Nå som det har roet seg litt på rapportfronten kan det kanskje passe med en liten beretning fra sommerferien. Jeg hadde nemlig en 5-dagers tur til Steigen i begynnelsen av august, 100 % dedikert til kveitefiske. Forventningene var skyhøye, siden jeg hadde såpass bra uttelling der oppe i fjor. Da var familien med, så det ble bare noen småturer ut. Klarte allikevel å ta to fine småkveiter på hhv 10.5 og 16.7kg på agnsei (men ingen på jigg, selv om jeg prøvde). Var nok en god porsjon flaks inne i bildet, selv om det lå noen timer med planlegging bak, og var en målrettet satsning.
Denne gangen hadde jeg planlagt i enda større grad, lest sjøkart ut i de sene timer, og hadde flere potensielt hotte kveiteplasser plottet inn på sjøkartet. I tillegg til en kveiteplass som jeg visste kunne levere. Så hvor bra skulle det ikke bli når jeg hadde 100 timer med fisketid tilgjengelig?
Fiskeutstyret og Taktikken
Når man skal planlegge 4 døgn med kveitefiske nordpå kan man ikke basere seg på flaks, og jeg innså at jeg trengte litt mer kjøtt på bena. Tiden etter fjorårets sommerferie ble derfor brukt til å tråle litteratur og nett etter mer kveitefiskestoff. Og studering av sjøkart for å finne nye plasser å teste ut. Etter å ha lest den nyankomne gummiboka (”Bruk Gummi”) av Cato Bekkevold hadde jeg fått stor inspirasjon og tro på at jeg skulle få til å ta en kveite på jigg også. Hadde derfor med en liten samling med jigger i forskjellige varianter, samt Gulp! mark.
I tillegg til posen med jiggene hadde jeg med diverse rigger for å fiske med agnsei: et modifisert flygende øye, Giant Baithead, og diverse selvlagde slep for bruk på havfiskebom.
En giftig kveiterigg, basert på Hakumas ”flyvende øye”. En viktig detalj er den doble montasjen av kroken nærmest øyet. Den store kroken tres gjennom panna til agnfisken, og den lille gjennom underkjeven. Dermed sikres agnfisken slik at den kan fiskes aktivt som en jigg, uten å løsne. I tillegg øker krokingssjansene kontra en enkeltkrok, hvis kveita angriper mot hodet. Slik den er montert på bildet blir seien liggende på siden, noe som er gunstig både for bevegeligheten og synligheten til agnet.
Strategien var temmelig enkel, siden jeg hadde begrenset med lokalkunnskap og erfaring hva kveita angår: finne et sted med både flatbunn og mye småsei. Det kan for eksempel være grunnetopper med flate partier rundt, siden grunnetopper som regel huser småsei. Planen var å begynne på fjære sjø med agnfisk hovedsakelig på flatbunnsområdene, og gå over til aktiv jigging i alle vannlag nær grunna når det nærmet seg floa. Arbeidsteorien min var at kveita kanskje slappet av ved bunnen på fjæra, for deretter å gå over til mer aktiv jakt når strømmen tok seg opp. Dette er nok en liten overforenkling av kveitas adferd, men et sted må man begynne.
Tilleggsutstyret
Ved hjelp av GPS (gjerne med kartplotter funksjon) er det mulig å se hvordan båten drifter i forhold til grunnetopper, sletter, renner, etc. Systematisk avfisking er viktig når man prøver å spore opp sandflekkene der kveita ligger i bakhold.
På andreplass over nyttig tilleggsutstyr kommer ekkoloddet. Det er utrolig kjekt å kunne lokalisere småfisken, samt se om det er noen større fisker som lurker rundt småfisken. Hvis nappene uteblir, hjelper det også på trua å vite at det er fisk der. Ikke alle lånebåter er utstyrt med fungerende ekkolodd, men da kan man ty til en portabel løsning. Et vanlig ekkolodd kan med relativt enkle midler bygges om til å bli portabelt. I all hovedsak trenger man en litt solid kasse for instrumentet og batteri, samt en robust festeanordning for transduceren (svingeren).
Hjemmesnekret kasse i kryssfiner holder instrument og et 12Ah hobbybatteri på plass. En vakumløfter fra Biltema ble saget og modifisert for enkel og kjapp svingermontasje.
Et drivanker er også essensielt for de dagene da man drifter så raskt at man får problemer med å holde bunnkontakten. Det er også en viktig del av sikkerheten, i tilfelle man får motorstopp.
Fisket
Fjorden kokte av småsei, alt av takkel som var mindre enn 10cm ble overfalt av horder av småsei fra 5m dyp og nedover. Så det var en takknemlig sak å skaffe agnsei, men jeg var spent på hvor lett det ville bli å få en predator til å velge mitt døde agn fremfor myriadene av sprell levende sei som svømte rundt i fjorden.
Dag 1
Første tur ut var på dagtid i det floa startet. Åstedet var en plass der jeg hadde dratt to småkveiter året før (10 og 17kg), og hatt kontakt med minst en til av god størrelse. Fersk agnsei ble ordnet i løpet av minutter, deretter gikk vi over til å driftfiske etter kveita. Jeg brukte Giant Baithead mens Claus, en dansk kompis som hadde slengt seg med, testet flyveøye-riggen. Teknikken gikk ut på å dunke agnhodet i bånn noen ganger, for deretter å sveive et par meter opp og la agnseien flagre forførende i vannmassene. Hvis det ikke var respons, ble agnet sveivet opp noen meter til og fisket på den dybden en stund. Etter en del slike trappetrinn ble agnet senket ned til bunn igjen og prosedyren gjentatt. Vi holdt på slik frem til full flo + et par timer, og hadde noen forsiktige napp. Mothugg ble satt både tidlig og sent, men uten resultat. Det var tydelige tannmerker, men alle var bakerst på seien, der det ikke satt noen krok. Jeg mistenker at stappmette kveiter hadde vært bortpå av ren nysgjerrighet. Så på tross av null krokede kveiter, hadde jeg tro på at vi hadde klart å pirre dem litt. Dette skulle nok gå bra til slutt, men lett skulle det tydeligvis ikke være.
Dag 2
Neste tur ut gikk til samme sted, på stigende sjø. Etter 5 minutter hadde vi plenty agnfisk hver, og gikk over til driftfiske med Baithead og flyveøye-rigg som sist. Denne gangen var det imidlertid helt dødt. Ikke så mye som et lite nafs en gang, på tross av systematisk avfisking av området som helt sikkert huset en eller flere kveiter. Vi bestemte oss for ikke å brenne av alt kruttet på denne økta, og heller ta en nattøkt på en ny lokasjon jeg hadde spanet ut på sjøkartet: et lite system av grunnetopper med platåer mellom og rundt på akkurat passe dybde. Med en slik topografi var det pukka nødt til å være masse småfisk. Med platåer rundt omkring, samt utsikter til gode strømforhold, skulle det mye til at kveita ikke var tilstede. Vi satt kursen mot den 'nyoppdagede' hotspot'en litt før midnatt. Flo sjø ville inntreffe i 7-tiden på morgenen. Ved ankomst på den ene grunnetoppen kunne vi konstatere et enormt antall småfisk i stim. Jeg rigget meg med en nyinnkjøpt Vortex speed jig fra Williamson, Claus fisket med Romsø-pirken, og kunne forøvrig opplyse meg om at Romsø var en kjent dansk øy. Målet var å safe inn noen pene lyr og torsker, for å komme i siget. Slik at vi etterpå kunne fiske etter kveita med selvtillit og senkede skuldre. Målet ble innfridd med en småpen lyr på 4kg, samt en liten rekke med torsk i 5-7kg klassen.
Nyfrelst dansk havfisker med velproporsjonert nordnorsk torsk. Den falt for en speedjigg.
Vi gikk deretter over til å driftfiske mellom og rundt grunnetoppene med agnsei på Baithead og flyveøye-riggen. Men mange drift over et stort område viser at det stort sett er hardbunn rundt omkring. Hadde håpet på en og annen sandflekk, men om de nå var der så traff vi dem ikke på tross av systematisk drifting ved hjelp av GPS'en. Men vi blir ikke uten fisk; i rask rekkefølge kroker vi en lyr på 3kg, en ditto brosme, samt en rekke torsker. Men noe som ligner kveite er vi ikke i kontakt med på denne økta. Det skal visstnok ikke være umulig å treffe på kveite på slike plasser, men dette er tydeligvis bakgården til torskefiskene, så oddsene for at en kveite rekker frem til agnet først er nok temmelig liten. Litt av nøkkelen ligger nok i å finne områder med større partier som ikke er kupert bergbunn, så det blir større avstand mellom hver torskefisk.
Dag 3
Claus må hjem til kone og barn. Selv har jeg litt fisketid igjen, og kjører en dagøkt på samme sted som natta i forveien. Men nå konsentrerer jeg meg om området utenfor systemet av grunnetopper. Her viser sjøkartet svakt skrånende platåer fra 30 til 50m dyp. Begynner fiskingen på fjære sjø, men forsinkes en del av 2 niser som bestemmer seg for å undersøke båten nærmere. I det glassklare vannet ser jeg dem jage forbi og under båten i høy fart og på få meters avstand. Dette har jeg aldri opplevd med niser før, og jeg blir bare stående og følge med dem helt til de går lei og svømmer vekk.
Det første driftet viser at bunnforholdene veksler mellom berg/steiner, og mykbunn. Nettopp det jeg var på jakt etter. På det tredje driftet napper det plutselig forsiktig i seien nede ved bunnen. Jeg lar fisken trekke stangtuppen ned mot vannflaten, og når jeg kjenner en jevn tyngde sveiver jeg til jeg har skikkelig kontakt og gir et mothogg som får båten til å rugge på seg. Jeg kjenner en etterlengtet tyngde der nede i dypet, og sveiver raskt noen runder til for å hente inn så mye snøre som mulig. Beastmaster stanga står i en dyp bue, og fisken der nede er veldig tung. Med mye press siger den etterhvert sakte opp fra bunnen, og det kjennes ut som den slenger på hodet for å prøve å riste av seg det som drar den i kjaken. Med ett finner den ut at den ikke vil oppover, og starter et sugende utras. Snøret renner ut fra Senator-snella selv om bremsen er stilt hardt. Nå er jeg ihvertfall ikke i tvil hva som har plukket opp agnseien, og jeg nyter hver meter med Fireline som forsvinner fra snella. Og tenker med litt skrekkblandet fryd at jeg har 10 morsomme men slitsomme minutter foran meg. Plutselig retter stanga seg ut, og tyngden forsvinner. Pokker! Kjenner at flyveøyet fortsatt henger der, det var krokfestet som glapp. 3 dager uten et skikkelig napp, og så klarer jeg å miste en fin en. Var jeg for kjapp med tilslaget? Neste fisk bør kanskje få tygge litt lenger på agnet.
Men det blir ikke flere kveitenapp. Gjør flere drift i samme GPS-spor og på sidene, men det er ikke antydning til napp en gang. Systematisk drifting viser at også dette området for det meste består av bergbunn, og at mykbunnen antagelig er begrenset til der jeg gjorde de første tre driftene. Og på bergbunnen er det småbrosma som er sjefen. Med såpass tynt resultat legger jeg om strategien, og bestemmer meg for å gå på motsatt side av grunnene. Her skråner det en god del brattere nedover mot dypet i følge kartet, og kan hende det er kveite på jakt i vannmassene? Det er omtrent 2 timer til full flo, og dessuten har det blåst godt opp. Skulle være optimalt for å jigge litt gummi, ifølge læreboka. Bytter til nyinnkjøpt haspelutstyr, og en Storm Giant Wildeye jigg på 264 gram i selvlysende utgave. Den rigges med en gulp! mark slik de proffe gjør, og fiskes aktivt fra bunn og opp til båten. Og denne jiggen er minst like populær som agnsei, det napper og dunker i ett sett. Gir fisken plenty med tid til å smake og lukte på jiggen, men hvert eneste tilslag er resultatløst. Med ett unntak er dette tydeligvis ikke dagen for store predatorer for min del. Er dyktig sliten etter 8 timer i en gyngende småbåt, og begynner å miste konsentrasjonen. Så selv om det er en fryd å jigge med det nye og lette haspelutstyret, er det på tide å ta kvelden. Og lade opp til en ny økt neste dag.
Dag 4
Tre dagers intenst fiske uten noe særlig å vise til tærer litt på selvtilliten, så jeg bestemmer meg for å teste en helt ny plass som jeg har funnet på sjøkartet. Området virker veldig spennende; en langsmal grunnetopp ca en km utenfor en sandstrand, med to relativt store og flate platåer på henholdsvis 25 og 40 meters dyp. Jeg har stor tro på at det kan være kveite her, og tro er noe jeg trenger nå. Forhåpningene avtar ikke akkurat når jeg ankommer grunnetoppen og ser store mengder småfisk på ekkoloddet. Et lite knippe småsei havner kjapt i fiskekassa, og flyveøyet blir rigget med en av dem. Så starter den kjente rutinen, som forsåvidt er ganske lik gummi-teknikken. Slipp ned til bunn, dunke i bunnen og sveive litt opp. Gjøre små pimple-bevegelser med stangtuppen for å gi seien liv. Pause. Pimpling. Sveive 3-4 meter opp, pause. Pimpling. Gjentas noen ganger, deretter slippe ned til bunnen igjen, og begynne forfra. Temmelig monotone greier, og det er lett å bli ukonsentrert etter en time eller to. Når det skjer pleier jeg å mane frem et indre bilde av en stor kveite som ligger der nede og må tirres til hogg. Og hvor vanvittig gøy det er å få et hogg. Det gir som oftest fornyet fokus. Men etter 4-5 timer må jeg legge fra meg stanga og finne frem termosen og matpakka, og ta en mental pause. Det siste er ikke veldig vanskelig med så fantastisk natur rundt seg.
Tankene får vandre fritt, slik at hjernen kan komme tilbake til "normalen" igjen. Etter et par brunostblingser og litt kaffe kommer motivasjonen sigende tilbake. Det er et ypperlig tidspunkt til å ta et kritisk blikk på det man driver med. Bruker jeg riktig teknikk? Er det riktig agn? Skal strategien legges om? Har tvilen først kommet sigende kan det være greit å bytte taktikk. Ikke fordi det nødvendigvis er riktig hver gang, men fordi det ikke er gøy å miste troen. Dessuten fisker man som oftest mindre effektivt. Konklusjonen denne gangen blir at jeg flytter meg til andre siden av grunna. Her stuper grunnetoppen bratt ned til ca 30m, og så stiger bunnen sakte og sikkert opp til 10m i driftretningen. På de to første driftene skjer det ingenting, men på det tredje parallelldriftet er det noe som hiver seg over agnfisken under en innsveivingspause ca 10m over bunn. Jeg lar fisken trekke stangtuppen nedover, mens jeg prøver å registrere hva som skjer. Det ristes og tygges der nede, og siden det sitter ikke mindre enn 3 kroksett i agnseien tar jeg sjansen og kliner til med et mothugg. Og henter kjapt inn så mye snøre som mulig, til Beastmaster stanga nok en gang står i god bue. Fisken reagerer på typisk småkveite-vis, det virker som den går rundt og "stanger" samtidig som den holder dybden sin. Så gir den litt etter for alle kiloene med press ovenfra, og kommer sigende. Men etter noen meter vil den ikke mer, og starter et utras mot bunn. Når den legger seg i ro er det bare å begynne på nytt. Pumper man rolig og behersket på dette stadiet, er min erfaring at den nå ofte blir med helt opp. Det gjør den også denne gangen, og jeg får raskt tak i kleppen og får satt den i den tykke nakkefileten. Ikke helt etter boka, men når man er amatør alene i båten får man gjøre det enkelt. Ikke noen kjempe, men tross alt kveite, 92cm og 7.94kg. Og det helt på tampen av den siste turen.
Det har blitt kveld, og jeg er sliten. Men har på følelsen at det kan lønne seg å fortsette. Ekkoloddet viser masse småfisk, og noen reale ekko under stimene. Agnfisken på flyveøye-riggen er totalvrak, og jeg er tom for sei. Haspelstanga ligger imidlertid ferdig rigget, og det hadde egentlig passet veldig bra med en kveite på haspel og jigg. Ikke at jeg har så veldig stor tro på at det skal gå, det er grenser for flaks også... Starter et nytt drift i samme spor, og på tredje nedslipp er det noe som hiver seg over jiggen under en oppsveivingspause. Jeg gir etter med stangtuppen, men ikke mer enn at jeg kjenner at den herjer med jiggen. Jeg hogger til etter ca 10 sekunder, og fisken sitter! Den holder stand i ca 15 sekunder, deretter kan jeg pumpe den inn, dog ikke helt lett. Den prøver seg på et utras, men bremsen er stilt i bånn, så det er ikke lett for den stakkars fisken å ta snøre. Men kreftene den oppviser gjør at jeg ikke er i tvil om hva det er. Opp kommer etterhvert en vakkert kamofarget småkveite, og glir pent inn til båten. Setter kleppen i nakken og får den inn. Fantastisk hærlig følelse med to kveiter i kassa. Den siste er 82cm og 6.2kg i bløgget tilstand.
Jiggfanget kveite på haspel føltes godt.
Når jeg kommer i land må jeg sprette en pils og reflektere litt over de fire fiskedagene. Øktene har vært på 8 timer i snitt, dvs i overkant av 30 timers fiske i all slags vær, både dag og natt. Og begge kveitene ble tatt på den siste halvtimen av de drøyt 30 timene, på full flo. Det er små marginer mellom fiasko og suksess i denne businessen. Og det er neimen ikke lett å se på forhånd hvor og når kveita tar agnet. Særlig når man er en enslig amatør. Men en ting er helt sikkert, det lønner seg å være sta.