|
- Er du våken?, spør jeg. - Ja, så vidt, får jeg som svar. Sola skinner igjennom sprekken i gardina og treffer rommet med en rødlig glans. Ut av rommet nærmest detter jeg og støter på Henning i døra. - Er du klar?, spør han”. - Klar ja!, er mitt kontante svar, klar som et egg. Cato og Anders kommer ut av døra samtidig, begge litt slitne i øynene. Klokken er 08 på morningen og vi er klare for å hoppe i båtene. Vi befinner oss på Vannøya, nærmere bestemt holmen Koja og Torsvåg havfiskecamp og verdensrekorden til kveite hører hjemme her. Dagen før møttes mange av oss for første gang på Gardermoen, alle forskjellige med forskjellige bakgrunner. Det eneste som forener oss er glimtet i øyene som en guttunge som får sukkertøy. Vi vet alle en ting; vi skal fiske kveite på noen av verdens beste lokasjoner. På Tromsø lufthavn blir vi hentet av sjefen sjøl på Torsvåg havfiskecamp i en turbuss. Uten å bruke noe tid lempes fiskeutstyret inn i bussen og vi er på veien før vi vet ordet av det. Etter kun minutter med kjøring er vi inne i dype fjorder som preges av fugleliv, niser og en og annen havørn. 9 mil senere er vi på Torsvåg og første kvelden går med til litt intro, planlegging og grilling av 40 pølser i grillhytta. Klokken er nå 0900 og vi er alle samlet på brygga. Sjefen, Finn Jørgen, tar en 18-foter samme med Terje, det samme gjør Ingar og Rune. Disse båtene er ekstremt sjødyktige med 60hk firetakts motor, gps og ekkolodd. Mens Anders, Cato, Henning og meg selv står på flytebrygga og venter på kapteinen ser vi de andre freser ut med stengene ladet for kveite. Tiden går sakte når man står og venter på å få fiske og etter 50 lange minutter er kapteinen på plass. Beskjeden er enkel, han har annet å gjøre. - Kan noen kjøre båt?- Joa, mumler jeg og Cato og kapteinen sender oss av gårde. Endelig er vi på vei i vår speedsjark. 15 knop føles ut som det står stille når fiskesuget er som verst, men akkurat nå, når vi går forbi Vannøya, er det spektakulært. Lopphavet rett ut. Selv med vindstille vær er det relativ tøff sjø og med det faktum at båten har litt ballastproblemer og lener seg til styrbord gjør det ikke bedre. Snarlig finner vi ut at Anders er den beste ballasten ombord og beordrer han om å sitte på babord side. Nå gjør vi ikke femten knop, men 11,7. Vi har fortsatt mange sjømil igjen. De andre skulle fiske på utsiden av fiskecampen, ikke et dumt valg ettersom kveita på 190kg ble tatt der. Rett innenfor er en kveite på hele 230kg som er tatt på jukse. Men hva gjør det? Vi har speedsjark, vi er ikke landkrabber, ut på havet må man om den store fisken skal opp, må man ikke? Etter en times tid er vi fremme på lokasjonen. Etter en times ferd ut på havet i ca 11 knop befinner vi oss i et område med skvalpeskjær på alle kanter. Skvalpeskjær er kanskje litt undervurdert og de burde heller kalles buldreskjær, for det er nettopp det dønningene gjør når de treffer skjærene. Sjøen er relativ grov med gammel sjø som kommer inn. Anders, forfatter og kokk er ikke sjøvant og står godt i den kjente heroinknekken med beina. Anders har jo forfattet en bok som heter ”Mat ombord” og vi er alle enige i at ferskere råvarer får vi ikke, om vi får fisk da. Før vi begynner fiske er det på tide med en sms-oppdatering på de andre. Til Ingar: - Blitt noe? Vi har nettopp kommet frem! Fra Ingar: - Finn har fått kveite!!! Jeg har bare fått hyse. Remy til båten: - Finn har fått kveite! og dermed var det 4 snører i bunn av havet på null tid. Fisket vi bedrev bestod av shadjigger fra Storm med unntak av Anders. Han kjørte rettpilk. Ikke lenge etter fikk Anders en grei torsk og Cato kunne konstatere at: - De ferskeste bønda får de største potetene! med en bekymret stemme. Plutselig kommer gallionsfiguren vår i våtdrakt slepende med en fisk fra baugen, enda en torsk i 6 – 7 kilos klassen. Cato og jeg får ingenting, men vi har det utrolig bra i sola og nyter de store bølgene. Etter vi hadde driftet en halvsjømil og nappet opp en del småtorsk og småbrosmer sier plutselig Anders: - Jeg har napp! - Klin til! smeller det fra Cato og meg og stanga flekser. -Å herregud, dette er sykt, den er tung! smeller det fra Anders. Visst ser den tung ut. Etter en slitsom fight og med dykkeren i vannet for uw-shots er fangsten berget. 13 kg med nydelig torsk, ny pers og den første skikkelige havfiskefisken Anders har fanget. - Yes, yes, yes! brøler han. Etter en kort fotosession starter jeg opp båten for å kjøre til en ny plass og svakt hører jeg mumlingen av - De ferskeste bønda får de største potetene... Jeg nistirrer på kartplotteren og finner en fin kanal mellom buldreskjærene og styrer båten inn der med kirurgisk nøyaktighet, litt finjustering frem og tilbake, bunnen på ekkoloddet ser bra ut, drift retningen er bra, med andre ord, perfekt. Før jeg har kommet meg ut på dekk ser jeg Cato står med full fleks i stanga. - Detta er gutten!, brøler han, - Kveite!!! Ikke lenge etter at fisken er kroket på 22,5 meter drar den rett under båten i jakt på mer vann. Raskt fyrer jeg opp båten og sirkler kveita inn. Etter en intens fight på grunt vann kan vi skimte fisken. Dykkeren er i vannet, blitsen går av, Anders jubler og Cato svetter. Jeg står med harpunen i hånda og klar for å kjøre den igjennom kveita. Første gangen får den ikke tak, andre gangen sklir den, tredje gangen skulle den igjennom så harpun og håndtak fôr igjennom fisken akkompagnert av blodsprut og blits fra fotografen. Fisken er nå tjoret til båten og går seg fort trøtt. Endelig oppe i båten kan jubelen begynne. Cato har satt ny pers, jeg har harpunert min første kveite, Anders tenker på de fine skulderpartiene på kveita og Henning har badet med kveite for første gang. Vi er alle glade, Cato gladere enn noen andre. Jeg tipper 22, Cato 19 og Henning 21. Anders vil ikke gjette. Fisken veide 20 kilo fant vi ut da vi kom i land. Vel, videre på driftet kommer plutselig gallionfiguren vår Henning spradende fra baugen med en kveite på slep i vannet. –Dæven!, utbrøt vi andre i kor. Fotografen dro på en kveite han også på 3 kg og på ca 34 meters dyp. Tid for tekstmelding igjen. Til Ingar: - Blitt noe mer? Til Remy: - Finn har fått enda en kveite, litt mindre. Jeg får hyser, Rune ingenting. Vi flirer og legger båten på nytt drift. Slik holder vi på til det mørkner og må sette snuta tilbake til Torsvåg. Vel inne blir vi møtt av de utrolig hyggelige eierne som hjelper oss med å fortøye båten. Fiskekassa blir beskuet av stor som liten, norsk og tysk, alle er enige, kveita til Cato er fin, men vi skal ikke glemme den fine ”dosken” også. Kveitene til Finn Jørgen tok han på en svenskepilk etter intensiv pilking som slet han ut bokstavlig talt. Fiskene veide 5 og 9 kilo og stolt var han, men betydelig sliten etter all pilkingen. Middagen var klar når vi kom i land og på menyen i dag stod fersk hyse som Ingar var så snill å dra opp til oss. Dagen gryr igjen og vi står opp ved 08-tiden. Det tar ikke mange sekundene før vi er ute av leilighetene og klare for mer hardcore kveitefiske. Båtfordelingene er de samme og vi i speedsjarken må igjen vente på en mekaniker som skal skifte dynamo på båten. Ingar og Rune freser av gårde ut til grunnen vi fisket på dagen før for å se om de klarer å lure opp storkveite. Etter litt kommer vi oss av gårde i speedsjarken og etter en times tid kan vi skimte båten til Ingar og Rune som ligger noen sjømil sør for plassen vi fisket på i går. Etter en rask titt på kartet finner vi ut at de ligger rett på grunnen Gåsan. Vi tøffer videre og følger kartplotteren til waypoints som vi lagret dagen før. Vel fremme er det ut med snørene med storm sine jigger som ang. Det tar ikke lange tiden før kokken og fotografen lander en liten brosme og en taretorsk. Etter flere drift er det ingen storfisk å kjenne så vi legger oss litt på utsiden der det varierer mellom 50 og 55 meter. Etter å ha driftet halvveis over denne lomma sitter det noe daft på kroken min. Opp kommer en torsk som senere ble veid til 13 kilo, men fisken er syltynn og burde ha veid adskillig mer. Mellom småtorsk og småbrosmer hører vi et hyl; Cato har igjen fisk på og igjen konstaterer han at dette er kveite. Og etter intensiv pumping og sveiving på 30-pundsstanga kommer en kveite til syne. Fisken landes uten dramatikk og Cato kan stolt posere med en ti kilos kveite. Nå ligger presset på Andres og meg, vi har ikke fått kveite og vi fisker som besatt, men til ingen nytte. Plassen virker helt død og store dønninger begynner å forme seg rundt skuta. Vi bestemmer oss for å prøve ei grunne ikke langt utenfor fiskecampen som leverte 9 kveiter på en dag for ikke så lenge siden. På veien tilbake kan vi skimte Ingar og Rune mellom bølgesprøyten. De ligger fortsatt på Gåsan og haler hyse og torsk! Av en eller annen grunn klarer de å få hyse overalt. Vi hadde faktisk sluppet unna hysene med god margin. Etter en rask prat følger de etter og etter 40 minutters kjøring er vi på en ny grunne med nye muligheter. Men også her er det dødt, vi får opp noen små brosmer og noen små torsk. Ettermiddagen er satt og vi prøver til stadighet nye plasser uten hell. Kvelden kommer og vi trekker inn til land. Da vi kom i land var middagen servert av kokken Terje, og på menyen i dag stod noe så sjeldent som svineknoker. Man kan si hva man vil, men dette var godt. Jeg tror i skrivende stund at Cato også var enig etter 4 porsjoner. Kvelden ble kort, men vi fikk allikevel nyte noen kalde og sett på den fine himmelen. Nordlyset var heller ikke fraværende og gjorde kvelden perfekt. Dag tre begynte som en solskinnshistorie med sol, lite vind og flatt hav så langt vi kunne se. I dag tok Ingar og Cato en liten båt for å prøve diverse plasser, mens Rune, Finn Jørgen, Henning og jeg tok den store båten. Andres og Terje skulle kjøpe ingredienser til kveite middagen vi skulle ha i kveld så de tok en liten båt og la seg på utsiden av campen. På vei ut til grunna endte imidlertid solskinnshistorien for oss, da vi rundet øya ble vi møtt av enorme dønninger som brøt på toppen og etter en times dusj og huskestue ga vi opp forsøket på å komme ut. Vi bestemte oss for å prøve ett sund som vi hadde blitt fortalt leverte fisk jevnlig. Dette sundet lå også beskyttet av vind og bølger så det måtte bli perfekt. På vei inn i sundet fulgte vi en skipsleid som bare var 4 meter dyp. Her kom den fantastiske nordnorske naturen virkelig frem. Grønt vann preget av sandbunn, bratte, slipte fjellkanter, dalfører, kritthvite strender. Alt i alt fantastisk og hadde man sendt bilde av disse strendene kunne man godt å ha bløffet til seg en ferie på sørøstkysten av India. Nesten fremme ved sundet kom det en stor kulp til syne på kartet, store områder rundt denne kulpen var på 4 – 5 meter dekket med sandbunn, men i kulpen datt det ned til 40 meter. Vi bestemte oss for å fiske av denne kulpen. Med småsei og hyse som resultat beveget vi oss videre ut i sundet. Her skinte sola, vannet var speilblankt og bølgene minimale. Ikke før vi hadde fått snøret i vannet begynte diskusjonen om det hadde roet seg ned utpå og i ett enstemmig ja sveivet vi opp for å prøve å ta oss ut på grunnen en gang til. Men så var det ikke, sjøen var den samme så snart vi kom et stykke utaskjærs og buldreskjærene som vi kunne se langt der ute så ut som geysirer. Vi måtte atter en gang bite i det sure eplet og dra inn igjen. Vi endte opp med å søke etter fisk slik vi hadde gjort dagen før. Dessverre fikk vi ingen kveiter, men det gjorde noen andre. Cato hadde fått en liten kveite på 3 kilo og dermed fastsatt sin posisjon som kveitesjefen på denne turen. Anders kunne fortelle oss en dramatisk historie når vi kom i land. Han og Terje hadde fisket rett utenfor campen da det plutselig hogg til på pilken til Anders. Stang og mann holdt på å fyke over bord og multisena røyk til slutt. Bremsen på ABU Biggame hadde låst seg og dermed var en gromfisk borte pga sviktende utstyr, men Anders tok det ikke så tungt og spant inn på kjøkkenet igjen. Her så han ut som en blekksprut som kokkulerte med lydens hastighet Og for en lukt som møtte oss i døra! Middagen på kvelden var det forventninger til, fersk kveitefilet stekt i masse smør, toppet med bacon og hvitløk, potetmos laget av mandelpoteter tilsatt masse smør, olje og ikke minst most lettsaltet torsk. Bare potetmosen var en rett i seg selv som virkelig fikk det til å kile i smaksløkene. Kveita prøver jeg ikke å beskrive, den måtte smakes for å tros! Til og med vertene våre som var bedt på middag så ut til å være imponert av Østlendingens kokkeleringskunster. Etter noe som garantert var verdens beste fiskemiddag satt vi ute på terrassen og mimret om dagene som hadde gått. Om fisket, båtene, stedet, kveitene, maten… Og vi kom vel frem til en ting alle var enige i. Det har vært en fantastisk tur med opplevelser i kø. Og dagen etter var det sol, helt vindstille, ingen dønninger…. Det er vel derfor man drar tilbake en annen gang, på jakt etter det perfekte været og den perfekte fisken! Jeg vil til slutt takke Finn Jørgen Solberg og Vega forlag for turen, Anders Jahrmann og Terje Holli for fantastiske kokkeleringskunster, Cato Bekkevold for underholdning, Rune Johansen og Ingar Heum for godt selskap og til slutt Zalokongen Henning Pavels for fotografering og selskap.
Boka ”Mat om bord” som inneholder mange spennende oppskrifter, inkludert potetmosen kan du få kjøpt her!
Torsvåg Havfiskecamp: |
