Kort rapport

[Myklebust]

Jeg ankom min lokale flyplass ved totiden. Flyet kom fra Oslo, hvorhen jeg dagen før hadde

reist for å se musikeren Bruce Springsteen med band, opptre. Fiskefeberen hadde rukket å

forplante seg godt i hele mitt legeme allerede før jeg hadde arrivert Oslo Lufthavn,

Gardermoen. På flyturen i retning Oslo, denne forunderlige byen man ikke forlater før man

har fått merker av den, fikk jeg æren av å betrakte mange interessante fiskevann.

Beslutningen ble tatt allerede da: neste dag skulle jeg nok en gang besøke et av mine

kjæreste fiskevann.

Kofferten kommer endelig. I den ligger et nytt objektiv, ny sene, noen Vibraxer, tre

Spesialer og forskjellige andre artikler, som ikke vil ha relevans for denne vesle

innberetningen. Kapteinen på flyet hadde i forveien meldt om fint vær, og han kunne ikke

klandres; været var mere enn godt nok for en fisketur. Jeg og min gode venn Håvard, dro av

sted i hans automobil på landeveien.

Det var godt å komme seg ut i naturen igjen. Der skulle jeg slippe og måtte hanskes med

asfalt, trikker, kongefamilier, vordende og forhenverende statsministere, og til slutt

stoffavhengige som tigger om kanyler. Fred og ro, ikke noe mas - det er det som er så fint

med vandring i fjellet. Jeg nyter stillheten idet jeg sliter meg opp fjellsiden, samtidig

som jeg bittert må erkjenne at formen ikke er der den en gang var. Turen går tregt, og jeg

må med en liten misnøye godta at Håvard er mye bedre trent enn meg. Dette skal dog gjøres

noe med utover sommeren. Undringen om vannet er fiskbart, erstatter tankene om den fysiske

helsen min. Tenk hvis jeg får fisk i dag! En god følelse går gjennom kroppen, men det

gjenstår å se om min lille drøm blir til en realitet.

Vi er endelig fremme ved vannet. Halvparten er dekt av is, så det er fiskbart. Den gode

følelsen kommer tilbake. I dag skal jeg få fisk, etter nesten tre måneder uten. Håvard

setter opp sitt nyinnkjøpte telt og legger ut om alle dets egenskaper, mens jeg gjør klar

snellen og stangen min. Spolen er fylt opp med helt fersk Fireline Crystal 0,04

millimeter, hvilket jeg virkelig gleder meg til å prøve ut skikkelig. I hovedstaden har

jeg i tilleg kjøpt nytt fortomsmateriale av typen fluorkarbon, som også skal testes. Jeg

tar med meg bare det mest nødvendige av utstyr, og stiller meg i en vik der jeg har fått

flere fine fisker ved tidligere anledninger.

Utenfor stangtuppen pendler en rød og sort Jensen sild frem og tilbake. Jeg tar årets

første kast i vannet, og blir servert en høy og utidig lyd fra senen som går gjennom

stangringene. Det er ingen floke å se på senen idet jeg sveiver inn, så det kastes ut på

nytt. Lyden er der igjen. Jeg kommer frem til at det må vere fluorkarbonet som gjør det.

Heldigvis har jeg med en spole med vanlig, klassisk monofilament som kan vike plass for

det nymotens svineriet. Litt Stroft pares med Fireline Crystal, og produktet blir et

problemfritt fiske. Herlig.

Vinden kommer og går, men mest går. Det er ikke et vak å se på den blikkstille overflaten.

Håvard har tatt en pause fra sin jakt på storfisken, og står for øyeblikket noen meter bak

meg. Vi prater om tykt og tynt, men plutselig blir konversasjonen avbrutt. Det er noe i

andre enden av senen; det kjennes levende ut. Hjertet mitt akselerer til maksimal puls og

litt til. Endelig har jeg fisk igjen, og denne er ikke så rent liten at det gjør noe. Den

kjøres relativt lett, ettersom jeg enda ikke er kjent med hvor mye den tynne Firelinen

toler. Håvard ser sin sjanse til å klå på fotoapparatet mitt mens jeg er opptatt, og

foreviger kjøringen av fisken. Jeg blir forespurt om jeg kan danne et smil. Det kan jeg,

selvsagt, men det blir noe falskt. Det er for tidlig å glede seg nå.

Det gjenstår å se om jeg får ørreten på land, og ikke bare blir sittende igjen med

utallige visuelle påminnelser om at jeg aldri fikk den på land.

Heldigvis lykkes jeg. Nervene står i helspenn, men fisken kommer opp av vannet til slutt.

Den er ikke fullt så velvokst som jeg kanskje hadde håpet, men hva gjør vel det.

Vekten viser 850 gram, en størrelse jeg vil anse som veldig bra. Å få den i et idyllisk

fjellområde gjør hele opplevelsen enda bedre.

Verken jeg eller Håvard er i kontakt med fisk etter dette. Jeg stiller meg på et lite nes,

men til ingen nytte. Vinden er for det meste fraværende, og da mister jeg i hvert fall

troen på at jeg skal få på land noe mere. Likevel prøver jeg noen kast til. Det kan jo

godt hende at fisken jeg alltid har drømt om, tar på neste kast, eller kastet etter. Den

tar på ingen av de, så jeg legger fra meg stangen. I stedet går jeg på en liten fjelltopp.

Der blir jeg møtt av tre andre fjellvandrere. Alle sammen poserer gladelig.

Håvard kommer etterhvert opp, og vi blir stående å betrakte vannet. Vi får se et vak helt

inne ved land der jeg stod for bare noen minutter siden. Den får vente til en annen gang,

tenker jeg. Vi går oss en liten tur langs vannet, klatrer litt i en bratt nok fjellside,

og går tilbake til vannet og fisker videre. Jeg konsumerer litt havregryn og

appelsinjuice, som forøvrig er en fantastisk kombinasjon. Etter dette blir det fisket litt

til før jeg gir opp. Tiden er inne for å komme seg hjem. Jeg pakker sekken og starter på

turen hjemover.

[Rage]

Flott rapport og pen ørret

[angler]

Flott rapport .Slikt fiske i fjellet er balsam for sjelen .

(savner nynorsken )

[Richard Kolbeinsen]

Kort Rapport? gleder meg vilt til den lange....gratis med fisk og fin tur.

[Rasmus]

Fin rapport, sjølv på bokmål

[nisse]

Flott fisk ja, litt slank kanskje, men en drømmefisk når mann er på fjellet. Så ut som en deilig tur.

Så du hadde lagt posten under vestlandet, hvor i alle dager fant du fint vær hen nå, hvis dette var en ny rapport....

Savner østlandet ja hvor solen alltid skinner ja.

[Bad2]

Kort og kort fru Blom?!?!? Fin var den iallfall. Grattis med flott tur og fin fisk!