Den lune stemmen til Hugh Miles kommenterer:
”Det vanlige er å bruke små, kokte deigkuler tilsatt farge og smak, karpefiskerne kaller dem boilies, et mye brukt og høyt skattet agn. Det spesielle er at disse agnene ikke træs direkte på kroken. Bob fester dem til kroken via et syltynt hår, karpene fatter mindre mistanke og suger til seg agnet. Tross denne delikate presentasjonsmåten hender det likevel at turene forblir fiskeløse. Bobs skallede hode vitner om et høyt forbruk av ”hår” til riggene...eller kanskje karpenes kløktige måte å avsløre svindelen på har gjort ham hårløs, ved å stadig rive seg i håret av rein fortvilelse...”
Akkurat denne scenen i avsnittet ”Redmire Legends” fra ”A passion for angling” surret ustanselig i hodet mitt under vinterens første, spede ismeiteforsøk. Det ble da noen turer, slike økter med mer eller mindre klokketro på dagens plass, takler og agn. Sånn blir det noen ganger, fisken er borte. Jeg forsøkte alle mulige triks og plassbytter, men det ville seg ikke. Det er i grunn rart jeg fortsatt har hår på hodet...
Så omsider smalt det! Overskriften på OP`s specimenside vitnet om spenning og full klaff. ”Flere store gjedder, ismeitesesongen godt i gang”, kunne jeg lese. ”Endelig!”, tenkte jeg. ”Gutta har klart det igjen!”. Gjeddeduoen ga trua næring, formfullendte rovfisker i toppkondisjon, begge over 12 kilo. Imponerende!
Det ble umiddelbart avsatt tid til ny gjeddeøkt, og på grunn av tidligere erfaringer gjaldt det også denne gangen å planlegge eventuell trøstespising nøye. Ferskt brød i matpakka, steinharde pepperkaker fra romjula, tursjokolade og kaffetermos fungerer alltid.
Stengene ble ”ladet” med ferske siker i tillegg til smellfeite makreller fra sist slukøkt ved Fornebulandet. Jeg har alltid hatt troa på litt stor og feit agnfisk, og disse vellagrede makrellene var intet unntak, finere bergensfruer hadde garantert brekt seg etter et raskt innpust i agnfiskposen. Første plassen ga en spenstig gjedde på drøye 2 kilo, ”Yeees, sesongens første fiskekjenning!”. Likevel tok jeg meg selv i å rive meg i håret igjen, 2 kilo gjedde er kortvarig glede, det redder ikke en ismeitesesong...
Sola deler morgenhimmelen i to, det lyser blått over åsene. Værvarselet var godt ut helga, mulig det ville letne til sol mot ettermiddagen. ”Sørlig og varm vind”, sa meteorologen. Lovende!
Jeg bråskvetter! Mobilen ringer fra lomma i stolsekklokket. Det er merkelig, i løpet av de første dagene av hver ismeitesesong finstilles hørselen, helt underbevisst, alle høye pipelyder tolkes umiddelbart som et klokkereint napp, et hyl fra Fox`n ytterst mot dypkanten. Espen svarer søvnig i andre enden. ”Ingenting vesentlig å melde om ennå”, sier jeg.
Ismeitepulken lastes opp på nytt. Podbein og taklede ismeitestenger spriker i alle retninger, jeg velger å rusle rundt odden og inn i vika, akkurat som i fjor, må bare huske på å ikke bore hullet for langt inn, vasspesten drar seg stadig utover. Jeg treffer heldigvis på første forsøk. Det lille belastningsblyet over fortommen når bunnen etter kun noen få snøremetere, takkelet strammes uten antydning til vegetasjon. Makrellen får sjansen på innern, hullene videre utover mot dypet agnes med de ferske sikene. Plassen avfiskes bra, fra rundt 2 til drøye 5 meters dybde. Så er det bare å vente igjen...
”Piiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiip, pip, pip, pip, piiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiip!”
”Heite!”, hvisker jeg hardt. Det dugger på brilleglassene i det jeg hiver meg opp fra setet på stolsekken. Jeg hører den lille mormyskastikka sprette bortover isen, aner ikke hvor den lander, kanskje i agnfiskhullet, ikke vet jeg, men det spiller på en måte ingen rolle akkurat nå. MMX`n skriker, stanga står i en konstant bøy, jeg lirker den ut av den bakre holderen på poden og plutselig er alt stille igjen, sena løper jevnt og rolig fra spolen i små kveiler, jeg slår over bøyla og skrur av varsleren.
Mothugget sitter klokkereint, pulsen slår ut i hårrøttene. Den vil ned, betydelig dypere og hjem, helt klart hjemover, den tunge fisken vinkler utover, vekk fra grunna, ”Hehehe...”, puster jeg stille. Det er jo dette som er grunnen til at vi står opp før hanen promper, lenge før bilveiene fylles og lenge før alle andre med det såkalte vettet i behold tar fatt på dagen. Etter en uhyre spennende kamp kan jeg omsider lirke den opp av pilkehullet og ut i det spede dagslyset.
Jeg kveler et ”Jaaaaah”, fisken veies til 13700 gram fordelt på 116 centi. Bred over ryggen og ganske dyp i buken forlater den meg med et kraftfullt slag med halen, vannet velter opp av hullet...
LAKEKVELDER
Snøen hadde lavet ned store deler av uka. Helga lå foran meg som en velsignelse i alt det håpløse, snøfri og med muligheter for sol og stabilt trykk, kveldene skulle visstnok bli relativt milde. Jeg sier ”håpløse” fordi de foregående helgene hadde vært alt annet enn lette, både vær- og fiskemessig. Selv om elveisen lå trygg og tvers over på det mest strømsatte, hadde kveldene gitt meg lite å notere i fangstjournalen. Jeg fikk imidlertid æren av å ta bilde av en flott elvelake på over de magiske 4 kiloene kvelden før, heldigvis! Kompisen landa en riktig drømmefisk, godt noen klarer å bevise at de ennå finnes. 
Gjensyn med parafinlykt, modifisert Jensensild med lokkeskjeer og lake-is. Jeg velger å ”lakedunke” i utkanten av den store sandgrunna, det var dypkanten som ga fisk under fjorårets mildværsperioder. De tre resterende taklene fisker fra podene lenger inn.
Akkurat nå, femte turen på nesten like mange dager, tenker jeg på noe helt annet enn lake. Bilveien ned til parkeringsplassen på elvebakken var alt annet enn brøyta. Ned kommer en seg alltid, det er verre på vei opp og hjem igjen, særlig når en er utstyrt med en forhjulsdrevet franskmann på 1,4 liter.
Jeg kikker på klokka, 20:45 lyser det fra displayet, det er ingen grunn til å holde på lenger enn til maks 22:00, årets lakesesong er lett å oppsummere. Tre laker på tilsammen 2 kilo er fasiten denne gangen, litt bittert siden elveisen har vært så fin stort sett hele perioden. Jeg prøver å fokusere riktig, plassen har jo i grunn alltid vært tregfisket, men hvis det først biter bruker det som regel å være flott fisk. Jeg gir laken en halvtimelang sjanse til.
Endelig, det napper på det midterste takkelet, akkurat der grunna begynner å stige. Jeg løper nappet i møte, lyset fra hodelykta viser vei, men laken slipper dessverre etter et par runder like oppunder pilkehullet. Fortærende, det var så absolutt en brukbar fisk...
Det begynner å snø igjen. Dunlette fjoner går over i større snøflak, tankevirksomheten intensiveres rundt en daukjørt franskmann på fire hjul, jeg kommer aldri verden opp den siste kneika ved jordesvingen.
Et stumt slag forplanter seg gjennom multifilamenten og opp i stanghåndtaket. Ett til, og enda ett til, denne gangen litt hardere. ”Hæ?”, hvisker jeg. ”Et kvarter igjen av lakesesongen, og så skjer dette?”. Fisken henger på, kroken plantes i en jevn og rolig bevegelse, den svarer tungt med et lite og raskt utras. Jeg kan jo ikke gjøre annet enn å le. Oppunder hullet sirkler den tungt på klassisk lakevis, helt til den omsider må gi tapt.
Gjensyn med elvetorsken, like moro hver eneste gang.
”Der var`n!”, fisken spreller seg fri i restene av snøværet, en fin og etterlengtet avslutning etter mange økter med lite fisk. 
Den vakre fisken veies til 3050 gram, en hunn med bred rygg og noe slankere bukside.
Når jeg kommer fornøyd fram til bilen blir jeg overrasket. I løpet av en hektisk fotoshoot hører jeg ikke at Hansen har starta traktoren drøye 300 meter unna, og brøyta bilveien fri for snø. Går det an å kalle det en ”bonusfangst”?
ABBORTERAPI
Denne gangen er det Bob som kommenterer:
”Ah, et nytt napp, Bernard. Kanskje det er den vi har vært ute etter i hele dag? Ja, det er det jammen meg, en nydelig storabbor, la meg håve den for deg”.
Den gamle tegneserieforfatteren niholder rundt matchstanga og tvinger kilosabboren til overflaten. Bob fortsetter.
”Tror du stanga og takkelet holder, tror du hjertet ditt tåler det, hehe...”
Bernard holder fisken i hendene.
”Åh, for en nydelig fisk, den tar meg tilbake til barndomsdagene langs elva, jeg får la den få friheten igjen...”
Avsnittet ”Autumn Glory” skildrer abborfascinasjonen på det aller vakreste, nok en scene det er umulig å glemme. Det er også umulig å glemme det aller første ismeitepasset i januar for mange sesonger siden. Plutselig lå den bare der, en smellfeit mortetyv, i grunn da jeg minst ventet det. Etter en intens kamp på det lette ismeiteutstyret kunne jeg omsider feste et skjelvende grep rundt underkjeven på den flotte fisken, en nydelig farget og formfullendt skogsmajestet på 1750 gram. Opplevelsen var så overveldende at gledesskriket satt fast i halsen.
For meg, og sikkert for de aller fleste sportsfiskere, er abboren selve symbolet på en tidlig entusiasme, det første spede forsøket på å overliste en flott fisk med egen stang og snelle. Best kirkby-kroken ble pakket full med livløs, solvarm mark, og den rødhvite isoporduppen sørget for den nødvendige ”bolt-effekten” slik at fiskerlivets første halvkilos endelig lå i håven. Jeg stakk meg umiddelbart på den stive ryggfinnen og skalv av glede.
Etterhvert som fascinasjonen økte og begrepet ”abbor-sesong” ble kraftig utvidet, var det bare å hengi seg helt og fullt til stangstativer, nappalarmer og hjemmelagde ismeitestenger i lettvektsklassen. Fortommer av syltynn silkewire eller smidig nylonline og morter i enden av taklene la grunnlaget for fisketurer jeg vil huske så lenge jeg lever. Vintermøtet med den typiske sommerfisken var avhengighetsskapende, og det er lett å skjønne hvorfor. En ismeitesesong er nemlig aldri det samme uten et abbormøte.
Målene er like klare hver eneste vinter: Først litt gjedde, så lake fram til midten av februar, hvis isforholdene tillater det, og deretter noe mer gjedde, men fremfor alt abbor, helst et eksemplar over kiloen, det er fælt å si det, den må helst være over kiloen. I fjor ble det mange abborturer, men dessverre lite fisk. En og annen på balanse selvsagt, men agnfisktaklene fikk stå urørt det meste av tida. Etter sånne økter er revansjelysten på topp, og årets første storsatsing skulle vise seg å bli en sånn økt en knapt våger å drømme om.
Jeg starter hjemmefra klokka 06:00. Etter en kjøretur på bilfrie og seinvintertørre veier når jeg agnfiskgrunna rundt klokka 07:20. Brødfôret raser mot bunnen i store og luktsterke posjoner, og etter en drøy time med mormyskaen er dagens agnfiskbeholdning sikret. Som alltid velger jeg også denne gangen å sette taklene i en vid halvsirkel utenfor agnfiskplassen. Fôringen setter ikke bare fart i mortestimene. Abborene blir også nysgjerrige straks mortene stimer sammen over fôrkulene, det hender til og med at de drister seg helt inn på grunna. I fjor mistet en god venn av meg en kongeabbor på mormyska, nettopp under agnfiskfisket. Det gjelder å utnytte enhver form for rovfiskbevegelse.
Etter kun en drøy time sitter den, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, gleden er så intens at jeg må kvele gledeshylet i polvotten, 1450 gram som øktas førstefisk.
Det bruser i blodet! Det går vel etterhvert inflasjon i disse utsagene, men jeg velger likevel å si det igjen: Vintermøtet med storabborer er og blir en opplevelse det er vanskelig å toppe. Taklene får fiske på de utvalgte plassene noen få minutter til, men etter en ny halvtime flytter jeg de tre ytterste inn på grunna, denne gangen betydelig mer samlet enn tidligere. Det siste takkelet plasserer jeg pelagisk, på cirka 3 meter over et dyp på rundt 6. I det jeg er i ferd med å slå på baitrunneren og alarmen bråhyler det ved siden av meg, ”Makan, den er her allerede!”.
Fisken krokes og bremsen etterjusteres, fisken kliner til innover grunna. Den lette ismeitestanga står i helspenn når fisken omsider kan kanes over på avkrokningsmatta. Jeg jubler i det stille for andre gang, det er ikke til å tro.
Skjelving...
1580 gram, en grom borre med den riktige kampviljen. Etter en kjapp fotosession får den vakre fisken friheten tilbake.
På gjensyn...
Jeg famler fram et telefonnummer fra mobillista, men avbrytes etter et par tastetrykk. Beskjeden til fiskekompisen om hvordan dagen har utviklet seg får rett og slett vente, ”Piiiiiiiiiiip....pip...piiiiiiiiiiiiiip!”, det er jo ikke til å fatte og begripe, fisken krokes, dette er virkelig tungt!
I det mothugget settes på det nest innerste takkelet braker det løs på nytt, ”Pip...pip...piiiiiiiiiiiiiiiiiiip...pip.....piiiiiiiiiiiiiiiiiiiip!”, denne gangen på stanga som fisker utenfor grunnkanten. Dette har jeg ikke opplevd siden sist jeg fisket på Gjersjøen for mange år siden, den marsdagen da smågjeddene herjet Kjerringnebba, men denne gangen har jeg en overbevisende følelse av at dobbelhugget er abbordominert. Fisken kjøres knallhardt, i øyekroken ser jeg at den andre har roet seg, stanga står i en konstant og dyp bøy. Omsider kan jeg velte fisk nummer 1 over på matta. Ordet ”pers” fyller tankene når jeg virkelig får se hvor bredrygget den er. Den vakre fisken plasseres i agnfiskbeholderen bakerst på ismeitepulken før det neste mothugget på det ytre takkelet settes. Etter nok en minnerik fight stilner det...
Abborduoen som justerte pulsen opp noen hakk, det ble travelt med to på en gang.
1870 og 1350 gram, et dobbelthugg og helt klart ismeitesesongens høydepunkt.
I en slags rusaktig tilstand setter jeg med rett ned i issørpa like ved ismeitepulken, bildene på det lille displayet på digitalkameraet får surre og gå noen minutter til.
Som avslutning blir det også en flott fisk på drøye kiloen, denne gangen på vertikaljiggen.
Det gikk veien til slutt
Fiskehilsen Audun