September 2005 hadde vi en skrivekonkurranse for brukerne. Vi fikk inn noen bidrag, ikke mange, men bidragene som kom var gode og dermed ble det kniving for å komme blant de tre beste. Ett bidrag skilte seg umidelbart ut og ble fort en favoritt blant juryen. Vi presenterer bidragene som stakk av med de tre gjeveste plasseringene. Dette er bidraget kom på tredjeplass:
Sportsfiskelitteraturen er proppfull av historier som ”Vellykket landing av rekordlaks på 18 kg”, ”Sjøørretfest på leopardbunn” og ”Rekordrøye kjempet en time.” Artig lesing, men virkeligheten er en annen for de fleste sportsfiskere. Dette er en hyllest til antieksperten. Historien handler ikke om mange fisk, stor fisk, 100 fluer eller korrekt utstyr. Den handler om den enorme gleden av å knekke koden. Laksekoden
Det er ikke så greit å være laksefisker uten laks. Vår mann var ”klar” som han ikke hadde vært det siden tidlig i tenårene. Og om 27 minutter skulle han få sin mest potente opplevelse på (svært) lenge.En lovende strekning av ei finnmarkselv er et mål for mange fluefiskere. Å ha den ”for seg sjøl” er en drøm. Det skjedde oss seinsommeren i fjor. Etter en månedslang nedtur ingen kunne huske maken til, hadde selv hjemmelaget resignert. Dermed stod vi der, en nybegynner, to smårutinerte og en ”ekspert.” Kunnskap, utstyr og flueboks var mildt varierende, men vi ”eide” hølen, og stemningen var skremmende oppglødd. Vi hadde lunk på kaffen, Lappin Kulta i sekken og selv myggen så ut til å ha gitt opp denne delen av vassdraget. Vår mann var 21 minutter unna sin laksuelle debut.
Anarki i flueboksen
Laksen hadde allerede vist seg ertende i dyprenna på andre siden. 0,30 spissen var, etter litt plunder og litt bannskap, forskriftsmessig kneblet til fortommen. ”Men hvilken flue skal jeg velge?” Vår mann pekte resignert ned i en tynt befolket flueboks, hvor anarki er den mest dekkende beskrivelsen. Bedende blikk i retning vår vinterkollesjon, resultatet av timer med Marabou, isbjørn og tippet, avslørte behov for supplering. Et kort sekund var vi fristet til å si ”takk deg sjøl,” og minne ham om alle bindeinvitasjonene han hadde ignorert, men hentet kameratslig frem ”solskinnflua” – en lovende gulgrønnrød krabat i #6. Etter en kort rådslagning om beste knute, kunne vi ønske hverandre lykke til. Sola farget elva oransje, og vår mann var 17 minutter unna sin laksuelle debut.
Spinkelt?
Vi var fire mann i elva. To med tohåndsutstyr og to ”kjekkaser” med enhåndsutrustning i snøreklasse 7. Hovmod har som kjent en tendens til å stå for fall, og jeg fikk lettere ”panikk” da en kjempe ga seg til kjenne innefor kastrekkevidde. Hadde jeg likevel satset på for spinkelt utstyr? Ville jeg miste drømmefisken? ”Takke f…. for Jan Gunnar” tenkte jeg i mitt stille sinn. Han var turens kjentmann og ekspert. Hoderistende hadde han betraktet vårt spede utstyr, og ønsket ”lykke til, gutter.” Med lakserekord på 16 kg var han roligheten selv, og en velsignet rådgiver. Han pekte tålmodig, og vi kunne legge litt ruskete, men forventningsfulle, bukter i retning den verdenskjente vill-laksen i Finnmark. Vår mann var 13 minutter unna den laksuelle debut.
For lite. For mye
Det er ikke så greit å være fluefisker uten laks på samvittigheten. Uansett hvor mye du med teatralsk innlevelse titter ned i et velbrukt flueskrin til en breikjefta ”kollega” du treffer ved bredden - han du veit med tohåndshånd, hele terminologien inne og 8 kilo på skulderen - så blir det liksom ikke helt troverdig om du er laksefisker uten laks. Vi har vært der, og kan underskrive at det er lite testosteron knyttet til å stå der etter 36 timer i elva, fortsatt uten så mye som en yngel. Min venn og jeg har de siste fire årene, helt siden vi i godt voksen alder fikk diagnosen fluefiskere, besøkt et drømmevald i Mandalselvens nedre del. Men det har vært for varm, for kald, for lite vann, for mye vann, for tidlig, for mye øl, etc. etc. Vel og merke fikk min vår mann for to år siden en flyndre (!), og selv om det for så vidt er en prestasjon – duger det liksom ikke i laksekretser. Men flyndrefiskeren var, uten at han kunne ane det, ikke mer enn 7 minutter sin laksuelle debut.
Ikke sei, for pokker
Vår mann, som etter hvert befant seg 75 meter ned i elven, er en fantastisk fyr. Ikke bare har han en herlig innstilling til fluefiske. Han er også en god fluefisker – vel og merke når han får rumpa opp av godstolen. Ikke alt for mange treningstimer har resultert i en bemerkelsesverdig kastteknikk. Med voldsomme utfall med høyrearmen holder han ubegripelig mange meter snøre i lufta, men kastlengden begrenser seg egentlig til selve bukta. Han får aldri helt dreisen på den avgjørende stoppen i fremslengen, men pytt. Han har, som mange med samme diagnose, utstyrdilla, og drømmer om å gå berserk i Sage-kolleksjonen. Han er opphavsmann til det internt legendariske sitatet ”…jeg skal for pokker ikke ha noen sei.” Kommentaren falt spontant på en nattlig sjøørretur hvor rekordfisken altså viste seg ikke å være fullt så sølvblank. Vi lo en time, men det er en annen historie. I kveld derimot er det noe med rytmen, gløden og de stadig lengre kastene som forteller oss den laksuelle debut ikke er mer enn 3 minutter unna.
Smågrynt og bannskap
”Har du fisk?” HAN HAR FiiiiiiSK!!” Jeg kaster stanga, griper kameraet og gamper det smålekke vadere og tunge sko kan makte. Vår mann har fått tunnelblikket. Fenwick-stanga taler sitt tydelige språk, og det som protesterer i andre enden er ikke småfisk. Under kyndig veileding, som han i ettertid overhode ikke kan erindre, fremstøtes tidvis smågrynt og bannskap. Etter 10 minutter stillingskrig, begynner fisken å gi seg. ”Bare den ikke slipper, bare den ikke…” hører vi konsentrert mumlende, og etter ytterligere 5 minutter er suksessen et faktum. Den laksuelle debut materialiserer seg som 5,4 kg nydelig fisk – ikke helt nygått, men ”who cares.” Gledesstrålende betrakter han fisken, og gliser skjelvende; ”Det er pokker meg sant. Det er bedre enn sex”
Hele kongefamilien
Vi gliste og lo. Klappet hverandre kameratslig på skulderen. Skålte og tente ei snadde. Vår mann ble umiddelbart utnevnt til Laksekonge. Jeg ble Lakseprins litt seinere på kvelden, men degradert til lakse-Ari i det Jan Gunnar landet en morsk hannfisk på nesten seks kg. Siste mann i gruppa måtte ta til takke med tittelen Lakse-Marius, men skitt au. Vi hadde fått overvære en laksuelle debut, og vakrere blir det vanskelig ved en elvebredd.