; "dk04-11-200.jpg")
; "dk04-10-200.jpg")
; "dk04-9-20.jpg")
; "dk04-8-200.jpg")
; "dk04-7-200.jpg")
; "dk04-6-200.jpg")
; "dk04-5-200.jpg")
; "dk04-4-200.jpg")
; "dk04-3-200.jpg")
; "dk04-2-200.jpg")
; "dk04-1-200.jpg")
){kind=link}
){kind=link}
){kind=link}
){kind=link}
){kind=link}
){kind=link}
){kind=link}
){kind=link}
){kind=link}
){kind=link}
){kind=link}
I mars kommer de, da er de store og bitevillige. Dette er beskjeden i klartekst som blir formidlet over dammen fra Danmark. For desperate nordmenn på jakt etter feit sjøørret mens vinter kulda fortsatt biter seg fast var dette som musikk i våre ører.
Black Angels
På andre siden av pytten sitter Lars og Martin. Lars en stor, men snill man og Martin en mann med uant viten. Begge jobber som fiskeriinspektører og cruiser som oftest rundt i en båt og kontrollerer garn. Men titt og ofte drar de ut på Danmarks mange øyer for å sjekke garn og reke ruser. De har til og med fått kallenavnet Black Angels på en av øyene som Martin tydelig er kry av med sin sorte engel profilert bakpå sin bil. Sjøørretfiske med garn er strengt forbudt i Danmark, men dessverre forekommer det nå og da. Det er da det er godt at Martin og Lars gjør jobben sin. Men all denne trekkingen av garn har også gitt disse overivrige sjøørretfiskerne en del erfaring og teorier angående sjøørretens atferd i danske farevann.
Sjøørret på grunt vann
Lars forteller at de fleste sjøørret som er i de ulovlige garnene de trekker opp er på de innerste 15 meterne, og sjelden er de lenger ut. Dette forklarer Martin enkelt. Sjøørreten jakter gjerne på reker, børstemark eller strandkutling og disse oppholder seg i og på grensen til lange tangbelter. Disse beltene begynner allerede bare noen få meter ut i vannet fra stranda. Dette fører igjen til at sjøørreten patruljerer frem og tilbake langs disse beltene og selvfølgelig nærme land. Så planen er enkel. Vi skal ut til en langgrunn øy med hvit sandstrand rundt det hele. Vannstanden er slik at man kan vade ca 5km ut og fortsatt ha vann til livet på det mest ekstreme.
Over dammen
Etter en strabasiøs tur nedover med dansebåten ble vi brått vekt av en hyggelig svensk dame og en mindre hyggelig svensk mann som prøver å få oss ut av lugaren. Båten lå i land og ordene ”jäg skjötar bara mit jobb” klanget igjennom lugaren til vi kom oss ut. Ut av båten og der stod Lars og Martin og ventet på oss. På veien fra Fredsrikshavn til Horsens fikk vi en kjapp innføring i de danske forhold. Ganske så annerledes enn de vi er vant til i Norge. Fiske med mindre fluer, fiske på grunt vann, og reker. Allerede begynte jeg å betvile deres kunnskap, for min killer er en killer, selv i Danmark. Turen ble lang for trøtte sjeler som hadde festet natten lang og da vi endelig kom frem til Horsens ble det tid til å handle og få mat i magen. Pølser i kilosvis ble lempet inn i bilen, samt mye annet kraft fôr. Deretter var vi på fergen over
Den lille Ø
Vel fremme ble vi overasket, huset vi skulle ha hadde blitt byttet om og tilgjengjeld fikk vi et stort og gammelt dansk hus i landlige omgivelser. Suset fra vindmøller kunne høres i vinden som ble stadig avbrutt av noen galene haner og brautende kuer. Ikke før vi hadde lastet bagasjen inn i huset var det to som stod og maste om å dra ut. Etter litt grin, fikk vi med oss Lars som velvillig kjørte oss ut til et av hans favoritt steder på øya. Når vi omsider kom frem etter en safari blant fasaner, kaniner og rådyr ble vi møtt av ingen ringere enn, Mr Vind. Men hva kan man så regne med, når danskene med sitt høyeste fjell Yding Skovhøj på 130 meter er det de har å stoppe vinden med. Danmark er forblåst, noe vi fikk erkjenne. Vind til side, stedet så perfekt ut. Buet sandstrand med belter av tang som kunne skimtes langt ut i det krystallklare vannet. Her var det egentlig bare å få ut snøret. Mens vi nordmennene fisker, dro Lars tilbake for å ordne med middag i huset. Fulle av mot fisket vi oss langsomt bortover, Alte med flua, Svein med sluk og jeg med flue. Den første timen var det bare magisk å fiske på forholdene, altså, minus vinden da. Etter ca to timer var det blitt èn mistet fisk på meg, og det samme klarte Atle. 2 – 0 til den danske sjøørreten. På veien tilbake til møteplassen møtte vi en danske som hadde dratt opp to stk med en vekt rett over kiloen. Litt snurte satt vi oss i bilen og var klare for mat. Vel tilbake i huset ble vi servert kraftkost for ikke skjøre mennesker. Det smakte, vi ble mette og jeg lever enda på akkurat det måltidet. Så var det senga og inn i drømmeland med de store sjøørreter.
Blank; lys, klar, ren; tydelig
Ordet blanke og blanke skulle fort gi oss en helt ny mening. Dag to var vi oppe og fisket tidlig, hele dagen, og kvelden. Blank. Dette ordet lagde ekko i hodet mitt, selv om jeg prøvde å fylle på med alkohol for å dempe det. Blank blank blank… Dag tre var det opp tidlig igjen, ut i vind, regn og alt dette for å få en horngjel. Det skal nå sies at selv om fisket var midt på tre, og på vei ned til fire, var det sosiale samværet godt. Inne i huset hadde vi hyggelige diskusjoner og samtaler og godt med god drikke og mat. Og med Martin sin utappelige viten for alt og ingenting ble det mye fascinerende snakk. Det mest interessante var å høre om elvefiske etter sjøøret på høsten i små elver, samt det yrende multefiske som er å finne i området.
Multefiske på dansk vis
Danskene har billig øl, de har billig mat, diesel, pølser overalt og har det generelt godt. Men som dansklystfisker har du det så mye bedre. De har masse multe, gedigne stimer med tykkleppet multe besøker Danmark hver sommer. Denne eksotiske fisken som svinger innom Norge i løpet av sommeren er nesten dagligkost der nede. Samsø og Fyn er jo blitt utpekt som et mekka for multefiske. Nysgjerrige badegjester står og lurer på hva den rare store fisken som fiskere drar mellom de badeglade gjestene. Lars forteller at om sommeren kan man se store stimer komme inn på ”flatsen” på øya vi er på også. Ofte ser man de uten polaroidbriller da de vrir kroppen for å få tak i føde og samtidig kaster et kraftig blink når solen reflekteres i multas blanke kropp. De fleste blir tatt på sluk eller wobler, men det er fullt mulig å bruke flue etter de også. Enklest er det å fôre de opp med brød som flytes utover for deretter å servere de en madrassflue. Denne fluen er verdens enkleste. Du tar en krok, deretter surrer du på litt bindetråd, riv så lakenet av madrassen din, kjør kniven i den og dra ut litt skum av madrassen din. Denne fester du så med et par tørn på kroken og voila, du har ett stykk madrass flue, aka brødbit. Send så denne ut til multa, og slurp. Men be warned. En av ti ca blir kroket. Grunnen er deres tykkeleppe som det er vanskelig å sette kroken i.
Bahamas og mer
Men tilbake til virkeligheten. Multa er fortsatt i Caribbian og drikker av kokosnøtter med Kalhua og vodka i. Vi er i Danmark og fisker i friskvind med noen regnbyger. Lars måtte bare vise oss at det var fisk å få, så etter å ha forsvunnet om morningen og ikke gitt lyd av seg før han kom trillende inn på kvelden med tre sjøørret klarte han oppgaven. De var ikke store, men veldig fine og feite. Viktigst av alt, han fikk opp tre stk. Når Svein omsider kom var han også en blid mann. Han hadde også landet en fisk, og ikke en hvilken som helst fisk. Hans første sjøørret var et faktum, og fisken veide ca 1,7kg. Selv hadde jeg faktisk tatt to stykk, en dagen før og en den samme dagen. Fiskene var på kiloen og 1,8. Derimot hadde jeg sett storfisken, to ganger. En gang i et perfekt head and tail vak. Andre gangen somen en skikkelig rakket ut av vannet og ned igjen. Dagen etter ble nydelig. Nå var det sommer, og jeg bestemte meg for å legge fiske på hylla og heller nyte dagen på stranda med kald Carlsberg og min gode venn Bob Marley. De andre fisket i bakgrunn, og hadde man tatt bort det faktum at man var i Danmark, kunne det se ut som Bahamas eller hvilken som helst tilhørende øy. Men når det endelig nappet i stengene til de som fisket, ble man fort årvåken på realiteten. Vi var i Danmark, og det var horngjel som bet på og ikke tarpon. Sener denne dagen ble det handlet mengder øl og Svein og jeg boikottet kveldsfiske. Vi drakk øl og hørte på NRK P3 på AM radioen. Kult. Senere forsvant vi på puben. Her var det liv. Når vi kom inn døra var det 4 personer der. Ole (bartenderen), Ole (gjest), Ole (gjest) og skipper Larsen. Ole nr 1 og skipper Larsen gav seg tidlig, men igjen satt Ole nr 3 og snakket med oss. Inn døra ramlet også Atle og Martin. Lars var tilbake i huset og lagde mat, igjen. Ole nr 3 fant det for godt å snakke med Atle på alle verdens språk, for språk er et problem i Danmark. De forstår ikke deg, og du forstår ikke de. Dermed prøver man alle andre språk uten noe særlig hell. Gamle far Svein skulle så absolutt ha en Calvados og det fikk han. Fra en karaffel langt der bak de andre flaskene, free of charge, laget av gamle Martha borte i gata. Uten å nevne noe mer så ble dette en sen og hard kveld og morningen enda hardere.
Siste dagen
Siste dagen startet med ett sprint fiske etter sjøøret. Nå måtte det bare skje. Men dessverre gikk dagen bort i et halvhjertet forsøk, både danskene og nordmennene hadde fått nok. Så vi vasket ut og pakket bilene for så å dra tilbake til Lars sin bopel utenfor Horsens. Men på veien skulle vi innom noen steder som Lars og Martin ville vise oss. Først ut var deres favoritt sjøørretplass plass på fastlandet. Her gikk vi på befaring opp en bekk der stor sjøørret gyter om høsten. Her skulle det være 25 smolt pr kvadradmeter noe som tilsier at bekken holder en meget høy produksjon av sjøøret, samtidig at den holdt et usedvanlig godt tall på fisk i høysesongen, usedvanlige 9 fisk kvadratmeteren. Bekken er 2,5 meter på det bredeste, så vi kan bare tenke oss hvordan det er å gå her på sensommeren. Alt fiske her er strengt ulovelig. Bare se, ikke røre.
Videre dro vi nedover mot Velje. Her ble vi faktisk møtt med en smak av Norge. Her var det plutselig fjell og daler, og Velje har Danmarks mest kuperte terreng. Men det var ikke dette fiskerinspektørene ville vise oss. Her var deres favoritt elv. Velje Å. Til og med min mor visste om denne og for mange år siden fortalte hun meg at hun så store ørret i denne elven. Jeg lo og sa "selvfølgelig". Men da jeg fikk se elven selv, savnet jeg faktisk New Zealand. Velje Å er en sakteflytende elv med en lett blanding av raskere stryk og svinger. Elven er ikke dyp, og man kan lett sightfiske i den. Største sjøørreten her som er tatt på lovlig redskap er på 12,2kg. Men, for å fiske må man være med noen som har medlemskap i Velje Sportsfiskerforening. Ett medlemskap her koster 1 000 DK i året og ett medlem kan ta med to gjestefiskere om gangen. Som gjestefisker løser man gjestekort til 75 DKr dagen. Som nevnt tidligere er elven liten og grunn, og på normal vannstand flyter den med 10 kubikkmeter i sekundet. Stort sett er det fluefiske som blir praktisert her, men andre fiskemetoder er også lov. Man får et strekk på hele 20km å fiske sjøørret på. Høysesongen er i august til september, men allerede i mai trekker de store opp. Snittet ligger på respektable 2 , 2,5kg. Et must er denne elven for de som er i området rundt, så hør med den lokale foreningen om noen vil ta dere med ut.
Etter en koselig omvisning i elven bar det tilbake til Lars dr vi drakk vin, snakket og hadde det rett og slett koselig. Dagen etter var det tilbake til Fredrikshavn og etter et sørgelig farvel med to koselige dansker, billig øl, nebbiser, små sjøørret, og pølser var vi på vei hjem igjen….