Rømning av laks

FORORD

Fra den spede begynnelsen på 1970-tallet har norsk oppdrettsnæring vokst til en kjempeindustri, som gir arbeid til tusenvis av personer i hele landet og er medvirkende til Norges overskudd på handelen med utlandet . Produksjonen er oppe i flere hundre tusen tonn laks i året og det er ikke mange fjorder i Norge som ikke kan skryte av et eller flere anlegg for oppdrett av laks . Dessverre havner en del av denne fisken utenfor merdene, og det var denne problematikken vi så på i vårt prosjekt.

Materialet til denne oppgaven ble samlet inn fra oppdrettere i Hordaland og Nordland. Oppgaven ble gitt av Axel R. Anfinsen, Fiskeridirektoratet, som også har vært vår eksterne veileder, takk for all hjelp.

Oppgaven ble skrevet på Høgskolen i Bergen, Bioproduksjonsavdelingen. Vår veileder på skolen har vært William O`Connell, takk for all hjelp og støtte. Vi vil også takke Siv Holen for praktisk hjelp. En takk går også til medstudenter og forelesere for et hyggelig arbeidssmiljø. Vi vil også fremheve det gode samarbeidet vi har hatt med næringen, representert ved Marit Solberg, Vestnorsk Havbrukslag, Marit Bærøe Nordland Fiskeoppdrettere og Håvard Vannebo, Norsk Fiskeoppdretteres Forening. Takk til alle oppdrettere som tok seg tid til å svare på undersøkelsen, og dermed gjorde det mulig å gjennomføre denne oppgaven.

INNLEDNING

Statistikk
Den offisielle fangststatistikken indikerer at de rapporterte laksefangstene er redusert fra om lag 300 000-500 000 individer i 1970-årene til 200 000-300 000 individer i 1990-årene. Da er det ikke tatt med hensyn til forbedringene i statistikken. Rømt oppdrettsfisk har i økende grad kommet inn i fangstene siden begynnelsen av 1980-tallet, spesielt i fisket på kysten og i enkelte elver. Rømt laks utgjør i gjennomsnitt ca 20% av de innrapporterte fangstene i perioden 1989-97. Når fangststatistikken korrigeres for innslaget av rømt oppdrettslaks, har de samlede fangstene av vill laks i sjø- og elvefisket variert mellom 150 000-250 000 individer i årene 1990-97(NOU, 1999)
Norge har verdens største bestand av atlantisk laks og særlig det store antallet vassdrag med egne stammer er enestående i verdens sammenheng,vi har mellom 400 og 650 vassdrag med laks, men ikke alle disse har store nok mengder laks til at en kan si at de har en egen stamme. Alt er allikevel ikke bare positivt for laksen i Norge, vi regner med at laksen er utryddet i 42, truet i 55 og sårbar i 154 vassdrag (NOU, 1999). Som verdens viktigste område for villaks har Norge et særskilt ansvar for å ta vare på laksestammene våre.

Laksen som ressurs i Norge
Laksen har vært høstet i Norge siden vi begynte å bosette oss her oppe etter siste istid, og det er ikke uten grunn at det finnes en by eller bygd ved omtrent hver eneste elvemunning langs kysten vår. Det meste av fisket foregikk i elvene eller i elveosen. Mot våre dager er dette forholdet forskjøvet mot elvene igjen ettersom bestandene har minket og antallet sportsfiskere har økt kraftig.

Oppdrettsnæringen 1970-1998
Oppdrettsnæringen i Norge er bygget opp fra de gamle tradisjonene rundt klekkeridrift og utsetting av atlantisk laks. Fra den spede begynnelsen helt på slutten av 1960 tallet klarte Norge i løpet av et par tiår å bygge opp en betydelig næring. Næringen bidrar i dag i stor grad til sysselsettingen langs kysten og skaffer Norge store inntekter, bare olje&gass er viktigere. Utviklingen skjøt fart da man begynte å sette laks og regnbueørret i nøter i sjøen. De populasjoner av laks som benyttes i oppdrettstammer i dag, stammer i hovedsak fra fire avlslinjer som firmaet Akvaforsk etablerte på 1970-tallet. Disse linjene er overtatt og videreført av andre selskaper. Avlspopulasjonene tok utgangspunkt i vill laks fra ca 40 elver, og de opprinnelige fire årspopulasjonene har vært gjenstand for systematiske avlsprogrammer i seks til sju laksegenerasjoner. Avlsmålene er utvidet fra opprinnelig tilvekst, til å inkludere alder ved kjønnsmodning, furunkulose resistens, resistens mot infeksiøs lakseanemi og filetfarge i 1994, og til slutt fettinnhold og fettfordeling i 1995. (NOU, 1999). Avlsprogrammene, har medført at populasjonene som opprinnelig var nokså likt fordelt på de 40 opprinnelige elvestammene, har endret sammensetning. En av årgangene er dominert av arvestoff fra Namsen stammen, den andre årgangen representerer en blandingspopulasjon fra flere elver, den tredje årgangen domineres av laks med arvestoff fra Gaula- og Nidelv stammene, mens den fjerde årgangen stammer fra en blandingspopulasjon som domineres av arvestoff fra Vosso og Årøyelva. Både gjennom avl og tilfeldigheter er altså arvematerialet fra de opprinnelige 40 elvebestandene blitt redusert. Det foreligger ikke fullstendige genetiske profiler verken på oppdrettslinjene eller ville bestander og dette vanskeliggjør forvaltningsarbeidet.
Oppdrettslaksen har altså felles genetisk utgangspunkt med vill laks Etter avls arbeid har en endt opp med en forbedret fisk, forbedret for oppdrett. Selv om næringen har vært konsesjonsregulert har produksjonen økt fra noen få tusen tonn i 1980 til ca 330 000 tonn i 1997. Eksportverdien i 1997 var 7.66mrd kroner. Man regner med en årlig vekst på ca 8-10% i årene fremover og den årlige produksjonen var i 1999 på 410 000tonn laks. Det går direkte fly til Japan hver uke med fersk fisk og trailerne går nærmest i kolonner nedover mot kontinentet. Norge står for ca 50% av lakseproduksjonen og har hele tiden vært et foregangsland, f.eks. innenfor områder som vaksineutvikling og genetisk arbeid. Siden starten er produksjonskostnadene sterkt redusert og det samme er inntektene pr. kg laks. Næringen blir nå mer og mer dominert av store selskaper med mange konsesjoner, ofte i flere land.
Settefiskanlegg produserer smolt til matfiskanleggene som i løpet av kort tid har slakteferdig laks klar. Livssyklusen til en laks på 3-4kg kan i gunstige tilfeller bli kuttet ned til to år, mot minst seks år i naturen. Med på denne prosessen er også norske forprodusenter som har fått uvurderlig kompetanse fordi de har jobbet sammen med oppdretterne siden starten. Brønnbåter, slakterier og foredlingsindustri jobber kontinuerlig for å få fraktet og bearbeidet all laks som blir produsert i disse undersjøiske siloene

Oppdrett i dag

Anleggtyper
Ved siden av åpne anlegg i sjøen har en lukkede anlegg. Disse består av presenningsposer opphengt i flytelegemer i sjøen med et kontrollert inn- og utløp på lik linje med landbasert anlegg. Lukka anlegg stiller særegne krav til lokalisering pga. vanninntak og følsomhet for store bølger. Lukkede merdanlegg har en del fordeler i forhold til landbaserte anlegg. Det er mye lavere kapitalkostnader, en kan delvis bruke eksisterende flyteanlegg, pumpehøyden blir lavere, og ved gunstig lokalisering vil også rørledningene bli korte. Lukkede anlegg er mye mer rømmings sikre enn åpne anlegg. Det kan bygges anlegg på land, hvor problemet med rømming er nærmest eliminert. Dette er pr. i dag ikke økonomisk forsvarlig, og vil nok også kunne skape problemer da de vil være svært plasskrevende.

Noten
Dagens oppdrettsprodusenter har ulike måter å få fisken gjennom produksjonsprosessen på, men en del prosesser, prosedyrer og utstyr er relativt like. De som har merder i sjøen kan regulere fiskens muligheter til svømming og til å velge dybde ved evt miljøendringer. Ønsket om store merder blir imidlertid balansert opp mot at det skal være mulig å håndtere merden og holde kontroll med fisken. Store merder med mye fisk medfører også at tapene blir svært store hvis merden havarerer og lignende. I tillegg blir risikoen større når en skal sy fisk over i rene/nye nøter, eller ved utbytting til nøter med øket maskevidde.
Det finnes også ulike sammensetninger av nøter. Enkelte kan ha finmasket not i bunnen for å lede dødfisk, ekskrementer og forspill inn i evt lift-up system (lift-up bruker trykkluft til å pumpe dette fra bunnen av noten og opp i oppsamlingskasser ved anlegget.) . Dette er mest vanlig på stål- og tre anlegg, bare sjelden ved plast merder siden de står mer spredt. Det blir hovedsakelig benyttet tre typer not. For fisk som kommer fra settefisk anlegg brukes nøter med liten maskevidde . Når fisken blir større blir den sydd over til nøter med større masker. Disse har to forskjellige bunn element knyttet til bruken av lift-up systemet. Originalt var det like masker over hele noten , men for å få forspill med opp i kassene på land har de nyeste nøtene fine masker i bunnen.
Ved sending av fisk til slakteri er det stor fordel at nota har jevn maskestørrelse siden denne typen er sterkere enn lift-up nøtene. Dermed er det duket for en del ekstra arbeid når en først må sy fisken inn i løsmerd før brønnbåten kommer. Siden fisken allikevel skal sultes før slakting passer det bra inn i prosessen å sy den over i løsmerd. For å få fisk fra en not til en annen bruker en å sy nøtene sammen og la fisken svømme fritt over til neste samtidig som en tørker noten opp i bakkant. Det fungerer nesten likt som å tømme et bærenett for vann. Metoden er relativ rask og ganske enkel.

Sortering
Ute på et anlegg er det vanlig å sortere fisken, oftest i forbindelse med slakting. En sorterer gjerne ut fisk over en viss størrelse for slakting i løpet av vår/sommer og høst etter ca ett år i sjø. Årsaken er dels at det ikke svarer seg å slakte fisk under en viss størrelse (ca 3 kg), dels at en ønsker å slakte ut de store individer tidlig, da en antar at disse vil bli kjønnsmodne i løpet av høsten. Selve sorteringen er ofte et stressmoment for fisken. Det er nemlig nødvendig å presse den sammen slik at en kan få den inn i pumpe systemet. Sorteringsmaskinen blir nytta til å skille fisk med forskjellige størrelser ut i to nye merder. Maskinen fungerer på lik linje med ei pengesorteringsmaskin. Fisken blir pumpa opp fra merden gjennom ei luftpumpe, dvs en pumpe drevet av luft som blir tilsatt på ca fem meters dyp, denne luften drar med seg vatn opp til overflaten og videre opp til sorteringsmaskinen uten å skade fisken nevneverdig. Dessverre kan fisken sette seg fast inne i selve rørsystemet, noe som fører til mye død fisk dersom en ikke får ordnet det kjapt nok. Det kan samle seg hundre fisk i slengen , disse bruker O2 og vil da naturligvis dø innen kort tid. Sorteringen hjelper også oppdretteren til å få kontroll over mengden fisk som skal leveres, evt finne rett biomasse for videre foring.

Transport
Både når fisken kommer til anlegget og når den skal slaktes er det nødvendig med et transportmiddel. Når smolten kommer til anlegget er den relativ liten og treng derfor mindre oksygen en voksen fisk. Fisken er svært følsom og mister lett skjell i denne fasen av livet. Lasting og lossing av fisk foretrekkes derfor utført på mest mulig skånsom måte enten med våthåv eller gjennom rør der det er høydeforskjell mellom transportmiddel og merd. En kan også bruke skrupumpe eller lufthevert (som på sorteringsmaskin) alt etter hvilket transportmiddel en har. En del oppdrettere som har anledning til det henter fisken direkte via sleping av plastmerd, men andre transportmiddel som lastebil, brønnbåt og av og til helikopter er også brukt.
Ved slakting i Norge er det normalt å transportere fisken i levende tilstand til slakteriet via brønnbåt. Fisken hentes fra merden ved å håve den med våthåv koblet til ei kran på båten. Selve frakta er svært stressende for fisken noe som virker negativt inn på kvaliteten. Derfor har en rekke lakseslakterier opprettet ventemerd hvor fisken kan hvile 1-2 dager etter stresset ved transporten. Dette er derimot kun forbeholdt visse regioner av landet for eksempel Hordaland. I andre fylker som Sør Trøndelag har fylkesveterinæren ikke tillatt ventemerd pga. frykt for sykdomsspredning.

Avlusing
Avlusing foregår på to måter: Tilsetninger i foret og ved bruk av kjemikalier i sjøen. Ingen av disse metodene burde føre til økt rømming, med mindre fisk skal flyttes.

PÅVIRKNING AV DE VILLE BESTANDENE.

Oppdrettsfisk rømmer gjennom hele livssyklusen. Fisk som rømmer før den er smoltifisert har mindre sjanse for å overleve. Selv om dødligheten er ulik for rømt fisk avhengig av alder og tid på året for rømning, viser det seg at rømt fisk fra alle faser i matfiskproduksjoner bidrar til forekomsten av rømt laks i naturen. For fisk som er rømt, er det flere forhold som avgjør om den får gyte, som regel i konkurranse med vill laks. Disse forholdene, og andelen rømt fisk i gytebestandene er sentrale for å avgjøre størrelsen av genstrømmen fra rømt til vill fisk. I dag forekommer det rømt laks både i havet, langs hele kysten og i elvene. Det er imidlertid betydelige forskjeller i antall og andel rømt fisk fra elv til elv og fra region til region. Det er generelt registrert mindre rømt laks helt nordøst og lengst sørøst i landet. Forekomstene av rømt laks er særlig store i områder med stor oppdrettsvirksomhet. Også andre vassdrag enn de helt sør og nord i landet kan ha beskjedent innslag av rømt fisk. Dette gjelder elver som ligger langt unna oppdrettsområdene, eller mindre elver som munner ut nær større elver. Da vil de store elvene ofte trekke til seg den rømte laksen.
Det er dokumentert at oppdrettslaks er i stand til å gyte i naturen og etterlate seg avkom. Gytesuksessen er imidlertid dårligere enn hos vill fisk. Dette gjelder særlig hanner og fisk som rømmer seint i livssyklusen. Gytesuksessen er høyere for stor enn liten laks, for fisk som rømmer tidlig i livet og for laks som har vært få generasjoner i oppdrett. Høy tetthet av vill laks på gyteplassene begrenser gytesuksessen til den rømte fisken, gitt samme antall rømt laks.
Genstrømmen fra oppdrettslaks til de ville bestandene beregnes for de fleste bestander å ligge i intervallet 0 til 30 %. En lang rekke viktige laksebestander er i dag utsatt for en genstrøm som er langt høyere enn den beregnede naturlige genstrømmen mellom 2 til 7 %. (NOU, 1999)Den genetiske effekten av rømninger vil være særlig alvorlig på grunn av kontinuerlig og ensrettet påvirkning fra oppdrettet laks på vill laks. Denne påvirkningen har vært økende fordi oppdrettsnæringen vokser og de ville bestandene samtidig er nede på et lavmål.
I tillegg til tap av genetisk og biologisk mangfold kan rømt laks føre til :

• Tap av lokale, arvelege tilpasninger som kan gi økt dødelighet og redusert produktivitet.
• Oppgraving av vill laksens gytegroper fordi oppdrettsfisken vanligvis gyter senere enn vill fisken.
• Kryssing med ørret.
• Konkurranse mellom avkom av vill fisk og rømt fisk.
• Mer arbeid og økte kostnader til arbeid for bevaring av villfisken.
• Vanskeligere prosess for å ta ut stamfisk i elvene.

Videre har vi lakselusa som er et problem for både villfisk og oppdrettsfisk. Fremveksten av oppdrettsnæringen har medført at lakselus nå har et langt høyere antall verter i kystfarvannene hele året. Tidligere var kysten fri for versfisk i hele vinterhalvåret. Vinteren var derfor en flaskehals i rekrutteringen av lakselus for da var potensielle verter i sto utstrekning i vassdragene eller langt til havs. Tilstedeværelse av store mengder oppdrettslaks i kystfarvannene hele året har fjernet denne flaskehalsen. Det gjør at lus formerer seg hele året.
Norske laksebestander viser genetiske og miljøbetingede variasjoner fra bestand til bestand. Disse ulike tilpasningene til de ulike elver har utviklet seg over lang tid, og er dels arvelige. Dagens rømmingssituasjon utgjør en stor og alvorlig utfordring for bevaring av disse tilpasningene. Laksens presise orienteringsevne gjør at den kan komme tilbake til den elva den er fødd og tilpassa for. Naturlig feilvandring forekommer likevel, oftest mellom nabo elver. En moderat, naturlig feilvandring sikrer spesielt de små bestandene mot uheldige konsekvenser av tilfeldige genetiske påvirkninger og innavl. Stor feilvandring motvirker den lokale tilpasningen og kan gi redusert lakseproduksjon i forhold til vassdragets potensiale.
Fra midten av 1980-tallet har et stort antall rømt oppdrettslaks blandet seg med bestandene av vill laks i havet, langs kysten, i fjordene og i elvene. Undersøkelser i perioden 1989-1996 viste at fangster langs kysten inneholdt fra 34 til 54 % oppdrettslaks. I fjordene har innslaget i fiskesesongen vært fra 10 til 21 % og i elvene mellom 4 og 7 % i fiskesesongen. Oppdrettslaksen går imidlertid senere opp i elvene enn villaksen. I gytebestandene om høsten har derfor innslaget av rømt oppdrettslaks i hovedsak variert mellom 21 og 38 %. Variasjonene mellom vassdrag kan imidlertid være betydelig større, og i enkelte vassdrag er det opp i 70- 90 % rømt laks.( NOU, 1999)

RØMMINGSTALL

Rømmingsstatistikken, som utarbeides av fiskerimyndighetene, baserer seg på oppgaver fra oppdretterne. Statistikken er mangelfull fordi rømning åpenbart er mer omfattende enn det som fremgår av statistikken. Forsikringstallene viser at det ikke har vært særlig økning i antall skader de siste årene, men at antall fisk som har rømt per skade har økt langt mer. Fra 1996 til 1997 økte for eksempel utbetalingene fra forsikringsselskapene pga. rømning med mer enn det dobbelte. Det antas at dette knytter seg til økt bruk av såkalte stor merder. En slik merd kan inneholde mange titalls tonn laks, eller like mye eller mer enn årsfangsten i våre beste laksevassdrag, og hvis en slik merd blir skadet, blir rømmingstallene naturlig nok meget betydelige. Norsk lakseoppdrett drives slik at det er et betydelig svinn gjennom produksjonsprosessens ulike ledd. Det totale svinnet var i Norge ca 6% i 1997(Fiskeridirektoratet, 1998). Dette tallet er ikke spesielt høyt. I Skottland varierte svinnet i de forskjellige delene av landet mellom 4.5 og 17.9% i 1995. (Scottish Fish Farms-Annual Production Survey, 1997).
Svinnet faller i tre hovedgrupper: sykdom, rømming og uforklart svinn. Av det totale svinnet utgjør posten rømming mellom 2 til 5 %, mens uforklart svinn ligger mellom 40 og 60 %. Det er alminnelig antatt at det inngår en del rømt fisk i posten uforklart svinn. I statistikken er det først og fremst større rømmingshendelser som kommer inn under posten rømming. Propellskader, hull i not laget av sel eller oter og hull/revner som oppstår under driftsmessige operasjoner, er andre viktige årsaker. Det er viktig å være oppmerksom på den relativt kraftige veksten i oppdrettsproduksjonen, fra ca. 160 000 tonn i 1991 til 330 000 tonn i 1997. Dette gjør at tallet på rømt fisk kan være svært høyt og økende selv om den prosentvise andelen laks som rømmer er relativt lav og reduseres ytterligere. (Fiskeridirektoratet, 1998)

Bakgrunn
I 1997 hadde norsk oppdrettsnæring et svinn på 18.8mill fisk. Ca 3% av dette er rømming mens 51% er ukjent. Det virker klart at noe av dette svinnet også er rømning. Undersøkelsen til Vestnorsk Havbrukslag i 1998 var et forsøk på å finne ut mer om det jevne siget av fisk som rømmer og også hva som er de viktigste årsakene til at fisk rømmer. Resultatene her passer sammen med det andre har funnet ut, og viser at det bør være mulig å gjøre noe med problemet.
De viktigste årsakene til rømming synes å være:

- Sviktende driftsrutiner.
Spesielt i forbindelse med nøter. Nøtene i dag er blitt svært store og uhell her kan føre til store rømninger. Manglende vedlikehold og dårlige rutiner for behandling av not kan gi store utslag.

- Teknisk svikt
På tross av at det i dag finnes bransjestandarder for nøter er fremdeles svake/feilkonstruerte nøter et problem. Bruken av nøtene spiller her en stor rolle, fordi riktige rutiner for bruk og vedlikehold av utstyret vil avdekke mangler og tekniske feil. Nøter som er sterkt begrodd vil få mangedoblet vekten og således være svært utsatt for revning under håndtering, med store rømminger som mulig resultat. Andre viktige faktorer er rengjøring, lagring og ikke minst bruk av annet enn håndkraft i forbindelse med arbeid på/med not.

Figuren viser i hvilket livsstadium fisken har rømt. Figuren er hentet fra Nasjonal tiltaksplan mot rømming Mars 2000.

KONKLUSJON

Da svarprosenten var lav (15%) kan vi ikke trekke noen klare konklusjoner, men tendensene vil ofte samsvare med virkeligheten. Vi så også at våre resultater på de fleste spørsmålene stemte godt overens med resultatene fra Rogaland 1998. Det var stor forskjell i anleggstype, med nesten bare plast i Nordland og nesten bare stål i Hordaland. De viktigste årsakene til svinn ble oppgitt å være predatorer, at fisk går i oppløsing i tidlig sjøfase og feiltelling ved levering fra settefiskanlegg. De fleste oppdretterne mener at hovedmengden rømt fisk kommer fra store punktutslipp, og ikke fra jevnt sig av mindre rømminger. De viktigste årsakene til rømt fisk mener oppdretterne er manglende tilsyn/skifte av not, propellskade på not og gnag på not. Det er tydelig at største problemet ligger i nøtene. Det er også et klart flertall som mener at dårlig vær fører til at rømmingsfaren øker.
De fleste opplever også at de leverer mindre fisk til slakteriet enn forventet, men de fleste opplever ikke dette ofte. Feil i egne tall mener de fleste er årsaken til dette. De fleste oppgir at det skal en større rømming til før de melder fra til forsikringsselskapet enn til fiskeridirektøren. Det var også en klar tendens til at plastanleggene hadde mindre merder enn stålanleggene.

Svinnet i oppdrettsnæringen er stort, ca 6% (Fiskeridirektoratet, 1998) og vår undersøkelse tyder på at de offisielle tallene, som sier at 3% av dette er rømt fisk, er for lave. Innsatsen mot rømming bør derfor styrkes.
Når det gjelder rømming viser det seg at problemer med nøtene og dårlige rutiner er hovedårsaken til det meste av rømmingen, og innsatsen bør derfor rettes mot disse to punktene.
FORSLAG TIL VIDERE ARBEID

Vi mener at det vil være viktig å finne ut av når fisken rømmer, altså i hvilket stadie fisken er i når den rømmer. Prøvefiske viser at en stor del av fisken rømmer mens den er liten, rett etter utsett i sjø eller fra settefiskanlegg.( NFF, 2000) Ved å finne ut dette vil det være lettere å sette ressursene inn der de trengs mest.

• Noen tiltak, som for eksempel rist i avløpet til settefiskanlegg vil være svært rimelig, og en bør derfor finne ut om slike tiltak vil ha noen effekt.

• Det bør utarbeides faste rutiner for arbeidsoppgaver på anlegget, som notskifte.

• Det bør også lages faste rutiner for annen aktivitet knyttet til anlegg, som brønnbåt besøk

Kvalitetssikring av oppdrettsanlegg vil ifølge vår undersøkelse kunne redusere rømningen betraktelig. Dette er noe anleggene vil kunne tjene inn, da feil og uhell ikke vil forekomme i samme grad som før. En godt kjent setning sier at 20% av feilene står for 80% av skadene. Hvis dette også gjelder for oppdrett, vil arbeidet med å forbedre rutiner fort bli tjent inn.

• Det bør lages et bedre system for kontroll av anlegg. Med faste spesifikasjoner for anlegg og fortøyning vil en lettere kunne bruke de erfaringer en har til å bli kvitt anlegg som er foreldet eller ikke tilfredsstiller kravene.

• En gjennomgang av de anleggene som har hatt store havarier de siste årene, vil kunne gi en pekepinn på hvor man bør styrke kontrollen.

• Ansvarsforholdet for ventemerd ved slakteri bør klargjøres, og inspeksjon av disse bør følge inspeksjon av slakteriet.

• Det bør undersøkes om det er svinn i disse merdene, og hvordan kvaliteten på de er.

• Faste rutiner for vedlikehold og notskift bør utarbeides.