De første 2 dagene i 2003 var snart unnagjort og det er tatt en god del storlaks allerede i Gaula. Jeg hadde allerede tatt noen storlaks og hadde vært en tur hjem (Heimdal) med gårdagens fangst. Så jeg kom tilbake til Gaula seint om kvelden den 2/6 og skulle egentlig ned til hytta for å kvile noen timer til neste dags fiske. Så når jeg passerte Stor-hølen klokken halv tolv på kvelden, og hadde planlagt å kjøre nederst på valdet for å gli inn i Jon Blunds verden, så jeg at Gaula begynte å stige litt og ombestemte meg.
Jeg måtte bare prøve noen kast med marken langs muren helt inne ved land, hadde en mistanke om at det kunne stå en eller annen storlaks og kvile der ettersom oppgang av laks hadde vært brukbar de siste dager. Meningen var at jeg bare skulle prøve noen få kast, bare for å sjekke om det stod laks inntil muren. Denne plassen er meget krevende, med tanke på markfiske, det er meget lett å sette fast søkket eller markopphenget da det er en del kvasse steiner som har rullet noen meter ut på bunnen fra førstøtningsmuren på land. Så her var det meget viktig å ha absolutt riktig tyngde på søkket og være meget følsom med å slippe etter opphenget like over bunnen, og ha bunnkontakt bare noen få ganger. Men plassen var meget ”hot” og det er bestandig en fryd å takle forholdene og kjenne at den seige og tunge utstrømmen av hølen tok tak i, og rettet ut markopphenget. Så endelig var jeg på plass 10 meter ovenfor der jeg trodde det stod laks og det første jeg så var at Gaula var på vei opp og det var helt på grensen at det gikk an å fiske effektivt på denne plassen. Men likevel, jeg måtte bare prøve noen kast. På det første kastet og 7-8 meter nedenfor begynte det å dra skikkelig i markopphenget bare 4-5 meter fra land.
Det ble straks mer interessant å fiske, spesielt når jeg hørte noen laksefiskere rett på den andre siden av elva sa at de hadde sett en fin storlaks sprute i overflata flere ganger tidligere på dagen. Men den hadde plasket midt i elva, ca, 6-7 meter lenger ut og det er typisk at den vil trekke over mot en av sidene, hvor det er litt roligere strøm, når elva stiger. Så nå var det full konsentrasjon, nye feite mark på angelen og nytt kast. Det skjedde akkurat det samme, det drog voldsomt i mark-tugga og jeg dundret etter noen sekunder opp stanga. Men laksen var ikke kroket denne gangen heller. Det var bare å fylle på med mer mark og prøve å kaste like langt ut og prøve å treffe punktet hvor den stod nedenfor meg. Men det ble helt stille der nede etter 10-12 febrilske kast. Så kanskje den hadde flyttet litt på seg, så jeg prøvde å kaste et par meter lenger ut.
Det resulterte i at opphenget kunne fiskes 3-4 meter lenger ned før det kom faretruende nær muren og der var det meget lett å sette fast. Dessuten står aldri laks helt inntil muren på denne plassen, helst 3-4 meter lenger ut. Så når marken danset seg litt lenger nedover rykket det voldsomt til igjen og jeg la ned stanga og tellet 3-4 sekunder og drog til. Nå satt laksen fast og dundret midt ut i elva i den hardere strømmen , tverrvendte og sprutet nedover den harde utstrømmen i stor fart.
Det var bare å belage seg på nok en springtur langs store og farlige steiner nedover muren før den tømte snella helt. Det var et skikkelig utras på 150 meter og hadde jeg ikke følgt etter raskt hadde det nok blitt faretruende lite snøre igjen på snella. Med 0.60mm line var det ingen fare for å slite så når den nærmet seg roligere strøm 250-300 meter lenger ned i elva var det bare å legge hardt press på laksen. Jeg kjørte den i 10-12 minutter utenfor muren og til slutt var laksen så sliten at den begynte å bikke over på siden. Nå er det litt problematisk å ta inn laks i en murkant hvor det er tett skog bare en meter bak og med en lang Gaula-stang lirket et par meter inne i skogen. Så jeg skremte ut laksen et par ganger så den fikk gå litt ut i strømmen og pese seg ut enda mer. Så strammet jeg clutchen og drog den inn i murkanten og gikk uti vannet på en halv meters dybde og presset stanga oppover. Og der kom laksen halvdød av utmattelse og la seg inntil meg og det var bare å løfte den opp i spolen. Og når en er en slik feit og fin storlaks får en nok litt mer krefter og holder skikkelig over spolerota. Og det er faktisk lettere å holde en rolig storlaks slik enn en vilt sprellende mellomlaks. Så jeg klatret et par meter opp de kvasse og store steinene i muren og fikk kastet laksen inn i skogen. Jeg så at angelen hadde festet seg godt i kjeven på laksen så denne hadde jeg nok ikke mistet samme hvor mye sprell laksen skulle finne på. Det var en meget feit og fin hannlaks, en såkalt ”jager” som vi kaller det ! Med en kondisfaktor som var helt rå ! Først nå, etter at normal hjerneaktivitet igjen overtok, kjente jeg at jeg var gjennomblaut av svette. For det var en lummer og ganske varm kveld og med neopren vadebukse og tykk genser under vadejakka blir det ganske så varmt når man må jogge nedover muren og kjøre storlaks.
Men skitt au, nå skal jeg slappe av med et par pils. Og i morgen er det allerede nye muligheter.
