Lange og brosme Disse fiskene kan man få på grunt vann, jeg har fått lange på rigg(!) på rundt 25 meters vann, og brosme på 30 meters dyp, men langt de fleste (og helst de største) finner man på dypere vann. Selv har jeg fisket ned på snaue 400 meters dyp, men mesteparten av fisket finner sted på dyp mellom 150 og 300 meter. Noen vil kanskje mene at det er galskap å fiske på disse dypene, men med litt plan over fisket er det på langt nær så vrient som det umiddelbart kan virke. Dessuten er det utfordrende, og resultatene er jo uansett grunnen til at man gjør dette. Ikke minst fisker man på plasser der det helt utrolige kan skje, og det er selvsagt kicket i hvert fall jeg søker! Fiske på disse dypene vil i de fleste tilfeller inkludere ankring, noe mange kvier seg for. Ingen grunn til dette. Med teknikken der man kjører opp dreggen med kanne, er det latterlig enkelt, og dermed ingen grunn til å diskvalifisere seg selv fra litt "gutsing" på store dyp. Dessuten er det sykt spennende når det lugger til der nede! I de aller fleste tilfeller dreier det seg også om et rendyrket agnfiske, noe som gjør fisket langt mer avslappende enn det langt mer hektiske pilkefisket. Snakker vi båt, kan man i beskyttede fjorder klare seg med en åpen plastbåt på kanskje 14-15 fot, men på det åpne havet og i hardt vær er en større båt på 16-20 fot med overbygg langt sikrere, og mer behagelig. Når det gjelder dregg er et ploganker på 7,5 kilo samt 10 kilo kjetting mer enn nok for å holde en båt på 18-20 fot selv i hard strøm. Den totale taulengden bør være minst 1,5 ganger fiskedypet, helst det dobbelte. Tar man seg bryet med den såkalte surringa på dreggen slipper man å miste den dersom dreggen sitter fast i bånn. Tau på 6-8 millimeter tykkelse holder lenge. Med en STOR sjakkel og en 30-liters kanne samt ei murebøtte til tauet er man klar for dypets utfordringer. Om plassene er kjente er det greit dersom man har en nøyaktig posisjon på GPS. Sjøkart har en viss misvisning, og små avvik kan gjøre store utslag. Det skal fiskes i skrenter med hard bånn! Midt i steinrøysa med helling på 30-60 grader som stuper ned mot dypet står gutta, men de står også selvsagt der det er brattere eller flatere! Oppå grunnetopper på dypt vann får man selvsagt også fisk, men det er som nevnt skrentene som gjelder. Dermed er det sagt at et gromt ekkolodd er til stor hjelp. Dette koster selvsagt noen kroner, men er sammen med en GPS gull verdt, og til syvende og sist en nødvendighet. Stor uteffekt og smal transducervinkel. Lowrance ruler!
Den avgjørende ankringen
Man finner en egnet plass ved hjelp av sjøkartet, kjører opp over plassen med blikket stivt festet på ekkoloddet og kjører over skrenten fra flere forskjellige vinkler for å finne ut hvordan den ligger. Man legger seg over plassen man har bestemt seg for å fiske på, og markerer dette på GPS'en. Driftretningen og -farten noteres. Når man har dannet seg et klart bilde av hvordan man driver over plassen, kjører man i rett linje opp mot driftsretningen og passerer fiskeplassen. Hvor langt man passerer er avhengig av hvor raskt båten driver tilbake, hvor kjapt dreggen synker og selvsagt dypet. Deretter må man være kjapp: Dreggen slippes ut, og sørg for at kjettingen ikke får en floke på seg. Jeg har opplevd dette noen ganger, og resultatet er at man ikke får kjørt dreggen helt opp til kanna, og man må heise dreggen med armkraft. Tauet skal selvsagt ligge pent oppkveilet i murebøtta slik at det renner pent ut. Ikke velg et stivt tvinnet tau (det billige blå fra Biltema) men en mykt flettet type! Når dreggen tar bånn fortsetter man å mate ut tau til man ligger over den valgte plassen. Har man drevet forbi, får man sakte kjøre opp mot plassen mens man tar inn tau. Har man kjørt opp for kort, kan man oppleve at man ikke får feste før man er forbi, og har man kjørt opp for langt, risikerer man at man fortsatt ikke er på plassen når alt tauet er ute! I såfall; kjør opp dreggen og dregg opp på nytt. Å være presis er HELT essensielt. Dette kan høres vanskelig ut, og det er det, men det er det viktigste man gjør i løpet av fiskedagen. Å la det skure for deretter å ligge ute på mudderbånn og mate slimål og svarthå er bortkastet tid!
Fisket og utstyret
Dreggen har fått feste, tauet er festet, og man ligger rett over en dypskrent med kanskje 240 meter vann under kjølen. Det er på tide å rigge opp utstyret! Mens man gjerne vil ha stive stenger når man pilker, er mykere stenger å foretrekke når man meiter. Ei grom stang er Fenwicks Seahawk Offshore i klasse 10-30 pund eller 15-40. Det eneste negative med disse, er at snellefestet idiotisk nok strammer nedenfra og opp, noe som gjør at snella lett løsner under fighten. Med sikkerhetsbøylen som de fleste havfiskesneller har, løses dette problemet noe, men et snellefeste som strammer ovenfra er klart best! Er det sjanse for kveite og håkjerring kan man kanskje også snuse på en enda kraftigere stang, men jeg bruker gjerne 10-30 punderen, og den tåler mer enn man skulle tro. Et rimelig "raie"-alternativ er en Walton stand-up i klasse 30 pund. Her er det krefter! I tillegg er den laget i massiv glassfiber, noe som gjør at den tåler ei uke på E6 uten å ta kvelden. Når det gjelder sneller, har Shimanos TLD-sneller det som kreves. Penn Senator er selvsagt heller aldri feil, selv om de er tunge. Også de tåler ti runder mot Tyson. Sneller med ører for feste av seletøy er avgjørende dersom man får på noe virkelig digert! Togiret eller engiret, spakbrems eller stjernehjul? Jeg har prøvd begge deler, men har aldri hatt noe skrikende behov for spakbrems her hjemme. Togiret snelle er derimot en stor fordel når det skal sveives langt og tungt. Shimanos TLD togirete i str 20 og 30 er helt rå, men et billigere alternativ er Okumas Titus Graphitesneller. Snøre er multifilament rundt 0.30. Jeg hater vanligvis det stive Fireline, men til dette fisket er det et greit snøre. Holder uansett en knapp på Power Pro. Mykere varianter er greie til kasting og dorging, men til dette fisket er det slitasjestyrken som teller, og der er de to nevnte snørene i særklasse! Innerst på snella er det vanligvis en tapp man fester snøret i. I motsatt tilfelle bruker man noen meter vanlig sene innerst, eller legger en runde med dobbeltsidig tape rundt spolen. Ellers kan man oppleve at hele snøret slurer på spolen, og da er det ikke enkelt å pumpe opp storfisk! Snøret spoles HARDT! på snella. Snøret skal være spolt på så hardt at det ikke gir etter når man presser hardt på spolen med begge tomlene. Sjekk også hver femtiende meter at snøret ikke skjærer ned i underliggende snørelag når snøret dras av snella for hard brems. Vær nøye her!
I enden av multisnøret lager man en Bimini Twist. Dette er en knute med dobbeltsnøre som gir 100% bruddstyrke. En dråpe eller to med superlim sikrer knuten. Vær veldig nøye her! Så kommer tida for top-shot! Dette er 20-30 meter sene som brukes nederst. Bruker man multilina helt ned til tacklet kommer man til å angre bittert på dette. Floker på tacklet og snørebrudd er hva man vil oppleve. Topshoten bør ligge på rundt 0.90. Dette er stivt nok til at tacklet sjelden floker seg, og tykt nok til at eventuell slitasje langs bergskrenten ikke er så kritisk. Dessuten er det enklere å knyte sena til tacklet enn multifilament. Tenk på multisnøret som fluesnøre og backing, og topshoten som fortom! Uniknuten kan brukes til å skjøte multifilament og topshot, men den sterkeste knuten er en Albright Knute med superlim. En vanlig blodknute vil gli! Multifilamenten bindes med dobbelt snøre fra løkka fra Bimini Twist-knuta. Trim knutene pent med et barberblad, eller surr knutene med vokset tanntråd i endeløse rader med halvstikk. Mye jobb, men det er verdt det! Inn på topshoten tres en svirvel med hempe. I denne hempa festes søkket. Ha en ladning i vekter mellom 300 gram og en kilo. Dette vil gli på snøret, og man kan skifte søkkevekt etter dyp og strøm uten å kappe noe som helst. I enden av sena festes en stor og kraftig svirvel med hempe, stor nok til at den fungerer som stopper for svirvelen søkket er festet i. En plastperle mellom svirvlene vil beskytte knuten, og anbefales sterkt! Tackelene er enkle! En 1 meter lang senestump på minst 1,2 millimeter (disse gutta har tenner!) med en svirvel i den ene enden, og en krok i den andre. Svirvelen fra fortommen koples innpå hempa i snøreenden, og man har et glidetackle der man med et enkelt håndgrep kan skifte fortom (og dermed også tykkelse, materiale og kroktype samt størrelse) og søkke med enkle håndgrep. Har prøvd så vel vanlige J-kroker og sirkelkroker, og ved fiske på disse dypene er sirkelkrokene helt overlegne! Har bare funnet to typer som funker, nemlig Owner Mutu i 9/0 og 11/0 samt de to største fra VMC med nålespiss. Mustad, Eagle Claw og de mindre fra VMC er nemlig supersløve! En lysstav på 7,5 cm teipet fast med klar tape 30-40 cm over kroken (la tapen få noen runder rundt fortommen først, ellers glir lysstaven ned til kroken) hjelper på fangsten. Noen bruker også lysslange tredd nedover hele fortommen, og dette hjelper både mot floker og slitasje. Som agn gjelder ting som lukter, og sitter sikkert! Sei sitter bra, men lukter lite. Sild lukter enormt bra, men sitter dårlig dersom den ikke er halvfrossen eller blodfersk. Makrell er kanskje det beste kompromisset. Fileter av horngjel er glimrende! Man kan bruke hel fisk, eventuelt fisk skåret på skrå på langs, men fileter sprer mest lukt, noe som er essensielt på disse bekmørke dypene. Litt luktestoff er aldri helt feil. Bare så dumt at det meste vaskes av på vei ned mot dypet. Rod Hutchinson og Starmer har i hvert fall ting som lukter hvalfangst året etter, og som leverer fisk! Bruker man sirkelkrok, er det viktig at store deler av krokgapet, samt hele krokspissen er fri.
Å gjemme en sirkelkrok i agnet gjør man bare en gang! Men også den tradisjonelle kroken skal ha helt fri krokspiss! Fileten festes ved at man stikker kroken gjennom fra halesiden ca. 2 cm fra enden, inn fra kjøttsiden og ut på skinnsiden. Noen cm lengre ned på fileten trer man kroken tilbake, og så en gang til. Nå går kroken tre ganger gjennom fileten slik at den stikker ut på skinnsiden. Sørg for at den er tredd på slik at fileten henger så strømlinjeformet som mulig! Fileten trekkes deretter oppover krokstammen og med det første stikkhullet over krokøyet slik at den øverst fliken havner på oversiden av krokøyet. Her surres den stramt fast med tallrike runder med elastisk surretråd av den typen man brukte til laksefiske med reke. Eventuelle luktestoffer bør ikke påføres før nå! Tacklet slippes over ripa, og man bremser spolen lett mens man slipper ned. Når tacklet etter langt om lenge tar bånn, strammer man opp, og nå setter man i gang en ustoppelig dunking av søkket mot bånn. Dunk, dunk, dunk, dunk!! Nedi dypet er det mørkt som natta, så lyden av et søkke som dundrer i bånn er ofte sammen med lukta av agnet det som lokker fisken inn. Lysstaven hjelper også til. Når man ligger langs en skrent kan dypet forandre seg raskt i takt med at båten svinger på dreggen. Sørg for at en konstant bånnkontakt opprettholdes! Noen foretrekker å frikople snella og holde tommelen på spolen, mens jeg liker å stille bremsen akkurat så løst at det så vidt ikke kryper av spolen når jeg rolig dunker søkket i bånn. Et hardere løft i stanga, så skal det rusle ut noen cm. Hogget kjenner man oftest som en hissig risting og røsking. Noe griper tak i agnet og glefser det i seg. Fort som f... frikopler man snella, evt slipper pent opp med tommelen dersom denne fungerer som brems. Slipp så søkket ROLIG ned til det stiller seg på bånn. Ikke slipp det raskt ned! En kilo bly dundrende ned i skallen kan skremme vannet av fisken! Med søkket på bånn kan fisken for frikoplet spole dra med seg agnet så langt det ønsker. Avhengig av utviklingen venter jeg alt fra fem til kanskje 30 sekunder før jeg kroker. Når jeg etter de første hissige røskene får et jevnt "run", drar jeg opp bremsen, peker stanga ned mot sjøen i 45 graders vinkel, og sveiver raskt og jevnt dersom jeg bruker sirkelkrok. Husk at det kanskje er ti meter vannrett snøre fra søkket til fisken, ergo må man sveive disse ti metrene før man har direktekontakt ovenfra og ned med fisken. Med vanlig krok sveiver man som en villmann til det er helt stramt, og hiver deretter stanga bakover i et meget brutalt tilslag. Man sveiver igjen som en gal og gir et nytt heftig tilslag til man har direktekontakt. Med sirkelkrok sveiver man bare fisken på til stanga står ned i sjøen og pumper. Sitter ikke fisken slipper man ned og håper at den prøver seg igjen. Ofte gjør den det! Stangbelte og seletøy er en utrolig fordel når man skal pumpe større fisk opp fra kanskje 250-300 meter. Snakker man ordentlig storfisk er man nesten sjanseløs uten! Moderne saker a la Black Magic og OTR er vel hva som må til når de store håkjerringene skal opp, men er faktisk ikke så dumt til det dype fisket her hjemme heller! En kraftig klepp i skallen lander fisken greit. I Norge er potensialet på brosme 15-20 kilo, mens det er linefanget lange på 56 kilo jeg har hørt om! Å prøve å slippe ut lange og brosme er nesten like dumt som å drepe en asp, så vit at noe av det beste jeg får, er fileter av nevnte fisker (særlig brosma er KONGE, og går sei og torsk en høy gang som matfisk) sprøstekte og panerte, alternativt surret i rømme!
PS: IKKE stikk hånda eller fingrene inn mellom gjellene på disse fiskene! (Hvis du lurer på hvorfor, så prøv det èn gang!!!)