Sesongen 2003 startet meget bra med 3 storlakser allerede etter 2 times fiske tidlig på morgenen den 1. juni. Men det var lite sne i fjellene dette året og all snesmelting var unnagjort allerede før premieren. Så Gaula sank gradvis utover i juni/juli og var mest egnet til å bade i. Den var i ukevis helt nede på 8kbm/s i vannføring og tropevarmen ville liksom ikke slippe taket. Og enorme mengder med laks i alle størrelser hopet seg opp ved munningen og nedre deler av Gaula. Men i den andre uken av august kom omslaget og det regnet i bøtter og spann og lyden av plaskregn på hyttetaket vekket sølvreven fra dvalen! Gaula steg i rekordfart helt opp til 780kbm/s (!) på bare et par/tre timer og sikten i vannet var lik null. Men laksen som stod i hølene og sturet hadde nå funnet noen rolige luner helt inne ved land på bare en halv meters dybde så det var bare å forsyne seg av dagskvotene på 2 lakser i august. 
Så etter 12-13 lakser og 7 dager hadde Gaula sunket en god del og var nede på 120kbm/s og var lys cognac og helt perfekt. Fisket hadde vært så bra de siste dager at det ikke var noe hastverk med å komme seg uti elva så tidlig som en pleier. Så jeg ruslet rolig ned til den nederste hølen på valdet ca. kl. 08:50 og koste meg med en iskald morrapils og et par rullings. Akkurat nå så jeg ikke laks velte seg i overflata, men i går, den 19. august, var det flere bamser som viste seg ute i hardstrømmen.
Jeg ruslet noen meter ut i elva til vannet stod like over knærne og jeg kunne kjenne gjennom neoprenvadebuksa at vannet var ganske kaldt. Ideelt for markfiske! Brekket var 40 meter nedenfor og det var der jeg regnet med at det ville begynne å trekke i marken. Men jeg pleide alltid å starte litt ovenfor for å liksom fiske meg inn til jeg kom til det hotte punkt som jeg kaller det. Egentlig har jeg dårlig erfaring med å fiske midt i en høl, da liker jeg heller stopp-plassene til laksen som pleier å være nede på brekk-kanten eller øverst i hølen. Jeg startet som jeg pleier med et forholdsvis kort kast bare 12-13 meter ut, men søkket ble litt i tyngste laget da strømmen her var ganske rolig og moderat. Så det kilte seg fast i noen små steiner eller noen røtter som hadde lagt seg til på bunnen etter flommen. Jeg røsket hardt i stanga, men det ville så absolutt ikke løsne. Det var bare å stramme clutchen på Ambassadør-snella og prøve å røske i skikkelig for å få løsnet dævelskapen. Akkurat på det fjerde eller femte forsøket, et brøkdel av et sekund etter at jeg var innstilt på å slite, kom mothugget! Så kraftig og motbydelig hardt at jeg i forfjamselsen holdt på å stupe rett ut i elva! Når en laksefisker kjenner slike hogg så blir både tid og sted og alt som foregår rundt en bare surrealistisk og abstrakt og all konsentrasjon er rettet mot laksen. Det ristet ganske voldsomt i den kraftige Gaulastanga som ikke akkurat er noen lettvekter av ei markstang, og jeg måtte lynkvikt løsne litt på clutchen. Faenskapet ville jo vekk fra stedet og ut i hardstrømmen! Det ble ikke noe kjapt utras, heller en følelse av en levende vasstung tømmerstokk som sakte beveget seg over mot den andre siden av elva, og som faretruende begynte å nærme seg den forholdsvis harde brekk-kanten. Jeg prøvde først å holde igjen men måtte bare her gi opp, jeg kjente ganske raskt at her var laksen sjefen, i alle fall for en stund. Så det var bare å håpe, ville den stoppe nede på brekket på motsatt side? For har den først kommet nede i stryket var det takk og farvel for denne laksen da det var ganske så umulig å følge den videre nedover på denne vannstanden. Laksen lå nå helt nede på hylla som jeg kaller det og nå var det full brems og svidd tommelfinger på trommelen og presset ble så knallhardt at det ble umulig å holde stanga oppe. Svikten i stanga betydde ikke noe lenger, her var det om å holde igjen det en bare maktet og uten 0.60 på hovedline og markoppheng tror jeg det hadde sagt pang for lenge siden. Jeg holdt laksen så svinaktig hardt langt der ute på nakken av brekk-kanten at den ble presset helt opp i vannskorpa og den lå og veltet seg som en bamse og da så jeg hvilken kraftig hannlaks som hadde stått rett utenfor der jeg startet å fiske. Etter noen endeløse minutter klarte jeg å lirke dyret noen meter over mot min side, men den sèg bare litt lenger ut for hver gang. Okay, tenkte jeg, her er det bare å være tålmodig: Hold hardt press til det verker i overarmen, så laksen virkelig kjenner det, så må den nok temmes etter en stund. Det skulle faktisk gå et kvarter før jeg kjente at den begynte sakte å bli villig til å komme imot og det ble lirking meter for meter og til slutt fikk jeg laksen over på min side og litt lenger opp fra brekk-kanten. Men den ville absolutt ikke legge bredsiden til så jeg drog bamsen 100 meter oppover på en halv meters dybde og fikk lirket den cm for cm nærmere elveøra helt til hodet lå inne på det tørre og laksen la seg til ro med bredsiden opp. Da var det bare å korte inn lina raskt med hardt press og skyve den trygt inn. Markangelen satt godt fast, den var krøket rett gjennom det harde og seige skinnet innerst i overkjeften. Så spissen på angelen stakk ut på utsiden. Takk Gud for det!
Det var en prektig og utrolig robust og feit hannlaks med finner og spole som likte å spytte ifra seg, og det er jo et lite under at man klarer å temme en slik laks. Er lykkelig over at den ikke tok på annet utstyr, fluestanga for eksempel. For ut ifra kreftene på denne feite ruggen hadde det ganske sikkert blitt takk og farvel! Jeg dro og kontrollveide laksen som ble godkjent til 16,4kg.
Og det var en utrolig feit og robust hannlaks, en av sjefene i Gaula. Like etter at laksen var landet begynte det igjen å striregne. De siste 14 dager fikk til og med jeg nok av alt regnet. Det ble bare verre for hver dag! Elva gikk opp til 700kbm/s, sank litt, og opp igjen neste dag. Og det er greit med flom, slik at det blir spennende når flommen stagnerer og elva klarner litt igjen. Men slik ble ikke resten av sesongen, elva gikk flomstor og ganske grumsete de siste dagene. Og jeg så ivrige markfiskere pakke sammen utstyret og flyktet fra Trøndelag. Ja vi fiskere er noen rare dyr, vi ganner på regn. Og når regnet kommer, blir det sannelig for meget. Hadde vært kjekt med en mellomting, men man kan jo ikke få både i pose og sekk.
Og slik er egentlig Gaula, meget uforutsigbar. Tørke en dag, flom neste dag. Frys i hjel en dag, tropevarme neste dag! Og jeg har opplevd alle værtyper på en dag. Litt Kola-stemning kanskje? Så dette året ventet jeg på gode forhold til flua. Og jeg ventet lenge, helt til 31/8. Da ble det panserforhold til flua, men da var sesongen slutt. Pussig dette med første uka i september, alltid kjempeforhold da.
