Ål, downunder...

Skrevet av Rudolf Svensen

Mens den norske ålen kan bli 3-4 kilo kan langfinneålen bli hele 50 kilo! Den har et frynsete rykte og er i følge en uautorisert undersøkelse, det dyret folk på New Zealand frykter mest. I magen på et eksemplar ble det en gang funnet 14 andunger og den skal etter sigende spise alt den kommer over.

Før jeg satte meg på flyet mot NZ i desember hadde jeg lest alt jeg kom over om dette dyret, og jeg var ikke i tvil. Denne fisken bare måtte jeg møte! Helst i god sikt og på lang avstand først, slik at jeg selv kunne nærme meg den i eget tempo til jeg kunne få ta de bildene jeg ønsket. Ålen trengte ikke være 50 kilo. Kanskje 30 eller 15 eller noe mindre, men helst et par kilo............. Jadda, planen var klar.

Det viste seg imidlertid å ikke være så enkelt å møte ÅLEN. Etter 3 uker på NZ hadde jeg ennå ikke funnet noe ferskvann som var klart nok til at en kunne se noe i det. Dette så mørkt ut. Ferien gikk mot slutten og ingen undervannsbilder fra ferskvann. Men, alt kommer til den som leter (eller hva det nå heter). Vårt siste stoppested før ferien var over, var en hytte på Great Barriere Island rett utenfor Auckland. På GBI var det ingen vann eller innsjøer, men derimot masse bekker som kommer ned fra de høye fjellene. Tilfeldigvis var det en slik bekk rett bak hytta vår. Sikten var ikke så verst, men bekken var bare en snau meter bred og noen få centimeter dyp. Var det fisk i den?

Dama i resepsjonen bare kikket dumt på meg da jeg spurte om det var fisk i bekken. Nei, det var det ikke, men kanskje noen ål. Ellers var bekken helt død. Siden den blonde dama med de lange røde neglene ikke så ut som en typisk biolog, bestemte ungene og jeg oss for å utforske bekken på egenhånd. Vi flyttet noen steiner og fant fort ut at det i hvert fall var reker i bekken, men hvor var ålen? Den nylig innkjøpte salamien ble, uten at kona var klar over det, ofret som agn. Sammen med ungene lå jeg på en liten gangbro over bekken og så den New Zealandske salamien trylle frem den ene ålen etter den andre. De kom krypende opp bekken og slåss så fillene føk for å sikre seg en salamibit.  Vi hadde truffet med agnet, men andre utfordringer sto i kø. For det første var bekken for grunn til at det gikk an å ta undervannsbilder i den, dessuten var ikke ålene vi lokket frem spesielt store selv etter norsk standard. Etter en ekspedisjon innover i den tette bush’en fant vi en kulp som var ca. 5 meter lang, en snau meter dyp og en drøy meter bred. Her gikk det an å fotografere. Sikten var ikke topp, men det var verdt et forsøk. Erfaringsmessig er det best å fotografere i ferskvann etter at det har blitt mørkt, så jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk utpå kvelden. Min bedre halvdel sukket tungt da jeg fortalte henne om planene mine. Hvor mange ganger måtte jeg minne henne på at hun var gift med en galning?

Det var en spesiell følelse å vandre innover i bushen iført våtdrakt, med kameraet og maska i hånden og diodelykta på hodet. Håpet var å få være i fred for andre folk. Selv elementære ting kan ofte være vanskelige å forklare.

Jeg var ikke helt sikker på hvilken biologi jeg ville møte. Verken i den tette bushen eller nede i bekken, men det var jo egentlig bare en måte å finne det ut på. Ingen skumle insekter eller reptiler var ute på rov, og snart sto jeg på en liten sandbanke nede i bekkeleiet. Jeg hørte noen plask fra kulpen og helt inne på grunna kunne jeg se de lysende øynene til en ferskvannskreps. Det hele var nesten litt uvirkelig. Heldige meg som fikk være med på slike ekspedisjoner!

Planen var å gli forsiktig motstrøms og fotografere det jeg måtte møte. Når jeg kom til enden på kulpen, var jeg ferdig. På tross av at svømmeføttene lå igjen på hytta, ville sikten jeg la igjen bak meg ikke kunne brukes til fotografering. Pulsen var uvanlig høy da jeg forsiktig la meg på magen i det mørke vannet. Med kun en meters sikt og det svake søkelyset til blitzen som eneste lyskilde, ble den lille kulpen plutselig mye større sett fra under overflaten. Et utrolig liv møtte meg. Ferskvannskreps og reker kravlet og krøp over alt. En del fisker, noen medlemmer av ulkefiskfamilien og andre helt uidentifiserbare, skvatt av gårde hver gang lyskjeglen min traff dem. Det var nesten så jeg glemte ålen i noen minutter, mens jeg gjorde mitt beste for å forevige livet i denne lille vanndammen. Det var utrolig vanskelig, men etter hvert fyltes minnekortet med nye arter. Jeg var vel halvveis oppe i kulpen da lyset mitt traff noe hvitt innunder en trerot ved kanten på kulpen. Forsiktig skjøv jeg meg innunder rota for å se bedre. Det var det hvite og svarte hodet til en ÅL. Nå skal jeg være forsiktig med å estimere størrelsen på ålen, siden ting som kjent blir litt større under vann. Spesielt i mørket og når det er et skummelt dyr, blir ofte disse oppskalert for å rettferdiggjøre ens egen frykt for dem. Samtidig ble den jo automatisk sammenliknet med de andre småfiskene i kulpen. Men, den var KJEMPESVÆR. Den lå der og gapte som en stor anakonda klar til å spise meg. Det var rimelig trangt under rota og siden toppen på snorkelen min også var under vann, hastet det litt med å bestemme seg for videre aksjoner. Det ble til at jeg forsøkte et bilde, men da kameraet var lirket i posisjon, hadde ålen trukket seg tilbake i hulen sin. FORBANNET. Svømmeturen videre oppover kulpen ble ikke så veldig givende. Jeg måtte hele tiden snu meg for å sjekke om ålen kom på meg bakenifra, dette resulterte i at jeg virvlet opp mudder og alt ble bare tull og vas. Det var på tide å komme seg tilbake til hytta.

Neste kveld var jeg klar igjen med ny plan. Kona minnet meg på at vi hadde kjøpt rødvin som vi skulle kose oss med på kvelden. Jadda, jeg skulle bare bade litt først……..

Den nye planen gikk ut på å legge noen skiver salami midt i kulpen for om mulig å lokke ut det svære beistet, slik at jeg kunne ta noen bilder av hele dyret. Det føltes ikke unaturlig i det hele tatt å sitte i mørket på en trestamme iført våtdrakt og kaste salamibiter i det kullsvarte vannet. Fantasien min produserte bilder inni hodet mitt av den store ålen som snodde seg på bunnen og mesket seg med salami. Etter ti minutter fant jeg ut at ventetiden var over. Da hadde jeg en myggsverm på størrelse med en varmluftsballong svirrende rundt det ubeskyttede hodet mitt. Igjen var det masse å fotografere. Kreps og ulkefisker forsynte seg av salamien, men ingen ål var å se. Jeg gled bort mot rota der jeg hadde sett ålen kvelden før, og kilte meg innunder. Der var det så grunt at det bare var snaue 10 cm vann under magen min. Ålen sto i hulen sin og tittet på meg. Plutselig kom den rett mot meg. Det hele skjedde så fort at jeg ikke fikk reagert i det hele tatt. Ålen svømte mot hodet mitt. Den forsvant innunder kroppen min ved halsen min. Jeg kunne kjenne presset av dyret som svømte nedover mot bena mine. Hva gjør en i en slik situasjon?  Det eneste jeg kom på (og antakelig det beste) var å ligge helt i ro. Det var utrolig ubehagelig å ligge slik å føle den store fisken under seg. Jeg kjente at ålen snudde ved bena og i øyekroken så jeg fisken komme ut like ved halsen min og forsvinne inn i hula si. Jeg hadde fått nok spenning for en stund og returnerte til hyttas trygge omgivelser. I etterkant tror jeg kanskje at ålen kjente salamilukt fra fingrene mine og kom ut for å sjekke. Jeg må vel bare være sjeleglad at den ikke også ville prøvesmake.

Siste natten i bekken så jeg ingen ål, men jeg var klar over at den var der et sted og fant aldri helt roen. Det var nå kun en dag igjen før utstyret måtte tørkes og pakkes. Etter en fiksetur hadde jeg lurt unna 4 av de tiarmede blekksprutene vi brukte som agn. Den nye reviderte planen var i kaste uti tre av blekksprutene for å lokke ut ålen på dagen. Den siste blekkspruten surret jeg så godt jeg kunne til en pinne. Ideen med blekksprut-på-pinne var å kunne styre den store ålen rundt og kanskje holde den på avstand slik at jeg kunne få tatt bilder. Det var en vanntett plan. Hva kunne egentlig gå galt? 

Pensjonistene som bodde i nabohytta tittet rart på meg da jeg forsvant inn i bushen iført tettsittende våtdrakt og med kameraet i neven.

Jeg kunne bare så vidt skimte de tre blekksprutene på bunnen av kulpen der jeg satt på en trestamme som lå på tvers av bekken. Solen steikte og det ble rimelig varmt i drakta. Plutselig begynte blekksprutene å forsvinne en etter en. Jeg kunne ikke se hva som tok dem fra trestammen min, så jeg tok på meg maska og gled uti kulpen. Det var en ål som slukte blekksprutene med stor appetitt. Ikke ”min” ål, men en liten drittål ikke større enn en godt voksen norsk ål. Siden agnet var i ferd med å forsvinne, lirket jeg frem blekksprut-på-pinne for å teste teorien min. Dette var ikke noe sjakktrekk. Den lille hyssingen av en ferskvannsfisk røk på pinnen med dødsforakt og skrellet av både blekksprut, tau og mesteparten av barken i løpet av sekunder. Det var faktisk ganske fascinerende å se den bite seg fast og rotere rundt sin egen akse med enorm fart og styrke. Da den var ferdig med det, kom den svømmende for å smake på det som var i andre enden av pinnen. Jeg tok noen bilder, pakket utstyret og dro hjem til Norge.

På flyet hjem tenkte jeg på hva den store ålen ville ha gjort hvis den hadde fått lyst på pinne eller fotograf. Kanskje neste gang…………………………