Stedet er Pahia, Bay of Islands, New Zealand. Det er desember, og sommeren har ennå ikke slått seg fast i den lange øya midt i mellom Stillehavet og Tasmanian Sea. Vannet er fortsatt kaldt, og haien lurker fortsatt i dypet i håp om varmere vann og mer byttefisk inn på grunnene. Men noen fisk svømmer rundt der. John Dorey er glad i det kalde vannet og er en delikatesse man aldri får nok av, som regel. Andre fisker som mindre snapper, en kingfish her og der, pinkie, bluie, reeffish og andre fisk søker inn på grunnene som skyter opp i havet etter massive vulkaner som formet sjøen utenfor Bay of Island. Dette er jaktmarker for attraktive fisker som Makohai, Trevally, Kinfish, Queenfish, Kawahai, Brown Sand Shark, Marlin, Sailfish, Swordfish og mange mange flere.
Dagen er på vei til å gry, det er 6 om morgenen og vi er på vei til peer nr 3 for å møte Steve Butler som anses for å være Bay of Islands fremste ekspert på Kinfish fiske. Jepp, for det er faktisk hva vi drar ut for å jakte på, men som nevnt tidligere, vannmassene er for kalde og kingfish må vi se på som en bonusfisk på denne turen. Men Barracuda, for meg, er like spennede. På veien ut fisker vi opp en del makrell som vi skal bruke som levende agn, og videre utover blant vulkanformede skjær og øyer, i et grønt vann som sakte, men sikkert går over i en dyp, blå farge får vi følge av tre delfiner som svømmer foran baugen på båten. Steve liker ikke delfiner, de skremmer bort fisken, en uttalelse som gjør meg sikker i min sak om at han er en fisker tvers igjennom. Personlig, så syns jeg de er fine, og har ingen ting i mot deres følge.
Etter ca en times båttur er vi på en av grunnene der ute i det krystall klare blå havet, med dønninger på 2 meter og kun måkeflokker som spiser på småfisk i overflaten og en stekende sol, er det faktisk ganske deilig å bare sitte der. Men Steve har ikke tid til å sitte og se på. Dette har han sett før, og i hånden får jeg en stang med en gigantisk Penn-snelle og et snøre tykkere enn jeg kunne forestille meg fantes i mine villeste drømmer. Ordet tørkesnor er nærliggende. På med en makrell, og ned bærer det. Det tar ca 30sek, 40 - 50 meter ned før det stanser opp og et brøkdels sekund senere har jeg brannsår på tommelen. Noe tok makrellen og suste avgårde i hyperspeed. Jeg må bare bite tennene sammen, presse det jeg makter med tommelen for å få snellen i gir. Bang, der var den i gir. Men nå har jeg et annet problem, jeg har følelsen av å bli dratt ut av båten og ned i vannet. Det udyret i den andre enden vil ha meg ned dit, men jeg retter ut ryggen og snøret begynner å rase av snellen. Jeg husker jeg spurte Steve i all forfjamselsen om bremsen var på max, og jeg husker bare at han nikket ganske så rolig på hodet før jeg fikk fingrene bort på snellen og slakket bremsen av litt. Sånn, litt mer komfertabelt ble det nå, ikke fullt sa vilt og utemmet, men trygt og fint. Nå kan fisken gjøre hva den vil, jeg har så mye snøre at den kan svømme til Norge en tur og ta en jafs av fluen til Espen og komme tilbake igjen. Vel, før den tid bestemte fisken seg for å ikke leke mer. Spjoing sa det i sene og stang og det var det. Opp med senen og på med nytt søkke og sirkelkrok. 
De andre gutta på båten, Fredrik og Damien, fra Queensland, Oz, har også vært bortpå disse sinnataggene der nede, bedre kjent som barracudaer. Vi vil egentlig prøve etter Kingfish, den utlimate sportsfisken, så vi flytter oss noen km nordover til en annen grunne. Fishfinderen indikerer masser med byttefisk og vi slenger ut. Igjen, halveis ned og en Ferrari stikker av med krok, agn og søkke. Etter å ha prøvd utallige plasser gjør vi om litt på utstyret. På med tykk fortom og sylskarpe kroker. "Guys, be sure to not give 'em any mercy down there. Hook 'em hard, strong and good." Vel, akkurat som det er så lett. Barracudaen har en utrolig jaktferdighet, den er som en gjedde, bare sterkere, større og mer slu. Den frykter ingen, men alle frykter den. De opptrer i store flokker, rensker havet for syke fisker, eller store stimer med middelstor fisk, og makrell er det beste de vet. Kingfishen og de andre gutta syns ikke Barracudaen er noe kul, sa de holder seg som regel unna.
Historien gjentar seg, og nå sitter den. Jeg kan bare le og hyle mens jeg føler dens intense kamp, en kamp for liv eller død, for mat eller ikke mat, og denne fisken har en intens vilje til å overleve. Drøye 14 minutte etter han bet på, kommer den til overflaten. Vannet er så klart at du ser sa langt øyet rekker, og opp kommer min første Barracuda, langt der nede, men før det kan jeg se dens blanke kropp skinnende med et blått skjær, dens lilla ryggfinne flagrende som et seil. Men vent, den er ikke alene, opp sammen med den kommer et dusin andre, svømmende ved siden av og prøver a ta makrellen ut avmunnen hans. Da vi tar den opp av vannet koker sjøen rund båten med Barracudaer. What a feeling. Vi endte opp med å ta flere av dem, sterke var de alle og den største er den du ser pa bildet som er ca 16 pund. Barracudaen utgjør en nydelig matfisk, men pga av mark i kjøttet kan den ikke spises i disse trakter. Fisket etter barracuda foregår som regel på forsommeren, ettersommeren og hele vinteren. Som regel fås de ikke så sent som i desember, men sommeren var treg i år og dermed var temperaturen i vannet perfekt for dem. Hvis du er i disse trakter, og vil prøve å fiske etter noen av kjempene der ute i havet, kontakt
Steve Buttler og hans Erl Grey. Han vil ta deg med til flatene hvor legendariske Zane Grey og Hemmingway fisket etter havets vilt. Han er en sprudlende kar, og koster kun 160 NZD per hode. Max tre personer i båten. Jeg vil på det dypeste anbefale fiske etter Barracuda, de kjemper og gir deg en fight du sent vil glemme. Men får du dem i de varmere månedene, vil de vare slappe.
Stillehavets sølvkledde torpedo vil for alltid ha en stor plass i mitt fiskehjerte, side om side med laks, sjøørret, ørret, havabbor og andre arter, lever de der i fred og glede.