 |
Foto: Karl Inge Stumo |
Lyren går ofte nærmere land og grunnere enn seien. Seien har også en nordligere utbredelse. Seien kan gå i store stimer, mens lyren heller opererer i mindre flokker.
Seien blir også større enn lyren, men i kampvilje er de temmelig jevnbyrdige. Lyrens karakteristiske dypdykk inntil båten er godt kjent, likeså seien langrusninger og tunge stanging i dypet.
Lyr -hvordan?
Som nevnt går lyren nærmere land og grunnere, og de største lyrene får man ofte rundt de ytterste skjærene ute i havgapet på nordvestlandet og utenfor Trøndelagskysten. Over grunnetoppene fungerer pilk og opphenger bra, men det morsomste fisket har man uten tvil ved kastefiske fra land eller båt med lettere utstyr. Som pilk bruker man gjerne flagrende varianter (f.eks Stingsilda fra 75 til 25 gram), og som opphengere kan man bruke det meste fra opphengerfluer via jiggkropper til gummimark fra Bull. Pilk med rolige bevegelser i alle vannlag.
Kystvobblere eller sildesluker på 15-30 gram kombinert med en lett tohånds haspel og 0.30, evt. multisnøre på halve diameteren sene er ideelt ved kastefiske. Langs stupbratte fjell kloss i land kan man finne fisken, men de hvasseste plassene er som nevnt frittliggende skjær ut mot det åpne havet der sjøen bryter. Ofte finner man fisken på lesiden der det ofte ligger hvitt skum og driver. La sluk eller wobbler synke noen meter før man starter en rask og uregelmessig innsveiving. Hogget kommer plutselig og brutalt! Pump fisken inn, men vær klar for de klassiske rusningene med mot bånn, for de kommer ufeilbart! Å ha blokkert brems er dermed sjelden noe sjakktrekk. Lyren er sjelden spesielt kresen, men innimellom kan den være sær i kosten. Opphengerfluer kan være det som knekker gåten, men i såfall bør man lage et tackle på minst 0.50. Ellers kan to store lyr ryke sena seg i mellom. Jeg setter ofte lyren ut igjen, men beholder gjerne en fisk eller to til middag. Stekt lyrfilet er snadder! Et stunt med suppe basert på lyr ga også positive reaksjoner fra gutta rundt bordet.
Sei - hvordan?
Seien finner man nesten overalt, fra områder der den går tett på land til plasser langt utpå havet over store dyp. Det er ofte her man finner de største. Mens man oftest klarer seg med lettere utstyr til lyren, bør man rigge til kraftigere saker når det er snakk om storsei. På plasser der storseien går på dypet er ofte et aktivt og oppsøkende fiske det eneste rette. Pilk og opphenger funker stort sett de fleste ganger. Det etter hvert kjente fisket med sprederbom kan være svært effektivt. Svenskene trodde de oppfant kruttet på midten av 90-tallet, lykkelig uvitende om at en langhåra trommis fra Tigerstaden hadde hatt hell med dette i flere år allerede. Stanga til dette fisket bør ha en viss lengde, gjerne rundt 8 fot. Den skal ikke være for stiv! En 10-30 punds stang holder ofte lenge, og så lenge man kun bruker èn krok. Snella bør være lett og med høy utveksling. Her skal det sveives! En stor Ambassadeur, en liten Shimano TLD 15 eller en Speedmaster er konge. Fylt med multisnøre på 0.20-0.25 er man godt rustet. 15-20 meter topshot i rundt 0.80 er greit. En sprederbom (Sølvkrokens største eller Halibut Boom) kroner verket. Bruk en kulelagersvirvel mellom topshot til bommen, og tre gjerne en plast-eller gummiperle innpå sena. Hvis man er uoppmerksom kan man sveive bommen opp i toppringen så det synger, og knuten kan ryke. Et søkke på rundt 300 gram holder vanligvis lenge. En fortom på 0.60-0.70 på noen meter holder også i massevis. I snøreenden kan man bruke en jiggkropp i psykedeliske farger, en vobbler, en Apex eller en gummimark. Har hatt mest hell med det siste i hvit farge og str. 8/0. Lette dorgesluker har jeg også hatt hell med. Moroa slippes kontrollert ned til bånn og sveives deretter raskt og uregelmessig oppover. Med en telleverksnelle holder man kontroll på hvor fisken står i vannlagene, ellers kan man telle antall slag snøreføreren tar. Man får også kjøpt Shakespeare og Ryobi telleverk man spenner på stanga. Finnes det èn finnes det flere, så å avmerke plassen der fisken hogger med en GPS er smart.
Når fisken hogger, gir man ikke tilslag, men fortsetter å sveive til stangtoppen står ned i sjøen. Husk å ha stilt bremsen skikkelig! Etter et par tunge røsk pleier gjerne større sei å dra på langtur ned i dypet, noe den gjør med jevne mellomrom helt til den er oppe. Selv om seien tåler trykkforandringer langt bedre enn torsk, lange og brosme, kan den allikevel være sprengt dersom den er tatt på store dyp. I motsatt tilfelle kan man sette den tilbake, men seien er ingen truet fisk, og man kan derfor ta den med seg med god samvittighet. Seibiff med løk er sjef!