Mye er sagt og skrevet om sportsfiske siden man begynte å fiske mer for moro skyld enn for matens skyld. Først i England selvsagt, men senere fulgte resten av verden etter. Forholdet mellom fluefiskere og agnfiskere har vært et hett tema i flere hundre år, og argumentene har vel knapt nok forandret seg. For ca 350 år siden skrev Izaak Walton det som senere er blitt kjent som sportsfiskernes bibel - ”The Complete Angler”. Nå hadde salige Izaak et forhold til sportsfiske som de fleste av oss ikke når helt opp til, men ikke han heller slapp helt unna denne klasseforskjellen” oss sportsfiskere imellom. At Andrew Lang hadde nok helst sett at Izaak holdt seg for god til agnfisket, kan vi gjerne tro, etter å ha lest dette utdraget fra forordet han skrev til ”The Complete Angler” .
"En agnfisker kan være et godt menneske, slik Izaak var, men det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye."
Faktisk kan nok mye av denne ”klasseforskjellen” forklares med den engelske overklassens hang til fluefiske. Det ble nok tidligere sett med misunnelse på disse stramme karene med nikkers og fluer med jungle cock... Dette på tross av at mange engelskmenn har gjort sitt beste for at vi skal bli kvitt disse forestillingene. Dette skrev Sidney Spencer i sin bok ”Clear water trout fishing with worm” :
” Jeg tror at ideen om markfiske som et skittent fiske fortsatt henger igjen i visse leire. Den mer alvorlige innebyrden av dette er selvfølgelig at man tror markfiske er en lett måte å myrde ørreten på, og derfor usportslig. Ingenting kan være fjernere fra sannheten.”
Dette ble skrevet i 1935, uten at vi vel egentlig kan si at vi har kommet noe særlig lenger av den grunn. I Norge tok det sin tid før vi begynte med
flue, men fluestenger er i dag et vanlig syn, fra svabergene, langs lakseelvene innover i dalene og opp til fjellvannene. De norske forfatterne
som har gjort seg mest bemerket har likevel vært herlig fri for slike klasseskiller. De har fisket med det som har gitt fisk. Dette skriver Peder W. Cappelen i ”Vidda på ny” fra 1944:
” Markstanga er trygg og god å ta til. Når du slenger markstanga over skulderen, tar boksen med agn i den andre hånden og går mot elva, da gjør du noe riktig og nyttig - du vandrer rett inn i viddas historie. Fluefiskeren er bra nok, bevares, all respekt for flufiskere! Og jeg forakter ikke
slukfiskeren heller, om han bare lar være å plaske med sluken akkurat der jeg skal slenge med fluen etterpå; men markfisket, det er den rituelle og hellige handling.”Enda lenger går de i ”Slik fisker vi ørret” fra EFI forlag, hvor man skriver at:
” Fisking med metemark er virkelig spennende. Det er en virkelig sport, og en meget fin sport. Fisking med flue er den enkleste barnelek i forhold. Det er nettopp med mark på kroken at ørreten må overlistes. Og når vi har dummet oss ut noen ganger, glemmer vi å føle skam over at vi har mark og ikke flue, ytterst på fortommen.”
Det er jo en kjensgjerning at under enkelte forhold er ingenting mer effektivt etter ørreten enn marken. Mang en fluefisker har nok måttet krype til korset og agnet med en mark for å få fisk med seg hjem. Han har kanskje ikke innrømmet det. Det gjør John Giæver i sin bok ”Fra min barndomselv til fjerne veidemarker”, men han liker det ikke!
”Flue fisker jeg ikke om våren, men med meitemark. Det er noe ordentlig svineri, og det er synd på marken. Men fisken liker mark, og jeg liker fisk”.
Ørreten er folkefisken i Norge og mangt et svulmende ord har blitt frembragt til lovprisning av denne laksefisken. For det er noe spesielt med ørreten. Slik sier Tore Qvenild det i boken ”Ørret og ørretfiske” fra 1994:
”Laksen er nok edlere, men ørreten er for oss alle. Og den finnes overalt, men ikke i større antall enn at det er noe å få en ørret”
De som aldri har kjent fiskefeberen rase i kroppen vil heller aldri forstå hvordan denne sykdommen arter seg. Værmeldingen følges med interesse gjennom hele sesongen, flo og fjære tabeller leses til filler og kastearmen skjelver i abstinenser. Vi må tåle rare blikk om vinteren, når vi energisk fjerner isen fra stangringene. Vi blir utsatt for skjeve smil når vi forteller venner og kjente om den store - den som slapp unna. Kjenner deg igjen? Kanskje dette sitatet fra Lord Byron i ”Don Juan” Canto XIII kan få deg til å gi opp?
”....sportsfiske, den grusomste, kaldeste og mest idiotiske av alle sportsgrener(..). Ingen sportsfisker kan være et godt menneske.”
Du henger med ennå, ja - jeg tenkte meg det! Før jeg gir meg hen til dagdrømmene skal du få et sitat til - hentet fra Turistforeningens årbok 1972, skrevet av Knut Rom.
”Ørreten, Salmo trutta, er den norske sportsfiskerens kjæreste bytte. Den er hans drøm i de lange vinterdager, hans feber når våren kommer, hans lyst når solstreif veksler over vidda.”
Slik taler en sportsfisker!