Hardangervidda svarthåfestival
I den lyse tiden, da jeg lå på Haukeland og svant hen, dukket det opp en morsom pling på facebook, der Mr Hopland og Blankekongen begynte å vitse om podkast fra Bontelabo med undertegnede involvert, og ja, det hadde nok hatt sin underholdningsverdi. Nokre dager senere satt jeg i zenstolen i hagen og leste gjennom hva telefonen min hadde opplevd mens jeg var hinsides, og humret godt for meg selv når jeg så nevnte pling.
For at historien skal gi mening må vi tilbake i tid, til da ølgylt hadde svart skjegg, ikke mye kystmeitekunnskaper og en anelse fandenivoldskhet ovenfor gitte sannheter på fiskersiden, og Nanablag forlystet mang en fisker med sine fargefulle fortellinger om fisken som ikke beit. Vi befant oss på Nautnes på fiskersidentreff arrangert av da relativt nyåpnede (nye) Campelen. De fleste båtene la ut grytidlig, og i en av dem satt Nanablag og var så ivrig at han begynte å skjære agn av fingrene sine. Etter et raskt legevaktbesøk og noen (ganske mange) raske sting var han tilbake igjen og fiskeklar, og den eneste båten som fremdeles var inne var den jeg disponerte, ettersom jeg syntes det var greit å starte dagen med bryggefiske sammen med podinnen, og ellers ikke gadd å forte meg så veldig. Jepp, det gikk som det skulle. Jeg og Hårvar satte igang leiting etter fisk med en stor samlet mangel på fiskekunnskap. I løpet av turen klarte jeg å miste stanga i havet, og få samlingens nest største lange, og jeg husker ikke hva den gale bananen fikk, men noe må det ha vært for da vi kom til premieutdelingen på kvelden klarte han å ytre de udødelige ord; Jeg er visst flinkere på premier enn fisk.
Det vesentligste her var uansett at jeg føler meg rimelig trygg på at vi var den båten som hadde det morsomst underveis, noe vi var skjønt enig om at måtte gjentas. Noe vi også fikk anledninger til i årene som fulgte, med kulminering i den store
Hårvarfestivalen, som kan leses om her:
Så gikk det slik ting gjerne gjør. Neste tur ble avlyst av en eller annen grunn, og neste og, og plutselig var det gått mange år. Men så kom det plinget da.
Slik ting var den første Coronasommeren falt det seg slik at han hadde en uke til rådighet midt i den perioden jeg hadde tenkt å bruke til å drikke øl mens jeg myste på stangtupp, så vi begynte å planlegge det som hadde arbeidstittelen StPetersfestivalen, ettersom det var det vi avsluttet på sist. Og nå vet jeg jo forsåvidt om en plass der det er teoretisk mulig å få St Peters fisk, så den måtte inn i planene.
I årene som har vandret heden siden Nautnestreffet har vi begge fått samlet en del kunnskap, og en del arter, så man måtte gruble litt for å finne ut hvilken fisk som skulle være target for uka, og vi fant ut at han har klart å unngå Småflekket Rødhai, mens jeg har fått litt over gjennomsnittet mange av dem på vestlandet. Dermed hadde vi et mål og jeg la en glimrende plan som nærmest ville garantere at han fikk en, men så slo det meg plutselig. Pokkern! Vi må jo sove og.
Sånne hindre er irriterende, men lite å gjøre med, så jeg luket ut alle plassene som var med mest fordi det er vakker natur og fint å være der, og så begynte vi å diskutere detaljene, og dermed lå det an til en morsom uke med god sjanse for smårutete flekkhai, utforskning av ny plass for begge, eller det vil si alle tre, ettersom Lady Knurr skulle ha gjesteopptreden.
Men før det måtte StPetersplassen testes. Ettersom den innebar flere timers kjøring, flere timers gåing og vassing over et lite sund var jeg ikke sikker på at den var verdt strevet. Jeg og Lady Knurr pakket relativt lett og la i vei.
Vestlandsk kystterreng er ikke kjent for sine store flotte flate områder, og dette området var enda verre enn vanlig. Vi vurderte sterkt underveis å gi beng i hele greia, men til slutt kom vi oss frem. St.Petersfiskingen resulterte i makrell og sjøørret, og skatefiskingen resulterte i skater, så vi var ikke misfornøyde, men om jeg orker den turen en gang til er jeg svært i tvil om, så den plassen fikk utgå fra planen.
Tiden nærmet seg og været blomstret, og det var jo helt feil. Jeg syntes litt synd på alle de som hadde tenkt seg på badetur og slikt, men det var åpenlyst at festivalen som nå ikke hadde navn, måtte starte med et besøk på Nordnes, og haifiske på Nordnes skal foregå i fint Bergensk vintervær, 10 varmegrader, 20 M/S vind og 40 mm nedbør, så jeg ofret en geit, to spiker, fire sokker og en doven øl til værgudene, slik at jeg var sikker på å få en god start.
Og det virket.
Mens vi diskuterte i forkant hvilke arter vi skulle få, ymtet nana at han kunne tenke seg en lyrpers, men for meg er målrettet fiske etter lyr på nivå med å sitte med diare og telle dopapirark, så kompromisset ble å stoppe på vei til Nordnes for at han skulle få plukke opp un ufesk.
Det var et godt stykke unna persen hans, men når han ikke klarer å få pers på første kast så kan det bare være.
Men det var festivalens første fisk, og sånn sett en start.
Tilbake til Nordnes var planen å røske opp et par hågjel og havmus og så avslutte med en skotskrødet haiflekk, og lenge så alt ut til å gå som det skulle.
Vi hadde det riktig trivelig mens det ble våtere og våtere, og så kom tiden for at targeten skulle opp.
Håbanan plasserte agnet flott der det skulle være, og fikk run som definitivt ikke var hågjel eller havmus. Men så vellykket kunne jo ikke ting være. Vinden hadde klart å legge snøret for langt til venstre, så fisken måtte kjøres via en tangkvase, og det har jo suksessrate som exxon valdes. så det gikk åt svenskskogarna. Og flere slike run kom det ikke.
På dette tidspunktet rant det en fin ørretbekk gjennom dressene våre, og totningen antydet at det å kjøre fra toten og rett ut på nordnes for så å være gargoyle (gargoyler er grotesker som har vanngjennomløp (Min favoritt er Le Penseur som holder til på Notre Dame), bare slik at dere unge lesere lærer noe og) ikke var indusivt for stamina, så vi erklærte festivalen for åpnet og hengte dressene til tørk,
Mens vi sov kan jeg fortelle litt om Toten, sett fra Bergen - det er i Oslo.
Da vi våknet diskuterte vi slikt, og kom frem til at alle planene, sett fra Toten, var i Bergen. Nordnes er jo selvfølgelig midt i brun... eh... smørøyet, og neste plass, som har levert flåsete smekkhai før, befinner seg da i usentral Bergen.
Vi plukket opp Lady Knurr som hadde tørre klær, slik at vi gjennomsnittlig sett hadde lite nok væske i dressene. Og målet var ikke bare den der haien, men også gitte flate som vi alle har fått men hadde lyst på flere av, og vips var tre skateoppkrevere på vei.
Heldigvis fant ingen av oss eksen på skatekartet, det ville fort blitt ubekvemt, og det ville ødelagt det bekvemme ordskiftet vi hadde. Der jeg er nulltegenerasjonsbergenser, og som sådan har sans for den konstante dissingen av østlandet, har Knurren aner tilbake til rundt da Bergen var hovedstad, og dermed klare meninger om hva som befinner seg der man kommer hvis man reiser vestover 99,8 prosent rundt jorden. Og da totninger er en egen art (som ikke teller på artsfiske.com) lot ikke blag seg affisere, men fortsatte med å definere hvor grensen for Bergen går.
Vel. Bilturer varer bare så lenge, så snart var vi alle tre opptatt med hvert sitt oppsett, og snart igang med å dra opp agn og agntyver.
Det har definitivt sin sjarm å sulle rundt slik, men så mye å skrive skatemelding om er det ikke. Så etter om og vel rigget vi mer over til målartene, og kokte kaffe og slikt. Nei, det betyr ikke at jeg kokte øl.
Lady knurr er jo blitt vel dreven på disse, så siden den ikke var lang var den
skatekort. (hydr hydr)
Vi andre kunne ikke komme til kort, så vi skatte igang vi og
Og dette var vel og bra og gøy og løy(e), men det var en annen skapning som var enda høyere på listen, og joda den kom den.
Men ikke på gjesten sitt tackel, og heller ikke på Ladyens bling. Med andre ord, guiden ble litt vel egoistfisk.
Vakker er den da
1300 gram, og tredjestørste jeg har fått. En skikkelig flott vestlandshai. Vel verd å reise fra Toten for. Jeg hadde skikkelige blandede følelser her. Jeg var veldig fornøyd med fisken, men ikke med guidingen min. Og totningen som på det øyeblikk satt i bilen og varmet seg var vel ikke 100 prosent happy heller. Skitt au, jeg fikk i hvert fall vist hvor og hvordan.
Og dette endte dette kapittelet, og de neste plassene vi skulle var det ikke flekkrødbit som lå på sannsynlighetslisten.
Neste plass, som da befinner seg i ytre Bergen, på grensen til ytre Stavanger, ville kreve sin innsats, så her hadde da vi lagt inn tid til å tørke klær, få søvn og spise noe.
Jeg skal ikke gå i detalj om hva som ble diskutert underveis, men dere klarer sikkert å utlede det fra denne setningen som ble ytret:
Nei, je ska itte ha noe Ællers.
Så skal vi tilbake i tid igjen. Det var en gang blålange lå på ønskelisten til mange, og en fyr som faktisk er nevnt i ovennevnte rapport, fant ut at han ikke bare skulle ha arten, men han skulle ha den fra land, og det er ikke allverdens plasser det går an. Han fant en slik plass og fikk en slik fisk, som nummer to i Norge tror jeg, og tipset meg om plassen. På den tiden var det uaktuelt for meg å dra så langt avgårde på fisketur, så den ble liggende som en spennende mulighet som skulle testes når anledningen bød seg. Og nå bød anledningen seg. Lady knurr mangler arten, og vi andre har ikke allverdens mange av dem på lista.
Dette bød på nok en lang og festlig kjørediskusjon, og stopp på naturskjønne steder for å ta en røyk
Vel fremme var det et forlokkende syn som møtte oss
Her er det 300 meters dyp innen kasterekkevidde, og det er bare et stykke av veien ned. Altså var ikke sypiker velkomne.
Og ikke slike heller
Vi satte i gang og det var litt av en følelse å se hele braiden forsvinne av snella og se backingen som jeg ikke har sett siden jeg la snøre på for noen år siden. Det var noen platåer nedover, slik at noen steder kunne man tømme snella helt, mens andre plasser kom man ikke dypere enn 150-200 meter. Nanablag ble ikke glad når han oppdaget en feil med snella som var tiltenkt plassen, og måtte gå over til en mindre snelle med lav utveksling.
På platåene var det godt med aktivitet, og det varte ikke så lenge før de første langene og brosmene var på land. De kom jo ikke som noen overraskelse, men vi fant ut at det var to kanter som fisken kunne kjøre seg fast i, så det måtte holdes temmelig mye press på for å få fisken opp. Og det tar sine krefter å holde press med surfstang i 300 meters tid. Så vi var rimelig raske til å skifte til større kroker.
Men store kroker er ingen hindring for små hai
Kommentatorstemmen på en video vi tok som dere ikke får se startet med å si, da er vi inne fra Hardangervidda svarthåfestival... Og da var jo den delen i boks. Jeg sa forresten et stykke ut i videoen: Hey! der kommer braiden, da har jeg bare 300 meter igjen..
Været var fotogent, hvilket vil si at det ikke var alt for ille
Og det var rimelig kult når det kom en stim (flokk?) av niser og holdt på rett foran oss. På det meste telte vi åtte stykk oppe samtidig, og på det nærmeste var de mindre enn ti meter unna. Vanligvis er jeg ikke så glad i niser siden de skremmer fisken, men med 2-3hundre meter imellom nisene og agnet gjorde det ikke så mye akkurat.
Det var i det hele tatt såpass fascinerende å fiske slik at vi ikke sutret nevneverdig over at det bare gikk i brosme, lange, hågjel og svarthå, og ikke noen særlig store heller, så vi bare gønnet på utover kvelden og natta.
Det var gøy å stå sånn, men det tærte på kreftene, og selv små fisk ble tunge når de skulle så langt opp, så når havår fikk på en brosme oppunder fire kilo som absolutt ikke ville opp, var det mye rare lyder som kom. Men fisken kom opp og han poserte strålende
I noen tilfeller tok fisken agnet og svømte utover og så slapp, ved et slikt tilfelle tror jeg at jeg var nede på over 400 meters dyp, og da var det pokkern ikke mye gøy å pumpe opp en tilsvarende (litt mindre) for at den så skulle løsne på siste kant. Den var jo sprengt så den fløyt i land en halvtime senere slik at jeg ihvertfall ikke gikk derifra med troen på at det kunne ha vært target.
Rundt lysning, eller kanskje tre timer etter, var vi alle så kjørt at vi måtte ha en pause. Og jeg har satt opp telt i mange forhold, men lavvooppsetting med tre stuptrøtte folk som går i veien for hverandre var en prøvelse, men opp kom det og vi fikk oss en god natts søvn i en time eller to. Og så kunne vi fikse frokost av det bedre slaget
Og så var då å stå på igjen.
Det gikk i det samme, til Ladyen dro opp turens kuleste fangst
Disse er jo så interessante, og denne var en livlig og nysgjerrig representant for arten, som sålenge den fikk litt saltvannsdusj med jevne mellomrom, utforsket både land og lady og hadde det ikke travelt med å finne sjøen i det hele tatt.
Men etterhvert begynte det å bli litt mye av det samme
Så vi oppsummerte turen slik
og ga oss.
På hjemveien hadde jeg en liten ting jeg skulle teste, men håvard var litt skeptisk
Om det ble fossekall avhenger av hvordan man tolker det.
Jeg startet rapporten med å nevne Mr Hopland, og det var ikke tilfeldig. Han hadde nemlig invitert på vassssssildguiding, med sjanse for norgesrekord og andre arter. Dette var festivalens siste post, og sålangt hadde den besøkende ikke fått noen fisk å registrere, så det var press på Endre om å levere, som vi regnet med at han skulle innfri ettersom det er få som er så flink til å fiske målrettet som han.
Jeg ser han nesten daglig på face, så det føltes ikke slik, men det var faktisk nesten like mange år siden jeg hadde truffet på han, og jeg synes det var fint å bli mint på for en hyggelig fyr han er.
Han plukket oss opp på avtalt sted og durte rett til godplassen sin for vassild. Grunnen til at hvitlaks stod på menyen var at Den gale bananen ikke hadde den på artslisten, så planen var å plukke art, teste litt etter kolmule og hvis det ble tid til det ta et sveip etter lysing.
Jeg hadde mest lyst på lysingfiske så jeg tok min vassild på første nedslipp
Forsåvidt den første jeg har fått siden jeg begynte med registrering på artsfiske, så jeg fikk noe å legge inn der.
Men Håvrad fikk ikke. Det han derimot fikk på sitt første slipp var denne.
Dette så jo lovende ut. Endre plukket også opp vasssild som ville vært store alle andre plasser.
Men så havnet vi i en stim av disse.
som jo er kule når du får en eller to, men ikke tjue. Fredet er de og så vi flyttet oss, men siden hvradblag ikke hadde fått vassen, gikk det i å leite etter dem. Og dermed gikk jeg fra pigghåhelved til brosmefenskap. Det gjorde ikke meg noe, ettersom hele målet mitt for turen var en vasssild, hilse på Endre og ellers kose meg med å ligge å duppe på sjøen med snøret ute, men Hår var litt småstresset. Jeg mistenker at tanker om at hele vestlandsturen skulle forgå uten en ny art lurte i både bak og fremskalle, men endre hadde mer enn en plass, så vips var altibox
Med skuldrene nede hadde vi alle tre lyst til å ta et sveip etter lysingen, men Endre hadde slektninger som skulle dukke opp, så det får bli neste gang.
Lysingen Nanablag hadde fått var ikke stor, men stor nok til en middag for to, og det ble godt.
Og dermed var Hardangervidda svarthåfestival over, og fem ekstremt hyggelige og morsomme dager til ende. Vi gadd ikke regne poeng og slikt, men konkluderte enkelt med at Endre er en flinkere guide enn meg, og at fortsettelse følger.
Men det skal ikke gå seks år til neste gang.
Og som avslutning skal jeg ikke si, hvordan skal dette gå, eller komme med en liste, men heller et bilde eller to:
Vel, jeg har nå tenkt å skrive litt fremover. Det er fordi jeg synes det er morsomt å lese tinga senere. Jeg tror ikke det vil hjelpe noe å ha et lukket forum.