September 2005 hadde vi en skrivekonkurranse for brukerne. Vi fikk inn noen bidrag, ikke mange, men bidragene som kom var gode og dermed ble det kniving for å komme blant de tre beste. Ett bidrag skilte seg umidelbart ut og ble fort en favoritt blant juryen. Vi presenterer bidragene som stakk av med de tre gjeveste plasseringene. Dette er bidraget som trakk det nest lengste strået:
Uken i forvegen ble viet til spotting av fisk, foring av fisk, dagdrømmer og eksamensangst. Solen stekte, løvet spratt og karpene storkoste seg. Med hodet splittet mellom skole og fisk, kanskje en skvett mer fisk enn skole, ble eksamens-innspurten lagt til en perle av ett skogsvann, ikke alt for langt vekk fra storbyens luner...
Torsdag kveld er varm. Varmeste dagen så langt og heitere skal det bli. Tid og sted. Karpene er så definitivt til stede og utsiktene er gode. Da jeg nærmer meg plassen, står det to feite karper og soler seg helt inntil land, ett frekt syn. Side om side, nesten helt uten å røre på seg. Jeg setter fra meg utstyret ett godt stykke unna, tar frem spretterten og skyter ut en fire, fem lette loffbiter så de lander ett par meter unna fisken. Den ene karpa rykker til, snur seg sakte og glir bedagelig i samme retning. Tiden står stille i noen sekunder, men tikker fort videre da en god, gammaldags stokkand buklander med ett vræl oppå den solsløve karpa som nå var kun en halv meter ifra de flytende godsakene. Og det var det.
Jeg setter meg umiddelbart ned og skriver noen linjer om ender. Det er kort fortalt, etter min mening, alt, alt for mange av de. Pensjonistene mener opplagt noe annet der de står med sitt daglige brød. En pest og en plage, skriver jeg. Håpløse skapninger som har en tendens til å snylte på samfunnet, pensjonistene og ikke minst karpefiskere. Uten ender kunne kostnadene ved karpe og suterfiske ved lokaliteter som dette blitt redusert betraktelig. Av de fem, seks kiloene med boilies som jeg skøt ut i dagene forut for dette passet, ble sikkert halvparten spist opp av disse avskyelige dyra. Ok, nok om ender. La oss alle konstantere at det ikke er i vår interesse å ha slike skapninger plaskende rundt når vi fisker. De er pene å se på og smaker fortreffelig, men alt til sin tid og ikke minst i riktige doser. Oppdrett av ender på pensjonskassas regning er og blir en uting.
Forakten avtar omsider. Jeg setter sammen stengene, skyter ut noen få boilies og kaster ut. Kvelden kommer sigende og alt som skjer, skjer alle andre steder enn ved dette vannet. Jeg får lest og jeg får ventet. Jeg sjekker agn og tackle før det mørkner og kaster så ut på nytt. Det blir blikk stille, men kun for noen få minutter. På andre siden av vannet begynner det så smått og samle seg folk. Volumet stiger og rundt midnatt er det full fest. Ikke helt uvanlig ved dette vannet, så det plager meg ikke. Fra alarmene kommer det noen korte, intense hyl en gang i blant. Flaggermusa har våknet og flyr i sena. Og det er vel alt som skjer før det lysner og det er Fredag morgen. I fem-tida kommer jeg meg ut av posen og får kastet ut på nytt. Jeg har en stang liggende inntil noen vannliljer ca. Ti meter utenfor, en litt lenger ut i åpent vann og den siste helt inntil land, 10-15 meter ut til høyre. Det ser jo bra ut, men med karpene vet man aldri.
Det blir mye lesing, men lite fisk. Heller ikke så mange ender å se. En gang i blant klatrer jeg opp i ett tre ved siden av for å kikke. En og annen karpe viser seg, men de står langt vekk og ser ikke spesielt sultne ut. Den første gode varmen ser ut til å ha sattfisken helt ut av spill. Alternativt er det noe jeg gjør feil, som alstså ikke er riktig. Jeg gir uansett tiden en sjans og håper på det beste. Kaster noen ganger ut på nytt uten at det ser ut til å hjelpe. Dagen går og kort fortalt blir det lørdag morgen uten så mye som ett ør(kyte)lite livstegn fra karpene.
Jeg forer litt igjen og sjekker agn og tackle, alt ser ut som det skal. Dagen blir varm og minner mer om sensommer enn tidlig mai. I tolvtiden blir jeg brått avbrutt i ett statistikk-kapittel ved at det passerer noen turgåere oppe på stien. Hmmm, her er det noe som ikke stemmer. To overmåtelig godt utseende piker kommer trippende ikke mer enn tjue meter ifra meg, og rett bak slentrer to karer i midten av tredveåra med to store kamerabagger. Solskinnstur på disse kanter av skogen bør inkludere støvler og alt annet enn rosa topper og alt for korte skjørt. Her snakker vi myr og mygg, ikke spanske strandpromenader. De forsvinner for en kort stund, men kommer tilbake og ser seg litt rådløst omkring. Jeg kikker opp, ser mitt snitt i all blankingen og fyrer løs ett ”god formiddag”. Det er midt på dagen og karpene er definitivt ikke på hugg. Jeg har alt å vinne og statistikken gjør meg gal.
”Det er plass her” sier jeg. De kikker litt rundt seg, småsnakker og kommer tydeligvis frem til at, jo da, her var det jo plass. Til hva, tenker jeg, dette er drøyt! Turgåerne presenterer seg og forklarer situasjonen. Her skal det tas bilder og settingen er visstnok god...Ett kvarter senere sitter to nakne piker på huk i vannet foran meg og poserer for en ikke navngitt nettside. Vannet er kaldt og de fortsetter kunsten på land da det plutselig hyyyyler til i stanga lengst ute til høyre. Jeg skjønner lite av hva som skjer rundt meg, men kaster meg refleksivt over stanga og setter ett kontant tilslag. Det svarer i ett spetakkel uten like og med to nakne porno-babes på ett teppe ved siden av, fighter jeg en boilie-spisende stokkand-mor! Det kvekkes og plaskes, knipses bilder og humres i ett kjapt surealistisk minutt. Jeg får omsider anda inn og får løsnet kroken fra tungen dens. Den håpløse fuglen kvekker skrekkslagen avgårde og pikene kikker forundret på det som skjer. Ikke vet jeg hvem som ble mest overrasket...Seansen avsluttes fra modellenes side og de takker for gjestmildheten. Jeg sier: ”ingen årsak” og ”Lykke til”.
Da alt har roet seg, kaster jeg litt vann i ansiktet og revurderer min egen sinnstilstand for ett øyeblikk. Som alt annet, så går ogsådette over. Jeg kaster ut på nytt og setter meg til for å lese litt igjen. Lite skjer resten av dagen, bortsett fra litt mer spetakkel fra russen på kveldingen. Søndag morgen er også rolig og jeg sover for lenge, er vel litt lei. I ti-tiden ser jeg ett velkjent fjes komme gånde. Alltid bra med besøk tenker jeg, men hva gjør han her på denne tiden av dønget? Jo da, den fiskofile trommeslagern hadde vært ute etter sjøørretten på morgenkvisten og på vei hjem hadde han sett en gammel kjenning nede i rundkjøringa. Bilen som på ett tidspunkt hadde vært hans og som nå var min, var totalvraket og forlatt godt planta inn i en lyktestolpe en knapp kilometer fra vannet. Rockern som bor rett ved og visste at jeg satt oppe ved vannet, tok seg da turen opp og forklarte i tydelige vendinger at karpeturen var over for denne gang.
Resten av historien er mindre underholdene. Bilen ble tauet vekk, jeg kunne notere: Nok en bomtur etter karpa, en stokkand og en ekstraordinær lørdags underholdning som hadde vært enhver karpefisker vel forunt, ikke alt for langt vekk fra storbyens luner...