Fisketur på Great Barrier Island

Skrevet av Rudolf Svensen

Endelig var det Håvard (11 år) sin tur. Etter drøye tre uker på New Zealand skulle han få en etterlengtet fisketur. Lillebror (Øyvind 9 år) og pappa hadde jaktet i tre uker med kamera og fylt opp den bærbare PC’en med bilder av alt fra maur til svære spermasetthval, men dette var ikke noe for Håvard. Han er jegeren i familien og liker å nedlegge sitt bytte for å spise det etterpå. Undervannsjakt, andejakt med søskenbarnet eller fiske, er Håvard sin greie. Ikke det at det ikke hadde vært moro å fridykke med delfiner og pelssel, eller å skate i alle skateparkene på NZ, men han savnet spenningen med et hengende fiskesnøre. Kanskje ventet det en storfisk på ham i dypet?

Det var tidlig morgen da vi dro fra Sunset Lodge. Verten vår Brian hadde ordnet fisketuren for oss. Vi skulle ut med skipper John i hans 10 meter lange aluminiumsbåt. Utstyr og agn var inkludert i de 85 NZ $ turen kostet per person. Håvard var kjempespent. Som seksåring hadde han fisket på korallrevene på Cook øyene i stillehavetog mistet en svær murene. Dette sammen med alle historiene om hai, blue marlin, tunfisk og alle de andre storfiskene som ferdes i Stillehavet, gjorde nok at forventningene var urealistisk høye.

Nede ved brygga traff vi skipper John og tre andre som også skulle være med på fisketuren. Et eldre ektepar fra New Zealand hadde eget fiskeutstyr og latet til å være av den erfarne typen. Sistemann på laget var en engelskmann som ankom øya sammen med oss. Han fortalte at han hadde fisket torsk i Lofoten.
Vi forsto snart at det var snapper som var fisken vi skulle forsøke å kroke. Første fiskeøkt ble gjort drivende i tidevannsstrømmen rundt to grunne skjær. Hver av oss fikk utdelt en havfiskestang med søkke og to kroker. Den ene kroken ble agnet med tiarmet blekksprut og den neste med noe som liknet på sild, så var det bare å sette i gang.

Det varte ikke lenge før den første snapperen ble halt opp i båten. Dessverre var det ikke noen særlig størrelse på fiskene Håvard og pappa fikk, så samtlige ble sluppet forsiktig tilbake i havet. De andre fikk større fisk og snart lå det en hel del snappere i isboksen til John. Etter to timer flyttet vi oss og ankret opp båten. På ekkoloddet til John så vi masse fisk, men den var ikke sulten. Ingen fikk napp, og snart halte vi anker for å prøve et nytt sted.

Håvard var misfornøyd med fangsten. Mens alle de andre hadde fått fine snappere på kroken, hadde vi to fra Norge bare fått undermålere som ble sluppet utpå igjen. Han hadde jo lovet mamma at han skulle ordne middag. Dette så ikke så bra ut. John brukte lang tid på å finne neste fiskested. Det ble krysset frem og tilbake og ekkoloddet ble nøye studert. Det var tydelig at han gjorde seg flid for å finne det beste stedet til oss.

Endelig var ankeret kastet og vi kunne slippe ned snørene våre. Agnet til Håvard hadde knapt nådd bunnen før det nappet kraftig. Dessverre forsvant både agnet og fisken før han fikk halt opp snøret, men det var mye fisk her, og den ene snapperen etter den andre ble landet. Skipperen dro dagens største og alle fikk fine fisker utenom to fortvilete nordmenn.

Hva var trikset? Vi gjorde jo det samme som de andre og brukte samme agn, men fikk likevel bare småfisk. Dagen gikk mot slutten og John begynte å filetere fisken da det plutselig skjedde noe på stanga til Håvard. Et kraftig napp før snøret raste ut av snella med slik kraft at han nesten mistet stanga. Dette var storfisk, ingen tvil om det! Fisken var skikkelig sprek, og i perioder var det bare så vidt Håvard klarte å holde stanga. Skipperen tilbød seg å ta inn fisken for Håvard, men han svarte med et fornærmet snøft da jeg oversatte tilbudet til ham. Her skulle jobben gjøres selv. Det var jo det som var hele moroa. Undertegnede var nok den mest nervøse om bord. Mens Håvard kjempet mot fisken, sto jeg på sidelinja og håpet at fisken kom opp til slutt. Hva kunne det være? En kjempesnapper eller noe helt annet?

Etter en stund som virket som flere timer, kunne vi endelig se fisken i det klare vannet. ”Trevally” kom det forbauset fra John. ”A large one!”.  I et siste forsøk på å unnslippe skar trevally’en innunder båten. Hadde det ikke vært for hektisk innsats fra samtlige om bord, hadde den nok klart å surre lina rundt propellen på båten. Heldigvis gikk alt bra og snart sprellet trevally’en på dekk. ”Spør om jeg kan ta den med hjem.”  kom det matt fra Håvard før han måtte sette seg litt. Det var tydelig at det hadde vært slitsomt å sloss mot fisken, men det lykkelige smilet fortalte at det hadde vært verdt slitet.

Tervally’en ble veiet til 10.2 pund. John kunne fortelle at New Zeland rekorden på denne fisken var rundt 14 pund og at han aldri hadde hatt en så stor trevally om bord i båten sin før. Smilet til Håvard ble bare bredere og bredere ettersom jeg oversatte gratulasjonene fra de andre fiskerne. Dette var virkelig en storfisk!
Turen hadde vært en suksess, men for å pynte litt på resultatet, dro Håvard opp en liten hai og skipperen en svær St. Petersfisk. Så var det på tide å sette kursen mot land.

Vel hjemme på hytta kunne Håvard fortelle mamma og lillebror verdens mest spennende fiskehistorie. Og pappa, ja han var glad på podens vegne. Dessuten hadde han fått masse bilder av en lykkelig gutt med en svært fisk. Fiskemiddag ble det også. Går det an å få det bedre?