Det var tid igjen for den årlige turen over fjell og dalar til Skogseidsvatnet i Fusa. Nok en gang stod kjemperøyer på agendaen. Og nok en gang stod nye perser på ønskelista. Men det er ikke alltid det er sånn det blir. Noen ganger kan det virke som høyere makter har en finger med i spillet og gjør det litt vanskeligere enn man trenger å ha det.

Onsdag kveld kom vi oss av gårde i siste timen av døgnet og etter en strabasiøs tur med sjukdom og roping på elgen var vi endelig fremme klokken åtte. Det tok ikke så altfor lang tid å få summet. Klare for fiske dro vi ut, med en mann i manko som ble liggende på hytta med magesjuke. Sola skinte og været var flott. Men det vi ikke visste var hvordan de brøyter på vestlandet. Veien er i utgangspunktet 2.4 meter bred. Brøytepinner er luksus og for å ta igjen på de smale veiene brøyter de veien 4 meter bred. Nå ser det ut som skikkelig europeisk standard på veiene. Men det er det ikke. For kommer du en cm utenfor ”sporet” er du ute i en meter dyp grøft. Vi hadde sett disse merkene mange steder, men viste fint lite at vi skulle lage ett akkurat nå. Og det gjorde vi. Bilen stod dønn fast nede i grøfta, ganske godt på skeiva. Vi ringte høvdingen i Fusa, etter en time kom han og lo –”dokkar kan ikkje kjøyra denne vegen når dykk har drukket for mykje! Da må dykk ta til ventstre” lo han med ett lurt smil. Tatt til ettertanke var vi nå endelig på vei igjen. Noe satt ut av å ha ”kjørt” av veien for første gang i mitt liv tok Atle roret på skuta og styrte oss ned til vannet.

Vel fremme ble vi ikke møtt av ett overraskende syn. Islagt vann så langt øye kunne se. Isen var en 3cm inne ved land og noe tykkere utenfor ”hytta” ved oppdretten. Gangbar for Østlendinger og det var bare å fiske i vei. Fra to dager tidligere lå sporene fortsatt ferske etter en person som hadde prøvd seg på isen, men måtte gi tapt med to bad! Første dagen bestod av mye småfisk. Selv tok jeg opp mot 15 tallet småfisk, noen fine på opp mot kiloen+ og en på en ca 2,5+kg. Det var det vi rakk før dagen var over og søvnmangelen trengte seg på. Fredagen var mye av det samme. Vi prøvde fra tidlig morgen til ut på ettermiddagen. Lite spennende skjedde med få unntak. Johnny fra Bergensfiskeutstyr ble fristet og kom bort, noe skeptisk til denne ”hinna” vi satt på. Men han fikk da en grei fisk. Tore perset på røye, en fisk rett over 2kilo. Og Øystein mistet en 5 – 5,5kg’s fisk i hullet og klikket deretter vertikalt. Det var kanskje like greit å ta kvelden da.

Etter en hard fest og lange pokerturneringer på fredagen, var det bare to som dro ut på isen tidlig på lørdag morgen. Tore perset igjen og Øystein fisket med lasso! Igjen flere feilkroka fisk før Atle og jeg kom oss på isen sånn midt på dagen. Johnny var tilbake og hadde fått et par 2 -3kg’s fisker. Dagen var treg og det kom lite fornuftig fisk opp. Atle derimot krøket 2 bra fisk i 5+ og ca 6.5kg’s klassen og jeg mistet en og krøket en større sak. Skuffelsen er tung å svelge når fisken ikke sitter som den skal. Men sånn er det på Skogseid. Noen tanker jeg gjorde meg i løpet av dagene var at det ikke var mye storrøye inne. Så lenge storfisken var i området ble det stille på de små. Plutselig blir det dødt, så smeller det på en større fisk og etter en kort periode er småfisken tilbake. Dette var mer regelen enn unntaket. Kanskje er det kulda som har gjort at de kommer senere inn?  Når storfisken var borte på blinken kunne det kjenne ut som den gnidde seg og dullet med blinken. Gjorde man ingenting bare fortsatte dette i minutter. Ga man tilslag eller løftet litt brått, satt den krøket mellom gjellelokk og brystfinne. Og dagens overraskelse var nå jeg la fra meg stangen og lot blinken synke til bånn for å gjøre noe annet. Plutselig begynte snøre å dra seg ut av den frikoplede spolen, fast fisk! Men den satt i gjellelokket! Søndagen var en stille dag. Veldig stille. Atle fortsatte å feilkroke de store, perset på røye og kl 12 dro vi hjem. En erfaring rikere. Turen var knall bra, fiske var labert.

Tips; bor minst 4 sammenhengende 205bor når du fiske røye på isen!