|
Mens vi var her nede, hadde det vært flom i de fleste elvene som igjen hadde farget vannet ganske mye, så på dette tidspunktet var det kun disse to av 44 elvemunninger som var fiskbare. Vi fisket med klasse 8 stenger og intermediate snøre. Ved utløpet kan man vade ca 70m ut før man kommer til stupet hvor det går ned til 15 meter. Her kommer fisken svømmende inn fra dypet og opp for så å gå opp i elven, det vil si brunørreten for oss da. Men regnbueørreten kommer også inn for å spise smeltfish og insekter som elven fører med seg ut i Lake Taupo. Vi fisket av denne munningen for første gang på dagen. I enden av fortommen brukte vi hver vår killer. Etter en times fiske satt det en hos begge, overraskende kjedelig fisk. Ikke noe motstand, kan sammenliknes med en torsk på 400 gr. Svaret var ganske enkelt da vi fikk fisken på land. Det var syltynne regnbueørreter som nylig hadde gått ut av elven. Motet forsvant jo ikke av den grunn og vi fisket mot kvelden. Etter å ha landet flere av disse slappfiskene dro vi hjem og spiste middag. Rundt sol nedgang, kl 9:00 pm dro vi tilbake, og til vår store forbauselse var det tjukt med mennesker her. Som en vanlig norsk sportsfisker er det definitivt det verste man kan møte og tenker med en gang kø fiske. Men i dag ville jeg fiske, jeg visste at det kom store fisk opp fra dypet her på naten så jeg banet meg vei ut og trengte meg inn mellom to kiwier. Her nede er det helt vanlig å stå mange fiskere ved siden av hverandre med kun en meter eller to mellomrom. Først syntes jeg strategien var idiotisk, men etter hvert som alle dro fisk virket den mer naturlig allikevel. Merk hva jeg skrev, alle fikk fisk, utenom meg.
Ved siden av meg stod det en høy Maori, en av de native innfødte her på New Zealand. Han tok den ene ørreten etter den andre. Etter å ha sett på han en stund, ble jeg nysgjerrig og mannet meg opp til å spørre hva han brukte. Det var kanskje det lureste jeg noen gang i mitt liv har gjort. Han presenterte seg selv, George, George Wall het han. Han hadde en så utrolig rolig væremåte, absolutt ikke hva jeg forventet av en Maori. Han tok tak i lina mi og ristet på hue. "Dette er altfor lang og for tynn fortom du bruker her, flua er grei men ikke før månen har gått ned" sa han. Det han mente med det er at brunørreten ikke kommer opp fra dypet før månen har gått ned. Jeg nikket og tittet spent opp i flueboksen hans da han åpnet den. Der var det mange rare kreasjoner. Han plukket ut en lilla "Booby Fly" og en grønn "Glowbug". Etter at han fant ut hvilke fluer jeg skulle bruke dro han opp en ferdig fortom fra lommen sin. Jeg syntes den var litt tykk og spurte hvilken tykkelse den hadde. Og han svarte som om det var helt normalt, 0.40…. og den var ikke lenger enn en armlengde. Ja vell tenkte jeg og så noe forbauset ut. Han så det nok på meg for etterpå forklarte han at fisken som svømmer her ute er så stor, og man vet aldri hva som biter på. Enten kan den være 4 kilo, eller 15kg. Dessuten mente han at fisken ikke ser så godt om natten, så om fortommen er 40 cm eller 140cm er det samme, og jeg var så enig med han som jeg kunne bli. Enda mer overasket skulle jeg bli da han lyste på fluene og de viste seg å være selvlysende. Så forklarte han meg at resten er såre enkelt. Kast noen meter ut, maks 10 - 12 meter, la strømmen føre noen meter til med snøre ut slik at linen synker litt også. Så drar man sakte, veldig sakte, utrolig sakte inn. Det tok med to kast så sa det pang i stanga. Fisken flatet ut 8 stanga mi og jeg stod bare og hørte på lyden fra snella. Etter et skikkelig solid utras kom den opp i overflaten og plasket rundt der ute. Man kunne høre at fisken var stor, veldig stor. Cluet er å kjøre fisken ringside med de andre fiskerne som står der til du har den foran bena, da låser du snella og rygger inn mot stranden, der inn kan du gå til en av sidene og kjøre fisken videre til den er klar til å landes. Etter en fight på 8 - 10 min, hadde jeg den foran bena og begynte å rygge. Da jeg hadde kommet meg inn til bredden dro den av gårde ut igjen og plasket vilt rundt bena til George. Plutselig ble det slakk line og hele Taupo county kunne høre et vræl. George skrek "That's a shame, that fish was enormous" og jeg følte at han ikke trengte å fortelle meg det. Jeg prøvde å hyle til Sigurd som satt i bilen, men der var det ingen respons å få. Valget mellom å løpe opp til han for å fortelle om fisket eller hoppe ut i sjøen igjen å få fisk var ikke så vanskelig. 5 min etterpå hadde jeg snøret med selvlysende boobyfly og glowbugs på.
Denne gangen tok det hele 6 kast før det smalt på en fisk igjen. Igjen flatet den ut 8 stanga og lyden fra snellen fløt gjennom natten som musikk i mine ører. Nå hadde det vært stille en stund siden jeg fikk den siste fisken, så jeg kunne føle øynene til de lokale innsnevre seg rundt meg. Denne gangen skrek George "This fish is hooked good" og fulgte meg inn til bredden. Etter 15 min kunne vi dra en regnbue på ca 3.8 kg opp av vannet. 3.8 kg tenkte jeg, ja der var gleden ved norsk sjøørret og laks borte. Aldri i mitt liv har jeg vært borti sterkere fisker enn dette. Ut bar det igjen og etter en 14 kast satt det igjen, på min stang og ingen andres. Men denne var sterk, altfor sterk. Backing begynte å renne av snella og jeg måtte begynne å sette hardt mot hardt. Det var stille der ute. Det eneste man kunne høre var desperat pusting og snella som bråket. Jeg kan sverge på at jeg kunne høre lakken knake i stanga også. Plutselig ble det slakt. Fisken røk fortommen, en ØRRET røyk en 0.40 fortom!!! George dro opp en ny fortom og satte den på, men denne gangen endret han flue. Månen hadde gått ned nå og brunørreten var på vei inn.
Det som var det mest fascinerende med George var at han hele tiden fortalte meg hvor jeg skulle flytte meg, for strømmen endrer seg hele tiden fordi elven er regulert. Og før hver fisk som bet på sa ha "The fish is here now, should probably bite in five minutes" og det skjedde. Uansett, her står jeg i mega mørket, ser absolutt ingen ting og man må være forsiktig så man ikke går for langt ut, for da blir det plutselig dypt og man ender 90% opp som fiskemat. På fortommen nå hadde jeg en streamer som George har bundet selv, den har grønn chenillekropp, sort hackle på midten og foran og sort kattehår som hale. Nå var det brunørrettid. Etter to kast satt det en ny fisk, akkurat samme fighten som de forrige fiskene og en pen regnbue ble igjen landet. George skriker på meg at jeg må komme meg ut igjen, fisket stopper om 5 min. I Lake Taupo kan man fiske fra 05:00 til 24:00. Så jeg løper ut og legger flua ut og smiler mens jeg tenker på det utrolige fisket jeg har opplevd. I det jeg begynner å dra flua inn blir det tungt. Veldig tungt. Jeg gir tilslag og responsen som fulgte var annerledes enn de forrige. Regnbuen stikker liksom av gårde med alt den har av krefter, men denne fiske svømte rolig av gårde sterk som en okse. Det gikk sakte men sikkert utover, selv om bremsen var godt justert og håndflaten vred seg rundt spolen. Dette var en makt demonstrasjon fra fisken sin side. Jeg, George og de andre skjønte med en gang at dette var en av de brune. "Brown, Brownie" ble det ropt. Alle fikk snørene ut av vannet og ble tilskuere. Etter en skikkelig fight til siste slutt kunne jeg endelig få den opp av vannet. Ny pers var satt på brunørret. Overraskende var den ikke større enn 3kg med tanke på styrken i fisken, men for meg var dette kanskje den største dagen i mitt liv som sportsfisker. I glede over all hjelpen jeg fikk av George inviterte jeg han på middag for å spise ovnsbakt brunørret.
Middagen var suveren og vi utviklet et godt vennskap med George. Han røkte fisk vi fikk, inviterte oss hjem, tok oss med ut for å fiske og har allerede planlagt fiske for juni - juli da det er på topp der nede, snitt ørreten ligger på 4,5 kg. Vi skal også ut til kysten å fiske Kawahai, som er "sjøørret" på New Zealand. Skal visst være vilt. Kan ta med at vi fikk en 17 - 18 fisk hver og Sigurd tok en brunørret på 2,4 kg i samme elvemunningen dagen etter. Lyst til å fiske råsterk regnbueørret og brunørret, hopp på flyet og kom deg til Lake Taupo og dens mange elver.