Året var 2003 og det var sensommer i Lofoten. Jeg og kompisen min Halvard hadde lenge planlagt denne turen, og det skulle vise seg å bli en opplevelse vi aldri kom til å glemme.
Turen skulle vare en uke og vi hadde gledet oss nesten et år i forveien. Forventningene var ikke til å legge skjul på da vi endelig satt i båten med stengene i hånda. Først må jeg bare si at å fiske i sjøen aldri kommer til å bli det samme igjen etter en uke i Lofoten. I følge verten vår var det ikke særlig med fisk på den siden vi bodde, men vi fant fort ut at han enten tok grunndig feil eller at han var ekstremt bortskjemt med stor fisk. Det var nok det første......
Første turen var helt utrolig. Vi tøffet ut mot det åpne havet i en 25 fot jolle med 25 hk motor og fjellene stupte rett ned på alle kanter. Dette var Nordnorge på sitt beste. Hundrevis av måker og lundefugl kretset rundt oss og vi hadde begge følelsen av at dette kom til å bli utrolig morro. Vi rakk nesten ikke komme ut av fjorden før vi sendte hverandre et kjapt blikk og båten ble stoppet. Det kribblet i hendene og det tok ikke mange sekundene før Halvard hadde fisk. En liten rødtorsk kom litt senere opp i båten og jubelen stod i været. Den første fisken på turen og eventyret hadde akkuratt begynt.
Halvard hadde tatt med seg et oppheng han hadde stor tro på, nemlig et tyttebær oppheng. Opphenget fungerte utmerket, men det tok ikke lang tid før det lå i fiskeveska igjen. Grunnen var ganske enkelt at hver gang Halvard prøvde å slippe ut snøret, raste det ned mot bunnen i 5 sekunder og så var det stopp. Hver eneste gang var hele snøret fult av små-sei men i lengden ble det litt kjedelig. Vi bestemmte oss for å prøve lykken lenger ute, og det med stort hell. Vi kom over et sted som rommet mange og STORE torsk. I løpet av et per timer hadde vi fått rundt 10 stykker som veide over 10 kg. En 5 kilos torsk som vanligvis hadde tatt pusten fra oss begge var plutselig småfisk. Vi var begge i ekstatse!
Så var det duket for noe stort..... Vi hadde vel fisket rundt 15 min på et nytt sted vi hadde bestemt oss for å prøve da ting begynnte å skje. Jeg hadde akkuratt holdt en leksjon for Halvard og hvor lite angn han hadde på kroken, og gitt han streng beskjed om å sveive inn for å agne om.
Han bare fnyst av det og jeg slang en eller annen melding om at han bare kom til å få småfisk. Vi lo begge to. Et par minutter senere satt Halvard stanga fast i båten mens han tente seg en røyk. Han skulle akkuratt til å si noe da jeg så stanga stå i en sinnsyk bue! Det er desidert det mest sinnsyke hugget jeg noen gang har sett! "Halvard" skriker jeg, og han skjønner hva som er i ferd med å skje. Han hiver seg over stanga og gjør et kraftig mothugg. Om ikke stanga bøyde seg mye før han gjorde tilslag, kan jeg love deg at nå sto stangtuppen rett ned i vannet.
En forskrekket Halvard ser bort på meg og utbryter: "Hva faen er det som skjer"? Snella hyler og stanga vibrerer og dunker om hverandre.
"Denne er stor" utbryter Halvard og snella hyler enda høyere. Det er helt klart at dette er en tungvekter, for fisken stopper ikke den første utrusninga på over 5 min. "Sitter jeg fast" spør Halvard når beistet har stoppet. "Det er faen meg ikke bånn" nesten roper jeg av glede, men må for sikkerhetskyld kjenne på stanga. Og ja, det er fisk! Plutselig bestemmer fisken seg for at dette gidder den ikke og setter av gårde på sin andre rusning. Det hviner og skriker i bremsen og vi ser litt forskrekket på hverandre. "Bare la den gå, den blir snart sliten" sier jeg. Men her tar jeg skammelig feil. Fisken bare svømmer av gårde som om den ikke merker at den har kroken i munnen. Minuttene tikker i takt med snella og tiden går. Femten nye minutter går og fisken ser ikke ut til å stoppe i det hele tatt. plutselig får vi litt dårlig tid når vi oppdager at snella snart er tom for sene. Vi fyrer opp båten og kjører etter. Dette gjenntar seg minst fem ganger og hver eneste gang skjer det samme.
Halvard sveiver inn 10 meter og fisken drar ut 15, inn med 20 meter ut med 15, og slik fortesetter det i nesten to timer da det plutselig blir slappt i andre enden av snøret. Ut ifra ansiktet til Halvard er det ikke vanskelig å forstå hva som har skjedd. "Den falt av ikke sant" spør jeg forsiktig. Halvard svarer ikke engang, bare sveiver inn den slakke sena. Kroken er der fortsatt, men hva hjelper det når Halvard mistet sin livs fisk?
"Jaja" sier Halvard surt, "der var den fisketuren ødelagt" Jeg skjønner godt hva han mener og tenker for meg selv at vi aldri kommer til å oppleve noe liknende. Vi starter båten og kjører skuffet tilbake til hytta.
Det blir mye prat om dette beistet som etter alt å dømme var en stor kveite. Hvor stor den var kan vi bare gjette på, men at den var mellom 50 og 100 kg er undertegnede helt sikker på. Denne natta har jeg store problemer med å sove, og jeg tror heller ikke at Halvard sov så veldig godt. Hele natta er preget av utspill som: "Faen hvor stor tror du den var a Halvard"?....."Fy faen"! "Hva kunne vi gjort anderledes"? osv osv.
To triste karer sklir etterhvert over i drømmeland, og før vi vet ord av det er det morgen igjen.
Neste morgen er det rett opp av senga etterfulgt av en rask frokost. Gårdsdagens beist sitter fortsatt friskt i minne, og dette er selvfølgelig samtaleemnet under frokosten. Etter en liten prat med verten vår viser vi frem krokene vi brukte. Vi slenger litt stolt frem krokene vi kjøpte i en fiskebutikk i Lillestrøm der vi ble forsikret om at større kroker enn dette trengte vi ikke i Norskefarvann. Tore, som verten heter ser dumt på oss og begynner å le. "Skal dere fiske Mort eller kveite?" sier han og braser ut i latter. "Er de ikke store nok a"? spørr jeg undrende. "Ei Kveite på den størrelsen sliter slike Morte-kroker ut av munnen lett som bare det" sier han fort. Han tar oss med ned i garagen og drar fram den største sirkelkroken jeg noen gang har sett. "Disse kan dere låne" siert han stolt og viser oss kroker man skulle tro var til Hai-fiske. Vi putter krokene i fiskeveska og kaster oss i båten. Nå skal det fiskes Kveite!
Denne dagen blir det selvfølgelig ingen Kveite, men mye annet. Noen Torsk på 5-10 kg, en haug av små Brosmer, en liten Lange, noen Uer og og noen spreke sei i 5 kilos klassen. Halvard klager over hånda si som har hovnet opp til over det dobbelte over natta. Gårdsdagens kamp har satt sine spor, og dagen etter drar vi til legen for å få noe mot betennelsen. Legen ler godt når Halvard forteller at det er pga en Kveite han har fått senebetennelse.
Dagen etter bærer det ut igjen, og Kveite er igjen det store målet. Denne gangen prøver vi ganske langt ut, og etter noen fisk i 1-10 kilos klassen hugger det igjen hardt hos Halvard. Denen gangen bruker han pilk, og han er ikke sen til å erkjenne at dette også er en Kveite. Ikke så stor som den dagen før, men de samme rusningene og rykkene tilsier at dette også må være Kveite. "Denne skal kjøres forsiktig" sier Halvard og gjør en grimase som tilsier at hånden hans fortsatt er vond. "Skal jeg ta over?" sier jeg etter 10 minutters kamp. "Ikke faen", svarer han fort. "Jeg driter i om hånda blir verre, denne skal jeg ha opp" sier han bestemt. Bremsen blir betraktelig slakket til min store fortvilelse, men Halvard har bestemt seg.
Etter en kamp på rundt 20 min kan jeg såvidt skimte en skapning nede fra dypet. Det ser ikke ut som en Kveite, snarer en ål. Men etter som fisken stadig kommer nærmere er det klart at det er en Kveite som er huket i siden. Etter mye om og men kan Kveita kleppes og jubelen står i takek når den endelig ligger trygt i båten. Vekta viser 11 kg, noe som var litt skuffende med tanke på hvor sterk fisken var. Uansett, er vi kjempefornøyde!
Klokka nærmer seg nå 2300 og vi setter kursen hjemover. Noe skuffet over at jeg ikke har fått noe Kveite maser jeg om å prøve litt til lenger inn. Halvard nekter først, sttersom hånda hans nå er enda værre enn før, men gir til slutt etter for maset mitt. Vi stopper ganske nærme land og slipper ut snøret. Vi har ikke før kommet i bånn da stanga til Halvard igjen står i en enorm bue. "Fisk" skriker han og det er tydlig at denne også er stor. Snella hyler igjen og Halvard ser fortvilet på meg. "Ta den du a, hånda mi klarer det ikke" sier han til min stor glede. Jeg tar ivrig stanga og får meg en stor overraskelse. Det røsker og napper noe så sinnsykt jeg aldri før har opplevd. Snella hyler enda høyere og vi kikker forundret på hverandre. "Det kan ikke være mulig" sier jeg. Jeg strammer bremsen tre hakk, men det stopper ikke fisken i det hele tatt. Jeg bøyer stanga og prøver å dra inn noen meter snøret uten særlig hell, og fisken ruser ut enda fortere. Etter en times kamp har jeg tapt sene og bremsen strammes ytterligere, men til ingen nytte. Så stopper fisken. Det er bom stopp. Jeg røsker og drar med alle mine krefter bare for å oppdagen at ingenting skjer. Hver gang jeg prøver å løfte stanga for å tvinge fisken opp, slår bremsen inn. "'Hva faen er dette" sier jeg, og strammer bremsen fire hakk strammere. Løfter igjen, men har ingen sjanse til å løfte beiste en eneste millimeter. Det har nå gått to timer siden fisken bet på og klokka nærmer seg 0130. Vinden øker litt, og selv om det er rimelig lyst hele døgnet på sommeren i Lofoten er det som om hele himmelen blir svart. Så begynner det å regne. Der sitter vi med et monster av ei Kveite, i tussmørket med regn og vind uten å klare å rikke fisken! "Hva skal vi gjøre?" sier vi nesten i kor. Det er bare en ting å gjøre og det er å stramme bremsen mer. Fire nye hakk og bremsen er i bånn! Prøver å løfte igjen, men dette ser bare ut til å irritere fisken som flytter seg et par meter. "Vi prøver å kjøre den opp" sier Halvard optimistisk. Motoren blir startet og vi kjører innover med fisken på slep. Snella hyler høyere og høyere jo fortere vi kjører, og snart må vi snu og prøve igjen. Etter 6 forsøk gir vi opp. Fisken har nå satt sine spor både på utstyret og på kreftene. Øynene på stanga er løse, det knirker og knaker med jevne mellomrom og håndtaket er nesten "spist" opp av fireline sena. Sena er så stram at det er vasnkelig å beskrive og det verker i hele kroppen. Det er nå fire timer siden beistet bet på og fortsatt har den overtaket. Jeg bestemmer meg for å prøve å pumpe den opp. Jeg reiser meg opp i båten, spenner alle muskler i hele kroppen og løfer stanga så hard jeg klarer. Snella bare hyler, og fisken rikker seg ikke. Dete gjør jeg om og om igjen til jeg har gjort det 50 ganger! Da skjer det. Plutselig blir sena slapp. Det føltes ut som om hele verden raste rett forran øynene på oss. Jeg sveiver inn den slappe sena og er nesten på gråten i det den tomme pilken kommer opp i båten. Ingen sier et ord. Det er stille som i graven og fisken vi har drømmt om siden vi var små har vunnet sin frihet. Vi kjører sakte hjemover. Kalde, slitene og ikke minst skuffet over å ha tapt vår livs kamp.
Til ettertanke
Den siste Kveita vi mistet brukte vi 4 og 1/2 time på, og fortsatt var det ingen tegn på at den var sliten. Vi har i ettertid fortalt denne historien til utallige venner og bekjente med blandet mottagelse. Noen mener vi satt fast i bunne hele tiden , mens andre tror det bare er en vanlig fiske skrøne. Det eneste jeg kan si til dere tvilere er at dette var en fisk som etter min mening veide mellom 150 og 200 kg. Selvfølgelig har vi jo ingen bevis på dette, men jeg og Halvar var der. Vi kjente begge krefter vi aldri har kjent før, og tar du en titt på stanga vi brukte så blir du kanskje litt mer overbevist. Det skal også sies at utsyret vi brukte ikke var noe lett utstyr. Stanga var en kort liten kjepp som var stiv som en stokk og at stanga ikke knakk er et lite under. Når det gjelder sena er vi begge utrolig imponerte over at den holdt. Det var Fireline sene 0.39, en sene jeg kommer til å fortsette å bruke så lenge jeg fisker på dypt vann. Neste år drar vi tilbake for å ta hevn, men da skal vi iallfall ha en lengere stang med mer løftekraft og større kroker.
Når alt dette er sagt må jeg bare si at det er det mest sinnsyke jeg noen gang har opplevd i hele mitt liv! Vi kommer aldri til å glemme hva slags krefter "Havets Dronning" kan vise til og den har fortjent vår respekt og beundring.
Også en stor takk til gutta på Gero sportsfiske i Lillestrøm, for ypperlig service og gode råd.