Meite med fôrkurv / swimfeeder eller ”tillatt juks” under bunnmeite

Utstyr
Meite med swimfeeder har vært i bruk i Storbritannia i flere mannsaldere og dette har selvsagt ledet til utviklingen av en masse forskjellig utstyr. Spesielle stenger, sneller, swimfeedere, kroker og et uttall forkjellige duppeditter til rigger er funnet opp og markedsført gjennom tiden. Selve swimfeederen finnes i et stort antall variasjoner rundt åpen og lukket type. Lukkede feedere er beregnet på levende maggot eller mark hvor agnet selv kryper ut av tilpassede hull i feederen. De åpne typene baserer seg alle på bruk av grunnfôr, brød eller annet som skylles ut av feederen av strøm eller bevegelse. Av de åpne typene er sylindriske typer av plast eller netting samt firkantede typer av netting de vanligste. Alle typer kommer i forskjellige størrelser og vekter for å kunne håndtere varierende fiskesituasjoner.

Det er en vesentlig del av utstyret som du bare ikke kommer utenom, og det er en god stang beregnet til dette fisket. En hvilken som helst stangprodusent på kontinentet, med respekt for seg selv, fører en serie feederstenger. Av gode merker nevnes f eks Fox, Milo, Shimano, Drennan, Garbolino, og DAM. Ditt første valg bør være en medium feeder stang i 11-12 fots lengde. Feederstengene har utskiftbare quivertupper av forskjellig stivhetsgrad som gir optimal nappindikasjon under varierende strøm og vindforhold. Typisk for stengene er at de er sterkt progressive. De er myke nok til at tynne snører kan benyttes og har samtidig rygg til å kaste ganske så tunge feedere et anselig stykke. Den myke øvre delen gjør det mulig å kaste løse agn uten at de faller av kroken og gjør kjøring av fisk til en ren glede. En medium feederstang kan selvsagt også benyttes til bunnmeite uten feeder. Dersom du etter hvert finner ut at du har behov for en lettere og mykere stang for fiske på nærdistanse og etter mindre arter, eller har behov for å kaste store feedere 80m+, da skal du lete etter light og heavy utgaver stengene.

Snellevalget bør være en åpen haspel som balanserer stanga. Det er en stor fordel om snella ikke har noe frigang bakover på sveiva. Dvs en eller annen hurtigstopp funksjon. Dette underletter riktig oppstramming av indikatortuppen under fisket. For øvrig trenger du ikke annet enn noen gode kroker , litt grunnfor og agn og så er du ”good to go”.

Metode og taktikk

Sterk strøm
Jeg vil forsøke å beskrive hvordan jeg tenker under feederfiske med et par turer jeg tok i høst for å skaffe bilder til denne artikkelen. Første tur gikk til Drammenselva og målet var stam og vederbuk. Ved første fiskeplass var det relativt sterk strøm og valget falt da på en firkantet nettingfeeder (Cagefeeder) med 30 gram bly. Dette for at feederen skulle kunne holde bunnen og ikke trille av gårde i strømmen. Ved fiske på dypt og strømmende vann må fôret sitte godt pakket i forkurven for ikke å bli vasket ut mens kurven synker. Det kan gjerne også være litt seigere i konsistensen, men ikke så seigt at det ikke raskt løses opp på bunnen. Kommer feederen opp med rester av fôr i har du blandet for seigt. Jeg blandet mais og hamp i foret og fisket med ostepølse på kroken. Takkelet var det enkleste mulig. Et helt ordinært paternoster knyttet ved hjelp av en fire tørns vannknute. 20cm fortom til feederen, og 50cm til en Kamasan B983 nr 8. Ved fiske i strømmende vann er det avgjørende å konsentrere kastene i nøyaktig samme avstand fra bredden slik at et konsentrert spor av fôr dannes. Fisk som befinner seg nedstrøms vil raskt søke oppover langs sporet og vil finne agnet ditt langs veien. Retning er også viktig men ikke like avgjørende som ved fiske i stille vann. Jeg kaster som regel ut litt oppstrøms for den fiskeplassen jeg har valgt ut og lar feederen synke på slakk line. Så snart feederen tar bunn strammes snøret hurtig opp og stangen plasseres i en stanghviler. Stangbutten hviler på kanten av fiskestolen slik at tilslaget kan settes ved minste indikasjon. En liten bøy skal det være i nappindikatoren slik at en hurtig slakking av snøret også kan oppdages. Denne ettermiddagen tok det ikke mer enn et par minutter før et par raske og tydelige napp i quivertuppen indikerte stam. Tilslaget møtte hard motstand nede i strømmen og en liten men sjelfull stam på rundt 800gram kunne landes. Jeg fortsatte å kaste ut og sveive inn med 5-10 minutters mellomrom for derigjennom å bygge opp sporet av mat. Etter en halvtime hadde ytterligere en stam funnet frem til agnet. Nappet var denne gangen et ganske forsiktig men likevel tydelig trekk i snøret. Hadde jeg ikke hatt quivertip er det slett ikke sikkert jeg hadde oppdaget det nappet. Fisken veide rundt kiloen og var utrolig flott med perfekte skjell.

Langdistanse
Senere den kvelden flyttet fiskekompis Johnny og jeg ned til en bredere og mer stilleflytende del av elva. Her er elva langgrunn og det er ofte en fordel å fiske langt ut. Langdistansefiske med feeder krever spesielle tiltak for å fungere etter hensikten. Presisjon i avstand og side er avgjørende for at foringen skal samle og ikke spre fisken. Retningen er greit å få til. Det er bare å ta seg ut et tydelig siktepunkt på motsatt bredd. Lengden er derimot vesentlig verre. Selv bruker jeg å ”klipse opp” på lange avstander. Dvs jeg kaster et kast dit jeg vil fiske og fester deretter snøret under snøreklipset. Neste kast er det bare å ta i og svikte ned med stanga i det snøret bråstopper i klipset. Det må uansett tas inn et par sveiver med snøre for å stramme opp så jeg ser ingen større problem med dette. Metoden egner seg ikke for de aller tynneste snørene men 0,20 og oppover er helt OK. Klipsing egner seg selvsagt kun ved fiske etter relativt medgjørlige arter som stam, brasme, vederbuk og mort og på langt hold med nylon. Dersom du frykter at fisken som biter på vil gjøre et kraftig utras må du ta snøret ut av klipset etter hvert kast. Deretter må du huske å feste det igjen for hver innsveiving uten fisk. Avstanden kan du markere ved å knyte på en markørknute av myk multifilament (braid). Når du har fått en fisk er det bare å gjøre et blindkast lenger enn fiskeavstanden, uten fôr i fôrkurven selvsagt, og sveive inn til markørknuten er på rett sted. Deretter festes klipset igjen og voila…klar til neste presisjonskast. Kasteteknikken med swimfeeder på lang distanse er litt spesiell. Det er avgjørende å ha kontroll på takkelet i kastet. Dersom snøret har tvinnet seg rundt indikatortuppen i kastet er tuppbrekk sannsynlig ved et kraftig kast. Overhodetkast er best og gjerne med en svak pendel og med feederen hengende ca en meter under tuppen. Metoden funka i hvert fall veldig bra på den nye plassen og jeg fikk en 5-6 stam og et par vederbuk på relativt kort tid. Ingen store men ”artig læll” . Du merker raskt når fisken virkelig tar av på foret for da vil du oppleve at fisken biter før du rekker å stramme opp snøret og oppstrammingen møtes av hissige rykk.

Stille vann
Et par dager etter ville jeg teste ut bruk av swimfeeder på stille vann etter stor mort. Det var høst og ganske kaldt i vannet så fôringen måtte begrenses. Jeg valgte å skalere ned utstyret. Brukte 0,16 fortom til en krok nr 14 og en liten 10grams swimfeeder av burtypen. Fôret ble blandet tørt og tilsatt kun små mengder mais og kokt hamp. Ved å klemme hardt til på begge sider av feederen fikk jeg foret til å sitte godt under kastet for så å eksplodere ut av feederen på vei ned mot bunnen etter nedslaget. Dette sørget for å spre foret litt jevnt rundt på en likevel begrenset flate. Jeg byttet indikatortupp til en med 1 OZ (28g) testkurve. Denne tuppen gir svært liten motstand når morten tar. Nøyaktigheten oppnådde jeg ved å bruke et vannliljeblad som siktemerke. Alt lå med andre ord til rette for et vellykket fiske. Dessverre var det noen som hadde fortalt stormorten at de skulle holde seg unna denne dagen så det ble med en rad mindre. Metoden viste seg i hvert fall å fungere. Får du de små med relativ letthet er det som regel ikke noe problem å få de større heller når det gjelder mort.

Fallgruver for nybegynneren
Manglende presisjon er problem nr 1. Husk at et hvert kast med fôr i kurven legger etter seg en liten dunge med mat som trekker fisk til seg. Flere slike små hauger spredd rundt omkring sprer fisken og reduserer sjansen for at de skal finne agnet ditt.

Inkonsekvent fiske er en annen felle. Dvs man fisker først på et punkt utenfor fiskeplassen, får ingenting her, går over til å fiske et annet punkt, får ingenting her heller, bytter tilbake til det første punktet, hvor var nå det igjen forresten og så er man ute å kjøre. Resultatet er det samme. Det er ikke noe problem å fiske to utvalgte plasser på samme sted bare man merker seg nøyaktig hvor de er.

Manglende oppbygging av fiskeplassen på grunn av for lite kasting, er en annen greie som reduserer fangstpotensialet. Særlig når det er passe varmt i vannet og mye fisk. Skikkelig effekt får du kun ved å kaste en del ganger slik at det blir effekt ut av fôringen. Selv hender det jeg tar en fire fem hurtige kast mot plassen på direkten for å få litt fôr i vannet og samle fisken. Dette poenget er særlig viktig ved statisk bunnmeite etter suter , brasme etc. Feederen er veldig bra til å presisjonsfore med fra land, men du må bestemme deg for hvor mye fôr som skal ut på hver plass før du legger stanga fra deg.

Manglende kontakt med agnet og tilslag på avbrutte napp er også problemer som må overkommes. Det er vesentlig å stramme opp snøret hurtig etter utkast for å kunne detektere raske napp, gjerne fra fisk som tar agnet mens det fortsatt synker. Deretter må det være en viss bøyning i nappindikatoren slik at du ser slakking av snøret. Avbrutte napp er en utbredt form for mobbing av meitefiskere som særlig mindre eksemplarer av mort og vederbuk er beryktet for. Fisken angriper agnet med stor fart for så like fort å slippe det. Fiskeren opplever dette som et voldsomt rist eller hurtig bøyning av tuppen som like raskt faller til ro igjen. Den uerfarne slår til på et slikt napp og flytter dermed agnet ut av forplassen. Den erfarne har is i magen og satser en stund på at agnet fortsatt sitter på og avventer et bedre napp. Som regel betaler det seg.