| Artikkelindeks |
|---|
| En laksefiskeuke |
| Page 2 |
| Page 3 |
| Alle sider |
JPAGE_CURRENT_OF_TOTAL
Juli 2006 var det atter en gang tid for laksefiske. Minnene fra turen året før hadde hele vinteren ligget alt for friskt i minnet. Vi hadde vært heldige både med vær og fiske. Dvs vi hadde i hvertfall ikke hatt urimelige forhold en hel uke i strekk. Egentlig utrolig at en klarer vente helt til juli, men i og med at jeg ikke akkurat bor i lakseland og at jeg heller ikke har muligheter til å sette av en rekke helger eller uker i løpet av sommeren til laksefiske (om enn jeg skulle ønske det aldri så mye) så har det blitt slik at vi i hvertfall får til en uke sammenhengende og da velger å vente til juli ettersom dette er en måned som normalt er mindre gambling enn for eksempel juni der vi fisker. Dette er selvsagt svært varierende fra elv til elv, men erfaringer og fangststatistikk tilsier at det normalt både er god oppgang av fiske og vesentlig mindre sjanser for både storflommer og tørke. Det vil normalt være litt mindre oppgang av storlaks på den tiden, med større andel av mellomlaks og smålaks, men vi har vurdert det dit hen at vi synes det er mer trivelig at det går på en fisk i ny og ne enn å gamble på storlaks. Det er jo heller ikke usannsynlig at det kan opprettes kontakt med fisk på ti kilo og oppover heller på den tiden og vi er ikke mer blasert enn at vi synes det er mer enn akseptabel moro. Muligheten for en bamse er uansett alltid til stede, noe som selvsagt er med på å bygge opp spenningsfaktoren. Med andre ord er uken valgt med omhu. En hel uke tilegnet laksefiske er mye takket være samboer som forstår fisketrangen og ikke minst arbeidsgiver som i til en viss grad lar meg styre når jeg tar ut ferie. Vi er en gjeng på 4 lidenskaplige laksefiskere som har funnet et vald i Namsen som vi trives på. Vi fisker kun med flue denne uken og har derfor funnet oss et vald som godt lar seg fiske med flue. Strekket vi leier er også begrenset til 4 stenger, slik at vi har det hele for oss selv og kan fiske når vi har lyst og hvile når vi har lyst.Døgnene tilpasses i stor grad fisket og er det oppgang eller antydning til bra fiske i middagstiden, ja så blir middagen utsatt. I og med at vi har en uke til rådighet så fungerer det også omvendt. Er det dårlige forhold så står vi ikke nødvendigvis og nifisker, men tar oss gjerne tid til litt kreativ fluebinding, en tur i omegn eller f.eks en tur på laksemuseet lengre opp i elven. Vi ser ikke bort fra betydningen av å fiske på "hvilt elv" og har derfor en ordning som gjør at vi har dannet lag på to og to. Kall det gjerne Lag 1 og Lag 2. Avtalen er slik at annenhver morgen er det Lag 1 som slipper til først om morgenen. Disse står da gjerne tidlig opp og får fiske på en elv som har hvilt noen timer. Lag 2 sover da gjerne litt lenger og får seg en solid frokost osv før de kommer tuslende ned noen timer etter Lag 1. Lag 1 går da gjerne opp og tar en sen frokost og lar Lag 2 komme i gang med fisket før de kommer ned igjen. Så fisker man gjerne i fellesskap utover formiddagen før et av lagene (dette veksler også annenhver dag) går opp og lager middag eller henter mat osv til å lage middag på fiskeplassen. Så spiser vi og koser oss før vi fisker utover kvelden mens vi koser oss gløgg ihjel. Lag 1 fisker gjerne lengst utover kvelden i og med at Lag 2 skal tidlig opp på morgenfiske påfølgende dag. Og sånn går no dagan, som svigers pleier å si. De to lagene var befolket av Sven og meg på det ene og HP og Bjørn på det andre. Eller ungdomslaget og pensjonistlaget som Sven og jeg kalte det.
Fisket starter søndag klokken 16. Da har de som hadde valdet før oss gitt seg klokken 12 og vi går rett på uthvilt elv. Jeg kom rett fra et par dager med skatefiske med Vilhelm på Namsos. Der hadde jeg notert ny pers på hågjel og notert to nye arter i form av slimål og piggskate, Piggskate er et slag jeg lenge har hatt lyst til å stifte bekjentskap med i lengre tid og etter å ha vært på en solid bomtur i vinter der planen var å fiske skate på isen på Lygninfjorden, men fikk en tur uten isforhold, så smakte det godt med endelig å få kontakt med de fascinerende skatene. Vi hadde hatt helt andre forhold enn de vi hadde i vinter. Da hadde vi forsøkt å ikke blåse utfor bryggekanten i snøstormen, mens vi nå hadde fisket natten gjennom i shorts. Jeg var derfor i godt humør og ved godt fiskemot (eller følte at gullhårene lå med vinden som noen kaller det). Fisket søndag startet uten Sven som hadde benyttet anledningen oppover Østerdalen til å svinge innom noen bekjente. Det var såpass trivelig at han kom seg av gårde litt forsinket til å rekke starten. Vi andre trakk lodd for å avgjøre utgangsrekkefølgen. Ved oppstart av et fiskepass fordeler vi oss normalt slik at en begynner helt øverst på valdet, mens en begynner midt på. Så går nestemann ut øverst når forrige mann har kommet seg et godt stykke nedover. Vi går gjerne med god avstand da det ikke er noe stress – vi koser oss. For øvrig så beveger vi oss et godt stykke mellom hvert kast ettersom vannet er lavt og klart. En taktikk og teori vi alle er enige om. Ved dårligere sikt går vi også kortere avstand mellom hvert kast. En liten stund etter Svens ankomst dro HP på en liten mellomlaks. Spenningen steg og som vanen er så sveiver de andre inn for å følge fighten og evt assistere med landingen. Imidlertid glapp krokfestet rett før det var tid for landing, så HP begynte egentlig der han slapp året før. Han hadde da veldig mye fiskekontakt, men lite fisk på land. Ikke lenge etter hadde Bjørn tak i en smålaks, men også denne overlistet fiskeren. Før vi egentlig rakk å begynne å tenke tanken om at "jasså, er det sånn det skal være i år", så var jeg i gang med å fighte laks.
Jeg hadde begynt med en flue som jeg hadde hatt suksess med året før. Ikke noe hokuspokus med fluen, en Green Norseman bundet på 2" tube og med lang vinge. Jeg har litt sansen for disse enkle fluene som jeg gjennom Arild G. Fredriksen har fått et godt forhold til og stor tro på. Jeg mener at fluene ikke nødvendigvis må være så vanvittig fancy og nødvendigvis må ha det fineste håret i vingen. Jeg bruker ofte geit til disse lange tubene, men jeg bygger opp vingen og taperer den så vingen skal bli både gjennomskinnelig og svømme fint. Jeg mener uansett at det til stor grad er hvordan fluen presenteres, hvilken fart den har, hvordan den akselererer på de rette stedene osv som har mest innvirkning på om laksen vil ta fluen eller ikke. Så får man heller velge størrelse og farge ut fra f.eks sikt i vannet, farge på elven, vannstand, oppgang eller ikke oppgang og lignende faktorer. 
Nederst på valdet er det et stort skjær som det går vann på begge sider av. Dette vil du kunne se på bildet her. Valdet vårt går fra skjæret og oppover hele øya som består av rullestein, noe som for øvrig gjør at man blir rimelig sliten i korsryggen. Vannet renner mot venstre i bildet. Rett ovenfor og ved siden av skjæret går brekk-kanten. Året før hadde jeg hatt et par fisk som var nede på brekket og snudde og kom opp igjen. Jeg var imidlertid oppmerksom på at fisk kunne gå utfor brekket og havne bak skjæret i forhold til hvor jeg kunne bevege meg. Vi hadde på forhånd sjekket med folk som fisker der mye og også de vi leier valdet av at det var mulig å få backingen til å skli over skjæret om man vadet på land og hold stangen høyt. Det hadde i hvertfall blitt gjort før. På aktuell vannstand skulle det heller ikke by på problemer å vade inn og komme seg opp på land innenfor skjæret. Imidlertid var tanken på å få backingen til å gli over skjæret ikke noen lystig tanke. Tanken kom imidlertid fort da fisken stakk ut brekket og rundt 100 meter ned. Ettersom den ikke stakk inn bak skjæret bestemte jeg meg for å forsøke "spasertur med hunden"-metoden. Det vil si at jeg lar sveiven på snellen være i fred og forsøker å rygge rolig oppover for å se om fisken følger. Jeg har nemlig en teori om at det blir mer rykkete om man sveiver og har erfaringer som tilsier at dette kan få laksen til å "gå bananas". Laksen lot seg glatt rygge opp brekket igjen og kom opp på høyde med meg. Å sveive er jo en selvfølgelighet for å få fisken på land, men da jeg hadde fått sveivet meg såpass nære fisken at fluesnøret igjen hadde kontakt med snellen, så ombestemte laksen seg og stakk utfor en gang til. De samme tankene kom selvsagt krypende. Og sånn skal det være, spenningen og adrenalinet stiger i takt med motstanden laksen stiller opp med. Samme taktikk ble igjen benyttet. Laksen ble atter en gang rygget opp brekket. Denne gang var den betydelig mer sliten og noen sedvanlige drag ut i strømmen var det den orket når den begynte komme inn på roligere vann. 
Selvfølgelig stakk den også midt ut i elven igjen etter å ha kjent stein under buken første gang, men det var akkurat som forventet og da er det enklere å forholde seg rolig. Etter hvert begynte den legge seg på flatsiden og viste tydelige tegn på å være moden for landing. Uten å nærme meg vannet rygget jeg rolig bakover på land uten å øke presset da jeg vet at ekstra press i landingsfasen ofte har medført at holdet ryker og fisken går. Fisken kom pent skliende inn på siden og Bjørn ruslet rolig ned og tailet den. Glad for Bjørns 30 års erfaring fra 
laksefiske gjorde at jeg ikke var spesielt bekymret for akkurat den delen av landingen. Vel på land var det selvfølgelig avbilding og veiing før det ble en slurk cognac på alle mann for å feire at vi var i gang. Flyten fra fisket tidligere i helgen hadde fulgt meg og det føltes både naturlig og godt å få fisk på land. Årets første laks veide 5,5 og smakte allerede nå godt – lenge før det var aktuelt å fortære den i det hele tatt. Det ble selvsagt fisket litt utover kvelden. Vi koste oss med bål på øra og Bjørn stod for steking av pølser. Det ble en riktig så trivelig første kveld og fisk hadde det jo allerede kommet på land, så det var svært lite å klage på.