Gå til innhold
Fiskersiden

Lady Knurr

Medlemmer
  • Innholdsteller

    256
  • Ble medlem

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    46

Alt skrevet av Lady Knurr

  1. Det er jo helt utrolig! Godt å høre at det går så raskt fremover (Eller er det bare du som er i overkant tøff igjen? Hm.) Krysser alt jeg har for at det blir litt action på Brufoss på deg, du hadde gledet deg sånn, det så jeg. Når du klarte å komme deg fra båten og opp i bilen i den tilstanden du var i etter ulykken, tviler jeg ikke på at du greier å komme deg ut på tur nå. Du får ta det pent og forsiktig (og ikke ta med noen gale damer på tur...) Fortsatt god bedring!
  2. Akkurat det er jeg enig i! Med så mange utrolige opplevelser og gode historier den mannen har, håper jeg han har overskudd til å dele mer med oss. Jeg har også trøndersk blod, min morfar var fra Stiklestad. Det er derfor jeg er så beskjeden. Nettopp. Hva ville verden vært uten navlelo? Når alt annet er tapt, når du sitter der ribbet for alt, hva har du igjen da? Hva er din eneste trøst, det som stiller opp for deg uansett hva, som alltid er der? Navlelo.
  3. Nydelig innlegg og vise ord, Cannonbang! Jeg lar meg nok lett rive med av utstyrsgalskapen, jeg er tross alt en quinde med en viss sans for en god deal (i den grad økonomien tillater det). Men jeg har også veldig sans for gode og kreative løsninger, det satte jeg virkelig pris på å se da vi var på tur sammen. Det gleder meg å merke at hjernen min begynner å trene litt på den slags muskler. Jeg er nok mer en drømmer enn en praktiker, men alt kan læres, det vet jeg. Og interessen vokser ettersom man lærer. Men å oppleve eventyr er jeg god på, og jeg synes det er gøy å lese om deres magiske øyeblikk, enten det var i går eller for 50 år siden. Så mer av dette!
  4. Takker! Joda, det var dere. Dette var altså før jeg hadde begynt å fiske selv. Min aller første tur til Ormhilleren, og min aller første natt i telt noensinne. Nydelig, varmt vær, stjernehimmel og whatnot, alt lå til rette for en romantisk natt med min den gang utkårede. Men neida, ikke bare kom en ung fyr – som viser seg å være en eks-nabo ved navn PeterSL – stadig bort og skulle tyte med min utkårede, ikke bare drev guttegjengen å hoiet og skrek mens de dro opp beistene, ikke bare brukte de nappalarm som pep som bare f... i et bankande kjør, og ikke bare spilte de musikk på full guffe, men mitt romantiske objekt hadde sin egen, innebygde alarm. Hadde han vært en poet, ville han nok sagt: "Dine øyne er som havet, i det fjerne kan jeg skimte en kveite". Og borte var han.
  5. Ja, nå har jeg vært temmelig ofte på Ormhilleren og aldri sett snurten av havål, bortsett fra første gang jeg var der for nesten 2 år siden. Tror ikke jeg kommer til å drasse på en stor presenning i tillegg til alt annet, når jeg faktisk prøver å unngå å få arten. ;-)
  6. Første forslag: taggmakrell
  7. Dette, kjære venner, blir en lang og ordrik rapport, for det finnes som kjent mange ord i havet, og vi er da fiskere. Men frykt ikke, for selv om havet byr på kvantitet, finnes det (i hvert fall her på Vestlandet) også kvalitet. Og dessuten skulle du vel strengt tatt startet på oppvasken nå, så når din partner roper på deg, kan du med bare litt dårlig samvittighet svare Beklager, kjære, jeg sitter opptatt med en sosiologisk studie av terramarine raseforskjeller i Norge eller noe sånt sprøyt. Så sett deg godt til rette og la deg rive med av en beretning fylt av action og heltemot, store farer og en enda større katastrofe (samt en overflod av godslig (?) Østlands-mobbing), når vi følger en galant ridder og hans (relativt) jomfruelige lady i en intens jakt på trynefaktoren. Her vil du få svar på alt du noen gang har lurt på: Kan man si at en trønder og en bergenser i samme båt befinner seg i samme båt? Er torsketryne alltid et torsketryne? Finnes det ekte jomfruer på Jomfruland? Har Cannonbang vært ute en vinternatt før, eller foretrekker han thermodyne og raggsokker? Heter Lady Knurr egentlig Gulliver? Hvor farlig kan en fjesing egentlig være? Er ambulansetjenesten i Vestfold like effektiv som i Verden Navle? Er Verdens Navle egentlig verdens navle? (Dette kan vi svare på umiddelbart: Ja, selvsagt er Bergen verdens navle. Duh). Når man skal finne faktoren, er det først og fremst mange fakta og – ja, faktisk – faktorer det bør forskes på. At den første faktoren er fisk, kan det ikke være tvil om. Og at fisk bør fiskes av fiskefrelste fiskere, er fakta. Føler du at det ble forskrekkelig mange f-er her? Kanskje du lurer på om det er f-faktoren vi er ute etter? Vel, i så fall er du ikke fullstendig på fjorden. La oss gå tilbake til det glade 1900-tallet i nord, da Cannonbang dro håkjerringer med venstrehånden mens han sløyet tre-fire tonn fisk med den andre – alt på en ettermiddag. Riktignok var arbeidet både morsomt og givende, men én drøm slapp aldri taket: – Om jeg bare kunne få oppleve jakten på drømmefisken i Oslofjorden med en entusiastisk, dog noe klønete lady fra Bergen. Da hadde livet vært fullkomment. Cannonbang gjorde sitt, kjøpte seg hus noen hundre meter fra nevnte fjord, og ventet. Og ventet. Så en dag, helt ut av det berømte blå, meldte en bergensk lady av nevnte kvaliteter sin ankomst til den igjen nevnte fjord, og Cannonbang så sitt snitt til å invitere på båttur. Ladyen takket ja, og dermed var jakten på trynefaktoren et faktum. Hvilket tryne snakker vi om? Fjesingen, selvsagt. Denne fortryllende, forfinede, forjettede fisk. Med sine vakre striper, nydelige froskeøyne og lekre underbitt, med sine lumske pigger og lokkende fare, må denne lurendreieren av en fisk være alt et kanonsmell fra Trondheim og en knurrende lady fra Bergen kan ønske seg. Jakten skulle føre oss forbi lange sund og jomfruelige land, men ville vi lykkes? La oss nå zoome inn i hodet til en av de brave eventyrerne, den kurrende damen fra vest, for en førstehånds beretning om de skjellsettende hendelsene en onsdag i det Herrens år 2020: Da jeg ankom bryggen med det treffende navnet «Brygga» i en liten vik i Vestfold, var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle se etter. Cannonbangs dialekt hadde røpet ham. Og ganske riktig, en nydelig, velpleid bart gliste opp til meg fra en flott alubåt. Barten hang fast på en riktig så trivelig fyr, så alt lovet godt for en perfekt fiskedag på sjøen. Med vind i håret og meg bak rattet, suste vi (synonym for freste, hoppet og dunket) utover (nedover?) Oslofjorden. Båtkjøring er ikke noe jeg har belemret verden med i særlig grad, så jeg nøt farten og frihetsfølelsen mens jeg satt og drømte om dagens mål. Min nå gode venn hadde åpenbart fått med seg at det ikke ville nytte å servere en lady lyr med langestuing, så han hadde laget et ypperlig dagsprogram: Først fjesing, så ymse flatfisk, inkludert arter jeg ikke har: rødspette, skrubbe og alle typer var, plukke opp en rødknurr eller to hvis lykken var med oss, og så – for å gi dagen litt dybde – dra opp en vakker blåkjeft til slutt. I mitt stille sinn tenkte jeg at hvis Vårherre kan lage vin av vann (tåpelig idé, spør du meg, men noen av dere er kanskje på Vårherres side her), må da en lady klare å plukke opp et par ferskvannsfisk i Oslofjorden i tillegg. En åtte-ti nye arter i løpet av dagen burde duge. Vi senket farten ved en holme for å plukke opp litt makrell. Cannonbang slengte ut en hekle, og etter en stund dro han opp verdens søteste lille makrellkrabat. Helledussen! Ut igjen med heklen, og opp kom tvillingbroren, like liten og søt. – Jaja, ypperlig som hel agnfisk, sa jeg. Etter langt om lenge, over blåner og fjell, dukket det opp en liten søtnos til. Hm. Det gikk litt tregt, og fangsten var knapt nok synlig med lupe. Var Oslofjorden fylt av småtroll som ikke hadde lært å bite skikkelig? Det lovet ikke godt. Men til slutt hadde vi nok minimakrell til å starte med litt seriøs fisking. Cannonbang hadde gjort godt forarbeide og notert seg en del plasser med sandgrunn som burde være ypperlige til både trynejakt og flatinger. I full fart fikset han et paternoster og slapp ut. Jeg gjorde det samme i litt mer edruelig fart, mens jeg beundret min venns oppfinnsomhet. Jeg har vært så heldig å lære å fiske av en som ikke tar alt for god fisk (yes, pun intended), men finner sine egne kreative løsninger og tester mer eller mindre vettuge teorier. Sånt setter man pris på. Cannonbang var åpenbart samme type. Hvorfor slenge dyrt bly i sjøen når man kan bruke skrapjern, tape og piperensere? Hvorfor dille med perler og paljetter, når man kjapt kan surre en skinnende, sølvblank piperenser rundt snøret? Jeg digger sånt! Så satt vi der og banget og knurret mens fjesinger og flattryner spratt rundt oss som flyvefisk. Ok, det må jeg dessverre dementere. Jeg er stolt av min potetnese, og vil nødig bytte den ut med en lang og spiss Pinocchio-utvekst. Det var ikke annet enn bølgeplask og måker i sikte. En og annen nesten usynlig torsk. Og en vid, vid fjord med horisont istedenfor dramatiske fjell. Det er ikke så lett å få horisonten rett når man sitter i en båt. Trallala. Hu hei hvor det går på bøljan blå. Fin tang på fjordbunnen. Fine bølger i overflaten. Blå himmel. Blått hav. Litt mye vind i trynet. Jau jau. Skal tro hvordan knarren på snellen høres ut? Ikke vet jeg. Cannonbang underholdt meg med gode historier og fiskekunnskap mens vi flyttet rundt og dro opp den ene miniatyrtorsken etter den andre. Var jeg kommet til Lilleputtland? Var min galante eventyrer og jeg kjemper i et rike med knøttsmå skapninger? Var jeg – kort sagt– Lady Gulliver in disguise? Heldigvis freste en av Oslofjordens lovende poder forbi i en latterlig båt som det umulig kan være behagelig å fiske fra. Han skjønte åpenbart ikke at han skremte bort fisken når han kjørte i 70 knop eller noe tre meter fra båten vår. Eller at det ærlig talt ikke spilte noen rolle. Jaja, han var i hvert fall på vår størrelse, og så definitivt ikke ut som en eventyrer. Så da var vel vi helt normale, også. Det måtte være Oslofjorden det var noe galt med. Aldri så galt at det ikke er galt på galt sted. For å besvare spørsmål nr. 2 øverst i denne lange beretningen: Nei, et torsketryne er ikke et torsketryne. Du har de som mottas med et Yessss! og de som mottas med et zzzzzzzzz eller enda verre, et F@%ˆ$&A. Torskenurkene vi dro, hørte til de to siste kategoriene. Og hvor ble det av fjesingene og de veivalsede trynene? En melodi hørtes plutselig i det fjerne. Å Vestland, Vestland, når eg ser deg slik ... Nei! Situasjonen kunne da umulig være ille nok til å invitere Sissel Kyrkjebø inn i hodet mitt? Desperate times call for desperate measures. Av med mitt strippede, fargeløse paternoster, og på med et som kunne få en conquistador på vei til indianere til å føle seg som millionær. Makan til discokule har Oslofjorden neppe sett. Den svarte med et gjesp, leet knapt på øyet. Jeg var åpenbart like naiv som conquistadoren. Dette har jeg bommet på før. Men hva pokker gjør man ikke for å riste litt liv i havbunnen? Jeg har vunnet på det før også, men denne gangen var det bare torskete babyer på sfo som ville perle. Og jeg hadde absolutt ikke lyst til å leke med dem. I det minste var denne rød. Cannonbang og jeg sukket til hverandre, og ristet på hodet av galskapen. Hvorfor forlot vi våre respektive fjorder for dette? Var det mulig at vår drøm om fjesing falt i torsk? Vi freste videre på jakt etter ny type agn. De av dere som er spent på å få høre om Cannonbangs vinternattvaner, bør være Luthers øre nå (hvis noen vet hva vår reformkonspiratoriske reformatør skal med alle de ørene, send meg gjerne en pm). For ikke bare har han vært ute en vinternatt eller tre før, men trolig også både en og to sommerdager. Muligens ikke i 100% maskulint nærvær, heller. For da han styrte oss inn til en nydelig, kupert holme for å plukke strandsnegler og mark, nevnte han tilfeldigvis at jeg kunne ta en tur bak de knausene der om du har behov for det. Det hadde jeg. Og siden dette er opphavet til en viss bekymring for forfinede ladyer på båttur med fremmede menn, må jeg gi trønderen et knippe bonuspoeng. (Selv om jeg begynner å bli litt bekymret for mangelen på trøndermobbing her – har jeg ingen bergensk stolthet lenger?) En fordums stolt bergenser på tur. Med en pen samling snegler, én mark og en litt lettere (og lettet) lady ombord, førte herr Pangpang oss til neste plass. Mange vil si at maleren Manets maleteknikk i hans representasjon av sjø og vann er spot on. Et slikt synspunkt skal jeg på ingen måte spotte. Men nå var det faktisk manetspotting jeg holdt på med. En, to, tre, syttifire, trehundreogsekstiåtte, femhundreognittiseks. Ildfulle røde, kjølige blå, og noen dyp lilla – en for meg helt ny manetfarge. Kan det være at de røde og blå manetnissene i Oslofjorden forener seg i et tolerant fellesskap, inspirert av Blåfjell? Har maneter TV? Dette og mye annet får du svar på i neste episode av Brødene Dal og spektakulærmanetene. Nå hadde det blåst opp og ble en anelse utrivelig. Jeg savnet min vindtette flytedress og en god pute under min aristokratiske bakende. Tror dere vinden pisket opp noen spennende fisk? Å neida. Hva er dette for lureri, hører jeg dere mumle. Skulle det ikke være action og heltedåder og greier? Vel, alle som har holdt i en fiskestang vet at det er aksjon og det er action. Det siste kommer til sin tid, akkurat som godfisken (ikke pleier å gjøre). Og hva slags aksjon stengene våre hadde, holder vi for oss selv, takk. Jeg er redd det mest dramatiske som skjedde den neste timen var at Cannonbang oppdaget at han hadde lagt igjen tobakken på avlatsholmen. Så vi smatt innom sjøbua ved Valle for å skaffe dette livsviktige remediet. Og jeg følte meg temmelig dum siden jeg burde og ville ha spandert, men hadde glemt lommeboken hjemme og kunne hverken hoste opp røyk eller fylle mulige tørste bensintanker på båt eller bil på veien hjem. Slik går det når en distré lady må klare seg uten kammerpike og butler. Noe beskjemmet sendte jeg Cannonbang inn alene, mens jeg betraktet Oslofjordens glade sosser. De så ut akkurat som jeg trodde Oslofjordens glade sosser skulle se ut. Dette er ikke en av Oslofjordens glade sosser, men en vaskeekte glad sjøulk. Nå hadde vinden løyet og bølgene roet seg, men dagen var på hell, og vi orket ikke dra ut på dypet for å lete etter blåkjeft. I et siste, desperat forsøk på å lande en targetfisk, dro vi til Langesund og slapp ut våre håpefulle på sandgrunn nær en holme. Cannonbang dro opp en liten makrell, et par nusselige hvittinger og noen torsk som knapt var ute av bleiene. Når jeg tenkte meg om, hadde han fått en del flere fisk på turen enn meg. Ikke at jeg var spesielt misunnelig på agntyvene, men er det en ting jeg har lært, så er det å finne ut hva bedre fiskere gjør annerledes. I dette tilfellet var svaret såre enkelt: jeg fisket med havfiskestang, mens han brukte vanlig stang og snelle, og kunne kaste ut i vifte og raske med seg det som var i nærheten. Snegler, piperensere og skrapjern. Et must på fisketur. Det led mot kveld og jeg følte det var på tide å befri min utholdende og underholdende guide fra jakten på trynefaktoren. Så vi vendte båtnesen hjemmover. Og igjen viste herr Kruttsmell – som vi allerede har fastslått har vært ute både en vinternatt og sommerdag før (det skulle sannelig ikke forundre meg om han har vært ute en høstettermiddag og) – instinktivt hva en lady trengte. Alle som har fulgt mine rapporter, har nok fått med seg at en aristokratisk quinde på dannet fiskeutflukt liker å ha et bilde av de største triumfene, og at mangelen på fotobutlere nu til dags er et økende problem. Nå hadde jeg dessverre ingen trofefangst å vise frem, så siden sjøen hadde lagt seg i bedagelig hvilestilling, forslo Cannonbang et bilde av meg bak rattet i fart, med sjøsprøyten bak meg. Jeg lot meg ikke be to ganger, og satte meg bak rattet med det digre gliset man har når man sitter bak et ratt og kjører klampen i bånn og kjenner vinden i fjesingen. Cannonbang stilte seg opp i baugen og knipset i vei med mobilen min. Så ser jeg vekk fra kameraet og – tre store bølger dukker opp fra intet. Vi befinner oss i en alubåt i stor fart rett inn i dem. Og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal håndtere det neste sekundet. Kanskje det ikke ville ha hjulpet om jeg visste det. Skulle jeg ha bremset hardt? Vridd rattet? Ville det ha vært bedre? Jeg vet ikke. Hva om Cannonbang da hadde havnet på sjøen eller smelt bakhodet i motoren? Jeg vet ikke. For noen sekunder siden var sjøen stille, hvor kom disse bølgene fra? Jeg er paralysert. Så kommer et kraftig dunk, og jeg hopper i setet. Cannonbang vaier kraftig, men finner fotfeste igjen. Jeg er livredd, ser at dette er farlig. En ny bølge treffer. Båten hopper og braker ned med et smell som kjennes i hver eneste lille knokkel i kroppen. Cannonbang stuper fremover, brøler, og løfter seg akkurat nok opp til at jeg ser at foten henger i en unaturlig stilling, og så hører jeg meg selv rope før det siste smellet treffer. Bølgene er forbi, det er stille, og Cannonbang ligger foran meg og stønner: Foten er brukket. Hva skal jeg si? At Cannonbang trynte i jakten på trynefaktoren? Nei. Dette var bare jævlig. Og hva jeg følte og føler oppi det hele betyr ingenting, men la meg berette om en trønder som har vært ute en vinternatt før. Vi har alle hørt om det underholdende fenomenet manflu. Cannonbang var definitivt ikke befengt med mannevonde fluer. Mens vi sneglet oss langsomt mot Brygga, lå han i bunnen av båten og kjederøykte (takk gud for at han i det minste hadde sigaretter!) og forsikret meg om at det ikke var særlig vondt, mens jeg så ankelen svelle mer og mer for hvert minutt som gikk. Han viste meg at han kunne bevege tærne, og at foten ikke hang så løst som det først virket som. – Tror ikke den er brukket, sa han. Vel, den var blitt hoven, hvor mye kunne den dingle? Det var åpenbart at han trengte ambulanse, men da vi endelig kom frem, karret han seg ut av båten med ankelen dinglende under seg, krøp på alle fire med høyrefoten i været bortover bryggen, opp en ulendt sti, opp en lang trapp, videre bortover en grusvei, for så å klatre inn i baksetet på bilen min. Deretter ut av bilen, bortetter oppkjørselen, opp enda flere trapper, gjennom gangen i huset frem til godstolen i stuen. Først da satte han seg ned og var villig til å tenke på legevakten. Etter diverse frem og tilbake meldte operatøren at hun skulle undersøke om det var en ambulanse tilgjengelig. Her forente øst og vest seg i rørende likhet. – Vi ringer deg tilbake, sa hun. Og det gjorde de selvsagt aldri, akkurat som i Bergen. Så der satt vi, mens Cannonbang underholdt meg med fortellinger fra livet som fisker i nord og trailersjåfør i sør, og stadig forsikret meg om at det var ikke særlig vondt. Yeah right. Så, etter vel en halvtime, dukket utrolig nok to hyggelige ambulansefyrer opp, og det neste kvarteret var slanger og sprøyter og blodtrykksmålere og oppblåsbar avstivning og maskiner, og ikke minst morfin, som Cannonbang blåste av – det kunne de bare glemme. Men kom ikke her og fortell meg at det ikke var vondt da de stivet av foten. Selv om det ærlig talt virket verre for dem enn for min venn. Vel, slik endte det som var en helt nydelig dag, selv om vi bare fikk tullefisk. Hvordan det gikk videre skal vår helt få lov til å fortelle selv. Takk for at du fjaset bort en hel feriedag på forgjeves fjesingjakt på fjorden med en fjollete lady, Cannonbang. Og beklager at jeg ødela ankelen din, laksedrømmen din og det som ellers var en fengende flott fabulistisk dag. PS. De som fremdeles sitter og lurer på jomfruene på Jomfruland, kan ta seg en bolle. PPS. Vær forsiktig på sjøen i sommer. Og ikke sett deg bak rattet hvis du ikke kan kjøre. PPPS. Jeg tror vi kan fastslå at fjesing er farlig.
  8. Hehe, og her går jeg og drømmer om noe så banalt som ulke. Synes de er så vakre. Og fløyfisk. Og uer/blåkjeft. Vi har alle våre greier. Men havål var veldig mye kulere enn jeg hadde trodd på forhånd. Og gøy når slike overraskelser dukker opp, det er kanskje det jeg elsker mest ved kystmeite: man vet aldri hva man får.
  9. Den blødde litt fra kleppingen, men ettersom den umiddelbart svømte veldig fint da vi slapp den, tror jeg den var i fin form. Kloke sjeler har fortalt meg at jeg burde ha brukt en matte til å legge den på så den ikke ble oppskrapet. Jeg er veldig for fiskevelferd, som jeg tror alle som har vært med meg på tur vet, men hvordan pokker får man en krakilsk havål til å ligge på en matte? Heldigvis er steinen på Ormhilleren veldig avslepet akkurat der, så til steingrunn å være, kunne den ikke vært bedre. Den så ikke oppskrapet ut, heldigvis. Jeg har forsøkt å være føre var når jeg har jaktet på f.eks. skate (og improviserte da jeg fikk spiss), men det falt meg ikke inn at jeg skulle få havål. Trodde den bare bet på machotackler (hvordan de må enn ser ut).
  10. Det hendte i de dager at jeg fikk lyst på en overnattingstur til Ormhilleren. Tilfeldigvis skulle Ølgylt og Ølgyltkutlingene det også, så da slo vi oss sammen. Stedet fristet dessverre en god del andre folk også, men vi gadd ikke hive dem på sjøen. Stemningsrapport: Målet var kveite og laget var Brann. Neida, driter i Brann. For å gjøre en lang, men riktig så trivelig historie kort: ingen kveite eller andre flattbrød, bare 2 små torsk (ut fra Vestlandske mål, ikke Østlandske), en liten lange og 53 makrell. Resultatet av 12 kast med 3 kroker. MEN– Så kom natten, og i tretiden begynte jeg å bli trøtt og sliten i ryggen, så jeg lusket inn i gapahuken og begynte å kle av meg og skifte til et mer behagelig antrekk (nei, ikke den typen, din tulling). Sekunder før jeg endelig kunne legge meg ned, gauler Ølgylt at jeg har napp. Shit, hadde glemt å ta opp stangen. Jaja, gadd ikke kle på meg for å dra opp en hvitting eller annet tull, så det fristet å be ham ta den (Nå i etterkant får jeg grøssebyger over at jeg overhodet tenkte tanken. Ikke hente opp fisken min selv? Tsk tsk). Men så gauler han at det er et skikkelig run. Da fikk jeg fart på meg! Ut fra min erfaring, lønner det seg oftere å vente enn å dra opp med en gang, så var ikke kjempestresset over at det gikk et minutt eller så før jeg var på plass. Oj, dette var tungt. Og det var futt og fres, så definitivt ikke tangklasen fra helvete eller en monsterkrabbe. Yay! Jeg drar og sveiver, drar og sveiver, evig takknemlig for at det er surfstangen med 14000-snellen jeg har mellom beina, ikke karpestangen med lettere snelle. Jeg begynner å lure på om det kan være en skikkelig kveite, større enn minstemål – så jeg kan spise den, men mindre enn en sværing jeg bør slippe ut igjen av hensyn til den vestlandske bestanden. En infernalsk stemme hvisker at det kan være en kjedelig brosme eller lange, men jeg sender den til the Pits of Hell sammen med marshmallowsen. Jeg drar og sveiver, drar og sveiver, mens Ølgylt henter kleppen. Håven min er neppe sterk nok til å tåle dette beistet her. Endelig kommer noe til syne. Ja! Det ser da ut som noe flatt? Vent, nei, det er langt og rundt. F***, f***, f******* møkk, en lange. Hvorfor? Hvorfor?!? Men den ser da litt snodig ut til å være lange? Ølgylt har klatret ned, klar til å løfte den opp. –Hva er det? gauler jeg. – Havål. Sukk. Havål. Denne testosteronfisken, manndomsprøven, machodrømmen. Ikke min drøm. Første gang jeg var på Ormhilleren, 15. oktober i det Herrens år 2018, observerte jeg en gjeng unggutter som stod og dro havål. Siden den gang har jeg jo begynt å fiske selv, men det der var definitivt ikke min greie. Og jeg har hørt at de er gufne, at slimet nesten velter ut av dem. Yuck. Jaja, nå var den der, og på land skulle den. Ølgylt gjorde sitt, og så gjorde han sitt en fire–fem ganger til, ettersom beistet prøvde å stikke av. Vi fikk dratt den lengre innover, og så var det tid for fotosession. Mnja. Ikke alle var like samarbeidsvillig. Muligens ikke dens beste vinkel. Nå begynte jeg å synes at den faktisk var veldig kul. Stor, men ikke kjedelig lange-stor. Nydelig, svart farge, elegant kropp, elegante bevegelser. Futt og fres, rikelig med temperament, det var så vidt jeg klarte å holde den. Ikke var den spesielt slimete heller. Jeg ble mer og mer fornøyd med fangsten min. Og ny art er alltid gøy. Blodige hender som Lady Macbeth, men i litt bedre humør. Havålfisking er åpenbart bedre enn kongedrap. Observer også det røde merket under nesen. Hvis du ikke har et sånt, har du ikke tilbrakt nok tid med nesen utenfor en bryggekant i sommer. Skal ikke påstå at den var enkel å veie, men til slutt lyste tallet 8,71 på vekten. Ny pers. Men hvordan i all verden klarer folk å å veien en 20-30 kilos havål? Skjønnheten og udyret. Hvem som er hvem, ble vi aldri helt enige om. Til slutt må jeg takke fotobutleren for bilder, kleppbutleren for oppdragelse og lysbutleren for god innsats for en lady som i forvirringen hadde glemt å ta med hodelykten. Antall turer: 68 pr. 1. august 2020 Fornøydliste for 2020: 1. Knurr på 715 g som stod til gull 2. Årets første havmus (måtte det komme flere!) 3. Få oppleve å være jordmor for 4 nydelige pigghåbabyer. It's a long story, yet to be told 4. Spisskate fra land nær Bergen - hvor kult er ikke det?!? 5. Piggskate – har blitt svak for skater og vurderer å utvide tittelrepertoaret til Sypikedronning, Knurrlady og Skateprinsesse 6. Havål på 8710 g. En fisk jeg aldri ønsket å ta, men da den først kom, var det jo ganske kult. Og min hittil største fisk. Ved nyttår satte jeg meg en del mål. Hva har jeg oppnådd? 8 mål for 2020 – i tilfeldig rekkefølge: 1. Fløyfisk, aller helst en finfin hann med vakre farger. Nope. 2. Ulke. Vanlig, dverg, glatt, pigg og whatnot. Itteno’ knussel, je tar alt, bare den er kul. Nope (Ikke mangel på forsøk. Vi er visst ikke på talefot) 3. Kveite på over 6 kg. Hva kan jeg si? Nam. Nope 4. Rødknurr. Selvfølgelig. Nope 5. Ha minst 35 ulike arter registrert på artsfiske.com. Nope. Men denne fikser jeg garantert. 6. 1000 fisk. Bare fordi det høres kult ut. Unntatt når 700 av dem er sypiker (en reell fare). Nope. Og ikke lenger et mål. Gidder ikke dra så mange kjedelige fisk. Kvalitet fremfor kvantitet! 7. 3 gullmedaljer på artsfiske.com (1 i boks denne uken. Yay!) Nope. 1 gull, 1 sølv og 3 bronse 8. Lære meg trylleformelen som får garn til å snøre seg rundt halsen til garnjævler som føkker opp livet til både bifangsten og fritidsfiskere. Nope Men hva skal man nå med mål anyway? Snart dukker det opp en rapport fra årets ferie i Vestfold, men den får jeg legge i Østlandsforumet. De har jo bare 58 977 innlegg, stakkars små.
  11. Sorry, Torry, glemte helt å svare deg. Resultatet fra Vestfoldturen ble ganske begredelig. For det første fikk jeg mye mindre tid til fisking enn jeg hadde sett for meg, og for det andre fikk jeg stort sett minitorsk – som er kjedelig å plukke av kroken og hive ut igjen. Hadde håpet på noen timer i Nevlunghavn, men det ble ikke mulig i år. Heller ikke ferskvannsfiske, som var planen for å plukke nye arter. Men kommer tilbake til denne tråden neste år, da skal det bli andre fiskeboller!
  12. Jeg har ikke fisket mye fra land i Os- eller Bjørnafjord-området, men de gangene jeg har gjort det, har resultatet være ekstremt dårlig. Er faktisk ikke sikker på om jeg har fått fisk eller napp der i det hele tatt. Rolfsvåg er nok bedre, vet mange har fått en del der. Hvis makrell er av interesse, er det i hvert fall en god del å få i Øygarden, hvis du gidder å ta turen dit. Nydelig vær neste helg, prøv en utflukt til Ormhilleren. Var der forleden, ventet maks 10 sekunder på napp på hvert eneste kast. Om ikke du spiser makrell, så er de i hvert fall litt morsomme å få på kroken. Hiv dem i fryseren og spar dem til du begynner med ordentlig fiske (=kystmeite). :-P Lar du et tackel med reke, blåskjell eller makrell ligge på bunnen, burde det i hvertfall være gode sjanser for hyse, hvitting og småtorsk også. Men fra spøk til løk: Er ikke kystmeite interessant for deg i det hele tatt? Da åpner du muligheten for mer fisk og ikke minst mye mer spennende fisk. Supplerer tipset om flo med strømskifte. Ofte er den en god bittperiode på 10-15 minutter da. Noen ganger har jeg opplevd at de minuttene er eneste bittperioden på en hel dag. Lykke til!
  13. Jupp, det lurer en fornem lady fra Verdens Navle på. Har søkt meg gjennom en god del tråder fra området, og ser at det burde være mulig å få krysset av noen nye arter med litt hjelp, innsats og flaks. Så da håper jeg dere bidrar med det første, så skal jeg stå for resten + rapport. Æ'kke det en god deal, da? :-D Befinner meg mellom Larvik og Sandefjord, zoomer vi inn betyr det mellom Kjerringvik og Svinevika. Bergnebb, svartkutlinger og makrell fikser jeg helt fint på egenhånd, takk. :-D Lyr, hvitting, torsk, hyse, sypiker og andre agntyver bør settes i arresten før jeg kommer. Av morsomme arter jeg har lest befinner seg innen ca 45 min kjøretur, står disse høyt på ønskelisten: - Piggvar, slettvar - jeg kjøper alle varer - Skrubbe, rødspette (og andre flattryner) - Fjesing - Rødhai (som det iflg enkelte nordlandske bergensere visstnok er pinlig å få på Østlandet, men desperate times calls for desperate mesures. I have no shame.) - Fløyfisk og ulker (vi har et love/hate-forhold: jeg elsker dem, og de hater meg nok til aldri å bite på. Sukk.) - Kloskate (fordi skate. Duh!) - Havabbor (nam) - Div. tangbrosmer Har ikke tilgang på båt (med unntak av mulig morotur med cannonbang - yay!) og heller ikke veldig tungt utstyr. Største haspelsnellen tar maks 9 kg. Men det lå faktisk en surfstang her, så det gir muligheter for litt moro. Lang stang og lita snelle - øh vel, jeg lar den ligge. Så kom igjen, overbevis en middelaldrende bergensk knurrlady, sypikedronning og skateprinsesse om at Vestfold-fisking er kult! Og rødknurr! Jeg vil ha rødknurr!!!
  14. Gratulerer! Det slår selvsagt ikke min fantastiske ørret på 200 cm (som ble avvist bare fordi bildet tilfeldigvis viste 26 cm i stedet... Makan!) :-P
  15. Testet ut den plassen uti Øygarden for litt siden. Dessverre var den helt gjengrodd av tang, som gjorde det umulig å fiske siden det var så grunt. Veldig synd, for plassen var nydelig!
  16. Lady Knurr

    20 20

    Faderullan. Flere arter og flere fisk på færre turer enn meg. Ikke bra. Jeg må nok skjerpe meg og fiske opp noen østlandsfisk.
  17. Veldig gøy å se den vakre småflekkete i sitt rette element. Skulle ønske noen ville lage fantastiske filmer fra dypet i de norske fjorder (og da mener jeg bedre enn den som ligger på NRK). VG hadde en liiiitt annen vinkling på denne historien :-D https://www.vgtv.no/199862
  18. Spar litt til neste uke da! ;-) Får man noe bra fra land i Kjerringvik i år? Fra Fornet, f.eks? Er vel grenser for hvor mange kutlinger jeg kan tillate meg å heise opp og ned...
  19. Kult! Det må jo testes en gang. Alltid gøy å utforske nye steder!
  20. Jupp. Minst 10 ganger så mye feedback for en innsats på et par minutter vs kanskje flere timer. Det er synd, da, for man blir jo bedre kjent og har mer moro på en side som dette. Men nå skal jeg ikke bare skylde på det. Livet går i bølgedaler, og jeg har ikke vært inspirert til noe skriving heller. :-)
  21. Hei! Flyndre er attraktivt, så det er kanskje ikke så mange som har lyst til å dele godplassene sine? Skal ikke påstå at jeg har noen godplass selv heller. Men har fått sandflyndre, småkveite (under minstemål, dessverre) og lomre på Ormhilleren. Men du kan forvente å dra opp temmelig mange sypiker og krabber mellom hver flating, er jeg redd ... De jeg har fått, har bitt på alt fra krok 6 til 3/0. Vanligvis med makrell og ev. Yum rekespray på. Og en stor dose tålmodighet og intens karpe- eller surfstang-stirring ...
  22. Nå vet jeg ikke hva slags type fiske du er interessert i, men hvis slukdenging eller kystmeite kan friste, er jo kaiene på Åsanesiden av Nordhordalandsbroen et tips. F.eks. Salhus, Steinestø, Hylkje. Liker du mikromeite, plukker du lett opp noen kutlinger f.eks. på Vollane i Eidsvåg. Har sett folk stå på vestsiden (inn mot Eidsvåg) og plukke opp i hvert fall lyr der også. Hvis du er mer spesifikk på hva du er ute etter, får du kanskje flere svar. Flue- og ferskvannsfiske er ikke min styrke. Skitt fiske!
×
×
  • Opprett ny...

Important Information

By using this site, you agree to our Bruksvilkår.