Oppdrettslaksen – nasjonal stolthet eller lik i lasten?
På 35 år har oppdrett av laks gått fra å være en morsom idé til å bli en nasjonal storindustri. Mens aksjeinvestorer har kjent gull-lukt av fisken og kjøpt seg inn med risikovillig kapital, synes kanskje den vanlige nordmann at hele næringen lukter litt mer fisk. Vi soler oss i glansen av norsk oljenæring, men hva med vår nest viktigste industri? Er oppdrettslaksen noe den jevne nordmann er stolt av, eller ser vi beskjemmet i gulvet når temaet legges på tallerkenen? Sykdommer og antibiotikabruk, genmanipulering og supervekst, dyrevelferd og miljøspørsmål. Fortjener oppdrettslaksen sitt noe frynsete rykte?
Om sykdommer og antibiotikabruk
Utrykket ”frisk som en fisk”, ble nærmest avlivet engang mot slutten av 80-tallet. Evig eies som kjent kun et dårlig rykte, og mange ser fremdeles på oppdrettslaksen som levende smittebomber, som proppes fulle med antibiotika og er en konstant trussel mot miljøet rundt merdene. Dette er ikke noe korrekt bilde av dagens situasjon. For 20 år siden herjet bakteriesykdommene med oppdrettslaksen, og antibiotika ble spadd sekkevis inn i fiskefôret. Man vitset om at det bare var å spise en oppdrettslaks eller to dersom man følte seg syk. Slik var det selvfølgelig aldri, noe strenge tilbakeholdelsesfrister for laks til konsum sørget for. Det var da heller ikke dette som var det store problemet med bruken av antibiotika. Hovedproblemet er faren for at antibiotika ender opp ute i naturen, der vanlig forekommende bakterier kan utvikle motstandsdyktighet (resistens) mot dem. Denne arvelige egenskapen kan overføres (vha. genutveksling) til bakterier som gir sykdom hos mennesker. Da vil det kunne oppstå situasjoner der man ikke har legemidler som klarer å ta knekken på alvorlige infeksjoner. Takket være generelt økt kunnskap, strengere kontroll og ikke minst gode vaksiner, sank antibiotikabruken utover på 90-tallet og i dag produserer norske oppdrettere mer enn 600.000 tonn laks med et svært beskjedent antibiotikaforbruk. Ikke alle sykdommer kan forebygges med vaksiner, og både virus og parasitter tar fremdeles liv av en del oppdrettslaks. Det er imidlertid ikke slik man kan få inntrykk av enkelte ganger, at fiskesykdommer er noe som har oppstått som følge av fiskeoppdrett. Alle sykdomsfremkallende organismer som infiserer oppdrettslaksen finnes naturlig i miljøet. I et oppdrettsanlegg går imidlertid fisken langt tettere enn i naturen, og smitte- og spredningsforholdene for bl.a. parasitter er gode. Analogien til luseproblemet i norske barnehager og skoler er åpenbar. Nettopp lus har vært et problem for norsk oppdrettslaks også, og i lakselusa (Lepeophtheirus salmonis) har man også det eneste eksempelet på et sykdomsproblem som har blitt overført fra oppdrettslaksen til villfisk. Den parasittiske lakselusa som naturlig beiter på huden til laksen i havet, ble tidlig et problem for oppdrettslaksen, og mengden luselarver langs norskekysten økte dramatisk med økende oppdrettsaktivitet. Store mengder luselarver inne i fjordene gjorde livet kort for mye av den utvandrende ville smolten av laks og sjøørret. Etter noen års diskusjon ble oppdrettere og de som kjemper for bevaring av villaksen enige om skyldspørsmålet. Strenge behandlingsregimer for oppdrettslaksen ble da iverksatt. Dette har hatt gitt resultater. Lakselus er ikke lenger noe sykdomsproblem for oppdrettsfisk, og problemene for villfisken er i ferd med å avta i mange områder. Selv om andre sykdomsproblemer gjør at næringens fiskeveterinærer og fiskehelsebiologer neppe blir arbeidsledige med det første, er det et sunnhetstegn at forebyggende helsearbeid og smittevern har blitt en stadig viktigere del av deres arbeidsoppgaver på bekostning av sykdomsbehandling.
Om dyrevelferd og vaksinenes paradoks
Burhønsdebatten er på full fart inn i oppdrettsnæringen. Bevisste kunder stiller i økende grad spørsmål om maten de spiser. I tillegg til at maten skal være trygg å spise, er det viktig for stadig flere at husdyra skal ha det godt så lenge de lever. Finnes det en glad laks? I en industri der man har snakket lite om individer, men isteden brukt enheter som merder og tonn er slike spørsmål viktige. Fordi fisken er ganske så utrykksløs i alt sitt vesen er det imidlertid vanskelig å vite hvordan den har det. Internt i fiskehelsekretser har velferdsdebatten dreiet seg mye om smertefølelse hos fisken. Fiskens evne til å føle smerte, og dens evne til å reflektere over seg selv som et potensielt lidende individ er nemlig ikke avklart. Utgangspunktet for debatten er det faktum at fisk mangler den delen av hjernen som behandler smertefølelse hos høyerestående dyr. Mange forskere mener dette sannsynliggjør at fisk ikke kan oppfatte smerte som oss, mens like mange åpner for muligheten at andre deler av hjernen kan ha denne oppgaven hos fisk. Kanskje har smertedebatten fått vel mye plass. Uavhengig av smertefølelse skal vel dyr som vi har i vår varetekt behandles bra. Hvilke velferdskriterier som skal gjelde for oppdrettsfisk, og hvordan man best kan vite om de blir oppfylt, er temaer forskere jobber aktivt med. Hvor vanskelig dette arbeidet er, kan best illustreres gjennom det man kan kalle vaksinenes paradoks. Dette tar utgangspunkt i et velferdskriterium som er allment akseptert – nemlig fravær av sykdom. Med vaksinene har utvilsomt sykdomsutbruddene blitt færre og fiskehelsen bedre. Dette har imidlertid hatt sin pris og det er her paradokset oppstår. Vaksinene fører nemlig til betennelsesreaksjoner i bukhulen til fisken. For at vaksinen skal vare lenge og gi fisken langvarig beskyttelse tilsetter man en såkalt adjuvans i vaksinen. Best effekt gir en adjuvans basert på mineralolje. All norsk oppdrettslaks (millioner av fisk hvert år) får vaksine akkurat som oss – per sprøyte. Vaksinen sprøytes inn i bukhulen og den legger seg som oljedråper mellom de indre organene. Fisken oppfatter mineraloljen som et fremmedstoff, og reagerer med en betennelsesreaksjon. I denne prosessen dannes det mye bindevev/arrvev som gjør at indre organer vokser sammen, og evt. også vokser fast i bukveggen. I tillegg produserer enkelte av betennelsescellene det sorte fargestoffet melanin som avleires i bukhule og i bukveggen (kjøttet). Forskerne vet ennå ikke i hvilken grad denne sammenvoksningen oppleves som problematisk for fisken, men likevel er det mange som trekker fram dette som det mest alvorlige velferdsproblemet for oppdrettsfisken. Ikke minst fordi det er hevet over tvil at dette er noe vi mennesker har påført fisken. Selv om vaksineprodusentene bruker store ressurser for å løse problemet, er det flere som har stilt spørsmål om det gjøres nok, og om vi hadde tillatt samme praksis med andre husdyr. Det medfører ingen risiko for mennesker å spise oppdrettsfisk som har vært vaksinert.
Om miljøødeleggelser
Fiskeoppdrettsnæringen har med rette vært beskyldt for, men også ryddet opp i, en rekke forhold knyttet til negativ påvirkning på miljøet. Med en stadig økende produksjonsmengde er det imidlertid ett argument som nevnes stadig oftere. Det kan man kalle laksefôrets paradoks. I dette ligger det at vill fisk fra havet brukes til mat for oppdrettsfisk. Denne såkalte industrifisken burde isteden vært utnyttet direkte, som verdifull mat for verdens befolkning. De som påpeker dette har selvfølgelig et poeng? Mange av oss har jo lært hvordan ca 90 % av tilgjengelig energi på et nivå i næringskjeden tapes på vei til neste. Det ville altså være langt bedre om industrifisken ble spist av oss istedenfor av oppdrettslaksen. Ingen tvil om det, men hvor mange vil ha kolmule og øyepål til middag? Og forresten, hvorfor stoppe der? Med samme argumentasjon burde faktisk den ideelle sjømaten for folk flest vært krill og annen planktonkreps, eller kanskje algepasta. Mer enn noe annet dreier i bunn og grunn denne debatten seg om intensiv husdyrproduksjon generelt, som ofte innebærer at energien som forbrukes gjennom produksjonen er større enn den man får ved å konsumere produktene. Det er klart det må være legitimt å stille spørsmål ved dette. Det må imidlertid også være lov å mene at intensiv husdyrproduksjon er en nødvendighet i vestlige land, der de fleste av oss lever i større avstand fra primærnæringene enn vi gjorde for bare noen få generasjoner siden. Aksepterer man dette synet kan det jo være godt å vite at laksen er det husdyret man vet om som utnytter fôret best. Tommelfingerregelen sier at 1 kg. fôr blir til 1 kg. laks. Så må man imidlertid ikke glemme at 1 kg industrifisk ikke gir 1 kg fôr. Avhengig av om det er fôrprodusenten eller miljøforkjemperen som styrer kalkulatoren (og noen andre faktorer) ender man på et industrifiskforbruk på mellom 3 og 5 kg per kg laks. Dette er uansett svært bra, og dyr som gris og kylling er ikke i nærheten av denne effektive fôrutnyttelsen.
Del to av historien om lakseoppdrett og industrifisk, er at fiskefôrprodusentene er med å skape en etterspørsel etter fiskeolje og fiskemel, som gjør at svært mange bestander av industrifisk er overfisket og står i fare for å kollapse. Dette kan ikke akvakulturnæringen bortforklare. Men er de klassens versting? Det viser seg nemlig at produsenter av grise- og kyllingfôr forsyner seg like grovt av industrifiskefatet, men hvem har hørt oppdrettslaksens kritikere angripe danske svineprodusenter eller amerikanske kyllingprodusenter for deres forbruk av fiskemel og -olje? Bør vi ikke i rettferdighetens navn spørre om det er like naturlig at marine proteiner og fett ender opp i landhusdyr som i marine husdyr? Et fornuftig prinsipp alle bør kunne enes om når det gjelder forvalting av alle fiskebestander, er at man høster av rentene og ikke av kapitalen. Det betyr at verdens forbruk av industrifisk må ned. Dersom man kuttet ut bruken av marine fôrressurser til husdyr på land, og kun brukte industrifisken som fôr til ”ENØK-dyr” som laksen, ville vi antakelig hatt nok industrifisk til å opprettholde dagens lakseproduksjon. Dersom en fortsatt vekst i oppdrettsnæringen skal baseres på bærekraftig ressursutnyttelse må man imidlertid finne andre råstoffkilder til fiskefôret - gjerne vegetabilske. Det har da også oppdrettsnæringen visst om og jobbet med en god stund. Utfordringen er å bruke planteoljer som fisken kan leve et sunt liv på, samtidig som vi forbrukere får en fisk som fortsatt ser ut og smaker som fisk.
Er den norske oppdrettslaksen en genmanipulert ”bolefisk” med unormalt høy veksthastighet? Overraskende for mange kanskje, men svaret er nei. I hvert fall dersom man holder tradisjonell husdyravl utenfor begrepet genmanipulering og det gjør man jo. Innenfor all husdyravl prøver man å krysse nøye utvalgte individer slik at avkommet får de egenskapene man er ute etter. Det har for laksen bl.a. vært egenskaper som rask vekst, motstandsdyktighet mot sykdommer og sen kjønnsmodning. Dette siste fordi kjønnsmoden fisk har redusert kvalitet som matfisk. Dagens ”tamlaks” er bedre egnet for oppdrett enn det villaks er, men oppdrettslaksen vokser allikevel ikke raskere enn mange ville laksestammer gjør i naturen. Etter en sommer og høst i sjøen kan en oppdrettslaks ha lagt på seg 2 kilo, men det klarer faktisk også en del villaks. I oppdrett har man dog muligheten til å ta noen snarveier på veien fra rogn til slaktemoden fisk sammenliknet med villfisk. Den viktigste er å forkorte tiden det tar fra en nyklekket lakseyngel ser dagens lys til den kan settes i sjøen som smolt. Norsk villaks lever normalt fra 2-5 år i elva før den smoltifiserer og vandrer til havs. I settefiskanlegget der temperaturen gjennom vinteren kan holdes høyere vil all fisk kunne fôres frem til smoltstadiet på kun ett år. Ved lysmanipulering produseres også en stor del såkalt høstsmolt (0-åringer) som settes i sjøen et halvt år gamle. Vel ute i sjøen vokser laksen seg stor på sunt fôr uten hormontilsetninger eller andre uhumskheter.
Med bakgrunn i dette, hvorfor er man da så bekymret for om laksen rømmer? Det er et mål for lakseavl som for annen husdyravl at dyrene blir likest mulig, så produksjonsresultatet blir mest mulig forutsigbart. Mer likhet betyr mindre genetisk variasjon. Alle norske lakseelver har sin særegne laksestamme. Når oppdrettslaks rømmer, er den ikke mere til husdyr enn at den som voksen setter kursen mot nærmeste elv for å føre slekta videre. Her kan den finne seg en partner, vill eller ”tam”, og parre seg med denne. Jo større innslag det er av rømt oppdrettsfisk i elvene våre desto likere kan villaksen bli oppdrettslaksen etter noen generasjoner. De genetiske skillene mellom ville laksestammer vil da utviskes. Dette vil neppe true laksen som art, men Norge har som et av verdens viktigste land for atlantisk laks påtatt seg et internasjonalt ansvar for å forvalte laksen på stammenivå. Rømming er derfor et problem næringen er nødt til å løse. Sikringen av anlegg og fisk har da også blitt bedre på mange områder, men samtidig har enhetene vokst seg så store at når uhellene først skjer så blir rømmingstallene fort enorme. Næringen har derfor et godt stykke igjen på dette området.
Om fremtiden
Norsk lakseoppdrett er et resultat av kyst-Norges største dugnad. Stort sett alle næringens aktører har i 35 år lagt sine ideer og erfaringer inn i den samme potten, som så alle har kunnet øse mer eller mindre fritt av. Sammen har de skapt en storindustri. En fortsatt sunn næring med vekstpotensial forutsetter at dagens aktører, og ikke minst investorer, kjenner sin historie. Hvor galt det kan gå dersom man glemmer dette ble vist da kveita ble lansert som laksens arvtaker. Fortjenestemulighetene syntes enorme for dem som først behersket den vanskelige oppdrettsteknologien for kveite – gudefisken. Idédugnad ble erstattet av industrihemmeligheter, og resultatet taler for seg. Teknologien er fremdeles suboptimal og kun beskjedne kvanta av oppdrettskveite sendes ut på markedet. Isteden er torsken hentet frem som den nye oppdrettsarten. Om det er torskens egenskap om folkefisk som er årsaken vites ikke, men med torsken er igjen dugnadsånden dukket opp av oppdrettslampen. Erfaringer og ideer er igjen noe man deler, og mulighetene for torskeoppdrett kan bli like viktig som lakseoppdrett er så absolutt til stede.
Fiskeoppdrett ble ikke funnet opp av nordmenn. Oppdrett av laks til matfisk ble imidlertid det, og trekkes i dag naturlig frem som en av de bærende norske industrier. Tross tidligere og eksisterende problemer fortjener imidlertid oppdrettslaksen ikke bare en plass i festtaler, men også i folks bevissthet, som sunn og god mat produsert innenfor akseptable grenser. Den er et ekte norsk produkt vi faktisk har grunn til å være stolte av.