Turen der ALT gikk galt

[Triturus]

Det er rart hvordan vi fremstiller fisketurene våre for omverdenen. Hvordan vi opererer selektivt på hva som skal med i en rapport fra en tur. Eller hva som bestemmer om turen i det hele tatt er "verdt" en rapport. Mange vil jo fremstå som at de får godfisk hver gang de går ut døra, og snakker ikke fullt så høyt om de turene det IKKE ble 15 kilos steinbiter eller 1 tonns håkjerringer. Andre igjen har gjort blanking til et kjennetegn, og med påtatt beskjedenhet nevner en firekilos lake i en bisetning "sia dekk spør".


Og selv om man kanskje ønsker og formidle all ventinga i mellom, er det faktisk ikke så lett å gjøre det på en elegant og lesverdig måte. Men nå og da må man jo prøve.

Slik kunne en rapport sett ut:


Da var det klart for årets håkjerringtur og tre NKML-ere var klare som egg. Etter fjorårets bingotur med hele fem fisk var forventingene denne gang avmålte. Men vi måtte da prøve, fiske på 600 meters dyp er jo spennende uansett! I år som i fjor satt ankeret fjellstøtt og vi kunne starte fisket i 9-tida lørdags morgen. Etter at agna er planta godt nede på mudderbunnen kommer det fra Bjørn at han kunne jo like godt venta til neste nedslipp, for det kommer jo aldri noe på første slipp uansett. Etter ti minutter runna det på stanga hans. Det var nære på at det gikk troll i ord, men dessverre var det ikke fast fisk. Nye ti minutter seinere var det noe mistenkelig på min stang, så jeg løfta den av holderen og prøve å kjenne etter. Noen minutter seinere orka jeg ikke vente lenger og satt tilslaget, der var det jazz! Jevnt tungt og uten bevegelse, akkurat slik vi liker det. Det var bare tre alternativer, spisskate, svartskate eller breiflabb. Og kulheten i den situasjonen gjorde at 700 meter sveiving gikk lett som en plett. Vel oppe viste det seg å være en skate, type spiss. 8 kilo hannskate og kroken satt klokkereint i kjeften. Dette var min tiende av arten, så etter noen kjappe bilder og gjenutsetting tok jeg meg en velfortjent pils. Vi fortsatte å fiske. En times tid seinere har Calle action, men heller ikke han får kontakt med fisken. Vi fisker på i noen timer til, men snart snur strømmen og vinden tar til, så vi innser at vi ikke gidder mer. På vei tilbake til Trondheim kan vi være enige i at det var en fin tur, til tross for noe magrere resultat enn fjoråret <3LoLz koZ og rosa elefanter+


Eventuelt slik (en litt mer nøytral fremstilling):

Jo mer kokker jo mer søl sier dem, det samme gjelder NKML og den nye utvida flåten. Det er pokker meg umulig å avtale en tur uten at det blir misforståelser, bitter orging, last-minute planendringer og halvhjerta forberedelser. Det hjelper lite at høsten betyr fiskemessig downperiode for min del, og jeg vet at det ikke bare er meg som har litt sånn føkkall-attityd om dagen.Trist og grått vær, lite penger på konto, lagkonken er føkt, aller er idioter osv. +++

At vi tre i det hele tatt var på vei utover fjorden fredags kveld i skumringa, er et føkkings under.

Planen var egentlig å reise grytidlig lørdags morgen, men siden Calle og jeg ikke hadde noe å finne på fredags kveld fikk Bjørn bare finne seg i å fremskynde turen. Yr.no meldte om alle årstider og istede for "maks tidevannsforskjell" burde sehavniva.no heller sagt "for stor tidevannsforskjell til 15 kg anker+kjetting". Men ut skulle vi. Knapt med agn hadde vi og. Jeg hadde vært ute et par dager i forveien og tråla GJ-toppen for kilossei, og fått to stk i tillegg til noen ok makreller. Calle hadde også vært ute på tokt, i frysern til SMS, og grabba med seg et par lyr og en brosme. 10 makrell, 2 sei, 2 lyr og en brosme fordelt på tre personer i over ett døgn blir det litt lite, så vi satsa på å stoppe på vei utover og plukke opp litt sei på en plass Tofte hadde vist oss. Dette område skulle i tillegg huse plenty 2-kilos hvitting, så vi kunne plukke noen poeng på vei utover lizm... Lol.

Klokka var blitt halv 8, noe som betyr bekmørkt. Og alle vet jo at agnfisk ikke biter i mørket. Det skulle ikke mer enn et kvarter til før vi innså at 2-kiloshvittingene heller ikke var tilstede. Vi peisa på utover. Bjørn og meg i Karnicen og Calle i 16-fotern. Trua var så der.



Usikker på hva dette skulle illustrere, men det er garantert noe trasigt.


Ved ankomst Trondheimsfjordens dypeste punkt tok vi en kjapp rådslaging om vi skulle begynne å fiske nå eller om vi skulle avvente inne ved båthavna. En tiltagende sørøstlig liten kuling var råd nok, og vi bevegde oss i kortesje inn til smulere farvann. Inne i havna lånte vi to ledige båser til båtene og satt opp bed-chairs på brygga med ryggen mot vinden. Det ble pottis, pils, capt'n og cola og fenalår, og endelig god gammel NKPL-stemning på tur. Etterhvert ble det lenger mellom steinsmettene og vi slokna etterhvert i posene.

Mnjah.

... det var det altså ICKE.

Bortsett fra vinden var forholda fine, og selv Bjørn som sverga til flytedress som sovepose frøys ikke. Sånn litt uti skjønnhetssøvnen kom det første dryppet. Dryppa formerte seg raskt og ble snart til en en stim. Shelteret var med i båten, men det er større enn hytta på Norefjell og det var et lett valg og la være å styre med det et par timer tidligere. Nå regna det tett og vi skulle ønske vi gadd.

Herfra hopper vi glatt og gladelig over seks-syv timer av forløpet, av hensyn til alt og alle. Vi våkna i alle fall opp relativt utvilte i syv-tiden neste morgen.


Vinden hadde roa seg til et levelig nivå og snart var vi på vei ut havna. Etter litt manøvrering ute på plassen gikk ankeret over bord, men strømmen var såpass at alle 900 meterne gikk ut uten at vi merka noe til bunn. Vi måtte kjøre opp mot strømmen for å se til at ankeret faktisk var i bunn. Ikke bare det, men vinden gikk selvfølgelig motsatt vei av strømmen, sånn at når vi slapp ut fikk snørene en stygg vinkel fremigjennom mot ankertauet. Vi fikk bare la det stå til.


Vel nede var det bare å vente. Legge seg på dekk med et halvt øye på stangtuppen. Høre på knarren som gynga med bølgene. Belage seg på timesvis med venting, kun avbrutt av sveiving og slipping. Bjørn var først ute med en avvikende knarrlyd, og var raskt på pletten. Noe holdt på der nede kunne vi se av stangbevegelsene, men når tilslaget kom var det ingenting som svarte. Back to the waiting game. Timen var gått og jeg reiser meg for å løfte litt på agnet før de siste 20 minuttene av første nedslipp. Jeg synes jeg så bevegelse så jeg blir stående med stanga under armen, stiv og konsentert i kroppen. Jo det var noe der. Stramma opp, og der var det motstand. Tjohei tro det eller ei her var det fisk på første nedslipp, og vi kjørte standard black magic seletøy-drill med klåing både her og der mens jeg sveiva så jevnt som mulig. Den oppførte seg som en søplesekk, noe som gjorde at vi raskt avfeide håkjerring. Man tør jo aldri håpe på svartskate, men når man først drar på noe tungt på den plassen i hele kongeriket der arten faktisk er tatt, ja da sniker det seg raskt inn optimistiske tanker. Optimismen økte ennå mer når det ble markant tyngre etter ca 100 meter sveiving. Typisk strømlag entes vi om.



Spisskate, hann, 8 kg. Foto: Bjørn Florø-Larsen


Å si at jeg ble skuffa når det halvtimen seinere kom opp en liten spisskate, det ville vært utrolig cocky. Det var jo jubileums-spisskate nummer 10! Ikke bare det, men på første nedslipp! Dette lovet godt for fortsettelsen entes vi om. Men så var det jo en smule irriterende at det i tillegg til en spisskate på 8 kilo, hang et rødt snøre godt surra rundt takkelet mitt. Carl Oscars. Han hadde kommet over i Karnicen for sette på meg seletøyet, og ikke lagt merke til at snøret på stanga hans ble slakt - sikkert etter at jeg hadde sveiva ca. 100 meter.



Perfekte forhold - som varte i ca 50 minutter. Foto: Carl Oscar Raphaug


Stemninga var god, og nå skulle de store tas. Alt lå til rette nå. Vi rakk ett nedslipp til, men så snudde vinden. Ikke bare snudde den, men den tripla seg+ i styrke samtidig. Og vi som til nå hadde ligget i en ok balanse mellom strøm som jobba sørover og vind som jobba nordover, skøyt nå fart rett øst på tvers av skipsleia og over mot østsiden av fjorden. Så snart vi hadde kryssa midten av fjorden ble vi tatt av det nordgående strømbeltet og da var det gudd bai til ankerfeste. Med ankeret på slep og mens snellene knarra ut sene i et skummelt tempo satsa vi på at vi snart skulle få feste igjen. Det gjorde vi også. Men det var 2 nautiske mil senere. Snellene var tomme, båten lå oppe i kanten på 400 meters dyp, og ankeret var festa seg i det som må ha vært en kabel. Klokka var knapt 3 på ettermiddagen, og vi hadde fiska effektivt i kanskje fire timer.

Glemte jeg kanskje å si at midt oppe i dette begynte å regne kraftig?

Vi ga opp.

Eller det vil si, vi inviterte Calle over til oss for et lagmøte. Med pils selvsagt. Uten pils på dette tidspunktet hadde det vært vanskelig å hente frem motivasjon til å fortsette. Vi hadde to valg: Reise hjem, eller fiske frem til midnatt (da yr.no meldte om ytterligere vindøkning). Vi tok siste slurk av Pokalen og minte hverandre på stillinga i lagkonken. Vi tar en økt til. Planen var å flytte ankeret mot vestsida av fjorden der det kanskje var litt mer le og deretter gi det frem til midnatt. Ankertauet sto i helspenn. Det dirra i den sterke strømmen. Bjørn måtte gi gass fremover for at jeg kunne slakke opp festet i front og bringe det akterut for oppkjøring. Blåsa ble hekta på og vi ga gass tilbake over der vi antok ankeret lå. Det gikk treigt. På nesten 4000 omdreininger på motoren gikk det likevel bare i snaue 4 knop. Jeg turte ikke gasse på mer med hensyn til motoren og 4,5 mm-tauet. Etter fem minutter gikk det som det måtte. Plutselig skyter båten fart og skjærer ut mot venstre, jeg får heldigvis slakka på gassen raskt, og vi konstaterer at tauet har røket. Vi drar inn ca. 100 meter tau før det er slutt. De resterende 800, pluss kjetting og anker lå igjen i sjøen. Tauet hadde smelt tvert av, utenom de 5-6 skjøtene. Slik hadde det seg at vi likevel satt nesa hjemover, etter bare tre nedslipp og ei slunken nebbflyndre.

Du trodde kanskje at historien var over nå? Nei. Båten min drikker bensin. Med en egenvekt på drøye tonnet fordelt på 20 fot, er stabiliteten og de gode sjøegenskapene langt fra gratis. Etter en drøy måneds erfaring med båten hadde jeg regna at den drakk ca. en liter på mila i marsjfart. Med en anslått distanse på 50 nautiske tur retur fylte jeg derfor 60 liter før denne helga, for å være på den sikre sida. Etter knappe 40 tilbakelagte nautiske var det stopp.

Jeg har en ekstra 10-liter i båten, men vi innså at vi ikke ville komme frem til Trondheim på den alene, så vi måtte ha tak i Calle. Men Calle, han hadde kjørt i forveien og var ikke å se. Med lettest båt var Calle den av oss som var hissigst på å kjøre i samla flokk utover i går kveld, men nå, mens Bjørn og jeg klargjorde dekk for tilbaketuren, fant rørleggern en fin vinkel på bølgene og la jernet flatt.

På de 20 minuttene vi rakk å kjøre før motoren slokna, gjorde sterk sidevind sitt til at Bjørn på styrbord side så ut som en drukna bever. Dette altså i tillegg til fire timers monsunregn og faktum at makrellgørra vi trodde fungerte som impregnering på flytedressene, muligens ikke funka helt sånn. Nå skulle jeg altså ha tak i mobilen for å ringe Calle aka. Sofus Oil himself. Mobilen lå på innerlomma, men var langt fra fritatt fra elementene. Det å skulle åpne tastelåsen på slike i-telefoner med våte fingre, det er ikke triks. Ei heller fantes det noe plagg i nærheten som hadde absorpsjonsevne nok å tørke en skarve finger. For sikkerhets skyld var mobilen til Bjørn tom for strøm, så vi hadde bare ett kort på hånda.

Vi ligger å driver midtfjords utafor Rissa et sted, uten spesielt lyse fremtidsutsikter. Mobilen er føkt, så vi prøver å tenke på noe annet enn stund. Vi åpner oppbevaringsrommet i konsollen og fisker frem ekstrakanna, kan jo like så greit bare tømme den på først som sist. Da går det opp for meg. Det finnes toalettpapir i båten! I et snev av veslevoksenhet hadde jeg plukka med meg en vanntettpose med førstehjelpssett på XXL tidligere i høst, som skulle få æren av å være fast inventar på nyskuta. IKKE BARE DET, jeg hadde vært fremsynt nok til å stappe en dorull inni den samme vanntettposen. Jeg får ringt Calle, men timesvis med fukt har gjort at mobilen knapt klarer å videreformidle det Calle sier. En god dose gjetting skal til før jeg kommer frem til at han kanskje ligger å venter på oss litt lenger fremme. Reservebensinen sørger for at vi får start på skuta og setter fart mot der vi tror han ligger å venter. 10 minutter senere ser vi han, og livet leker igjen. Med 15 nautiske igjen til byen anslår vi at vi trenger 15 liter bensin, dvs. 5 liter fra Calles tank. Likevel dryler jeg på det som må være 10 liter for å være på den sikre sida. Vi avtaler og møtes på vei inn for å ta noen 2-kiloshvittinger sånn for å pynte på såret. Sofus oil fiser videre, og Bjørn og jeg er klare for en ny etappe. Vrir om nøkkelen - uten reaksjon fra Suzukien.

Føøøk. Livet leker ikke. På dette tidspunktet - for å unngå å gå synke ned på dørken i dvalemodus - måtte jeg minne meg selv på - ganske hardt - at jeg tross ALT hadde fått en spisskate tidligere på dagen.



Her er et bilde av den samme spisskata som tidligere. Foto: Bjørn Florø-Larsen



Strømmen. I dobbel forstand. Sjekker bryter, sjekker batteri, kabler, dødmannsknapp. Fremdeles dødt. Mobilen tar kvelden akkurat i det skal til å ringe Carls El-service. Og akkurat i det vi ikke trodde ting kunne bli værre.... Så ble det... Wait for it...
BEDRE!!! Et velkjent vrooom lyder fra hekken og Bjørn gliser litt halvhjerta. Halvhjerta fordi den største n00b-tabben som eksisterer i det maritime miljøet nettopp har blitt begått: spaken sto ørlitegrann... vent.. gidder ikke pynte på det en gang, har jo ikke en dritt å si hvor mye spaken sto i gir.. SPAKEN STO I GIR. FML.


Flaue men lettet satt vi kursen videre innover. Stoppa som avtalt på hvittingplassen, og tok noen drift over en topp. Tre drift skal til før vi truer opp en hvitting, men den er temmelig unøyaktig 1700 gram unna 2 kg. Det har blitt skumring, og Calle vil hjem til lørdagsrekka. Vi veksler en ironisk takk for turen, mens Bjørn og jeg tar et par drift til. Kvarteret seinere fir vi f. i hvitting og peiser innover vi også. Bedre å bruke lørdagskvelden på sofakos enn å være klissblaut på sjøen. Vi kom til Trolla, da var det stopp. Tom for bensin - IGJEN.

Vi tåler ett bilde til, til alles beste. Foto: Bjørn Florø-Larsen


Ved hjelp av mye dopapir får jeg på uforklarlig vis liv i telefonen igjen, og får ringt Calle. Raphaugs Redningsselskap hadde nesten rukket å komme seg inn døra før en brydd Kilde ber pent om assistanse nok en gang. Kvartere seinere kommer Calle opp på siden vår igjen og slenger over en 20-liter. Det må da for pokker gaddammm holy mother moses holde de 3 siste nautiske mila.

Og det gjorde det. Sånn. Slutt på elendigheta.

Det har sjelden vært så godt å slenge seg på soffan. På den annen side, jeg har sjelden brukt mer tid og innlevelse på å fortelle om en tur i etterkant - både til Mari og her nå.


http://nidarosiensis.blogspot.no/2013/10/turen-der-alt-gikk-galt.html

[lakselorden]

Medkjensle, men fin skildring. Dykk tåler ein slik tur i blant :-)

[Martin Lopez]

Begynner med : Kunstnerisk skrevet rapport !!! Premie, premie og premie !!

Fiaskoer brukt positivt, betyr : Erfaring man kan bruke senere i livet.

Avslutter med , og som tidligere redningsmann som har plukket 1 god del lik til havs : Alt , og mye kan gå galt til havs, vær forsiktig , og ikke stol kun på teknologien. Gleder meg til hva dere kan levere i fremtiden, så , pass på hverandre ...særlig til havs.

Edit : Irvin : Flott skrevet, og ikke minst formidlet. Jeg følte at jeg var til stedet

Endret October 23, 2013 av Martin Lopez

[krishau2803]

fint skrevet!

[arobo]

Fin og annerledes rapport! Rart hvordan det bare har blitt sånn at negative ting "forsvinner" helt fra rapporter.

Er vant med uflaks-turer selv, men denne topper vel det meste

[wasser]

kjenne meg igjen!!!

bra skrevet.. skitt fiske

[Stian N E]

Fantastisk fortalt! Følte med kjipheten her jeg satt og leste.

[Gonzi]

Må innrømme at jeg i det siste har hatt tendenser til å bli NKML/NKPL-groupie/tilbeder i skjul, så er godt å se at dere er menneskelige dere også (selv om spisskate på 8kg er på kanten til guddommelig i min beskjedne bok)

Herlig skrevet!