Generelt om laksen

Skrevet av Rèmy Ekornseter

Laksen er den mest ettertraktede sportsfisken i Norge. En skikkelig kamp med den store, sølvblanke fisken står som høydepunktet i mange sportsfiskeres drøm. I Norge finnes laksen i 400-450 elver langs hele kysten. De senere årene er imidlertid flere elver, særlig på Sørlandet, blitt tomme på grunn av forsurning. Kraftutbygging og forurensing har ført til sterk tilbakegang i mange elver. Parasitten Gyrodactylus salaris er også en alvorlig trussel mot laksebestanden vår. I følge offentlig statistikk fiskes det hvert år 1,5-2 mill. kg laks i Norge. Minst 80-90 % av dette har hittil blitt tatt i havet. Laksens enorme popularitet har ført til at visse laksestammer er hardt overbeskattet. For å gjenoppbygge de norske laksestammene ble det fra 1989 kun lov å fiske med kilenot, krokgarn, lakseverp, dorg, stang og håndsnøre i sjøen. Fisketiden med stang i elvene skal fastsettes etter hver enkelt laksebestands størrelse. En rekke elver er blitt fredet noen år for å bygge opp igjen laksestammen. Hver elv har sin spesielle laksebestand. I noen elver er laksen liten, mens den i andre elver kan være meget stor. En kort og bred laks er vanlig noen steder, mens en lang, slank laks er vanlig andre steder. Også de enkelte sideelver kan ha sin spesielle bestand. Tiden for oppvandring i elva om våren/forsommeren er også forskjellig i ulike elver. I Norge har vi også to kjente stammer av relikt laks, dvs. laks som aldri går ut i sjøen. Disse finnes i Byglandsfjorden i Setesdal, hvor den kalles blege, og i øvre deler av Namsen, hvor den kalles småblank.

Når laksen blir kjønnsmoden får den et meget karakteristisk utseende. Hannene er rustrøde og har en stor krok på underkjeven. Hunnene er mer gråaktige i fargen og mangler underkjevekrok. Gytingen foregår som oftest fra oktober til desember. Gyteplassene finnes i rennende vann på områder med litt grov grus. Vanndybder fra 0,5-3 meter i utløpet av større kulper blir oftest benyttet. Laksen forsvarer sin gyteplass meget godt, og er det flere hannlaks i samme område, kan det bli harde kamper mellom hannlaksene noe som kan være ganske så fascinerende å se på. Rogna legges ned i gytegroper samtidig som den befruktes. Deretter graves den over med et 10-40 cm tykt gruslag. En laksehunn gyter ca. 1000 egg pr. kilo kroppsvekt. Konkurransen mellom laksungene er hard. Hver laksunge, smålaks og mellomlaks forsvarer sitt revir hvor den finner mat og skjul. Laksunger som ikke får noe revir, går til grunne. En laksunge i elvedrakt kan forveksles med en ørretunge, men kjennes på de store, blågrønne fingermerkene på siden av kroppen og på de store brystfinnene. I de tempererte vassdragene i det sørlige Norge vandrer ungfisken ut i havet etter 2-3 år i elva. I kalde bre-elver og i Nord-Norge står den gjerne 4-5 år, maks 6 år i elva før den vandrer ut.

Tidlig om våren forandrer de laksungene som skal ut i havet utseende. De blir blanke, samtidig som de blir lengre og slankere. Denne kroppsformen er godt egnet for å svømme langt, og den blanke fargen gir god kamuflasje i sjøen. Laksungene gjennomgår fysiologiske forandringer som gjør at de tåler saltvann. De kalles nå smolt. Størrelsen ved utvandring er 12-18 cm. I norske elver foregår smoltutvandringen i perioden mai - juli, tidligst i Sør-Norge og senest i Nord-Norge. Om natta slipper smolten seg i stimer med strømmen nedover elva mot havet.
I havet vandrer smolten med kyststrømmene mot de store oppvekstområdene. Under smoltvandringen er dødeligheten stor, og måker, fiskeender, sei, lyr og torsk er store fiender. I begynnelsen spiser smolten insekter på havoverflaten, men går senere over til å spise krill, blekksprut og småfisk som sild, sil, lodde og lysprikkfisk. Selve oppveksten ser ut til å foregå i de store strømgyrene i Norskehavet utenfor Nord-Norge, utenfor kysten av Færøyene, og noen vandrer helt til vestkysten av Grønland. Utenfor kysten av Færøyene blir det hvert år tatt flere hundre tonn norsk laks. Laksen vokser raskt i havet, og etter 1-3 (4) år blir den kjønnsmoden og går opp i elvene for å gyte. Merkeforsøk viser at laksen med meget stor presisjon vandrer tilbake til den elva, ja, endog til det stedet i elva hvor den ble født. Hvordan den klarer dette, har vært gjenstand for stor diskusjon, og den endelige løsningen er langt fra funnet. I det åpne havet har det vært foreslått orienteringsmekanismer som havstrømmer, temperaturgradienter, salinitetsgradienter (grad av saltholdighet), magnetiske felt, sol, stjerner og luktespor av sine egne slektninger (feromonhypotesen).

Den beste fisketiden etter laks i norske elver er vanligvis slutten av juni/begynnelsen av juli, men dette varierer svært mye. I de fleste elvene er det lovlig å fiske fra l. juni til og med 17. august, idet fisketiden om høsten i de fleste vassdrag er innkortet med 14 dager i forhold til den fisketid som var fastsatt før. I sjøen er det generelt lov å fiske etter laks med stang og håndsnøre fra 1. juni til og med 4. august. Fiske etter laks med stang fra land er imidlertid tillatt hele året . Minstemålet for laks er 30 cm både for elv og sjø. Også vinterstøinger skal etter loven straks settes ut igjen. Fiske etter laks i elver krever godt utstyr. Laksen er svært sterk, og den biter ofte i stri strøm. En solid stang og robust snelle må til, og snøret bør som regel være minst 0,30 mm tykt. Om våren på stor flom elv med kaldt vann, fisker du ofte best med sluk. Fisken går da nødig høyt opp i vannmassene, og det er viktig å få redskapen ned til fisken. Ettersom vannstanden avtar og temperaturen stiger, blir fluefiske og markfiske mer vanlig. På svært lav vannføring er det ofte bare flue, mark og små sluk som gir resultat. De beste fiskeplassene er ofte innløpet og utløpet av høler der laksen stopper opp. Norsk sportsfiskerekord er på 32,500 kg.