September 2005 hadde vi en skrivekonkurranse for brukerne. Vi fikk inn noen bidrag, ikke mange, men bidragene som kom var gode og dermed ble det kniving for å komme blant de tre beste. Ett bidrag skilte seg umidelbart ut og ble fort en favoritt blant juryen. Vi presenterer bidragene som stakk av med de tre gjeveste plasseringene. Dette er vinnerbidraget:
Det hele startet med en kraftig influensa. Helge var sykemeldt fra jobben og lå dag ut og dag inn i leiligheten sin i Oslo. Samboer hadde han ikke lenger, hun hadde blitt gal av all fiskingen og flyttet ut, og kameratene hans turte ikke å komme på besøk av frykt for å bli smittet. For at ikke tiden skulle være helt bortkastet brukte han våkne øyeblikk til å binde noen av de fluene han ikke hadde fått bundet vinteren før. Det var slutten av august og høstfisket i østlandselvene sto for tur.
En natt han våknet av febertokter og ikke fikk sove igjen, bestemte han seg for å binde en flue han hadde tenkt på lenge. Det var en vanlig svart flue, men med en spesiell tag. På sommerens tur til Neiden hadde han lagt merke til at mange av de lokale fiskerne brukte svarte fluer med et spesielt fokuseringspunkt et eller annet sted på fluekroppen.
Det kunne være en rød klump eller en overdrevet stor fluoriserende tag i forskjellige farver. Han hadde brukt noe tilsvarende på opphengerfluene sine under slukfiske etter sjøørret i Oslofjorden. Forskjellen var at etter sjøørreten fisket han ganske hurtig og hadde fokuseringspunktet hovedsaklig for at sjøørreten skulle rekke å se flua før den hadde passert. I Neiden var det omvendt. Mens Helge og kameraten hans hadde fisket raskt over standplassene med enhåndsstenger, hadde de lokalkjente brukt lange tohåndsstenger som de holdt rett ut slik at flua hang lenge på samme sted i strømmen. Det var tydelig at denne hengemetoden med "fokuseringspunktfluer" var svært effektiv etter smålaksen i Neidenelva. Kanskje det var noe å tenke på i andre elver også?
Feberflua hadde først tag av flat perlemorskimrende tinsel med et svakt gulskjær i. Gulskjæret fikk han ved å legge et tynt lag gul floss-silke under tinselet. Så fulgte en klump på ca. en cm lengde med fluoriserende gult ytterst bak og foran, grønt inn mot midten og i midten fluoriserende rødt. Og foran klumpen var det også perlemortinsel med gult under. Så meldte trøttheten seg og det lille som var igjen av kroppen dekket han med svart revedubbing uten ribbe før han la litt svart hackle under og litt svart revehår over. Etter det datt han ned i senga igjen og sovnet idet hodet traff puta.
Dagen etterpå lo han litt og ristet på hodet av flua som sto i bindestikka. Den ble jo ganske spesiell. Likevel fant han en plass i flueboksen til den. Han fikk skylde på høy feber i gjerningsøyeblikket dersom noen skulle kommentere flua.
Etterhvert ble Helge frisk, og selv om det var godt å komme på jobb gledet han seg noe voldsomt til helgen da han kunne få testet ut de flotte nye fluene sine.
Det ble en fiskerik høst. Numedalslågen og Drammenselva delte villig ut av sin overflod. Til og med i Akerselva i Oslo fikk han laks. Men "Feberflua" ble bare liggende i esken. Etterhvert så Helge på flua som et stygt og amatørmessig innslag i hans ellers så imponerende flueboks. Flua ble tatt ut og puttet i esken med redskap for lett sjøfiske. Som opphengerflue dugde den kanskje.
I slutten av september var Helge fremdeles uvitende om at han hadde løsningen på alle laksefiskeres store drøm. Men skjebnen, eller kanskje tilfeldighetene, fikk hjelpe han et skritt videre.
En kamerat fra Alta, Bjørn, var sørpå, og skulle hentes i Drammen. Helge tenkte at de kunne ta noen kast etter havabboren på hjemturen, og la en slukstang og fiskeeske bak i bilen. Men Bjørn ville mye heller dra til Akerselva enn å fiske i fjorden. Han syntes det hørtes helt fantastisk ut at man kunne få laks og sjøørret midt i hovedstaden. Esken med redskap for lett sjøfiske innholdt ikke akkurat det Helge helst ville bruke i Akerselva, men
det fikk gå.
Ved kulpen rett nedenfor Ankerbrua satte de igang. De prøvde både spinnere og små Tasmanian Devils, men laksen beit ikke. Og enda verre; den viste seg ikke engang. Bjørn begynte å tvile på om det overhodet var noe fisk i denne elva. Helge ble litt i tvil selv, men da det begynte å småregne like før skumringen ble han mer optimistisk. Han hadde ofte opplevd bra fluefiske utover i mørket på kvelder med duskregn. Fluestang hadde han ikke med, men
han fikk ty til nødløsningen som hadde fungert så ofte før, dupp og flue. Uten annet snøre i umiddelbar nærhet brukte han det gule multifilamentsnøret han hadde på haspelsnella som fortom. Utvalget med fluer i sjøfiskeesken var heller dårlig, så valget falt på den rare flua han hadde bundet i feberrus en måneds tid tidligere. Og da var det gjort!
Idet duppen og flua traff vannet var laksen på. Det virket som om den bare hadde stått og ventet med åpent gap. Det var ikke store krabaten, knapt kiloet, så etter en kort kamp havnet den i håven. Bjørn var likevel imponert, og etter å ha beundret den urbane laksen, fikk han låne stanga. Han kastet duppen litt nedstrøms og stoppet kastet like før den traff vannet slik at fortommen rettet seg ut.
Idet flua begynte å svinge i strømmen røsket det til. Gledeshylene fra Bjørn fikk en og annen forbipasserende på Torggata til å gå litt raskere. De som tok sjansen på å titte over brukanten kunne skimte to aktive skikkelser nede ved elva, se noen voldsomme plask, og like etter være vitne til seiersdansen i det laksen var trygt på land.
Selv om begge hadde fått laks kunne de naturligvis ikke gi seg. Og det utrolige skjedde; de fikk laks på nesten hvert eneste kast. Til og med da de la stanga fra seg og flua datt nedi vannet kom det en laks og tok flua. Fangsten var helt utrolig, og de kom omsider fram til at nok fikk være nok. Det var jo ikke noe poeng i å tømme kulpen heller.
Helge var strålende fornøyd med å kunne få vist Bjørn Akerselva under slike gode forhold. Men i tillegg til det utrolige bittet var det en ting til Helge var litt overrrasket over at de ikke hadde fått noe sjø-ørret, men kom fra til at sjøørreten måtte ha blitt skremt av den gule multifilamentfortommen.
Kvelden etterpå var de på plass igjen. Denne gangen med fluestenger og et betydelig bedre utvalg fluer. Før det ble mørkt fikk de to laks og en halvkilos sjø-ørret på fluene sine. Feberflua fikk prøve seg, både i originalversjon og i nybundne varianter. Men selv om den nå satt på en tynn fluorkarbonfortom viste fisken ingen interesse for den. I mørket ble det bare tatt en laks, og det var av en gutt som fisket med søkke og mark som til og med hadde ligget i ro på bunnen i over fem minutter før laksen beit. Nei, det var nok forholdene som hadde vært utrolig bra kvelden før.
Selv om Helge ikke trodde at feberflua var hovedårsaken til den gode fangsten i Akerselva, fikk den likevel tilbake plassen i lakseflueeska. Og en vinterkveld bandt han den i mange forskjellige størrelser og kroktyper. Og i mange varianter. De nye feberfluene fikk hale, flottere vinger, kroppshackle over revedubbingen og mer raffinert fronthackle. Klumpen eller fokuseringspunktet så han på som fluas varemerke og lot forbli uforandret. På noen fluer glemte han likevel å legge gul floss-silke under perlemortinselet.
Neste vår var det et spennende fiske etter sjø-ørret i Drammenselva. På selve åpningsdagen sto Helge med vann til livet og svingte fluestanga i det kalde vannet. Formiddagen var fin og det ble landet en del sjøørret og en og annen laksestøing som måtte slippes ut igjen. Men midt på dagen dabbet fisket av. Sola var dekket av mørke skyer og en kraftig nordavind gjorde det surt.
Han ringte til Bjørn for å klage sin nød. "Prøv feberflua fra i fjor," foreslo han. Det hadde Helge allerede gjort uten hell. Men da Bjørn foreslo å gjøre det nøyaktig likt som på suksesskvelden året før og bruke 0.17 gult multifilament som fortom var det like før laksefiskets store hemmelighet var avslørt.
Noen timer senere måtte Helge kappe av multifilamentsnøret igjen. Akkurat som småmort kan være et problem under karussmeite hadde laksestøingen nå vært helt vill etter flua. Det går rett og slett ikke an å fiske etter sjøørret når laksen hiver seg over flua med en gang den treffer vannet. Og Helge var ganske sikker på at flere av laksestøingene var på land både fire og fem ganger. Kunne det være akkurat det snøret sammen med akkurat den flua som ble den rene magi?
Helge eksperimenterte flittig i dagene som fulgte, så diskret som mulig slik at ingen skulle skjønne hva han gjorde. Det viste seg at andre fluer i enden av multifilamentsnøret ikke hadde noen ekstra effekt, og at feberflua i enden av monofilament, fluorkarbon eller mulitifilament i andre dimensjoner eller farver heller ikke virket. En annen oppdagelse var at laksen ikke viste noen interesse for feberfluer som manglet gul floss-silke under perlemortinselet.
Det var bare såvidt ikke Helge ble sykemeldt enda en gang. For nå greide han ikke å sove om nettene lenger. Han ble liggende og tenke på om fluene ville fungere like bra på nygått laks også, og om han hadde funnet selve hemmeligheten som laksefiskere i århundrer hadde søkt, nemlig flua som ingen laks kunne motstå.
1. juni sto han ved Drammenselvas bredder igjen, og nå forsvant all tvil om at Helge virkelig hadde lagt gullegget. 14 nygåtte laks, med en snittvekt på over 10 kg ble fangsten på åpningsdagen. Den største var 19,7 kg og ville stille sterkt til å bli årets største Drammenselvlaks, hvis det ikke var for at Helge lettere hovmodig planla å ta en enda større.
Neste tur dit viste at han burde være litt mer forsiktig med hemmeligheten sin. Mange av fiskerne sto allerede med gult multifilament og tilsvarende klumper på fluene sine. Jammen er laksefiskere flinke til å lære av andres suksess! Men ingen hadde fått med seg den gule floss-silken og at fortommen måtte være 0.17. Likevel fisket Helge heretter mest med vanlige fluer, bare for å ta frem den ekte varen 2-3 ganger i løpet av en fisketur. Og alltid skjedde det samme. Han kunne altså velge når han skulle få laks, men faren var hele tiden til stede for at en eller annen luring skulle se sammenhengen. Han bestemte seg for å fiske konsekvent med andre fluer, unntatt når han var alene. Men han gledet seg som et barn til laksefestivalen.
Men plutselig en dag kunne han lese i avisen om sensasjonelle laksefangster rundt omkring i landet. Det kom meldinger om vanvittige fangster og i mange av elvene ble det tatt betydelig større laks enn man trodde det fantes der. I Tanaelva var Henriksens lakserekord på 36 kg slått med over 2 kg, bare for å bli slått noen dager senere i Altaelva.
Helge fikk en mistanke, og Bjørn innrømmet gråtkvalt på telefonen at han hadde skrytt uhemmet av fangsten i Akerselva, og kanskje gitt litt for detaljerte opplysninger. Og da laksefiskerne i Alta leste om Helges vanvittige fangster i Drammenselva, la de sammen to og to. Og ”hemmeligheten” spredte seg uhyggelig raskt og snart visste alle hva som skulle til for å få laks. Det spilte ingen rolle om flua ble fisket med fluestang eller på andre måter. Så lenge flua og snøret var riktig bet laksen hemningsløst.
Fiskerne frydet seg. Selv nybegynnere fikk mengder av laks. Men etterhvert oppsto det en tvil. Var det så moro at all utfordring til dyktighet og redskapsvalg var borte? Og hva med bestanden?
All laks som gikk opp i elvene ble fisket opp, og laksen utenfor elvemunningene led samme skjebne. Myndighetene hadde ikke annet valg enn å stoppe sportsfiske etter laks. Det som var igjen av laks måtte spares for å redde selve arten. Problemet hadde spredt seg til andre land, og fenomenet var blitt globalt.
Sportsfiske etter laks var over for godt. Selv med de strengeste reguleringer var spenningen borte. Hva var vitsen med å fiske etter en art som man visste man alltid kunne ta bare ved å skifte redskap? Bare det rent kommersielle fisket sto igjen. Mange av laksens gåter var fremdeles uløste, og det sentrale spørsmål; "Hvorfor biter laksen ?" fremdeles ubesvart. Men hele mystikken og spenningen var borte.
Og hva skulle sportsfiskerne bruke de lange, kraftige tohåndstengene sine til ? Debatten om gyrodactylus og rotenon stilnet, turistnæringen så for seg trangere tider, dyrt lakseutstyr ble stuet bort, og titusenvis av flotte laksefluer ble redusert til opphengerfluer under pilking etter torsk.
Midt i hele marerittet satt Helge som hadde fått oppfylt sin store drøm om den perfekte lakseflue: Flua som ingen laks kunne motstå...