Jump to content
Fiskersiden

Leaderboard

Popular Content

Showing content with the highest reputation since 09/19/17 in all areas

  1. Når man er sykemeldt, litt tung om hjertet og solen skinner over Bergen i en hel uke, ville det være galskap ikke å ta seg en fisketur eller to når man først har sett lyset. Så jeg tok fire. Først en nattutflukt til Nordnes i håp om å lokke en havmus med dåreblikk eller en kjekkas av en hågjel, men de var visst dratt på ekstra tidlig julebord. Så istedenfor å fø på krabbene, dro jeg heller hjem og kokte smalahove. Noen dager senere søkte jeg lykken på Sotra, denne gangen i solskinn. Fant meg en fin plass mutters alene og nøt roen og den etter hvert påtrengende makrellstanken fra fingrene mine (ikke helt heldig med innfrysingen av agnet, nei). Mens pullyen og stinkemakrellen lå og godgjorde seg på bunnen, dæljet jeg løs med slukstangen uten resultat (ok, et par lyr fikk seg en luftetur, men jeg er i alt annet enn lyrisk humør for tiden, så de nevner vi ikke). Men plutselig rykket det i meitestangen, og opp dro jeg en nydelig blåstål. Ikke store rakkeren, 26 cm og 200 g, men jeg slutter aldri å forundre meg over hvor vakre disse skapningene er. Hvorfor heter den blåstål og ikke blåild? Kun 3960 korte sekunder senere hørte jeg velkjente lyden. Ikke at den har kommet fra min jomfruelige stang før, men jeg har da vært vitne til dyktigere/mer erfarne/har-solgt-sjelen-til-djevelen venners lykke. Men nå var det altså lyden av mitt snøre som raste ut jeg hørte. Kunne det være …? Så var spørsmålet: løfte opp med en gang eller vente? Hah, kødder du? Jeg har tålmodighet som en firfisle. Den sprellet definitivt mer enn en krabbe og veide uten tvil mer enn en sypike. Snellet pent og forsiktig og forbannet meg selv for å ha glemt håven i bilen (etter å ha kjørt opp til en venn i ens ærend for å låne den). Joda, en liten rakkar av en kveite på 1,6 kg/50 cm landet på svaberget med et plask. Hodet og hjertet skjønner poenget med minstemål, men magen knurret nå litt likevel. En liten milepæl i min korte karriere som hobbyfisker. Men var det den mest staselige fangsten denne uken? Mnja … Tur nr. 3: I et anfall av ladylike godhet, ønsket jeg å introdusere noen medmennesker til Den store fiskelykken, så jeg dro et par av medmenneskearten ut til Ormhilleren. Planen var selvsagt å vise hvor treffsikker jeg er med sluken (treffer vannet nesten hver gang), men de tullet seg inn i skjerf og luer, plasserte rumpene sine på svaberget og stakk nesen ned i mobilen – og enset ikke engang de elegante håndleddsbevegelsene mine og hvor høyt jeg kan kaste (onde tunger sier man heller bør kaste langt, men er ikke lengden oppskrytt, folkens?) Jaja, der kunne de for så vidt ha sittet mens jeg fisket i ro og fred, men siden det var et par småsyke eksemplarer av medmenneskearten og siden det plutselig blåste opp og ble surt og kaldt (dog ingen breiflabb overalt), var det ikke annet å gjøre enn å tilberede medbragt fisk på grillen, fø dem, og så skysse dem tilbake til bilen, der de takknemlig sank ned i setet og stakk nesen ned i mobilen igjen. Og jeg dro hjem uten fisk og definitivt uten den sagnomsuste Ormhillerenroen. Vakkert var det lell Etter en så mislykket tur til favorittplassen, måtte jeg tilbake neste dag. Jeg kom tidlig om morgenen (i 12.30-tiden, altså) i strålende høstsol, og hadde hele stedet for meg selv. Følgelig breiet jeg meg godt, og lagde plass til mr. Ølgylt, som skulle komme med kortesje litt senere. Men snart ble plassen invadert med en gjeng blide karer fra sørøst (nei, en del lengre sørøst enn Arendal). De plasserte sakene sine oppå, under og mellom mine, og ropte til hverandre oppå, under og gjennom meg (Vi stod som sild i tønne, så ropingen var helt overflødig, men what the heck. Bølgesus er noe dritt, lizzm.) Ikke fikk vi fisk heller, men en og annen fregne dalte ned på de blekeste av oss (meg). Mr. Ølgylt dukket opp og gjorde en glimrende jobb med ikke å få fisk, han også. Planen min var å dra en ny og større kveite til å fø halve slekta på, men det var ikke tegn til annet enn krabbekjeltringer som stakk av med agnet. Men kl. 17.00, akkurat da Krepsen stod med ascendant i Værrumpa eller noe sånt, lettet jeg på rova for å sette på ny makrell til de stakkars, sultne krabbelurene. Stangen kjentes merkverdig tung og sannelig var det ikke tegn til liv også! Ikke vær en lyr, hvisket jeg. Ikke vær en forbannet lyr! Det var ikke en forbannet lyr, men den deiligste, vidunderligste lille sjarmøren du kan tenke deg. En finfin knurr på 440 g og 40 cm. Sorry, guys, her må jeg bare spandere på meg en emoji: Hva er vakrere enn knurr i solnedgang? Å få kveite var stas, men like stas som å få min tredje og største knurr? Nope. Riktignok blir det lyd i snøret når kveiten raser avgårde, den spreller lystig og både dasker og slår når den kommer opp – det er rent så en masochist kan bli heit – men knurr, folkens. Finnes det noe kulere? 8 gode grunner til å elske knurr: 1. Den knurrer. Say no more! 2. Den er nydelig – sjekk de finnene, fargene og mønstrene! 3. Den ligner en slange, en drage, en flyvefisk, et fabeldyr, en …? <3 4. Den biter så diskret, så diskret, men protesterer vilt når du trekker den opp (og svelger gjerne kroken helt ned i tærne – en blodig affære. Akkurat det er jo ikke så kult, men kunsten min ble jo ganske tøff) 5. Hvert knurretryne har sin personlighet: noen smiler blidt, noen er nyfikne, andre skeptiske, noen er arrogante jævler 6. Den smaker himmelsk, en av mine absolutte favoritter. Som en blanding av fjellørret og kveite. Se oppskrift under! 7. Den kan "gå" på bunnen med finnestrålene sine 8. Nevnte jeg at den er kul? Fangstmetoden var velfundert og nøye planlagt: Jeg valgte pulley fremfor paternoster (fordi paternosteret jeg hadde med var for langt og/eller jeg for kort til at jeg klarte å kaste med det – og jeg hadde glemt stiletthælene mine) Krok 2/0 (fordi jeg skulle fø halve slekten med kveite) 1 bit makrell (som vendte tilbake til Ormhilleren etter noen uker i fryseren. Den var adskillig modnere enn sist den skuet utover hafuet, gjensynet gjorde den så rørt at den simpelthen gikk i oppløsning) Noen dæsjer Yum rekespray (fordi mr. Ølgylt sier at det må til og innimellom er han en vettug kar) Ble kald i rumpen, så lettet på rova og løftet stangen – og der var den! Slik har det vært med knurrene jeg har fått: ingen tegn til liv i snøret, de har bare bitt seg diskret fast og ventet tålmodig på å bli sendt til evigheten. Veggprydknurr Nå drømmer jeg om en rødknurr. Noen som har fått en i nærheten av Verdens Navle (Bergen)? Knurr med vind i seilet Dagens fisk nr. 2 dukket opp vel en time senere. Da hadde jeg endelig gitt opp tanken på å fø halve slekta (kan de ikke bare gå på Rema og skaffe seg mat sjøl, latsabbene?) og satset på morofiske (mer knurr). Byttet til mindre krok og dro selvfølgelig opp en babykveite. Sang byssanlull og sendte den rett hjem til mamma. Dagens tredje og siste fisk fulgte like på rappen. Hyse eller hvitting? Eller er det rett og slett den myteomspunne og meget omtalte (av en forvirret Lady) hysingen? Kjapp googling sier meg at det er en viss sjanse for at jeg har fått min første hyse. Eller? Er dette verdens første hysing? Resten av kvelden var solnedgang og måneskinn. Ikke ille det heller. Her er min oppskrift på knurr, anbefales! SALTBAKT KNURR Man tager minst en knurr pr. person, dreper den på adekvat vis og frakter den blank og fin i pelsen (altså sløyd og vasket, men ellers hel) til nærmeste kjøkken. Dekk en stekeplate med alufolie og bland en uanstendig mengde grovt havsalt (jeg brukte en 4 kg sekk, men kunne klart meg med en del mindre) med litt vann og gjerne en eggehvite eller to, slik at saltet blir akkurat fuktig nok til å kunne pakkes tett rundt fisken. Du bør bruke hel fisk til dette, og skinnet bør være mest mulig intakt. Saltet skal ikke inn i fisken, men sørge for at den blir bakt. Resultatet blir mye bedre enn om du pakker den i folie (da blir den koktbakt!). Det er nå mi meining. Fyll buken med det du ønsker – jeg liker fersk dill og sitron i tillegg til salt og pepper. Lukk den gjerne igjen med noen tannpirkere slik at ikke havsaltet renner inn. Legg fisken på havsaltet, og pakk resten av saltet tett rundt den. Har du lite salt, er det ikke så nøye med hode og hale. Jeg dullet litt ekstra med finnene for at de skulle bli fine til serveringen, men det er selvsagt bare Ladyjåleri. (Ligger en hvitting diskret i bakgrunnen, smakte ikke ille den heller. ) Klar for å begraves Kremasjon neste – grundig skal det gjøres! Stek på 200 grader i 20–30 min., etter størrelse og smak. Bank lett på saltlokket med en kniv så det sprekker, og pill bort flakene. Den er oppstanden! Voilà – server og nyt! Forslag til tilbehør: Grønnsaker julienne (tynne strimler av f.eks. gulrot, fennikel og purre). Smørdamp! Ris eller poteter Rømme eller lag en enkel fløtesaus (surr sjalottløk i litt smør eller olje, tilsett en dæsj tørr hvitvin og kok inn, ha så i fløte og litt fiskebuljong og kok til det tykner). Neste gang skal jeg dyppe knurren i skikkelig beer batter og lage fish & chips. Det må da bli godt? – Var det dette du så for deg da kjerringa reddet oss fra helgerengjøringen? ------- Hva skal jeg jakte på nå da? Kul fisk trumfer stor fisk. Kanskje en ulke? Anbefalinger mottas med takk! Bør helst finnes på Vestlandet. Ladyen og kamuflasjeknurren takker for seg!
    15 points
  2. Jepp. Så er det den tiden igjen. Bling og attraktorer overalt, og agnet ligger strødd utover slik at enhver går på kroken, og midt oppi alt dette skal man sitte og fundere over de viktige ting i livet, slikt som strømretninger, piggvar og lysing. Vel fundering kan til tider gi gode fundament, og fisking er ofte preget av snubleflaks (som er den beste oversettelsen jeg har funnet av serendipity, som betyr å finne noe man ikke leter etter, og dette er en liten historie om nettopp det i fire deler. Og uten further ado tenner vi den første lysing. Lady Knurr har bil og upåklanderlig fiskevilje, så vi farter omkring nær og fjern og krysser av plasser som teoretisk sett kan levere fisk. Helt på måfå er det ikke, jeg pleier å ta utgangspunkt i BOFs områder (BOF er bergen og omegns friluftstids - et eller annet sånt - råd, som i all effekt er å tilgjengeliggjøre områder for almenningen) og deretter bruke gule sider for å lete etter spisse vinkler. Av og til virker det og en av plassene vi begge fikk sansen for leverer både fisk og trivsel, men også til tider mye annen aktivitet. (plassen er ikke en hemmelighet, men det er et lite system så det skal ikke mange garn til før den er ødelagt, så hvis noen kjenner seg igjen vennligst ikke si navnet) Lady Knurr er bergenser, og dermed talefør, og plutselig hadde vi tilgang til båt, og leien var fisk. (for de som vil lese den historien skrev nevnte Lady en rapport for ikke så lenge siden). Tanken med båten var først bare å se hva som ligger akkurat utenfor kasterekkevidde, men så nevnte båteieren piggvar. Piggvar har jeg ikke mye kunnskap om; de liker sand, de er treningsfanatikere og om natten sniker de seg opp på strender og spiser små barn, egentlig ganske likt de andre varskapningene, og ettersom det er vanskelig å lete etter spiste barn og utført action ble det til å ha i bakhodet at vi burde finne sand. Men først måtte vi fokusere på å finne fisk, og helst store fisk slik at båteier ble overbevist om at det var en god ide. Og som alle vet, skal man ha rask matfisk av litt størrelse er det to arter man går etter, og de pleier ikke være vriene Og med slike fyltes stampen, det vil si bunnen av båten, fort opp med mye mat. Det var ikke nevneverdig dypt så vi slet oss ikke ihjel med snelling, båten drev i passe tempo, og to stykk fiskere storkoste seg. Men, det hadde jo gjort seg med litt størrelse og. Lady knurr bevæpnet seg for storvilt, og jadda! 11 kilo blodsprutende, lite poseringsvilling lange duger som bare det. Med leiefisk i boks var det å begynne å tenke på jakten etter mindre, men mer interessante arter. Men det ville bli til neste tur, ettersom jeg var rimelig sliten av å ro hele dagen, og vi ventet bare på at strømmen skulle gå i riktig retning og kunne drive tilbake til utgangspunktet Samt kartlegge bunnforhold. Vi var strålende fornøyd med turen og båteier var strålende fornøyd med fangsten, og med vinn-vinn etablert kunne vi planlegge neste tur. Tur to var preget av at vi ikke hadde like mye tid til rådighet, og jeg hadde veldig lyst til å kartlegge bunn og strømforhold, ettersom det åpenlyst manglet en markant formasjon på sjøkartet. De fleste kjenner seg vel igjen i at når man legger seg for å drive for å treffe et punkt, og så kjører tilbake for å korrigere litt så driver man plutselig i motsatt retning, og slik holdt vi egentlig på hele turen Man får jo som regel ikke noe særlig fisk når man holder på slik, og dette var ikke noe unntak, men utsikten var fin Og ja, jeg fant til slutt formasjonen som forklarer de underlige strømforholdene. Bunnlodding gir hvitting og knurr, men lady Knurr syntes båteier trengte en litt bedre fisk enn det Det var rett og slett litt komisk når vi møtte båteier etterpå og han hadde skaffet seg en svær balje til fisken, og vi kom med en bærepose hvittingfileeter. Med betraktelig bedre detaljkunnskap om bunnforholdene, var det på tide å planlegge mer målrettet jakt, og da er det et sted som er obligatorisk. Kristian var som vanlig blid og snakkesalig, og kaffen like ille som den skal være, og når jeg spurte om hva som skal til for å jakte på Piggvar nølte han ikke. Dette er tydeligvis Da shit, og jeg fikk med meg en god dose historier om hva Kristian fikk når han brukte dette i flere sammenhenger. Vel tackelet er i all hovedsak et paternoster med glidende slep, og det er som regel oppskriften på vellykket havfiske, så det var ingen grunn til å ikke teste. Men krokene byttet jeg ut til Mutu light, Jeg har ved mange anledninger hatt gode erfaringer med små agnfisk, og det går ennå gjetord om svartkutlingen jeg slapp ned på 150 meters dyp. Men været var som det så ofte forbindes med Bergen, så jeg tok den enkle løsningen. Min lokale , eh, ja, hva skal man kalle det? Det som var formely known as Jallasjappe, som jo er et klingende ord, men ikke passende lengre. Jeg har ingen betenkeligheter med å fornærme folk, men jeg synes det bør være på det personlige planet, og ikke generisk, men internasjonal matvarebutikk tar altfor lang tid å si, men ja, en sånn butikk. Nå hadde de ikke de småfiskene jeg så etter, men disse så lovende ut Superfisk må da være supert? og så var det bare å vente på et gløtt av finvær. På selveste Halloween var det meldt skikkelig ruskevær, men det skulle ikke komme før et stykke utpå dagen, og vi begge hadde anledning til å stå opp før man burde legge seg, og vi ble raskt enige om at det var bedre å gi det et forsøk, og gi full pinne inn med første tegn til høstvær. Godt uthvilte etter opptil flere minutter søvn var vi på vei, ennå uvitende om at vi hadde strak kurs for den morsomste fiskedagen i 2020. Vi hadde valgt ut et område som skulle testes grundig på jakt etter de vare, og det som ellers skulle komme. Det varte ikke lenge før det nappet, og i løpet av liten stund hadde vi småbrosmer og langer i båten, samt noen makrell. Action er action, men art er ikke nødvendigvis art, så vi flyttet oss litt. Det var en plass klint oppunder land som så fristende ut og etter en stund der var det mer kurring enn knurring på knurrdamen når denne brøt vannflata Hennes første av arten, og ikke det vi leitet etter, men nesten enda bedre. Paradise lost hadde en sang på symbol of life der de skal beskrive en virkelig trist tilværelse, og da gjør det med denne formuleringen; without serendipity in my life. Og dette er da vitterlig det akkurat motsatte og kan da beskrives som snubleflaks. Jeg kjente et stikk og litt mer av misunnelse, dette er art jeg liker, og når den neste halvtimen ikke resulterte i fisk i det hele tatt begynte jeg å tro at det faktisk bare var en enslig slenger, men så hadde jeg også en i båten, en bitteliten en såvidt over 300 gram, men art jeg jublet over. Og når det først begynte å bite så gjorde det til gangs. Ikke bare kom det flere lysing, men et jevnt sig av arter, hvor vi nærmest satt hysterisk og lo. Vi dro opp lysing, hvitting, lusuer, knurr, taggmakrell, sypiker, lange, brosme og makrell i salig blanding og oppi det kom min toppfisk for dagen 4,4 kilo ren lykke. Jeg fisket bare med piggvartackelet fra campelen, og lysingtennene røsket i stykker del etter del, og tilslutt var det bare søkket igjen av det originale,og fiskene bare fortsatte å komme. Når vi regnet over det etterpå fant vi ut at vi hadde fått minst 48 fisk. Det meldte møkkaværet holdt seg unna og den korte høstdagen gikk over i kveld. Bitingen roet seg litt, men ikke verre enn at en slik en fant krokene og ikke bare en.. Men så var det som om naturen holdt pusten, og den kalde trekken ble byttet ut med rå og fuktig og isende pistring. Selv med alt adrenalinet i kroppen skjønte vi at her var det bare å forte seg i land, og før vi var fortøyd lå det stiv kuling over vannet. Det var ikke rent få middager båteieren fikk med seg, men i den store balja hans så det allikavel ikke ut som så mye, så om enn så fornøyd vi var fant vi ut at neste tur fikk vi ta et sveip etter langa for å få det til å se mere ut. Lysingmiddag er noe av det bedre man kan spise og for min del en signaturrett på linje med kveitemiddagene min mor bestiller når ho kommer på besøk, men jeg var ute av trening så jeg glemte en vesentlig del av tilberedningen, så det ble bare godt og ikke vanvittig godt. Men det blir flere. Dagen etter fikk jeg en særdeles trist beskjed, som jeg ikke skal komme inn på men som medførte at det ikke var plass for fisketanker på en stund. Etter at det som skulle gjøres i den forbindelse var gjort, dukket det plutselig opp en fin dag på værmeldingen, og jeg tenkte at nå trenger jeg en dag der man tenker på annet enn de slag livet kan gi. Etter nok en natt mer eller mindre uten søvn var vi på vei i grålysningen i rimelig magisk stemning Planen var å starte med slikt man fisker etter med slikt Og bare noen få minutter etter at vi hadde stoppet båten var jeg i gang Grei start må man jo si, men bare seks kilo var på ingen måte stort nok. Og noen småfisk senere hadde jeg på noe som kjentes veldig riktig Fisken gjorde mye ut av seg, utras, kraftige nøkk og svømming oppover ga fin spenning, men opp skulle den Legg merke til den perfekte kleppingen. Rett i hjernen, så fisken var dau før den kom over ripa. Som en sportskommentator ville sagt det, hva føler du nå? neida, det er ikke pers, til det har jeg vært for mye rundtom på vestlandet, men det var ett mål oppnådd for turen i løpet av den første timen. Da kan man koste på seg et forsiktig smil. Og for de som lurer på det så dro knurrdamen også fisk men ho ville ikke posere med småfisk. (så kan dere jo lure på hva som ble regnet som smått i båten da) Med fisk som passet til båteiers balje i balja kunne vi gå videre til lystfisket Vi byttet over til vartackel og begynte å lete. Og etter kun kort tid (og noen flere brunsnegl) satt det på noe som føltes som noe annet enn brunsnegl. Det vil si den gjorde egentlig ingenting ut av seg annet enn at jeg kjente at noe var på. Gal type var, men så vakker som den er måtte vi regne det som godkjent Og like etter fulgte Ladyen opp Det var det der med poseringsvillig. Nytt forsøk Ny art og riktig familie. Det er noe rart med det, men ho er liksom så mye flinkere til å få frem vakkerheten på fisken på bilder. Vi lette videre etter andre var, men tettheten av brosmer gjorde at vi ble litt lei, og flyttet oss i retning lysinglandskap Måkene som allerede hadde fått en del å spise fulgte etter, og denne tok det helt ut Lysingene, og taggmakrell, hvitting, knurr, makrell og så videre, var på plass denne dagen og men det er nærmest fortærende hvor fort man blir blasert. Der vi på forrige tur jublet og knipset ivei, satt vi nå med sedate nikk og omtrent ikke gadd å ta et eneste bilde. Men det betyr ikke at vi ikke hadde det morsomt. Uten å telle med hvitting og knurr hadde vi 30 fisk i båten, og med dem godt over femti, så det var ikke akkurat lange dødperioder. Da sola forsvant ble det kaldt, veldig kaldt, så vi droppet skatefiskingen til fordel for dyne og netflix, riktignok med en lang sløyeøkt imellom. Og denne gangen så ikke balja for stor ut. Nå står båten på land for vinteren og fyren kan umulig ha noe særlig mere plass i fryseren, og en gang til våren fortsetter eventyret, og DA skal vi finne piggvaren. Langa var forresten 17,02 kilo for de som trodde jeg hadde glemt å skrive det. Og da gjenstår bare å ønske alle en riktig god adventstid, og å håpe at dere har barn som putter fiskeutstyr i adventskalenderen, samboer eller tilsvarende som kjøper sjokolade og tid til å smake på diverse ting som begynner med jule. Og forresten, hvis dere lurer på hva han ellers bedriver tiden med, er julenissen observert på Slayerkonsert
    11 points
  3. Heh, sypike på 3,8 kg hadde vært rimelig episk, ja. Nesten så jeg skulle ønske det var det jeg kunne rapportere. En orgie i råååååsagull. Kveite er ikke så uvanlig å få her i vest (dog ikke så vanlig som vi skulle ønske, ei heller så store). Har fått noen på kroken selv. Breiflabb er overalt, det stemmer, og jeg har fått en drøss av dem på stang. Dessverre er den bergenske breiflabben både usynlig og vektløs. Den er faktisk bare synlig søndager kl. 8 om morgenen, og hvem pokker er våken da? Skulle gjerne fått en synlig en på kroken, men enn så lenge lar de vente på seg. Men brei var fisken, dog på en mer strømlinjeformet, jegerflyaktig måte. Jadda, nå begynner det å demre for deg? Ta-dam! Oh yess, en spisskate. Er den ikke bare helt vanvittig, fabelaktig, vidunderlig vakker og eventyrlig? Hvorfor heter den ikke drageskate? Tenk å fly over de vestnorske fjordene på en sånn! Den lille tassen hadde forvillet seg lang inn på grunnen. Skal tro hvordan den havnet der? Kanskje den ble tatt som bifangst i et garn og hevet ut nær land? Så vidt jeg forstår trives de best på 250–500 meters dyp, denne ble altså tatt på ca. 30 meter på karpestang fra land. Vidunderet fikk servert fersk sypike marinert i rekespray, lett krydret med Attraqua Spice Torsk + Saltvann. Gode manerer hadde den og, nippet litt forsiktig på agnet, dro ut en meter eller så, og kroket seg rolig og helt perfekt. Nå har det blitt tradisjon at hver gang jeg får en virkelig kul fisk, er jeg alene. Kanskje jeg har mer fokus da? Uansett, det betyr ofte et hels.... styr å få fisken på land. For de dukker selvsagt alltid opp på lavvann. Var livredd for å miste denne, rakk ikke ned med håven og måtte dra den opp en meter eller så med snøret før jeg klarte å lirke håven under. En annen utfordring er å få tatt et skikkelig poseringsbilde. Forsøk nr. 1: Uhm, ja. Den nye bæreselen babyspiss...? Fancy brynje med ondt øye? Eller rett og slett Phillips' nye barberingsmaskin? Forsøk nr 2: Hufsa, sa jentungen. Er ikke helt sikker på hvem av oss hun siktet til. Men skaten hadde nå et godt øye til meg, det er sikkert. Så da går 100% heder og ære til meg, siden ingen gjettet riktig. Og det er jo som det skal være. Som trøst skal dere få et riktig så vakkert syn:
    11 points
  4. Heisann godtfolk! Da er vi endelig oppe å kjører etter nesten en uke nedetid. Forklaringen til nedetiden var at siten hadde blitt brukt i BOT angrep mot andre nettsteder og sperret etter en rapport fra NORSIS. Jeg syntes dette var snodig da vi alltid sikkerhetspatcher etc. Men etter en grundig undersøkelse fant jeg til slutt sårbarheten. Denne hadde ligget skjult siden vi migrerte fra versjon 3. til 4. av forumsoftwaret. Dette har blitt ryddet opp i. Samtidig har jeg benyttet muligheten til å sette opp en skybasert brannmur og litt andre småtterier for å minske risikoen for brudd ved fremtidige angrep. For daglig er det hundrevis av angrep mot Fiskersiden og Hooked. Slikt er dessverre malen og ting vil sansynligvis gå til helvete en gang i fremtiden igjen, men jeg håper det er lenge til Takk for tålmodigheten! Mvh Bernt
    11 points
  5. Dette, kjære venner, blir en lang og ordrik rapport, for det finnes som kjent mange ord i havet, og vi er da fiskere. Men frykt ikke, for selv om havet byr på kvantitet, finnes det (i hvert fall her på Vestlandet) også kvalitet. Og dessuten skulle du vel strengt tatt startet på oppvasken nå, så når din partner roper på deg, kan du med bare litt dårlig samvittighet svare Beklager, kjære, jeg sitter opptatt med en sosiologisk studie av terramarine raseforskjeller i Norge eller noe sånt sprøyt. Så sett deg godt til rette og la deg rive med av en beretning fylt av action og heltemot, store farer og en enda større katastrofe (samt en overflod av godslig (?) Østlands-mobbing), når vi følger en galant ridder og hans (relativt) jomfruelige lady i en intens jakt på trynefaktoren. Her vil du få svar på alt du noen gang har lurt på: Kan man si at en trønder og en bergenser i samme båt befinner seg i samme båt? Er torsketryne alltid et torsketryne? Finnes det ekte jomfruer på Jomfruland? Har Cannonbang vært ute en vinternatt før, eller foretrekker han thermodyne og raggsokker? Heter Lady Knurr egentlig Gulliver? Hvor farlig kan en fjesing egentlig være? Er ambulansetjenesten i Vestfold like effektiv som i Verden Navle? Er Verdens Navle egentlig verdens navle? (Dette kan vi svare på umiddelbart: Ja, selvsagt er Bergen verdens navle. Duh). Når man skal finne faktoren, er det først og fremst mange fakta og – ja, faktisk – faktorer det bør forskes på. At den første faktoren er fisk, kan det ikke være tvil om. Og at fisk bør fiskes av fiskefrelste fiskere, er fakta. Føler du at det ble forskrekkelig mange f-er her? Kanskje du lurer på om det er f-faktoren vi er ute etter? Vel, i så fall er du ikke fullstendig på fjorden. La oss gå tilbake til det glade 1900-tallet i nord, da Cannonbang dro håkjerringer med venstrehånden mens han sløyet tre-fire tonn fisk med den andre – alt på en ettermiddag. Riktignok var arbeidet både morsomt og givende, men én drøm slapp aldri taket: – Om jeg bare kunne få oppleve jakten på drømmefisken i Oslofjorden med en entusiastisk, dog noe klønete lady fra Bergen. Da hadde livet vært fullkomment. Cannonbang gjorde sitt, kjøpte seg hus noen hundre meter fra nevnte fjord, og ventet. Og ventet. Så en dag, helt ut av det berømte blå, meldte en bergensk lady av nevnte kvaliteter sin ankomst til den igjen nevnte fjord, og Cannonbang så sitt snitt til å invitere på båttur. Ladyen takket ja, og dermed var jakten på trynefaktoren et faktum. Hvilket tryne snakker vi om? Fjesingen, selvsagt. Denne fortryllende, forfinede, forjettede fisk. Med sine vakre striper, nydelige froskeøyne og lekre underbitt, med sine lumske pigger og lokkende fare, må denne lurendreieren av en fisk være alt et kanonsmell fra Trondheim og en knurrende lady fra Bergen kan ønske seg. Jakten skulle føre oss forbi lange sund og jomfruelige land, men ville vi lykkes? La oss nå zoome inn i hodet til en av de brave eventyrerne, den kurrende damen fra vest, for en førstehånds beretning om de skjellsettende hendelsene en onsdag i det Herrens år 2020: Da jeg ankom bryggen med det treffende navnet «Brygga» i en liten vik i Vestfold, var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle se etter. Cannonbangs dialekt hadde røpet ham. Og ganske riktig, en nydelig, velpleid bart gliste opp til meg fra en flott alubåt. Barten hang fast på en riktig så trivelig fyr, så alt lovet godt for en perfekt fiskedag på sjøen. Med vind i håret og meg bak rattet, suste vi (synonym for freste, hoppet og dunket) utover (nedover?) Oslofjorden. Båtkjøring er ikke noe jeg har belemret verden med i særlig grad, så jeg nøt farten og frihetsfølelsen mens jeg satt og drømte om dagens mål. Min nå gode venn hadde åpenbart fått med seg at det ikke ville nytte å servere en lady lyr med langestuing, så han hadde laget et ypperlig dagsprogram: Først fjesing, så ymse flatfisk, inkludert arter jeg ikke har: rødspette, skrubbe og alle typer var, plukke opp en rødknurr eller to hvis lykken var med oss, og så – for å gi dagen litt dybde – dra opp en vakker blåkjeft til slutt. I mitt stille sinn tenkte jeg at hvis Vårherre kan lage vin av vann (tåpelig idé, spør du meg, men noen av dere er kanskje på Vårherres side her), må da en lady klare å plukke opp et par ferskvannsfisk i Oslofjorden i tillegg. En åtte-ti nye arter i løpet av dagen burde duge. Vi senket farten ved en holme for å plukke opp litt makrell. Cannonbang slengte ut en hekle, og etter en stund dro han opp verdens søteste lille makrellkrabat. Helledussen! Ut igjen med heklen, og opp kom tvillingbroren, like liten og søt. – Jaja, ypperlig som hel agnfisk, sa jeg. Etter langt om lenge, over blåner og fjell, dukket det opp en liten søtnos til. Hm. Det gikk litt tregt, og fangsten var knapt nok synlig med lupe. Var Oslofjorden fylt av småtroll som ikke hadde lært å bite skikkelig? Det lovet ikke godt. Men til slutt hadde vi nok minimakrell til å starte med litt seriøs fisking. Cannonbang hadde gjort godt forarbeide og notert seg en del plasser med sandgrunn som burde være ypperlige til både trynejakt og flatinger. I full fart fikset han et paternoster og slapp ut. Jeg gjorde det samme i litt mer edruelig fart, mens jeg beundret min venns oppfinnsomhet. Jeg har vært så heldig å lære å fiske av en som ikke tar alt for god fisk (yes, pun intended), men finner sine egne kreative løsninger og tester mer eller mindre vettuge teorier. Sånt setter man pris på. Cannonbang var åpenbart samme type. Hvorfor slenge dyrt bly i sjøen når man kan bruke skrapjern, tape og piperensere? Hvorfor dille med perler og paljetter, når man kjapt kan surre en skinnende, sølvblank piperenser rundt snøret? Jeg digger sånt! Så satt vi der og banget og knurret mens fjesinger og flattryner spratt rundt oss som flyvefisk. Ok, det må jeg dessverre dementere. Jeg er stolt av min potetnese, og vil nødig bytte den ut med en lang og spiss Pinocchio-utvekst. Det var ikke annet enn bølgeplask og måker i sikte. En og annen nesten usynlig torsk. Og en vid, vid fjord med horisont istedenfor dramatiske fjell. Det er ikke så lett å få horisonten rett når man sitter i en båt. Trallala. Hu hei hvor det går på bøljan blå. Fin tang på fjordbunnen. Fine bølger i overflaten. Blå himmel. Blått hav. Litt mye vind i trynet. Jau jau. Skal tro hvordan knarren på snellen høres ut? Ikke vet jeg. Cannonbang underholdt meg med gode historier og fiskekunnskap mens vi flyttet rundt og dro opp den ene miniatyrtorsken etter den andre. Var jeg kommet til Lilleputtland? Var min galante eventyrer og jeg kjemper i et rike med knøttsmå skapninger? Var jeg – kort sagt– Lady Gulliver in disguise? Heldigvis freste en av Oslofjordens lovende poder forbi i en latterlig båt som det umulig kan være behagelig å fiske fra. Han skjønte åpenbart ikke at han skremte bort fisken når han kjørte i 70 knop eller noe tre meter fra båten vår. Eller at det ærlig talt ikke spilte noen rolle. Jaja, han var i hvert fall på vår størrelse, og så definitivt ikke ut som en eventyrer. Så da var vel vi helt normale, også. Det måtte være Oslofjorden det var noe galt med. Aldri så galt at det ikke er galt på galt sted. For å besvare spørsmål nr. 2 øverst i denne lange beretningen: Nei, et torsketryne er ikke et torsketryne. Du har de som mottas med et Yessss! og de som mottas med et zzzzzzzzz eller enda verre, et F@%ˆ$&A. Torskenurkene vi dro, hørte til de to siste kategoriene. Og hvor ble det av fjesingene og de veivalsede trynene? En melodi hørtes plutselig i det fjerne. Å Vestland, Vestland, når eg ser deg slik ... Nei! Situasjonen kunne da umulig være ille nok til å invitere Sissel Kyrkjebø inn i hodet mitt? Desperate times call for desperate measures. Av med mitt strippede, fargeløse paternoster, og på med et som kunne få en conquistador på vei til indianere til å føle seg som millionær. Makan til discokule har Oslofjorden neppe sett. Den svarte med et gjesp, leet knapt på øyet. Jeg var åpenbart like naiv som conquistadoren. Dette har jeg bommet på før. Men hva pokker gjør man ikke for å riste litt liv i havbunnen? Jeg har vunnet på det før også, men denne gangen var det bare torskete babyer på sfo som ville perle. Og jeg hadde absolutt ikke lyst til å leke med dem. I det minste var denne rød. Cannonbang og jeg sukket til hverandre, og ristet på hodet av galskapen. Hvorfor forlot vi våre respektive fjorder for dette? Var det mulig at vår drøm om fjesing falt i torsk? Vi freste videre på jakt etter ny type agn. De av dere som er spent på å få høre om Cannonbangs vinternattvaner, bør være Luthers øre nå (hvis noen vet hva vår reformkonspiratoriske reformatør skal med alle de ørene, send meg gjerne en pm). For ikke bare har han vært ute en vinternatt eller tre før, men trolig også både en og to sommerdager. Muligens ikke i 100% maskulint nærvær, heller. For da han styrte oss inn til en nydelig, kupert holme for å plukke strandsnegler og mark, nevnte han tilfeldigvis at jeg kunne ta en tur bak de knausene der om du har behov for det. Det hadde jeg. Og siden dette er opphavet til en viss bekymring for forfinede ladyer på båttur med fremmede menn, må jeg gi trønderen et knippe bonuspoeng. (Selv om jeg begynner å bli litt bekymret for mangelen på trøndermobbing her – har jeg ingen bergensk stolthet lenger?) En fordums stolt bergenser på tur. Med en pen samling snegler, én mark og en litt lettere (og lettet) lady ombord, førte herr Pangpang oss til neste plass. Mange vil si at maleren Manets maleteknikk i hans representasjon av sjø og vann er spot on. Et slikt synspunkt skal jeg på ingen måte spotte. Men nå var det faktisk manetspotting jeg holdt på med. En, to, tre, syttifire, trehundreogsekstiåtte, femhundreognittiseks. Ildfulle røde, kjølige blå, og noen dyp lilla – en for meg helt ny manetfarge. Kan det være at de røde og blå manetnissene i Oslofjorden forener seg i et tolerant fellesskap, inspirert av Blåfjell? Har maneter TV? Dette og mye annet får du svar på i neste episode av Brødene Dal og spektakulærmanetene. Nå hadde det blåst opp og ble en anelse utrivelig. Jeg savnet min vindtette flytedress og en god pute under min aristokratiske bakende. Tror dere vinden pisket opp noen spennende fisk? Å neida. Hva er dette for lureri, hører jeg dere mumle. Skulle det ikke være action og heltedåder og greier? Vel, alle som har holdt i en fiskestang vet at det er aksjon og det er action. Det siste kommer til sin tid, akkurat som godfisken (ikke pleier å gjøre). Og hva slags aksjon stengene våre hadde, holder vi for oss selv, takk. Jeg er redd det mest dramatiske som skjedde den neste timen var at Cannonbang oppdaget at han hadde lagt igjen tobakken på avlatsholmen. Så vi smatt innom sjøbua ved Valle for å skaffe dette livsviktige remediet. Og jeg følte meg temmelig dum siden jeg burde og ville ha spandert, men hadde glemt lommeboken hjemme og kunne hverken hoste opp røyk eller fylle mulige tørste bensintanker på båt eller bil på veien hjem. Slik går det når en distré lady må klare seg uten kammerpike og butler. Noe beskjemmet sendte jeg Cannonbang inn alene, mens jeg betraktet Oslofjordens glade sosser. De så ut akkurat som jeg trodde Oslofjordens glade sosser skulle se ut. Dette er ikke en av Oslofjordens glade sosser, men en vaskeekte glad sjøulk. Nå hadde vinden løyet og bølgene roet seg, men dagen var på hell, og vi orket ikke dra ut på dypet for å lete etter blåkjeft. I et siste, desperat forsøk på å lande en targetfisk, dro vi til Langesund og slapp ut våre håpefulle på sandgrunn nær en holme. Cannonbang dro opp en liten makrell, et par nusselige hvittinger og noen torsk som knapt var ute av bleiene. Når jeg tenkte meg om, hadde han fått en del flere fisk på turen enn meg. Ikke at jeg var spesielt misunnelig på agntyvene, men er det en ting jeg har lært, så er det å finne ut hva bedre fiskere gjør annerledes. I dette tilfellet var svaret såre enkelt: jeg fisket med havfiskestang, mens han brukte vanlig stang og snelle, og kunne kaste ut i vifte og raske med seg det som var i nærheten. Snegler, piperensere og skrapjern. Et must på fisketur. Det led mot kveld og jeg følte det var på tide å befri min utholdende og underholdende guide fra jakten på trynefaktoren. Så vi vendte båtnesen hjemmover. Og igjen viste herr Kruttsmell – som vi allerede har fastslått har vært ute både en vinternatt og sommerdag før (det skulle sannelig ikke forundre meg om han har vært ute en høstettermiddag og) – instinktivt hva en lady trengte. Alle som har fulgt mine rapporter, har nok fått med seg at en aristokratisk quinde på dannet fiskeutflukt liker å ha et bilde av de største triumfene, og at mangelen på fotobutlere nu til dags er et økende problem. Nå hadde jeg dessverre ingen trofefangst å vise frem, så siden sjøen hadde lagt seg i bedagelig hvilestilling, forslo Cannonbang et bilde av meg bak rattet i fart, med sjøsprøyten bak meg. Jeg lot meg ikke be to ganger, og satte meg bak rattet med det digre gliset man har når man sitter bak et ratt og kjører klampen i bånn og kjenner vinden i fjesingen. Cannonbang stilte seg opp i baugen og knipset i vei med mobilen min. Så ser jeg vekk fra kameraet og – tre store bølger dukker opp fra intet. Vi befinner oss i en alubåt i stor fart rett inn i dem. Og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal håndtere det neste sekundet. Kanskje det ikke ville ha hjulpet om jeg visste det. Skulle jeg ha bremset hardt? Vridd rattet? Ville det ha vært bedre? Jeg vet ikke. Hva om Cannonbang da hadde havnet på sjøen eller smelt bakhodet i motoren? Jeg vet ikke. For noen sekunder siden var sjøen stille, hvor kom disse bølgene fra? Jeg er paralysert. Så kommer et kraftig dunk, og jeg hopper i setet. Cannonbang vaier kraftig, men finner fotfeste igjen. Jeg er livredd, ser at dette er farlig. En ny bølge treffer. Båten hopper og braker ned med et smell som kjennes i hver eneste lille knokkel i kroppen. Cannonbang stuper fremover, brøler, og løfter seg akkurat nok opp til at jeg ser at foten henger i en unaturlig stilling, og så hører jeg meg selv rope før det siste smellet treffer. Bølgene er forbi, det er stille, og Cannonbang ligger foran meg og stønner: Foten er brukket. Hva skal jeg si? At Cannonbang trynte i jakten på trynefaktoren? Nei. Dette var bare jævlig. Og hva jeg følte og føler oppi det hele betyr ingenting, men la meg berette om en trønder som har vært ute en vinternatt før. Vi har alle hørt om det underholdende fenomenet manflu. Cannonbang var definitivt ikke befengt med mannevonde fluer. Mens vi sneglet oss langsomt mot Brygga, lå han i bunnen av båten og kjederøykte (takk gud for at han i det minste hadde sigaretter!) og forsikret meg om at det ikke var særlig vondt, mens jeg så ankelen svelle mer og mer for hvert minutt som gikk. Han viste meg at han kunne bevege tærne, og at foten ikke hang så løst som det først virket som. – Tror ikke den er brukket, sa han. Vel, den var blitt hoven, hvor mye kunne den dingle? Det var åpenbart at han trengte ambulanse, men da vi endelig kom frem, karret han seg ut av båten med ankelen dinglende under seg, krøp på alle fire med høyrefoten i været bortover bryggen, opp en ulendt sti, opp en lang trapp, videre bortover en grusvei, for så å klatre inn i baksetet på bilen min. Deretter ut av bilen, bortetter oppkjørselen, opp enda flere trapper, gjennom gangen i huset frem til godstolen i stuen. Først da satte han seg ned og var villig til å tenke på legevakten. Etter diverse frem og tilbake meldte operatøren at hun skulle undersøke om det var en ambulanse tilgjengelig. Her forente øst og vest seg i rørende likhet. – Vi ringer deg tilbake, sa hun. Og det gjorde de selvsagt aldri, akkurat som i Bergen. Så der satt vi, mens Cannonbang underholdt meg med fortellinger fra livet som fisker i nord og trailersjåfør i sør, og stadig forsikret meg om at det var ikke særlig vondt. Yeah right. Så, etter vel en halvtime, dukket utrolig nok to hyggelige ambulansefyrer opp, og det neste kvarteret var slanger og sprøyter og blodtrykksmålere og oppblåsbar avstivning og maskiner, og ikke minst morfin, som Cannonbang blåste av – det kunne de bare glemme. Men kom ikke her og fortell meg at det ikke var vondt da de stivet av foten. Selv om det ærlig talt virket verre for dem enn for min venn. Vel, slik endte det som var en helt nydelig dag, selv om vi bare fikk tullefisk. Hvordan det gikk videre skal vår helt få lov til å fortelle selv. Takk for at du fjaset bort en hel feriedag på forgjeves fjesingjakt på fjorden med en fjollete lady, Cannonbang. Og beklager at jeg ødela ankelen din, laksedrømmen din og det som ellers var en fengende flott fabulistisk dag. PS. De som fremdeles sitter og lurer på jomfruene på Jomfruland, kan ta seg en bolle. PPS. Vær forsiktig på sjøen i sommer. Og ikke sett deg bak rattet hvis du ikke kan kjøre. PPPS. Jeg tror vi kan fastslå at fjesing er farlig.
    9 points
  6. OVER ELLER UNDER I FLYSEFJORDEN Det hendte i de dager (jommen ble de stakkars folkene i de dager utsatt for mye, gitt) at en lady fikk lyst til å dra på telttur til Lysefjorden. Etter 17 sekunders anstrengende lirking og luring, fikk hun lokket en person i besittelse av et telt ut på ville veier. Dette er selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Man kan vel heller si at det var en tur fra løvens gap til Elvis’ glatte sleik. Jo lengre sør vi kom, jo mindre ville ble veiene. Det var faktisk så en Hordalending – vant til å kjøre på veier som får 2332 år gamle via Appia til å fremstå som futuristisk – kunne bli rent provosert. Vakre solnedganger har de også der sør. Jævlene. Uansett, ettersom både ladyens butler og kammertjener hadde reist på en høyst ufortjent ferie, tok pakkingen litt mer tid enn den burde. Sjåføren, som tilfeldigvis var identisk med personen i besittelse av et telt – også kalt herr Ølnebb eller noe sånt – måtte svinge inn på parkeringsplassen i Dørviga i nattens mulm (dvs. tette mørke) og mørke (dvs. smør på flesk, som ikke høres spesielt godt ut. Putter man derimot smøret under flesket, høres det plutselig mer appetittvekkende ut. I hvert fall ikke direkte kvalmt. Så da kan man jo spørre seg om en plassering oppå generelt sett er mer frastøtende enn en plassering under. Og hvis man da foretrekker under, men velger å ha noe oppå, er man da tiltrukket av det frastøtende? Alt dette blir selvsagt veldig hypotetisk og ærlig talt i overkant filosofisk, for vi vet jo at medlemmene her inne foretrekker å ta det som er under og heise det opp til over, og så enten flytte det bortover, nedover og igjennom og så ut– ja, vi trenger ikke gå i detalj – eller direkte ned under igjen. Og det er alt jeg har å si om det.) Så hvis dere heretter kan la være å distrahere meg med usaklige spørsmål, skal jeg berette om den eventyrlige jakten på fløyfisk i Flysefjorden. I Lysefjorden finnes nemlig vanlig fløyfisk, flekket fløyfisk (for et klingende navn!) og liten fløyfisk. Det hadde selvsagt vært gøy å få de sjeldnere artene liten og flekket, men når en er såpass ny i gamet og har så mye moro foran seg, er det fint å kunne fryde seg over de mer vanlige artene også. Så mitt mål for turen var den vanlige fløyfisken – dog en riktig lekker hann med flotte farger og flagget til topps. Jupp, her er det ærlig talt kun utseendet som teller. Fløyfisk er en av mine tre top target-arter for 2020, sammen med ulke og rødknurr. Det kan virke som beskjedne mål, men disse artene har vist seg å være flyktige for en lady med sans for estetiske nytelser. Men nå skulle de til pers, om man så måtte kjøre langt om lenge for å øke sannsynligheten for – bokstavelig talt – å dra dem i land. Turens første overraskelse var Dørviga, som skulle være vår base i fire dager. I lyset fra noen spredte bål, kunne vi skimte en 15–20 telt langs stranden. Ble vi møtt av skråling, latter, kumbaya og gitarklimpring? Nope. Kun bølgesus, en sildrende bekk og trærne som bruste forsiktig med fjærene. Hadde vi havnet i en spøkelseslandsby eller en alternativ virkelighet? Neida, forklaringen kom neste morgen. De var utlendinger alle sammen. Litt overraskende i disse korona-tider, men det lovet godt for noen fredelige dager under himmelen (ja, se der var vi under igjen). Vi startet dagen med litt mikrofiske fra bryggekanten, aka søndagsskole for Dørvigas yngre garde. Stor jubel og begeistring, men nå var det ikke svartkutlinger og bergnebb vi kom for (selv om de så ut til å trives riktig så godt sammen). Her måtte nye strategier til. I et ikke sjeldent anfall av genialitet, hadde jeg anskaffet en stor gummibåt slik at vi kunne komme oss litt lengre ut på fjorden. Ettersom jeg har den uvanen å knekke beina på folk som tilbyr meg skyss (se Jakten på trynefaktoren), og jeg trengte Ølgylt til diverse sjauing osv., var en ting sikkert: noe råkjøring var ikke aktuelt. Det er mulig det kan defineres som en annen type galskap, men uansett: det ble ikke mye fartsgalskap av en 2,5 meter gummibåt med underdimensjonerte årer, som attpåtil knakk etter 20 meter. Heldigvis hadde jeg maskeringstape og Ølgylt – som personen i besittelse av et telt – teltplugger og en viss MacGyverisk nevenyttighet. Du og jeg og vi to seilte i en gummisko Årene knakk Og båten lakk Men fisk ble det jo Joda, heldigvis er jeg en bedre fisker enn poet, for her dukket det opp både sypiker og minihvitting. Hurra. Hurra. Hurra. Jeg må bare beklage mangelen på entusiasme i stemmen min her, for både sypiker og hvitting er fine fisk i all sin skimrende rosahet, men de er da FOR POKKER IKKE ULKE ELLER FLØYFISK! Eller femtrådet tangbrosme, nordlig knurrulke, paddetorsk, hornkvabbe, tangsprell og andre festlige sprell som det hadde vært gøy å få på kroken. Vi forlot da ikke sypikenes eldorado for å reise til deres mekka? Sypike med matchende reke. Aaaw. Etter noen timer ble én ting klart: Her måtte det mer sjokolade til. Så vi spiste mer sjokolade. Etter litt LMP (Lesing, Middag, Planlegging) var solen på vei fra over til under, og jeg lusket bort på bryggen for å ta noen kast lengre ut. Hvem vet hvor mange sypiker det fantes under kveldssolens vannlek? En del. Så jeg lot snøret ligge ute, mens jeg kikket på dagens bilder og lurte på om jeg burde spise mer sjokolade. Ja, det sier vel alt om hvor ute av balanse (både fysisk og moralsk) jeg var blitt av gummiferden på bøljan blå. Selvsagt burde jeg spise mer sjokolade. Jeg strammet opp snøret, og ble ikke direkte overrasket over mangelen på entusiasme i andre enden. Når man drar på årene, er det på tide å legge dem inn. Eventuelt dra inn snøret. Nå må jeg legge inn et par ord til mitt forsvar. Det var ikke min stang, og jeg var ikke vant til denne vekten på blyet (bare 70 gram). Fingerspitzengefülen var åpenbart ikke til stede. For da knekklysets lystige dans kom til syne, dukket det også opp en diger kjeft. En monsterbreiflabb i miniformat! Ho ho! Dette må jo være ... Det kan ikke være noe annet enn ... Er det ikke ...? Yesssss! Se på den da! (Beklager fingerplasseringen) Så vakker! Det nydelige hodet, da! Småfornøyd lady og ulke med sneipen i kjeften. Er det Ølgylt in disguise? 239 gram og 25 cm. Onde tunger (hah, løgn og fanteri, tunger fra Toten kan pr. definisjon ikke være onde) har fortalt meg at det er en ganske solid ulke til å være tatt sørpå. Herr Gylt, som i sine spede år tråkket på barnetær i nord, fnyser av ulker under kiloet. Spiller ingen rolle for meg om den var over eller under, det var min aller første, den tok min jomfrulkelighet og jeg ble veldig glad for å se den. For min del var turen allerede en opptur, jeg var simpelthen ovenpå. Men min venn var definitivt under på tilfredshetsskalaen: ikke en eneste ny art i sikte. Her hjalp det ikke med sjokolade for nevnte venn, nå måtte det boksing til. Så vi hentet et anselig nummer bokser og rigget oss til på bryggekanten. Jeg fisket opp en og annen sypike, sandflyndre og andre buskevekster med noen timers mellomrom gjennom natten, mens Herr Gylt gjorde seg fortjent til fornavnet sitt. Morgengry i Lysefjorden Da våre naboer begynte å røre på seg og kaffelukten spredte seg i Dørviga, ruslet vi inn i teltet for en liten blund. Oppspilt som jeg var av alle de vidunderlige møtene med sypiker i løpet av natten, fikk jeg ikke sove, så jeg satte meg utenfor og knytte mikrotackler. Ikke min mest effektive dag, da Øl rørte på seg langt utpå ettermiddagen, hadde jeg gjort klar fem (5) mikropaternoster. Jaja, man kan ikke være ovenpå hele tiden, noen ganger må man spille underdog. Men nå var vi jo ved Lysefjorden for å fiske, ikke sove bort sumardagen. Så det var bare å pumpe litt mer luft i gummibåten, klistre årene sammen så godt som mulig, og så bar det ut på bøljan blå igjen. Ikke så blå som leppene våre etter et kvarters tid, for det var kaldt. Veldig kaldt. Faktisk så kaldt at ladyen ikke satte pris på alle sypikene og mikrohvittingene. For en gangs skyld feiget hun ut og ville gi seg. (Joda, man distanserer seg selvsagt språklig i slike tilfeller, og glir elegant over i tredjeperson.) Det var bare å håpe at Prøysen ville gi oss en ny dag. Det gjorde han, gitt, så det var bare å reparere det som skulle repareres, og så var vi i gang. Jeg skal innrømme at jeg begynte å miste tålmodigheten med Dørviga og hadde mer lyst til å utforske andre steder. Min siste rest av tålmodighet ble belønnet med denne lille søtnosen her: Hvorfor dette undrende blikket? Identitetskrise. "Er jeg en ulke eller er jeg en bart? That's the question." Jeg puttet den i akvariet for å sjekke. Litt usikker her, så jeg må be forumets trøndere om å nedsette en komité som kan utrede saken. Resultatet oversendes til undertegnede. Og mens trønderne diskuterer, setter vi oss i bilen og kjører mot det forjettede land. Alle som kjenner sin bibel (altså Det norske akademis ordbok, NAOB (ikke å forveksle med Noah eller Moab)), vet at forjettet betyr lovet og at det forjettede land er et sted eller en tilstand som man lengter etter å komme til eller få del i. Vi snakker altså om et sted hvor fløyfisk er lovet og kan bli fisket fra land, som igjen fører til en euforisk tilstand. Om ikke det høres lovende ut, vet ikke jeg. Utsikt på veien. Nesten så en burde fortelle turister at det er verd å ta seg en tur til Lysefjorden. Vi rigget oss til på Forjetningskaien. Ut med snørene. Før mitt traff bunnen, hadde jeg napp! Yay, for et sted! Nei, for en fisk. Minihyse. Sukk. Ingen flere kast utover. Det er rett ned som gjelder. Så nappet det hos Gylten, og plutselig stod han der med noe moro på kroken. Jeg skal innrømme at jeg ble en anelse misunnelig, men samtidig veldig glad for å se noe annet enn bergnebb og sypiker. Og da det noen minutter senere gikk opp for meg at ingen av oss hadde forstått hva han egentlig poserte med, begynte det å krible både her og der. Det var bare så vanvittig kult! Men det vil han sikkert fortelle selv. Heldigvis hadde vi med oss passende remedier for feiring av eventuelle feirbare feiringer. Så stod jeg der da, mens Ølgylt dro opp den ene godsaken etter den andre. Vel, rett skal være rett, den ene var god, resten var bare saker, og dessuten var det vel strengt tatt bare tre. Men det var varmt, og jeg ville ha fisk – nei, det jeg ville ha, var et bad, men den som gir seg er en lort, og det fikk være nok at jeg stinket makrell. Så humøret mitt stinket mer og mer, og til slutt kapitulerte jeg. Jeg ville under. Som sagt, så gjort. Plask! Og med en gang jeg var under, begynte det selvsagt å skje ting over. Stangtuppen danset på den irriterende måten den gjør når du akkurat har stupt uti nydelig vann en varm sommerdag – eller er på vei for å late vannet. Så da var det bare å komme seg ovenpå igjen. Kanskje jeg endelig skulle få svømme med en fløyfisk? Vel, ingen grunn til hastverk. Resultatet var flatt. Og slik fortsatte det. Ble det mer lomret nå, ville vel Tor fly over himmelen med hammeren sin. Men ikke fløy han, og ikke fløy fisken. Neste morgen pakket vi sammen imponerende effektivt, og satte kursen mot det forgjettede igjen (eller var det nå blitt ettergjettet?) Det måtte da være mulig å få plukket opp noen spennende arter i Lysefjorden før vi kjørte tilbake til Bergen? Ok, all erfaring de siste dagene tilsa at det ikke var mulig, men er man sta, så er man sta. Og stahet skal hverken over- eller undervurderes – balanse er alt, min venn. Og fløyfisk. For det var nettopp det jeg fikk. En To Tre Fire og fem (Fy flate, de piggene stikker!) Seks Fem hannfisk og en hunn. Er svak for hannene, men hunnen er da vakker hun også: Så svarte Lysefjorden til forventningene? Både ja og nei. Stedet, turen og opplevelsene var over all forventning. Fisket var til tider kanskje litt under forventning. Men slik er det. Over og under. Jeg skal definitivt tilbake. Over og ut. Fornøydliste for 2020: 1. Knurr på 715 g som stod til gull. 2. Årets første havmus (måtte det komme flere!) 3. Få oppleve å være jordmor for 4 nydelige pigghåbabyer. It's a long story, yet to be told. 4. Spisskate fra land nær Bergen - hvor kult er ikke det?!? 5. Piggskate – har blitt svak for skater og vurderer å utvide tittelrepertoaret til Sypikedronning, Knurrlady og Skateprinsesse. 6. Havål på 8710 g. En fisk jeg aldri ønsket å ta, men da den først kom, var det jo ganske kult. Og min hittil største fisk. 7. Den vakreste ulke med sjøgrønn kjeft. 8. Nydelig fløyfiskhann som stod til sølv (og skinte som gull).
    9 points
  7. Det er noen her jeg vet, som liker rapporter. Og jeg vet jeg hadde noen da jeg var i Hardangervidda, og det virka stas for noen. Mye skjedde med meg som ørretfisker fra i fjor. Jeg ble vesentlig bedre, og hentet mye mer kunnskap! Både på hvilke vann jeg velger, hva jeg fisker med, hvordan jeg fisker, osv. Har vært på så mange bom turer, og mye av den tida er jo ikke sløst. Men skulle ønske jeg hadde noen som kunne veiledet litt, så tida ble mer effektiv brukt. Jeg deler hvertfall min erfaring, og ja nesten alt. Så gjerne flere som starta som meg, kanskje slipper alle bomturer. Også er det jo litt gøy å skrive, skravle og å boaste litt her da Vestre - Slidre: 2 dags tur med kano Dag 1: Starta reisen på en onsdag, fikk meg fri torsdag og fredag. Så måtte bare utnytte sjansen! Dagen ble mest forflytning, kjøre hjemmefra til plassen så fort jeg var ferdig fra jobb. Jeg var ikke framme før 01:30, været var grått og tungt med yr. Så natta ble tilbrakt i bilen, nedtur men det sparer tid for morgen dagen. Dag 2: Våknet jeg 06:00 til regn, og tykk tåke. Så ikke vannet en gang, og det frista lite å begynne å montere kano. Regnet ga seg etter 15min, og været løsna litt. Da var det bare å utnytte sjansen, droppe frokost. Bare å skynde seg å pakke! Ferdig montert kano og klar pakket dro jeg kanoen ned. Tipper det var rundt 200m, og det virka greit å bare skli kanoen ned bakken i lyngen. Dog visste jeg at hjemover kommer til å bli slitsomt å dytte kanoen opp, denne bratte strekningen! Alt ble gjort på cirka 1,5 time, har blitt litt mer rutinert med ally montering Jeg sjøsetter, og øyeblikkelig ser jeg en head & tail vak 50m unna meg. Så en til, og en annen og mange andre små forsiktige! Stengene var alt rigga, så jeg starta å kaste med en gang. Første som ble satt på var en møreungen nordlys B 7g, blitt en av mine favoritter etter sist Hardangervidda tur! Men denne lurte ingen ørreter her, og jeg spottet hva de vaket etter....fjærmygg, små størrelse 16-18. Jeg prøvde fluestanga med alle mygg fluer jeg hadde, men de ville bare ikke ta. Frustrert gikk jeg tilbake til sluk, og startet med forskjellige sluker fra topp til tå i sluk mappa. Jeg fisket veldig høyt, siden de vaka, og i mitt hode var det logisk framgangsmåte. Men av erfaring er ikke ørretfiske alltid logisk, så nå lot jeg den synke til bunn. Og siden jeg har begynt med enkelt kroker, så var det mindre frykt for å sette seg fast ( kunnskap og tips hentet rett fra bloggen til @Bjarne Heyerdahl Sætrang ) Jeg rykker to ganger med stanga, sveiver to ganger og BAM! Turen er alt berga, meget pen 610g kroket pent i nesa med en lilleauren classic i gull! Ørret til frokost hadde vært luksus, men den er altfor pen. Enkelt kroken popper jeg av smooth, og denne slippes ut igjen med god samvittighet! Det er farlig med pang start, for nå fikk jeg litt andre forventninger Jeg fortsetter med samme fiske, men ingenting skjer. Så jeg padler meg ut i det åpne vannet, og bestemmer meg for å prøve litt dorging. Det ryktes at i dette vannet, så går ørreten på fiske diett. Så fort den er stor nok, og slik størrelse vil jeg gjerne hale inn Jeg slenger ut en rapala wobble med ørekyte mønster, enkelt kroker på denna og! Jeg padler noen få tak, og snella skriker. "*****, er det så grunt her?!" tenker jeg, og sveiver inn. Det slakker i snøret, og jeg undrer hvorfor. Så skvetter jeg, og skjønner at det er en som er på, men som svømmer mot meg! Var bare å sveive fort, en liten grisk en var i båt! Dette lover bra, om de går for sluk og wobbler i denne størrelsen. Så skal det ikke være altfor vanskelig å få seg greit antall ørret! Jeg fortsatte dorging i en times tid, men uten hell. Jeg har dorget endel med møresild sluk i Gausdal, men det funker bare med enkelt kroker. Og nei jeg reklamerer ikke for enkelt kroker, bare fakta for meg at det er umulig å dorge med sluk med treble kroker. Setter seg bare fast med en gang! En møresild i 10g ørret farge blir hengende bak kanoen, og BAM! Det tar ikke lange tida, jeg trodde det var en skikkelig sværing. For fy søren for en måte de hogger til, vanvittig!! Det var langt i mellom hver fisk, nå var det ørretfiske som jeg var kjent med. To av dem ble kakket, jeg måtte bare smake på dom. Nå var jeg sulten, det var bare å komme seg inn og sette camp. Siden frokosten ble droppa, ble det smakfull ørret med rødt kjøtt til lunsj. Tillegg et fint stykke ytrefilet av svin fra kiwi. Skal sies med en gang, fersk ørret fra Vestre-Slidre slo fileten fra kiwi glatt! God og mett fylt med energi, gjør jeg meg klar for å fiske mer. Det begynner å vake utenfor camp, og det betyr bare å starte å kaste! Comboen jeg bruker er en 8 fot Daiwa Presso ULS802 0-7g, kombinert med en Shimano stradic ci4+ 1000FB, spolet med 0.10 nanofil (men jeg vil heller anbefale 0.4 sufix nanobraid. Om du finner det) 30-40cm med flurocarbon fortom i 0.18mm. Dette er ørret comboen min for land, og kaster veldig langt. Tillegg utrolig artig å kjøre all fisk fra 200g og oppover! Jeg kaster langt ut, sveiver inn. Nesten rett ved land. Fyker det en fra intet på, jeg får en følelse av at noen jager meg. Og drar nesten opp sluken i frykt, merkelig greie jeg vet! Men denne committer, og tar sluken i overflata nesten som en popper! Jeg skriker "Å fy *****!" En meget pen og sterk en på 450g sitter på, plassen her får snart merke "hit må jeg tilbake" i min bok Jeg setter meg i kanoen igjen, og dorger litt. Kaster litt, plukker noen små her og der. Så stilner det helt, og det vaker helt vanvittig, sluken blir helt uberørt i lang tid. Jeg gir opp sluken, og setter meg som mål å få minst en på flue. Har jo tross alt kjøpt helt ny, både stang, snell og snøre! Jeg prøver x antall tørrfluer, men får dem ikke til å ta. Jeg begynner å bli frustrert, så jeg fester på intermediate fortom og pælmer streamere. Jeg setter meg og tenker litt, prøver å roe ned frustrasjonen. Jeg tenker "Marflo er det sikkert her, noe som dom sikkert spis hele tida ellers" Fester på en slik en, kaster inn mot land. Og herfra vet du sikkert hva som skjer, men jeg må si det likevel BAM! Denne er akkurat slik jeg liker ørreten skal være, hvis vi tenker spirit og fight! Denna er en jeg kommer til å huske! Tar flua som et tog, og svømmer hardt imot for livet. Hopper høyt om den ble presset til overflata. Og ved landing, kjempe hardt for å komme seg dypt ned! Den får et nuss på toppen, og friheten tilbake. Det ble et par til på flue, og med det sa jeg meg fornøyd. Hjertet har fått banket greit i dag! Tilbake til camp blir været bedre, tåka legger seg. Og jeg kan endelig se fjelltoppene, fy søren det er vakkert her! Det blir en ny filet fra kiwi til kvelds, under vakre omgivelser. Dag 2: Våkner jeg av meg selv rundt 06:15! Det for varmt under posen, og for lyst i telte. Jeg står opp nesten med en gang, og føler uthvilt og spretten. Jeg drar opp glid låsen, og blir møtt med et helt annet vær enn i går! Vi snakker sol, med få svake vindkast! Det var bare å kaste i seg havregryn frokosten. Kle på seg fort, og sprette ut i kanoen! Denne gangen ville jeg teste en annen wobble, en original med bass farge. Ligner litt på ørekyte. Jeg dorget lenge, kanskje i to timers tid før denne satt på. Jeg ble litt lei av å padle, så jeg tar meg inn til land cirka der jeg fikk ørreten. Så litt sånn fint ut her og, litt siv rundt. Lita mini øy rett ved, og en side med litt steinete bunn. Spotta også flokker med ørekyte, tenkte her kan jeg prøve noen kast fra land. Jeg kaster med 10g møresild ørret fargen, som ga fisk gårsdagen. Jeg kjenner noen hugg, men ikke hel committment så de sitter ikke. Kjenner jeg slikt, pleier å gå for noe mer shiny. Down size litt på sluken, for det var jo også ørekyte her. Så smeller jeg to fluer i en smekk, classic'en i 7g gull blir festa på igjen. Og jeg kan bare si, her fra, eller mer eksakt kl 9:11 begynte det et bonanza! Jeg fikk fisk på nesten hvert eneste kast! Mista også par stk, men det gjorde ikke så mye. For det var jo nesten for bra nå! Jeg vet ikke med andre, men jeg går ikke lei selv om det noen ganger er for lett! Så jeg bare dro og dro, til det kom to store vind kast. Og borte var dom alle, så fort kunne det snu! Men jeg var stor fornøyd med dette antallet på sluk, nå var det flue som ble satt i mål. Vil marflo flua funke i dag og?! Det hadde vært for godt til å være sant om den også hadde funka. De neste timene ble stille, med fisk. Selv om de vaket over alt, jeg klarte bare ikke å lure dom lenger. Frustrasjonen bygget seg igjen. Klokka bikker mot lunsj, og jeg tar samme rutine som alltid, før jeg tar pause fra fisket. "fem kast til" blir ofte 15, men er ofte fem kast jeg sier i hodet alle fall Og etter x-antall kast, så har jeg alltid den "Okei, et siste kast". Siste kaste er mot land, nærme en stein. Jeg røsker til, og det er så typisk at man sitter fast på det siste kaste. Bare for å toppe frustrasjonen, jeg padler bort for å løsne sluken. Når jeg er nærme steinen, så kommer det et stort skvulp. "Ah det var sikkert en sværing, hadde vært så kult om den tok sluken" og jaggu var det det! Eller måtte være det! For det røska i stanga, og bremsen hylte! Turens største hittil! 0,8kg vi snakker 200g unna kilos fisk, på årets første ordentlige fisketur! Og med den, fikk denne plassen "hit skal jeg tilbake!" Jeg noterer meg noen ganger på kartet, eller på telefonen. Hvor jeg får fisk, størrelse hva den tar etc. Plassen her ble notert, så var det å utforske mer. Jeg var innom enden av vannet her dagen før, men da virka vakene små. Og jeg fikk ikke noe fisk der, så jeg brukte ikke mye tid der. Men med litt studering av kartet var det noe som likevel viste seg interessant der. Så jeg padler ned igjen, kjørte samme prosedyre som bonanza episoden. Parkerte kanoen på land, rundt habitat som kunne virke likt. Viste seg at ørreten liker seg litt rundt slik plass! Ble ikke helt bonanza, men likevel artig! Denne gangen var det møresilda nordlys B 7g som var det uimotståelige! Det interesant jeg så på kartet var en store "bekk" eller connection, mellom dette vannet her og en annen. Det pleier alltid å stå bra fisk, på den siden hvor vannet renner ut. Ørret pleier å stå der, og få maten servert gratis som kommer med strømmene. Hvertfall det jeg har erfart, innom og utos.....er bra Utoset viste seg på grei størrelse, og ga bra rifler og drift i vannet. Det dytter nok vann, men flater også rolig ut på venstre side. Det virka lovende, her må det da stå en fisk. Med slike os, liker jeg å kaste flua. Den synker ikke så fort som sluken, og kan få drifte midt i oset, lenge. Og jeg kan nappe litt i snøret, dra litt sakte i det så jeg er klar for kontakt. Jeg knyter på en montana i størrelse 8, grei størrelse. Kunne nesten tatt en stor streamer, siden fisken her er såpass på'n. Men jeg syns det er greit å start rolig. Jeg starter med å kaste nærmest oset, hvor det er sterkest strøm. La flua drifte, før jeg striper den sakte inn. Jobber meg nedover, og står godt stykke unna. Tredje kaste mitt, kaster jeg flua over nesten på andre siden av strømmen. Så den tar tak i flue snøra. Så lar jeg den bare dra flua med, det gir også tid for flua å synke litt på andre siden. Når flua har blitt dratt til midt parti av strømmen striper jeg den med små korte rykk, med noen kort pauser. På det ene rykket mitt kjenner jeg motstand, og jeg får den følelsen at jeg må tisse samtidig frysning i ryggen. Jeg gjør som Lars Lenth sa til Bård når de var i Argentina "Takk skal du ha" så løfte stanga. Jeg kjenner noe tungt bare røske ut av strømmen, den bruker strømmen og svømmer med. Så snur den plutselig, og svømmer full fart motstrøms, og opp som en tulling! Det går så fort og, at jeg ikke rekker å trekke inn all flue snøret. Snøret gikk slakt og jeg tenkte "der var det kjørt, helvete". En liten kvist floker seg også i snøret jeg har på bakken, jeg trekker inn snøret. Brekker av kvisten, og bare håper og ber fisken fortsatt sitter på. Og det gjør den! Den er sliten etter å kjempet både meg, og strømmen. Så jeg får styrt den ned, og for å gjøre ting litt dramatisk. Så har jeg også glemt igjen håven, men det går fint. Det er en fin mose kant, som jeg kan dra den opp på. Lite glamorøst, men hva kan en gjøre? Jeg får den opp på land, og det er ny pers på ørret! 1,2kg tatt i tillegg på flue, så da har jeg tatt både ny pers. Og nådd ene målet mitt, som var å ta kilos på flue. Jupp, jeg er forelsket i denne plassen nå! Fy ***** for en plass! Jeg ler, skriker og er helt bavian og jeg bryr meg ikke om det heller. For hvis ikke dette gjør meg bavian, da vet jeg ikke hva! For å bare ta litt dessert etter noe så ekslusivt, så tar jeg en 0,7kg rett etter på samme måte. Den er like spinnvill som den første jeg tok på flue på marflo flua, bare større. Dra opp slike pene ørreter på flue, i disse landskapa er livet! Yup, jeg hadde det luksus! Og med den var jeg mer enn fornøyd, nå var det bare å vende snuta hjemover. Kanoen ble dyttet opp bakken, som var slitsomt men verdt det. Så ble det tilbrakt et siste måltid. Før det var farvel og hade, vi snakkes igjen, til fantastiske Vestre - Slidre!
    9 points
  8. Litt sent ute, men her kommer en rapport fra en hyggelig og artig tur til Tunhovd. Helgen 5-7 januar tok jeg med meg dattera mi på 11 år og tok turen opp til Øygardsgrend ved Tunhovdfjorden. Vi overnattet på motellet til http://www.fjellhandel.no/ og derfra var det ikke mange hundre meter ut til gode fiskeplasser. Det var masse snø på isen så greit at vi ikke måtte gå flere kilometer. Her er Silje i gang! Og det ble mange fine røyer på henne: Og på meg Vi testet også Wiggler isfisketelt. Teltet var fint og det var deilig å sitte inne i det når det snødde eller blåste litt. Men vinduene tålte visst ikke kuldegrader og 3 av de sprakk opp da vi slo opp teltet første gang. Det var ellers utrolig deilig å bo så nær fiskeplassen. Stedet vi bodde på heter altså Fjellhandel Øygardsgrend og vi bodde i huset bak selve hovedbygningen. Det var visstnok en ombygd brakke etter de som jobbet med demningen. Nå var det et trivelig sted å bo. Små rom, men med egne bad med dusj og stort fint fellesareal. Hovedbygningen som du ser fra veien - helt i sørenden av Tunhovdfjorden: I hovedbygningen er det frokost hver lørdag fra 10-11. For de fleste røyefiskere er det et litt ukurant tidspunkt, men frokosten skulle visst være veldig bra ' Bygningen vi bodde i: Utsikt rett ut på fjorden fra rommet, men ned mot demningen (hvor isen gjerne er usikker pga strøm) og ikke oppover mot der vi fisket. Fellesareal: Vi testet en liten røye som agn da vi tenkte det kunne være noe større fisk som beitet på disse røyene. Og etter å ha stått ute "hele helgen" var det omsider en rovfisk som lot seg friste: Alt i alt var det en super tur som vi gjerne tar igjen. Og vi kan også anbefale andre å ta samme tur. Her er bilde som viser hvor vi bodde, hvor vi gikk, og hvor vi fisket. Mest fisk fikk vi selvsagt dit der var lengst å gå Og da vi har vanlig bil med 2-hjulstrekk valgte å kjøre via Nesbyen og ikke de bratte bakkene opp fra Rødberg.
    9 points
  9. Sei er en fisk de fleste fiskere har kjennskap til, spesielt småseien som ofte er til hinder under havfiske eller som tas som bifangst under fiske etter «edlere» fisker som sjøørret og havabbor. En fisk som er fin som agnfisk og ikke mye annet. Eller kanskje ikke helt, jeg tror og håper at det er fler enn meg som tørr å innrømme når man en ytterst sjelden gang blanker etter target fisken, kan finne på å binde på tacklet med småkrokene og luske lyssky rundt på brygga, speidende etter en liten stim småsei. Disse små fiskene som med dødsforakt hiver seg over krokene, og sørger for at kan lukte litt fisk, og med klar samvittighet kan si til familie og venner at man fikk fisk i dag også. Denne småseien er vi alle bekjent med. Men det mange fiskere dessverre ikke er klar over, er at denne plagsomme agntyven, som til tider vikarierer som en «blanke» redder, den endrer seg fullstendig i det den når 3-4 kilos klassen. Den blir da til en ordentlig rovfisk, med en kraft og «take» som få andre norske arter kan sammenlignes med. Når fiske er på det råeste tar seien alt, og man kan oppleve et enkelt og morsomt fiske, men den kan også være lunefull, og små nærmest umerkbare løftenapp kan være stor fisk. Løftenapp sei på 6,1 kg, tatt på 1’er krok og makrell og råreke i Drøbak i 2014. Sei fra 6,0 -7,5 kg tatt på 70 grams Sandeel på UL stang i Osen 2016, og før noen spør, mitt bidrag til Sund folkehøgskole sitt alternativ til «women in waders», «men in waders», skal røpe at de ikke var like populære. Men hvor skal man reise for å ha best mulige sjanser for virkelig stor sei, helst hvor det er muligheter for 15-20 kilos sei? Det spørsmålet har Frode og jeg stilt oss i lang tid, det aller helligste hadde vært å ta de på overflatebeter. Etter flere år med løs prating om det bestemte vi oss for å gjennomføre turen, destinasjonen falt på Lofoten, nærmere bestemt Nordic Sea Angling sin camp i Å. Eneste problemet var at denne campen var enorm populær, og måtte bookes to år forut i tid for å få plass i «prime time». Overgangen juli-august ville sørge for best mulig vær, noe som er nødvendig når Grønland er nærmeste nabo i vest, samt fullmåne ville sørge for mye strøm og forhåpentligvis fart i seien. Med to års planlegging fikk vi tid til å planlegge reisen og ikke minst finne en til person som ville være med to tullinger på tur. Vi skulle jo trossalt toppe langturen vi hadde i 2019, hvor vi tauet gammelbåten til Frode fra Oslo-Fauske etter en endt arbeidsdag, med kun en 2 timers sovepause i Steinkjer. Hvor vi tøffet rundt i «lille rød» på 9 fot som har 2 fungerende hester, i medvind, på en god dag. Noe som resulterte i en del fine fisk og noen hektiske øyeblikk med litt høye bølger. Vi klarte til slutt å overtale Kristian Hausken, en kjent skikkelse fra havfiskemiljøet til å bli med oss. Men før vi viste ordet var det tid for avreise, de kraftigste stengene og snellene ble pakket med, det samme med poppere, stickbaits, wobblere, selvfølgelig den legendariske Toby Magnum 60 gram (lurte kveiten på bilde over på 4 meters dyp før den resulterte i SØen to bilder ovenfor), annet snacks for seien samt nærmere 4 km ekstra fletta line. Bilde av utstyr: Greit med gode venner som lar deg låne kraftig utstyr, slik at studentbudsjettet ikke går helt til ******. Takk Jørgen! Trenger kanskje ikke å nevne at stang og snelle fikk seg en liten dykkert i sjøen etter at stanga glapp ut av hånda mi på dag fem, men etter et halvt småfebrilsk og hektisk minutt klarte Kristian å fiske stang og snelle opp. Takk Kristian! Men plutselig var det tid for avreise, og Kristian ble plukket opp på bussterminalen i Oslo etter en busstur fra Karmøy av Frode og meg, og turen var endelig i gang. Bilturen opp kan vel oppsummeres som effektiv, hvor det kun var tre-fire stopp på bensinstasjoner for påfyll av drivstoff, boller og kaffe før vi var i Bodø. Bilturen høydepunkt var vel Kristians første syn av elg. Bilde hentet fra storelgen.no Vi fant også ut at det var stor variasjon i musikkpreferanser fra en 30 åring fra Oslo øst til 20 åring fra Karmøy, og at det ikke finnes noe fellesnevner hos norsk hiphop fra tidlig 2000-tallet og Astrid S og Taylor Swift. Men til min store glede fant vi ut at country var fordøyelig for oss alle, i alle fall sånn ca. Etter ankomst i Bodø hadde vi noen timer å slå igjen før fergen over til Moskenes, da måtte vi selvfølgelig ta en titt innom den lokale fiskeutstyrssjappa, men vi alle innså raskt at vi hadde det vi strengt talt trengte og vel så det. Etter en hel natt kjøring ble det en rar kombinasjon av middag/frokost og lunsj klokken tolv på formiddagen. Etter en liten gjennomgang med fiskeguidene og en oppdatering over hvordan fangstene har vært de siste ukene er det tid for rigging av utstyr. En kveldstur i midnattsolen etter storsei kan vel ikke skuffe, vi kjører ut mot fiskeplassene og begynner å jigge etter sei, og opp før vi noen små sei opp mot 3-4 kilo. Men først når det nærmer seg kveldstid skal det ta av. Bildetekst, det er sånn et ekkolodd bilde skal se ut. Plutselig ser vi stor sei som bryter overflaten i strømmen på jakt etter sild og småsei, og da skifter Frode og jeg taktikk til overflatebeter, og får raskt kontakt med fisk. Jeg lander noen fisk på stick bait, men opplever at mange detter av etter noen sekunder. Deriblant noen virkelig store, som bare raser av gårde før kroken glipper. Stort bete = stor fisk? Frode kjører med popper, men opplever som meg, at få sitter. Luringen Kristian derimot fortsetter å gnu med stor jigg langs bunn i håp om at de store svømmer der, og etter en nerverpirrende fight klarte vi å lande turens første storsei. Kristian sin sei på 16,5. Vi får etter hvert opp flere fisk, men ingen som når Kristian sin toppfisk, så i to-tiden bestemmer vi oss for å gi oss, vi skal jo trossalt fiske i morgen og. Fint å fiske i fine omgivelser Veldig skjev arkitektur i Lofoten, muligens tilpasset mye vær. Vi erfarte oss at seifiske tok seg opp på kveldstid, og at tidevann var positivt. Heldigvis for oss er Å kjent som kanskje Norges beste plass etter stor kveite, så når forholdene tilsa at seifiske ikke var på topp, brukte vi tiden på kveitefiske, noe som resulterte i noen ok kveiter. I områdene vi fikk mest stor sei opplevde vi dessverre at det var for mye strøm og ekkel bunn for å kunne fiske noe særlig effektivt etter storseien. Dermed gikk vi over til å dorge etter storseien, her modifiserte vi Rapala X-rap magnum med å bytte ut de to treblekrokene til en singel enkelkrok foran for å gjøre det enklere å slippe ut seien. Vi opplevde med dette at vi fikk færre småfisk, men de store som vi var ute etter i stor grad satt bra. Det er noe rart over hele situasjonen når du kjører fremover og wobbleren som krever en hastighet på gode 2 knop går nydelig og man knapt beveger seg på gps’en grunnet strømmen. For å få wobblerne til å gå fint og ikke havne utenfor grunntoppene må man virkelig følge med mens man styre båten. Det tok ikke lang tid før vi klarer å lande noen virkelig store fisker, og vi ble møtt med en utfordring jeg aldri hadde sett for meg. Når vi drar mengder av sei på 10+ er det å skille de aller største fra de store på øyemål, når man skal ha en rask og skånsom behandling av fisken. Stor sei har nemlig en tendens til å gå seg helt i hjel, så tiltros for at vi fisket med 30-50 lbs havfiske stenger, tykk braid og topshot og syk stram brems som ville sikre en rask fight følte vi oss ikke sikre på at storseien ville tåle utsetning. Dermed så vi oss nødt til å begrense mengden av sei vi fisket. Men vi sa oss alle fornøyde med nye perser. At jeg er fotograf, skal jeg ikke skryte på meg. Stor sei og et skjevt bilde Turens største ble tatt av Kristian, en gris av en sei på 17,22 kg. Noe som er latterlig bra til å være en av hans livs første fisk på dorg. Kristian pers i bedre bilde. Frode klarte kunststykket å lande en på 15,16 på spinnfiske med jigg midt på dagen når vi oppdaget fisk som jagde i overflaten. Frode fisk: Jeg derimot unnskylder meg med at jeg styrte båten og at dorgefiske er litt laginnsats, med ny pers på 13,89 kg. Persene våre resulterte for øvrig i 1., 2., og 3. plass i Team Colibri sin predator cup. Men vi skal tilbake, og neste gang satser vi på 20+, og bedre plass i bilen, og bedre fotografer.
    8 points
  10. Det er så ofte man tenker at «der må jeg prøve en gang», men så blir det ikke noe av. Også går årene. Men denne gangen ble det noe av – og det var absolutt verd å vente på! For 8 år siden gikk jeg sammen med gode venner den berømte fjellturen over Besseggen. Og det var absolutt en flott naturopplevelse. Og jeg tenkte tanken på å fiske i de vannene og elvene jeg så, og spesielt tittet jeg på Leirungsdalen på andre siden. Tenk så flott det måtte være å gå og fiske i så vakkert landskap! Og svømmer det ørreter i den breelva? – og det må da være fisk i det vannet jeg ser (Øvre Leirungen) og i hvert fall så det må de være et god fiskeplass der elva renner ut i Gjende! I tiden etterpå var jeg ivrig på å undersøke om området. Jeg lagde til og med en tråd på her på siden her om det hvor jeg fikk mange tips. Men så gikk det altså som det ofte gjør – man glemmer det bort. Men gjengen som jeg gikk Besseggen med har fortsatt å gå fjellturer, og i år gikk turen på nytt til dette området – til det som nå er i ferd med en bli «Nye Beseggen» nemlig turen over Knutshøe. Turen ble helt super som fjelltur. Det å gå oppe på odden og på den ene siden se ned mot det grønne Gjendevannet - og på den andre siden ned mot den minst like vakre Leirungdalen - ja det var rett og slett flott. Og stemningen blir alltid god på slike turer og man treffer mange hyggelige folk som er ute i samme ærend. Men igjen skuet jeg altså ned mot Leirungdalen - og på tilbaketuren gikk vi faktisk nede i dalen på vei tilbake til bilen. Deler av turen ved elva. Og det morsomme med vannet oppe i Jotunheimen er at det er i sånne rare farger. Gjendevann et smaragdgrønn, Bessvannet et knall blått, og breelvene sølvfarget. Det er som vandre i en eventyrverden! I hvert fall: Jeg bestemte meg for å ta turen tilbake. Nå med telt og fiskestang. Og alene så jeg kunne utforske området i mitt eget tempo. Målet var jo ikke å få mest mulig fisk, eller størst mulig fisk. Men å utforsket og fisket på de flotte områdene. Og i slutten av Juli i år dukket muligheten for en langhelg med fiske opp. Og i stedet for å reise til en lakseelv eller oppsøke mange av de spennende fiskemulighetene i Oslo-området så satt jeg meg i bilen og duret oppover. Jeg kom fram på kvelden og tok første natta ved Nedre Leirungen nedenfor parkeringen i Vargebakken. Fant en fin teltplass og litt fiske i skumringen ga noen greie streikeørreter. Men dagen etterpå dro jeg dit jeg egentlig kom for - elva som renner i Leirungdalen - Leirungsåe. Elva jeg hadde skuet på både fra Besseggen og Knudshøe - endelig skulle jeg få fiske i det sølvfargede vannet! På veien dit traff jeg på fornøyde folk som allerede var på vei tilbake etter å ha gått turen over Knutshøe. De ble veldig nysgjerrige da jeg kom med fiskestang og «alle» skulle slå av en prat. Det var veldig hyggelig og jeg hadde jo vært alene i mange timer så jeg syntes det var fint å prate med folk igjen. Men etter hvert beveget meg bort fra hovedstien og gikk ned mot brua over elva. Planen var å først fiske meg oppover elva for så å snu, gå over brua og gå ned til Øvre Leirungen hvor jeg skulle telte ved utløpet. Turen oppover elva ble artig. Elva renner i fosser og stryk fra isbreene i fjellene rundt og øvre del er veldig stri. Her er det innbydende småkulper under småfossene hvor ørreten står tett. Første kastet med søkke mark i disse kulpene ga raskt fisk på kroken - men størrelsen var så som så. Uansett artig å se at det var såpass mye fisk der, og flere var store nok til å kunne have i steikepanna til middag. Etter å ha gått over brua og fulgt den nedover kom jeg etter hvert til roligere partier og i en av disse kom fin første ørret over halvkiloet i elva. To fine ørreter til rakk jeg å få, før planene ble endret. Det hadde blitt kveld og myggene hadde for alvor våknet til liv. Jeg så folk løpe vekk (helt sant) når de kom ned mot krattet ved elva. Som oppvokst i Finnmark takler jeg mye mygg, men planen var å kose meg med matlaging og sånt utenfor teltet – og da tenkte jeg det ville være mye hyggeligere oppe på en høyde litt lenger opp i elva. Der var det mindre mygg og fantastisk utsikt så jeg angret ikke på det selv om jeg sikkert gikk glipp av noen ørreter Dagen etterpå gikk jeg på nytt ned til det rolige partiet av elva og fikk 3 ørreter der. Jammen er det bra med fisk i den lille elva. Men jeg jeg kom meg aldri ned til vannet – eller utløpet til Gjende, for siste natta hadde jeg planlagt å telte ved Sjoa. Turen til Sjoa ble fin den også - og med flere ørreter. Men den forteller jeg heller om en annen gang. Da jeg kjørte tilbake til Oslo på ettermiddagen dagen etter var jeg godt fornøyd – endelig hadde jeg fått fisket i Leirungselva (eller Leirungsåe som den egentlig heter) og Sjoa og fått fine ørreter i begge elvene. Men… Jeg merket at det var litt synd at jeg ikke hadde fått fisket i utløpsoset i Øvre Leirungen eller der Leirungsåe renner ut i Gjende. Og alle helgene fram til det ble fredning der var opptatt. Og på jobben hadde jeg så mange baller i lufta av skulle jeg ta meg fri måtte det bli maks en dag. Så da gjorde jeg det eneste rette: Jeg tok meg fri den dagen jeg kunne ta meg fri og reiste oppover! Litt sykt å kjøre 4 timer hver vei for en tur på mindre enn et døgn. Men det skulle vise seg å være verd det. For denne turen ble så utrolig fin. Myggen var nesten helt borte, været var bra og fiskene beit bra. Og jeg kom meg ned til både Øvre Leirungen, utløpsoset der og ikke minst den flotte plassen der Leirungsåe renner ut i Gjendevann. Jeg kjørte opp etter jobb siste mandagen i august og fant en flott teltplass nede ved de rolige pariene av elva. Her ble det ørret på 6-7 hekto både kveld og morgen. På dagen etterpå greide jeg å løsrive meg fra Leirungsåe og gikk ned til Øvre Leirungen – fisket (og fikk fisk) i utløpet, prøvde meg med litt varierende hell i fossekulpene ned mot Gjende. Og jeg kom meg endelig fram dit jeg hadde sett lengselsfullt mot fra Besseggen for 8 år siden - der Leirungsåe renner ut i Gjendevann. Du verden for et fantastisk flott sted! Jeg får nesten la bildene tale for seg selv da jeg ikke rekker å skrive så mye mer. Men konklusjonen ble i hvert fall at det var svært vellykket å oppsøke dette området med fiskestang. Og det ga meg absolutt inspirasjon til å prøve det samme ved andre populære fjellturdestinasjoner. De er det mange av! Og ikke minst gleder jeg meg til å utforske videre i området rundt Gjende. Kanskje vi ses der til sommeren?
    8 points
  11. Mens jeg sitter her og slett ikke får fisk, kan jeg vel like greit poppe en boks lakris (lakris er for ladyer hva øl er for gylter) og la meg inspirere av Henrik Bauduin og nevnte gylt, og lage en 2020-tråd. Kjekt å følge med på folks fiskeeventyr, kanskje flere har lyst til å gjøre det samme? Jeg starter med årets foreløpig mest suksessrike tur, så får vi se hva som dukker opp etter hvert. *** DEN STORE SKATEJAKTEN Mange her inne kjenner Ølgylt, men de færreste kjenner nok til hans oppvaskfetish. Klassisk scenario: Lady Knurr: Bli med på fisketur! Ølgylt: Næææh, må ta oppvasken. Etter en liten tur på fredag hvor resultatet ble noenlunde slik: Ølgylt: Lady Knurr: var jeg desperat etter å få ett eller annet på kroken (ok, la oss være ærlige: få litt mer på kroken enn Ålgylt), så jeg tydde til skitne triks og gikk rett på vår venns akilleshæl: Lady Knurr: La oss dra på skatejakt på søndag! Ølgylt: Næææh, må ta oppv-v-v-g-g-g-ahhh Et par sigaretter, litt peisstirring og hodekløing senere var saken i boks. Vi skulle på tur! Vi ankom strilelandet uten dramatikk og Ølgylt startet friskt med noen tullefisk (lyr og sei og såntzzzzzzzzz) og jeg begynte å bli nervøs for at jeg fremdeles var jinxet. Alle som har vært innom min spontane julekalender vet at desember var defiskifisert deluxe. Det tok seg litt opp i januar, men de siste turene har vært irriterende labre. På tide å ofre litt blod for fiskelykken. Og da rykker det endelig i snøret! Yay! Ok, det var ikke akkurat lyr jeg ofret blodet mitt for. Men fisk er fisk, nå kunne jeg i det minste få registrert en fiskedag inne på artsfiske.com. Oppmuntret fortsatte jeg å slenge ut makrellbiter både på karpestangen og surfstangen, stullet og stelte med oppstramming og småsjekking og hadde det riktig så travelt. Ølgylt stod på han også. Mitt mål for dagen var en ny art til meg (og helst en knurr eller to til kvelds) og en skate til Ølgylt (hjemtur med en gylte uten både skate og øl virket ikke som noe en lady bør utsette seg for). Etter mye smånapping og lureutras kjentes det endelig ut som det satt noe på. Ikke stort, men definitivt noe livlig. Og opp kom denne prinsen! Akk, det var ei en prins, men en helt vanlig berggylt. Da gikk det slik Kan riktignok ikke lage prinsefisk av den, men må jo smake på splitter ny art. Nå var jeg i farta. O lykke! Solen yr og storm hadde lovet, glimret med sitt fravær, men i det minste var det opphold innimellom. Her er Ølgylt overlykkelig over endelig å få tent sneipen sin. Jeg er fremdeles i lykkerus over berggylten, den er så fin, så fin. Og lykkelig over å være på et stadium der en liten berggylte fremdeles gjør meg lykkelig. Og det bringer åpenbart lykke, for – O lykke! – se hva jeg drar opp! Fine, fiiiine knurren! 540 g, ny pers og oppgradering fra bronse til sølv inne på artsfiske. Stas! (Men må innrømme at jeg fremdeles setter aller mest pris på bronse i sypike. Litt kult å ha Norges minst attraktive medalje!) Elgylt lusker rundt og mumler noe om strømskifte og hvorfor han ikke får noe fisk. Det napper og rykker jevnt og trutt i snørene mine, og jeg kan ofre en fin sei til polakken ved siden av oss og en liten hvitting til havguden. Mens Ølgylt fyrer i peisen og grunner over livets urettferdighet. Men så raser snøret hans endelig ut og han spretter opp som en ølkork. Han har selv rapportert hva som skjedde videre her, men det var jo så selvopptatt at det blir fullstendig uinteressant for andre å lese, så la meg fortelle hvordan det hele egentlig foregikk. Ølgylt roper «Håv!» og jeg slipper stangen min, stormer bort til håven og griper den med begge hender. Det er glatt, det er sleipt og det er langt ned. Jeg kaster meg ned på kne og forsøker å nå det bevingede beistet, men akk, det er for langt ned. Jeg må klatre over kanten og sette meg på rumpa. Elegant strekker jeg ut armen og håver skaten inn fra siden i én sveipende bevegelse. Omtrent som når jeg håver månen. Eller solen. Dessverre var Ølgylt altfor opptatt av sine egne greier til å ta bilde av håvingen min. Er ikke det typisk? Men det var altså denne håven: I min litt ukurante stilling ble det for tungt å løfte udyret opp, så jeg rakte hoven til Ølgylt (nok et Kodak moment han ikke gadd ta bilde av) og reiste meg opp i stående stilling. Må innrømme at det kilte litt i magen. Min første håvede skate! Jeg tok selvfølgelig en god del bilder av helten og skaten hans, og deler gjerne noen skrytebilder av ham (jeg er ikke så selvopptatt og langt fra misunnelig). Her har jeg faktisk gjort meg ekstra flid og eksperimentert med både utsnitt og filter. Kult, ikke sant? Nå fikk Ølgylt blod på tann og satte alt inn på å gjenta suksessen. Imens drar jeg opp noen deilige sykkelpumpebiffer. Og en liten kjekkas som prøver å gape over for mye: Mens andre rigger seg til med fancy TV og irriterer seg over ikke å få fisk. Roen senket seg, og jeg senket endelig mitt legeme ned ved bålet for å varme mine etter hvert blodige fingre (berggyltfinner, knurrpigger og langegjeller setter sine spor) og sørge for å forvandle makrellstanken på jakken til en litt mer behagelig duft av røkt makrell (det funker). Så var det bare å dra hjem til kjøkkenbenken og filetere fisk og eksperimentere med skatemiddag. Det ble selvsagt Ølgylts kjøkkenbenk, ettersom min er full av oppvask. Svært fornøyd med dagens resultat: - 8 fisk - 7 arter - 1 ny art (bergylte) - 2 arter jeg ikke tidligere har registrert på artsfiske.com (bergylte og sei) - Ny personlig rekord på 4 arter: (bergylte, sei, knurr og sykkelpumpe) - 1 sølvmedalje på artsfiske (knurr) - Diverse deilig mat å ta med hjem - Flere fisk og arter enn Ølgylt ... Ikke at jeg bryr meg, ass. Noen er helt månebedotten over suksessen min: *** Hehey, se der ja! Bare minutter etter at klokken slo hågjel, kom den første for å hilse på. Nå håper jeg kvelden bringer fisk i
    8 points
  12. Finnmarksvidda Jeg lovet rapport av min Finnmarks tur og her kommer den 1 år forsinka. Grunnen er at jeg skrev rapporten nesten ferdig, men så krasjet pc’en og alt ble borte. Jeg orka ikke å skrive alt på nytt, siden det var en del. Nå har jeg endelig skrevet den ferdig, i tillegg redigert og lagt til filmsnutter. Håper noen kan få nytte av rapporten, eller kan vel nesten kalle det en blogg innlegg? Uansett hva det er for noe, så inneholder den info om så og si alt av min 14 dagers fisketur i Finnmarksvidda. To av dagene går til reise må jeg bemerke. I denne kan du få info av fisket, fiske teknikkene mine, fiskeplasser, erfaringer, hvordan jeg kom meg dit, hvor mye hele turen kosta etc. Ja så og si alt. Jeg deler også nesten alle vanne jeg er ved, for jeg tror ikke de er noe ukjente. Og skulle denne rapporten bli så populær at det gir trykk, noe jeg tviler sterkt på. Så tror jeg vannene tåler litt mer trykk. Det er nok også bare oss spesielt interesserte som også gidder. Dag 1: Starter som alltid med avreise, denne gangen litt spesielt for meg. Det blir fly for første gang på lenge, og med fullpakket sekk pluss fiskestenger for 14 dager! Mitt pakketips til stenger og flyreise, det er å pakke stenger slik at de ikke får flytta på seg i et hard rør eller "bazooka" Jeg brukte en hard papp rør, som jeg beholdte fra da jeg importerte stang fra USA. Hadde i stor bobleplast nederst som jeg dytta hardt ned til bunn, så med stang i stang trekk ned. Ny bobleplast på toppen, så forsegle. Så stappa jeg hele denne tuben på sidelomma/vannflaske lomma. Teipet rundt hele sekken og røret, og sjekket inn alt som spesial bagasje. Husk å la gass og brensel ligge hjemme. Fort gjort å glemme seg! Fly tur/retur med ekstra spesial bagasje ble på ca 3000kr. Jeg måtte endre ankomststed fra Lakselv til Alta som kosta 1500kr. Så totalt for fly relatert for meg ble på ca 4500kr. Flyet var bestilt 2 mnd før avreise. Når alt var pakket og sjekket inn, var det avreise. En mellom stop i Tromsø så var det videre. Over Tromsø¸ så det ut som snø¸ og is overalt, men ting bedra seg ved ankomst Alta. Ved ankomst skjedde det jeg frykta, sekken min kom ikke med flyet. Og på grunn av det, ble det en natt i hotell. Sur start på turen, en dag på hotell betyr en mindre fiske dag! Ta vare på alle papirer hvis du skulle være like uheldig. De er viktig for dokumentasjon, og for at du skal få igjen på forsikring. Det var bare å bite i det sure eplet, finne leiebilen og så finne seg hotell. Bilen var leid av en privat person, fra en Facebook side kjøp og salg Lakselv. Veldig hyggelig kar som leide meg bil, og redda turen! Mye billigere enn Rent-a-wreck også! Kan jeg anbefale det, ikke helt. Det er en stor risiko for bedrageri. Og skal du prøve deg på noe slikt, så tar jeg null ansvar!!! Grunnen til at det ikke ble Ren-a-wreck var at de “plutselig” ikke hadde bilen jeg hadde bestilt. De større bilene de hadde igjen var altfor dyre. Før jeg gikk med på leie bil av en ukjent person, søkte jeg han opp på google, facebook og alt som var. Han hadde mye ros, og ting så godt ut. Tross for det var jeg skeptisk og diskré Hotell ble tilbakebetalt av forsikring. PS! Visste du at ved bagasje forsinkelse mer enn 4 timer gir reiseforsikringen din inntil 4000kr å handle for. Hadde jeg ikke landet på en søndag, hadde jeg brukt noe av denne summen på utstyr og ikke bare hotell! Dag 2: Dagen etter våkna jeg med sår hals, og tett nese. Yes da herlig start på livs fisketuren min dette! Det var ikke noe å grine over, tilbake til flyplassen for å hente sekken! Rart det går an å rote bort bagasje ved innlands flyvning! Så var det bare å kjøpe gass, kart, og en god whiskey også reise asap til paradis! Etter ca 4 timer kjøring på asfalt, svinger jeg inn til land vei. Og i retning mot store-Måsvatn. Planen er å kjøre langt inn, parkere ved starten av Mohkkejávri. Men før jeg kommer noe særlig inn, treffer jeg på en bom og litt skilting. Statkraft står det på et stort skilt med info om kraftverk. Bommen åpner ikke for privatpersonen før 27.juli. Jeg blir oppgitt og undre på om jeg må endre hele ruteplanen. Jeg tar en sjekk på bommen, og den er faktisk ikke låst. Nå står jeg og undrer på hvorfor. I mens jeg tenker så kjører det flere gjennom bommen. Som om den skulle vært åpen. Og med det bestemte jeg meg for å kjøre på. Følge planen og tar risikoen. Jeg kan ikke anbefale å gjøre slikt, men samtidig er det vanskelig å vite hvor det er bom eller ikke bare av kart som jeg har brukt. Ifølge en finnmarking så kan det bli mange tusen i bot, om de finner bilen. Det tar ca 30-45 min til jeg er framme. Og da var det bare å ta siste sjekk av sekken. Så traske på, prøve å komme seg så nærme Dollajávri som mulig. Været er grått, og det er merkbart kaldere enn hjemme på Hedmarken! Noe jeg er glad for, perfekt når sekken er såpass tung. Jeg går mot Gorsagaesjávri, og klarer ikke å la være å pakke ut stanga. Jeg måtte fiske litt i det lille vannet. Etter et par kast ser jeg noe følge. Tredje kaste sakter jeg ned innsveivingen, og det smeller på noe langt der ute! Det raser avgårde non-stop lenge! Snella lager en ukjent lyd, som jeg fikk høre for første gang. Første gangen den har fått kjenne virkelig utras, og så lenge. I stillheten her oppe, så var det musikk i mine ører! Med en gang den stopper gjør den mange ville, harde, raske head shakes og den røsker seg fri. Jeg står igjen å måpe, og tenker "okei...Det er såpass ja" ante ikke hva jeg skulle gjort der, ble rett og slett paff. Kjente på bremsen og den var relativt stram, men jeg strammer to klikk til. Snøret er suffix nanobraid på 0.4mm med bruddstykke på 2.8kg så det skal holde. Selv om det er Finnmark, så tviler jeg på fisk over det. Ikke at de ikke finnes her, men såpass flaks har jeg ikke! Dette er noe jeg angrer på i etter tid, men greia er at jeg har brukt dette for ørret i alle år. Det funker og jeg kaster sinnsykt langt med såpass tynt snøre. Ryker veldig sjeldent, men her oppe er jo fisken i et annet kaliber. I dag skulle jeg ønsket at jeg gikk for 0.6 og oppover for Finnmark. Og hvorfor får du vite i innlegget! Noen kast til så trasker jeg videre, det er bare dag en. Og sjansen på stor fisk har jeg flere av. Været blir kaldere, og det små regner. Tross det tar jeg noen 300g i noen navnløse vann. Det blir camp i det øverste vannet i Coarvvosoaivi. Dag 2 ble ikke som jeg hadde håpet på, men fra nå var det bare å glede seg fremover! Dag 3: starter med litt bedre vær, tåkete, vindstille og fortsatt veldig kaldt. Det starter også med fisk før morgen kaffen! Min aller første røye ble også tatt! Det er ønskelig med røye til frokost, men det frister mer å komme seg langt inn til Dollajávri! Jeg fisker i det minste vannet, som ligger mellom camp og Coarvvosoaivi. Her er det på mange mindre fisk, nesten hvert kast. Og en sværing, men som selvfølgelig glipper under ut ras. Klør meg litt i hodet, og begynner å analysere hva jeg må prøve å gjøre annerledes på neste sværing. Jeg må nevne at jeg kun bruker enkelt kroker, når jeg ikke fisker for mat. Været slår om, og jeg får ekstremt mye kald vind fra nord. Godt tegn for å begynne å gå mer! Jeg kommer inn nord enden av Dollalouppal, til vindstille vær. Det skifter fort her ja! Ute i det stille vannet ser jeg to steiner som stikker opp. Av erfaring så pleier det å ligge fisk bak slike steiner. Bra bakholdsangrep posisjon på slike, så jeg kaster mot. Det skyter ut noe med en gang sluken lander, og jeg rekker bare to sveiv før den sitter på! Det røsker og drar hardt, men den gjør ikke så lange utras. Mer tung ploging bortover lenge. Jeg får et nakke grep på den, og det blir feiring og dans! Røye nummer to på dag to, blir en plugg på 1,2kg! Vanvittig start! Det er altfor tidlig for lunsj, og jeg har “policy” å ikke spise noe større enn 700g. Den får en nuss, og friheten tilbake. Det er to steiner der, så jeg tenker det kanskje kan stå en til der. Kaste bak hver stein er noe jeg har gjort før, og fått bra resultat av det. Røya ble tatt bak steinen på venstre side, da ble det nytt kast på høyere side. Akkurat det samme skjer igjen, men denne gangen helt ville ut ras. Nei, brutale u tras!! Bremsen er allerede ganske stram, men nå måtte jeg kjøre to klikk til. Har justert slik at ved sjette klikket, så vet jeg det kanskje ryker. Tilstramminga føles ikke som til nytte, den drar som den vil. Tenkte dette må da være en to kilos eller noe. Vi driver på en stund, og til min overraskelse så er det en lik fisk som den forrige! Det er en pen kilos ørret! Jeg skal ikke skrive alle gangen jeg er bavian og feirer som en idiot. Det skal jeg bare si med en gang ble ofte på turen her Denne får også friheten, de fleste på turen gjør det! Alle gode ting er tre, så jeg tar et nytt kast. Det blir ikke noen på, det er tross alt bare to steiner og ikke tre. Jeg tok dessuten to sværinger på rappen, det er bare å begynne å gå fornøyd nå! Regnet kommer tilbake, og det gjør ingenting så lenge slike fisker biter! Det blir en krysning over bekker som kommer fra Silisluoppal. Og ja, vi snakker ut os eller forbindelse mellom to vann aka fisk ståemde. Det renner rolig ut fra elva flater sakte utover Dollalouppal, vinden har også roet seg helt. Det byr seg for fluefiske, og det er mulighet for det så tar jeg den! Det er kaldt og kjølig, nesten ingen insekter i sikte. Så noe tørrflue blir det ikke, dermed jeg fester på en gullhodenyfme. Tredje kaste blir det kjenning! følsomheten med fluesnøre og stang er anna liga, det er nesten så jeg kan kjenne at fisken krokes. På fluestanga har jeg tykkere fortom, og Innhenta litt mer selvtillit etter å landa par kubber. Så jeg kjører fisken mye hardere. Jeg veier fisken på 1.02kg, enda en sværing. Vi snakker to stk over kiloen, en ikke så altfor langt unna på dag to i rusk vær. Livet er bra nå! Jeg fisker meg nedover vannet her, uten noe flere kjenninger. Det er helt greit, med tre slike fisker er jeg mer enn fornøyd. Nå vil jeg faktisk bare ha en 300 grammer til mat. Jeg går meg til starten av Dollajavri, og finner meg en camp rett ved vannet og selvfølgelig ved starten av elva som binder Dollalouppal med Dollajavri. Her sånn berger jeg middagen, men fortsetter å fiske litt til. Jeg fester på en 10g møresild, kaster langt ut. Rett ved land er det en ordentlig sværing på, jeg ser hele fisken i det blanke vannet. Og det er en tømmerstokk av en ørret, den røsker rett og slett bare sluken rett av og stikker! Jeg kan banne på at den var like brei som begge hånd flatene mine! Jeg står å måpe lenge, før jeg sjekker snøret. Røyk rett og slett tvers av, og med det var det på tide å smake på Finnmarks aura! Hvile seg, prøve å tørke det jeg kan. Dag 4: Får jeg det samme været som gårsdagen, og det er litt mer ubehagelig kaldt. Nå må jeg faktisk dra på meg en våt og kald bukse, uggen start på dagen. Jeg var uansett i Dollajavri, og etter å ha bevitnet stor fisk. Ble ting gjort relativt fort, frokost slukt ned, påkledning raskt som brannmenn til utrykk! Jeg fisker fra start av og ved der Dollajavri er smallest. Det smeller på, jeg får de samme fæle ut rasene igjen. Det er bare å glise, leve livet, kjøre fisk, en skikkelig feiting blir landet. Jeg har fått roet meg, kan ikke si jeg er vant til å dra opp stor fisk. Men skjerpet virkelig på bavian oppførselen. 0,88kg feit jævel rett og slett! Litt fotografi så slippes den ut igjen. Noen kast litt lenger ned, så sitter det søren med på en til. Og denne kjennes lik forrige. Jeg får nakkegrep på den rett ved land, men mister tak. Kroken spretter av, jeg kunne kjenne at den var av samme kaliber. Det er litt surt, men jeg er egentlig fornøyd for hele dagen Løpet av dagen får jeg grei antall i mindre størrelse, dom drar på bremsen dom og. Sjelden gang i blant er det også på røye, som gjør fisket litt mer variert og spennende. Jeg får en skikkelig feit 600g ørret som jeg kakker, har jo tross alt belaga hele turens lunsj på fisk. Fisk som skal spises må være under 700g, ta kun så det dekker behov, alt over slippes ut. Lita catch and release regel for meg selv. Unntak er de som blir stygt kroka, for det kan skje selv om jeg bruker enkelt kroker. Jeg får øye på hytta som jeg har hørt om, men ikke vet så mye om. Jeg tar meg en tur innom, og finner ut at den er fri til bruk for første mann til mølla. Det er ingenting her, så jeg tar det som at jeg er første mann nå. Det passer perfekt, for da før jeg tørka alt! Dagen ender med at jeg går tilbake og pakker ned kamp, flytter meg inn på hytta. Her blir ørreten stekt, ting satt til tørk. Natta blir tilbrakt i madrass, luksus når man er ute på tur! Dag 5: Står Vuolimus Lavnnjosjavri for tur. Det blir mest gåing, noen få kast blir det i Dollajavri. Har aldri fått noe særlig med fisk på altfor store og åpne vann. På enden av Dollajavri tar jeg en pause fra gåing, og fisker litt. Det blåser mye, og det er vanskelig å kaste motvind. Tross det, og store bølger får jeg på noen ok fisk. Fikk også på en grei røye, men den glapp jo selvfølgelig rett før landing. Det ble kaldt og vått, mot angrep mot slik er å bare begynne å gå få igjen varmen. Ved ankommelse til Vuolimus Lavnnjosjavri blir jeg ikke like ivrig, vannet så veldig grunn og nærringsfattig ut. Noen kast blir det uansett, og det er noen små som er på. Jeg håper at det ikke er slik vann med bare små fisk. Jeg fisker meg til ut oset, der Lavnnjosjohka slutter. Her paner det ut rolig vann, bredt med litt virvler her og der. Må være perfekt for flue, bare å dra opp fluestanga! Jeg ser det er grunt, så det blir Montana som blir festa på. Bare noen få kast, så smell det på. Historiene kommer til å gjenta seg, ville ut ras, klikk ørret, veiing, foto, slippe ut, også skrikende meg! Det blir først en på 0,78kg så nr to ganske langt ut på 0.81kg for en dag! Ta slik fisk på flue er så sjukt moro, at jeg bestemmer meg for å ta meg lenger inn i elva. Det er en lita lomme på venstre side av elva her som jeg må prøve ut. Der kroka jeg en pen 500g som sikra Lunj/middagen. Videre bortover elva er det et skikkelig fall, så det nesten blir en veldig lav mini foss. Under der måtte det da stå stor fisk! Og ja her var det stor fisk, to sværinger fulgte sluken. Men snudde nærme land, nå var de i det humøret. Jeg gadd ikke å prøve noe mer på dom, var sulten nå. Få opp camp og få i seg ørret var prioritering! Etter mat og gjøremålene er gjort, fortsatte jeg fisket. Startet der jeg hadde sværingene følgende etter. Det ble ikke en av dem på kroken, men heller en pen 400g. Det blir et par små fisk på flue, før jeg kaster inn håndkle. Jeg er fornøyd, og blir enda mer når jeg endelig ser sola titte litt frem. Og når jeg er tilbake til camp, en vakker solnedgang. For en avslutning på dagen!! Dag 6: Får jeg sol og nesten vindstille vær, kroppen har klimatisert seg bra. For bare litt sol nå ble alt litt for varmt! Neste destinasjon blir Gaskkamus Lavnnjosjavri. Jeg fisker de samme kulpene i elva oppover, og får på en grei en på flue som glepper. Det blir mye gåing, og noe fisking fra Vuolimus Lavnnjosjavri og elva som binder med Gasskamus. Det blir bare noen små, og en sværing som får rista seg løs. Nesten blitt en stygg trend som må vendes! Jeg kommer til en rolig parti i elva hvor det står mye vakende fisk. Her blir jeg stående og ta endel små med tørrflue. Alltid gøy å få til tørrflue! Det er den fiske formen jeg er dårligst på, men som jeg desidert syns er artigst! Været snur om fort, det kom store vindkast, og regn. Været har nesten blitt en sånn alarm, som påminner meg at det er på tide å gå for å nå neste destinasjon. Jeg slår opp telte langt høyre i elv-enden i Gaskkamus. Det er skikkelig dårlig vær, og vinden presser telte to hode høyder ned. Alle barduner er satt, men er litt nervøs for det. Jeg stoler på produsenten og telte, og går for å fiske. Rett ved leir har jeg en sværing på, på første kast. Det kjennes øyeblikkelig at dette er noe annet kaliber! Den drar oppstrøms, jeg strammer bremsen med fire hakk men det har null påvirkning. Jeg må bare løpe etter den. Det blir en heftig kamp og mye løping i dette fæle været, helt til sværingen tar en rask vending og svømmer nedstrøms. Da får den såpass stor fart og krefter, at det ryker. Kanskje turens største, hardt nederlag å tape! Sliten vender jeg snuta tilbake til telte. For nå blåste det virkelig og jeg begynte å bli nervøs for om telte fortsatt står. Tilbake ser telte helt forferdelig ut, jeg kan ikke miste både stor fisk og telt. Så resten av dagen blir å pakke ned, finne lunere plass. Plassen blir på Bajimus Lavnnjosjavri, og REAL turmat til kvelds. Dag 7: Er det mye mindre vind, fortsatt tåkete og grått. Kaldt, men ikke nærheten av gårsdagen! Jeg Går tilbake til der jeg hadde på den svære, men det er ingen kjenning. Litt skuffa går jeg videre ned, og kommer til der elva flater ut. Her var jeg en rask tur innom i går, men da var det ganske dødt. I dag, noe helt annet. Vakende head & tail, fem stk ganske tett på hverandre! Når jeg jeg ser slikt begynner hjertet å pumpe, og en Adams tørrflue blir knyta på. Det er fortsatt vind, men det hindrer ikke meg. Jeg bruker den siden det blåser ganske retning med strømmen. Så det var bare å kaste litt høyt, la vinden “kaste” for meg. Den lander ikke helt der jeg vil, men nok til at fisken tar. “Takk skal du ha” tenker jeg i hodet før jeg gjør tilslag. Rutine jeg har begynt med, lært fra serien Lars Lenth, og Bård fra da de var i Argentina. Første på tørrflue blir en på litt over halv kiloen, fy søren så moro! Jeg satt meg ned litt, prøvde bare å ta til meg alt. Innse hvor bra jeg hadde det, før jeg speider etter ny vakende fisk. Jaggu de vaker fremdeles, null påvirkning fra forrige fisk! Jeg gjentar kaste som jeg gjorde på forrige, denne gangen treffer jeg perfekt. En rødnebbterne stuper ned og prøver seg på flua! Jeg skriker “NEI! Husj! ha deg vekk!” Og fekter med fluestanga mot den. Er ikke rart fisken tar flua når til og med fugler prøver seg! Nytt kast, og en fisk tar den utrolig forsiktig. Nesten som om den bare nusser flua. Jeg gjør samme rutine, og i det jeg kjenner kroking. Så fyker den hardt nedstrøms! Det blir en lang fight, uten tvil største jeg har hatt på med tørrflue! Den blir landet og veid på 0.91kg! Ny pers på tørrflue, livet ass!! Et av de sprekeste ørreten jeg har tatt, og det kan sees på formen på den! Etter denne ekstremt fine og atletiske ørreten måtte jeg bare sette meg ned, og roe meg. Nyte det hele, for nå kjente jeg meg ordentlig lykkelig. Var ikke kald lenger, henda glovarme fred og stillhet. Noen sipper whiskey, i mens jeg speider etter hvilken neste vakende fisk jeg skal kaste på. Jeg syns det er oppriktig kleint å legge ut filmer av meg selv, skåle og prate når jeg er emosjonell. Men når jeg ser på klippet, så frisker det opp minnet om hvor virkelig lykkelig og glad jeg var der jeg satt. Fiske i Finnmarksvidda er magisk rett og slett! Når jeg får samlet meg igjen, får ut et lenger og penere kast akkurat på den jeg har valgt. Den sipper i seg flua rolig som meg, når jeg sipper whiskey. Vekta stopper på 0,81 kg dermed blir det ikke lunsj på meg enda. Alle ble sluppet ut igjen Vakinga gir seg, så jeg bytter om til sluk. Fugla er på plass igjen, og stuper etter den. Første gangen jeg har opplevd det. Møresilda nordlys fargen oransje lurer fugler, men det er ikke de jeg prøver å lure. Tilbake til der jeg glapp den svære dagen før prøver jeg noen kast. Jeg får på en bra en, og jeg håper faktisk litt. At det er en halv kilos, for nå hadde jeg lyst på mat! Overkant av 600g var perfekt, rød og fin vart den! Etter maten tar jeg meg en liten blund, før jeg fisker meg opp Bajimus. Oppover ser det veldig pent ut, med rennende rolig vann. Det er litt lite vann, men hadde det vært mer. Så skal jeg banne på at det hadde stått mye pen fisk oppover her, og fint å fluefiske oppover. I en kulp ser det veldig lovende ut, og den byr på fisk etter noen kast. Denne fisken er av det slaget "voldsom" og det digger jeg! Sett på lyd å hør ut raset! Denne satte forventningene oppover vannene her, det var kanskje litt dumt. For det blir noen her og der som følger sluken helt til land før de snur bare. Det er ikke før jeg ankommer starten av Buksajavri på øst siden, ved 12 tida det hugger på en sværing. Jeg har glemt tida, og bedriver natt fiske plutselig. Er jo da sværingene kjem ut, så var ikke rart denna på 1 kg blankt satt på! Par kast til etter utslipp av denna sitter det på en ny en. Og den er svær den og med vekt på 850 gram er på ingen måte noe å kimse av heller. For en natt, for en dag! Når det ikke blir mørkt her oppe, og en drar slike ørreter så kan en fort glemme tid og seg selv. Jeg hadde nå fiska siden kl 09 til 02:00 med en liten blund og mat i mellom. Kjente jeg var greit sliten i ryggen og sulten, så det var på tide å komme seg tilbake til leir. Tilbake i leir bestemmer jeg meg for å våkne tidlig, pakke leir, gå lengre inn og fiske i vannene i Buksajavri. Dag 8: går ikke som planlagt, forkjølelsen har ikke gitt seg. Og jeg presset kroppen litt hardt i går, og dermed klarer ikke å stå opp tidlig. 10 tida pakker jeg ned, spiser og fisker meg opp og lenger inn i Buksajavri. Det er mye sol og vind som ørreten ikke er humør for. Det blir null kjenninger oppover. Ikke før på kvelden at det sitter på noen mindre fisk, men fortsatt fine Jeg møtte også på en Finnmarking som jeg fikk artige og gode tips fra. Fisket var i følge han, veldig dårlig i år. Jeg ble veldig overrasket, og kunne ikke tenke meg hvordan det er, når det er bra her oppe. Han avslører noen gode fiskeplasser, men de er for langt unna og krever for mye av mine planer. Jeg takker uansett for praten, tips og fiskeplass avsløring. Dag 9: forflytter jeg meg videre mot Suoidneláddot, fisker meg som alltid i alle vannene oppover. Planen er opp mot dette, så tilbake ned og satse på hytta i Dollajavri. Det er meget pent vær, men som ørreten viser seg å avsky eller bare blir mer sky av. Jeg kaster meg vifte vis bortover, og bytter sluk etter hvert tiende kast. Det ender på en 10g Møresild Nordlys farge oransje som trigger! En plugg av en ørret hogger til, og kjemper voldsomt! En stutt plugg på 0,66kg landes og slippes fri! Skulle tro denna var tyngre! På sør sida av Suoidneláddot får jeg på en pen kilos røye. Denna var skikkelig atleter, som dro sakte på bremsen, men lenge. Det byr seg en ekstra utfordring når jeg kjører denne. En fugl kommer nemlig modig nært, og prøver å ta en røye som jeg hadde tatt tidligere, planlagt som lunsj. Det blir flere mindre røyer, og noen ørreter. Godt at fiske bet tok seg opp! En fisk ryker også snøret på, og med det markerer jeg vannet for tilbake besøk før jeg går videre. Jeg setter opp camp der jeg satte camp på dag 3 ved starten av Dollajavri. Det blir litt mat og hvile, før jeg fisker ned hele Dollajavri, og innom Dollajokha. Det blir overraskende endel mindre fisk i Dollajavri. Jeg ble faktisk litt skuffa. Om det var stor fisk å få, så måtte det jo være på dette store vannet. Når jeg kommer til starten av Dollajohka blir det bratt nedover, nesten fossefall og “canyon” Her ser jeg det fyker flere digre ørreter på sikkert 3-5 kilo jagende etter mindre ørreter. Det er noe av det sjukeste jeg har sett i mitt liv, og det går utrolig fort! Det frister å gå for dem, men det er så bratt ned at det blir bare idioti. Så jeg sitter å bare nyter synet og livet Lenger nede flater det ut, og her stod det “fisk garanti” og jaggu var det! Det var digg å endelig få en sværing etter så mange kast og timer på Dollajavri! Denne blødde litt, men kom seg veldig fort fordet. Rakk ikke å pumpe den, før den skøyt ut av hendene mine! Det blir noen hogg til, men omsider stille. Klokka begynner å bli litt, så jeg kjører på med planen. Fiske meg opp Dollajavri, satse på at det er kvelden de store kommer ut. Har vist seg å være litt greia her oppe har jeg merka. Det blir ikke flere fisk fra Dollajavri. Jeg har enda ikke smakt røye, for den som jeg skulle ha til lunsj fra Suoidneláddot. Den hadde blitt blitt stjålet av noen griske fugler. Så jeg bestemmer nå for å prøve å gå for å fange meg en røye. Suoidneláddot står markert på kartet, så jeg tar meg dit. Det skal ikke mange kast før det gir tegn til fisk. Røya her følger sluken helt inn til land, og rett før de skal gå for den ser de meg og snur. Det skjer med 3 fisker, og for hver fisk så går jeg to skritt bakover. Det er god rutine å stå et stykke unna vannkanten! Dette er noe som skal sitte, men glemmer meg noen ganger! Det betaler seg med skjerpings og justering, en fin røye tar sluken rett ved land. Det er en meget pen fasong og form på denne, perfekt for smaksprøve! Røye smakte utmerket, men må være ærlig å si jeg liker ørret litt mer! Ved camp får jeg også på en sværing, men som ryker når jeg prøver å lande den. Når jeg får på ny sluk, er det på en ny sværing, eller beist….jeg aner ikke. Den raser ut non-stop, og jeg strammer til klikk etter klikk, men det lar seg ikke affisere. Jeg vet at på det sjette klikket så er det bruddstyrke punkt for snøret, men har ikke noe valg. Siden jeg kjenner snøret skraper i noe der ute, og den har dratt ut nesten all snøret mitt. Jeg måtte få stoppa dette uendelige utraset på et vis. For å sette perspektiv, så har jeg altså 100m mainline nanobraid, og 150m fyll backing på haspel snella. Så jeg må stramme til sjette klikket, og da røyk snøret. Jeg banner høyt, og blir forbanna “Det er så sjukt naivt og idiotisk å bruke nanobraid på en slik tur som detta, hva tenker du med Kenny” går det i huet på denne gulingen! xD Det blir en følsom natt, og med det la jeg meg for å ruste meg opp for neste dag. Dag 10: Er planen opp til Dollaluoppal, fiske litt der, så fiske seg videre til Silisjávrrit. På morgenen ved camp vaker det endel, og jeg får tatt par ørreter med streaking caddis og en på sluk, utrolig artig! De blir frokosten, før jeg pakker og vandrer mot Dollaluoppal. Ved ankommelse av Dollaouppal kommer jeg til synet av en røye som kruser rolig nærme land og overflaten. Jeg kaster fra meg sekken, og kaster på den. Sluker vekker interesse hos den, og den snur og jager! Det ble nesten for lett, her måtte jeg fiske litt. Vannet her byr på røye og ørret i glissent antall i variert størrelse! Det er bra bet, noen av fiskene er såpass på hugget. At de svømmer med ryggfinnen skjærende på overflaten som en hai mot sluken, før de hogger til hardt, sinnsykt moro! Jeg får på også en som gjør noe lignende ut ras som beistet i går. Med en gang tenker jeg “Stramming til klikk 5, så bare håpe” Denne her gir seg heldigvis etter ansalgvis 70-85m ut ras, før jeg bare kan sveive og pumpe den inn. Jeg syns det er noe merkelig ved dette. Måtte jo være en sværing, men den kjennes jo så lett. Jeg får synet av en 700g røye, kroket i halen. Dollaouppal er et vann jeg kan anbefale godt, det byr på litt utfordring men ikke så mye at det blir kjedelig. Fiske størrelsen er som sagt variert også. Når fiske bettet stopper blir det gåing for å komme seg raskest til Silisjávrrit. Veien dit er litt bratt og små tung, men kanskje mest fordi all gåing og fisking tæret litt på kroppen nå. Silisluoppal byr på en tynn fisk, med stort hode. Den slappeste ørreten jeg har fått hittil. Så det var bare å gå videre fra dette vannet. Elva Silisjokha er liten, så jeg skipper å fiske i den og bare går. Jeg når enden av Silisjávrrit omsider sliten. I dette vannet er det endel vak, men ingen som er interessert i sluk denne dagen. Vakene er for langt ute for fluestanga, det er da jeg angrer på å ikke har tatt med bombarda duppen. Så jeg kvelder tidlig for å hente igjen krefter for morgen dagen. Dag 11: På morgenen våkner jeg til klekking, det vaker voldsomt og nå endelig også nærmere land. Jeg klarer ikke å observere hva de går for, men slenger ut en streaking caddis. Flua rekker så vidt å lande før en ørret sluker flua! Jeg får noen til, men de er små. Nå har jeg blitt såpass bortskjemt at slik fisk ville jeg ikke kaste mer tid på. Så fluestanga blir pakka ned, og målet for dagen fiske seg opp så langt som mulig i dette vannet. Det er langt mellom hver fisk, og de er ikke like “Chunky” som de andre fiskene jeg har fått i Finnmarksvidda. Veldig fine var de, det skal de ha, røde prikker og veldig gul! Jeg virkelig elsker at det også kommer innslag av røye, i ny og ne selv om det er ørret jeg mest vil ha og er ute etter. Det blir lenger og lenger mellom hver fisk, og etter røya stopper det opp helt. Jeg bestemmer meg for å snu, dra tilbake til Dollaouppal. Jeg er tilbake i Dollaouppal seint ettermiddag. Jeg fisker selvfølgelig de plassene jeg har fått fisk før, men med null hell. Det er ganske pent vær, lite vind og masse sol. Og som tidligere erfaring, så virker det ikke som ørreten her oppe liker det. Det er først når sola begynner å gå ned jeg får på en bra fisk, endelig! Den er litt slapp og kjemper ikke helt, tillegg har den litt stor hode og litt rufsete finner. Virker som en litt eldre fisk eller noe? Friheten får den tilbake, før jeg fisker meg mot vest sida av Dollaouppal. Etter å ha satt opp camp blir jeg meget sulten, jeg er litt for dårlig på å spise lunsj. Nå er det rundt middagstid uansett, så det blir heller på jakt etter 600 grammer eller mindre. Det tar litt tid, men det smeller på en. Jeg kjenner at det øyeblikkelig ikke er noe liten fisk. Det er et luksus problem jeg sjeldent har, men jeg fikk rett og slett ikke små nok fisk. Snitt størrelsen her i Finnmark må være rundt 700g. Den får friheten, og dermed blir det real turmat til kvelds. Jeg satser fullt på at jeg både får og at det mindre fisk de to siste dagene. Dag 12 Våkner jeg til pent vær, det er utrolig deilig å våkne til. Jeg misliker ikke pent vær, men når fisken biter sjeldnere under pent vær. Så skal jeg innrømme den er litt mindre velkommen, trodde jeg. Ørretfiske er som det skal være, plutselig fra intet så likte de pent vær allikevel. Det er en liten stripe med øy eller hva en skal kalle det i Dollaouppal. Jeg tar meg ut til den, så jeg kan fiske på begge sider. Det er øst sida av denne det gjelder, har får jeg på mange! Her får jeg mange i variert størrelse, fra 300-800g helt perfekt. Det er en som stikker seg bemerkbart ut blant dem, og kanskje alle jeg har fått her. Det er kanskje den feiteste ørreten jeg har holdt i. Den var bare så ufattelig bred over ryggen!! Neste er ikke noe slank den heller! Fisket er så bra det bare kan bli, jeg slipper ut mange helt til jeg kjenner litt på sulten. Denne gangen kan jeg ikke tabbe meg ut, og kakker en halv kilos til lunsj. Etter lunsj setter jeg planer for hjemreise. Jeg har ikke lyst til å fiske og kose for mye, så stresse med å dra hjem. Jeg vil heller fiske meg rolig tilbake, dermed pakker jeg og begynner å gå mot Coarvvosjavri. Planen er å ligge der en natt, utforske de vanna rundt der kanskje. Så mot Gorsageasjarvi, og tilslutt være såpass nærme bilen at når det er på tide å dra. Så bare drar jeg uten å stresse, med god tid. Jeg har ikke glemt at jeg har kjørt gjennom en bom, og den regner jeg med egentlig ikke er oppe når jeg skal ut hehe. Når jeg kommer til Coarvvosjavri fisker jeg meg sør og vest sida, motsatt av når jeg kom inn. Det er veldig steinete her, så jeg mister flere sluker. Hadde jeg ikke hatt enkelt kroker på, så hadde jeg nok ikke turt å fiske her en gang. Det er langt mellom hver fisk her, og de er ikke så store. Det er helt greit, for da ble det lunsj på meg. Jeg får også på en merkelig røye som jeg tipper synger litt på sitt siste vers. Tross det, så er den sulten og går for sluken. Der det er fisk å få blir det ofte camp, så naturlig nok ble det camp her til en vakker solnedgang. Finnmarksvidda er det masse camp muligheter. Det er mange flate områder perfekt for telt eller lavvo, og heller ikke altfor steinene så det er umulig å sette ned plugger. Mot kvelden får jeg noen greie fisker, og ved bekken som kobler sammen det lille vannet og Coarvvosjavri. Får jeg på en del pene fisker. Det blir en god fiske dag, som ender med grei fangst til kvelds også. Dag 13 Blir det forflytning og fisking, sånn går nå dagene her men det er perfekt for meg. Det fine været holder seg, og det motiverer mye mer å stå opp å komme i gang. Jeg får stort antall med mindre fisk i det lille vannet som er i midten her. Det er noen sværinger som følger på, og prøver å nappe ut sluken som sitter på de mindre fiskene jeg har på. Jeg lar de være selv om det er svært fristende å bli, fiske på de lenger. Jeg fisker i alle vannene mellom Coarvvosjavri og Gorsageasjarvi uten kjenninger. Jeg finner en fin camp plass i Gorsageasjarvi, planen er å campe her og bare gå fiske vannene rundt. Det er et navnløs vann som jeg syns ser veldig interessant ut på kartet, som jeg setter mål som å fiske meg til. Selv om jeg har spist opp mesteparten av sekken, så er den fremdeles tung. Uten den kan jeg gå og fiske mye lenger mer effektivt. Før jeg når det navnløse vannet jeg hadde som mål, kommer jeg borti et navnløs vann før det. Når jeg ankommer ser det veldig lovende ut her. Det skyter også ut endel små fisk utover når jeg tråkker for nærme vannkanten. Det for meg kan være gode tegn for sluk fiskere, og kanskje huse stor fisk. Jeg fisker meg bortover, og BAM! Det hugger hardt til, og røsker voldsomt! Det er en pen 700 grammer, og i mens jeg avkroker og fotograferer hører jeg plasking. Det er voldsom overflate aktivitet som jeg aldri har sett før. Det ser ikke ut som vaking, men litt mer som lek og jaging. Det er over hele vannet, ørret rygg finner overalt. Jeg kaster ut sluken mot noen finner jeg ser kruser, og i det sluken treffer vannet fyker det 3-4 etter som haier. En ordentlig sværing kroker seg på, men fyker høyt i lufta og får rista seg løs. Jeg tar nytt kast og akkurat det samme skjer igjen, men denne gangen kjører jeg fisken med stang tuppen nedover. Jeg får denne omsider opp, og det er en pen 900 grammer! Det gjentar seg når jeg kaster ut, men den neste som kroker seg tar et slik beist ut ras. Non-stop ut ras 100m, før den bare gir helt opp. Jeg pumper den inn helt uten utfordring, har jeg kroken en i halen igjen? Det kjennes tungt, men lite liv i andre enden. Jeg klør meg i hodet og lurer på hva det er, og det er ikke før den nærmer seg at jeg får se. Det er den desidert største fisken jeg har hatt på. Den har bare gjort ett langt ut ras, så tviler på den var klar for landing. Og jaggu stemte det, for når den så meg så skøyt den ut og snøret røyk. Jeg blir irritert, men orker faktisk ikke å bruke tid på å uttrykke det for meg selv. Det er fortsatt aktivitet der, så jeg får på en ny sluk. Jeg får fisk på hvert eneste kast, og det er på noen sværinger som rister med seg eller av sluken. Det har nesten blitt vanlig nå, at jeg bare sveiver inn fort for å få på en ny sluk. Jeg mister tellinga på antall, men det blir et sjukt fiske i en times tid før det stopper opp helt som en lysbryter. Jeg er helt skjelven, og prøver bare å fatte hva som akkurat skjedde. Klokka er mye, og det er et stykke herfra til camp. Det er lite fristende å dra tilbake nå, men jeg bare måtte. Tilbake I camp blir det lett bestemt, at det blir opp tidlig å fiske litt i dette vannet før avreise hjemover. Dag 14 Er jeg gry tidlig oppe, og når vannet i god tid. Jeg fisker her i 3 timer med kun en kjenning, det er bare å kaste inn håndkle. Tross alt et fly å rekke, tillegg var det jo denne bommen som kunne låse meg fast. Når jeg kommer til bommen så er den nede og låst. Jeg er ikke overrasket, men må innrømme jeg håpet veldig på litt flaks. Det var noen Finnmarkinger som var på tur, og de var svær hjelpsomme med å ringe fjellloppsynet som kom å åpnet bommen for meg. Finnmarkinger er veldig trivelige folk!!! Rimelig flaks på slutten der! Og med det rakk jeg flyet og kom meg trygt hjem, 3 bukse størrelser mindre, litt stiv i rygg og ganske god sliten. Hvis du elsker ørretfisk, så er Finnmarksvidda som mange sier "ørret eldorado" eller "paradis" her får du sterk ørret av ypperst kvalitet! Men før jeg skryter det til værs, så er det noen ting jeg syns er viktig jeg nevne før jeg selger det helt. Utstyr: Du trenger ikke fjellreven bukse og jakke til 8.000kr eller ekspedisjons telt til 10.000kr, men helt klart et telt som er godt nok for stygt vær oppi der. Den kaldeste dagen jeg hadde der var på 2 grader, men med den sterke kalde vinden, regn, pluss noe våte klær føltes det som -2. Det kan fort bli litt farlig om en blir våt, det er stygt kaldt vær, og et telt som rives av stormen. Mygg toleranse: Hvis du ikke tåler to never med mygg oppi ansiktet hele tida, så rust deg opp før du drar. Jeg ble selv utfordret, og jeg har vært på utallige fisketurer med masse mygg. Finnmark tok kaka når det kom til mygg for meg. Du kan gjerne smøre deg, men det er ikke alltid mygg bitt som er det verste. Det er at du har så mye oppi deg hele tida, som gjør en gærn. Økonomi / penger: ja det koster litt å reise dit! Anslagsvis så kosta turen meg 12.000-13.000kr Fiskekort 1330kr, Reisekostnader fly 4500kr + billig leiebil 4000kr + 400kr drivstoff, mat ca 1100kr, diverse som gass+kart etc 300-400kr Det hjelper veldig mye på, om man f.eks er to som spleiser på en leiebil. Da halveres det, og ofte billigere flybilletter også å reise som par. Tid: Ha rikelig med tid er gull verdt, det er ikke alltid alt går som planlagt. Ha litt spille rom, og muligheter gir også mest ut av fisket. Grei form: Jeg trener i hele vinter, 3-5 ganger i uka for å forberede meg til fisketurer i sommer. Mentaliteten min rundt form og fiske er at jeg vil fiske når jeg vil. Jeg personlig føler ikke jeg får maksimalt ut av fiske turene mine, hvis kroppen alltid skal si "Hei stopp, jeg orker ikke mer". Fisket handler mye om rett plass til rett tid, da er det litt kjipt å være for sliten da det er bra bett! Å være grei form til du skal reise på en slik tur vil gi deg mye mer for penga, og tida du bruker på en slik tur! Ellers så er Finnmarksvidda noe av det beste ørretfiske jeg har vært borti. Det er alltid vemodig å reise fra gode fiskeplasser, men jeg fikk klump i halsen da jeg satt på flyet på vei hjem. Jeg drømmer bokstavlig talt, fremdeles i ny og ne om finnmarksvidda. Og jeg prøver hele tida å finne ut når jeg kan dra tilbake!
    8 points
  13. Fra et lite vann i Lofoten. Fisket fra land. Ikke mulig å sette ut igjen da den hadde svelget sluken å blødde en del før jeg fikk den ut. Vannet jeg fisket i regnes som overbefolket men har ment at det burde være storfisk her og har lagt ned en del timer på å bevise at jeg har rett.
    8 points
  14. Tok turen til Heimvatnet på Storjorda i Kvæfjord kommune. Dete er et vann jeg har et ambivalent forhold til. Dvs jeg har hatt mange fine turer i ungdommen med min gamle fiskekompis Robert dit. Hvor han fikk fisk, og ikke jeg. Han fisket med UL stang, jeg med fluye og dupp. Med fisk må forstås ørreter i 2-300 grams størrelsen for det var hav robert fikk. Men har hele mitt liv hørt at i dette vannet går det kilosfisk, om ikke større. Men de biter ikke på sluk, og de går midtfjords...totalt utenfor rekkevidde for våre ultralette stenger med tregrams vibrax spinnere. Men hver fiskesong er ikke komplett uten minst en tur til dette vannet for meg fiskeløse vannet som er et supert og populært isfiskevann, som ligger rett ved bilvei. Greit å ta med ungene osv. For sånn ca 20 år siden tok jeg ei røye på 1,2 kilo på isen på nabovannet som er forbundet med dette gjennom en bekk på kansjke 100 meter. Så her er det både røye og ørret. Så i i kveld tok jeg den årlige plikturen dit. Dette var også første tur med min splitter nye kom-i-posten-i- dag Tsurinoya QLS602UL 1-8 grams triggerstang på 6 fot, og snella til den en Tsurinoya FX50L BFS snelle fra AliExpress. Totalpris ca 700 kr inkludert frakt, og bestilt hver for seg for å komme under 350kr grensen :-D (nei jeg har ingenbting med disse å gjøre): I alle fall jeg ankommer vannet, og første økt er ren testing og øving . Får jeg til å kate med dette? Vil jeg kjlare å kaste like langt som med haspelstanga mi i samme vektklasse? Første kast blir det backlash. Men ordener det lett. Har på 0.10 braid fra Kastking , uten fortom da jeg aldri har brydd meg om det, og aldri har mistet en fisk pga av det., og kaster først en 3,5 grams Blue fox Vibrax #1 Det blir litt backlash ja! Men ikke verre enn at det er greid ut på 10 skunder. Litt mer magnetbrems....backlash borte, men kastelengde på 5 meter....hmmm Ah...spolebremsen! Løsner litt på den....og nå er det bedre, dobbelkt så så langt! Men 10 meter er ikke akkurat noe å juble for.... Får etter vert tunet meg inn, men sysn ikke kastene er like lange som med UL haspelstanga mi nei, og backlashene som riktignok ikke er av det verste slaget og som jeg fort ordner opp i kommer litt vel ofte. Men jeg setter det på kontoen for at jeg er uvant med både stang og snelle, Ikke helt som forventet etter det jeg har lest og sett av Youtube videoer om denne snella....hmmm. Lurer på hva som skjer om jeg setter på en enda lettere spinner? Jeg gjør det og dermed forsvant merkelig nok alle problemer. Jeg kan til og med sette ned magnetbremsen enda et par klikk. Og bare jeg er våken med tommelen, så oppfører spolen seg, og kastene? Joda, minste like lange som ed haspelsnella :-D Fornøyd hiver jeg sekken på ryggen, planen er å vadefiske meg rundt vannet for å unngå bjørkekrattet som omslutter vannet. Har ikke sett så mye som et vak de 45 minutetne jeg brukte på å finne ut av stang og snelle. Så jeg aner ikke hvor fisken er. Her er det bare å sette i gang. vader 10 meter i slengen kaster 5-6 ganger, og vader forsiktig videre. hele sortimenetet mitt av Vibrax spinnere, atomsilda, rapala woblere og Loftys cobra prøves...intet. Og i løpet av to timer ser jeg en eneste hoppende fisk, sånn ca midtfjords, laaaangt unna rekkevidde. Måtte brukt laksestanga med en 50 grams bombarda fluedupp om jeg skulle nådd ut dit....men den er ikke med i dag. Her skulle det gutses med nystanga! Begynner å bli sliten og det er skumring. Jeg sliter med Chrons, og blir fort fysisk utmattet av minimal fysisk aktivitet.. Men en energisjokolade og litt juice holder meg på beina. Ei brødskive eller to går også ned. Jeg er ved motsatt enda av vannet, og jeg har glemt å ta med hodelykt, så jeg tenker at jeg må pakke sammen snart og dra hjem. Men vil teste en siste sluk i skrinet. Rapala Classic 5 cm. Aner ikke hav den veier, og jeg har aldri fått noe på den, selv om den har hatt plass i lsukskribet i sikkert 15 år! Men den er mørk på overdelen , med lys buk. Akkurat der er det også ganske dypt og denne er synkende. Så kansje? Setter den på og kaster ut....to sveiv og nøkk! Sitter jeg i bunnen? NØKK NØKK NØKK!!! og TIlslag og PLASK!!!! Hva i Helvete det er fisk!!! Begynner febrilsk å sveive, stanga går rett i 90 graders vinkel, og det nøkkes enda! Bremsa for helvete!!! Får løsnet den og snøre raser ut! Mens stangtuppen er en litt mindere prekær vinkel...puh! Får sveivet inn litt, et nytt plask og nytt utras! Men fisken tar seg en pause, jeg får sveivet inn noen meter og ser at det er jo fanden meg en større fisk som bukter seg i enden av snøret....og der stikker den igjen! Får konttroll og får den inn. Dete er da jeg kommer på at håven ligger i bilen! Fisken ligger og plasker, ved føttene mine, og det er en halvmeter opp til bredden! Jeg bøyer meg raskt ned, får tak under buken og hiver fisken på mosen på land! Jubelbrølet ljomer mellom åsene, og jeg hører noen på andre siden av vannet si "Æ trur han fikk fisk!" Jeg ender med en tjukkas av en ørret på 780 gram, og 39 cm :-D Det er nok ikke Norgesrekord, men det er Runerekord! Har aldri fått noe større enn 400 gramsklassen! Jeg er helt skjelven, og fullstendig tom! Videre fiskeing blir bare tull. Det blir vase og jeg er helt ukonsentrert. Og det går bare ikke med multiplikatorsnelle i denne klassen. Så jeg pakker og drar hjem, og gliser hele veien. Ny personlig rekord på ørret, og det med et sett kinaræl!!! Jeg tror det blir flere turer med den!
    8 points
  15. Hei Er nettop kommet hjem etter en liten båttur rett utenfor havna her. Målet var sild denne gangen. Jeg fikk noen få for to uker siden da jeg trakk opp teinene mine, og dro ut for å prøve nå i dag. været var nydelig vindstille og halvklart. Litt kjølig, det merkes at vinteren er rett rundt hjørnet. en rask runde utenfor vealøs med ekkoloddet, og her er den, havets sølv. Uti med ei hekle med små lyskroker, og det tar ikke lange tida en og annen makrell slenger også De har jeg ikke bruk for i dag, så de får måkene. Jeg kunne sikkert sluppet de ut igjen, men måkene var sikkert sultne, så jeg delte litt med de i dag. Man skal ikke være for grådig heller, Og jeg syns de er hyggelig selskap rundt båten.en liten hvitting ble det også. stor fin sild det fylles opp i bøtta så smått om senn. nydelig kveld på fjorden. Det ble vel ei halv bøtte med sild, strømmen var ganske hard så det var vanskelig å ligge på sildetoppene. Men det blir både spekesild og hjemmelaget sursild til jul av dette, så egentlig er jeg ganske så fornøyd når jeg sitter her med litt skummende drikke og skriver dette. Ha en fortsatt fin kveld
    8 points
  16. Dagen startet med at jeg, faren min og onkelen min dro til Radøy. Når vi var fremme måtte vi ordne med agn og utstyr. Første nedslipp var så enkelt som ved båthavnen. Det tok ikke så lang tid før første fisken var oppe en fin berggylt som onkelen min tok. Etter faren min hadde fått vekk rimet fra ruten til cabincruiseren reiste vi ut på skreiskallen Bilde: Utpå skreiskallen er det noen få plasser der en kan få stor og mye fisk.Men vi var litt uheldige og traff tangområdet.Det ressulterte i to mistet tackler.Så derfor reiste vi ut på revet like ved fedje.Der ble det napp! Første fiskene var tre torsker noen av dem under minstemål og noen rett over.(alle ble satt ut).De neste var sei,sei,sei og atter sei.da plutselig…….Det ble kjempetungt hos meg.Det ble en har og bannfull kamp.Til slutt viste det seg en 6 kg lyr i overflaten. Bilde: Etterpå prøvde vi på Holmengrå fordi de mente vi fikk nok sei (jeg personlig kunne stått der og fisket agnsei etter agnsei). Men det viste seg at vi uheldigvis og heldigvis bare fikk sei der og. Så vi reiste inn igjen. Men det var en tur jeg sent kommer til å glemme. Sei:10 Torsk:3 Lyr:1
    7 points
  17. Fysj og ferskvann og artslister my ass Man kan mene mye om artsfiske, og jeg har både vettuge innvendinger og gretne surmagede kommentarer om det, og de hopper jeg glatt over, ettersom det tross alt er ganske gøy å registrere inn ny art på artsfiske.com. Da artsfiske ble opprettet for år tilbake var jeg mest på den surmagede siden, så jeg registrerte meg og glemte hele greia. Ettersom Lady Knurr etterhvert ble ganske så flink til å fiske og har et konkurranseinstinkt av en bergensk verden, kom jeg på den igjen. Her var en fin konkurransearena! (men jeg hadde så stort forsprang at det ikke ville vært morsomt) Så istedet for å leite etter god nok dokumentasjon på pcen, startet vi begge på scratch i fjor høst. Men så er det det da. De morsomme og vakre artene lever alle i sjøen (med unntak av røye (vakker) gjedde og gjørs (kul) og lake (morsom) og noen få til). Jeg har jo satt meg noen mål som på et eller annet vis gjenspeiler tallet 2020 for i år, og deriblant målet om å havne på 202 plass inne på siden, og for å havne der trenger man ca 40 arter, og samtidig har jeg omtrent ikke fisket i ferskvann (fysj) i dette årtusenet, så jeg husker ikke persen min på mer enn noen ytterst få arter, så det ble da en liten personlig målsetning å tvinge meg til å legge fordommene til side og å stå og rote i gjørma med pinner etter tamme fisk (ups, der var visst en av fordommene) altså . Det er en ferskvannsfisk som peker seg ut som den mest åpenbare å starte med, Vederbuk, så derfor gjorde jeg ikke det. Men allikavel er det der jeg starter. Jeg har en kompis som ofte får sine pussige innfall, og ett av dem var å bygge et stort akvarium og putte det utenfor huset med noen svært synlige fisk oppi. Sånne ting er jo morsomt å være med på, så selv om vi minner mye om "to gode naboer" når vi pusler med ting, ble det et akvarium til slutt Så var det å få tak i noe fisk å putte oppi. Det der vannet i Knarvik har vært utsatt for miljøkriminalitet og har nå en altfor stor bestand av gullvederbuk, noe som passet oss godt. Men hvordan fisker man dem? Broderen ble konsultert, og vi fikk beskjed om at den klart morsomste måten er flytebrød (selv om det ikke nødvendigvis er den mest effektive). En kveld på sensommeren ble satt av og vi var avgårde på jakt etter små nok fisk. Først må det fores. Og det tok overraskende lang tid før de svært så synlige fiskene begynte å småspise på det. Har det ikke vært folk der og fisket sånn før? Det virket som fisken ikke skjønte at det var mat. Men til slutt hadde jeg en på. Men det var bom. Den var ikke liten nok. 917 gram, og ny art på meg. Vi prøvde videre. Fisken burde helst ikke overstige 10 cm for å ha en sjanse til å overleve i akvariet. Denne ble også for stor Men det var den minste vi fikk, så to sånne fikk duge til testing. Mission accomplished, sånn noenlunde. Men så var det spørsmålet om de kunne overleve der og de kunne de ikke. To dager så var de dævve. Jeg regner med at det er fordi de fikk for lite plass, så nytt forsøk kommer når vi får små nok. Litt mer undersøkelse må til sånn at vi unngår dyreplageri. Det som derimot var den første ferskvannsfisken på lang tid er en annen historie. Men for å fortelle den historien må jeg først fortelle en denne historien: Juni tegnet til å bli en god måned. Sommeren hadde meldt sin ankomst og livet så lyst ut, men plutselig en dag våknet jeg med store smerter. Og for å ikke fortelle altfor mye om syketing, det er det ingen som gidder å lese uansett, hvis jeg hadde gjort som legevakten sa ville det aldri mere blitt noen ølgyltrapporter igjen. Heldigvis er det godt tak i Knurrdama så ho fikk meg på sykehuset til slutt, etter en behandling fra sykehussystemet som ikke ligner grisen. Og der tilbrakte jeg mesteparten av godværsperioden med å vente på å komme til i køen for CT, vente på operasjon av den sprukne blindtarmen, vente på at infeksjonen skulle komme seg ned fra faretruende nivå, vente på å slippes løs, og innimellom henge meg selv i IV-stativet (siden beina ikke bærte meg) og luske gjennom lange korridorer for å komme meg til røykerommet. Men en vakker dag satt jeg igjen i hagen min med kaffe og røyk og bare litt smerter igjen. Noen uker tungt medisinert i sykeseng tapper kroppen fullstendig for krefter, så første trinn var å trene meg opp. For å ha et sammenligningsgrunnlag tok det meg en halvtime til sammen å komme meg til postkassen første dagen. . Jeg stavret i nærområdet, og la tilfeldigvis veien langs starefossbekken. Der sto jeg og klamret meg til rekkverket for at pulsen skulle komme seg under 200 igjen, og så plutselig noe som pilte mellom steinene. Hva var det? Bekken er 30-40 cm bred og har altfor mange stup og fosser til at noe fisk skal kunne leve der, men fisk var det. I ettertid har jeg funnet ut at det må være egg som kommer ned fra fløyen og blir klekket i kulpen. Men der og da var det ikke annet å gjøre enn å stavre hjem, finne fiskestang og ørretAttraqua og krype tilbake. Vips er ikke ordet, for det var ikke lett å få dem på, men så hadde jeg en ferksvannsfisk å registrere. Og ja, jeg innrømmer lett at ørret har sin sjarm. Faktisk så mye at jeg fant ut at rekonvalesensperioden var en svært egnet tid til å ta den hytteturen som jeg og en annen kompis har snakket om lenge. Han (dvs familien hans) har en hytte i Lono, som er i Røldalsområdet, med båt. Og det krever ikke mye krefter å sitte i en båt med lett stang og fiske småørret, så lenge jeg fikk de andre til å ta seg av roingen. Her sitter vi og planlegger og bildet er kanskje ikke tatt der vi var på det mest entusiastiske. Veien til Røldal er sterkt turistinfisert, og av og til skjønner man hvorfor og etter en trivelig tur i godt selskap var vi fremme og jeg kunne gå ned til vannet og hilse på Lonoørreten I og med at jeg ikke hadde mulighet til å bruke krefter, var det bare å begynne roopplæring med en gang. Minstepodinnen var både ivrig og dyktig (hytta skues i bakgrunnen) men det var ikke helt meningen at hun skulle ro sånn at bare Knurrladyen fikk fisk Det ble noen helt magiske dager. Vi fikk studert legger Flydd Gått på vannet smakt kinesisk sake (Jeg synes podinnens kjæreste var veldig flink med å finne bursdagsgave til gamlefar) Lest Rekonvalesert Fisk Spist fisk Og i det hele tatt hatt det fortreffelig Jeg anslo det til at jeg fikk 24 stykk, og jeg var ikke den som fikk flest. Men jeg fikk den største. Men etter all denne fortreffeligheten kjente jeg savnet etter lukten av sjø, så på tilbaketuren fant vi en spot i Hardangerfjorden hvor det svømmer glass- eller krystallkutling. Men bite gjorde de ikke. Og ferskvannsopplevelsenene stopper ikke der. Sett fra Bergen er Oslo en provinsiell liten industriby, mest kjent for å inneholde et regjeringsbygg fylt av folk som hverken forstår seg på eller bryr seg om fisk, men det er jo faktisk mye mer der. Deriblandt er det stedet broderen har valgt å slå seg til. De fleste vet at han ikke er helt ueffen når det gjelder å lure opp fisk fra vann som i teorien kunne drikkes, men et mindre kjent faktum er at han er en kløpper i Settlers, så det var på tide å komme seg over og sette han på plass. At minstepodinnen også hadde veldig lyst på en tur for å se på VR-tinga til søskenbarnet sitt (og kanskje også for å treffe dem?) og ikke minst at pga koronatinga så passet det faktisk å gjøre det, avgjorde saken. Jeg og mp heiv oss på nattoget og suste gjennom nattemørket over fjellet. Planen var enkel. Mp skulle få tid sammen med søskenbarna sine, det skulle spilles Settlers, og den tiden som ble til overs skulle brukes til å putte inn tullefisk på artslista mi. Et par timer etter ankomst var første fisk på plass Bekkerøye er jo i og for seg både kul og fin, så det er kanskje litt urettferdig å kalle den tullefisk. Men så ble det alvor. Og etter harde kamper og blodige forhandlinger kunne jeg innkassere den første og viktige seieren i Settlers. Deretter gikk det nedoverbakke Utpå kvelden ble det litt tid til rådighet, og dvergmallene i Drengsrudtjern har vært en sår torn i lilletåa mi lenge, så dit gikk turen. Men neida. Like etter ankomst observerte vi en karpe på et sted mellom 3 og 5 kilo, og selv om sjansen for å få den opp med ul-utstyr var ekstremt lav var det litt for festlig å prøve å mane den til dyst. Det funket ikke, og tiden gikk fra oss. Men bare vent dvergmaller, bare vent! Kveldens bistre slag gikk stort sett i broderens bedre halvdels favør, men vinen var nå god da. Neste fiskeluke skulle brukes til dynofisk. Forrige gang jeg var her fikk jeg Hork, hork og bare hork, og lenge så det ut som om det skulle bli sånn denne forblåste og regnfulle dagen og. Dette er vel nært definisjonen på tullefisk. Kanskje overgått av denne Det var surt og vått, og selvom jeg fikk hork, mort og sørv som jeg kunne putte på lista, var jeg ikke veldig fornøyd med uttellingen. Men så i det barna hadde gått i forveien til bilen runnet det litt bedre. Og opp kom en som jeg først trodde var brasme, så flire, så brasme, så flire og så etter konsultering kunne notere meg en brasme på lista. Da var jeg fornøyd. Så fortsatte det stormfulle forsøke på å settle hvem som var settlersmester, men pendelen svingte lik et pendelkast, rundt og rundt og så langt pokkerivold. Det siste forsøket på fisk var en snartur etter gjedde, og vi dro i vei på en av de desidert mest bankersplassene som finnes, men neida. Mort og sørv var ivrige som f. men gjeddene så vi ingenting til. Derimot kunne jeg notere en art til på artsfiske.com om jeg ikke husker helt feil er dette litt over et kilo under persen, men art er art. Jeg inkasserte den siste seieren i Settlers, og med det var resultatet så jevnt at det må bli omkamp senere når jeg kommer reisende til Oslo kun for å fiske dvergmalle. Men da! var jeg lei av ferskvann. Nå kan det ligge og flyte rundt for seg selv til neste år. Sju arter som jeg aldri ville finne på å prioritere å fiske etter i Bergen var absolutt en grei start. Neste gang jeg farter rundt i demarkasjonslinjen mellom Bergen og Sverige blir det mere målrettet, men om det blir fiskingen eller settlersspillingen som blir målrettet gjenstår å se.
    7 points
  18. Det hendte i de dager at jeg fikk lyst på en overnattingstur til Ormhilleren. Tilfeldigvis skulle Ølgylt og Ølgyltkutlingene det også, så da slo vi oss sammen. Stedet fristet dessverre en god del andre folk også, men vi gadd ikke hive dem på sjøen. Stemningsrapport: Målet var kveite og laget var Brann. Neida, driter i Brann. For å gjøre en lang, men riktig så trivelig historie kort: ingen kveite eller andre flattbrød, bare 2 små torsk (ut fra Vestlandske mål, ikke Østlandske), en liten lange og 53 makrell. Resultatet av 12 kast med 3 kroker. MEN– Så kom natten, og i tretiden begynte jeg å bli trøtt og sliten i ryggen, så jeg lusket inn i gapahuken og begynte å kle av meg og skifte til et mer behagelig antrekk (nei, ikke den typen, din tulling). Sekunder før jeg endelig kunne legge meg ned, gauler Ølgylt at jeg har napp. Shit, hadde glemt å ta opp stangen. Jaja, gadd ikke kle på meg for å dra opp en hvitting eller annet tull, så det fristet å be ham ta den (Nå i etterkant får jeg grøssebyger over at jeg overhodet tenkte tanken. Ikke hente opp fisken min selv? Tsk tsk). Men så gauler han at det er et skikkelig run. Da fikk jeg fart på meg! Ut fra min erfaring, lønner det seg oftere å vente enn å dra opp med en gang, så var ikke kjempestresset over at det gikk et minutt eller så før jeg var på plass. Oj, dette var tungt. Og det var futt og fres, så definitivt ikke tangklasen fra helvete eller en monsterkrabbe. Yay! Jeg drar og sveiver, drar og sveiver, evig takknemlig for at det er surfstangen med 14000-snellen jeg har mellom beina, ikke karpestangen med lettere snelle. Jeg begynner å lure på om det kan være en skikkelig kveite, større enn minstemål – så jeg kan spise den, men mindre enn en sværing jeg bør slippe ut igjen av hensyn til den vestlandske bestanden. En infernalsk stemme hvisker at det kan være en kjedelig brosme eller lange, men jeg sender den til the Pits of Hell sammen med marshmallowsen. Jeg drar og sveiver, drar og sveiver, mens Ølgylt henter kleppen. Håven min er neppe sterk nok til å tåle dette beistet her. Endelig kommer noe til syne. Ja! Det ser da ut som noe flatt? Vent, nei, det er langt og rundt. F***, f***, f******* møkk, en lange. Hvorfor? Hvorfor?!? Men den ser da litt snodig ut til å være lange? Ølgylt har klatret ned, klar til å løfte den opp. –Hva er det? gauler jeg. – Havål. Sukk. Havål. Denne testosteronfisken, manndomsprøven, machodrømmen. Ikke min drøm. Første gang jeg var på Ormhilleren, 15. oktober i det Herrens år 2018, observerte jeg en gjeng unggutter som stod og dro havål. Siden den gang har jeg jo begynt å fiske selv, men det der var definitivt ikke min greie. Og jeg har hørt at de er gufne, at slimet nesten velter ut av dem. Yuck. Jaja, nå var den der, og på land skulle den. Ølgylt gjorde sitt, og så gjorde han sitt en fire–fem ganger til, ettersom beistet prøvde å stikke av. Vi fikk dratt den lengre innover, og så var det tid for fotosession. Mnja. Ikke alle var like samarbeidsvillig. Muligens ikke dens beste vinkel. Nå begynte jeg å synes at den faktisk var veldig kul. Stor, men ikke kjedelig lange-stor. Nydelig, svart farge, elegant kropp, elegante bevegelser. Futt og fres, rikelig med temperament, det var så vidt jeg klarte å holde den. Ikke var den spesielt slimete heller. Jeg ble mer og mer fornøyd med fangsten min. Og ny art er alltid gøy. Blodige hender som Lady Macbeth, men i litt bedre humør. Havålfisking er åpenbart bedre enn kongedrap. Observer også det røde merket under nesen. Hvis du ikke har et sånt, har du ikke tilbrakt nok tid med nesen utenfor en bryggekant i sommer. Skal ikke påstå at den var enkel å veie, men til slutt lyste tallet 8,71 på vekten. Ny pers. Men hvordan i all verden klarer folk å å veien en 20-30 kilos havål? Skjønnheten og udyret. Hvem som er hvem, ble vi aldri helt enige om. Til slutt må jeg takke fotobutleren for bilder, kleppbutleren for oppdragelse og lysbutleren for god innsats for en lady som i forvirringen hadde glemt å ta med hodelykten. Antall turer: 68 pr. 1. august 2020 Fornøydliste for 2020: 1. Knurr på 715 g som stod til gull 2. Årets første havmus (måtte det komme flere!) 3. Få oppleve å være jordmor for 4 nydelige pigghåbabyer. It's a long story, yet to be told 4. Spisskate fra land nær Bergen - hvor kult er ikke det?!? 5. Piggskate – har blitt svak for skater og vurderer å utvide tittelrepertoaret til Sypikedronning, Knurrlady og Skateprinsesse 6. Havål på 8710 g. En fisk jeg aldri ønsket å ta, men da den først kom, var det jo ganske kult. Og min hittil største fisk. Ved nyttår satte jeg meg en del mål. Hva har jeg oppnådd? 8 mål for 2020 – i tilfeldig rekkefølge: 1. Fløyfisk, aller helst en finfin hann med vakre farger. Nope. 2. Ulke. Vanlig, dverg, glatt, pigg og whatnot. Itteno’ knussel, je tar alt, bare den er kul. Nope (Ikke mangel på forsøk. Vi er visst ikke på talefot) 3. Kveite på over 6 kg. Hva kan jeg si? Nam. Nope 4. Rødknurr. Selvfølgelig. Nope 5. Ha minst 35 ulike arter registrert på artsfiske.com. Nope. Men denne fikser jeg garantert. 6. 1000 fisk. Bare fordi det høres kult ut. Unntatt når 700 av dem er sypiker (en reell fare). Nope. Og ikke lenger et mål. Gidder ikke dra så mange kjedelige fisk. Kvalitet fremfor kvantitet! 7. 3 gullmedaljer på artsfiske.com (1 i boks denne uken. Yay!) Nope. 1 gull, 1 sølv og 3 bronse 8. Lære meg trylleformelen som får garn til å snøre seg rundt halsen til garnjævler som føkker opp livet til både bifangsten og fritidsfiskere. Nope Men hva skal man nå med mål anyway? Snart dukker det opp en rapport fra årets ferie i Vestfold, men den får jeg legge i Østlandsforumet. De har jo bare 58 977 innlegg, stakkars små.
    7 points
  19. I dag ble det en tur ut i periferien (nei, jeg mener ikke Oslo), ettersom både yr og storm var skjønt enige om at akkurat dette stedet skulle være en noenlunde vindstille oase på en dag som ellers truet med å blåse bort i ingenting. Jeg så frem til en 8–10 timer i ro og fred med mine egne geniale tanker, og ble litt skuffet da jeg oppdaget at plassen allerede var okkupert av en herremann som nok var på jakt etter pirogfyll. Heldigvis ble han så skremt av synet av den mektige Ladyen og hennes råbarske utstyr at han pakket sammen pinglestangen sin og stakk før jeg fikk sagt good afternoon (som ville vært svært upassende siden vi var på feil side av noon). Noe annet var også helt feil. Tabbe nr. 1: Å stole på yr og storm. Vindstille my ass. Da jeg strevde meg gjennom desember med lange fisketurer og null fisk, følte jeg virkelig at jeg bedrev motvindsfiske. Lite visste jeg at ekte motvindsfiske fører en tilbake til aller første fisketur, da bare det å treffe vannet var en seier. I dag var det tider da det virket mer sannsynlig å få et 150 grams boomerangsøkke i trynet enn at det landet i vannet. Men det er jo tross alt en verdslig sak, som Karlsson ville sagt. Og i det minste fikk jeg bedre forståelse for begrepet horisontalfiske. Jeg hadde dog ikke sett for meg at det skulle ha en så … øhm … ornitologisk betydning. Ups. Sorry. Tabbe nr. 2: Å treffe noe man absolutt ikke sikter på. Men jeg tror det gikk fint med pippen. Skylder på et gjennomblåst hue. Tabbe nr. 3 er jeg veldig usikker på om var en tabbe eller simpelthen fornuftig oppførsel. Case: Jeg står med karpestangen i hånden og sneller inn en liten, småsprelsk fyr, sannsynligvis en lyr (gjesp). Plutselig hører jeg noen rare lydeffekter og ser campingstolen fyke på sjøen. Samtidig raser snøret ut på surfstangen, dagens første virkelig interessante napp. Hva gjør jeg? Legger fra meg karpestangen og lyren, lar campingstolen seile sin egen sjø, og redder den potensielt spennende fisken? Ville ikke en ekte fisker gjøre det? Eller bør jeg drite i begge stengene og redde stolen av miljøhensyn? Eller gå for lyren? Pfff, selvfølgelig gir jeg blaffen i lyren, men karpestangen har jeg varme følelser for, selv om jeg er nyforelsket i surfstangen. I frykt for at førstnevnte også skal fly på sjøen, tviholder jeg på den med den ene hånden, griper kleppen med den andre og legger meg på magen. Jeg klarer akkurat å fiske opp stolen før den flyter vekk og får så sikret karpestangen før jeg stormer bort (det var altså motvind, så se for deg Ladyen i slow motion her) til surfstangen. Kleppen har knapt vært i nærheten av en fisk, men sannelig har den fått svingt seg de siste månedene. Et uvurderlig multiredskap! Sukk, stønn og æsj. Fisken er borte og snøret sitter fast. Men jeg har fremdeles to stenger og en campingstol. Og snøret fikk jeg lirket løs med litt ladylike tålmodighet (med interessante lydeffekter). Hva ville du gjort i denne situasjonen? Vi snakker om få sekunder før stolen ville vært utenfor rekkevidde. Kanskje vi kan si at tabbe nr. 3 var å sette frem en campingstol i håp om å kverke maurene i rumpa (her snakker vi symbolske maur, altså). Tabbe nr. 4: Hovmod står for fall. I et anfall av stormannsgalskap og testosteronvanvidd (fremkalt av O mektige surfstang) hadde jeg fått det for meg at jeg skulle ha tak i STOR fisk på STORE kroker. Tull og tøys. Altfor mange timer, et par sypiker og nesten hele makrellpakken senere gir jeg opp prosjektet og går for klassikerne 1/0, 2/0 og 6. Opp kommer den skjønneste lille babylangen! Jeg er visst en langemagnet for tiden. Burde jeg ha kalt meg Lady Linglang i stedet? Tabbe nr. 5: Jeg vet at jeg er altfor ukoordinert til å håndtere både en kamplysten fisk på stang og håven samtidig, men jeg har ikke giddet å øve meg. Så når torsken endelig biter, står jeg som en idiot og veiver med stang og snøre og håv og hår og vind og whatnot. Jeg ender opp med å kaste fra meg håven, balansere stangen på den ene foten og meg selv på den andre, mens jeg griper etter fortommen som blåser akkurat utenfor rekkevidde. I en helt usannsynlig (dog særs ladylike) stilling får jeg tak i fortommen og drar fisken på land. Hendene ble ikke akkurat mindre blodige, men yay! Torsk! Ikke store rakkaren, 2555 g, men tipper den gjør seg med litt eggsmør og bacon. Glad det ikke er den som skal spise meg. Akkurat denne skal foreldrene mine få kose seg med, og det betyr at jeg nok må dra og hente en annen så snart yr og storm spår en vindstille dag. Edit: Tabbe nr. 6: Å glemme tabbe nr. 6, som nå blir tabbe nr. 7. Tabbe nr. 7: Å teste ut glidende med gripesøkke som ikke har helt tett ring til snøret. Regnet med at det var en dårlig idé, men er det en grunn til å la være å prøve? Ho hei, som den fløy! Dagens kast! Hvil i fred, min vakre nittigrammer med grønne Hama-perler på.
    7 points
  20. 15. desember – Luke 1 Fisking er selvfølgelig ingen unnskyldning for å forsømme julen. Det skal bakes, pyntes og gaver skal kjøpes inn (ikke minst skal fiskeutstyrgaveønsker diskret formidles). Juleverksted er en årlig tradisjon hos oss, men når datter 1 jobber overtid og datter 2 er travelt opptatt med å skate, lære seg kebabnorsk og generelt være kul – sorry, chill, blir det opp til mor å sørge for julepynten. Juleverkstedet gikk av stabelen med velklingende Wagner, gløgg med en klunk Ardbeg (ingen vinnende kombinasjon) og ovnen på full guffe mens vinden ulte lystig utenfor. Resultatet ble bærre lækkert, men det var kanskje ikke så lurt å henge opp pynten når jeg hadde planer om å – eh – låne den litt før jul. Note to self: husk å lage knuter mellom perlene neste gang. Hvilken knute anbefales, tro?
    7 points
  21. Vi prøver oss på en ny vri her, videorapport. Drøye 11 minutter med fisk, fiske, båtporno, feelgood og utstyrspreik.
    7 points
  22. vet ikke om jeg skal le eller grine. Helt utrolig at man ikke har kommet lengre i 2018, og at denne debatten kommer opp igjen på nytt. Særlig er setningen "Målet for fritidsfiske skal være å skaffe mat." direkte absurd. Som om norske myndigheter kan definere eller styre hva slags motiver folk har for å fiske. Folk har sine høyst private grunner for å fiske, men ALLE undersøkelser opp gjennom historien som har forsøkt å kartlegge folks motiver for sportsfiske, her i Norge som i alle andre land, viser at spenning, opplevelse og rekreasjon er hovedmotivet for de aller fleste. Og forsøk på å kvantifisere forskjellen i viktighet har vist at rekreasjon tilegnes ca 20 ganger større vekt enn matauk, selv i det bakstreverske nisselandet landet Norge. Det kan jo ikke noen bare omdefinere i en lov. For øvrig er dokumentasjonen på at fisken plages av vår aktivitet mildt sagt syltynn. Og selv om det forskes mye på om fisk kan kjenne smerte, har man ikke kommet frem til noen konsensus etter flere tiårs forskning. Men det er lite som tyder på at fisken er særlig plaget av å være på en krok, og ta en kort tur på land. Når det er sagt er det naturligvis viktig å behandle fisk ordentlig slik at den faktisk overlever. Men det er ikke fordi det er noen dokumentasjon på at fiske OPPLEVER noen lidelse eller plage, men fordi vi aldri skal utsette dyr for unødig skade, ei heller er det noen vits å praktisere C&R hvis det ikke er viktig for å ta vare på bestandene, eller bidrar til dette. Og apropos bestander; det nevnes minstemål som et akseptert C&R-unntak. Det viser om ikke annet at mattilsynet og de som har utarbeidet dette makkverket ikke skjønner en dritt om økologi og bevaring av fiskebestander, men lever i fortiden der man trodde minstemål var så viktig. Men som vi nå vet er størstemål MYE viktigere hvis bevaring av bestander er målet. Det er jo de store prakteksemplarene vi må verne om; de med de beste genene, som både bærer bestanden, og i tilfellet rovfisk bidrar til å regulere hele økosystemet. Det er også absurd å lage et unntak for laks og sjøørrret, og til dels kveite. Dessuten tror jeg de fleste som fisker kveite faktisk alltid har litt matauk i bakhodet. Men det er ingen grunn til å kakke store kveiter fulle av miljøgifter som er uegnet som mat. Men disse individene er likevel svært viktige for å opprettholde en tynn bestand på grensen til å være sårbar. Og det har vært forsket mye på kveitas toleranse for C&R. Og det har vist seg at kveite er en robust fisk som tåler C&R godt bare man gjør det riktig. Her er rett og slett lovverket i strid med all vitenskapelig dokumentasjon.
    7 points
  23. Fryseren min var tom for fisk. Ingen agnfisk, ingen gyotakufisk, ingen suppefisk, og ingen trofeer. Dette kan jeg ikke huske å ha opplevd noensinne før, men det var en fin anledning for å skulle fylle opp med agn. Vel, det var planen, og alle vet jo hvordan det går når man legger en plan. Tilfeldigvis hadde jeg også fått låne bil, så valgmulighetene var uendelige, og som det vanedyret jeg er, ga jeg blaffen i det og satte kursen mot Ormhilleren. Det var relativt få der denne lørdagskvelden, og jeg fikk rigge opp strandteltbasen min akkurat der jeg ville gjort det om det ikke hadde vært noen der. Polakkene dro makrell, så jeg regnet med å fylle opp agn temmelig kjapt, men fikk høre at de hadde fisket en hel dag uten å få mer enn en, så stimene er visst ikke helt på plass. Det var forsåvidt en trivelig gjeng som tilbrakte helgen i telt der, og jeg ble pratende med dem, og når jeg fortalte om kveitene som holder til her, ble de veldig ivrige. For å illustrere samtalen deres; polski polski polski halibut polski halibut polski polski etc. Så da måtte jeg jo vise hvordan man fisker etter dem, og når jeg først hadde rigget det til var det jo bare å lempe ut med polskfisket makrell på kroken. Det pleier ikke å være så mye aktivitet på agnet på kveld og natt der så det var både overraskende og morsomt når det runnet skikkelig etter ti minutter. Og joda, eller som Lars sier, jadda, det var halibut det. Det ble en heller tvilsom landing med to stykk som står i vannkanten og prøvde å ta den med hendene og en tredje som på død og liv skulle gripe snøret, men owner mutu light 2/0 sitter godt den, så tilslutt kom fisken på land. 4.45kg fiskelykke. Og da var egentlig turen reddet. Jeg kunne egentlig bare legge meg i teltet og vente på agnfiskingen på morgenkvisten. Men det gjorde jeg selvfølgelig ikke. kveldsdisen (?) lukket inn Ormhilleren i dunkelt mørke. Og hvittingene ble ivrige. Innimellom dem svømte det småtorsk og hyse, og alt sammen måtte oppom land å hilse på. Og så klarnet det opp og månen tittet frem. Ser man godt etter er Venus plassert rett under månen. Og været ble enda finere og jeg satt meg ned og syntes ikke synd på meg selv i det hele tatt. På morgenkvisten så jeg etter om det var makrell ute og gikk, men det var bare smålyr som tok, så jeg satte på ferskt agn og krøp innunder teltduken igjen Også runnet det. Litt krefter var det ute og gikk, men det var ingen kveite. En sekskilos lange gir litt moro fra land, men har man først hatt kveite på gir man egentlig blaffen i de andre artene. Godt illustrert med at jeg ikke gadd å ta bilde av ene eneste av nattfiskene. Og så kom morgendisen. Og jeg syntes det var helt fortreffelig å ligge der og høre på måkehvitring og bølgeskvulp. Samt se på fuglene som saumfarer svaberget for fiskerester. Jeg håper hvittingene gikk i havørnmagen, men mest sannsynlig var det gråmåsen som tok dem. Så begynte det å dukke opp folk igjen. Jeg skjønner ikke helt folk som står opp tidlig nok til å fiske klokka fem om morgenen, bare for å ta fire-fem kast med slukstanga og så gå igjen, men en eller annen begrunnelse finnes det sikkert. På denne tiden hadde jeg vært våken en stund, så jeg syntes det var å foretrekke og legge meg i solskinnet på svaberget, og satse på at det var agn igjen på krokene. Men etter noen sånne timer syntes jeg at jeg fikk ta meg litt sammen, så jeg fisket opp en makrell og agnet om. Det var blitt temmelig folksomt og jeg ventet egentlig bare på at noen skulle fiske opp snøret mitt, så når det hylte av snella trodde jeg det var polakksluk som var synderen, og tuslet temmelig makelig ned til stanga mens jeg kikket for å se hvem som var synderen, men det var ingen som hadde sluk i nærheten akkurat da. Et øyeblikk ble jeg stående forbløffet og se på snella som fremdeles raste rundt mens det gikk opp for meg hva som faktisk skjedde. Vel på med bremsa, og enda fortsatte fisken med å stikke mot havs. Men så begynte kampen. Litt inn, litt ut, og jeg sto nok med glis fra øreflipp til hale, for dette var gøy. Hylene fra bremsa samlet tilskuere, og der og da var jeg veldig glad for at jeg hadde gått over hver knute og slikt, så det eneste som kunne gå galt var krokfestet, og det gjorde det ikke. Den samme polakken som hadde tatt opp den første kveita var nede i vannkanten og nå hadde han lært. 7,3kg og ny pers. Jeg tok sikkert en halvtime med å være fornøyd med meg selv, og skryte litt på face før jeg fikk agnet ut igjen, og da runnet det nesten med en gang. Nok en kveite, men denne var liten (det er jo forsåvidt alle disse ormhillerenkveitene sammenlignet med båtkveiting), 1-2 kilo, så den løsnet jeg fra kroken i vannkanten. Og da var jeg egentlig mettet. Riktignok hadde jeg ikke en eneste makrell til fryseren, men det får heller komme en annen gang. Kjøreturen hjem var en opplevelse i seg selv, da hadde jeg vært våken i rimelig mange timer og blitt grundig stekt, så jeg satt og sang for å holde meg passe konsentrert. Riktignok er det bare julesanger jeg kan teksten til, men dette hadde vært nært nok julaften til at det passet.
    7 points
  24. Norge har en lang og "stolt" tradisjon når det kommer til produksjon av fiskesluker. Går vi noen år tilbake så var det en rekke forskjellige produsenter av sluker rundt om i landet, og de fleste innebar en eller flere manuelle prosesser. Nå er dessverre situasjonen en helt annen, og meg bekjent er det bare to produsenter som fortsatt produserer sluker igjen i Norge. Alle de andre har flyttet produksjonen til Asia. Inspirert av det det gamle slukmakerne så har jeg "eksperimentert" litt i furteboden, og laget noen sluker selv. Dette er bare for moro skyld, og for gleden av å fiske med hjemmelaget utstyr. Laksesluk i kobber Laksesluk av messing. Tynt gods, optimal for dorging Jeg har laget de ved hjelp av helt enkle verktøy, og skrevet en liten guide til hvordan man kan lage egne fiskesluker her: https://laksesluker.no/lag-din-egen-laksesluk/ Håper dette kan inspirere andre til å prøve selv. Er det noen andre "slukmakere" her inne?
    6 points
  25. Aaarrgh, smerten er ekte - det gjør vondt langt inn i sjela!! Det er ikke så mye jeg har fisket i Årungen de siste årene selv om jeg dro en gjedde på 7.5 kg fra pynten utenfor Kinn/Kinnåsen (på "måfå") i fjor. Jeg ble litt inspirert av posten som henviste til hvor "problematisk" fiske har vært tidligere i år til å nedlegge litt tid på gjeddefiske i vannet jeg fisket som ungdom. Etter at alle de store gjeddene ble fisket ut av NMBU i 2004-2006 har det ikke vært en hemmelighet at gjeddefisket ikke har vært inspirerende i flere år. Likevel burde det nå være vokst opp noen store rugger som svømmer rundt gitt at det har vært overvekt av byttefisk og estimert bestand av gjedder i lengde 45-64.9 cm var +1.500 stk. i 2005. Så, det nedstøvede gjeddeutstyret ble hentet frem fra skapet (, litt utstyr byttet ut) og så har det vært banking av sivkanter og utenfor lekplasser, kanter, grunnplatå samt innløp og utløpet i noen uker. Det har vært piss lunkent i vannet og ganske så treigt, og de "innlysende ungdomsplassene" har overhodet ikke innfridd (Skuggebukta har ikke innfridd og i "Gjeddebukta" syd for Berg/rett utenfor Kinn er det livløst - fullstendig livløst!). Jeg har fått noen små gjedder med flere dagers mellomrom, men det første virkelige lyspunktet kom for 2 uker siden da jeg dro en gjedde nord for rostadion/syd for Lurenga. Den var ikke allverden i lengde, men - man - for en tanks av en fisk!! Så ut som den hadde gått på steroider ift. hvor kraftig den var over ryggen og buken hang stappfull. 2. lyspunktet kom forrige tirsdag da det var lett overskyet, nordavind og regndråper i lufta. En bekjent plasserte seg i nordenden (hvor jeg tenkte det ble for grunt ift. vanntemperatur) og jeg dro på meg vadebukse og bukserte ut i en sivåpning ved søndre lekvik, nærmere bestemt fra innløpet til Syverudbekken og bort mot agilitybanen, på østsiden. Mens jeg stod i det "perfekte området" og banket i 6 timer med kun ett napp, stod Daniel i nordenden og dro - wait for it - 3 gjedder på henholdsvis 7, 8 og 10 kg!! Noe lignende har jeg ikke opplevd siden jeg var ungdom og dro 8 fine gjedder på 45 min. utenfor Sollia (dog litt mindre størrelse). 3. lyspunktet, eller katastrofen - it´s all in the eye of the beholder, kom i kveld da jeg forsøkte meg i sydenden. Allerede etter 3. kastet satte jeg meg dønn fast i "bånn". Deretter kom det 2 treige hoderykk før det raste ut sene hvorpå jeg la press på fisken uten ønsket effekt. Så stoppet det plutselig opp og stod stille i dypet. Deretter kom det nok et utras samt 2 kraftige hoderykk og det-var-det!! Og 2-3 sekunder senere kom det en gigantisk malstrøm til overflaten som "takk-for-sist"...
    6 points
  26. Jeg tok med meg Jørgen Andersen en tur til indre Oslofjord for å se om det var noe liv i sjøørreten. Det var bra bett og selv om de helt store fiskene uteble så ble det en fin tur, her oppsummert i en drøy 5 minutters filmsnutt. Hilsen Atle
    6 points
  27. For en stund siden lakket det mot slutten av 2020,og jeg var ikke på fisketur. Grunnen til det må man betraktelig lengre tilbake i tid for. Så altså, for en god stund siden forlot jeg universitetslivet med en bøling vekttall og ymse kunnskaper i skreppen, og med podinne på armen skulle jeg legge først bergen og deretter verden for mine hårete føtter, og erobre stor status og masse peng og sånt, men det fordømrade arbeidslivet gir beng i forskjellen mellom Dadaisme og Russisk futurisme, og jeg syntes det var helt ok å kjøre truck (Denbrydde seg heller ikke om Dadaisme, men den protesterte ihvertfall ikke). Vel årene gikk og jeg hadde det ikke så ille, så det var ikke så farlig. Men når jeg da bikket tjuendedels tusenår var det på tide å gjøre opp litt status. Og statusen er at alle fremdeles gir beng i forskjellen mellom dadaisme og russisk futurisme. Men nå tenkte jeg at det var på tide å gjøre noe med det. Ikke finnes det noe politisk parti for det (heldigvis) og ikke gidder jeg krangle med professorer og arbeidsgivere når løsningen er såre enkel; Jeg går rett til kilden, neste generasjon. Så jeg kontaktet de som måtte kontaktes og vips var jeg rundt om i barnehager og skoler, og der fikk jeg gehør. Så dere som tror dere slipper unna med å gi beng i , ja du vet, bare vent til de som nå er mellom to og ti år bestemmer, da blir det andre saker da. Det er nesten så jeg unner meg et Mowahaet eller annet sånt lyd. Og da blir det dårlig med tid til fisking, men en siste tur for året måtte jeg jo ha uansett om fiskersiden plutselig forsvant. Valg av plass for romjulsfisket inneholdt verken futurisme eller nytenkning Men fint er det, og fisk var det. Selvom Lady Knurr dro fine hyser og medbrakte person som faktisk vet forskjellen på nevte fikk primært hvittinger, gikk jeg hovedsaklig inn for disse som jo er en sommeraktivitet å fiske, og dermed syntes jeg var passe å plukke opp sju stykk av. Joda jeg fikk hyse, hvitting og sei og lyr og diverse andre lepper og, men det var nå disse jeg koste meg mest med. Og dermed var det fiskeåret omme, ettersom jeg ikke dro på nyttårsfiske men heller labbet oppi dalom, fjellsiden etc Så da gjenstår litt statistikk. Her er resultatlisten for året Turer 88 1 Lusuer : 5 2 Brunsnegl : 31 3 Lyr : 37 4 Hågjel : 21 5 Sandflyndre 11 6 Hvitting : 77 7 Havmus : 3 8 Sypike 135 9 Bergnebb 58 10 Gressgylt 9 11 Hyse 9 12 Lange 24 13 Sei 18 14 Piggskate 6 15 Knurr 32 16 Blåstål/rødnebb 51 17 Torsk 47 18 Svarthå 3 19 Skrubbe 1 20 Dvergulke 1 21 Svartkutling 47 22 Bergkutling 9 23 Pigghå 10 24 Småflekket rødhai 2 25 Ulke 2 26 Sandkutling 13 27 Brungylt 2 28 Horngjel 1 29 Ørret 24 30 Makrell 162 31 Vassssild 1 32 Bekkerøye 3 33 Sørv 3 34 Mort 10 35 Brasme 1 36 Hork 9 37 Abbor 1 38 Vanlig Fløyfisk 1 39 Lomre 13 40 Grønngylt 5 41 Kveite 2 42 (gull)Vederbuk 4 43 Berggylt 18 44 Ål 1 45 Lysing 7 46 Taggmakrell 2 47 Sild 1 48 Glassvar 1 Totalt 933/2020 *dette er forsiktig anslag. Har glemt å telle nøyaktig på kutlinger, makrell og sypiker Oppnådd mål ny art før 20 arter, check 202deplass på artsfiske.com, check Fornøydliste 1 Første hai 2 Første Havmus 3 Piggskate 4 Torsk (4,5 fin ny plass) 5 Svartkutling (35.57) 6 Småflekket rødhai 7 Småflekket rødhai 8 Vasssssild 9 Kveite 10 Norgesrekord i Vanlig fløyfisk 11 Bekkerøye 12 Brasme 13 Gullvederbuk, 14 lusuer 15 Lysing 16 lange 17 Gressgylt 933 fisk fordelt på 88 turer og 48 arter, det synes jeg er helt ok, og måloppåelsen synes jeg er helt kurant, så jeg blir nok å fiske i 2021 og, selvom mesteparten av tiden går til å lære småpodene deres at det er viktig å vite forskjellen.
    6 points
  28. Vel plutselig var det 2020, og det er jo et kult årstall så noe må man jo finne på med det. Det vanlige å forbinde det med er selvfølgelig øyet (Yeah! My eyes are twenty twenty and I`m fifty fifty, eller noe sånt), men for å være ærlig, når jeg begynte å bruke denne løsningen: var det på tide å innrømme at de ikke er 20 20 lengre. (Boka er forresten skikkelig digg den). Så da må det bli noe annet. Det går jo an å lage seg nyttårsforsett, men etterat jeg klarte 100 prosent måloppnåelse på et tidligere (kjøpe en bukse og spise mer sjokolade) føler jeg at jeg er bin there, done that. Mens jeg ikke tenkte på dette dro jeg på årets første fisketur, og fikk årets første fisk og da årets første art og andre fisk og andre art og så dro jeg på årets andre tur Her var det ingen fisk å få. og plutselig var jeg på årets tredje tur og fikk årets tredje fisk og årets tredje art Og fulgte opp med fjerde fisk og fjerde art Dette minnet om når man er så trøtt om morran at man tar med seg dyne og pute på bussen. På dette tidspunktet begynte det å tegne seg et mønster, og det var litt fristende å se hvor langt det kunne funke Lurer det seg noe nedi her tro? Joda, det gjorde det. femte fisk, femte art. Men søstra dens ville også være med på morroa, så da røyk mønsteret. Morro var det lell, og betraktelig bedre enn å starte året med ti sypiker. Neste fisk igjen var det påaan igjen syvende fisk, sjette art Og da slo det meg. Her er et mål jeg kan sikte mot Kort oppsummert; få en ny art innen jeg har fått tjue arter, riktignok med forbehold om at jeg ikke aktivt går inn for det. Artsjegeri er en måte å fiske på man bruker opp, og jeg har da tenkt å ta makrellstørje fra land som åttiåring med rullatorpod. Og den observante leser har til nå lagt merke til to ting. Først og fremst; Hva pokkern gjør du ute i dagslys, Ølgylt? og at artene hittil bare er agntyver, selvom jeg selvfølgelig var fornøyd med årets første hai Så dermed blir den andre tjuern å få 20 fisk jeg er fornøyd med av en eller annen grunn i 2020. (nummer 1, check) Så får vi se hvordan dette går.
    6 points
  29. Helt blank og ny som jeg er på isfiske så har jeg lest meg opp på diverse agn, arter og teknikker. Jeg husker kanskje ikke alt jeg har lest, men det hindrer ikke en gutteduo fra å prøve lykken på Damtjern, Lier og Ulvenvann, lier/asker. Noen dager etter at frosten kom tok jeg turen bort til damtjern for å sjekke isen. Den var overraskende tykk (8 cm?) Og holdt meg godt. Full av mot skal det selvsagt isfiskes! En kamerat av meg og jeg dro bort på ulvenvann noen dager senere klare til å prøve lykken i fantastisk vær. Sol og vindstille! Boret noen prøvehull ved land som så veldig lovende ut før jeg satte utover. Min kamerat er skeptisk av natur og gikk bak. Kanskje like greit. En noe gulv-kald opplevelse, men ull på kroppen og ispigger rundt halsen så er dette ikke noe problem. Det er som jeg sier; det er ingen som har dødd av å gå gjennom isen. Mye værre om man ikke kommer seg opp. (Nb ingen isborr ble lagt igjen) Etter en kjapp dusj hjemme dro vi bort på Damtjern hvor vi viste at isen var tryggere. Damtjern er kanskje ikke førstevalget da det kommer til isfiske, men det finnes da både Mort, abbor og gjedde, så hvorfor ikke. Alt det nye i fiskeskrinet skulle prøves ut, så det ble boret en god del hull på forskjellige dybder. Her var det god hjelp med kartet fra Dybdekart.no lagt inn i google earth på mobilen. Da ser jeg ganske bra hvilken dybde jeg fisker på. Viktig å kose seg på tur Har desverre ingen bilder av agnet, men denne dagen ble det prøvd både mormyska på grunt vann, balansepilk på flere steder og dybder samt blink agnet med maggot. Ingen napp desverre. Noen dager med sprengkulde etter gir vi ulvenvannet en ny sjanse. Denne gangen uten å gå igjennom isen. I hu og hast tenkte jeg å prøve agn-meite etter gjedda i vannet. Det ble rigget til det jeg hadde tilgjengelig som var makrellfilet med treblekroker. Jeg bommet nok litt på hvordan denne ble fisket. Den ble sluppet helt til bunn og trukket opp ca 2 meter. Tipper den "hang" på ca 10 meter. Fanget ingenting på denne ila 3 timer. Det ble også prøvd blink, og balansepilk på flere steder uten hell. Men jeg har ingen planer om å gi meg. Morten og gjedda på Ulvenvannet skal lures de og! Kanskje også en Ørret?
    6 points
  30. Så var det min til til å åpne en luke, det blir som å hoppe etter wirkola mtp alle de gode skribentene som har bidratt, men all tekst er bedre en ingen. Her kommer mitt 2020 eventyr/år oppsumert. Dette er jo egentlig et lite og kjedelig eventyr mtp at jeg ikke har fått så mye fisk, men det er fortsatt noe som lidenskapelig opptar meg og jeg syntes det er nesten like morro om man blanker så vel som å få fin fangst. Jeg har jo alltid hatt en far som har tatt meg med på fisketurer som ung. Det har for det meste gått i mark og dupp i lokale tjern her i buskerud. Da jeg tenker tilbake så var det voldsomt med fisk vi fikk igrunn. Om det var flaks eller min fars erfaringer er ikke godt å vite. Vi dro mort, ørret og abbor og hadde panna full da vi kom hjem. Jeg er jo kun 23 år, og har i det siste begynt å skjønne at de gamle er eldst. Eller har mest erfaring altså. Det begynte sakte med en god del turer i marka med kamerater samt å støve av noen gamle stenger fra tiden jeg bodde i stavanger og var student for 5 år siden. 20-60 grams stenger med 4000 snelle var nok ikke ideélt på et lite ørret vann og utstyret ble fort oppgradert til en 9" mere passende stang kombinert med en 2500 snelle som jeg håpet skulle holde til litt blandet fiske. ps: sekk oppgardert siden den tid. Riktig nok ble det dratt noen småfisk den sommeren uten de helt store fangstene. Så kommer vi altså til år 2020. Året alle hadde det så forferdelig men jeg koset meg som aldri før. Det startet med spontankjøp av en nordkapp 705 med skikkelig maskineri bakpå. Håpefull som jeg var gikk det i mye lesing etter de gode fiskeplassene i indre oslofjord samt medfølgende fiske. Indre oslofjord tidlig på våren ga svært lite fisk, det ble dratt opp en liten hvitting samt en stygt kroket og svært infisert torsk. Så var det lange turer ut forbi oskarsborg som skulle til? Her ble det tatt noen baby-torsk som fikk slippe ut igjen selfølgelig. Samt noen få feite makrell. Ellers gikk det mange mange timer og mange dager uten fisk. Det meste ble prøvd. Helke, pilk, bunnmeite, og dorging langs land. Makrell er som godt kjent kun duganes til agn, så det var ingenting fra Oslos fjord som havnet i panna. Så var det duket for årets første hyttetur! Jeg hadde lest meg opp på fluefiske med mombarda dupp og dette måtte prøves. Bombarda fiske etter SØ i oslofjordan hadde gitt liten avkastning, men nå var det duket for andre boller. Et lite grunt vann stapp fult av sulten småørret ble lykken! Bombardaen kaster langt, og med kald pils samt litt rosé-vin til turmaten ble dette en meget hyggelig kveld. Undertegnede dro 6 små ørret hvorav noen havnet i panna med masse smør. Kort tid etter er jeg og en kamerat på jakt etter gode plasser å fridykke. Turen går til bergerbukta hvor jeg hadde lest at sjøørreten og makrellen kunne fiskes om hverandre. Det blir noen kast kombinert med dykking etter sluker og fiskeliv. Her ble det blanket flere ganger, men armert med en kollegas beste tips, nemmelig en spesial 12gr satt fangsten på første kastet en tur. Det er nærmest en brunørret, men den ble fanget i saltvann, så jeg er fornøyd! Akkurat der sandbukta vipper ned mot dyperevann står det mye sandflyndre. Det ble tatt flere pene eksemplarer av denne med bunnmeitehekle samt makrell. Absolutt morro! Så ble iveren etter å fange gjedde stor! Denne spennende fisken fattern hadde skremt meg med i alle år som liten gutt. Krokodille! Det ble guttetur til Steinsfjorden som selvsagt resulterte i blanking. Hel agnfisk og 40gr spinner inne på ei grunne i stiv kuling ble ingen suksess. Dette skapte dog en sterk lyst til å få tak i denne rakkaren! Fellesferien var kanskje over, men det var jo mye av sommeren igjen. Skulle man kikket på en båt mon tro? Man vet jo hvordan det er. Det som i utgangspunktet skulle være en robåt med plass til 2 ble en ny kimple Adventure 440 med ny Evinrude 25/30hk på hekken (mappet opp) Litt stor motor til båten, men viktig å ha det litt morro i ungdomen! Her begynte fiskemulighetene virkelig! En av de første vannene som ble prøvd var soneren. En liten abbor ble tatt på stor skyts, men morro å få testet båt og motor skikkelig! Etter den tid har det blitt mange dorgeturer i både salt og ferskvann. Kombinert med logging for dybdekart.no Litt kort oppsumert har den nye båten resultert i skremmende lite fisk. Storørret har vært et håp i tyrifjorden, men jeg får komme sterkere tilbake i 2021. Med unntak av 1 liten abbor tatt på wobbler i steinsfjorden har ingenting havnet i båten etter ca 30t på vannet. Sesongens store høydepunkt må være gjeddene jeg endelig fikk tatt på ulvenvannet. Armert med en kamerat sin snevre kunnskap ble en alt for tung robåt satt ut og det ble rodd rundt for å logge mens jeg hadde 2 dyptgående wobblere bak i treg fart. Og neimen slo ikke gjedda til 2 ganger på rad. Lykken var stor da disse små 1,5 kilos gjeddene var i båten. Virkelig morro med ny art. Nå er desverre båten tatt på land for i år, og jeg har begynt å lese meg opp på isfiske. Med min flaks blir det lite fisk, men det skal bli morro å prøve både pilking samt meite etter fisk. Undertegnede har allerede prøvd isen på damtjern i lier. 3cm tykk og akkurat nesten nok til å holde en voksen mann tørr. Det har oppsumert vært en bra år. Tross lite fisk skal man ikke klage, da opplevelsene og læringen har vært enorm. Jeg er jo litt utstyrsfreak, så det å prøve nytt utstyr er en del av morroa det og! Desuten kan jeg trøste meg med at det er plenty med stekefisk å dra opp ute på jobben 60 kilo sei over rekka på 1 time og flere langer på 15-25 kilo er ikke noe problem en ettermiddag. Ikke like spennende å være garantert fisk, men å skjære fileter som er bredere en en pall er jo morro det og! Takker for meg. Beklager et rotete innlegg samt dårlige bilder. Så får man virkelig håpe at storørreten sitter i løpet av 2021! God jul!
    6 points
  31. Ekkolodd handler om lyd, og lyd beveger seg innenfor gitte mønster og rammer. Her ser vi nærmere på fenomenet konevinkel. Ser vi på de aller fleste tradisjonelle ekkoloddgivere i prisklassene lav til medium, så kan de som regel brukes med minst to forskjellige frekvenser for det tradisjonelle ekkoloddet (2D). Dette gjelder også med dagens chirp-varianter, bare at vi der snakker om to frekvensbånd isteden for to enkeltfrekvenser. De fleste har kanskje fått med seg at høyere frekvens gir mer detaljer, mens lavere frekvens når dypere. Men for praktisk sportsfiske kan forskjellen i konevinkel frekvensene i mellom være et større poeng enn frekvensen alene. Et praktisk eksempel. Før vi går løs på teorien skal jeg vise et praktisk eksempel hentet fra DENNE turrapporten. Her bruker jeg en Airmar P66 som kan bruke to frekvenser og med det to konevinkler I venstre skjermhalvdel er det 200 kHz som har 11 graders konevinkel, mens høyre bildehalvdel er 50 kHz med hele 45 graders konevinkel. (Les ellers Airmars datablad på P66 HER). Her ser du tydelig hvordan smal kontra bred konevinkel slår ut når det kommer til tegningen av bunnlinjen. På 200 kHz med smal konevinkel står det som er et vrak tydelig frem fra bunnen, mens det i den vide konen på 50 kHz forsvinner i bunnlinjen. Vi ser kun et lite hint i form av tykkere bunnlinje der vraket er, på grunn av vrakets hardere ekko enn omkringliggende bunnforhold. (Det er noe støy i skjermbildet da jeg kjørte med et annet ekkolodd samtidig - crosstalk kalles det fenomenet.) Tradisjonelt 2D ekkolodd - to ulike konevinkler: Slik ser det ut der vraket ligger. Det ligger i en svak helning mot litt dypere vann men bunnen ellers er ganske flat sedimentbunn. Slik ser det egentlig ut: Når et flere meter høyt vrak kan skjules av bunnlinjen, sier det seg selv at også fisk lett kan "forsvinne" selv på ganske grunt vann. Men hvorfor blir det slik? Svaret på det er konevinkelen. Høyere frekvens gir mer detaljer, men smalere konevinkel gir også mer detaljer og påvirker det du ser på ekkoloddet ditt langt mer enn frekvensen på grunt til middels dypt vann. (På skikkelig dypt vann spiller også signaltapet en rolle, men det får vi se på en annen gang.) Ved å forstå hvorfor det er slik, kan vi komme rundt problemstillingen og kanskje finne de fiskene vi ellers ikke hadde funnet. Airmar P66 som vi nettopp så et skjermbilde fra er hakket over ekkoloddgiverne som typisk følger med i pakkeløsninger, men prinsippet er det samme. For å forstå hvorfor det blir slik må vi forstå både hva konevinkelen er, og hvordan ekkoloddet tegner opp bunnlinjen på skjermen din. Den første raden er den som teller. La oss ta en typisk 5" ekkoloddskjerm med oppløsning på 480X480 piksler, nemlig den samme Lowrance HDS 5 Gen 2 som skjermbildet øverst er hentet fra. Litt enkelt sagt så er en piksel en firkant, og hver firkant kan vise et gitt antall farger. Med mange firkanter (480X480=230.400 firkanter) som hver utgjør en del av bildet blir dette noe vi kan forholde oss til. 230.400 firkanter blir litt mange for meg å tegne opp, men forenkler vi dette er skjermen bygget opp omtrent som bildet under, med mange mindre firkanter. Litt grov oppløsning: Ekkoloddet tegner bildet fra HØYRE side av skjermen, og så ruller bildet mot venstre. Dette ser du godt når du starter ekkoloddet, det starter å tegne opp til høyre og så tar det litt tid før dette har "rullet" helt mot venstre. (Den "rullingen" kalles bildefremmating eller scroll.) Det er med andre ord den første raden med piksler som er den nyeste informasjonen, og alt til venstre er historikk. Alt handler egentlig om denne første raden, det er den vi må rette oppmerksomheten mot. Tenk deg at båten ligger stille over flat bunn på 10 meters dyp. Da tegnes det piksler på timetersmerket på ekkoloddskjermen din, og hver gang ekkoloddet oppdaterer den første raden flyttes det den nettopp tegnet opp et hakk til venstre. etter en stund har du en skjerm fylt med den samme informasjonen, paddeflat bunn på 10 meters dyp. Siden båten ligger stille, stemmer bildet på ekkoloddet med hva som er under båten. Paddeflat bunn: Tenk deg nå at båten din akkurat nå ligger stille over en topp på 10 meters dyp. Du har nettopp kjørt bort til toppen fra vesentlig dypere vann. Etter hvert som du kjørte mot toppen, tegnet ekkoloddet ditt at det ble stadig grunnere, og det ser slik ut når du stanser båten over toppen. Fremme ved toppen: Ekkoloddet fortsetter å oppdatere den første raden med piksler, og flytter historikken mot venstre, så etter en stund ser skjerm slik ut selv om båten ligger i ro. Ekkoloddet lyver? Som du ser vil ekkoloddet vise akkurat den samme bunnlinjen når du ligger over paddeflat bunn som når du ligger over en topp, ekkoloddet "lyver" for bunnen er absolutt ikke flat. Dette er en konsekvens av måten ekkoloddet tegner det ekkoloddgiveren rapporterer om, det er kun den første raden med piksler som egentlig er interessant. Historikken kan ikke brukes. A-scope Kjært barn har mange navn. A-scope, realtidsvindu, amplitude scope er alle navn på det samme. På alle moderne ekkolodd av nogen lunde kvalitet kan du hente frem dette, som i praksis tar denne viktige første raden med piksler og blåser de opp. A-scope markert med rød firkant: I skjermbilde over skjer det masse. Vi skal ta teorien vi nettopp gikk gjennom, og bruke den til å si noe om hva det er vi ser på i dette skjermbildet som er fra vertikalfiske etter røye i Tyrifjorden. Grønn sirkel viser jiggen min. Som du ser fisker jeg den aktivt opp og ned i vannlaget rett over bunnen og rundt 8 meter oppover i forhold til bunnen. I det øyeblikket jeg tar skjermbildet er jiggen min på cirka 23 meters dyp. De oransje pilene er røyer. Siden båten ligger nesten helt stille blir fiskene horisontale streker etter hvert som skjermen ruller, fordi de fiskene står nogen lunde stille og tegnes da piksel for piksel på samme dybde. De typiske buene du ser markere fisk med båten i bevegelse, blir med andre ord streker når båten ligger stille. Helt til høyre (rød firkant) ser du a-scope, og det er her jeg har min oppmerksomhet ved vertikalfiske, eller når jeg leter etter noe. Her blåses den første raden med piksler opp for å gjøre det lettere å se den. De korte horisontale strekene du ser der er jiggen min, og flere fisk som befinner seg innenfor konevinkelen i det skjermbildet tas. Konevinkel. Det ekkoloddet tegner som bunnlinje i den første raden av piksler på skjermen din, er som hovedregel det grunneste punktet innenfor ekkoloddgiverens konevinkel. (Les den setningen en gang til, for dette er viktig.) Hvis du er i tvil, se se på det første skjermbildet i artikkel en gang til, det som viser et vrak. Finn frem en lommelykt, slukk alle andre lys og tenk deg at du er et ekkolodd og lommelykten ekkoloddgiveren. Lyset fra lommelykten er smalt nærmest lyktens reflektor, og så spres det gradvis utover etterhvert som avstanden til lykten øker. Graden lyset sprer seg med kontra avstanden fra lykten, er konevinkelen. En lommelykt med vid lyskone sprer lyset mye, praktisk når man skal se på ting på nært hold og få et oversiktsbilde. En lommelykt med smal lyskone sprer lyset lite, praktisk når man skal se på noe på langt hold. Prøver man å bruke lykten med den vide lyskonen på langt hold, ender man med å se svært lite, fordi lyset spres så mye at det ikke når nok lys frem til det objektet du vil se på. Dette lystapet tilsvarer det vi kaller signaltap for et ekkolodd. Ta med lommelykten og lys på et hushjørne. Spissen av hjørnet er nærmest deg, og lyses godt opp av lykten. Veggene på hver side lyses også opp, men ikke så godt som selve hjørnet hvor det meste av lyset treffer. Følger vi tankerekken om at du er et ekkolodd, vil du nå tegne den første raden med piksler der hushjørnet er, veggene på hver side forsvinner under bunnlinjen. Vi hopper tilbake i båten og beveger oss bortover flat bunn, og så over en nedsenkning i bunnen. På bildet under viser den sorte pilen det grunneste punktet innenfor ekkoloddgiverens konevinkel. Konevinkel i nedsenkning: På ekkoloddskjermen din vil bunnstruktur som tegningen over se omtrent slik ut: Konevinkel i nedsenkning: Det stemmer godt med faktisk bunnstruktur, med ett lite unntak. Nedsenkningen tegnes grunnere enn den egentlig er, det dypeste punktet tegnes ikke. Konevinkelen på bildet mitt er litt bredere enn bredden på det dypeste punktet i nedsenkningen, og det dypeste punktet får vi derfor ikke med oss, det forsvinner i bunnlinjen. Tenk deg at du passerer over samme sted, men nå med videre konevinkel. Bred konevinkel i nedsenkning: Ekkoloddet tegner fortsatt det grunneste punktet innenfor konevinkel i den første raden med piksler, men nå er konevinkelen bredere enn nedsenkningen. Forskjellen i hvordan nedsenkningen tegnes på ekkoloddet er dramatisk. Ekkoloddet lyver - igjen Nedsekningen tegnes ikke i det hele tatt, siden bunnen rundt nedsenkningen hele tiden er innenfor konevinkelen og ekkoloddet tegner det grunneste punktet innenfor konevinkelen. I beste fall vil vi bare se at ekkoloddet tegner bunnlinjen svakere, noe utydelig, i det vi passerer nedsenkningen. Tror du at du vil se eventuell fisk nede i nedsenkningen nå? Vi snur om og ser på dette med en forhøyning av bunnen. Igjen starter vi med den smale konevinkelen. Topp med smal konevinkel: Ekkoloddet tegner igjen det grunneste punktet innenfor konevinkelen, men med toppen får vi en litt annen effekt enn med forsenkningen på ekkoloddskjermen. Siden konen er rund nederst, og ekkoloddet tegner det grunneste punktet, vil ekkoloddet starte å tegne toppen før båten faktisk kommer frem til den. (Les den setningen en gang til også.) Spredningen i konen går like mye til hver side, som den går forover og bakover i forhold til båten. Du kan med andre ord ikke konkludere med at stigende bunnlinje på ekkoloddet betyr at båten er over en stigning, du kan like gjerne være ved en stigning, den kan være foran deg eller litt til siden. Med vid konevinkel blir denne effekten enda større. Topp sett med vid konevinkel: Her vil ekkoloddet begynne å tegne stigningen enda tidligere, altså vil du ha enda lengre igjen å kjøre før båten virkelig er i stigningen, enn med smalere konevinkel, hvis vi forutsetter at stigningen virkelig er foran båten. Oppsummert Siden de fleste ekkoloddgivere solgt i ymse pakkeløsninger med ekkolodd har to frekvenser og dermed to konevinkler, kan du påvirke hvordan ekkoloddet tegner bunnlinjen. Den høyeste frekvensen du har tilgjengelig, har den smaleste konevinkelen. Smal konevinkel er flott for å se nøyaktig bunnlinje, eller fisk som står tett på bunnen. Videre konevinkel er flott for å lete etter fisk som står pelagisk, det vil si litt lengre oppover i vannsøylen. Som hovedregel ønsker du smalere konevinkel desto dypere det er. Konevinkel versus frekvens: Det grunneste punktet tegnes, så lenge dette punktet er skikkelig hardt. Og kanter er som regel nettopp skikkelig harde, myk bunn er nesten alltid mer eller mindre flat. Les mer om å tyde bunnkomposisjon, dvs hard/ myk bunn, HER. Hvis du vil se flere eksempler på dette, og andre hvor ekkoloddet lett kan mistolkes, anbefaler vi Bo Halls "Ekolodsboken". Den anmeldte vi HER. Hvis du bare skal ta med deg en ting fra denne artikkelen, så er det at det er den første raden med piksler som teller. Husker du på en ting til, så er det at ekkoloddet som regel tegner det grunneste punktet innenfor ekkoloddgiverens konevinkel.
    6 points
  32. Mitt miljøansvar bevisst velger jeg her å resirkulere. Denne lærerike artikkelen var på trykk i det nå nedlagte nettmagasinet "Bitre Menn" ca 2012. Den har dog ikke vært tilgjengelig på årevis så denne lett oppdaterte versjonen vil sikkert være til glede og nytte for mange nye sjåarar. "Som man driter i skogen får man svar" Noe som byr på en del utfordringer når man oppholder seg litt utenfor folkeskikken er toalettbesøk. Dette er et tema som sjelden blir belyst i bøker, blogger, blader eller podcaster. Vi har derfor laget en guide til hvordan man på best mulig måte driter i skogen, på fjellet eller i jungelen og vi har forsøkt å være så detaljerte og pedagogiske som mulig. Les og lær! Som vanlig er god planlegging halve jobben. Selv om det går greit å drite uten større forberedelser så blir det adskillig mere behagelig hvis man har gjort det nødvendige forarbeidet. Da vil skogsdritingen bli, om ikke en fryd, så ihvertfall en relativt smertefri opplevelse som ikke behøver å føre til de store ydmykelsene. Utstyr: Toalettpapir: Kanskje det viktigste av alt. Uansett hva folk sier så finnes det ingen fullgode, frittvoksende alternativer ute i naturen. Mose anbefales av mange, men med mindre du liker å få fylt skinkesprekken med barnåler, rusk og insekter så anbefaler vi å bruke medbrakt. Det er forøvrig viktig å ha med seg nok papir da det lystige friluftslivet med alkohol, mangelfull hygiene og boksemat kan gjøre at skogsdriten får en konsistens som krever mer papir enn man er vant til hjemmefra. Gå for tjukt kvalitetspapir da få ting er mere irriterende enn en ufrivillig finger i smultringen. Eventuelt kan du investere i en kjøkkenrull da disse er forbausende solide. Hvis man nå ikke har vært forutseende nok til å ta med seg papir så finnes det likevel løsninger som ikke involverer lokal flora. En t-skjorte som kappes i egnede biter fungerer greit. Det samme gjelder andre myke plagg. Bomull er å foretrekke. Ellers kan man selvfølgelig bruke annet papir enn dasspapir. Aviser og pocketbøker (løse sider, ikke hele boka) er greit mens pornoblader, fiskeutstyrskataloger og annet glanset papir er mindre greit. Spade: Mannskit som ligger og stinker og brukt dasspapir som flagrer rundt i naturen er noe de færreste setter pris på. Det er ikke morro å sette seg inn i teltet etter en nattlig vandretur bare for å oppdage at man har trampet rundt i egen eller andres dritt for så å smøre jævelskapet rundt leiren, på teltbunnen, liggeunderlaget og opp til knærne på de nye kamobuksene. Det finnes også eksempler der enkelte idioter har slengt rundt seg med befengt dasspapir for så å våkne neste dag og se at vinden har tatt seg opp og dekorert leirområdet med brunflekkede girlandere. Hvis man befinner seg i et område med noenlunde myk skogbunn kan man gjerne sparke seg et hull i bakken men en liten spade gjør jobben langt enklere. Hvis du har barn kan du stjele en fra sandkassen og hvis du har slekt eller venner som liker å rote rundt i hagen kan du ta en av disse små spadene man bruker i blomsterbed. Er du virkelig seriøs tar du med deg en sammenleggbar feltspade. Denne er et nyttig redskap som kan brukes til så mangt. Man kan foruten å grave ned drit bruke den til skyttergraver (du veit aldri når de kommer), snøhuler, barking av trær, stekepanne eller du kan slipe den og bruke den som et hjelpemiddel i selvforsvarets edle kunst. Våtservietter: Desinfiserende våtservietter er greie å bruke til håndvask. Selv om det ikke er tøft å vaske seg i utide er det greit å gjøre seg noenlunde ren på hendene etter at man har tømt tarmen. Hvis man får tarmbakterier og uhumskheter i feil ende av fordøyelsessystemet vil dette fort føre til at man blir blir sittende og jamre i hockey hele natta. Du kan også ha med deg håndsprit eller annet desinfiserende middel og bruke dette til håndvask sammen med dasspapiret eller kjøkkenrullen. Hvis det står om livet kan du i ytterste nødsfall bruke brennevin. En del mennesker bruker også våtservietter som en siste touch under selve tørkeprosessen. Hvis man velger å gjøre dette er det lurt å bruke våtservietter som er beregnet på denne type bruk. Rompehullet er merkelig nok adskillig mere følsomt enn munnen på en del områder og setter veldig liten pris på sprit og kraftige løsemidler. Planlegging: Når man skal drite i skogen er det greit å ha litt god tid til å rigge seg til. Man bør derfor ikke vente til tarmen er så proppa at man har to centimeter åpning og 30 sekunder mellom veene. Du bør ta deg en liten runde og rekognosere før du setter deg ned, gjerne før man faktisk er dritetrengt. Det er mang en uheldig skogsdriter som har skyndet seg avgårde med museskritt for så å fylle buksene fordi ringmuskelen ikke klarte presset da stakkaren f.eks måtte skreve over et piggtrådgjerde. Finn deg en hyggelig og beskyttet plass. En dump i terrenget omgitt av vegetasjon er ideelt. Hvis man ferdes i kulturlandskap er det ofte egnede grøfter som kan brukes. Hold deg lengst mulig unna stier og veier hvis du ikke har ekshibisjonistiske tendenser. I henhold til loven om tingenes iboende faenskap er det nemlig slik at folk dukker opp når det passer dårligst. Jeg har selv opplevd å være alene i skogen uten å se et menneske i flere døgn for så å bli overrasket av et kvinnemenneske til hest omtrent i samme øyeblikk som jeg firte feltbuksene på halv stang. Heldigvis hadde jeg gjort bra forarbeid og satt og trykket som en liten hare i krattet mens hestedamen passerte uten å ense meg. En annen ting man bør sjekke når man har funnet sin perfekte dumpingplass er om andre har tenkt samme tanke før. Sjekk etter spor, dasspapir og merker i skogbunnen så du slipper å tråkke rundt i annenmanns drit. Når man så etter rekognosering, kontrollering og inspisering har funnet sin trone i skogen er det på tide med de siste forberedelsene. Sjekk at det ikke er maur og hoggorm og lytt om du kan høre andre dyr som frekventerer området. Hunder har en helt egen evne til å dukke opp i situasjoner der det drites og disse er ofte også veldig interesserte i sluttproduktet. Selv om man i utgangspunkter er glad i dyr er det (heldigvis) ikke mange som liker å få en fuktig snute i rompa når man egentlig har nok med å holde balansen og unngå å drite på skoene sine. Det er heller ikke spesielt stas når den glade hundeeier kommer gaulende gjennom krattet for å se hva i helsikke kjæledyret holder på med der inne. Rydd unna oppstikkende greiner og lyng. Dette er ekstremt viktig da vi har sett stygge eksempler på katapulteffekten. Denne får man når man legger en kabel på en grein, greinen bøyer seg, kabelen faller av og den nå drittmarinerte greinen spretter opp igjen med fynd og klem. Når vegetasjonen er ryddet unna graver man seg et egnet hull. Pass for all del på at du sitter stødig når du leverer varene. Det er også viktig å sjekke at man ikke har løse klesplagg eller andre gjenstander i droppsonen. Jeg har hørt en hjerteskjærende historie om en som var ute og fisket på isen. Denne karen hadde kledd seg etter forholdene og hadde på seg en flytedress med hette. Han dreit i skogen som seg hør og bør og når oppdraget var utført gikk han fornøyd tilbake til leiren. Det tok dog ikke lang tid før han kjente den umiskjennelige sneken av nylagt kabel som ble stadig sterkere i teltet. Det var ikke før han vrengte av seg flytedressen at han fant ut hvor lukta kom fra. Kabelen lå pent sammenrullet som en kobraslange i hetta. Det var da bare å finne fram kniven og både hette og kabel ble tynget ned med stein og fikk en sjømannsbegravelse gjennom et hull i isen. Dette kunne vært unngått hvis han hadde inspisert droppsonen. Før man fyrer løs må man også sjekke nedslagsfeltet for kuken. Som kjent så er kroppen laget slik at når bakluka åpner seg så åpnes også kukluka og det kommer gjerne en skvett med piss. Dette er lett å glemme for en urutinert skogsdriter og man kan fort gå på en smell og ende med nedpissa bukser (takk til Skrapparkar som minte meg på denne viktige detaljen!) Husk også å sjekke hva du har i bukselommene. Ting ramler fort ut av lomma når man sitter og huker seg og det er både fornedrende og fortærende hvis man er så uheldig å f.eks drite på sin egen mobiltelefon. Når man har dumpet lasten og sjekket at alt er havnet der det skulle så er det bare å grave over og lystig spankulere tilbake til leiren som en helt ny mann. Hvis du har med deg hund som løper fritt er det jævelig viktig å grave grundig over og eventuelt legge noen steiner over gjerningsstedet. Hunder er som nevnt veldig interesserte i dritt og det ikke hyggelig når menneskets beste venn kommer lykkelig tilbake fra skogen med bajsbart og dasspapir dinglende fra munnvikene. Husk også å informere eventuelle turkamerater om hvor du har ditt private avtrede så de kan unngå området. Da gjenstår det bare å ønske lykke til og husk at skogsdriting er ikke mye verre enn å føde barn så lenge man stiller forberedt.
    6 points
  33. Kanskje dette er den nye tråden for dagens sladder og snadder Jeg har sagt dette før å jeg velger å bruke @erik som eksempel. Når noen deler sin erfaring som fisker på FS og som blogger. Er det ekstra viktig å trykke like synes jeg. Alle som er på Instagram,Facebook eller Twitter synes jo det er gøy med likes. Når noen da som erik i dette tilfellet med så mye erfaring velger å dele dette med deg og meg. Burde vi alle bli bedre på å legge igjen et lite smil synes jeg. Dette er driv og motivasjon som får folk som erik og andre til å gidde å fortsette med det dem gjør. Ser flere som engasjere seg i forskjellige tråder uten å legge igjen likes. Denne tråden handler jo om akuratt dette hvordan vi skal vekke FS opp fra de døde eller holde liv i siden. Da skader det ikke om vi få som er her viser att vi setter pris på andres innlegg Ta det jeg sier med en klype salt. Men ikke forvent dere att FS skal blomstre av seg selv.
    6 points
  34. Det ene tjuetallet i boks De fleste som fisker jevnlig får seg etterhvert en nesevis. En gjenstridig art som alle rundt deg håver opp med føtter og hand, og selv står man der og blir pekt nese av. Og noen fisk har jo neser som det er virkelig kjipt å pekes med. Her skulle det vært et bilde av nesehai, men siden man ikke får de i Norge synes jeg det er unødvendig å smøre det inn. Kanskje spray, ettersom rekespray også kan brukes i nesa, selvom det ikke er å anbefale. Men neida, det blir ikke et bilde av neser. Eller nes, eller nieser. Om neser forresten, er det jo til tider kult å finne ut hvilket vikingnavn man ville hatt, og de aller fleste finner seg skikkelig kule; Gladøks, Fiskeskalleknuser, Torsketrym og så videre, men jeg derimot ville nok vært Ølgyltur neseplukki, ettersom det var dårlig med allergitabletter på den tiden. Men tilbake til min nemesisyfoss... Jeg for mitt vedkommende har hatt det slik med skater. Relativt tidlig i kystmeitekarriæren dro jeg opp en kloskate, og det var det. Ikke pokkern om det ville opp flere, og det til tross for at jeg har vært på Lygnin, vært på skatesafari sammen med Espen (riktignok på gal plass, men men) og hatt agn på plasser som alle andre i verden får skater på. Bara inte jag! Men mens jeg offisielt går ut og sier at jeg ikke har nyttår med forsett, ikke gidder lage meg mål, ikke engang selvmål, og dundrende inkonsekvent lanserer 2020-mål i denne tråden, har jeg prøvd å lese meg opp på hvordan man skal hexe seg (altså dejinxe), og funnet ut at det er overraskende lite som er skrevet om skatefiske, bortsett fra av Mr Hopland. Uanseelige mengder kule bilder, ingen mangel på tips om hvordan et skateagn skal se ut, men reelt sett svært lite om hva og ikke minst når man gjør det. Og i alt man søker på står det strømskifte. Når pokkern er strømskiftet? Jeg prøvde å ringe Norgesenergi for å få vite det, men fant ut at jeg ikke var kunde der, og dermed ville ikke kundebehandlerene svare meg. Og er det det samme hvilket strømskifte det er, eller er det ett bestemt på døgnet, og vil for eksempel et såkalt miljøvennslig skifte fra dieselaggregator til vindmøller fungere? Ettersom jeg har grundig dokumentert at min vanlige strategi med å bælme øl og danse macarena på svaberg i måneskinn ikke fungerer måtte det en målrettet tur til. Plass ble valgt, Lad Knurr stilte med bil og partner-in-crime-mentalitet, og opp og avgårde. LaLaLah! som kaptein supertruse ville sagt. Vel fremme var det fristende å sette i gang med de sedvanlige mange prosjektene; Attraquatesting, microfiske, flyndrefisking, testing av aerodynamikk i tackler, og lodding av bunnen. Sistnevnte har absolutt noe for seg for det er et spennende kupert terreng der ute under den flate overflaten, men utfra tidligere besøk visste jeg egentlig hvor skatetackelet skulle ligge. Men jeg stusset nok en gang på selve agnet. Ifølge alt man finner om det er det en type agn som er tingen. Fisk med hode og kroken gjennom hodet, og ettersom det er det man har fått høre fra samtlige av de som virkelig kan dette, virker det tilforlatelig at det stemmer. Men gjør det det? Hva om den første av dem hadde fått dette fortalt av bestefaren sin som tilfeldigvis gjorde det en gang, og så virket det den første gangen, og dermed ble malen, uavhengig av om det faktisk stemmer eller ikke? Sånt grubler en Ølgylt på, men jeg knyttet pliktoppfyllende opp akkurat sånn og lempet ut. Så fulgte noen timer der det var mye smånapping i agnet, mens Lad Knurr dro opp den ene fisken etter den andre, personlige rekorder og annet morro. Jeg fikk mer og mer følelsen av at jeg ikke fisket som jeg burde, så tilslutt ga jeg blaffen i alle råd og satte først på kveitetackel med vimpelagn og deretter kaffen. Ja du hørte rett, kaffen, Ladden stilte med bil, men under forutsetning av at jeg kjørte. Kaffevannet kokte og jeg rullet røyk, kikket meg rundt og tenkte at det så nå egentlig temmelig fint ut, og da runnet det. Jevnt run som bare fortsatte og fortsatte. Jeg har hørt at skatene drar ut et godt stykke før de spiser, men når det var gått ut tjue meter eller så, tenkte jeg at det får pokkern være nok. Av med baitrunneren, og la fisken kroke seg selv, og så kjente jeg en annerledes type fiskedunking enn før. Myke men tunge og langsomme dunk. Pulsen bevegede seg en anelse over hvilepuls, og jeg begynte innfisking. Sikker var jeg ikke, men det kjentes som om jeg drev og løftet noe flatt opp fra bunnen, og tenkte med gru på alt rusket og den bratte kanten fisken skulle forbi. Fortommen kom til syne, og da visste jeg det var ca 10-12 meter til jeg kunne se den. Og der. Trodde jeg at jeg hadde fått blekksprut, et øyeblikk, før den brettet ut vingene og strakte ut halen, dæven for et vakkert syn. Håvingen foregikk uten dramatikk (Flink Lady) og så kunne jeg brette ut gliset og la skuldrene finne fotfeste igjen. En stykk fornøyd fisker Og da kunne jeg krysse av art 14 i år (Nummer tretten var en sei jeg fikk med litt slukdenging), nummer tre på fornøydlisten, første tjuemål oppnådd, og en nesevis overvunnet, og første nye art på lang tid som faktisk betyr noe. eeeh, nei, ikke den, denne: Og da kunne jeg sette meg ned og drikke kaffen, men det var blitt kald. Noen arter til dukket opp og så nå ser fisketellingen slik ut: Turer 9 1 Lusuer : 1 2 Brunsnegl : 1 3 Lyr : 1 4 Hågjel : 10 5 Sandflyndre 2 6 Hvitting : 1 7 Havmus : 1 8 Sypike 18 9 Bergnebb 4 10 Gressgylt 1 11 Hyse 1 12 Lange 1 13 Sei 2 14 Piggskate 1 15 Knurr 2 Totalt 47/2020 Oppnådd mål ny art før 20 arter, check Fornøydliste 1 Første hai 2 Første Havmus 3 Piggskate Og da gjenstår det bare å si
    6 points
  35. … lange blir til 666 g renskåret kjøtt, er det ren latskap eller djevelens verk? Uansett, etter denne lange tørkeperioden (og da snakker jeg ekstremt metaforisk), kan selv en liten sykkelpumpe blåse opp et slunkent Ladyhjerte. Nå skal den saltes og godgjøre seg før den havner i juksebacalao i kveld. I går fikk jeg endelig prøvd ut Ron Thompson surfstangen jeg kjøpte på Black Friday. Den første knakk på andre kast, og siden har ventetiden vært lang. Det er en billig stang og den oser ikke akkurat av kvalitet, men fadderullan så gøy det var med surfcasting! Kjærlighet ved første kast! Rene testosteronrushet, faktisk. Så nå er spørsmålet: kommer Ladyen til å få hår på brøstet? Og nå – mens vinden uler og regnet plasker ned – kaster jeg lange øyne mot et fabelaktig fiskeår.
    6 points
  36. 16. desember – Luke 2 En gang for lenge, lenge siden, da drager fremdeles prydet himmelhvelvingen, vetter og troll lusket rundt i skogene våre og Berlusconi fremdeles var en relativt ung gris, satt en liten jente og dinglet med beina på en stol. Stolen befant seg i en restaurant i en av Romas bakgater, og ble delt med en tøydukke med knæsj oransje hår. Tøydukken var høyere enn jenten, og dinglet ikke bare med beina, men med hele seg. Rundt dem svinset kelneren Giuseppe – Che bella bambina, che carina, ma guarda! – og kløp jenten i hengekinnene. Han lovet å bringe henne det aller beste på jord og lille Knurr, som på få dager hadde satt til livs uanstendige mengder spaghetti bolognese, så frem til en stor skål pasta. Men det Giuseppe satte foran henne, var så fascinerende grotesk at både lille Knurr og tøydukken Roma hoppet i stolen. *** Vi spoler frem til høsten 2019, en regntung kveld ytterst i havgapet på Vestlandet. Lady Knurr – fremdeles med antydning til hengekinn, men litt høyere enn 104 cm, begynner å bli lei av å dra sypiker uansett hvilken krok hun setter på pulleyen, så hun skifter til paternoster med to Mutu light 1/0, i tillegg til en Mutu light 6, i et siste desperat håp om få noe moro mens hun pakker sammen. Ikke at optimismen er stor, det har vært en ganske laber dag fangstmessig sett. Etter en liten halvtime, når alt pikkpakket er fikset (Ladyen er ikke den kjappeste på sånt rydde- og pakkestyr, man har da vanligvis butlere til sånt), løfter hun karpestangen, en anelse skuffet over at det ikke var antydning til napp eller run. Men det er noe på! Hun sneller opp, prøver å gjette hva det er. Ingen bevegelse, men litt vekt. Æsj, sannsynligvis en krabbe. Den nærmer seg overflaten og hun ser at den har lengre klør og er mye lysere i fargen enn en vanlig krabbe. Kongekrabbe? Det er ganske mørkt, ikke lett å se. Nei, definitivt mykere enn en krabbe, det er en sjøstjerne. Sukk, av alle kjedelige ting! Ladyen drar den opp og observerer at den har festet seg på den øverste kroken, sekseren. Plutselig får hun en vannsprut rett i fjeset. Først da går det opp for henne at hun har dratt opp selveste Kraken – eller rettere sagt Krakens baby. En nydelig åttearmet blekksprut! For en flaks at den sprutet vann og ikke blekk ... Begeistringen er så stor at hun må le høyt der hun står mutters alene i mørket. Og med ett er hun tilbake i den varme, overfylte restauranten i Roma, på en hard trestol med føtter som sparker mot knirkende stolbein og kjenner den syntetiske lukten av splitter ny tøydukke rive i neseborene. Tilbake til øyeblikket da Giuseppe setter en stor tallerken calamari fritti foran henne. De små, sprø tentaklene med en frisk dusj sitron er det beste hun noen gang har smakt! Lille-Kraken er neppe like mør og god som calamarien hun siden har spist ved enhver mulig anledning, men hun har allikevel lyst til å smake. Men hvordan pokker tar man livet av en blekksprut? Kjapp googling på norsk gir ingen svar, og hun vet ikke hvor lenge den tåler å være på land. Bedre å nyte noen kvalitetssekunder med den vidunderlige skapningen før den sendes ned i dypet igjen. Den er bare så kul! Brummer og knurrer verre enn en knurr, stakkar. Forandrer farge når den blir berørt. Og Ladyen ler og ler, av ren fryd. Så reiser lille-Kraken tilbake til havets bunn og Ladyen kan bare fantasere om hva han finner på der nede. *** Hva har dette med julen å gjøre? Magi, min venn. Er det ikke det julen handler om? Disse magiske øyeblikkene som får hjertet til å svelle og pumpe glitterstøv helt ned i tærne. Disse unike stundene man deler med levende skapninger – enten det er mennesker, fisk eller dyr. Måtte vi alle få slike øyeblikk denne julen! (Og har du en god oppskrift på blekksprut, er det bare å dele! For jeg skal definitivt få opp en slik rakkar igjen, og da er jeg redd den får en kniv mellom øynene …)
    6 points
  37. Wohooo, her skulle det fiskes! hadde tenkt å prøve litt forsjellig og hadde fiskekort i Straumsbotn og Storjorda, dvs at jeg kunne få både laks (med litt flaks), røye og ørret. Røyerekorden min i det ene vannet tsammer fra isfiske på 1,2 kilo. I alle fall, alt var linet og spørsmå¨let var bare om poden ville være med. Men han disklavlifiserte seg selv ved å nekte å spise frokost og å kle på seg, og ellers være i et skikkelig surkehumør! Har jeg fortalt at han er skikkelig morragretten? Avgårde med meg....alenetid for far til langt på natt, yess!!! Kjører 30 km eller så og i det jeg parkerer bilen, kommer jeg på at alt jeg eier og har av sluker og kroker til det planlagte fisket, ligger i fiskevesten min som fremdeles henger på kroken sin hjemme i fiskeboden! Retur hjem for å finne en smørblid 7 åring som er klar som et egg for fisketur, samt en frue som med mord i blikket forkynner at "han skal være med!"... Her er det bare å føye seg...men med poden med må det tenkes nytt....han har neppe tolmodighet til å stå ved bredden å kaste i time etter time for ikke å få fisk. Så vi drar tl NATO kaia i Bogen (Evenes kommune) i stedet. far kan kystmeite og dermed ha tid til kvaitetestid med poden, og han kan løpe rundt å finne på ting når han blir lei av å fiske. Noen leker fra sankassa slenges også inn i bilen, og avgårde! Ankommer kaia....ikke bra. kaia er full av svensker og avkommet deres, og de står tett i tett og denger sluk...men mistenkelig lite fisk på kaia.... Finner oss en plass og jeg rigger opp 2 surf stenger med medbrakt frossenagn til å starte med, mens poden fisker agn (vår faste arbeidsfordeling). Men desverre får han fisk i form av småsei, og dermed rykker horden inn, og begynner å kaste over mine snører som ligger ute. (mumlende nordnorsk bannskap om svensker). De tar hintet den 3. eller 4. gangen de fisker opp mine snører sim ligger rett ut fra rod poden.... Men det kommer bare flere og flere av sorten...mens jeg og poden spiller kubb på kaia.... Jeg forsøker så å fiske litt aktivt med laksestanga. Pøver noen kina swimbaits jeg kjøpte for moro fra Wish...og ser flere større fisk som følger etter, men bråsnur når de kommer nærme kjaia....ingen tar. Småen har tatt opp sin lille ørretstang igjen, mens jeg hjleper noen kjerringer med å rigge fiskestanga riktig, de får bare vase sier de....ikke rart, de har dratt snøret gjennom den lille krokfesteringen øverst på stanga helt oppe ved snellefestet! Det blir midagstid og jeg finner fram Primus, reinskav og potetmos! Idet jeg fyrer opp primusen, roper en svenske noe på utenlandsk! jeg ser opp og havet utafor koker av fisk! det er galkskap der ute, jge røsker tak i laksestanga og får drylt ut en Stingsild, og WHam!!!! Storfisk og den tar snøre!!! Etter en kort kamp får jeg inn en storsei, men idio...øh..svenskene ved siden av flytter seg ikke så jeg får buksert fisken bort til RO RO kaia hvor man kan lande den..så jeg mister den. Får inn noen småseier, som tydeligvis ble jaget av storseien...det var rett før de hoppet opp på kaia! Så ble det stille....helt dødt. Vi holdt ut et par timer til, så pakket vi sammen. Podene er superflink og begynner å bære pikk pakket vårt til bilen, men jeg rigger ned kystmeiteskytset som det ikke var et nikk på de 8 timene vi var der. Jeg kommer til bilen, og det er da poden annonserer at...jeg tror jeg har låst nøklene inn i bilen...fantastisk. Kl er 10 om kvelden, i fellesferien, ingen jeg kjenner er hjemme, og vi er 1 times kjøring hjemmefra i kolektivtrafikkens ørken! Alle klærne er i bilen. Heldigvis har jeg mobilen i lomma, og under over alle undre, broren min har ikke dratt på ferie enda. Så han kommer med reservenøkler, mens Poden henger med hodet, og ser ganske molefunken ut...men det nytter ikke kjefte på han. Sånt skjer rett og slett. Men han lyser opp når den klin gærne onkelen hans (du er splø onkel) kommer kjørende og tuter mens han svinger inn.... Vi kommer oss hjem, og vi har med fersk småsei til mor :-D
    6 points
  38. Prøvde et sted jeg aldri har fått fisk på i går, nemlig kaia ved Trondenes historiske muesum utenfor Harstad. Hadde med min siste eroblring, en Ambassadeur 6500 C3 CT Mag Elite som kom i posten samme dag fra Ebay-land. Ankom og rigget i første omgang opp alle tre stengene med rå reker. Og begynte å fiske etter småsei til agn etter kveita. Og fikk straks 2 passe store sei...og en taregjedd, som ble sluppet ut igjen. Før det var tid for pølsepause! Etter pølsespising var det tid for å sjekke agn, og da jeg kom til Surfstanga kjentes det ført ut som jeg satt fast. Men så løsnet det, og jeg fikk sveivet inn, men det var veldig tungt...tungt ja. det satt en Steinbit på kroken! Det hadde ikke vært et nøkk på stanga, og den lot seg bare sveive rolig inn. Måtte klatre litt for å få den opp på kaia....sliiiiten! Veide Stenbiten til 6.5kg på min rustne fjærvekt, her skal det bli grillet steinbitfilet med bakt potet! Kroken var ikke til å få ut av kjeften da jeg hadde glemt tang, om man roter ikke med fingrene i en Steinbitkjeft!!! Og føles greit at første fisk på den for meg nye Snella ble en Stienbit :-) Fortsatte fiskingen og hadde et par run som ikke førte til fisk på de andre stengene. En Heil småsei ble brukt som agn på en stang, men intet der. Mer suksess på slukstanga, da jeg fikk en pen sei på 3 kilo. Tror ikke jeg har fåptt så stor Sei fra land før så godt fornøyd med den, selv om den ikke ble meitet :-) Et par bilder til.... Skonnerten Anna Rogde av Harstad seilte forbi :-)
    6 points
  39. Juni er klekketid i marka, men klekking er et dagfenomen som passer oss nattfiskere (les: barna sover) dårlig. Men når det plutselig åpnet seg en mulighet for en kjapp solo- overnattingstur, måtte jeg børste støv av fluestanga. Jeg besøkte se tre vannene på bildet over. Jeg har kjøpt meg en slik, som ble brukt til transport «sjøveien»: For den uinnvidde er det en packraft, dvs en oppblåsbar gummibåt-kajakk som ikke veier mer enn ca 3 kg og derfor kan bæres med i sekken. Slik: Øyungen en solfylt, varm helg i juni er omtrent som Carl Johan, så det var deilig å komme til ro og fred ved Gåslungen. Her representert ved mitt gamle ego-telt: På vei over Øyungen passerte jeg et område med en del vak, og 3-4 ørreter var en liten luftetur oppi balja. Den største ca 0,5 kg iflg vekta (som er av heller billig sort ). Dagen etter forsøkte jeg Rottungen, men fikk bare slike: Returnerte til Gåslungen, og kom rett på et område med dette: Slik at jeg måtte ringe etter disse: Men jeg lekte litt Brannmann Sam mens jeg venta på dem, så de kom til dette: Etterslokkingen fikk etaten ta seg av, så jeg fortsatte nedover til Øyungen. Der blåste det endel, men det var sporadisk vaking og flere slag på flua. To 300 grammere fikk bli med hjem som kveldsmat. Fint i marka nå, men legg igjen fyrstikker hjemme....
    6 points
  40. Eg fløy frå Bergen i halv tolv tida lørdag 20 januar og etter ein mellomlanding i Amsterdam var eg framme i Paris om ettermiddagen. På forhånd hadde eg booka rom på eit hotell inne på flyplassområdet og det var herlig å få ei god hatts søvn. Neste dag møtte eg gjengen som skal være med på turen; Seth og Dan frå USA, Paul og Greg frå øya Guernsey i Storbritannia samt Igor frå Ukraina. For to år siden fiska eg med Seth, Igor og Paul ved Andaman øyene. Det var hyggelig at dei ville bli med meg på ny fisketur og at dei ville ta med Dan og Greg. Heile gjengen på seks gjekk om bord i flyet og me hadde ein 11 timers flytur til Madagaskars hovedstad Antananarivo. Med eit par filmer, litt mat og søvn gjekk flyturen fint. Vel framme i tolv tida om kvelden fekk me ordna visum før seks timers venting på siste fly fulgte. Praten gjekk løst og på tross av at me var trøtte og sultne gjekk natta fint. Når eg satte meg på innenriksflyet til Antsiranana merka eg imidlertid at trøttheten seig bra på. På turer til utlandet er det alltid et spenningsmoment om alle får bagasjen sin, spesielt på ein fisketur der man veldig gjerne vil fiske med utstyret man liker aller best. Heldigvis kom alle stangtuber og kofferter fram og me kunne trekke et lettelsens sukk. Madagaskar har vært ein fransk koloni og det ser man blant annet på bilparken. Tre taxier av god gammel Citroen-årgang venta på oss på flyplassen og det føltes som ein reise tilbake i tid å sitte på med desse klassikerene. I tillegg til mange Citroen og Peugeot var det mengder av tuk-tuk taxier, japanske SUV’er og ei og anna høne som blanda seg i trafikkbildet. Vel framme på hotell Victoria var me glade for å sjå at dette var eit hotell med god standard og ikkje minst at kvart rom hadde velfungerende aircondition. Me traff og Phillippe Marrone som driver Emeraude Fishing som me skal fiske med. Han er ein veldig hyggelig og kunnskapsrik person. Me begynte virkelig å kjenne at det var lenge siden me hadde ete og med heile gjengen i halvsvime fekk me først veksla til oss litt lokal valuta (nokon blei nesten «millionærer» etter vekslingen) før me kom oss til ein lokal restaurant for å få ein bedre treretters middag. Resten av dagen etter dette gikk til å få seg litt søvn, rigge fiskeutstyr og slappe av. Eg slo og av ein prat med gjestene som hadde vært uka før oss. Dei hadde ikkje vært heilt heldige med forholdene, men hadde likevel tatt to heftige toppfisker; 52kg GT på stickbait og 55kg GT på jigg. Madagaskar har virkelig potensiale til stor GT. Etter ei etterlengta natt med mange timers søvn møtte ein gira gjeng opp på Phillippes kontor og fekk ein orientering pluss me fekk sendt med alt som skulle med katamaranen. Her traff me og dei to hyggelige kapteinene Nicolas og Bertrand. Byen Diego Suarez ligger heilt nord på Madagaskar og planen for turen var å fiske seg sørover på østsida av øya for så å fiske oss tilbake igjen. Ellers gjekk dagen til lunch og middag ute og generell avslapning. For å være mest mulig opplagt til neste dags fiske la me oss tidlig. Første fiskedagen vart me henta ved hotellet og kjørt ned til havna i seks tida om morgonen. Til nå på denne reisa har veistandarden vært heilt ok, men det endra seg etterkvart som me kom nærmere havna. Då skjønte er kvifor det var pickuper som henta oss og ikkje dei vanlige franske veteranbiltaxiene. Her var det ein blanding av gjørme, store steiner og vanndammer med størrelse av eit anstendig svømmebasseng. På vegen fekk me og sjå mange kyr som sto langs veien, beitende på sine siste grasstrå og uvitende om skjebnen som venta dei nokon meter lenger borte. Der var det full slakting og for å seie det sånn så trur eg ikkje det er vits at Nortura reiser til Madagaskar for å se etter forbedringspotensiale for norske slakteri… Me fordelte oss i to båter med tre fiskere i hver. Eg, Seth og Dan i båten til Nicolas og Paul, Greg og Igor i båten til Bertrand. I tillegg til skipperen hadde kvar båt to medhjelpere. Etter ein halv times kjøring ut frå havna kunne endelig fisket starte. Først ut var popping siden det var mest strøm i vannet om morgonen. Deretter hadde me ein god økt med jigging før me avslutta med popping igjen. Dagens største fisk blei Seth med ein 25 kilos GT på jigg. Det blei tatt jobfish, red bass og mange andre spennende arter. Eg var ikkje i form denne dagen og kasta opp, hadde hodepine og sannsynligvis et snev av feber. Men det stopper ikkje meg, er man på Madagaskar så skal det fiskes! Ein fin GT beit på min popper, men glapp av like etterpå. GT er steinharde i kjeften og for å få kroken til å sitte må mange harde tilslag settes. I starten er det alltid ein omstillingsperiode før hjernen har forstått at man må gå bananas med tilslag så det er ikkje uvanlig å rote det til på ein fisk eller to. Som eit plaster på såret fekk eg ein grouper størrelse ekstra ekstra liten. Men stor i kjeften og grådig var den i alle fall. Den andre båten hadde og tatt bra med fisk, men ingen virkelig store. Me ankom katamaranen kl 18 og etter ein dusj fekk me halvannen time seinere servert ein treretters middag før me tok tidlig kveld i nitida. Dagene starta alltid med at dei starta motoren kl 05 og at me fekk i oss litt frukost. Deretter fulgte 12 timer fiske frå kl. 06 til 18. Andre fiskedagen tok Seth nokon fine GT’er og ein grouper på popper. Dan fekk fleire ulike arter, den eine fisken meir fargerik enn den andre. Dan mista også ein stor barracuda som beit av assistlina på jiggen. Eg fulgte i samme spor som dagen før og tok ein bitteliten grouper pluss ein ok på 5-6kg, begge på jigg. Eg hadde også ein stor GT 30kg++ som dessverre bomma på Amegari stickbaiten min få meter frå båten. Andre båten tok mange spennende arter som barracuda, grouper og jobfish. På tilbaketuren fekk me og ei skikkelig regnbyge, men med godt over 25 grader går det heilt fint med ein liten avkjøling. Tredje fiskedag starta med ein halv time popping om morgonen. Deretter speedjigging og ein time popping på slutten. Mot slutten av dagen fekk me kraftig regn og godt med bølger. Totalt tok me 22 fisk i vår båt. Eg fekk to bluefin trevally, ein mini barracuda, red bass og coral trout denne dagen. Seth og Dan tok og mange fisker av ulike arter og farger. På andre båten hadde Greg ein god dag med ein dogtooth tuna og ein 15 kg napoleonsfisk. Paul hadde på noko som sannsynligvis var ein virkelig stor dogtooth tuna. Desverre trakk fisken det lengste strået og vant. Som så mange andre dager starta me fjerde fiskedag med ei popperøkt. Seth og Dan kjørte på eit tidspunkt to GT’er samtidig, men Dan sin kom seg laus. Eg tok ein 12 kilos GT på ein Orion Cono Cono popper. Sjølv om den var liten kjempa den så heftig at det på et tidspunkt var så vidt eg holdt meg på beina. Det er sjuke krefter i desse fiskene! På andre båten tok Igor ein 25kg GT på popper og Paul mista ein virkerlig stor fisk på stickbait. Han fekk imidlertid ein revansj med ein 30kg GT. Dei tok og ein mindre hai og mange eksotiske arter. Etter poppingøkta brukte me resten av dagen på jigging. Dagen blei imidlertid kortere enn vanlig; me ga oss klokka 14 pga masse vind og bølger. Eg tok blant annet to små GT’er og ein African pompano på jigg, mens Seth og Dan tok mange coral trout og andre arter. Neste dag starta med popping ved land ein halv times tid. Eg hadde på ein fin GT på ein Amegari Dzanga popper som gjekk av rett etter tilslaget. Ellers merka me ingenting. Me jigga resten av dagen og med totalt 44 fisk i vår båt var dettte den dagen med flest fisk. Eg tok ein grouper på rundt 20kg på jigg samt to på ca 5kg. Den største grouperen ga ein god fight og spesielt det første halvminuttet var den frisk. Like før me skulle gje oss for dagen tok eg ein 17 kilos spanish mackrel på jigg. Denne var totalt uforutsigbar; i det eine øyeblikket flerrer den snøre av snella før den rett etterpå setter bånn gass mot overflaten. Visstnok er desse kjent for å hoppe høgt over vannet, men denne holdt seg (heldigvis) i sitt rette element. Spanish mackerel er og berykta for å kappe snøre pga dei mange og sylskarpe tennene. Ofte merker man bare at snøret blir lett idet den glefser av snøret. Til alt hell gjekk det fint med min fisk og me kunne kleppe den for at den skulle ende opp som kveldens hovedrett. Sjølv om me hadde ein bra dag var det ingenting mot kva den andre båten hadde. Igor var dessverre ikkje heilt i form så han blei kjørt tilbake til katamaranen. Både Paul og Greg fiska med ein teknikk kalt slow pitch jigging. Enkelt forklart bruker man jigger som har tyngdepuntet på midten sammen med mjuke stenger. Stangaksjonen i kombinsjon med sveiving av snella og jiggens form gjer at jiggen danser sakte gradvis oppover. Greg dro først til med ein dogtooth tuna på 9kg som oppvarming før han krona verket med ein fantastisk GT på 43 kg. Paul ville ikkje være dårligere og tok ein utrulig napoleonsfisk anslått til 45kg. Å ta ein napoleonsfisk er uansett ein prestasjon og noko som langt frå alle får oppleve. Men å ta ein 45 kilos på det utstyret er virkelig enestående! Ikkje minst er napoleonsfisken utrulig vakker, med sin blågrønne farge. Om kvelden fekk me sjå kampen på PC og etter det har ordet stangbøy fått ein ny betydning. Hadde stanga bøygd seg meir er eg sikker på at den hadde slått knute på seg sjølv. Desse to store fiskene viser at det faktisk er mulig å ta stor fisk på lett slow jigging utstyr. Paul hadde og på ein diger hai på livebait som blei anslått til 2,5-3 meter før den kappa snøret. Før det hadde den kjempa heftig i lang tid og dei hadde vært innom mange fisker før haien avslørte sin identitet ved å vise ryggfinna over vannet. Morgonen den sjette dagen starta med ei frisk regnbyge. Dan hadde litt stang ut denne morgenen og mista to store fisk på to drift på akkurat samme plass. Eg tok ein 10 kg spanish mackerel på jigg og Seth tok ein av samme sorten på et par kilo. I ei jiggingøkt tok me plenty av arter. Dei fleste var av beskjeden størrelse så me bestemte oss for å prøve på litt djupere vatn. Med rundt 100 meter under kjølen slapp eg jiggen ned i dypet. Etter ei god stund stoppa snella å gje ut snøre og eg antok at den hadde nådd bunnen. Men når eg sveiva kjente eg ingenting, men ikkje som det gjer når ein spanish mackerel kapper snøret. Noko var veldig galt og eg starta å sveive alt det eg klarte. Nokon sekunder seinere ser eg at snøret har ein merkelig vinkel oppover og i neste sekund ser me ein svart marlin anslått av skipperen til 100kg (200lbs) hoppe ut av vatnet med jiggen min i kjeften. I det som virker som slow motion rister den på hodet og hale og kutter snøret med spydet. For så å avslutte med et durabelig mageplask. Sjølv om det var surt at det blei ein så kortvarig glede var det artig å få oppleve det. Med fisk på denne størrelsen har man faktisk ein reell mulighet til å klare kampen sjølv på lettere jiggutstyr. Problemet er at dei som regel hopper så masse og at når den er i lufta er fort for at marlinen klarer å kutte snøret. Det er visstnok masse black marlin i dette området, men ingen fisker etter dei. Vanlegvis skjer det at marlin tar jigg 3-4 gonger i sesongen, og for ein kort stund tilbake kjempa ei dame ein og ein halv time før marlinen vann kampen. Etter marlin-actionen hadde strømmen i sjøen tatt seg opp. Derfor var det på tide å ta fram poppingstengene igjen. Dan slengte avgårde ein Hammerhead popper og på første kastet smalt det på ein GT. Som om ikkje det var nok fulgte han opp med ein fin gulfinna tunfisk og nok ein GT. Vel fortjent etter uflaksen han hadde om morgenen! Seth tok ein liten GT og eg fekk ein jobfish pluss garfish (ser ut som ein forvokst horngjel) på popper. Bettet roa seg etter kvart og me jigga ei økt igjen før me avslutta med å poppe oss inn i solnedgangen. Me tok over 30 fisk i vår båt denne dagen. Den andre båten tok færre fisk enn oss, men kom over ein stim av gulfinnet tunfisk. Tre vakre tunfisk på 4-5kg falt for popperfristelsene Paul, Greg og Igor serverte. I tillegg tok Igor ein fin grouper på livebait og Paul og Greg dro fleire fine fisker på slow jigging. Eg liker alltid å teste nye fisketeknikker og den nest siste fiskedagen bytta eg båt med Igor for å prøve slow jigging teknikken. Men som så ofte før starta me med popping i starten. Paul tok ein fin bluefin trevally, men ellers var det laber interesse frå fiskene. Eg fekk låne slow jigging utsyr av Greg og etter først ein spanish mackerel eller hai kappa snøret og ein fin fisk dro avgårde og kappa snøret på korallene kunne eg kort tid etter lande min første fisk på slow pitch utstyret. Den var ikkje veldig stor, men det var artig fordet. Fleire fisker fulgte på slowjigging og ein av dekksguttene tok ein gulfinnet tunfisk på stickbait. Eg hadde ein etterfølger på popper etter lunch, men prøvde etterkvart livebait. Ein fisk kappa snøre og ein tok fisken før eg fekk satt kroken. Me ga oss i tre tida pga lite bett. I andre båten tok Seth ein fin 25 kilos GT på popper. Igor dro til med blandt annet ein liten GT og ein coral trout. I tillegg var det på eine kastet både ein barrakuda og ein GT som bomma på Igors stickbait. Etter nokon timer i ro tok me ein kort kveldstur frå halv seks til sju. Eg fekk to mindre GT’er, mista ein red bass ved båten og hadde fleire napp. Alt på ein Orion Bigfoot stickbait. Seth tok og ein mindre GT på Hammerhead G-cup og hadde ein diger GT som missa på popperen hans. Dan var dessverre ikkje i form og måtte kutte ut dei to siste fiskedagene. Greg var også småsjuk så dei to kutta ut fiskingen og blei med katamaranen tilbake til Diego Suarez siste dagen. Denne dagen var det mest popping som gjaldt. Båtene lå ikkje så langt frå kvarandre og me kunne sjå ein diger GT bli tatt om bord i den andre båten. Over VHF’en fekk me meddelt at det var ein fantastisk fisk estimert til 45kg som Igor hadde tatt. Nokon kjappe bilder blei tatt før den kunne svømme videre for å bli endå større. Paul tok og ein barracuda og ein red bass denne dagen. Eg tok to spanish mackerel på jigg samt Nicolas og eine dekksgutten kvar sin jobfish på jigg. Ellers poppa me resten av dagen. Eg hadde ein fisk etter på stickbait og ein GT bomma på popperen. I to tida var me tilbake på hotellet. Der traff eg på ei gruppe som hadde fiska samtidig som oss og toppfisken deres var ein 60kg+ GT på jigg. Det er digert! Resten av dagen brukte me på å pakke sammen og ta ein siste middag sammen ute på restaurant. Etter fleire flyvninger skilte me lag i Paris før me flydde heim til kvart til vårt heimland. Takk til Igor, Paul, Greg, Seth, Dan og alle i Emeraude Fishing for ein fin tur!
    6 points
  41. Fantastisk dag paa vannet med en fisk paa 2097 gram, en paa 1984 gram og ett par rundt 1750 gram
    6 points
  42. Tilbake i kveld med søppelsekk og fiskestang! Nok en gang flere micro-gjedder og små abbor samt årets første gjørs (45 cm). Var også innom en av grunneierne og samtalte litt om ulovlig fiske. Det vil bli utført flere kontroller av fiskekort i løpet av sommeren. Og det er trolig strengt nødvendig for da jeg kom ned til vannet var det f*** meg nok en gang 2 båter/personer med garnfiske på agendaen. Vel tilbake på parkeringen ved Midtsjøvannet ble det avlevert en halvfull søppelsekk med sluk-emballasje, plastflasker, engangsgriller m.v.!
    5 points
  43. Jeg tok en tur for å fiske SØ etter jobben i dag. Men nok en gang viste det seg å være stille. Jeg og kompis rigga om å endte opp med masse fin Flyndre. Gøy å fiske etter noe helt annet av og til også.
    5 points
  44. Onde som vi er, kvir de færreste av oss sultne fiskere seg for å begå drap, enten det nå er ved slag/kniv i hodet, et kjapt kiropraktorgrep på nakken, eller andre mer groteske metoder. Men akkurat ikke på samme måte som konservative amerikanere beskytter embryoer og fostre med nebb og klør og verre ting, mens det visstnok er helt ok at fireåringer får tak i foreldrenes våpensamling og plaffer hverandre ned, prøver de fleste av oss å unngå fiskebarnedrap. Og om mulig fosterdrap og eggerøring. Med denne lystige innledning, starter vi dagens luke innerst i en av Noregs fagre fjorder, der huldra vasker håret under fossen, nøkken vifter med sin behårede rumpe, Rusalka synger til månen, og Vodnik – også kalt Vodyanoi – tigger øl, brennevin og tobakk av fiskere som ønsker draget (det kan forklare enkeltes mangel på fiskelykke – gjerrigknarker!) Det hendte altså i de dager at undertegnede syntes det var på tide med ny art i manntallet, og derfor ofret både vått og tørt til Vodnik (i dette tilfellet i form av Chateau du Rekespray og Attraqua spice grønn blanding). Vodnik tok vel imot, skålte og blåste, og delte så av sin rikdom. For ytterst på det nøgne snøret (og her mener jeg ikke nøgne i Ibsensk forstand), hang en nydelig gråsprengt en. Og siden dette er en adventskalender, bør vi stemme i en julesang både titt og ofte, som for eksempel nå. Jada, jeg vet at dette ikke er en pigghå. Klokken er 04.41 og jeg er tom for sjokolade. Hva forventer du? Du skjønne, glitrende pigghå, god dag Velkommen du som vi ser i riggen (anglisistisk nødrim) Med hvite prikker og haibehag Og høyt i toppen den giftige piggen Ja, den skal stikke og den skal prikke Ja, den skal stikke og den skal prikke Oss på vår hud, oss på vår hud. Men ikke på min, for jeg har vært ute en hainatt før og vet å passe meg for den så jeg snart kan feire jul igjen. Min nydelige gråsprengte prikkepigg var pent landet, men veldig stygt kroket. Jeg er ikke alltid ond, i dette tilfellet syntes jeg hverken det var ok å sette den ut igjen, ei heller å drepe den – både fordi den var fin, og selvfølgelig fordi den er fredet. Men halvgjort er dårlig gjort, så jeg måtte til pers. Når uhellet først var ute (strengt tatt skjedde det vel nede eller under), ville jeg i det minste vise Dottie såpass respekt at jeg benyttet meg av hennes goder, dvs. både kjøtt og skinn. Jeg har hørt rykter om at haikjøtt blir amoniakk-kjøtt om den ikke blir bløgget fortere enn alle andre enn jeg klarer å feste agn på kroken, så bløgging ble behørig utført. Men for å være helt sikker på få ut alt av gørr, åpnet jeg buken også. Og da fikk jeg forklaringen på at Dottie hadde tegn til ølvom. Magesekken var nemlig stappfull av godsaker – med øyne! Selv om noen mener at det er en dårlig side, er jeg ganske fornøyd med å være en nysgjerrigknurr. Hvordan skal man ellers finne ut av ting og oppleve livets mysterier? Her var spørsmålet: Hva står på pigghåmenyen? Så jeg sprettet like greit opp magesekken også. Uhm. En gang i hine hårde studerte jeg faktisk anatomi, men fiskeanatomi er åpenbart ikke min forse. Magesekken viste seg å være babysekken. Først ble jeg helt fortvilet. Ikke bare hadde jeg tatt livet av én fredet hai, her skulle enda fire nydelige skapninger ryke med. Men det var faktisk liv inni der! Jeg hentet vannbøtten og la dem varsomt oppi. Så perfekte! Så snodige, der de svømte rundt med eggsekken sin! Jeg var forelsket. Ulik personlighet hadde de også utviklet. Generte Doris Voldemerta og Overtroiske Cantervilde med spøkelse på slep Underdog Rex Nå viste det seg at tre vise striler hadde fortalt Herodes Falsk at pigghåer skulle vokse opp til bli Norges nye underholdningskonger/-dronninger, så han hadde befalt at alle pigghåbabyer skulle drepes. Her var gode råd dyre, men siden det er butikk-krig på denne tiden av året, fikk jeg det billig. Ungene måtte flykte! Fluktruten bar rett til fjords. Et siste råd fikk de med på veien: Hold dere skjult til Herodes har fått nok juleakevitt! Doris, Rex og Cantervilde hørte på de vise knurreord, men Voldemerta var ingen pingle, hun la på svøm ut i den store, vide fjorden. Jeg frykter for hennes liv, men håper og tror at de tre andre klarer seg. Å være jordmor var litt av en opplevelse, selv om jeg ikke kan anbefale andre å gjøre det samme. Og hvis du mener nurkene svømmer rundt på Death Row, vær snill og ikke si det. En julekalenderluke trenger en happy ending. Dotties fetter Spotty og lady med pipe som Vodnik ikke fikk, her ved en annen anledning
    5 points
  45. Jeg lovte en rapport, så her kommer den! Å miste gode naboer og lekekamerater til barna, er jo leit. Men når skaden først har skjedd, hjelper det jo litt at naboene overtok en gård ved Namsen, som disponerer noen km av elva. Og når landet gikk i lock down og hytta i Sverige støver ned, var vi ikke vanskelige å be da vi ble invitert opp igjen i år. Seem gård ligger rimelig fint til: Namsen er jo en flod, og i store deler av elva er det båtfiske som gjelder. Seem ligger ganske nær Grong sentrum, og her har elva blitt litt mindre og enklere å fiske også fra land. Båtfiske er skikkelig spennende, men det er jo noe eget med å få fisk fra land, der alt må gjøres selv. Første fisk i år tok jeg på mark fra land. Når man fisker med 40 gram bly langt ute i strømmen, og det røsker til, går det noen få spennende sekunder før man har en ide om størrelsen. Denne viste seg å ikke være særlig stor, men en perfekt «grill-laks». 1,1 kg Men båtfiske skulle det bli, eller «harling» som det kalles i Namdalen. En slank elvebåt, en roer og to eller tre stenger bak som voktes av en fisker. Vi kjørte enten en spinnstang og to fluestenger eller to spinn og en flue, ettersom hva «trua» tilsa. Stengene er satt, nå er det bare å vente (eller å ro ...) Den aktuelle kvelden overskriften relateres til, hadde elva steget ganske mange kubikk (kanskje 60-70 kubikk opp til ca 250) og uten at vi var klar over det, rodde vi ut omlag på toppen av denne økningen. Øverst på den sonen der det fiskes med båt, er det et stort skjær som kalles «berget», der elva snevres inn og gir en hard strøm. Her samles det tidvis mye laks som ofte er oppe å viser seg. Det er noen ganske dype partier i denne strømmen, så det er ikke det enkleste stedet å fiske. Siden vi skulle opp i strømmen og det gikk relativt mye vann, beordret kapteinen to wobblere. Disse ble satt ut til sidene, og så la jeg fluestanga mi med en grønn dobbeltkrok, ut rett bakover. Godflua, her etter at laksen har tygd på den, slik at kroppshakkelet har løsnet: Stengene legges ut mens man ror opp langs bakevjene ved land. Mens selve fisket begynner når man har rodd så lang opp man kommer og slipper båten ut i strømmen. Deretter pendler båten fra side til side mens wobblere og fluer danser i fine buer nedenfor. Jo hardere strøm, jo mer må roeren jobbe. Roer, kaptein og styrmann, er i denne sammenheng samme person. Fiskeren er matros. Idet kapteinen slipper båten ut i den harde strømmen, sier han noe i retning av «jeg tviler på om vi får noe på flua her». Som nevnt er det noen steder mange meter dypt, og flua i enden av et int. snøre går neppe mange cm under overflata. Stort mer rakk ikke kapteinen å si, før fluestanga lå flatt bakover og det hylte i snella. Fast fisk gir noen hektiske sekunder. De to andre stengene skal helst opp i en fart og båten skal deretter inn til land. Og når man ligger i hard strøm, har roeren nok med å holde båten på rett kjøl. Men matrosen, som ellers sitter til pynt, er glad for arbeidsoppgaver. Vi kom oss på land i ei ur på andre siden av elva, og selv om jeg tryner i ura ved landgang, er fisken på. Fisken kjøres relativt pent, og det lille vi kan se av den, tilsier en fisk i størrelsen 7-8 kg, eller mao langt over min 15 år gamle pers på 4 kg. Men når fisken kommer sigende fra dypet etter 10-15 minutter, og kapteinen står klar med håven, kommer plutselig flua seilende i en bue og tapet er et faktum. Et hyl og et lite hopp ga liten trøst. Men kvelden var ennå ung, og vi hadde strengt tatt ikke fisket mer en noen få minutter. Vi sklir ut i båten igjen og setter stenger. Denne gangen ror vi opp i samme strømmen, men på andre siden. Når det ikke lenger er rolig vann å ro i, legges båten ut i strømmen som tar tak i utstyret. Vi seiler skrått over elva, og noen sekunder senere ligger fluestanga igjen flatt, mens snella hyler. Samme prosedyre - stenger opp og båt på land. Denne gangen på «berget» på sørsiden. En stor laks i sterk strøm, er sjukt sterk, og en periode var det så mye backing ute, at vi vurderte å gå i båten. Men laksen kom etterhvert inn i bakevja og ble spakere mens pulsen steg ettersom tiden gikk. Men denne gangen gikk det bra, og kapteinen fikk hovet: Ny pers var det liten tvil om. Viktige 20 gram på «riktig» side: Etter litt seiersdans, fotografering og generell juging, la vi ut igjen. Vi hadde jo ikke fisket mer enn sju minutter eller så. En fin sjøørret kom i båten, men ser liten ut her: Bygda var med på hodet. Jeg traff faktisk en hel fiske-familie med far, mor og to barn, langs elva, som bor 200 meter unna meg her i Byen. Hilsen TT:
    5 points
  46. Kjapp oppsummering pr. uke 8 Denne uken har jeg hatt 5 stort sett veldig fine turer, riktignok med ymse resultat. Det er ikke utenkelig at det dukker opp noen mer detaljerte rapporter etter hvert. Men i dag kribler det fremdeles i kroppen etter gårsdagens tur, da jeg prøvde lykken i byfjorden. Målet var havmus, men jeg hadde en sterk følelse av at det skulle bli bomtur. Dagen før gikk alt galt, og jeg var sliten i kroppen etter flere dager med lange turer. Været var absolutt ikke innbydende, spesielt ikke sammenlignet med sofa, peis og generell vegetering. Men siden jeg hadde avtalt tur med Butlergylt og vi begge er altfor stolte til å feige ut, kom vi oss ut i drittværet. Noen ganger lønner det seg å være idiot. Så stod vi der da, småvåte i blesten under en skjult stjernehimmel og ventet på ikke-vindindusert napping. Og prøvde å overbevise oss selv om at dette var en god idé. Jeg ble ikke overbevist da ukens hågjel nr. 6 dukket opp. Men så raste det ut igjen, nok en gang på mitt snøre. Det var tungt og det var rolig. Krabbe eller havmus? Ikke tang, vel? O glede, da lysende grønne øyne kom til syne! Der var hun! (ja, alle havmus er selvsagt damer, akkurat som alle hågjel er kjuagutter). Butlergylt ilte til med håven (joda, jeg tok selvsagt bilde av den håverende fyren, jf. forrige rapport). og så kunne jeg ta den vakre frøkna i min favn. Nå har jeg tatt så mange hågjel at jeg helt hadde glemt hvor annerledes havmus føles. Så bløt og glatt! Ikke før jeg hadde stilt meg opp til posering, dukket det opp noen feststemte unge piker som kastet ett blikk på Butlergylten og plasserte oss geografisk fra Polen (ikke første gang det skjer, nei). De lurte på hva dette var for fisk, og jeg øste villig vekk av min kunnskap, takknemlig over å ha noe å bidra med (takket være nevnte gylt) og over at noen for en gangs skyld spurte meg om noe fiskerelatert og ikke automatisk henvendte seg til mannebeinet ved siden av. Seier! Frøkna ble sluppet ut, etter at fotobutleren gjorde sin plikt. (Han har – som dere ser – fått en kjapp leksjon i fotokunsten, men regner ikke med at det kommer til å påvirke hans øh ... personlige uttrykk ... i lengden.) Havmus, dere! For en magisk skapning. Håper jeg snart får en igjen, helst litt større. Da skal jeg stille forberedt med vann tilgjengelig så jeg kan få studere henne nøyere. Så vakker hun var, da hun svinset av gårde og vrikket på rumpen på vei ned i dypet. Hvem bryr seg om at vinden uler når en kan oppleve slikt en fredags kveld? Men man forstyrrer ikke sjelene i underverdenen ustraffet, like etter kom denne karen etter meg. Yikes! Gudskjelov at butleren tok ansvar og sendte den tilbake til bergensgubbens hall. *** Kjapp oppsummering av årets 8 første uker: Det har definitivt vært mer liv enn i desember, men voldsomme resultater kan jeg ikke vifte med. Det jeg derimot kan skryte av, er at jeg faktisk har kommet meg på tur. 20 fisketurer har det blitt hittil, mange av dem lange, og det er jeg godt fornøyd med. I luke 8 i Julemeitangeliet lagde jeg meg 12 mål for 2020. Det gikk litt raskt i svingene, tror jeg bør smale det inn og fokusere bare på fisk. Havmus har jeg altså fått, så den bytter jeg ut. Begynner å tenke at 50 arter er litt for optimistisk, nedjusterer til 35. Isfiske blir det neppe, den drømmen har for lengst regnet ned i de bergenske bekkalokk. Så ny, revidert liste: 8 mål for 2020 – i tilfeldig rekkefølge: 1. Fløyfisk, aller helst en finfin hann med vakre farger. Og aller helst på dagtid så jeg kan få skikkelig bilde. 2. Ulke. Vanlig, dverg, glatt, pigg og whatnot. Itteno’ knussel, je tar alt, bare den er kul. 3. Kveite på over 6 kg. Hva kan jeg si? Nam. 4. Rødknurr. Selvfølgelig. 5. Ha minst 35 ulike arter registrert på artsfiske.com. 6. 1000 fisk. Bare fordi det høres kult ut. Unntatt når 700 av dem er sypiker (en reell fare). 7. 3 gullmedaljer på artsfiske.com (1 i boks denne uken. Yay!) 8. Lære meg trylleformelen som får garn til å snøre seg rundt halsen til garnjævler som føkker opp livet til både bifangsten og fritidsfiskere. Slik ser resultatene ut foreløpig: Antall turer: 20 Antall arter: 13 Antall fisk: 71 Bergnebb - 2 Berggylte - 1 Havmus 1 Hvitting - 10 Hyse - 2 Hågjel - 12 Knurr - 4 Lange - 7 Lyr - 3 Sandflyndre - 1 Sei - 1 Sypike - 24 Torsk - 3
    5 points
  47. Undertegnede blottlegger sjela og forsøker å komme med noen råd til aspirerende sportsfiskeprofiler. Kanskje noen av de eksisterende også? http://teamcolibri.blogspot.com/2019/10/12-gode-rad.html
    5 points
  48. God Jul og Godt Nytt År ønskes alle FS-brukere. Jeg håper dere får alt fiskeutstyret dere ønsker i kveld, og at 2019 blir fylt til randen med fisketid og nye perser.
    5 points
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.