Storfiskkonkurransen for 2006 er over og det er blitt trukket en heldig vinner. Juryen hadde ingen lett oppgave å velge mellom disse flotte fiskene som var meldt inn og det tok litt tid før en endelig dom ble satt. Fisken er valgt ut fordi det er en målrettet satsning som ga resultater og en veldig stor fangst. Det stod mellom to kjemper, en innlandsfisk og en saltvannsfisk, der saltvannsfisken dro det lengste strået.
Redaksjonen på fiskersiden.no gratulerer vinneren av årets storfisk; Svein Hellevik fra Bergen med sin havål på 13410gram!! Svein Hellevik kan velge fritt mellom varer for 3000,- kr i butikken til Nordisk Fiskeutstyr, gratulerer Svein. Juryen bestod av de ansatte på Nordisk Fiskeutstyr. Vi minner om at storfisk konkurransen fortsetter for 2007, så send inn bilder og historier av storfisk til oss på vår epost. Husk å legge ved kontaktinfo til fiskeren. Her får dere vinner fisken en gang til:
En gjeng fra forumet var ute og testet lykken etter havål da det virkelig klaffet. I løpet av natten landet de flere havål i størrelses orderen 13410, 11400, 7005, 1500 gr.
Vi lar som alltid fiskerene fortelle:
Noen turer er ikke til å tro.
Noen turer klaffer så pass bra at man på en måte blir overrasket. Ja, letter sjokkskadd sitter man igjen etter endt tur og ikke helt fatter at alt stemte så pass bra som det gjorde. Man sitter der, med et litt fårete flir om munnen, ser litt åndsforlatt ut og klarer ikke egentlig å snakke så masse. Mye en reaksjon på at man for kort tid siden hoppet og spratt rundt på ei brygge og skrek i glede og skrekkblandet fryd over hva man var med på. En slags kollaps antageligvis...
Dagen i går begynte som den ofte gjør, med at jeg kom ti minutter for sent til jobb. Dagen gikk med til å selge billige fiskesett til de lokale polske snekkerne, svenskepilker til gamlekara fra strilelandet og litt forskjellig småtteri til diverse tyske turister. Alt ved det normale altså. Eller, helt normalt var det ikke. Tiden gikk ørlite grann senere enn den vanligvis gjør, jeg var stadig borte på det gamle vraket av en PC vi har (seriøst, jeg mistenker at den er dampdrevet) for å titte på noen bilder. Bildene er tatt på plassen jeg skal fiske på senere på dagen, og jeg blir lettere skjelven når jeg tenker på hva som er mulig å ta der.
Dvs, en conger conger er ikke egentlig mulig å ta. Det er en av disse umulige myteomspunnede artene man hører om, drømmer om, og håper på å få en vakker dag. Uten noe særlig stort håp, må legge til det. Nei, man regner med at det blir med håpet, og anser det som en så vanskelig og umulig oppgave at man rett og slett ikke har tid til å starte på. Man har hørt om havålgutsinger som har levert en fisk på land i løpet av hundrevis av fisketimer, og tenker at «jaja, man får da i alle fall en tur sammen med hyggelige folk, og kanskje ei lita lange som bifangst?» Havålen er jo umulig, så den får man ikke. Allikevel går man med et ørlite håp bakerst i hodet. «Tenk om, tenk om tenk om!!» Men nei, noe stort håp er det ikke.
Klokken ble fire, den siste tyske turist blir pælma ut av butikken, jeg kaster meg på sykkelen og har sjelden før syklet så fort opp bakkene til Sandviken og hjem. De sakene som ikke allerede lå klar i sekken ble slengt oppi, litt mat ble fortært foran Pcen og plutselig er Hunter der, med åpen bil og sitt alminnelige glis rundt munnen. Saker og ting blir plassert i bilen, jeg slenger meg inn og vi er klare for tur. På veien opp snakker vi litt om ålen Erling fikk, og hvor hinsides rått det ville være å få noe liknende. Egentlig bare samme arten. Eller, egentlig bare få se en. Eller håver en. Vi har ikke de store forhåpninger, men så var det den lille tanke helt bakerst i hodet da. «Tenk om, tenk om tenk om!!»...
Vi finner frem, velter ut all bagasjen (det blir endel når kystmeiterne er på tur), setter opp stangstativene og rigger opp stengene. Jeg slenger først ut et vanlig pulleytackle med sirkelkorker for å forsøke meg etter piggskata. Litt tidlig på kvelden for havål ennå sier jeg. Egentlig er jeg vettskremt ved tanken på hva som antagelig befinner seg i steinhaugen under oss. Karpestanga blir rigget og plassert i det jeg tror er nogenlunde riktig retning i forhold til hvor de tidligere skatene har blitt tatt. Setter meg ned og begynner å rigge havålfanger. En 30 cm lang stålvaier med en 8/0 J krok i enden. Smeller en glidebom på sjokkfortommen og fester wieren med krok og bloddryppende makrellbit på utenfor der og pælmer dette avgårde. Strammer til og setter meg ned. Rimelig sikker på at jeg i alle fall har gjort endel ting rett i forhold til plassering av agn. Nå er det bare å vente på skumringen og at ålene skal bli aktive.
Etterhvert dukker Erling (Gone_fishing) opp, det samme gjør Øyvind (Truttakiller), og etter at de har rigget seg til setter vi oss ned med en kaffe og prater litt om løst og fast. Mest fast egentlig, da havålen var noe vi snakket MYE om... I blant skjer det rare ting med stengene. Et lite klikk, et lite pip, slakk på snøret, bomfast i bunn på tackle som for ti sekunder siden lå bra til, store makrellbiter som er bitt tvert av. Vi tenker vårt, men er litt redde for å si noe, da det på sett og vis er for sprøtt at det skulle være noe særlig aktivitet så tidlig på kvelden. Litt over ti skjer det noe. Etter endel bomtilslag på noen smårun piper det i varsleren til Erling. Et pip. Et til. Det SKRIKER i varsleren og Erling slenger seg ned i røysa og tar tak i stanga. Gir et kjapt og kontant tilslag og den sitter! «Havål», sier Erling, som om det skulle være den mest naturlige ting av verden. «Garantert havål, og den er relativt stor». Erling får løftet fisken fra bunn, og begynner arbeidet med å hindre at den går ned i steinura. Det er ikke rom for å kjøre den i noen særlig grad, da mulighetene den har for å gå ned i sprekker rett og slett er for mange. Jeg hopper ned til Erling med en stor laksehåv og venter på å få se fisken. Når den dukker opp i overflaten holder jeg på å pisse på meg. Der er den, den umulige fisken. FOR et beist av en fisk! Fy steike sat** for et råskinn! Den gjør noen fine sprell, og jeg ser jo selvsagt at håven ikke er stor nok, men det er bare å forsøke som best man kan. Etter et par mislykkede håvingsforsøk hvor fisken har plasket og herjet så pass at jeg er sikker på at den skulle stikke får jeg endelig håven inn rundt halen. Etter det er det bare å løfte fisken opp. Tenker jeg... «I hælvete, den er TUNG!» skriker jeg, og det blir mer haling enn løfting for å få håven med fisk i opp på kaia, men opp kommer den, og vi kan juble for nok en ål av sykt kaliber på land. Avkroking og veiing er et kapittel for seg selv, hålen buktet seg og sprellet og slo med halen så mer enn en av oss fikk seg en smekk men til slutt får vi rullet dyret over i karpesekken. Jeg løfter opp, og ser på vekta. «Din andre over 10 kilo er et faktum» Sier jeg til Erling. Vekta viser 11400gram, og Erling er den gladeste mann på vestlandet. Fisken blir fotografert for så å bli sluppet tilbake i sitt rette element.
Erling sin havål på 11400gram:
Vi sitter igjen på land, lettere sjokkskadde, og med en veldig god følelse i kroppen. Vi har fått en Conger på land, en svær en, og turen er langt fra mislykket. For min del var bare det å skulle håve beistet mer enn nok action på en kveld, så det tok litt tid før den verste skjelvinga ga seg gett... Vi setter oss til slutt tilbake i stolene, og venter på mer. «Mye vil ha mer» er det noe som heter, og dette gjelder i aller høyeste grad havål. Har du først fått en på kroken kan du knapt vente på den neste. Det som kjennetegner praten vår fra nå av er en større tro på at vi faktisk kan få noen vi andre og. Man er ørlite grann mer optimistisk, og denne «Tenk om, tenk om tenk om!!» fra tidligere i kveld kryper lenger og lenger frem i hodet. Timene går, og Erling begynner å bli litt urolig. Det skulle jo vært utgjort om det bare var han som skulle få fisk, guiden, som atpåtil har fått en diger en før... Plutselig skriker det i en varlser igjen. Erling sin. Igjen. Tilslaget kommer, og ålen sitter. «Liten» sier Erling, og det hadde han rett i. Et lite slips av en ål på rundt halvannen kilo dukker opp. Er det conger, eller vanlig ål? Joda, en havål, men bitteliten. Fisken går på sjøen igjen uten noe mer dikkedarier. Det er de store vi skal ha.
Erlings bekymringer på vegne av oss andre øker, han ser gjerne at vi også skulle kunne få litt fisk. Vi er derimot optimistiske, og uansett fornøyd med kvelden. Så skjer det. Det går på snella til Øyvind. Han løper bort, løfter, og fisken sitter. «Havål!» kommer det kjapt fra ham, kjapt etterfulgt av et «NEEEEEI!!!» Fisken har gått løs, og vi har fått nok en bekreftelse på at sirkelkroker ikke er noe særlig og bruke på havålen. Her må man ha muligheten til å gi et skikkelig hardt tilslag.
Det går litt tid, Svein begynner å sige ned i stolen, gammel som han er, da det kan anes noen ørsmå bevegelser i stangtuppen hans. «Det er noe bortpå hos deg Svein» sier jeg, og mannen er ikke sen om å løfte stanga fra tripoden og slå av baitrunneren. Han kjenner på sena og konstanterer at joda, det er noe der. «Tilslag», nærmest visker jeg, og før jeg er ferdig med å si det smeller han til. «JADDA!!» Vræler den gamle mann, fisken sitter, og den er diiger! Svein skriker og hoier, dette er det sykeste den gamle kroppen har vært med på hva sportsfiske angår, og det sier litt, så gammel som han er. Glemt er alle turene til Skogseid hvor han kun har fått bleike halvkilosrøyer, glemt er alle kystmeiteturene uten fisk. Det eneste som står i hodet på mannen nå er at denne er svær og den skal opp og FYYY ***** så fett dette er!!! Igjen tar jeg håven og stiller meg klar. Svein står oppe på brygga, og jeg er litt stresset for at han ikke skal ha god nok kontroll der oppe fra. Til slutt ser vi fisken... Og FOR en fisk! Om jeg holdt på å tisse på meg under landingen av Erling sin fisk, var jeg tett opp til å bæsje på meg denne gang. Dette var virkelig djevelen selv, og noe så veldig som den ikke var interessert i å komme på land. Kortskaftet håv som jeg hadde klart jeg rett og slett ikke komme langt nok ut til å få den over halen. Erling kommer ned med en klepp, og samtidig som han får kleppen såvidt inn klarer jeg å få håven over halen på fisken. Bra var det, for i samme øyeblikk ruller fisken som om den var konstruert og designet spesielt for det formålet, og Erling står igjen med en tom klepp. Jeg har derimot håven full av conger, og får løftet dette opp på en stein. Spinkel som jeg er trenger jeg hjelp til å løfte dette opp ura i mørket, og sammen får jeg og Erling løftet håven med den sprellende ålen opp på kaien, til en mann så glad at jeg ikke har sett makan. Svein var så fra seg av glede at han hoppet, og vi andre så på hverandre med store øyne og tenkte at dette kunne pokker ikke være sant. Fyttifeita for en fisk! Avkrokingen skjer kjapt, med en del ikke så kule sprell hit og dit (Jeg sier det igjen, FOR en fisk, at denne skal ha knust inventaret i småbåter tror jeg, som Rønsis, helt klart på), et par ganger måtte vi stoppe den fra å stikke rett tilbake i sjøen. Over i karpesekken, som fremdeles var for liten, og på med vekta. I det jeg skal til å løfte vekta hører jeg Øyvind si: «øøøh, Åsmund... Det går på stanga di». Jeg slenger fra meg det jeg har i hendene, og hopper med fare for liv og helse ned i steinura til tripoden. Løfter stanga fra varsleren, strammer bremsen på Power Aeroen og gjør et kontant tilslag. Å fyttisteike som det var liv i den andre enden!!! «FIIIISK!!» skriker jeg, og er ganske sikker på at dette er rette sorten. Den stanger og røsker og nykker så mye i stanga at jeg nærmest blir svett, og lener meg bakover mot en stor stein for å pumpe den opp fra bunn og over steinura. Nervepirrende er bare forbokstaven. Jeg begynner å bli litt stressa, for jeg kan se knuta på sjokkfortommen uti vannet, og det er ennå ingen på plass med håv... Mens jeg kjører fisken hører ejg at vekta på fisken til Svien stoppet på 13410 gram. Dagens største altså. Denne er nok ikke like stor, men stor nok. «Seriøst guttær, har jeg INGEN venner her??!» De stakkars gutta løper frem og tilbake i kaoset som råder på kaia, «hvor er håven?», «ta bilder», «noen som har lys?», «jeg ser ikke en dritt»! Til slutt ser jeg Erling hoppe ned ved siden av meg, med håv i den ene neven og klapp i den andre. «Ta den med håven» sier jeg, «den er ikke så enorm». Og der kommer den til syne... Jeg hadde antatt at det var en conger, men det var godt å få det bekreftet. Et par rullinger og plaskinger etter lå fisken trygt plassert i håven, og jeg kunne bryte ut i et gledeshyl av de sjeldne. Opp på kaien, hvor Svein fremdeles blir fotografert med sin fisk er det masse rot og kaos. Vi får avkroket nok en fisk, rullet denne over i karpesekken, og jeg løfter vekta. 6993... «Skulle gjerne hatt den over 7» sier jeg til Erling. «Javel» sier han, «vi får løfte den helt klar av bakken da». Vi løfter den opp så hele halen er over betongen, og vekta drar seg til 7005 gram. «JAAAAAAADAAA!!!» Ikke så stor som Svien og Erling sin, men det gjør selvsagt ikke noe. Jeg er sinnsykt glad for min først havål, og vet ikke om jeg skal le eller grine eller juble eller hva... Plutselig går det opp for oss... Vi har to (2!) Conger på land samtidig... Vi antar at det ikke skjer så veldig ofte, og får tatt noen bilder av begge fiskene med fiskere. Etter bildesessionen er det ned i ura med fisken, noe som i seg selv er et prosjekt i mørket på glatte steiner. Fiskene kom seg itl slutt ut i sjøen igjen, og svømte tilsynelatende friske og fine tilbake til bunn. Svein klarer ikke å si et ord, jeg klarer ikke å sitte stille og begge er så glade, så glade så glade... For et sjokk denne fisken påførte oss. Gratulasjoner og klemmer (svært maskuline sådan) blir utdelt, og etter en stund klarer jeg å samle meg til å agne om og slenge ut igjen. Svein klarer ikke. Vi fisker i kanskje en eller to timer til, og Svein får ikke til å samle seg så mye at han får slengt ut nytt agn.
Oz sin havål på 7005gram:
Og Svein Hellevik sin på hele 13410gram:
Etter en rolig periode titter vi på klokka, konstanterer at den er halv fire, og bestemmer oss for å pakke sakene. Vi rasker sammen det vi kan finne, og stapper bilene fulle. Før vi kjører spør jeg Svein om vi egentlig helt fatter hvor sykt dette har vært, og han svarer at han ikke tror vi gjør det...
Dette er det sykeste, verste, villeste og sterkeste jeg har vært borti noen gang. For en sinnsyk opplevelse dette har vært!
Takk til Alle gutta for en knalltur, takk til Øyvind for research, takk til Erling for tipsing om metoder og plasser, og takk til Svein for kjøring.
Tilbake om ikke lenge? Joa, mulig det!
Storfisklisten på Fiskersiden.no presenteres og sponses i 2006 av Nordisk Fiskeutstyr