5 år gammel var Amitai (Ami i forumet) på sin første fisketur. En våt høstdag på Malmøya, og det var torsken vi var ute etter. Etter to timer i striregn uten at vi hadde kjent noe som helst ville far hjem. Amitai derimot var av en helt annen oppfatning. "Du sa vi skulle fiske lenge du pappa" klaget han til sin far og gråt en skvett. Men det var ingen bønn. "Nok er nok" sa Bjørn som er far. At dette kunne bli innledningen på en omfattende fiskekarriere for Gran junior fikk jeg sterke mistanker om, for maken til entusiasme i regnvær og uten fisk skal en lete lenge etter. 
Siden Bjørn er over middels fiskeinteressert så gikk det ikke lenge før det bød seg nye muligheter. Utstyrt med lettspinn og jigg skulle torsken til pers igjen. Bjørn og jeg fikk fisk, men ikke Amitai. Dette gjentok seg på flere turer og irriterte ham noe kraftig. Å sveive inn fiskene vår var ikke det samme som å få fisk selv. Det var noe som manglet. Han var ikke helt fornøyd. "Så ivrig som du er kommer du til å få masse fisk bare du blir litt større" sa jeg trøstende, "også må du trene på kastinga". Scenen som utspant seg da han omsider fikk sin første torsk uten noe assistanse, gjorde meg sterkere i troen på at en ny fiskefant er i emning. Jeg ser det tydelig for meg fortsatt. En bitteliten torsk med innvollene tytende ut mellom små guttenever, og et fjes henrykt av glede. Den første milepælen for en sportsfisker er nådd.
Jeg tror han var 8 år da spørsmålet om fluestang ble brakt på banen, av han selv naturligvis. Han hadde nå fått rimelig styring på haspelstanga og noen flere torsk på samvittigheten. Dessuten hadde han vært på isfiske og fått bra med småabbor og mort. Ganske rutinert syntes han selv, men både Bjørn og jeg mente han fikk vente. "Du kommer ikke til å klare det" sa jeg. "Vent til du blir 12". Han slo seg til ro med det. Kanskje innså han selv at det kunne bli i vanskeligste laget.
Men tida går fort. På 10-årsdagen fikk han en av mine gamle fluestenger. Bjørn skaffet brukt snelle og flytesnøre via internett, og vips kunne jakten på milepæl 2 begynne. Fisk på flue. Amitai var ivrig på å starte kastetreningen selv om det var sent på høsten. Jo før jo bedre mente han. Vi ventet imidlertid til våren kom, og de første prøvesleng ble gjort på Svartskog. Kanskje kunne han få en torsk, eller hva med den nesten uoppnåelige drømmen; en sølvblank sjøørret. I løpet av kort tid skjønte gutten grunnprinsippene ved fluekasting, og framgangen kom fort. Jeg syntes det var moro jeg også, det skal sies. Men fisk ble det ikke. "Du kaster så bra at jeg tror du får fisk på flue på ferieturen til sommeren" sa jeg. Han visste ikke hva han skulle tro. I slutten av juni dro vi på 5-dagers tur til Feragsdammen ved Røros. Da vi kom fram på kvelden sto det en kar å fisket i kulpen rett ved hytta som vi hadde leid. Han la ut om at han hadde fått flere harr opp til ¾ kilo på flue, og at fisket var meget bra. Elva så fin ut, og forventningene steg farlig høyt for oss alle tre. Allerede dagen etter gikk drømmen i oppfyllelse for Gran junior. I en liten kulp noen hundre meter nedenfor hytta landet Amitai både ørret og harr på flue til enorm jubel. Ikke all verden størrelse, men likevel. Milepæl 2 er nådd med glans. Men så gikk det slik at både Bjørn og jeg fikk harr over kiloen på tørrflue, egentlig over all forventning på et sted vi ikke er kjent. Amitai strevde fælt med å få en stor en på flue han også, men det lyktes ikke. Heldigvis sier jeg, for kommer man for lett til det med storfisk på første turen, går det ofte galt i fortsettelsen med mange nedturer og lunken interesse. Han fikk i stedet oppleve fiskelivet slik det ofte er. En flott 400-grams ørret på sluk på andre kastet den ene dagen, og tilbake til det gamle nitriste; Bjørn og jeg får fisk men ikke han, den neste dagen. At han gikk på trynet i blautmyra to ganger gjorde heller ikke saken bedre. Selv om det ikke ble noen storfisk på ham denne gang var han strålende fornøyd med turen, og var helt klar for reprise neste år. Det var for så vidt vi også.
Men før vi kommer så langt hadde det blitt mer fiskeblod på Amitais hender. På Øyungen før jul fikk han en ørret på 600 gram på isen og ei flott røye, og på Årungen ble det fine abbor på balansepilk. Han mista også en svær en på Mjær som antagelig blir større og større med åra. Ikke klarer han å holde seg unna fiskestanga når han er i utlandet heller. Både i Spania og i Israel har det blitt fisk på meiting.
Så er det endelig Rørostur igjen. Samme hytta, men midt i august denne gang. Amitai er helt klar for en stor en på flue nå. Men det ble totalt skivebom. To turer på fjellet uten et napp, og ikke et vak eller napp i elva til tross for ganske pent vær. Aldri mer hit i august. Det var nå Gran junior viste sin storhet. Med iherdig innsats i beste Eivind-stil dro han 4 gjedder og flere pene abbor i elva på oransje wobbler. Den største abboren som viste seg å veie 600 gram kom han drassende med før jeg hadde fått i meg morrakaffen. Den største gjedda ble håvet av meg og fotografert av Bjørn etter alle kunstens regler. 2,3 kilo veide den og hodet ble hengt til tørk i et tre. Gjeddehodet midt har han hørt om, og nå skal han ha gjeddehode selv. Dette skulle bli noe å vise kamerater. Vi forsøkte å få ei gjedde på flue også, men det gikk ikke. Harr og ørret hadde vi nærmest gitt opp. Han er blitt en farlig mann for fisken nå Amitai. Det er lett å se på hele framferden. På kast etter kast landet wobbleren presist i sivkanten uten noe tull. Under innsveiving var han dypt konsentrert og hevet rutinert stanga for ikke å sitte fast i bunngresset. Da Bjørn mista en ¾ kilos ørret på wobbler under dorging i Feragen var ikke junior blid. Han insisterte på at pappa hadde kjørt med for hard brems i sluttfasen. Dette kunne vært unngått og fisken skulle vært vår mente han. Bjørn mumlet noe om etterpåklokskap. Den siste dagen var vi i Vanngrøfta i Os etter tips fra hytteboka. Her fikk Amitai troen på markfiske med dupp i rennende vann. Ca 8 små ørreter ble landet og jeg fikk omtrent det samme på flue i en kulp lenger opp. Bjørn tok også noen på Sølvkroken Spesial.
Hadde det ikke vært for Gran junior hadde fasiten for turen vært nesten null. Jeg er redd dette bare er starten. Det skulle ikke forundre meg om han når milepæl 3 allerede før han blir 12, nemlig å få en skikkelig sjøørret. Da må det skje i høst. Neste år vil han dra på smålaksfiske i stedet for Røros, eller aller helst begge deler. Flere turer blir det helt sikkert, men milepæl 7 håper jeg han aldri når. Få mer fisk enn meg på flue, og attpå til slå meg i sjakk.