Reglene, som hadde sine røtter i Magnus Lagabøters landslov fra 1274 og landskapslovene, bygget på prinsippet om eksklusiv fiskerett og knyttet i prinsippet fiskerett og eiendomsrett sammen - dog med visse modifikasjoner. Allerede på dette tidspunkt var det innført restriksjoner på tiltak som kunne ødelegge fisket for andre - å sette gjerde "tvert over Elv" var således en krenkelse i forhold til eierne høyere opp i vassdraget.
I nyere tid har det vært gitt særskilte lover om fiskevannsfisket selv om både vassdragsreguleringsloven og vassdragslovene av både 1887 og 1940 har hatt betydning. Det var laksefisket som først fikk lovgivernes oppmerksomhet, og lov av 17. august 1848 angående Fredning av Lax og Søørret var den første rene lakselov som ble vedtatt. Senere ble det vedtatt en rekke lover og lovendringer om laksefisket. Til tross for denne særskilte reguleringen, dannet reglene i NL grunnlaget for fiskeretten i Norge i bort i mot tre hundre år, og først ved lov om laksefiske og innlandsfiske av 6.mars 1964 ble det satt definitiv strek over bestemmelsene i NL 5-11.
Innlandsfisket.
Innlandsfisket har i mindre grad enn laksefisket vært regulert, selv om det opp gjennom tidene er laget bestemmelser av betydning for innlandsfisket også - av nyere lover kan nevnes fjelloven av 1920 (nå avløst av lov 6. juni 1975 nr. 31) og lov om fredning av ferskvannsfisk av 2. juni 1933 med tilleggslov av 19. mai 1946.
I 1947 ble det oppnevnt en komité til å utarbeide en lov om ferskvannsfisket. Komiteens innstilling av 1948 dannet grunnlag for Ot.prp. nr. 8 (1955) med forslag til ny lov om innlandsfisket. I 1949 var det imidlertid nedsatt nok en komité - til revisjon av lakselovverket (lov 27 februar 1930 nr. 5 om laks og sjøørretfiskeriene med senere endringer, samt en rekke "smålover", hovedsaklig om fredningstidene). Da Ot.prp. nr. 8 (1955) ble behandlet, henstilte Odelstinget derfor regjeringen om å legge frem en felles lov, og basert på Ot.prp. nr. 3 (1962-63) fikk vi ved lov av 6. mars 1964 en felles lov om laksefiske og innlandsfiske. Denne er nå avløst av lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.
Kort om lakseloven av 1964.
Lakseloven av 1964 tok bl.a. sikte på å løse forholdet mellom næringsfiskere og sportsfiskere, mellom sjøfiskere og elvefiskere, og mellom grunneiere og allmennhet. Loven var preget av overgang fra næringsfiske til rekreasjons- og fritidsfiske.
Selv om reglene for laksefiske og innlandsfiske fantes i samme lov, betydde ikke det at reglene var de samme for alt fiske i vassdrag. Dette avspeilet seg i lovens systematikk, med en del med "alminnelige bestemmelser", en annen del med "særbestemmelser for laksefisket", en tredje del med "særbestemmelser for innlandsfisket" og en kort felles fjerde del med "forskjellige bestemmelser".
I henhold til formålsparagrafen tok loven sikte på at lakse- og innlandsfisket skulle utvikles både i næringsmessig øyemed og som rekreasjon. Dette innebar et vern om fiskebestanden. Foruten at loven selv inneholdt en rekke forbud og bestemmelser av regulerende art, var den en typisk fullmaktslov, som ga forvaltningsmyndigheten stor frihet til å gi nærmere regulerende bestemmelser. For å oppnå formålet ble det videre gitt mulighet til en sterkere organisering av fisket og fiskekulturen og til større grad av systematisk statlig forvaltning enn tidligere.
Lakseloven av 1964 bygde som tidligere lover på det prinsipp at grunneieren har enerett til fisket. Loven inneholdt imidlertid også bestemmelser med sikte på å ivareta og forbedre allmennhetens muligheter til fiske.
Kort om lakseloven av 1992.
I årene etter lakseloven av 1964 har bl.a. sjøfisket etter laks ført til at det samlede press på laksestammen har økt betydelig. Arbeidet med vern og forvaltning av laksestammene er også blitt kraftig trappet opp. Samtidig har interessen for annen innlandsfisk økt. I 1981 ble det derfor nok engang nedsatt et utvalg som skulle foreslå en ny lov på dette området. Utvalgets utredning NOU 1987:2 ble fulgt opp av Ot.prp. nr. 29 (1991-92) og resulterte i den nå gjeldende lov om laksefisk og innlandsfisk.
Lovens tittel og systematikk er endret i forhold til loven av 1964. Videre fremhever lovens formål bevaring og utvikling av ressursene fremfor høsting, og er således mer naturvernrettet. Den viktigste materielle endringen er fredningsprinsippet i § 4; mens laksefiske tidligere var tillatt med mindre det fantes positive forbud, er regelen nå at alt laksefiske er forbudt med mindre det er uttrykkelig tillatt. Det er videre foretatt visse endringer innen fiskeforvaltningen, først og fremst ved at alle krav om egne nemnder er sløyfet og kommunen er blitt det lokale forvaltningsorgan (§ 6). Vern og utvikling av fiskestammer og biotoper er viet større plass en tidligere (se særlig § 7). Videre er det kommet bestemmelser om importforbud, kultiveringstiltak, og tiltak i akutte krisesituasjoner - alle med sikte på bevaring av fiskestammene. I tillegg er alle bestemmelser om bevaring av fiskestammene i loven av 1964 videreført. Den nye loven inneholder dessuten en regel om organisering og drift av vassdrag med krav til driftsplaner (§ 25). Verdt å merke seg er også en ny bestemmelse om objektivt ansvar ved skade på fiskeredskap (§ 46). Med unntak av en bestemmelse som gir barn en begrenset rett til gratis fiske etter innlandsfisk (§ 18), gjør loven ingen endringer i reglene om fiskeretten.
Et overordnet mål for lakseloven av 1992 er å verne og utvikle de naturlige bestander av vandrende laksefisk og innlandsfisk, å beskytte og forbedre fiskens livsmiljø, og å gi vern for truete eller sårbare arter. Også vassdragsloven av 1940 gir rom for å legge vekt på virkningene for fiskens livsmiljø. Særlig i sin opprinnelige utforming pekte den på hensynet å sikre fiskens frie gang i vassdraget (V § 104 slik den lød før endringen i 1992). Det er ikke foretatt noen generell avklaring av forholdet mellom lakseloven og vassdragsloven i lovene eller deres forarbeider. Enkelte bestemmelser i lakseloven sier imidlertid at de ikke gjelder hvis forhold blir behandlet etter vassdragslovgivningen.
Tiltak som kan påvirke fiskebestanden
Et vassdragstiltak kan påvirke fiskens leveområder uansett om det er ledd i kraftutbygging, vannforsyning, jordbruk, skogbruk, fiskeoppdrett, grusuttak, samferdsel eller annen virksomhet. Fiskens leveforhold kan bli påvirket bl.a. ved at reproduksjonsområdene blir forringet, bestanden av næringsdyr blir redusert, fiskens frie gang blir vanskeliggjort, eller ved at det skjer uheldige endringer i beskatningen. Tiltak som kan få konsekvenser for fisken er særlig tiltak som medfører endring av vannstand, vannføring, vannhastighet, temperaturforhold, substrat, bassengform eller av den nærmeste randsonen til vassdraget. Som eksempler kan nevnes:
uttak av vann
endring av vannstand
bygging av demninger, brokar og terskler
utstikkere
utlegging av store steiner
forbygging av elvebredder
utretting/kanalisering av elveløp
masseuttak
fjerning av kantvegetasjon.
Lakseloven av 1964 inneholdt i liten grad bestemmelser som beskyttet fiskens leveområder mot tiltak som nevnt ovenfor. Dette har resultert i at det mange steder er foretatt en rekke mindre inngrep i selve vannstrengen uten at det har vært mulig å føre kontroll med inngrepene. De har gjennomgående vært så små at det ikke trengtes tillatelse etter vassdragsloven, men den totale effekt av flere inngrep i samme vassdrag er ofte så stor at det har virket inn på fiskebestanden.