Langs Norges lange kystlinje finnes det et utall elver og bekker som sjøørreten har oppgang i. Det er så mange av dem at vår storebror staten ikke har en 100% oversikt over dem engang. Alle de små bekkene og elvene har en soleklar visjon for sjøørreten. De danner grunnlaget for lokal reproduksjon av fisk og bidrar således til det stadig mer populære sjøfisket kan forlenge sesongen for ivrige stangfiskere. Bekkene evner kun å holde på gytefisken inntil neste generasjon er sikret. Her er det kun snakk om et fåtall dager på høstpartiet, før det rennende vannløpet igjen er stille og forlatt. Det er i første rekke de regulære elvene som er av interesse for oss som er sportsfiskere. Da mener jeg elver der fisken, kanskje i årtusener møysommelig har søkt seg oppover strømmen, til den gyteplassen som er forutbestemt for hvert individ. Der vil sjøørreten gyte, og kanskje tilbringe vintermånedene. Først i forbindelsen med den tidlige flommen om våren vil ørreten la seg føre ut med de svulmende vannmassene ut i havet og ut til sine faste beiteplasser. Vi er heldige som har et slikt land med så mange elver. Noen er kanskje litt smålåtne i sin vannføring, der avstanden fra bredd til bredd ikke er stort større enn et middels langt fluekast, mens andre fortoner seg som mektige floder, selv i perioder med sommertid og lav vannføring. Alle bærer sitt naturlige preg og skjønnhet. Et faktum som igjen stiller krav til de av oss som i nattens mørke akter å fravriste elven enkelte av dens innvånere. Norge kan utvilsomt by på et sjøørretfiske som inget annet land kan oppvise. Selv om Sverige og Danmark gjerne har bedre fangststatestikk å vise til og fangster i megaklassen. Den norske sjøørreten er gjennomsnittlig av mindre format enn tilfellet er i den svenske Emån. Til gjengjeld er det desto flere av dem, ikke minst er den generelt mer tilgjengelig for den voksende fluefiskerskaren blant oss.Langt bedre enn i våre naboland! Gjennomsnittstørrelsen har også en tendens til å variere betraktelig. Vannrike elver som Driva og Lærdalselva har mye stor fisk. Både på Vestlandet og i nord finns det en rekke elver å gi seg i kast med. Men da dreier det seg helst om fangster der fisk over fem kilo er unntak mer enn en regel. Som vi senere skal se, har elvens beskaffenhet, og ikke minst størrelsen på den fisken vi forventer å finne der, en avgjørende rolle for vårt valg av såvel flueutrusting som de taktiske disposisjoner som finner sted i forkant av et naturlig sjøørret fiske.
La det være sagt; nattfiske etter sjøørret er ikke akkurat det du setter i gang med rett etter du har tatt prislappen av din første flue stang. Det er ikke med hensikt å vanskeliggjøre fisket på natta, men det krever litt kompetanse. Fluekastene burde nærmest ligge "memorert" i armen. Dette vil hjelpe mot knekt fortom, knuter på sena og fortommen og andre forferdeligheter som er ille nok i dagslys. Dersom strekningen som skal fiskes krever vading, er det viktig at man kjenner terrenget og at man har vadet der før. Ikke ta dypvading og vading i stri vårelv som en spøk på natta, det kan sette både liv og helse på spill. En fordel er det å vade strekningen på dagtid for å bli godt kjent. Vær likevel oppmerksom på vanskeligheter som f.eks økende vannstand og drivende objekter kan medføre. Og for all del, husk lommelykt!!
Hvorfor nattfiske? Det reelle nattfisket betinger et mørke av varierende intensitet, innefor en syklus av 7-8 timer. Fiske perioden omfattes både aftens tussmørke, de stupmørke nattetimer og morgenens grålysning. Enkelte tviler på at denne formen for sjøørretfiske er effektiv, men sjøørreten er meget aktiv om natten, og ikke så påpasselig for fiskere og andre faktorer som kan skremme den. I enkelte elver, uvisst av hvilken grunn, er det tilsynelatende større sjanser for å komme i kontakt med sjøørreten i de lyse timer. I Nummedalslågen
er dette tilfelle. Unntak for sjøørretfiske i nattetimer er ved flommperioder. Da trekkes fisken vekk fra sine standplasser og stiller seg nærmest bredden der vannet er klarere og strømmen ikke fullt så sterk. Flommen gjør også at sjøørreten mister sin ”skyhet” i det gromsete vannet, og ypperliggjør dette til et dagfiske. I klare vestlandselver og under normale forhold vil imidlertid nattfiske være det beste alternativet. Dette tilskriver seg sjøørretens døgnrytme. Om natten går den opp i elven fordi den føler seg tryggere i ly av mørket. Fisk som er på vandring oppstrøms eller som foretar en forflytning innen revir i hølen , har et spesifikt atferdsmønster felles: de er langt mer huggvillige enn andre fisker som er stasjonære. På natten er det to ulike atferdsmønsteret vi må forholde oss til. Blant fiskere på bredden høres ofte betegnelsen gangfisk eller standfisk. Gangfisk er de sjøørreteksemplarene som forflytter seg opp mot strømmen. De har en tendens til å legge inn sine hvilepauser nede på det grunne brekket av hølen, eller de søker mot egnede strømbrytere innover mot bredden. Sistnevnte kategori beskriver fisken som allerede har funnet seg en plass, og som i lyet av mørket foretar sine forflytninger nedover breddekanten. Nattemørket gir oss sportsfiskere en bedre tilgang til sjøørreten. Både ved at den er i bevegelse og at den er mindre sky.
Den første fasen i en normal sjøørretnatt inntrer i forbindelse med skummringperioden. Fiskere med utpreget sans for taktiske disposisjoner, er klar over at dette er en fase med hårfine marginer. Man ønsker selvfølgelig å utnytte det svinnende lysets gyldne øyeblikk, men man er samtidig på det rene med at en for tidlig start kan få katastrofale følger for resten av natten. Dersom en skylle foregripe begivenhetens gang, får man i hvert fall en klar advarsel. Det skjer ved at fisken er bortpå og drar i flua. Da er det bare å snike seg vekk, ta seg en kopp kaffe og en røyk før neste forsøk. Det heter seg jo at for å være på den sikre siden, skal man vente til fargene i naturen er i ferd med å utviskes. Det som skjer på denne tiden av døgnet er at stamfisken forlater sine dype standplasser i hølen og slipper seg nedover elven mot grunnere vann, og lurer faktisk seg selv til å tro at den dermed oppnår en høyere grad av beskyttelse. En nattehimmel alltid vil fortone seg lysere enn omgivelsene og vil skape en illusjon om at takhøyden er større. Skumringen er likeledes et signal til den fisken som akter å fortsette oppstrømsvandringen sin den kommende natt. De største eksemplarene blant gangfisken er åpenbart mer skeptiske til denne nattfasen enn sine mindre søsken. Ny fisk i hølen melder gjerne sin ankomst med et kraftig haleplask nederst i hølen. Med litt trening er det fullt mulig å registrere om plasket skriver seg fra en storfisk. Paradoksalt nok gjør de største ruggende betydelig mindre lyd av seg enn de mindre.
Nattens andre fase er den tiden da mørket visker ut alle konturer i omgivelsene. Dette er egentlig en ukristelig tid å fiske på, men belønningen kan være av det rause laget. Det er nemlig nå den store ørreten setter seg i bevegelse. Standfisk er på dette punktet av mindre interesse. Igjen er det mulig å innrette sitt fiske med en smule fornuft. Parker i umiddelbar nærhet av brekkanten, og gjør gjentatte forsøk. Hold entusiasmen oppe med hyppig inntak av sterk kaffe, og sjekk for all del fortommen regelmessig. Tap av storfisk er alltid deprimerende. Uansett, disse timene er nattens desidert mest spennende. Det eneste skåret i gleden kan månen stå for. Skarpt måneskinn og gjenspeiling i vannet er desidert ulykke. En framtvunget pause med håp om at fienden kan forsvinne bak neste fjell er anbefalt. De siste par timene med totalt nattemørke står i skarp kontrast til de foregående. All aktivitet syns plutselig å opphøre. I forhold til laksen er sjøørreten en lite utholdende vandrer. Ut i de små timene er det derfor sannsynlig at den fisken som la i vei oppstrøms ved mørkets frembrudd synes det får være nok. Nye standplasser er inntatt, og der akter den å hvile til den påfølgende natt. Perioden innbyr utvilsomt til en lang pause og inntak av medbragt niste og siste rest av kaffe.
Grålysningen er den siste av de tre fasene. Det er en fascinerende tid på døgnet på flere måter. Alt våkner plutselig til liv, og man begynner å ane mangfoldet og fargespillet i naturen. Men for oss som sjøørretfiskere varsler dette en ny aktivitet blant fisken. Fisken merker lysforandringen og det innebærer at den nok en gang får det travelt med å forandre standplass. Den blir merkbart mer rastløs og urolig. Resultatet er at den plutselig har fått interesse for fluene som blir servert. Det er viktig å merke seg at resten av hølen blir til en hotspot. Fremdeles er området like ovenfor brekket vel verdt sine kast, men hølens sentrale del bør nå vises den største oppmerksomhet. Det skyldes at den hjemvendte standfisken bruker en viss tid på å reetablere seg dagslysets revirområde. Nå, i den tidlige morgenstund, kan det også være lønnsomt å legge et besøk til innløpstrømmen. Fisk som har ankommet hølen i løpet av natten og som akter seg videre neste natt, anvender dette stykket som en slags mellomstasjon på veien. Kast flua et godt stykke ut i hovedstrømmen og foreta en reel oppstrømsmending like før den når kanten av elva
, da er oddsen for uttelling meget stor. Fisken det her er tale om har egentlig ankommet for lenge siden og burde således være på plass, og dermed villig til hugg. Men, igjen er det de atmosfæriske forandringer som spiller inn. I likhet med alle andre fiskeslag reagerer sjøørreten på forandringer i lyset.
Vel inne når dagen gryr, og fangsten forhåpentlig vis er sikret, er det på tide å nyte naturen en siste gang før man drar hjem og spiser en god frokost og legger seg til å sove, selvsagt etter at man har avbildet fiskene, snakket om den og sløyet den. Sov godt!