Turen hadde endelig kommet til Gaula – the real world! Året var 1989, min bror jobbet som rørlegger i et firma i Trondheim og ved en tilfeldighet kom han i lakseprat med en kollega. Som var bror til en av grunneierne på Borten/Losen, Ler. Slik begynte galskapen, og livet har vel ikke vært det samme etter dette!
Vi fikk fortalt at det ble solgt sesongkort på valdet og allerede i april var avtalen inngått. Vi besiktiget valdet i mai og så på elva med lengsel og hadde store forhåpninger til årets fiske. Men for oss var det en flod som bare rant forbi, vi hadde ikke peiling på å lese elva for å se hvor laksen evt. kunne stoppe. Så vår lakseerfaring på stor og tung elv var lik null. Ikke hadde vi alliert oss med mark før sesongen engang, det skulle fiskes med sluk. Enkelt og greit!
Den gang stod det ikke navn på sesongkortet, vi betalte bare for 1 stang, som det het. Så hvem som helst kunne fiske på kortet, men selvsagt bare 1 mann i gangen. Så når vi ikke orket mer fiske, kunne en annen person ”låne” kortet og fiske om natten f.eks. Underlig ordning, det ble vanskelig for kontrolløren på valdet etter hvert så denne ordningen ble opphevet året etter. Vi troppet opp på ettermiddagen siste kveld i mai, med bålbrenning nede på elveøra og noen drammer for meget innabords! Akkurat ved midnatt, når hagl-ladningene runget oppover dalen, begynte vi å slenge uti sluken på kryss og tvers. Jakten på de store hadde begynt!! Vi fisket noen timer etter midnatt, og litt om morgenen, avløst med noen flere drammer. Så formen ble egentlig bare dårligere etter hvert. Skuffelsen over ingen fangst var ikke tilstede i det hele tatt. Vi skjønte at det ikke var bare å komme ned til elva å dra opp en stor bamse. Vi hadde 3 mnd. igjen, så vi hadde god tid. Det må da bli laks engang, tenkte vi. På den tiden var det nesten ingen fiskere ved elva før St. Hans-tider. Bare sporadisk en og annen fisker, og det var nesten så vi skvatt til hver gang vi så en person komme. Og det endte som regel opp med at vi skjenket dem drit fulle, ”på trøndersk champagne” (heimert). Og det runget i allsang mang en natt nederst på valdet! Riktig sosialt med andre ord.
Utpå ettermiddagen var formen heller skral. Huff, dette var slitsomt, med rødsprengte øyne etter en natt uten søvn og skallebank etter noen drammer for meget. Og det verket i rygg og armer. Uvant for en arbeidsmann uten fysisk aktivitet! Men ca. kl.18:00 skulle det begynne å skje saker og ting. Det kom en kar fra Trondheim, som hadde fisket i mange år på valdet. Vi fant ut hva han het, og navnet hans stod oppført i fangstboka med flere store lakser fra sesongen 1988.
-”Det er ham, storfisker`n, mumlet vi”.
-”E det nå fesk i elva”? spurte han.
-”Nei, vi har fisket siden midnatt, og det er heldødt”.
-”Elva e kjempefin, sjelden har jeg sett den så fin på åpningen”, sa han.
Ja vel, det var mer enn vi visste. Det var jo greit å vite da! Det var middels elv, og den var klar og fin, perfekt for sluk. Det begynte å yre litt, så vi satt oss inn i den ene bilen, jeg, min bror, og hans svoger. Og for å holde bort duggen på frontruta, stod vifta på for fullt og for å lufte ut kupèen som var stinn av røyk. Det gikk vel ca. 10 minutter før vi hørte så vidt noen kauke bak larmen i bilen.
-”Hva var det”? lurte vi på.
-”Sikkert han kaillen som hadde ramlet ut i elva”.
Vi orket ikke å gå ut, det var bedre å sitte her og prate tull.
-”Ohooooooi”!
-”Ka farsken, har`n fesk”?
Vi ble nysgjerrig og gikk ut. Og der stod ham, bare 20 meter nedenfor oss, i Nerhølen. Og den gamle glassfiberstanga stod i helspenn, og vi så lina skjære seg gjennom vannskorpa frem og tilbake, ut og inn.
-”Han har fesk, dæven vi e dum som ikke feske”!
Egentlig hadde det vel ikke hjulpet likevel, amatører som vi var. Og han stod der i 3 kvarter og finkjørte på laksen med en diger haspelsnelle og 0.45 line!
-”Sjekk hvilken sluk han har”, sa brodern.
Vi ble i fyr og flamme, her var det virkelig muligheter!
-”Jeg leste i Villmarksliv om denne sluken”, sa fiskeren.
I reklamen stod det: ”Blir denne sluken forbudt i norske elver”! Pga. dens effektivitet. Vi ble nysgjerrige som bare det, dette får vi vite når han drar opp laksen, tenkte vi.
-”E det noen som har kleppet før”? spurte han.
-”Ja han, sa brodern (sleipingen) og pekte på meg”. Kjempebløff! Ingen torde å kleppe laksen, vi var
skitredd. Og det ble meg som ble ”offeret” og skulle prøve å kleppe den. Jeg skalv som et aspeløv og gruet meg voldsomt! Enn om jeg misset! Utilgivelig. Vi filmet hele seansen som ble langvarig. Og etter hvert kom beistet av en laks nærmere land. Og vi så en helsikes stor spole vifte dorsk i vannskorpa rett utenfor oss på den kalde elva. Men den var så tung at den ville ikke komme opp med hodet, slik at jeg fikk hogget kleppen i den.
-”Nå kommer den”!
Jeg så laksen komme sigende fra dypet som en spekkhogger og hogg kleppen rolig under gjellelokket på en halv meters dybde. Og når den ble løftet opp av vannet, var jeg i en annen verden. Alt var konsentrert om laksen, jeg brukte alt jeg hadde av reservekrefter for å løfte beistet opp en skråning på 2 meter med rullesteiner. Og den tunge laksen slo og vred seg på kleppen, men jeg holdt så jeg var hvit i knokene! Jeg la den rolig foran føttene på fiskeren.
-”Værsågod, her er den” sa jeg. Stolt som en hane. Skulle tro jeg ikke hadde gjort annet. Pøh!
-”Herregud, for et beist”. Etter nøyaktig veiing var den 17,0kg.
-”Det e ei fin elv dokker har komme te” sa fiskeren.
Pussig, min første dag i Gaula, og 18 sesonger etter har jeg fremdeles ikke sett så stor laks bli dratt inn i umiddelbar nærhet. Så vi trodde denne dagen at slike fisker skulle det etter hvert bli mange av, det så jo ganske lett ut. Langt der inne i gapet på beistet av en laks kunne vi skimte ”hemmeligheten”. En tung blysluk på 50 gram! Med to voldsomme fluoriserende farger i oransje og gult! ATOMSILDA 50 GRAMS!!!! Lignet mer på en pilkesluk beregnet på storsei, spør du meg! Når den stolte fisker skulle ta ut sluken løsnet trippelkroken som fremdeles satt dønn fast i svelget på laksen. Herregud, det var nære på, hadde den ikke blitt finkjørt i en time hadde denne laksen fått friheten temmelig raskt. Og det viste seg at ”slukringen” som holdt på treblekroken bare var en oval tynn streng som egentlig ikke tålte smålaks engang!!!! Så dette måtte byttes ut med en skikkelig slukring! For å gjøre denne historie kort, neste dag ble samtlige Atomsilda 50 grams tømt fra alle byens hyller!! Av oss! Og dagene gikk, vi så flere fine lakser passere der vi stod, og vi skjønte ingenting. Og på enden av snøret var? Jo selvsagt, Atomsilda!! Men nå hadde vi lært av ”Crocodile Dundee” at man ikke skulle sveive inn sluken etter utkast.Men heller la den gå i en bue over hele elvas bredde. Og den kunne godt få bunnkontakt av og til. Akkurat det siste rådet kuttet vi etter hvert ut. Sluken ble jo helt avskallet det som var av maling etter skraping på bunnen, så vi fikk heller sluken til å gå like over bunnen. Min bror fant ut etter hvert at han skulle grave mark og prøve dette. Og det resulterte utrolig nok i en liten smålaks etter en ukes fiske! Tenk det, laks på under 2 kilo, første uken i juni. Og vi var grønn av misunnelse. Ja det vartider det.
-”Ska du koke den over tuten på kaffekjelen”? spurte vi, skikkelig i mobbehumør.
Den tiende dagen skulle det løsne. Min bror og hans svoger var nede i Ørderskogen en eller annen plass og gravde febrilsk etter mark. Mens jeg og broderns sønn fisket nederst på valdet, som vanlig. Elva var ganske stor, men klar. Og jeg stod 50 meter ovenfor brekk-kanten og slengte den tunge sluken så det knaket i den altfor spinkle stanga, som egentlig tålte bare 40 gram. Atomsilda hang og dinglet til slutt bare 2 meter utenfor land, rett nedstrøms. Og akkurat når jeg skulle sveive inn var det noe tungt i den andre enden. Det var så vidt jeg kjente nappet, bare noe seigt og skummelt akkurat idet laksen svelget sluken.
-”Herregud, jeg har`n”! kauket jeg til nevøen min.
Og det ble en seanse uten like. Bare jeg og ham i elva, jeg kauket det jeg klarte, men ingen kom! Hva nå, hvordan skulle jeg klare dette? Laksen var råsterk, den gikk langt ute på brekk-kanten og rullet infernalsk og jeg skalv noe forferdelig. Men pussig nok, på den tiden var vi meget oppsatt på å filme all laks som ble tatt inn. Ja det var faktisk viktigere å forevige fangsten på video enn å konsentrere seg om kjøringen. Heldigvis, i ettertid, minnene er lagret! Og min nevø stod og filmet, like nervøs som meg. Til slutt gikk laksen helt inntil land 30 meter nedenfor meg og rullet og vred seg så det sprutet i vannskorpa, og like nedenfor var det et steinhardt stryk. Men jeg tviholdt udyret og gikk litt ut i elva for å prøve å tvinge laksen ut igjen da den slettes ikke var utkjørt. Totalt feil kjøring lærte jeg etter hvert. Laksen går som regel motsatt av det man tvinger den til og den ville bare slite seg løs helt inne ved den bratte skråningen ned til elva. Hadde jeg kortet inn lina og stått ved siden av den ville nok kjøringen blitt normalisert, ut ifra det jeg vet i dag. Etter et kvarter og verking i armer føltes det som om laksen begynte å gi opp. Og det ble et sirkus uten like for å kombinere filming med ilandtagning av laks. Min nevø tok over stanga og kameraet ble satt mot elva, og tapen rullet og gikk! Og jeg skulle prøve å bære opp laksen. Men det ble bare kaos, min nevø greide ikke å holde den. Og stakkars mann, etter dette skulle ikke han bli laksefisker nei!! Så jeg tok over stanga igjen og nevøen satt fra seg kameraet rettet mot evt. landing igjen. Jeg dro beistet mot vannkanten nederst i skråningen og han fikk tak i buken på laksen og slengt den oppover skråningen til den lå trygt på jevn grunn. Og en sprellende, sølvblank superlaks lå og sprellet foran oss og det klirret i Atomsilda som hang i kjeften på laksen. Og maken til kaldvræl oppover Gauldalen har ikke hørtes etter denne dagen! Jeg skalv så innmari i føttene at jeg nesten ikke klarte å stå oppreist. Og det ble mange slike skjelvinger etter hvert, men det avtok litt for hver laks. Herregud for en triumf, nå skulle det planlegges en skikkelig seanse, før de to andre kom tilbake etter markgraving. Vi avtalte å gjemme laksen under bilen i en svartsekk før de kom. Vi pleide det, å narre hverandre, men tidligere med steiner innlagt i posen! Ganske barnslig egentlig, men så var vi ikke så veldig seriøs heller! Konkurranseinstinktet var utpreget på den tiden. Så når de endelig kom stod vi henslengt mot panseret på bilen og latet som ingenting.
-”Skjer det noe”?, spurte brodern.
-”Njeeei”, svarte jeg lakonisk.
Men både jeg og nevøen var noen dårlige skuespillere. De så nok at vi hadde et lurt glimt i øyet med et fårete og dårlig skjult smil i munnviken. De skjønte at her var det noe muffens, men var for stolt (eller redd) for å titte etter noen laks. Jeg klarte ikke å dy meg.
-”Han legg under bila”, sa jeg.
Som så mange ganger tidligere. Svogeren til brodern klarte ikke å holde ut lenger, han måtte bare ta en titt!
-”Sikkert bare steiner i posen”, sa han.
-”Ja, du må nå bare sjå”, sa jeg.
Og gliset gikk nesten opp til ørene! Han bøyde seg under bilen og tittet inn i svartsekken. Brodern stod like bortenfor, han ante nok at denne gangen var det alvor! Og et kaldvræl runget igjen oppover Gauldalen, nesten like stort som mitt.
-” E han stor”, spurte brodern.
-” Nå, han e nok bortimot 10,5kg”, svarte jeg.
Og etter dette ble det action. Alle mann uti elva, med stanga i den ene hånda og drammen i den andre. Men det måtte jo bli fullstendig kaos. Det endte opp med at laksen ble feiret med brask og bram og nok en trivelig kveld/natt ved Gaulas bredder vi hadde. Herregud, kor artig vi hadde det, i gamle dager!!!!!
Atomsilda ble raskt glemt etter hvert, vi fant ut at det gikk an å ta laks på mark, stoooore mark! For ikke å snakke om flue, når det var gode forhold til det. Sluken ble stort sett brukt mer de første dagene, da nyfisk som hadde gått på elva tok denne ukritisk. Og sluken "fisket" jo over en strekning mye raskere enn noe annet redskap. Og kjente vi det berømte dunket i sluken, skiftet vi kjapt over til mark (eller omvendt). Så redskapsbytte og et varierende fiske med ulike teknikker ga gode resultat. I dag synes jeg at det er ganske "kjedelig" å fiske med sluk, ganske ensformig egentlig. Men det finnes helt klart en god del finurligheter under dette fisket også, som man kan dra fordel av. Min mening er at alle kan fiske med sluk (eller flue). Klarer man bare å få kastet uti sluken eller flua er det bare å la den gå over strømmen. Mulighetene for hogg er da alltid til stede, stort sett vel og merke. Men markfiske, hvis det skal utføres helt riktig, er desidert det mest krevende fisket etter laks. Og derfor er det så morsomt. Og den største utfordringen er hele tiden å fiske på meget krevende partier i elva, uten å sette fast opphenget. I tillegg krever det en stor følsomhet for at markopphenget hele tiden skal gå i riktig fart, og med utstrakt fortom. Å lure feitmarken over de store steinene, eller over et megafeste i bunnen, og kjenne storlaksen som står bak trekke i fortommen i voldsomme drag, må være toppen på et adrealinkick! Nest etter å iaktta en storlaks ploge etter flua i vill fart nede på en brekkant da, og vente på draget i lina. Så den godbiten venter jeg til uti juli når overflatefisket virkelig har begynt!