Rapportkonkurransen for februar avsluttet og mange fine bidrag kom inn selv om fisket i mesteparten av landet har vært tregt. Mange gode rapporter har det vært å lese igjennom og vi stod med mange finalister. Men en vinner må kåres for februar og det var tøft. Vinneren for febraur har levert en rapport som evner til å inspirere folk til å komme seg ut å fiske ved å vise oss hva som finnes under overflaten. Suverene bilder og god fortellerevne har vært noen av kriteriene i tillegg til det å inspirere folk til å komme seg ut. Vi presenterer herved vinneren for rapportkonkurransen i februar gratulerer forfatteren med å være kvalifisert til oppgjøret om hovedpremien for året
Vinnerrapporten:
Det var ikke fritt for at jeg hadde lest litt på nettet om "Flyndrevika" eller Botnevika som den egentlig heter. Her skulle angivelig silda gyte og det var tatt både rødknurr og andre spennende fisk i området. Hvordan ville det se ut der nede?
Hadde Karleif og resten av gjengen fisket bukta tom? Lå det snører og mistede tackel på kryss og tvers der nede, eller lurte det en spennende fisk eller en uvanlig art i dypet?
Det var vel bare en måte å finne ut av dette på.
Det var en flott kveld da Leif og jeg sto på veien på sørsiden av bukta og kledde oss. Vi kunne høre isen som raste ned fjellskrenten på andre siden av bukta idet vi hev på oss utstyret og vraltet over veien og ned mot vannkanten. Etter litt rissikofylt klatring ned fyllingen med 60 kilo utstyr på kroppen, lå vi begge i det klare svarte vannet og fikk ned pulsen mens vi småpratet litt om hva vi kunne treffe der nede. Høyest på ønskelisten (foruten en ny fiskeart) var en sylindersjørose av arten Pachycerianthus multiplicatus. Dette dyret kan bli over en meter i diameter og er med sine lange hvite og rødstripete armer et fantastisk syn. En skjermet lokasjon som dette med sand/mudderbunn burde være et lovende sted og lete. Dessuten ville jo sild som gyter også absolutt være et høydepunkt.
Jeg dympet lufta fra vingen og gled ned den bratte skråningen. Sypikene kikket forundret på meg der jeg sveipet lyset over den skrånede bunnen mens jeg sank nedover. Snart dukket den første fløyfisken opp og små sandflyndrer løftet hodet og vurderte om de skulle stikke eller bli liggende. Jeg knipser noen "flyfoto" idet jeg passerer dem. Fiskerfantene som har fortalte meg om stedet måtte jo få en skikkelig rapport om bunnforhold og biologi på stedet.
På 20 meters dyp flater bunnen ut. Jeg stopper på 22 meter mens Leif fortsetter et lite stykke utover. Det er jevn lett skrånede finkornet sandbunn. Bunnen er full av spor etter de som bor her nede. Jeg kan se et flott avtrykk etter en fløyfisk og eremittkrepsene har spankulert på kryss og tvers over alt. En rød hestereke med hvite bein kommer krypende som en edderkopp for å studere oss og ytterst i lyskjeglene våre sveiper middels store hyser innom av og til.
Jeg snur meg over på siden og lyser mot overflaten, Det er som en stjernehimmel over meg. Hundrevis av glasskutlinger henger ubevegelige i vannet. Ikke noe uvanlig syn på denne årstiden egentlig, men en fisk fanger min oppmerksomhet. Vanligvis blir kutlingene urolige når en lyser på dem, men en fisk henger helt stille i vannet. Jeg glir innpå den og tar noen bilder. Legg merke til ørestenene i hodet.
Etter 4-5 blitzlys stuper en ned på bunnen og legger seg helt rolig på sanden. Jeg tar et trynebilde før jeg fortsetter.
En vet jo aldr hva en kan treffe på, så da gjelder det å ikke bruke for mye strøm og minnekort på vanlige arter.
Det er en del børstemarker av typen Ophiodromus flexuosus er ute og kryper på sanden.
Forskerne bruker disse som en indikasjon på hvor forurenset et område er. Børstemarken tåler høy forurensning og siden den vanligvis er et lett bytte for fisk og andre bytteetere, trives den best i områder uten slike og det kan derfor være mange av den hvor ikke så mange andre kan leve. Her er det imidlertid masse flyndrer og sypiker, så hvorfor enkelte holder seg her, er ikke lett å si.
Plutselig ser jeg noe langt som ligger på sanden. Det ser ut som et tykt slips, og er en slimorm av typen en type jeg bare har hørt om. Jeg har aldri hatt gleden av å treffe en slik før og glir forsiktig innpå den mens fotograferer.
Utrolig artig! Jeg har lenge hatt lyst til å møte en slik. Jeg tar de bildene jeg trenger og blinker på Leif . Han overtar fotomotivet mens jeg svømmer en liten runde. Litt lenger nede treffer jeg to piperensere. Dette er koraller som lager en koloni som til forveksling likner en piperenser. Disse er av typen "liten piperenser" og er bare 20-30 cm høye.
I Sognefjorden har vi sett den store typen som kan bli opptil 2 meter høy. Jeg returnerer tilbake til Leif. Han har trøbbel med slimormen. Den svømmer rundt hodet hans mens en god gjeng med sandflyndrer har kommet til og nysgjerrig studerer det merkelige skuespillet.
Jeg tar slimormen i hånden og svømmer den ut av støvskyen som vokser rundt oss. Men slimormen er lei, den trekker seg sammen og blir sur og innesluttet.
Vi forlater den der i mørket og fortsetter innover bukta. Mens Leif svømmer utover, fanger et stort avtrykk i sanden min oppmerksomhet. Utifra formen på avtrykket tipper jeg at det er laget av en slettvar. Jeg måler avtrykket med armen min, det er mellom 40 og 50 cm langt. Litt lenger borte ser jeg et tilsvarende avtrykk og enda litt lenger borte ser jeg en slettvar. Det er ikke så lett å ta bilde av en såpass stor fisk med makroobjektiv, men jeg får da et trynebilde før jeg blinker på Leif.
En liten stim med taggmakrell har holdt oss med selskap hele dykket, men de blir igjen på sandsletten da vi stiger oppover skråningen. På en stein henger noen plastperler og litt sene. Kanskje er det noen her på forumet som kjenner igjen denne?
Dette er for øvrig det eneste tegnet på sportsfiskere vi finner under dykket. Selvfølgelig dukker det opp den vanlige samlingen av kjøleskap, sykler og annet anfall, men det er nok lokalbefolkningen og ikke tilreisende sprotsfiskere som skal ha skylden for dette.
Oppe i skråningen møter vi stor kantnål,
torsk, lyr og kutlinger før vi kryper på land. Verdens antakelig lengste dyr dukker opp. Et eksemplar av kjempeslimormen er målt til hele 52 meter. Nesten dobbelt så lang som en blåhval.
Mens vi kler av oss spør Leif om jeg så tungevarene? "Nei, hvor da?" Leif forteller at han så to tungevar nede på rundt 24 meters dyp. Det er egentlig ikke så merkelig siden denne lokasjonen likner veldig på de to andre lokasjonene jeg har sett denne relativt sjeldne fisken. Men, det er ingen krise, jeg har masse bilder av tungevar.
Sild som gyter skulle jeg imidlertid gjerne hatt………..eller Pachycerianthus multiplicatus, men det gikk ikke denne ganger.
Det blir garantert ikke siste gang vi dykker i Flyndrevika. Den har ennå masse spennende å by oss.
Alle bildene over er tatt på det beskrevne dykket.