Leaderboard

drøye historier dette da. Det blir jo en del episoder når man er på tur med pulk. Har også opplevd å tryne med pulk i råtten snø, og blitt så stucked at jeg har hatt problemer med å komme meg løs. Og hva skal man med fiender i en slik stund all den tid det første kameratene tenker på er å fiske opp fotoapparatet fra sekken, istedenfor å hjelpe til...! men ellers må jeg si at den årlige mini-ekspedisjonen til fjells med pulk og lavvo, til fjerne røyevann, er et av årets høydepunkt. Og turen har blitt stadig viktigere, og fiskeutbyttet stadig mindre viktig med årene, skjønt det er viktig å få noen fine matrøyer til middag.

Siden det er så pass stille på forumet, benytter jeg anledningen til å gjengi mitt "beste" pulk-minne. I gamledager, før familielivet la sin klamme hånd på fritiden min, tilbrakte jeg flere år en uke vinterstid i Femundsmarka på jakt etter røye. Vi besøkte da gjerne flere vann, og skulle vi et stykke av gårde, tok vi skiene fatt. Siden jeg stort sett har rollen som sherpa og i tillegg disponerte en pulk, så dro jeg på denne, mens kameraten min slapp unna med en mindre sekk. Til gjengjeld gikk han ofte foran og brøytet vei. På en av disse turene, der vi hadde besøkt et mindre vann og var på vei tilbake til leiren, var rollene nettopp slikt fordelt. Kammeraten foran og jeg bak med pulk. Føret var lett og det gikk greit unna. Rett som det var satte kompisen ned en bakke i ungdommelig fryd. Elegant svingte han skiene på hver sin side av en gammel furu-stubbe midt i bakken. Inspirert av det gode føret, satte jeg etter med samme iver. I det mitt skipar befinner seg på hver sin side av av furustubben, slo tanken ned i meg; har ikke du pulk på slep? Hundredeler senere markerte stubben revir og rikket seg ikke en millimeter da pulken kom seilende. Resten lar jeg være opptil fantasien, men jeg kan avsløre at kameraten min fikk seg en god latter i skadefrydens navn ...

Ett av mange minner fra den tiden, som er langt mer lystige i retroperspektiv enn de var der og da. Det du ikke dør av blir du sterkere av osv. Akkurat den smellen der kom jeg meg fort fra, men det tok et par uker før føttene mine ble OK. Etter snaue 10 dagers skimarsj var bakre del av føttene som kjøttdeig å regne. De siste dagene av marsjen turte jeg ikke ta av meg støvlene i det hele tatt, fordi jeg var redd for at jeg ikke ville få de på igjen. Vel tilbake på kasernen kom støvlene av, og da rant det blod ut fra støvlene. Sålene var helt gjennomtrukket. Heldigvis fikk vi bruke andre støvler i utenlandstjenesten jeg tok etterpå, for de klassiske marsjstøvlene til forsvaret passet aldri mine føtter uansett tiltak. Men jeg har fortsatt (snart 30 år senere) deformasjoner på hælen som gir utfordringer på fjelltur etc så det grodde ikke helt bra sammen igjen.

Har et liknende minne fra tiden i Kongens klær, dog uten fiskeutstyr. Med tung ryggsekk og pulk skal man da ha tau bak pulken festet til en person til som kan bremse i nedoverbakker, særlig i min avdeling hvor pulken hadde to missiler på seg som veide 30+ kilo hver. På en ekstra slitsom øvelse måtte min "bremser" kaste inn håndkleet og endte hos saniteten, så jeg gikk videre uten en person bak. I en bratt utforkjøring øker farten langt forbi det jeg kan kontrollere, før skien hekter og jeg slår kollbøtte fremover. Det første som skjer i det jeg treffer snøen er at kolben på min AG3 treffer meg i haken så det knaser, så smeller sekken i bakhodet og smeller nesa ned i kolben (knas igjen) før pulken treffer meg der solen sjelden skinner og jeg får min tredje smell fra geværkolben. At sekken var så tung at jeg ikke klarte å få hodet opp fra snøen for å puste hjalp godt på i det lyset gikk for undertegnede og alt ble svart...