Leaderboard

Dagen startet med at jeg, faren min og onkelen min dro til Radøy. Når vi var fremme måtte vi ordne med agn og utstyr. Første nedslipp var så enkelt som ved båthavnen. Det tok ikke så lang tid før første fisken var oppe en fin berggylt som onkelen min tok. Etter faren min hadde fått vekk rimet fra ruten til cabincruiseren reiste vi ut på skreiskallen Bilde: Utpå skreiskallen er det noen få plasser der en kan få stor og mye fisk.Men vi var litt uheldige og traff tangområdet.Det ressulterte i to mistet tackler.Så derfor reiste vi ut på revet like ved fedje.Der ble det napp! Første fiskene var tre torsker noen av dem under minstemål og noen rett over.(alle ble satt ut).De neste var sei,sei,sei og atter sei.da plutselig…….Det ble kjempetungt hos meg.Det ble en har og bannfull kamp.Til slutt viste det seg en 6 kg lyr i overflaten. Bilde: Etterpå prøvde vi på Holmengrå fordi de mente vi fikk nok sei (jeg personlig kunne stått der og fisket agnsei etter agnsei). Men det viste seg at vi uheldigvis og heldigvis bare fikk sei der og. Så vi reiste inn igjen. Men det var en tur jeg sent kommer til å glemme. Sei:10 Torsk:3 Lyr:1

Ekkolodd handler om lyd, og lyd beveger seg innenfor gitte mønster og rammer. Her ser vi nærmere på fenomenet konevinkel. Ser vi på de aller fleste tradisjonelle ekkoloddgivere i prisklassene lav til medium, så kan de som regel brukes med minst to forskjellige frekvenser for det tradisjonelle ekkoloddet (2D). Dette gjelder også med dagens chirp-varianter, bare at vi der snakker om to frekvensbånd isteden for to enkeltfrekvenser. De fleste har kanskje fått med seg at høyere frekvens gir mer detaljer, mens lavere frekvens når dypere. Men for praktisk sportsfiske kan forskjellen i konevinkel frekvensene i mellom være et større poeng enn frekvensen alene. Et praktisk eksempel. Før vi går løs på teorien skal jeg vise et praktisk eksempel hentet fra DENNE turrapporten. Her bruker jeg en Airmar P66 som kan bruke to frekvenser og med det to konevinkler I venstre skjermhalvdel er det 200 kHz som har 11 graders konevinkel, mens høyre bildehalvdel er 50 kHz med hele 45 graders konevinkel. (Les ellers Airmars datablad på P66 HER). Her ser du tydelig hvordan smal kontra bred konevinkel slår ut når det kommer til tegningen av bunnlinjen. På 200 kHz med smal konevinkel står det som er et vrak tydelig frem fra bunnen, mens det i den vide konen på 50 kHz forsvinner i bunnlinjen. Vi ser kun et lite hint i form av tykkere bunnlinje der vraket er, på grunn av vrakets hardere ekko enn omkringliggende bunnforhold. (Det er noe støy i skjermbildet da jeg kjørte med et annet ekkolodd samtidig - crosstalk kalles det fenomenet.) Tradisjonelt 2D ekkolodd - to ulike konevinkler: Slik ser det ut der vraket ligger. Det ligger i en svak helning mot litt dypere vann men bunnen ellers er ganske flat sedimentbunn. Slik ser det egentlig ut: Når et flere meter høyt vrak kan skjules av bunnlinjen, sier det seg selv at også fisk lett kan "forsvinne" selv på ganske grunt vann. Men hvorfor blir det slik? Svaret på det er konevinkelen. Høyere frekvens gir mer detaljer, men smalere konevinkel gir også mer detaljer og påvirker det du ser på ekkoloddet ditt langt mer enn frekvensen på grunt til middels dypt vann. (På skikkelig dypt vann spiller også signaltapet en rolle, men det får vi se på en annen gang.) Ved å forstå hvorfor det er slik, kan vi komme rundt problemstillingen og kanskje finne de fiskene vi ellers ikke hadde funnet. Airmar P66 som vi nettopp så et skjermbilde fra er hakket over ekkoloddgiverne som typisk følger med i pakkeløsninger, men prinsippet er det samme. For å forstå hvorfor det blir slik må vi forstå både hva konevinkelen er, og hvordan ekkoloddet tegner opp bunnlinjen på skjermen din. Den første raden er den som teller. La oss ta en typisk 5" ekkoloddskjerm med oppløsning på 480X480 piksler, nemlig den samme Lowrance HDS 5 Gen 2 som skjermbildet øverst er hentet fra. Litt enkelt sagt så er en piksel en firkant, og hver firkant kan vise et gitt antall farger. Med mange firkanter (480X480=230.400 firkanter) som hver utgjør en del av bildet blir dette noe vi kan forholde oss til. 230.400 firkanter blir litt mange for meg å tegne opp, men forenkler vi dette er skjermen bygget opp omtrent som bildet under, med mange mindre firkanter. Litt grov oppløsning: Ekkoloddet tegner bildet fra HØYRE side av skjermen, og så ruller bildet mot venstre. Dette ser du godt når du starter ekkoloddet, det starter å tegne opp til høyre og så tar det litt tid før dette har "rullet" helt mot venstre. (Den "rullingen" kalles bildefremmating eller scroll.) Det er med andre ord den første raden med piksler som er den nyeste informasjonen, og alt til venstre er historikk. Alt handler egentlig om denne første raden, det er den vi må rette oppmerksomheten mot. Tenk deg at båten ligger stille over flat bunn på 10 meters dyp. Da tegnes det piksler på timetersmerket på ekkoloddskjermen din, og hver gang ekkoloddet oppdaterer den første raden flyttes det den nettopp tegnet opp et hakk til venstre. etter en stund har du en skjerm fylt med den samme informasjonen, paddeflat bunn på 10 meters dyp. Siden båten ligger stille, stemmer bildet på ekkoloddet med hva som er under båten. Paddeflat bunn: Tenk deg nå at båten din akkurat nå ligger stille over en topp på 10 meters dyp. Du har nettopp kjørt bort til toppen fra vesentlig dypere vann. Etter hvert som du kjørte mot toppen, tegnet ekkoloddet ditt at det ble stadig grunnere, og det ser slik ut når du stanser båten over toppen. Fremme ved toppen: Ekkoloddet fortsetter å oppdatere den første raden med piksler, og flytter historikken mot venstre, så etter en stund ser skjerm slik ut selv om båten ligger i ro. Ekkoloddet lyver? Som du ser vil ekkoloddet vise akkurat den samme bunnlinjen når du ligger over paddeflat bunn som når du ligger over en topp, ekkoloddet "lyver" for bunnen er absolutt ikke flat. Dette er en konsekvens av måten ekkoloddet tegner det ekkoloddgiveren rapporterer om, det er kun den første raden med piksler som egentlig er interessant. Historikken kan ikke brukes. A-scope Kjært barn har mange navn. A-scope, realtidsvindu, amplitude scope er alle navn på det samme. På alle moderne ekkolodd av nogen lunde kvalitet kan du hente frem dette, som i praksis tar denne viktige første raden med piksler og blåser de opp. A-scope markert med rød firkant: I skjermbilde over skjer det masse. Vi skal ta teorien vi nettopp gikk gjennom, og bruke den til å si noe om hva det er vi ser på i dette skjermbildet som er fra vertikalfiske etter røye i Tyrifjorden. Grønn sirkel viser jiggen min. Som du ser fisker jeg den aktivt opp og ned i vannlaget rett over bunnen og rundt 8 meter oppover i forhold til bunnen. I det øyeblikket jeg tar skjermbildet er jiggen min på cirka 23 meters dyp. De oransje pilene er røyer. Siden båten ligger nesten helt stille blir fiskene horisontale streker etter hvert som skjermen ruller, fordi de fiskene står nogen lunde stille og tegnes da piksel for piksel på samme dybde. De typiske buene du ser markere fisk med båten i bevegelse, blir med andre ord streker når båten ligger stille. Helt til høyre (rød firkant) ser du a-scope, og det er her jeg har min oppmerksomhet ved vertikalfiske, eller når jeg leter etter noe. Her blåses den første raden med piksler opp for å gjøre det lettere å se den. De korte horisontale strekene du ser der er jiggen min, og flere fisk som befinner seg innenfor konevinkelen i det skjermbildet tas. Konevinkel. Det ekkoloddet tegner som bunnlinje i den første raden av piksler på skjermen din, er som hovedregel det grunneste punktet innenfor ekkoloddgiverens konevinkel. (Les den setningen en gang til, for dette er viktig.) Hvis du er i tvil, se se på det første skjermbildet i artikkel en gang til, det som viser et vrak. Finn frem en lommelykt, slukk alle andre lys og tenk deg at du er et ekkolodd og lommelykten ekkoloddgiveren. Lyset fra lommelykten er smalt nærmest lyktens reflektor, og så spres det gradvis utover etterhvert som avstanden til lykten øker. Graden lyset sprer seg med kontra avstanden fra lykten, er konevinkelen. En lommelykt med vid lyskone sprer lyset mye, praktisk når man skal se på ting på nært hold og få et oversiktsbilde. En lommelykt med smal lyskone sprer lyset lite, praktisk når man skal se på noe på langt hold. Prøver man å bruke lykten med den vide lyskonen på langt hold, ender man med å se svært lite, fordi lyset spres så mye at det ikke når nok lys frem til det objektet du vil se på. Dette lystapet tilsvarer det vi kaller signaltap for et ekkolodd. Ta med lommelykten og lys på et hushjørne. Spissen av hjørnet er nærmest deg, og lyses godt opp av lykten. Veggene på hver side lyses også opp, men ikke så godt som selve hjørnet hvor det meste av lyset treffer. Følger vi tankerekken om at du er et ekkolodd, vil du nå tegne den første raden med piksler der hushjørnet er, veggene på hver side forsvinner under bunnlinjen. Vi hopper tilbake i båten og beveger oss bortover flat bunn, og så over en nedsenkning i bunnen. På bildet under viser den sorte pilen det grunneste punktet innenfor ekkoloddgiverens konevinkel. Konevinkel i nedsenkning: På ekkoloddskjermen din vil bunnstruktur som tegningen over se omtrent slik ut: Konevinkel i nedsenkning: Det stemmer godt med faktisk bunnstruktur, med ett lite unntak. Nedsenkningen tegnes grunnere enn den egentlig er, det dypeste punktet tegnes ikke. Konevinkelen på bildet mitt er litt bredere enn bredden på det dypeste punktet i nedsenkningen, og det dypeste punktet får vi derfor ikke med oss, det forsvinner i bunnlinjen. Tenk deg at du passerer over samme sted, men nå med videre konevinkel. Bred konevinkel i nedsenkning: Ekkoloddet tegner fortsatt det grunneste punktet innenfor konevinkel i den første raden med piksler, men nå er konevinkelen bredere enn nedsenkningen. Forskjellen i hvordan nedsenkningen tegnes på ekkoloddet er dramatisk. Ekkoloddet lyver - igjen Nedsekningen tegnes ikke i det hele tatt, siden bunnen rundt nedsenkningen hele tiden er innenfor konevinkelen og ekkoloddet tegner det grunneste punktet innenfor konevinkelen. I beste fall vil vi bare se at ekkoloddet tegner bunnlinjen svakere, noe utydelig, i det vi passerer nedsenkningen. Tror du at du vil se eventuell fisk nede i nedsenkningen nå? Vi snur om og ser på dette med en forhøyning av bunnen. Igjen starter vi med den smale konevinkelen. Topp med smal konevinkel: Ekkoloddet tegner igjen det grunneste punktet innenfor konevinkelen, men med toppen får vi en litt annen effekt enn med forsenkningen på ekkoloddskjermen. Siden konen er rund nederst, og ekkoloddet tegner det grunneste punktet, vil ekkoloddet starte å tegne toppen før båten faktisk kommer frem til den. (Les den setningen en gang til også.) Spredningen i konen går like mye til hver side, som den går forover og bakover i forhold til båten. Du kan med andre ord ikke konkludere med at stigende bunnlinje på ekkoloddet betyr at båten er over en stigning, du kan like gjerne være ved en stigning, den kan være foran deg eller litt til siden. Med vid konevinkel blir denne effekten enda større. Topp sett med vid konevinkel: Her vil ekkoloddet begynne å tegne stigningen enda tidligere, altså vil du ha enda lengre igjen å kjøre før båten virkelig er i stigningen, enn med smalere konevinkel, hvis vi forutsetter at stigningen virkelig er foran båten. Oppsummert Siden de fleste ekkoloddgivere solgt i ymse pakkeløsninger med ekkolodd har to frekvenser og dermed to konevinkler, kan du påvirke hvordan ekkoloddet tegner bunnlinjen. Den høyeste frekvensen du har tilgjengelig, har den smaleste konevinkelen. Smal konevinkel er flott for å se nøyaktig bunnlinje, eller fisk som står tett på bunnen. Videre konevinkel er flott for å lete etter fisk som står pelagisk, det vil si litt lengre oppover i vannsøylen. Som hovedregel ønsker du smalere konevinkel desto dypere det er. Konevinkel versus frekvens: Det grunneste punktet tegnes, så lenge dette punktet er skikkelig hardt. Og kanter er som regel nettopp skikkelig harde, myk bunn er nesten alltid mer eller mindre flat. Les mer om å tyde bunnkomposisjon, dvs hard/ myk bunn, HER. Hvis du vil se flere eksempler på dette, og andre hvor ekkoloddet lett kan mistolkes, anbefaler vi Bo Halls "Ekolodsboken". Den anmeldte vi HER. Hvis du bare skal ta med deg en ting fra denne artikkelen, så er det at det er den første raden med piksler som teller. Husker du på en ting til, så er det at ekkoloddet som regel tegner det grunneste punktet innenfor ekkoloddgiverens konevinkel.

Det er så ofte man tenker at «der må jeg prøve en gang», men så blir det ikke noe av. Også går årene. Men denne gangen ble det noe av – og det var absolutt verd å vente på! For 8 år siden gikk jeg sammen med gode venner den berømte fjellturen over Besseggen. Og det var absolutt en flott naturopplevelse. Og jeg tenkte tanken på å fiske i de vannene og elvene jeg så, og spesielt tittet jeg på Leirungsdalen på andre siden. Tenk så flott det måtte være å gå og fiske i så vakkert landskap! Og svømmer det ørreter i den breelva? – og det må da være fisk i det vannet jeg ser (Øvre Leirungen) og i hvert fall så det må de være et god fiskeplass der elva renner ut i Gjende! I tiden etterpå var jeg ivrig på å undersøke om området. Jeg lagde til og med en tråd på her på siden her om det hvor jeg fikk mange tips. Men så gikk det altså som det ofte gjør – man glemmer det bort. Men gjengen som jeg gikk Besseggen med har fortsatt å gå fjellturer, og i år gikk turen på nytt til dette området – til det som nå er i ferd med en bli «Nye Beseggen» nemlig turen over Knutshøe. Turen ble helt super som fjelltur. Det å gå oppe på odden og på den ene siden se ned mot det grønne Gjendevannet - og på den andre siden ned mot den minst like vakre Leirungdalen - ja det var rett og slett flott. Og stemningen blir alltid god på slike turer og man treffer mange hyggelige folk som er ute i samme ærend. Men igjen skuet jeg altså ned mot Leirungdalen - og på tilbaketuren gikk vi faktisk nede i dalen på vei tilbake til bilen. Deler av turen ved elva. Og det morsomme med vannet oppe i Jotunheimen er at det er i sånne rare farger. Gjendevann et smaragdgrønn, Bessvannet et knall blått, og breelvene sølvfarget. Det er som vandre i en eventyrverden! I hvert fall: Jeg bestemte meg for å ta turen tilbake. Nå med telt og fiskestang. Og alene så jeg kunne utforske området i mitt eget tempo. Målet var jo ikke å få mest mulig fisk, eller størst mulig fisk. Men å utforsket og fisket på de flotte områdene. Og i slutten av Juli i år dukket muligheten for en langhelg med fiske opp. Og i stedet for å reise til en lakseelv eller oppsøke mange av de spennende fiskemulighetene i Oslo-området så satt jeg meg i bilen og duret oppover. Jeg kom fram på kvelden og tok første natta ved Nedre Leirungen nedenfor parkeringen i Vargebakken. Fant en fin teltplass og litt fiske i skumringen ga noen greie streikeørreter. Men dagen etterpå dro jeg dit jeg egentlig kom for - elva som renner i Leirungdalen - Leirungsåe. Elva jeg hadde skuet på både fra Besseggen og Knudshøe - endelig skulle jeg få fiske i det sølvfargede vannet! På veien dit traff jeg på fornøyde folk som allerede var på vei tilbake etter å ha gått turen over Knutshøe. De ble veldig nysgjerrige da jeg kom med fiskestang og «alle» skulle slå av en prat. Det var veldig hyggelig og jeg hadde jo vært alene i mange timer så jeg syntes det var fint å prate med folk igjen. Men etter hvert beveget meg bort fra hovedstien og gikk ned mot brua over elva. Planen var å først fiske meg oppover elva for så å snu, gå over brua og gå ned til Øvre Leirungen hvor jeg skulle telte ved utløpet. Turen oppover elva ble artig. Elva renner i fosser og stryk fra isbreene i fjellene rundt og øvre del er veldig stri. Her er det innbydende småkulper under småfossene hvor ørreten står tett. Første kastet med søkke mark i disse kulpene ga raskt fisk på kroken - men størrelsen var så som så. Uansett artig å se at det var såpass mye fisk der, og flere var store nok til å kunne have i steikepanna til middag. Etter å ha gått over brua og fulgt den nedover kom jeg etter hvert til roligere partier og i en av disse kom fin første ørret over halvkiloet i elva. To fine ørreter til rakk jeg å få, før planene ble endret. Det hadde blitt kveld og myggene hadde for alvor våknet til liv. Jeg så folk løpe vekk (helt sant) når de kom ned mot krattet ved elva. Som oppvokst i Finnmark takler jeg mye mygg, men planen var å kose meg med matlaging og sånt utenfor teltet – og da tenkte jeg det ville være mye hyggeligere oppe på en høyde litt lenger opp i elva. Der var det mindre mygg og fantastisk utsikt så jeg angret ikke på det selv om jeg sikkert gikk glipp av noen ørreter Dagen etterpå gikk jeg på nytt ned til det rolige partiet av elva og fikk 3 ørreter der. Jammen er det bra med fisk i den lille elva. Men jeg jeg kom meg aldri ned til vannet – eller utløpet til Gjende, for siste natta hadde jeg planlagt å telte ved Sjoa. Turen til Sjoa ble fin den også - og med flere ørreter. Men den forteller jeg heller om en annen gang. Da jeg kjørte tilbake til Oslo på ettermiddagen dagen etter var jeg godt fornøyd – endelig hadde jeg fått fisket i Leirungselva (eller Leirungsåe som den egentlig heter) og Sjoa og fått fine ørreter i begge elvene. Men… Jeg merket at det var litt synd at jeg ikke hadde fått fisket i utløpsoset i Øvre Leirungen eller der Leirungsåe renner ut i Gjende. Og alle helgene fram til det ble fredning der var opptatt. Og på jobben hadde jeg så mange baller i lufta av skulle jeg ta meg fri måtte det bli maks en dag. Så da gjorde jeg det eneste rette: Jeg tok meg fri den dagen jeg kunne ta meg fri og reiste oppover! Litt sykt å kjøre 4 timer hver vei for en tur på mindre enn et døgn. Men det skulle vise seg å være verd det. For denne turen ble så utrolig fin. Myggen var nesten helt borte, været var bra og fiskene beit bra. Og jeg kom meg ned til både Øvre Leirungen, utløpsoset der og ikke minst den flotte plassen der Leirungsåe renner ut i Gjendevann. Jeg kjørte opp etter jobb siste mandagen i august og fant en flott teltplass nede ved de rolige pariene av elva. Her ble det ørret på 6-7 hekto både kveld og morgen. På dagen etterpå greide jeg å løsrive meg fra Leirungsåe og gikk ned til Øvre Leirungen – fisket (og fikk fisk) i utløpet, prøvde meg med litt varierende hell i fossekulpene ned mot Gjende. Og jeg kom meg endelig fram dit jeg hadde sett lengselsfullt mot fra Besseggen for 8 år siden - der Leirungsåe renner ut i Gjendevann. Du verden for et fantastisk flott sted! Jeg får nesten la bildene tale for seg selv da jeg ikke rekker å skrive så mye mer. Men konklusjonen ble i hvert fall at det var svært vellykket å oppsøke dette området med fiskestang. Og det ga meg absolutt inspirasjon til å prøve det samme ved andre populære fjellturdestinasjoner. De er det mange av! Og ikke minst gleder jeg meg til å utforske videre i området rundt Gjende. Kanskje vi ses der til sommeren?

fin luke, og gratulerer med stor lyr. Mye større enn min pers. Og som vanlig typisk at vi kjipe voksne vil gi oss alt for tidlig... vi har dessverre mistet pågangsmotet og gutsen til dere unge!

Kult. Og fin lyr

Mitt miljøansvar bevisst velger jeg her å resirkulere. Denne lærerike artikkelen var på trykk i det nå nedlagte nettmagasinet "Bitre Menn" ca 2012. Den har dog ikke vært tilgjengelig på årevis så denne lett oppdaterte versjonen vil sikkert være til glede og nytte for mange nye sjåarar. "Som man driter i skogen får man svar" Noe som byr på en del utfordringer når man oppholder seg litt utenfor folkeskikken er toalettbesøk. Dette er et tema som sjelden blir belyst i bøker, blogger, blader eller podcaster. Vi har derfor laget en guide til hvordan man på best mulig måte driter i skogen, på fjellet eller i jungelen og vi har forsøkt å være så detaljerte og pedagogiske som mulig. Les og lær! Som vanlig er god planlegging halve jobben. Selv om det går greit å drite uten større forberedelser så blir det adskillig mere behagelig hvis man har gjort det nødvendige forarbeidet. Da vil skogsdritingen bli, om ikke en fryd, så ihvertfall en relativt smertefri opplevelse som ikke behøver å føre til de store ydmykelsene. Utstyr: Toalettpapir: Kanskje det viktigste av alt. Uansett hva folk sier så finnes det ingen fullgode, frittvoksende alternativer ute i naturen. Mose anbefales av mange, men med mindre du liker å få fylt skinkesprekken med barnåler, rusk og insekter så anbefaler vi å bruke medbrakt. Det er forøvrig viktig å ha med seg nok papir da det lystige friluftslivet med alkohol, mangelfull hygiene og boksemat kan gjøre at skogsdriten får en konsistens som krever mer papir enn man er vant til hjemmefra. Gå for tjukt kvalitetspapir da få ting er mere irriterende enn en ufrivillig finger i smultringen. Eventuelt kan du investere i en kjøkkenrull da disse er forbausende solide. Hvis man nå ikke har vært forutseende nok til å ta med seg papir så finnes det likevel løsninger som ikke involverer lokal flora. En t-skjorte som kappes i egnede biter fungerer greit. Det samme gjelder andre myke plagg. Bomull er å foretrekke. Ellers kan man selvfølgelig bruke annet papir enn dasspapir. Aviser og pocketbøker (løse sider, ikke hele boka) er greit mens pornoblader, fiskeutstyrskataloger og annet glanset papir er mindre greit. Spade: Mannskit som ligger og stinker og brukt dasspapir som flagrer rundt i naturen er noe de færreste setter pris på. Det er ikke morro å sette seg inn i teltet etter en nattlig vandretur bare for å oppdage at man har trampet rundt i egen eller andres dritt for så å smøre jævelskapet rundt leiren, på teltbunnen, liggeunderlaget og opp til knærne på de nye kamobuksene. Det finnes også eksempler der enkelte idioter har slengt rundt seg med befengt dasspapir for så å våkne neste dag og se at vinden har tatt seg opp og dekorert leirområdet med brunflekkede girlandere. Hvis man befinner seg i et område med noenlunde myk skogbunn kan man gjerne sparke seg et hull i bakken men en liten spade gjør jobben langt enklere. Hvis du har barn kan du stjele en fra sandkassen og hvis du har slekt eller venner som liker å rote rundt i hagen kan du ta en av disse små spadene man bruker i blomsterbed. Er du virkelig seriøs tar du med deg en sammenleggbar feltspade. Denne er et nyttig redskap som kan brukes til så mangt. Man kan foruten å grave ned drit bruke den til skyttergraver (du veit aldri når de kommer), snøhuler, barking av trær, stekepanne eller du kan slipe den og bruke den som et hjelpemiddel i selvforsvarets edle kunst. Våtservietter: Desinfiserende våtservietter er greie å bruke til håndvask. Selv om det ikke er tøft å vaske seg i utide er det greit å gjøre seg noenlunde ren på hendene etter at man har tømt tarmen. Hvis man får tarmbakterier og uhumskheter i feil ende av fordøyelsessystemet vil dette fort føre til at man blir blir sittende og jamre i hockey hele natta. Du kan også ha med deg håndsprit eller annet desinfiserende middel og bruke dette til håndvask sammen med dasspapiret eller kjøkkenrullen. Hvis det står om livet kan du i ytterste nødsfall bruke brennevin. En del mennesker bruker også våtservietter som en siste touch under selve tørkeprosessen. Hvis man velger å gjøre dette er det lurt å bruke våtservietter som er beregnet på denne type bruk. Rompehullet er merkelig nok adskillig mere følsomt enn munnen på en del områder og setter veldig liten pris på sprit og kraftige løsemidler. Planlegging: Når man skal drite i skogen er det greit å ha litt god tid til å rigge seg til. Man bør derfor ikke vente til tarmen er så proppa at man har to centimeter åpning og 30 sekunder mellom veene. Du bør ta deg en liten runde og rekognosere før du setter deg ned, gjerne før man faktisk er dritetrengt. Det er mang en uheldig skogsdriter som har skyndet seg avgårde med museskritt for så å fylle buksene fordi ringmuskelen ikke klarte presset da stakkaren f.eks måtte skreve over et piggtrådgjerde. Finn deg en hyggelig og beskyttet plass. En dump i terrenget omgitt av vegetasjon er ideelt. Hvis man ferdes i kulturlandskap er det ofte egnede grøfter som kan brukes. Hold deg lengst mulig unna stier og veier hvis du ikke har ekshibisjonistiske tendenser. I henhold til loven om tingenes iboende faenskap er det nemlig slik at folk dukker opp når det passer dårligst. Jeg har selv opplevd å være alene i skogen uten å se et menneske i flere døgn for så å bli overrasket av et kvinnemenneske til hest omtrent i samme øyeblikk som jeg firte feltbuksene på halv stang. Heldigvis hadde jeg gjort bra forarbeid og satt og trykket som en liten hare i krattet mens hestedamen passerte uten å ense meg. En annen ting man bør sjekke når man har funnet sin perfekte dumpingplass er om andre har tenkt samme tanke før. Sjekk etter spor, dasspapir og merker i skogbunnen så du slipper å tråkke rundt i annenmanns drit. Når man så etter rekognosering, kontrollering og inspisering har funnet sin trone i skogen er det på tide med de siste forberedelsene. Sjekk at det ikke er maur og hoggorm og lytt om du kan høre andre dyr som frekventerer området. Hunder har en helt egen evne til å dukke opp i situasjoner der det drites og disse er ofte også veldig interesserte i sluttproduktet. Selv om man i utgangspunkter er glad i dyr er det (heldigvis) ikke mange som liker å få en fuktig snute i rompa når man egentlig har nok med å holde balansen og unngå å drite på skoene sine. Det er heller ikke spesielt stas når den glade hundeeier kommer gaulende gjennom krattet for å se hva i helsikke kjæledyret holder på med der inne. Rydd unna oppstikkende greiner og lyng. Dette er ekstremt viktig da vi har sett stygge eksempler på katapulteffekten. Denne får man når man legger en kabel på en grein, greinen bøyer seg, kabelen faller av og den nå drittmarinerte greinen spretter opp igjen med fynd og klem. Når vegetasjonen er ryddet unna graver man seg et egnet hull. Pass for all del på at du sitter stødig når du leverer varene. Det er også viktig å sjekke at man ikke har løse klesplagg eller andre gjenstander i droppsonen. Jeg har hørt en hjerteskjærende historie om en som var ute og fisket på isen. Denne karen hadde kledd seg etter forholdene og hadde på seg en flytedress med hette. Han dreit i skogen som seg hør og bør og når oppdraget var utført gikk han fornøyd tilbake til leiren. Det tok dog ikke lang tid før han kjente den umiskjennelige sneken av nylagt kabel som ble stadig sterkere i teltet. Det var ikke før han vrengte av seg flytedressen at han fant ut hvor lukta kom fra. Kabelen lå pent sammenrullet som en kobraslange i hetta. Det var da bare å finne fram kniven og både hette og kabel ble tynget ned med stein og fikk en sjømannsbegravelse gjennom et hull i isen. Dette kunne vært unngått hvis han hadde inspisert droppsonen. Før man fyrer løs må man også sjekke nedslagsfeltet for kuken. Som kjent så er kroppen laget slik at når bakluka åpner seg så åpnes også kukluka og det kommer gjerne en skvett med piss. Dette er lett å glemme for en urutinert skogsdriter og man kan fort gå på en smell og ende med nedpissa bukser (takk til Skrapparkar som minte meg på denne viktige detaljen!) Husk også å sjekke hva du har i bukselommene. Ting ramler fort ut av lomma når man sitter og huker seg og det er både fornedrende og fortærende hvis man er så uheldig å f.eks drite på sin egen mobiltelefon. Når man har dumpet lasten og sjekket at alt er havnet der det skulle så er det bare å grave over og lystig spankulere tilbake til leiren som en helt ny mann. Hvis du har med deg hund som løper fritt er det jævelig viktig å grave grundig over og eventuelt legge noen steiner over gjerningsstedet. Hunder er som nevnt veldig interesserte i dritt og det ikke hyggelig når menneskets beste venn kommer lykkelig tilbake fra skogen med bajsbart og dasspapir dinglende fra munnvikene. Husk også å informere eventuelle turkamerater om hvor du har ditt private avtrede så de kan unngå området. Da gjenstår det bare å ønske lykke til og husk at skogsdriting er ikke mye verre enn å føde barn så lenge man stiller forberedt.