene som ble valgt, men bare gråmåker, ikke fiskemåker.

Og hvordan skal jeg liksom se forskjell på dem? Sa Gimli. Gråmåkene har ikke den røde flekken på nebbet og er større, svarte Legolas. Hrmf, grumlet Gimli, ikke bare skal man konkurrere med en alv i bueskyting, noe som i utgangspunktet er håpløst, men så skal jeg trenge alveøyer og. Sett i gang!

Ikke uventet gikk Legolas fort opp i ledelsen, og Gimli innførte regelen at Legolas bare kunne skyte på dem som var så høyt oppe at Gimli ikke kunne se dem. Dette jevnet det ut litt, men begge begynte etter hvert å få litt dårlig samvittighet. De er jo ikke orker bare fordi de høres ut som noen. Vi får vente til fiskingen begynner.

*

Litt utpå neste dag begynte Aragorn å speide langs kysten. Her pleide jeg å ro rundt da jeg var ung. Nå må vi bare finne den rette holmen vi skal fiske utenfor. Men alt ser jo likens ut, sa Gimli. Vel, kanskje for deg, svarte Aragorn, men slik du ser forskjell på stein og huler ser jeg forskjell på nyansene i havet, og hva det betyr. Og det er bare en eneste holme med den rette marbakken og med den rette strømmen forbi her. Og vi er nærme.

Timene sneglet seg av gårde mens Aragorn flyttet skipet litt hit og litt dit, men til slutt var han fornøyd og slapp ut ankeret. Kongen over de døde kom bort og lurte på hva som egentlig skjedde, skulle ikke de til Minas Tirith og krige? Vi seiler i grålysningen. Da vil vi ankomme slaget på akkurat riktig tid. I mellomtiden har vi denne lille luringen som en fisk skal hilse på.

Aragorn hentet frem en liten skinnende gjenstand fra en lomme.

En slik ble smidd til meg da jeg var nyfødt. Min far så på meg, og sa at kanskje jeg var den som skulle gjenoppta Gondors krone og svinge ”Vestens flamme”, og i så fall måtte jeg venne meg til å bære det. Han fikk en av dvergenes beste smeder, for øvrig din bestefar, Gimli, til å smi et smykke som var en så tro kopi av sverdet Narzil som det lot seg gjøre. Og hang det rundt halsen på meg før jeg kunne ta mine første skritt.

På min siste fisketur i disse traktene, for veldig lenge siden, fisket jeg til jeg hadde mistet alle anglene mine, og fremdeles hadde lyst å fiske mer. Et innfall fikk meg til å ta smykket av kjedet, feste en krok på og slippe ut. Smykket hadde knapt nok kommet i vannet før en gigantisk Trembalaya kom opp og glefset den i seg. Det ble en lang og hard kamp, som jeg tilslutt tapte. Snøret røk og fisken svømte av gårde med både smykket og fiskelysten min. Senere fikk jeg dvergen til å smi meg et nytt smykke, akkurat likt. Bare med den forskjellen at han også festet en mithrilkrok på. Dette har jeg bært med meg siden, men ikke turt å bruke. Men nå, han løftet sverdet Anduril ”Vestens flamme”, svinger jeg selve sverdet, og trenger ikke smykket lengre.

Jeg vet ikke hvor lenge Trembalayer lever, men nå er det min tur.

*

Hmrf, sa Gimli, tasse rundt i 500 år med en sluk i lomma uten å bruke den, hvorfor ba han ikke om to med en gang?

Vel er numenorene langlevde, men Aragorn er vel ikke akkurat 500 år, smilte Legolas. Vi får se hva ”vestens flamme” får til, men han er nå ikke med i konkurransen uansett.

Du sier noe der alv, og vel vant du når vi fisket vakre små sølvpillignende fisk, men nå er vi på jakt etter store stygge beist, og er det noen som er vant til å takles med store stygge beist så er det dverger.

De fant seg hver sin plass. De dødes konge hadde i all hast omformet fiskestanga si til å kunne fiske rett nedover. Noen fordeler har man jo av mørkere magi. Og han fikk også den første fisken. Fire-fem kilo og et utyske å se til. Dessverre var det ingen som visste hva slags fisk det var, men det var en fisk.

Så satte Legolas i gang, og dro opp den ene skinnende strømlinjeformede fisken etter den andre. Typiske alvefisk, sa Gimli, sånn skal en skikkelig fisk se ut, og dro opp et beist. Klumpete og stygt, med mer tenner enn det burde kunne være plass til. En havhund, utbrøt Aragorn, og større enn jeg noen gang har sett før. Det blir en middag du sjelden har smakt like til.

Legolas, Gimli og kongen over de døde fortsatte å dra opp fisk, langt mer enn de kunne håpe på å spise, og stillingen mellom Gimli og legolas var utjevnet. Og så kom skumringen.

Nå skal vi se, sa Aragorn, og senket vestens flamme ned i havet. Alle stod spent og fulgte med, men minuttene gikk, og en halvtime passerte, og ingenting skjedde. Kan vi være på gal plass likevel. Mumlet Aragorn. Neida, gutten min, det er bare det at du fisker med en eldgammel sluk etter en fisk som døde for flere hundre år siden. Hvis Aragorn hadde hørt etter kunne det hende han hadde blitt litt snurt av den kommentaren, men han stirret ned i havet og gjorde små justeringer med snøret.

Du får si fra hvis du får noe, vi fortsetter.

Kongen over de døde stod for seg selv og humret og lo, og kastet de verste forbannelser over de som hoppet av kroken.

Legolas nikket mot han og hvisket, jeg er glad for at han er på vår side. Men vi får avgjøre dette. Nå har vi akkurat like mange fisk. Hva med at vi fisker en til hver, og den som får den største vinner. Jadda! sa Gimli, endelig en konkurranse som heller i min favør. Jeg tar min først.

Han tok den største kroken de hadde og tredde en anseelig stor en av Legolas sine fisker på. Nå skal du se hvordan man fisker på ordentlig.

Idet kroken nådde bunnen røsket det til, så Legolas måtte holde fast i Gimli. Snøret skar i rett linje bortover og så kraftig at det ristet i ankerkjettingen. Gimli ble først rød, så blå i ansiktet av anstrengelsen med å holde igjen, og så ble det helt slakt. Ved alle orkers mor og Sarumanns råtne tenner! Den røyk snøret!

Nei, ropte Legolas, fisken har bare snudd. Hal opp fort. Gimli dro inn som om livet sto på spill, og plutselig var det stramt igjen. Gimli ble slengt inn i rekka, beit tennene sammen, og sa, nå ditt fisketryne, skal du opp! Han plantet beina i dørken og begynte å hale. Fisken rykket, pisket, slo og rullet, men ble ubønnhørlig dratt oppover. Og tilslutt kunne de se den. Det er den største haien jeg noensinne har sett, utbrøt Legolas og Gimli samtidig.

Med hjelp av mange av de døde fikk de haien om bord. Den lå og pisket mot masta så flisene føk. Gimli treiv øksa. Si dine siste blubb! Nei vent, sa Legolas, vi trenger ikke drepe den. Nå har du fått den, vi slipper den ut igjen. Gimli så helt himmelfallen ut, men så kastet han på skuldrene, ja du har rett. Han gikk rundt, langt unna tenna som gliste mot han, og tok tak i sporden. Tung var du på vei opp, og tung er du på vei ned, men ikke verre enn at en dverg kan takle deg. Haien beit seg fast i rekka, røsket løs flere meter og vippet over kanten. De så på den mens den svømte nedover. Legolas gliste, er nå egentlig det en fisk?

Gimli var for sliten til å komme på noe å si, annet enn; din tur alv.

Legolas viklet løs en fjær fra en av pilene sine og surret den fast i en krok, og med et avsindig grasiøst kast som avstedkom et mumlet ”skrytepave”, plasserte han den langt fra båten.

En liten tarpon kom opp og snappet i seg flua. Den raste av gårde mens Gimli humret, nesten like stor som min. Legolas hadde et blikk som ikke røpte hva han tenkte, og et kroppsspråk som brølte ”Pokkern”. Han dro fisken innover unødvendig brutalt. Plutselig kom det opp en finne som var vel dobbelt så stor som haiens rett bak tarponen, og fisken forsvant i en eksplosjon av vann og snøre som hylte ut.

Vi var visst ikke helt ferdig, Gimli. Legolas gliste bredt, med sammenbitte tenner. Fisken raste frem og tilbake og gjorde ingen indikasjoner på å ville komme nærmere. Legolas hadde ikke Gimlis enorme krefter, så han belaget seg på en lang utmattelseskamp. Litt inn, mer ut, litt inn mer ut. Plutselig ble det slakt. Legolas halte inn det forteste han kunne, men før snøret var blitt stramt kom fisken opp i lufta. Det så ut som om den ble hengende der. Lang og slank med skinnende blågrønne farger, og en totalt overdimensjonert ryggfinne. Fisken gjorde et kast med hodet og Tarponen og flua kom seilende mot båten. Kjempefisken landet i vannet og var borte.

Lenge stod de helt stille og bare stirret ut i havet. Tilslutt ristet Legolas på hodet, halte inn de maltrakterte restene av tarponen, og sa: Det var en vakker fisk, men den var nå allikavel mindre enn haien din.

I stillhet gikk de bort til grillfatene og begynte å klargjøre fangsten for et godt kveldsmål. Kongen over de døde kom bort og begynte å legge ut om hvordan de burde gjøre det og hvilke krydder de burde ha. Gimli kikket lengselsfullt på øksa si, og sukket dypt. Hvis jeg ble innestengt i en skog i tre tusen år ville nok jeg også vært ganske tussete etterpå, Uansett får han en god dose orkemedisin i morra. Hvor er rommen, eller groggen, eller hva de nå kaller det på en båt.

*

En liflig duft bredde seg, litt takket være kongen over de dødes krydderråd. Aragorn ble var dunstene, og snudde seg fraværende mot dem. Ved første blikk så scenen riktig så koselig ut. Tre personer i ring rundt et ildfat med sprakende fisk og dempet samtale. Ved nærmere øyesyn stod det en brysk dverg, væpnet til tennene med blodsprut i skjegget, en tidløs alv med like mye våpen og et gjenferd bare halvt tilstede med et grønlig skjær. Og rundt dem en hærskare av daudinger i varierende grad av forråtnelse og virkelighet.

Det er underlige tider vi lever i, sa han, og det er underlig at den fisken ikke vil bite. Legolas ble var at han ble beskuet, og vinket Aragorn over. Nei, bare litt til, jeg er sikker på at den kommer snart.

Gimli og Legolas var godt i gang med å planlegge morgendagens stridigheter, og kongen over de døde var like ivrig. Slik de snakket skulle man tro de tre alene skulle gå løs på og beseire samtlige Saurons styrker.

Kvelden ble lang, fisken ble fortært, rommen ble borte og nattens stjerner kikket uanfektet ned på en ensom figur som stirret ned i det kullsorte dyp

***

Neste dag seilte de inn i historien igjen slik vi kjenner den, og stoppen ved holmen ble ikke nevnt igjen.

Men det ryktes at ”Onkel” Gimli noen ganger fortalte Gondors arving om en holme langs kysten med den akkurat rette marbakken, og akkurat rett strøm forbi, og det er nok mulig at smykket ”Vestens flamme” igjen ble brukt av en ung numenoreer på jakt etter å overgå farens bragder.

[kjernsmoing]

For en start!

[crom]

Fantastisk

[Døsen]

Veldig bra!

[Heavy met....fish man!]

Topp!

[emilengø]

Herlig luke!

Nå er det i gang

[Kim Rasmussen]

Overraskende! Og bra! Godt skrevet

[Fisk og rask]

Klar sekser!

[veg]

Denne var morsom!

[krishau2803]

veldig bra!

[Backster]

Fantastisk :k)

[Nils Master]

Cred for denne.

[Rudolf]

Veldig bra......... og filler'n! Nå fikk jeg prestasjonsangst for neste luke :blink:

[Vik]

Knallbra

[Ølgylt]

Takker for hyggelige kommentarer.

Jeg skulle ønske at jeg rakk å ta det andre strøket på maleriene slik at detaljene kom på plass, men man rekker ikke alt.

Og nå er det ikke lenge til neste luke

[Florø`en]

Helt uten ord !!!

[lartol]

Fantastisk skrevet å ett "kapittel" som fint kunne vært med i bøkene

[MrVolcom]

Då va me igang Good jobz Ølgylt!

[Ølgylt]

Fantastisk skrevet å ett "kapittel" som fint kunne vært med i bøkene

Å si at skrivinga mi er på høyde med Tolkiens er et kompliment jeg tar med både en klype salt og et stort glis. Takk

[Gabrielsen]

Kjempebra!!!

[OLHEI]

Det kaller jeg en original luke:)