Storflommen de 3 første uker i juni 1995 raserte nedre deler av Gaula fullstendig. Jeg tok den første laks på vårt vald på Lundamo det året så sent som 17/6. Fisket før den tid var komplett umulig da vannføring lå på bortimot 1000kbm/s. Enorme snømengder i fjellene kombinert med mildvær og regn satte virkelig fart i snøsmeltingen. Nede på "gamlevaldet", Borten/Losen, ble det total forandring på toppen av valdet. Store grusmengder og elveører ble skyllet nedover elva og enorme sandbanker hadde bygget seg opp. Og der det ikke var sand var elva skurt seg helt ned til leira, som tidligere lå 3-4 meter under all grusen.
Vi som fisket ovenfor Ler oppdaget etter hvert at nesten ikke en eneste laks ble tatt oppover elva. Grunnen fikk vi se etter at Gaula sank tilbake til normal vannstand. Nede på Borten/Losen hadde det bygget seg opp et stengsel på toppen med en 300m. "brekkant" som gikk på skrå over hele elva. Og hele denne brekkanten bestod av finsand og det var såpass grunt over denne kanten at all laksen stoppet opp i renna som hadde dannet seg nedenfor! Og der var det megahard strøm. Fiskerne på valdet oppdaget dette etter hvert og et makaløst sirkus utspilte seg langs muren på side vest. Nordmenn og dansker i skjønn forening stod som sild i tønne og drog laks i ukevis. Og et enormt kaos med snører i kryss og tvers med dertil voldsomme utbrudd og krangling. Fiskerne som fisket lenger opp i elva måtte bare ned og se på galskapen. Det stod 30 mann kontinuerlig på muren og fisket og 20 mann stod på land og ventet. Og det ble tatt ca. 30-40 storlaks på stedet hver eneste dag etter hvert som laksen ankom stedet.
Det ble selvsagt murring blant fiskerne lenger opp i elva. Dette var ikke laksefiske, skulle vært stengt forlengst. Stedet ble jo en oppgangshindrende høl og det var ikke noe som minnet om sportsfiske iallefall. Jeg skjønte ikke hvordan de hadde moral til å stå der og trekke opp laksen, som ikke hadde en mulighet til å svømme videre. Og det verste var at like mange laks gikk med redskap i kjeften hver dag, da det ble fisket med altfor tynne liner i den harde strømmen. All laksen som bet på dundret selvsagt ned stryket like nedenfor og det ble enorm belastning på de tynne linene! Og folk ble enda villere etter hvert som laksene bet på, og det endte med slagsmål og greier. Jeg fikk da virkelig se galskapen blant folk når det var store muligheter for hogg av storlaks og det var ikke noe vakkert syn. Etter hvert som ukene gikk begynte det å danne seg små løp flere plasser over den lange sandkanten og enkelte løp ble større for hver dag. Og til slutt kunne laksen gå videre opp elva. Men før den tid hadde nesten all laksen de første 4 uker blitt tatt i denne hølen. Og de som stod igjen, og det var svært mange, hadde mange stygge sår etter krøking etc.
Smutthullet, som det ble døpt, ble etter hvert glemt da det ble forandret etter hvert og færre laks ble tatt på stedet. Jeg kom tilbake til dette valdet i 1998 og så med en gang at brekket på smutthullet var en utmerket fiskeplass. Nedenfor var det et meget hardt stryk på 300 meter minst og med stor høydeforskjell. Når laksen startet spurten opp fra hølen nedenfor gikk den klin inntil kanten på min side, som var rådyp. Og når den nærmet seg brekket der jeg stod ble det litt grunnere og enda hardere strøm. Så enkelte lakser stoppet nede i ei "grop" eller fordypning og hvilte før den tok av videre oppover elva. Men her nyttet det ikke med sluk, 50 grams søkker eller flue. Det var klin umulig. Minst 100 gram på søkket var absolutt påkrevd. En meget krevende fiskeplass, som krevde lange og meget stive stenger og grov line. Og solide 4/0 beakangler var det beste. Plassen var "elektrisk", når jeg ankom om morgenen visste jeg med 80 % sikkerhet at minst 1 storlaks stod nede i den megaharde gryta bare ett par meter utenfor murkanten. Og når jeg fikk noenlunde kontroll på riktig fart på søkket og idet markopphenget nådde det rette punktet dro det nesten bestandig voldsomt i marken der nede. Her hjalp det slettes ikke å gi line, bittet var nesten bestandig ukontrollert, det var å legge ned stanga ett par sekunder å dundre til. Enten var marken borte eller så satt angelen godt fast i kjeften på laksen. Og når man kjenner storlaks på en slik plass gang på gang trekke voldsomt i marken, tok skjelven også meg. Og det var ikke lett å tre på 3 nye feitmarker! Jeg visste at med nye fine mark sa det alltid PANG der nede, og jeg stod klar til å jogge hele veien ned til neste høl med laksen på vill ferd nedover stryket. Jeg har hatt noen hundre løpeturer nedover der gjennom årene, og det har blitt noen mil med god trening.
Så på slike plasser er bittet meget aggressivt og nesten som en sjokkartet opplevelse. Etter hvert ankom flere fiskere da de hadde "oppdaget" sølvreven på stadige spurter nedover stryket. De fleste måtte gi opp, da utstyret ble altfor spinkelt. Søkket dundret ukontrollert like under overflata i hundre forbi laksen. Men til slutt var den en knippe markfiskere som behersket dette spesielle fisket og vi ble etter hvert godt kjent med hverandre og hadde mange trivelige stunder om morgenene på muren. Med medbrakt wienerbrød og kaffe, og vi fisket over plassen 3-4 minutter og hadde trivelige pauser imellom. Jeg kjente allerede etter ett par minutter hvis det ikke var laks som var ankommet og allerede på neste tur kunne man være heldig at det hadde kommet en ny laks opp. Og oftest stod laksen på plassen i bare noen sekunder, så det var meget viktig å gjøre alt riktig, ellers hadde den spurtet forbi. Ett mislykket kast etter at man kjente laks kunne være nok til at den var passert. Når elva sank litt kunne laksen i tillegg stå litt lenger ut på det smale brekket og vanskelighetsgraden økte betraktelig. Kunsten var å få det tunge søkket til å gå rolig nok ute i den voldsomme harde strømmen og det var alltid på grensen til at markopphenget ble løftet rett opp i overflaten. Alltid når det kom en fluefisker, eller en fisker med spinkel stang kombinert med haspelsnelle og lett søkke sa jeg rett ut at hvis de skulle fiske anbefalte jeg dem rett og slett å bruke energi på andre plasser på valdet. De hadde sett at det var action på dette stedet hver morgen. Men jeg visste med 100 % sikkerhet at de ikke hadde sjanse på hogg her med slikt utstyr. De så rart på meg og trodde jeg/vi ville ha plassen for meg selv. Etter hvert måtte de innse at dette ikke var rette plassen for vanlig lakseutstyr og tok laks på de plassene jeg anbefalte. Etter mye overtaling. Det er jo ikke så ofte man tror på det man sier, laksefiskere er mistenksom sånn. Så de som har hørt på mine råd, de har fått laks. Men noen troppet opp med feitmark og voldsomme stenger og tapet sammen 2 blysøkker. Og de fikk laks på Smutthullet. Og de kom tilbake hvert år. Og jeg husker spesielt en kar fra Elverum, han lærte alt på 1 dag! Dagen etter at jeg dro opp 3 storlaks troppet han opp med ambassadør, tunge søkker og mye mark. Og han satt hele dagen på muren og "spionerte" på meg og jeg fortalte ham alle triksene. En dag ankom han grytidlig, et par timer før meg. Og han tok 3 mellomlakser. Da jeg kom blunket han lurt til meg og sa: "Takk for at du lærte meg å fiske med mark"! Og han var litt karavoli, som vi sier i Trøndelag, og litt triumferende for at han hadde "lurt" meg og kommet tidligere om morgenen. Han troppet opp dagen etter, tidlig som vanlig og spurte litt ertende:
"Nå, ble det noe fisk på sølvreven i går"?
-"Ja, svarte jeg. Jeg tok 3 storlakser rett etter at du gikk", og alle var over 9kg.
Og han har bestandig noen artige kommentarer på lur: "Ja, er det 1 laks i Gaula, så finner du den".
Artig kar. Han fisker på valdet enda og vi har hatt mang en fin stund. Han har nok nå tatt over 100 laks på mark og han glemmer aldri at "jeg lærte ham" å fiske med mark (ifølge hans utsagn). Jeg sier bestandig, jeg har ikke lært deg å fiske med mark. "Det er du som har sittet i brystlomma på sølvreven og spionert". Og det er spesielt en historie han husker veldig godt fra murkanten på Smutthullet i år 2000.
Jeg tok en rask runde om morran og endte opp med en 10-kilos.
Han tok en runde: 0 laks.
Jeg tok en ny runde: En 10-kilos til.
Han tok en runde: 0 laks.
Jeg tok en runde på 3-4 minutter: 0 laks.
Og jeg utbrøt idet jeg snur meg mot ham: "DRITTELV".
Den dag i dag ser jeg ham på andre siden og han kauker over mot meg: "DRITTELV"!
Og vi holder på å le oss skakk hver gang.
I dag er gode gamle SMUTTHULLET historie, og bra er kanskje det. Jeg begynte faktisk å bli ganske "lei" plassen, den var jo fiskbar bare 7-8 meter og ganske ensformig! Men nå har jeg funnet noen andre gode plasser, slike plasser som virkelig krever sin mann, for å unngå å sitte fast og der det er meget hard strøm. Det er slike plasser jeg liker. Og der slipper man som regel køfiske.