Den som ler sist....

[Ølgylt]

Det gjør ikke noe om det regner eller snør

bare jeg får fiske er jeg like blid som før

(fritt etter Ole Brumm)

Den som ler sist...

Mens man vandrer gjennom livet og stadig møter nye mennesker, nye plasser og nye interesser, er det noen ting og noen plasser man alltid vender tilbake til. For meg er Ormhilleren en slik plass. Via BOF sine sider (

http://www.bof.no/Omrader/Oygarden/751_ormhilleren.htm), fant vi plassen for vel ni år siden, og har siden vært på turer man trenger både fingre og tær, samt tarmtotter for å telle. De fleste turene har vært med familie og barn og fiske attåt, mens noen turer har vært med en bestemt art i tankene.

Siden jeg ble FS-medlem har det også dukket opp noen rapporter derifra;

https://www.fiskersiden.no/forum/index.php?showtopic=57291&hl=ormhilleren

https://www.fiskersiden.no/forum/index.php?showtopic=51729&hl=ormhilleren

https://www.fiskersiden.no/forum/index.php?showtopic=49756&hl=ormhilleren

https://www.fiskersiden.no/forum/index.php?showtopic=47751&hl=ormhilleren

https://www.fiskersiden.no/forum/index.php?showtopic=45568&hl=ormhilleren

https://www.fiskersiden.no/forum/index.php?showtopic=18417&hl=ormhilleren

https://www.fiskersiden.no/forum/index.php?showtopic=10244&hl=ormhilleren

Rent bortsettfra at det er hyggelige minner for meg, ser jeg jo både at jeg er blitt hakket bedre til å lage rapport, og at fokuset har dreid seg mer og mer mot kveitene der. Og denne rapporten er ikke noe unntak.

Alle kveitene jeg har tatt der har vært små, med denne som hittil største :

Men jeg har hatt mistanke om at det fra tid til annen kommer innom noen som er betraktelig større. Opp gjennom årene har det vært en del napp som bare er kraftige røsk før sluk eller rekekrok forsvinner, og etter at jeg gikk over til surfutstyr, har det vært noen episoder:

Jeg skal ikke nevne alle, men da jeg og Snekkerespen var der for et par måneder siden hadde jeg et temmelig tungt napp, men den lille kroken som var beregnet for sandflyndrer satt seg ikke. Med tanke på sjelefreden, ble vi enige om å definere det som en middels stor lange. Og da jeg var der en tur sammen med foreldrene mine (som også har fått et forhold til plassen, selv om de bor i Kristiansand) og barna, hadde jeg på noe som utvilsomt var den største fisken jeg noensinne har hatt på. Midt i masse agntyveri fra sandflyndrene kom det et lite utras. Jeg antok at det var en litt større flyndre som hadde hektet seg på, og slurvet med brems og tilslag, og fikk meg et sjokk når stanga nesten ble røsket ut av hendene mine.

Jeg som normalt er veldig sindig når det kommer til utrop når fisken tar presterte å brøle "men i svart*********" (dere skjønner hva jeg ropte)

Bremsa var på max og DAM Supernaturalen stod i hel bue, litt snøre gikk ut, og nok et spenn. Jeg var så forfjamset at det ikke falt meg inn å justere bremsa, og så slapp fisken. Faren min, som aldri noensinne har overdrevet vekta på en fisk, heller motsatt, anslo det til å måtte ha vært en 25-kilos kveite, og det tror sannelig jeg og. De kreftene den hadde i forhold til sekskilosen var som forskjellen mellom en bergnebb og en stor berggylte.

Selvfølgelig går ikke en slik hendelse i glemmeboken, men har gnagd i bakhodet mitt siden. Hadde jeg bare vært litt mere obs ville jeg i det minste hatt en sjanse til å gå seirende ut av kampen. Så at jeg skulle ha revansje var åpenlyst.

Som det så ofte blir tok det sin tid før anledningen bød seg.

Men i går kom endelig sjansen. Vel er sesongen for kystnær kveite over for lengst, men det var den da den beit og.

Planen jeg la var såre enkel:

- Dra alene, fisker man sammen med noen viser man hensyn og viker litt plass, og er ikke all verdens konsentrert.

- Ankomme tidlig kveld og fiske opp noen makrell til agn

- Rigge meg til i strandteltet, mens en stang er ute med haitackel, i tilfelle en småflekket skulle komme innom i mørket.

- Døse til det lysnet

- Fiske konsentrert og målrettet bare mot større kveite

- Få en og dra fornøyd hjem.

- samt å fiske litt makrell til fryseren.

Jeg startet med å rigge til tackleknytingsplass:

Parasollen både holdt meg tørr og var en fin plass å henge tacklene etter som de ble ferdige:

Minstepodinnen vannet blomster i regnværet og podinnen holdt på med aktiviteter som ikke var helt kompatibel med mine planer :

Men jeg fikk nå noen øl ned i sekken sammen med alt stasjet som skal med.

Men som vanlig, kom det noe i veien, så jeg kom meg ikke avgårde før med 2008-bussen.

I og for seg gjorde ikke det så mye siden det var lysningen som var viktig, men det medførte jo et agnproblem for nattfisket. I farten røsket jeg med meg det jeg trodde var en vassild fra fryseren.

I det bussen kjørte over Rongesundsbrua så jeg at vindpølsa stod rett til sides. Det lignet ikke så mye på den labre brisen yr hadde meldt.

Og vel fremme på godplassen traff vinden meg altfor godt. Jeg ble nødt til å starte med å sette opp "shelteret" mitt:

Og når det var vel avstivet og neddynget med 40-50 kilo stein kunne jeg åpne meg en øl, ta en røyk og si "nå går det rette veien".

Som antatt var det ingen aktivitet på makrellfronten såpass sent, så jeg tenkte å agne med vasssild. Når jeg åpnet posen lå det ingen vassild der, men en liten sløyd sei. Ikke bare betyr det at det er en vassild på avveie hjemme, seien er også betraktelig mindre effektiv på haiene. Men men tenkte jeg, den er allikavel mer effektiv enn en blank krok. Men det skulle bli blank krok jeg fisket med.

Når jeg hadde fått lempet ut snørene og plassert meg selv godt i ly og endelig slappet av litt, kjente jeg veldig godt at det hadde vært flere netter på rad med bare 2-3 timer søvn. (det var ikke bare dårlig prioritering fra min side som var skyld i det) Jeg ble rett og slett så trøtt at jeg ikke gadd å reise meg når agntyvflyndrene satte i gang. Der var den kroken tom, og der var den det.

Jeg satt uansett godt tilbakelent med en øl i hånda, utsikt mot nattehav, og en god bok. Så der satt jeg og hadde det veldig fint frem til ettiden eller noe sånt. Da begynte øynene å glippe. Jeg satte klokka på ringing 0415, og sovnet.

Klokka 02:36 våknet jeg uten at jeg helt skjønte hvorfor, og så fin grålysning. Da er det vel bare å begynne da.

I løpet av den lille halvannen timen jeg hadde sovet hadde vinden lagt seg helt, og det var dørgende stille.

Og så skjønte jeg plutselig hva som hadde vekket meg. Knott! Det var ikke antydning til bevegelse i lufta.

De små j***ene var overalt, i ørene, i nesa, i øynene, og jeg hadde ikke med meg noe som helst remedie. Jeg begynte å lure på om jeg skulle bli nødt til å flykte da det slo meg; desensitivisering. Jeg kunne ikke gjøre noe med knottene, men jeg kunne gjøre noe med hvor mye jeg lot meg plage. Jeg treiv en øl og bøtta den nedpå, tok en til og drakk litt mere sivilisert, samtidig som jeg omtrent røykte to sigaretter om gangen. Og det hjalp. Knottplagen gikk fra uuthodelig til bare temmelig irriterende. Etter to øl hadde jeg bare en igjen, så da tenkte jeg at jeg kunne likegodt drikke den og.

Så satt jeg der og tenkte mine tanker om hva man egentlig kaller en som står opp midt på natta for å drikke øl.

Så kunne jeg endelig begynne fiskingen. Det vil være løgn å si at jeg fikk fisk på første kast, for jeg måtte ta et til, og da satt denne:

Første sild jeg har fått i år.

På kastet etter fikk jeg første makrell i år :

Og som alle år forut, stod jeg en stund og gledet meg over hvor vakker fisk makrellen er før jeg skar den opp og fikk på kveitetacklene.

Til å begynne med skjedde det ingenting, så skjedde det ingenting, og så slo været om igjen. Vind og regn, om enn ikke så ille som kvelden før.

Da begynte det å skje noe, klassiske småsandflyndrenapp. Det var ikke noen sjanse for at de skulle sette seg fast i de store krokene jeg brukte, så det var bare å ta inn og sette på mere agn etterhvert.

Mellom regnbygene fisket jeg makrell, og seien og lyren ville også være med på moroa. Makrellen gikk opp og ned i vannlagene, så jeg fikk ikke så mange (13 ), mens lyrene og seiene ventet inne ved land og gikk til angrep.

Den største av smålyrene klarte kunststykket å overføre kroken fra kjeften sin til hånda mi:

Det gjorde vondt, derav det dårlige bildet. Men jeg hadde med tang så det var fort gjort å operere.

Timene gikk, sandflyndrene spiste agnene, og ingen kveite var å se.

Når det nærmet seg tiden for å måtte komme meg hjemover var jeg forlengst gått tom for kaffe, røyk og rullingsen var våt, og jeg var sliten. Så på et punkt måtte jeg innrømme for meg selv at hvis jeg nå fikk på kveita ville jeg ikke ha krefter til å få den inn. Jeg måtte innse at slaget var tapt.

Denne gangen var det fisken som lo sist.

[Heavy met....fish man!]

He he. Litt av en rapport. Merket jeg ble sliten på dine vegne. Godt med sånne stunts innimellom også. Man føler man lever da. Skål!

[Snekkerespen]

Nok en gang glimrende rapport!

Ellers tror jeg pilsen virker litt sløvende når du ikke drikker den også. Vassilden din gikk som agn i sekkingstadhølet....

[Thomcon]

Hehe - kjempefin rapport..!

Livet er bare så tøft av og til.

Håper du får den en dag - Kveita. Ser frem til den rapporten!

[Fisk og rask]

Funny bits

[Kim Rasmussen]

Knallbra lesning! Liker også Ormhilleren svært godt. Har lenge hatt ambisjoner om å ta Kveite der. (Er i planleggingsfasen...). Ulempen er å dra på mye tungt utstyr, så må nok trimme ned til spesifikt kun det jeg trenger (drasser på alt for mye utstyr nå om dagen). Jeg har vurdert å prøve noen av de nye Kveite-shadsene også. Det dannes en veldig fin strøm der på de rette tidspunktene, og jeg tror en shad på 150-200 gr. kan funke i strømmen. Ellers er jo agnfiske etter Kveiten det som lokker mest, men der er jeg blank. Vurderer både glidende og PN med tungt elvesøkke midt i strømmen. (Jeg tror det er da Kveita er på hugget? når det strømmer bra).

BTW: Jeg hadde samme opplevelse som du - i august i fjor, det var på kaien i "naturgassparken" eller hva det nå kalles i Ljøsøybukta. Stangen - Dam Devilstick Surf, sto rett ut mot fisken som dro på som f**** - det raste ut flere meter med snøre kontinuerlig, og i det jeg strammer til eksploderer det i andre enden og stangen blir nesten røsket ut av nevene, helt paff så glemmer jeg å slure på bremsen og flytter meg på kaien for ikke å krysse de to andre surfstengene som sto rigget, da ga jeg fisken slakk i 2 sekunder, ett kraftig rykk og så var fisken borte. Dette er det mest kraftfulle jeg har vært borti noensinne.

Torsken jeg tok fra land på 14 kg. i en sund med strøm i var som en tung sekk i forhold og var ikke i nærheten av de samme kreftene. Er rimelig sikker på at det må/kan ha vært en Kveite.

[T-Bear]

Good stuff!