Dom den helt store lever alltid, og selv om jeg tilhører den eksklusive skare som kan skilte med en dorgefisket innlandsørret på over ti kilo, må jeg ærlig innrømme at jeg har forsaket mange andre gylne fiskemuligheter i jakten på de helt store eksemplarene av arten Salmo Trutta. Utallige fiskeløse timer har det blitt opp igjennom årenes løp, timer som sikkert kunne vært anvendt bedre etter andre arter eller på andre plasser. Osloboer som jeg og kompisene er, har Tyrifjorden og Randsfjorden vært våre hovedarenaer, men vi har stadig oftere blitt mint på at Vänern kanskje er det sikreste stedet å oppsøke dersom man skal lande en ørret på 3-4 kilo eller mer. Nå skal det legges til at den slags er vanlig fisk på Vänern, og at en helnorsk ørret i tilsvarende vektklasse dermed henger atskillig høyere.
Her hjemme har det etterhvert vist seg at sesongen for stor ørret gjerne styres av temperaturen, og når denne mot høsten drar seg ned mot 12 grader, er det på tide å få båten på vannet. Når temperaturen ligger på mellom 8 og 12 grader er gjerne fiskens aktivitetsnivå høyest. Mange tror at all ørret går opp i elvene på høsten for å gyte, men det typiske mønsteret er at fisken kun gyter hvert annet eller hvert tredje år. Fisk som ikke skal gyte får på høstparten en aktivitetsperiode som kan forklares ved at fisken skal ete seg opp for å møte en kald vinter i toppform. Fisken er med andre ord stadig på jakt etter mat, og trollingfiskere bør dermed være på plass på denne tiden av året. Fisken spiser forskjellige byttedyr i forskjellige sjøer, og eksempelvis er krøkle hovedføden for Mjøsørreten, mens Tyrifjordørreten helst beiter på sik. Siken er en forholdsvis større fisk, noe som kan forklare Tyrifjordørretens totale bitevegring i perioder. Av samme grunn kan man gjerne bruke noe større wobblere dersom man fisker på Tyrifjorden. Vi har fått ørret på under halvkiloen på 18 cm lange wobblere, men for det meste bruker vi mindre wobblere på 12-13 cm. Rapala Orginal, Husky og Husky Jerk har brakt mang en stor ørret til håven, og det samme kan sies om Bombere i størrelse 15A og 16 A. Tomic har de siste årene trådt fram på arenaen som et sikkerstikk når man sikter på stor ørret, og den finske wobbleren Grosari har forårsaket mange jubelbrøl i norske innsjøer de siste årene. Når det gjelder farger, har varianter som etterlikner den aktuelle byttefisken sjelden slått feil, men dersom vannet er iskaldt, kan man oppleve at sterke farger i fluorescerende gult og grønt kan fungere vel så bra. Dette er selvsagt ikke noen fasit, men hva vi har opplevet bra resultater med.
Vi har tatt over 80 % av våre ørreter på gruntgående wobblere fisket via planerboard, og dette må sees i sammenheng med at vi har fisket med tilsvarende agn via rigg på forskjellige dyp. Vi har også tilbudt de lekreste dorgesluker overfor innlandsørreten, men tendensen har alltid gått i favør av wobblere fisket i overflaten. Farten på båten kan gjerne være på oppimot tre knop, men når vannet er på frysepunktet kan det lønne seg å senke denne noe. Ikke fortvil selv om Kong Vinter legger lokk på deler av vannet. Så lenge det finnes åpent vann, er det muligheter for å få fisk! Dorging langs iskanten kan gi overraskende resultater, og selv fikk jeg min etterlengtede tikiloskubbe i begynnelsen av januar.
En annen tendens som har vist seg, er at fisken utpå senvåren og utover sommeren gjerne blir mer nattaktiv, og at man dermed må forsake noen timer søvn dersom man skal ha håp om fangst når vannet blir varmere.
Skal man forsøke seg på storørreten, har man i østlandsområdet mange innsjøer å prøve seg på. Tyrifjorden, Randsfjorden og Mjøsa har vært nevnt, men også Eikern, Sperillen, Hurdalssjøen og Krødern må nevnes. I Telemark finnes det en drøss med aktuelle sjøer, der særlig Norsjø har gitt gode resultater der entusiaster har prøvd lykken. Oppe i fjellheimen finner man Tunhovd, Pålsbu samt Møsvatn, og i Seljordsvannet sies det å være virkelig stor fisk. Tinnsjø og Totak bør også sjekkes ut. Hedmark kan skilte med Femunden, Isteren og Storsjøen i Rendalen, og på Vestlandet finnes stor ørret i Jølstervatnet, Breimsvatnet, Eimhjellvatnet, Breimsvatnet, Oldvatnet og i landets dypeste innsjø Hornindalsvatnet, og nordover finnes det garantert mange storørreter som aldri har sett en riktig servert wobbler før.
En advarsel er det dog på sin plass å komme med. Et kraftig overdimensjonert fiske med opptil 20 (!) stenger pr. båt på enkelte vann har ført til at forbudsiveren har slått til, og forståelige reaksjoner fra lokale har ført til restriksjoner m.h.t. antall stenger og såkalt "fiskesøkende elektronikk" (muligens ekkolodd og GPS, hva vet vel jeg), og dette skyldes enkelte individers uhemmede desperasjon i jakten på den helt store ørreten. Jeg mener personlig at man bør legge bånd på seg selv når man fisker på sårbare bestander, og at jakten på den store opplevelsen ikke under noen omstendighet bør anta dimensjoner som i lokale øyne sees på som helt uakseptable. (At mange av de lokale trollingmotstanderne selv er ivrige garnentusiaster, er en annen sak!) Norsk Trollingforbund har i sine vedtekter nedfelt et anbefalt antall stenger pr. båt, og bifaller også en selvpålagt "Baglimit" og at ørret som anses som oppvekstfisk skal settes ut igjen. Selv er jeg av den oppfatning at man konsekvent bør sette ut all ørret under minst 50 cm, og at man kun skal beholde en fisk pr mann pr dag i norske innsjøer dersom ikke bestanden tåler særlig uttak. Min Petri Bror Viggo har sågar satt ut en ørret på 4,7 kilo fordi han mente at den fortjente å leve et fortsatt liv i vannet fremfor å ende sitt liv på et matbord. I mange norske innsjøer kan bestandene karakteriseres som truet, og det er dermed uforsvarlig og uetisk å tyne disse allerede tynne bestandene for siste rest av gytefisk. Tenk på dette, og husk at vi ikke under noen omstendighet må la vår egen søken etter kort tids lykkerus gå ut over våre etterkommeres muligheter til å oppleve det samme! Uten tvil er tiden moden for å ta en grundig debatt om storørretens framtid i Norge, men la det bli en debatt der saklighet og fornuft vinner over følelser, og der alle parter må finne seg i å gi og ta. Selv er jeg kraftig motstander av å forby redskaper der fisken tross alt biter på frivillig, men jeg er samtidig en ivrig forkjemper for Baglimit, Catch & Release og større minstemål. Så kan man spørre seg selv hvem som utgjør den største trusselen for fisken, trollingfiskerene som med sine seks stenger kommer i land med to ørreter på to-tre kilo, eller gutta som fisker fra land og får kanskje åtte-ti ørreter som i deres øyne karakteriseres som fin steikefisk og derfor beholdes, men som trollingfiskerne hadde satt ut igjen. Vi fisker fra båt fordi vi søker stor fisk, ikke for å fylle fryseren!