Min kjære samboer driver for tiden og studerer ved siden av jobben og er derfor opptatt med ca 120% jobb ved siden av 100% studie. Mai er jo rett før eksamen og i i sin jobb som lærer er det også innspurten på skoleåret med dertil mye jobb på skolen. Etter å ha sett seg lei på at jeg svinset rundt i leiligheten og bandt fluer, brukte pc`n til å forbedre www.fiskersiden.no og andre forstyrrende ting mens hun skriver oppgave og leser til eksamen for harde livet, ble jeg derfor bedt om å finne på noe utenfor hjemmet i pinsehelgen. Det var jo trist, tenkte jeg og fant ut at jeg fikk ta en lengre fisketur.
Etter en rundspørring blant mine fiskende venner fant jeg ut at de var opptatt med hytteturer til fjell og sjø med familie, men de var klare for litt fiske mandag utpå dagen. Så lenge hadde ikke jeg tid til å vente, så en plan begynte å ta form. Jeg hadde nemlig hørt fra vår sikre kilde på havabbor at det allerede var tatt et par stykker innen rekkevidde fra der jeg bor. Havabboren har jeg hatt utrolig lyst til å stifte bekjentskap med siden fiske- og internettkompis Rèmy fikk en i fjor og kunne fortelle om en fantastisk sterk krabat. Jeg har en båt jeg låner ca fire timers dorging fra et sted jeg mente det skulle være mulig å komme i kontakt med havabboren og jeg fant ut at jeg skulle pakke telt og fiskesaker i båten og komme meg av gårde. Under gjennomgang av fiskesakene kvelden før fant jeg ut at både favorittsnelle og stang hadde fått ublid behandling under hjemreise fra Danmark uken før og ble litt trist over å måtte ty til "reservestenger". Da kom jeg på at jeg vant en ny ABU-snelle under horngjelfiskekonkurransen i Danmark og raste ned til Finn på Fast Fisk for å få fyllt opp snellen med Fireline. Der fant jeg ut at jeg trengte en ny stang til snellen og valget falt på en Custom Line 12 fot 4-delt i klasse 7-30g. (En takk til Finn som tro til utover stengetid og måtte spurte avgårde for å rekke toget etterpå!!)
Utpå dagen fredag stappet jeg alle sakene i bilen og reiste avgårde. Etter å ha pakket alt over i båten og satt ut fra kai, var jeg endelig klar for å fiske. Veldig klar!! Etter ca 100 meter syntes jeg jeg så noen måker som innimellom stimlet sammen litt lenger inn i fjordarmen jeg startet fra. Da jeg kom nærmere så jeg at de av og til stupte ned og plukket noe som så ut som småfisk fra vannflaten. Sjøørreten jager sild inn i fjor
den, tenkte jeg og satte fart på båten for å komme frem mens det holdt på. Rett før jeg kom frem hugg det til og etter en kort, men artig fight kunne jeg slippe løs en horngjel av den ikke altfor kraftige sorten. Etter masse napp og noen fisker til fikk jeg endelig en som var litt større og etter en hurtig tur på vekten kunne en fisk på temmelig nøyaktig 450g slippes pent tilbake.
Artig dette, tenkte jeg, men det var jo ikke dette jeg hadde tenkt til å bedrive hele helgen, så jeg satte kursen ut av fjordarmen og innover mot mitt bestemmelsessted. Etter å ha satt ut et par små torsk som tok wobleren i det jeg dro dem over en grunne i utløpet av fjorarmen var jeg klar for en firetimers dorgetur innover før jeg skulle slå opp teltet. En hel haug med småsei bremset kraftig på tempoet innover. Det samme gjorde en forholdsvis kraftig motvind som gjorde at jeg bestemte meg for å krysse fjorden og dra innover på vestsiden i stedet. Dette for å komme noe i le for vinden. Halvveis over skrek det til noe grusomt i den nye ABU`en. Kraftig vind og to stenger til ute som jeg måtte sveive inn før jeg turte prøve å få kontroll på det som var i andre enden, gjorde at det ble atskillige meter med snøre borte fra snellen. Jeg kjente fort at dette var en "sinna" fisk og med flere båter på vei ut fjorden og meg selv nå nå ca 150 meter fra fisken ble jeg litt pansik. Jeg fant ut at jeg måtte kjøre innpå fisken for ikke å få båter mellom meg og dyret som nå gjorde noen gigantiske sprang ca 150 meter fra stangtoppen. Jeg var ikke akkurat lysten på at en skipper som ikke forstod hvilken morsom opplevelse jeg hadde skulle krysse mellom meg og den hoppende fisken og dermed avslutte moroen brått. Jeg kjørte derfor nærmere i motvinden mens jeg hele tiden passet på å ikke få slakk på senen. Litt betrygget over å ha fått mer snøre på snellen satte jeg nå press på for å prøve å slite ut det som holdt et skikkelig spetakkel i den andre enden. Etter å ha kommet meg tettere på fisken måtte jeg to ganger bare registrere at den stakk av med 50 -60 meter snøre selv om jeg bremset forholdsvis hardt. Da fisken endelig var innenfor synsvidde, registrerte jeg at det sannsynligvis var en sjøørret som hadde tatt wobleren. Rimelig skjelven syntes jeg også jeg hadde sett at den ikke så ut til å sitte altfor hardt og at håven sannsynligvis kom til å bli i minste laget. Det var jo ikke slik fisk jeg hadde regnet med å få, så derfor var den størst håven blitt igjen hjemme og klepp har jeg stort sett bare med på gjeddefiske. Ett
er å ha slakket bremsen et par hakk for ikke å ryke det lille holdet den så ut til å ha, kunne jeg til slutt skli en sliten sjøørret opp i håven der den la seg dobbelt. Etter noen skikkelig jubelsener for meg selv ute i båten kunne jeg med skjelvende hender prøve å veie "monsteret". I bølgene var det vanskelig å få veid fisken, men etter en tur på land fikk jeg veid den til 4150g. Der fikk jeg også testet selvutløseren på mitt nye kamera slik at jeg fikk noen skikkelige bilder av fisken.
Planene ble nå endret, for jeg kunne jo ikke ha denne fisken med i båten hele helgen, så jeg returnerte til bilen og satte kursen hjemover. Dit var det ca en halv time, så for å spare litt tid dro jeg innom en kompis som bor midt i mellom båtplassen og hjemmet mitt. Jeg visste at han hadde en fryser i garasjen, men uheldigvis hadde han låst garasjen før han dro på hytta, så det ble hjem i stedet. Det var ikke mulig å få plass til fisken i fryseren inne i leiligheten og jeg fant ikke nøkkelen til borettslagets kjølerom, så jeg måtte svinge bortom min far som villig ryddet plass til fisken. Med forsikringer om at jeg brukte redningsvest og skulle kjøre forsiktig, satte jeg kursen tilbake mot båten. Mye dyrebar fisketid hadde nå gått fløyten da jeg endelig kom tilbake til båten, som jeg hadde forlatt med fiskeutstyr og alt i, men heldigvis hadde ingen sett sitt snitt til å utvide samlingen fiskestenger så alt utstyret var fortsatt inntakt. Jeg skjønte at jeg ikke ville rekke å få båten inn til bestemmelsesstedet innen mørket kom, så jeg slo opp teltet på en plass der jeg jeg ofte er og fisker med flue etter sjøørret. Etter å ha spandert bålkokt kaffe på en pensjonist jeg ofte treffer der, gjorde vi begge noen forsøk med fluestangen. Jeg fikk en del sei og horngjel og utrolig mange hugg som antakelig var horngjelen som var ute å fektet med nebbet. Pensjonisten fikk en liten sjøørret som han satt ut igjen og en bråte med torsk. Jeg krabbet fornøyd ned i soveposen og pensjonisten gjorde et par forsøk på en vakende fisk som holdt på rett nedenfor oss, men jeg hørte at han trasket til sitt ikke lenge etterpå. Vi får ta den en annen dag!
Dagen etter ble det en kort frokost og en kopp kaffe. Resten av kaffen gikk på termosen så jeg ikke måtte gå i land for å koke ny om kaffetørsten skulle bli for høy i løpet av dagen. Jeg var nå endelig på vei mot det jeg håpet skulle bli min første havabbor. Noen småsei bremset tempoet innover også denne dagen før det plutselig skrek til i min gamle ABU Goldmax. Dette er nok heller ingen liten fisk, tenkte jeg, og fikk styrt båten ut fra bøyer og andre hindere mens jeg sveivet inn de to andre sengene. Kraftig plasking og rulling i overflaten ble stoppet ved å stikke stangtuppen i vannet samtidig som jeg beholdt presset på fisken. Fiskens oppførsel antydet samtidig at dette nok var en sjøørret, og ganske riktig kunne jeg litt senere fastslå at denne fisken var atskillig mer prikkete enn den jeg tok dagen før. Det så ut til at denne fisken satt betydelig bedre enn den forrige, så jeg satte hardt mot hardt mens jeg tenkte at håven nok var i minste laget også for denne fisken. Med en klassisk tabbe fra helgen i Danmark i tankene planla jeg å slite denne fisken helt ut før jeg tok sjansen på å håve. I Danmark klarte jeg nemlig å begå klassikertabben å feste en fri krok på utsiden av håven slik at fisken ufrivillig fikk friheten tilbake. Imponert over egen evne til å lære av mine feil kunne jeg pent og pyntelig håve fisken og på ny slippe jubelen løs. Etter kontrollveiing kunne jeg fastslå at gammel pers på sjøørret var slått to ganger allerede med denne vakre fisken på 3250g. Tankene gikk også til tipsene jeg hadde fått om denne plassen av mine fiskekompiser Trond og Sven. Disse tipsene hadde nemlig gjort at jeg valgte denne siden av fjorden og ikke den andre.
Noe bekymret over hva jeg skulle gjøre med fisken fikk jeg kontakt med min samboer som lovte å hente den for frysing bare jeg kom meg litt lengre inn i fjorden. Hun var glad for en pause i studeringen så det passet fint. I tillegg var jeg nå ca 2 timer unna bilen og jeg ville nødig gjøre vendereis enda en gang. Jeg dorget derfor videre innover og etter å ha ringt alle mine fiskende venner fra mobilen for å fortelle at de hadde valgt feil helg for å reise bort, smalt det plutselig til i den nye ABU`en igjen. Glemte jeg å fortelle at jeg stadig var "plaget" med torsk og sei? Denne gangen oppførte fisken seg noe annerledes enn de andre fiskene jeg hadde fått, så spenningen over å få sett hva som var i den andre enden av snøret var høy. Til oppmuntrende tilrop fra noen av de tusenvis som hadde benyttet det fine været til sesongens første båttur, kjørte jeg fisken etter beste evne. Jeg syntes jeg så noe blå/grønt fyke forbi og ganske riktig var det årets første makrell som hadde tatt wobleren. Persen på makrell er nå justert opp til 1220g etter å ha håvet fisken til stor jubel fra omkringliggende 
båter som jeg i mitt stille sinn hadde forbannet fordi de kom så nærme mens jeg forsøkte å få kontroll på fisken. Jeg satte kursen bort fra alle menneskene og fant ut at et bilde av fangsten med to mye personlige rekorder nå var på sin plass. Landet rundt var bratt rett i sjøen så et par ikke helt heldig bilder med fiskene på toften ble resultatet.
Oppildnet av min egen suksess dorget jeg en halv time til før jeg trakk opp redskapen og lot båten krysse fjorden mens jeg byttet til synkesnøre på fluestangen. Vel over satte jeg ut stengene igjen og tenkte at et drag over en grunne jeg tidligere har fått sjøørret på flue ved skulle være spennende å prøve. Ikke før var jeg kommet til grunnen før ABU`en nok en gang ga lyd fra seg. Der satt sjøørreten med en gang, tenkte jeg og snudde meg for å studere plaskingen jeg regnet med skulle være i vannflaten ca 30 meter bak båten. Der så jeg ingen ting og registrerte samtidig heftig napping i stangen. Makrellen er kommet inn hit også, da, tente jeg og satt press på. Da syntes jeg så tydelig jeg så noe skinnende blankt i vannet og tenkte at det skulle vel ikke være havabbor? Det kan da ikke være mulig, tenkte jeg. Den skulle jo være så "umulig" å få. Jeg kan da ikke ha tatt en før jeg egentlig har begynt?
Joda. Det viste seg at det måtte være en havabbor. Jeg kjente også tydelig igjen rykkingen i stangen i samme mønster som ferskvannsabboren. Jublende kunne jeghåve min første havabbor. Etter hurtig veiing i håven og løsning av wobleren
med den ene hånden mens jeg fant kameraet med den andre kunne jeg etter bilder og utsetting og ny veiing av kun håven ved hjelp av "avansert" matematikk regne meg frem til at min første havabbor var på 490g. Jublende kunne jeg konstatere at helgens mål var nådd og at jeg i tillegg hadde fått noen fantastiske "bonusfisker". Og fortsatt var det bare lørdag!
Etter en runde med sms-meldinger med "status-for-helgen-så-langt" til alle fiskekompisene fikk jeg hurtig svar fra en av dem at han allerede hadde pakket soveposen og var på vei for å avlevere "avkommet" slik at han kunne få ta del i "herligheten". Det var ordet havbbor med store bokstaver som hadde gjort utslaget! Glad for å få selskap planla jeg hurtig en plass å overnatte og hvor han kunne plukkes opp. I påvente av at han skulle dukke opp, kastet jeg flue uten å ha lykken med meg, men tok det ikke så tungt. Helgens mål var tross alt nådd.
Jeg fant ut at jeg skulle dorge av gårde dit jeg skulle plukke opp Asbjørn og jeg hadde tenkt å sette opp teltet på en passende plass før han kom, men disse planene ble forsinket av bitevillig torsk og sei, så da jeg endelig fikk plukket ham opp var det bare å finne en teltplass, få laget litt middag, kokt kaffe og spent opp fluestengene for litt kveldsfiske etter sjøørret. Ingen synlige vak, en ukjent plass og trangen til å sove litt gjorde at vi ikke fisket så lenge, men i stedet valgte å sove for å stå opp tidlig for et nytt forsøk etter havabboren. En sei var resultatet av kveldens fluefiske.
Neste morgen pakket vi sammen telt og fiskesaker og kom oss i båten etter en enkel frokost og påfyll av kaffe. Dorgingen tilbake mot "mitt havabborsted" var spennende for jeg mente det skulle være mulig å få havabbor eller sjøørret flere steder på veien. Det ble imidlertid med sei og horngjel. Da vi kom til stedet jeg hadde hatt lykken til meg dagen før ble det på nytt liv i den nye ABU`en og 12-foteren. Denne gangen var det tydelig at det var noe stort i enden og forholdsvis "sinna" var den også. Flere lange utras satte sving på fantasien og mens jeg kikket i vannet og på Asbjørn og han gjorde omtrent det samme fikk vi fremmet en rekke teorier om hva som kunne vær på i den andre enden. Etter en fantastisk kamp, der stangen flere ganger stod som et "kjerrehjul", kunne vi skimte noe som syntes å være forholdsvis blankt nede i sjøen, men da jeg syntes jeg så en mørk rygg antok jeg at en større ei hadde valgt å kaste seg over min nå ripete wobler. Plutselig kom hele fisken til syne og vi kunne skjelvende konstatere at det dreide seg om en forholdsvis voksen fisk av sorten havabbor. Etter å ha funnet ut at jeg skulle håve selv fordi jeg da hadde kontroll på både håv og fisk og ikke skunne skylde på noen andre hvis ting skulle skjære seg, konstaterte jeg at heller ikke denne fisken satt spesielt godt og jeg justerte derfor bremsen for ikke å sette unødig hardt press på. Dette satt fisken tydeligvis pris på for den stakk av gårde i en voldsom fart mens jeg ble stående igjen i støyen fra snellen. Til ville jubelscener ble fisken litt senere lempet opp i håven og en vekt ble umiddelbart funnet frem. Det samme ble kameraet. Etter å ha tatt en rekke bilder i noe som nesten ble en serie fordi Asbjørn skalv så fælt på hendene, satte jeg fisken pent tilbake i sjøen med et dypt bukk og takk for kampen. Fisken kom seg fort og satt kursen vekk fra båten og forsvant. Heldigvis hadde Asbjørn tatt med seg en lommelerke 
med cognac og den fantastiske fisken ble derfor feiret med en slurk av dette. Skjelvende på hender ble mobilen igjen flittig brukt for å dele opplevelsen med gode fiskekamerater. Glemte jeg å nevne vekten? 3005g. Ikke dårlig til å være min havabbor nummer 2.
Vi fant ut at vi skulle ta et par drag til i håp om at også Asbjørn skulle få bli medlem i "klubben" før vi skulle "utvide repertoaret" og ta den på flue. Det skulle vise seg at dette ikke ble så enkelt som vi håpet. Jeg tok flere stykker og etter at Asbjørn hadde prøvd omtrent alle de woblerene han hadde med og jeg tilbød han å låne både stang, snelle og wobleren som jeg hadde hatt slik suksess med (noe han høflig avslo) fant vi ut at det ikke kunne være meningen at Asbjørn skulle få sin første havabbor. Han hadde nemlig hatt flere skikkelige hugg, men ingen fast fisk. Jeg hadde bare mistet en og det var selvforskylt da jeg klarte å få slakk på snøret i et ukonsentrert øyeblikk. Vi la oss derfor til for å kaste med flue for å se om det kunne være løsningen. Vi visste jo at det fantes havabbor der, for på dette tidspunktet hadde jeg fått 5 til og var oppe i 7 totalt. Fiskene veide 490g, 490g, 510g, 575g, 590g, 1810g og 3005g. At det var en sprek fisk hadde jeg nå fått bevist og drømmen om å ta en på flue var til å ta og føle på. Vi fikk ingen på flue selv om det to ganger var fisk etter. Plogen som kom etter fluen var ikke til å ta feil av. Med adrenalinet tett oppunder capsen var jeg imponert over at jeg ikke satte fluen i nakken eller andre ubehagelige steder i iveren etter å kaste på fisken som innimellom jaget sild så denne sprutet til alle kanter. Horgjel var det eneste vi fikk. Vi ga derfor opp og bestemte oss for på ny å krysse fjorden for å dorge den lange veien ut igjen og for å kaste flue der jeg hadde overnattet første kvelden. Det er nemlig en plass vi har tatt flere sjøørret selv etter at vannet har blitt varmere fordi det er godt med strøm på denne plassen.
Da vi hadde krysset fjorden og satt ut stengene for å dorge den lange veien tilbake, gikk det ikke mer enn to minutter før den etterhvert velprøvde 12-foteren igjen stod i kraftig bue. En heftig kamp var igjen igang og jeg sa til Asbjørn at jeg sannelig trodde det kunne dreie seg om en hava
bbor nok en gang. Langt vekk fra de beste plassene hørtes dette litt rart ut, men fisken var sterk og jeg hadde nå begynt å lære havabborens oppførsel i den andre enden av snøret så troen var der. Ganske riktig så dukket det etter en stund en blank side opp nede i sjøen og noen minutter senere kunne jeg håve havabbor nummer 8 for helgen. Denne veide 1875g. En utrolig vakker fisk som også fikk komme tilbake til sitt rette element.
Asbjørn som nå hadde fått tilbake troen på å få sin første, studerte woblerene sine nøye og valgte til slutt en som lignet min mest i fasongen. Etter å ha prøvedratt hans og min wobler i vannet, mente han at dette måtte bli valget til tross for at falgene ikke stemt helt overens. Et par drag til over og endelig var det fast fisk i den andre enden av snøret til Asbjørn. En hissig fisk som kjempet tappert mot den forholdsvis spede stangen og snellen. Kunne det endelig være havabboren?
Joda, det var en havabbor og etter en kjappveiing, bilder og nye jubelscener kunne også denne fisken få friheten tilbake
. Jeg tror knapt jeg har vært så glad for at andre har fått fisk som det jeg var akkurat da. Vi hadde gitt opp at Asbjørn skulle få sin havabbor og så får vi den på et sted vi ikke var kjent eller hadde hørt om fangster fra tidligere. En studie av draftet fortalte at det nok ikke var tilfeldig at dette kunne være en god plass. Det er nok ikke umulig at dette er en fin sjøørretplass også, så det er rimelig sikkert at denne plassen blir besøkt med fluestangen i fremtiden. Asbjørns fisk veide 590g. Rett etterpå hadde han på en fisk som var betydelig større, men den stakk av med den åpne dobbelkroken i enden av Lopez-wobleren. Bittert, men man mister jo alltid de "største"!! Det fremgår vel av bildet at Asbjørn likevel var en fornøyd mann!
Fornøyde dorget vi den lange veien nedover stadig avbrutt av torsk, sei og lyr. I tillegg var det utrolig mye bøss i vannet. Lange partier med flytende tang og annet rask som gjorde at vi stadig måtte sveive inn for å rense redskapen for ting den hadde "fanget". Vi hadde flere skikkelige hogg, men ingen av disse ga fast fisk. Da vi endelig kom frem hadde mørket senket seg og vi fyrte opp et bål for å få laget litt kaffe og for å få i oss litt mat. Den ene havabboren vi hadde besluttet å ta opp som mat ble fortært og sjelden har jeg smakt en så god fisk. Det var ingen hemmelighet at dette var en god matfisk, men at den skulle være så til de grader god hadde jeg ikke kunnet forestille meg. Til kaffen etter maten satt vi og så og hørte sjøørreten plaske og vake utenfor oss, men vi lot sjøørret være sjøørret og bare satt og nøt dagens og helgens opplevlser. Sjøørreten fikk derfor være i fred for svingende stenger og plaskende fluer denne kvelden. Vel i soveposen inne i teltet kunne vi konstatere at dette var en helg av de sjeldne og at det var lite sannsynelig at noen av oss kom til å oppleve maken senere. Til lyden av plaskende sjøørret sovnet vi inn mette av inntrykk.
Dagen etter lå tåken på vannet, det regnet og blåste, så vi lå og dro oss i teltet før vi laget frokost og kaffe. Så tok vi på oss regntøy, pakket sakene i båten og dorget tilbake til båtplassen avbrutt av et par sei som trosset griseværet. Vi var fornøyde med helgen og tok det ikke så tungt at vi pakket sakene tidlig sammen og bega oss på hjemveien.
Glemte jeg å si at det var strålende sol fredag, lørdag og søndag?
Til slutt vil jeg som en liten tankevekker få oppfordre alle til å være varsomme med den lille stammen av havabbor som finnes i Oslofjorden og andre steder langs kysten vår. Ikke det at jeg ikke unner folk en matfisk, men tenk deg nøye om før du tar opp en slik fisk. Skulle du få mange så vær snill å sette de fleste tilbake. Den beste matfisken er på ca 1 kg. Havabboren vokser sakte og bruker utrolig lang tid på å bli stor. En fisk på 1,8kg vil i norske varvann være ca 13 år gammel. Setter du de fleste tilbake er det flere som kan få oppleve en kamp med denne utrolige fisken.