Som en enkel innlands gutt fra Lunde i Telemark hadde jeg forvillet meg til Røyken på en samling for skoleinstruktører knyttet til NJFF. Det stod i innbydelsen at det var fiskemuligheter på kveldstid og at sjansene for å få sjøørret visstnok skulle være store. Søndag kveld klødde det jo litt i fingrene og fluestanga ble hentet frem for andre gang denne våren. Det var flere med fiskekløe, så det gjaldt å komme seg ned på stranda så fort som mulig.
Flue ble hentet frem og valget falt på en svart og lilla Wolly bugger som petribror Fredly hadde tatt seg godt betalt for. Med dette utgangspunktet burde det jaggu bli fisk tenkte jeg og satte igang. Det skjedde ikke så mye den første halvtimen så tanken om å gi seg streifet meg. Men jeg tok til fornuft og byttet plass istedet. Det skulle vise seg å være et sjakktrekk. Torsken beit som om den ikke skulle ha sett mat tidligere og det ble en 8-10 stykker før det smalt til og en fisk gikk til værs 7-8 meter utenfor meg. Det var nå ganske mørkt, men sjansen for at det var en sølvfarget torpedo var stor. Det plasket og bråkte, jeg fikk litt snøre og fisken tok sitt, men etter noen minutter kunne jeg ta tak over nakken på en ørret på 1150 gram. Ny pers for min del og krigsdansen på svaberget var et faktum. Noen av de andre på kurset snudde seg bort og tenkte vel sitt om denne skapningen fra indre Telemark som fikk sin første sjøørret i år. Vel, vel. Jeg var fornøyd og tok fangsten inn for kontrollveiing på stedets digitale vekt. Den stoppet fortsatt på 1150 gram.
Kvelden etter begynte fiskefeberen å ta meg mens vi satt og bandt noen kreasjoner som skulle være giftige sjøørret fluer. Så vi ble enige om å pakke sammen, skaffe til veie ei jolle som kunne frakte oss over til en øy 200 meter ute i fjorden. Iført vadere og fluestang under armen tok jeg plass i jolla. På vei ut var det en "lys hjerne" i båten som syntes jeg skulle gå i land på et lite skjær på utsiden av øya. Han lovte dyrt og hellig at han skulle hente meg straks han hadde fraktet de andre over. Stedet så ut til å være en god fiskeplass, men dæven så lite det var. Flatt var det også. Men uvitende som jeg var om bølger fra danskebåter med mer så tok jeg oppstilling på skjæret og begynte kastingen. Jeg skulle jo hentes om noen minutter så det var ikke rare tiden jeg fikk til fisking. Men tiden gikk og ingen kom å hentet meg. Telefonen ringte og jeg fikk en kort beskjed om at påhengeren ikke var av det villige slaget så jeg måtte smøre meg med tålmodighet.
Vel så stod jeg der da. Klokka var halv ni og det var ikke annet å få gjort på skjæret enn å fiske. Kaffe hadde jeg heller ikke, så muligheten til å varme seg med en kopp var eliminert. Siden fortommen på stanga var heller sterkt krydret med knuter så tenkte jeg at det kunne jo være fornuftig å ta seg tid til å bytte denne. Som tenkt så gjort og en svart Wollybugger fikk pryde fortomsspissen denne kvelden. Allerede på det første kastet tok det fisk. Fin torsk på ca. 1,5 kg. Etter dette gikk det slag i slag. Torsken ble større og større etterhvert som det ble mørkere og til slutt tok den flua helt inne ved beina mine. Den største av dem veide nøyaktig 4 kg noe som var en solid pers på fluestang for min del. Jeg var i lykkerus og krigsdansene ble mange der ute på skjæret. Telefonen kimte og noen av de andre i gjengen lurte fælt på hvorfor jeg hoppet og danset som gal innimellom. Svaret var enkelt, jeg fikk masse fisk, stoor fisk.
Da klokken ble 22.00 beit det igjen inne ved beina mine. Det var nå stup mørkt så jeg hadde ikke mulighet til å se noe særskilt. Men fisken var sprek den og laget mange fine lysende streker i all morilden i sjøen. På den måten visste jeg jo hvor jeg hadde fisken, men jeg visste der og da ikke hva slags fisk jeg hadde i den andre enden av snøret. Etter en del minutter begynte fisken å bli tammere og det var tid for å få spetakkelet på land. Håven lå hjemme i garasjen så det ble å få tak i fisken med hendene. Jeg tente hodelykten og synet som møtte meg kommer jeg aldri til å glemme. I enden av snøret hang det en stor sølvfarget fisk som visstnok var av typen sjøørret. Jeg ble skjelven men fikk fatt i fisken og lempet den opp på skjæret. Der fikk jeg kastet meg over den så den ikke skulle komme seg i vannet igjen. Jeg reiste meg ikke før jeg hadde forvisset meg om at fisken var 100 % dau og da skulle dere sett krigsdans. Torsken på 4 kg var ingen ting mot denne sjøørretten som ved veiing senere på kvelden viste 2265 gram på displayet. Jeg satt lenge på skjæret og betraktet fisken. Jeg trenger ikke si at den var flott, og så på flue da gitt! En stor opplevelse. Fisking ble det ikke noe mer av. Jeg signaliserte at det var på høy tid at jeg ble hentet, så turen gikk omsider til land igjen. Totalt hadde jeg fått 10 torsker stort sett på 1,5-4 kg og en sjøørret. De andre hadde nesten ikke fått noen ting bortsett fra en som hadde tatt to sjøørreter på henholdsvis 650 og 875 gram. Det var kjempefisker de også, men de bleknet litt i forhold til den fra en enkel innlands gutt fra Telemark...
Foto: Arild Gjertsen