[Nytt passord]

PM sendt!

Epost er oppdatert!

[Sjøen for Alle 2015 – bedre enn noensinne]

Det var med en viss skepsis jeg møtte opp på pre-åpning av messen tirsdag 17. mars klokken 17.00 på Lillestrøm. Jeg hadde fått en gratisbillett til messen, og gikk derfor tilbake på min lovnad fra i fjor om at jeg ikke skulle bruke tid og penger på denne messen en gang til. Det er en messe som jeg alltid har blitt skuffet over, og det er Sjøen for alle. Årsaken har vært at messen absolutt ikke har vært for alle, den har hatt en tendens til å være «sjøen for millionærer» med soleklar dominans av store, større og størst båter. Å si at jeg var i det positive lunet når jeg parkerte på Lillestrøm, ville vært å ta i.

Det første som slo meg var at messen rent arealmessig var blitt mye større. De lett klaustrofobiske minnene fra fjorårets tilholdssted på Fornebu var en saga blott, her var det hele 14.500 m2 å boltre seg på. Dette er nesten tre ganger så stort areal som for messen i 2014, og økningen i areal har virkelig gjort godt. Messen har dessuten samlet «luksussegmentet» i en egen hall (hall , så en stakkar med slunken lommebok kunne lett omgå de værste glisene og heller konsentrere seg om båter man kan dra opp en fisk i uten å føle at man må bestille full rens av båten etterpå. Jeg klarte selvfølgelig ikke å holde meg unna hall B heller, men det trenger vi ikke å snakke høyt om.

I hall E, helt i enden av bygget, er det rigget for ymse aktiviteter. Her er det sandvolleyballbane, et gigantisk basseng, scene og klatrevegg med mere. Åpningsshowet var selvfølgelig her inne, med musikk, selvskryt og ymse vannaktiviteter i bassenget etterpå.

Spretten dans og imponerende sang

Ta gjerne en kikk på aktivitetsprogrammet, for selv om åpningsshowet ikke blir gjentatt, er det er flere ting her som er verdt å se på de kommende dagene. Jetski og Flyboard er kanskje ikke direkte fiskerelatert, men absolutt morsomt å se på.

Aktivitetsbasseng i størrelse XXXXL

Noe annet som var morsomt å se på var en Askeladden C75 Center Cabin fullrigget for trolling. Båten er modifisert fra fabrikk for trolling, og må være en av de råeste trollingbåtene i privat eie i Skandinavia. En stakkars troller fikk virkelig vann i munnen av denne skuta.

Litt bortgjemt, men vakker er hun.

Bygget ut med bur akterut for ekstra plass og lett håving

Rent og ryddig, eksempel til etterfølgelse

Det er i hall C og D du finner det meste av småbåter og utstyrsleverandører. Flere av båtene som er verdt en kikk gikk jeg igjennom i artikkelen om båtmessen i Gøteborg, så jeg nøyer meg med å nevne at:

• Buster stilte med de fleste av sine modeller, inkludert den nye Buster M. Dessverre hadde heller ikke den norske importøren med seg den nye Buster S i fiskeutgave.
• Ockelbo sine to aluminiumsbåter på 16 og 18 fot var der. Akkurat like bunnsolide som i Gøteborg.
• Garmin, Raymarine og ProNav (Lowrance/ Simrad) hadde egne velfylte stands.
• Evinrude var på plass med sine nye G2 påhengere.

En båt jeg savnet i Gøteborg, og som det knytter seg spenning til, er Askeladdens forsøk på å gjøre sitt P66-skrog om til renspikket fiskebåt under navnet P66 Sport. Båten bærer tydelig preg av at Askeladden har sett tvers over dammen til USA, og latt seg inspirere. Skal jeg være helt ærlig, ble jeg litt inspirert selv også.

Nesten Beason detta, eller?

Navnet skjemmer ingen

P66 Sport er blitt en vellykket overdel på et velprøvd skrog. Noen små trekk for amerikanske detaljer som Askeladden ser ut til å ha glemt, slik som at vindskjermen går helt opp til taket, men karakteren blir «vel gjennomført».

Senterkonsoll med T-top

Et rom i konsollen for når du bare MÅ

Tre gode luker bak, med dempere

Nedfellbare benker akterut er lurt og plassbesparende

Tre trollere inspiserer

488.000,- for en åpen båt med Suzuki DF150 er dog endel, og siden T-toppen og de smarte akterbenkene er ekstrautstyr, passerer du fort 550.000,- før du er klar for sjøen. Da er Askeladden veldig nærme prisnivået på de amerikanske originalene de har latt seg inspirere av, båter som gjerne har et langt mer agressivt og sjøsterkt skrog enn de syv meterne med glassfiber som utgjør P66.

Ikke amerikansk, men i samme gate som P66 er Eolo 600 Fishing. Eolo er et italiansk båtmerke, hvor hoveddelen av modellene er av typen strøkne og høyglanspolerte. Men 600 Fishing importeres til Norge via et polsk selskap og er definitivt mer av typen bruksbåt enn de øvrige modellene.

Eolo 600 Fishing

Dessverre var betjeningen søkk vekk ved Eolo, kanskje de ble for fristet av gratis pizza ved luksusbåtene? Uansett viste prislisten at dette er et vesentlig rimligere alternative enn P66, dog med et merkbart flatere skrog og enklere interiør enn P66.

Fin centerkonsoll med T-top

En av originalene når vi snakker om denne båttypen var også å se, nemlig Boston Whaler med sin Montauk 210. Vi har nå forlatt fornuften, for vi ser på skrog som skal ha 150-200 HK, og hvor prislappen for pakken begynner i underkant av 700.000,- Montauk er ikke den mest ekstreme modellen fra Boston Whaler, du kan fint finne åpne fiskebåter hos disse gutta til over 1,5 millioner, men Montauk er kanskje den modellen som er nærmest å appelere til det norske markedet? Den er ihvertfall en alvorlig konkurrent til P66.

Boston Whaler Montauk 210

Før vi forlater de litt større fiskebåtene, må vi nesten ta en kikk på en båt som gjør come-back på det norske markedet. White Shark er fransk, men også disse med tydelig US-inspirasjon. Prisklassen er definitivt høyest av de vi har sett på til nå, innen du er på vannet med en 205 er kontoen din fort blitt trekvart million lettere. Men for noen skrog, og det oser kvalitet av alt i disse båtene. En gang i tiden har jeg kjørt en 175, og den hadde virkelig fantastisk fine egenskaper. Men smaker det, så koster det, og jeg er kanskje litt i tvil om denne båten kler makrellblod?

Fargerik White Shark

Selv jeg har plass nok til elektronikken her

Hvis du synes jeg rodde meg vel langt ut i evig gjeld nå, så skal jeg forsøke å plastre såret med en norsk båt i langt lavere prisklasse. Pioneer forbinder de fleste av oss med små, røde, tunge og nærmest udødelig båter for yngstemann i familien. Men Pioneer har også oppdaget at design selger.

Pioner 14 Active

Pioner 14 Active Dark Line har det meste man trenger for de litt mindre ekstreme turene. Båten er beregnet for 10-20 HK, tidligere erfaringer tyder på at 15 HK er et meget bra alternativ. Med en pris på båt alene på 32.000 behøver man ikke å pantsette alt for å komme seg ut dit fisken er. Ikke gjør det noe om det spruter makrellblod overalt heller, for det er bare å fyre opp høyttrykkspyleren og få det av igjen.

I nogenlunde samme prisklasse finner vi aluminiumsbåtene til Norsk Tilhengersenter. Det aner meg at tilhengergutta har brukt kontaktene sine i Kina for å få laget Kimple alubåter, de har i hvertfall endel fellestrekk med andre tilsvarende alubåter derfra.

Kimple 420 Hunter

Kimple 420 Hunter er nykommer i familien, og har en liten midtmontert konsoll, som i hvertfall ikke var plassert for å passe mine 185 cm. Båten er rimelig greit designet innvendig, og med tanke på at prislappen er det mye båt for pengene her.

Litt trangt kanskje?

Sjøen for alle er faktisk blitt det navnet tilsier, en messe for alle som vil være på vannet. All ære til teamet bak årets messe, jeg kommer garantert tilbake neste år.

Åpningstider:

Torsdag:  11:00 – 20:00

Fredag:   11:00 – 20:00

Lørdag:   11:00 – 18:00

Søndag:  11:00 – 18:00

Priser:

Selv om det smerter en gjerrigknark som meg å måtte betale for å gå inn i noe som strengt tatt er en stor butikk, så har man ihvertfall laget en familiepris som ikke er helt gal. Med aktivitetshallen er det mye å finne på, også for familiens yngre medlemmer, så det kan være lurt å beregne litt god tid på parkeringsautomaten. Mitt besøk skulle være kjapt, men tok drøye 4 timer.

• Ordinær: 120,-
• Barn 8-15 år: 60,-
• Honnør/ student: 60,-
• Familie (maks 4): 200,-

I tillegg kommer parkering, 22,- per time de første tre timene, deretter 11,- per time. Maksimal pris per døgn 154,-

The post Sjøen for Alle 2015 – bedre enn noensinne appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Kjell Karlsen om fluefiske, fluer og fluebinding]

The post Kjell Karlsen om fluefiske, fluer og fluebinding appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Kan vi få et eget underforum for nyheter i forbindelse med miljø og oppdrettsproblematikk]

Sjekk nå!

[Reparasjon og vedlikehold av vadere]

Det er straks vår og tusenvis av vadere trekkes frem fra loft, kjeller og slitne garasjer i det ganske land. Noen oppdager kanskje at ting ikke er helt slik det burde, andre glemte helt at de skulle fikse noen små lekasjer før sesongslutt i fjor. Kanskje gjorde kjerringas mas om hagestell og campingvogn at hele sullamitten ble nedprioritert og forbigått i stillhet. Ikke vet vi årsaken, men vi har iallefall botemiddelet.

Det er mye man selv kan gjøre for å ha tipp topp vadere. Det hjelper å bruke vaderne til det de er tenkt til; å holde seg tørr i vann. Fjellklatrning og piggtrådgjerde-hopping er ikke alltid smarte sysler med vadere på.

Nettopp hvordan du reparerer små hull selv, og hva du IKKE burde prøve å reparere fikk vi demonstrert av Bent Ove i fra SIMMS som var på besøk hos Skitt Fiske i helgen.

 

Last ned : SIMMS – Vedlikehold og reparasjon av vadere – infoskriv FFE

The post Reparasjon og vedlikehold av vadere appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Fiskernes mester – Episode 3]

• Del på Facebook
• Del på Twitter

Følg oss på YouTube og/eller vårt nyhetsbrev – bli varslet når nye episoder legges ut!

Velkommen til det nyeste, hotteste og råeste fiskekonseptet i Norge; Fiskernes mester!

Vi befinner oss i smellvakre Trysil hvor 6 utvalgte fiskere skal settes på prøve. Side om side skal de kjempe og konkurrere om den gjeveste tittelen av de alle; Fiskernes mester.

Deltagere i den historiske første sesongen er Ole Petter «OP» Henriksen, Jarle Strandberg, Emma Bäcker Håkonsen, Kenneth Bruvik, Lotte «Reelgirl» Aulom og Tor Arne Rygg.

Produsent: Bernt Nor. Klipp: Alexander Zarate Frez. Foto: Kristian Leraand, Kristian Solli, Rune Aasen-Vaksvang, Simen Prestaasen.

 

The post Fiskernes mester – Episode 3 appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Spennende fluefiskenyheter – oppsummering fra Fluefiskedagen med Gero]

Gero inviterte hele Østlandet til årets første fiskemesse i Skedsmohallen. Tradisjonen tro er dette en ren fluefiskemesse og er for mange startskuddet på fluefiskesesongen om man ser bort i fra de som denger etter sjøaure. Det var bra med folk, god stemning og mange som var ivrig på annet en bunad til 17 mai for å si det slik.

Se bildegalleri nederst i artikkelen!

Stenger, sneller, liner og noe attåt.

Det var flere spennende nyheter som var tilgjengelig for testing, sikling og nærmere øyesyn. Noen av nyhetene fant vi hos Guideline som er ute med en ny og forbedret versjon av den populære Fario serien. Fario CRS kommer i 4- og 6-delte stenger og tar opp kampen med premiumsegmentet. Transportert i et pustende mesh-strangtrekk skal du også være sikker på at fukten slipper raskere enn tradisjonelle trekk. Som topping kommer også den nye Fario WF lina som plasserer seg i mellom populære Experience og Presentation.

Guideline Fario CRS

 

Hardy Shadow er en entrylevel stang som starter rett under 3.000 – kommer i #4 – #8. Den engelske storheten har altså virkelig tatt steget inn i volummarkedet. Til glede for noen og hjertesorg for andre.

Hardy Shadow

SAGE SALT er nå tilgjengelig for det norske kystfluefiskemarkedet og har høstet mange gode tilbakemeldinger rundt omkring. Liker du sjøørretfiske er dette helt klart en stang du bør teste ut sammen med den RIO Coastal Seatrout. SAGE slipper samtidig også ACCEL som kommer som både én-hånds og to-håndsversjon.

SAGE ACCEL

Eikrefly var også på plass med populære Aroni, en smilende gründer Erik Eikre og generelt god stemning.

Eikrefly Aroni

 

 

LTS viste også frem LTS Slingshot og LTS Across Light på messen og det var en stadig kø av interessenter som var borte å testet.

Det var selvsagt flere produktnyheter og stasj, men det var det vi rakk på denne korte dagen samtidig som vi kjørte vårens mest uhøytidelige Quiz. Her var hjelpemidler lov, fasit på baksiden av arkene og juksing stod i høysetet. Vinneren ble Bror Huseklepp som vant en pakke bestående av håv, snellebag og dubbingdispenser. Vi gikk tomme for Quiz-ark, så det falt tydeligvis i smak for en god del.

Sees neste år!?

Bildegalleri Fluefiskedag i Skedsmohallen med Gero

1 of 46

Hardy Shadow

The post Spennende fluefiskenyheter – oppsummering fra Fluefiskedagen med Gero appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Slik binder du Rakkelhanen]

I en serie videoer viser vi deg alt du trenger å vite om fluebinding. I denne episoden binder vi Rakkelhanen.

Ingredienser for episode 4 – Rakkelhanen

• Brunt polygarn
• Brun dubbing
• Bindetråd
• Krok str 12-14

Fargene og for så vidt størrelsen velger du selv.

The post Slik binder du Rakkelhanen appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Nå kommer andre del av bibelen]

Fotografen og fluebindingsgeniet Barry Ord Clarke er snart ute med del to av «Fluebindernes bibel». Denne gangen er det sjøørretfiske i saltvann som får fokuset.

Av: Endre Hopland

I den første «Fluebindernes bibel» lærte Ord Clarke lesrne 50 fluemønstre til ørretfiske steg for steg. Nå tar fluebinderen og naturfotografen for seg 50 nye mønstre for bruk i saltvann etter sjøørret.

Barry Ord Clarke er profesjonell fotograf og en av Norges ledende fluebindere. Gjennom tydelige bilder og instruktiv tekst forklarer han i bøkene sine teknikken bak moderne fluebinding, fra det grunnleggende til det langt mer avanserte.

Den nye boken beskriver også de vanligste redskapene og materialene som benyttes til fluebinding, og det gis også rekke tips som vil gjøre fluene dine mer effektive og øke sjansene for fast fisk.

Sjøørretfiske med flue er en av de raskest voksende grenene innen sportsfiske, og dersom du ønsker suksess er presentasjon og hva du faktisk presenterer essensielt. Dette er med andre ord en bok det er smart å ta nærmere i øyesyn.

The post Nå kommer andre del av bibelen appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Fiskernes mester – Episode 2]

• Facebook
• Twitter

Velkommen til det nyeste, hotteste og råeste fiskekonseptet i Norge; Fiskernes mester!

Første episode ble sett av nesten 18.000 på Facebook og YouTube i løpet av en uke og vi har fått fantastiske tilbakemeldinger. Slikt varmer så utrolig, og vi gleder oss til å vise dere alle episodene. Episode to: Lengdekast med haspel. Kommenter gjerne og del med dine venner!

Vi befinner oss i smellvakre Trysil hvor 6 utvalgte fiskere skal settes på prøve. Side om side skal de kjempe og konkurrere om den gjeveste tittelen av de alle; Fiskernes mester.

Deltagere i den historiske første sesongen er Ole Petter «OP» Henriksen, Jarle Strandberg, Emma Bäcker Håkonsen, Kenneth Bruvik, Lotte «Reelgirl» Aulom og Tor Arne Rygg.

Produsent: Bernt Nor. Klipp: Alexander Zarate Frez. Foto: Kristian Leraand, Kristian Solli, Rune Aasen-Vaksvang, Simen Prestaasen.

Følg oss på YouTube og bli varslet når nye episoder legges ut!

The post Fiskernes mester – Episode 2 appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Kanskje den største Oslomarka-gjedden på ti år]

Oslomarkas Fiskeadministrasjon melder om en isfisket gjedde på nesten ti kilo. Ifølge administrasjonen kan dette fort være den største gjedden som er tatt i området på ti år.

Av: Endre Hopland

– Gratulerer til Vidar Moen med gjedda på hele 9,9 kilo fra Fri-Elvåga, skriver OFA på sine egne nettsider.

Det var 15. februar at storfisker Moen var på isen Elvåga badebam. Her meitet han etter abbor med hel agnfisk, og litt utpå dagen runnet det godt. Da tilslaget ble satt trodde han først at han satt fast i bunn, men så kom det flere gode utras.

– Etter et kvarters tid så jeg at det var en gjedde. Etterhvert fikk jeg lirket fisken opp på isen, og det var helt greit at jeg hadde et 205-hull, ellers hadde det nok gått galt, forteller han i en fangstrapport på OFA sine nettsider.

Fisken tok på underdimensjonert utstyr, men 0,25-fortommen holdt godt, den. Fisken ble altså veid til pene 9,9 kilo, som er virkelig solid til Østmarka å være. Etter et par bilder fikk den også svømme uskadet tilbake der den kom fra.

The post Kanskje den største Oslomarka-gjedden på ti år appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Slik fisker du sjøørret]

Da er vi kommet til en av de fiskeartene som det er skrevet mest om opp i gjennom tidene. Sjøørreten er en særdeles populær fisk å månedene mars, april, og mai regnes som den aller beste tiden for å fiske etter denne flotte sportsfisken. Her tar jeg for meg fisket i sjøen, og de mest vanlige formene for slukfiske, agnfiske, dorgefiske, og fluefiske. Som alle de andre fiskeartene vil også sjøørretfiske påvirkes av hvor du er i landet, så litt tilpasninger må til.

LITT FAKTA:

Utbredelse

Sjøørret/ørret (Salmo trutta) er en av de mest utbredte og mest populære sportsfiskene i verden. Det finnes sjøørret langs hele norskekysten, gjerne i nærheten av de små og store elvene de kommer fra og gyter i.

Kjennetegn

Sjøørreten er blank og ligner laks, men har flere prikker over og under sidelinjen. Ellers er haleroten og øyets plassering noe annenledes enn den ellers ganske like laksen. Sjøørreten lever sannsynligvis kortere tid enn brunørreten og er utsatt for flere farer og generelt et hardere liv, men er ellers samme art som ørreten som lever hele livet i ferskvann.

Biologi

Sjøørreten er anadrom. Det vil si at den gyter i elv og vandrer ut som smolt i sjøen, hvor den vokser til. Den bli gytemoden etter 5 til 7 år, og da vender den tilbake til fødeelva, hvor den gyter i oktober og november og av og til senere på høsten, i noen tilfeller helt fram til januar.

Føde

Sjøørreten spiser annen fisk, fjæremark, insekter, små reker og annet som finnes på grunt vann i fjorder og viker i sjøen.

Varianter

Tidligere trodde man at alle de forskjellige ørretvariantene i verden var forskjellige arter, men genetiske prøver viser at det er snakk om tilpasningsdyktige varianter av samme art. Innlandsørret kalles gjerne brunørret på grunn av sin brunfarge og kan i sjeldne tilfeller nå en alder på hele 20 år og størrelser opp til 30 kg.

Rekorder

Norsk rekord (fra Villmarksliv): 13,20 kg, Sigmund Johansen, Skibotnelva, 27. juli 1975. Flue:  8,7 kg Bent Arild Mathiesen, Skibotn, 06.08.2011

Fisk effektivt og velg rett fiskeplass

Det er viktig å fiske effektivt og på rett plass for å lykkes som sjøørretfisker. Det er ikke tilfeldig hvor sjøørreten oppholder seg i sjøen, og det er derfor liten vits i å bruke store deler av tiden med å fiske over områder der det sjelden eller aldri finnes fisk. Ofte er det dette som skiller en nybegynner fra en erfaren sjøørretfisker. En erfaren sportsfisker leser sjøen som en åpen bok og finner ørretens naturlige standplasser og konsentrerer seg om dem. En nybegynner som fisker på tilfeldige steder og gjerne i vifteform, vil bruke 90 % av tiden på lite aktuelle fiskeplasser. Konsentrer deg om de naturlige standplassene, og sjansen for fast fisk vil mangedobles. Vi skal se på de mest aktuelle plassene:

Viker og sund der det er byttedyr

Når sjøørreten ikke jakter på mat, står den gjerne i ro på en standplass der den føler seg trygg og ikke trenger å bruke mye energi. En perfekt standplass vil være et sted der også eventuelle byttedyr er tilgjengelige. De beste fiskeplassene vil derfor være disse:

• Bukter med variert bunn der det er mye næringsdyr og kanskje fiskestimer holder til. Dessuten kan det være litt varmere vann der.
• Odder hvor alle vandrende byttedyr må forbi.
• Smale sund eller trange fjordarmer hvor strømmen frakter næringsdyrene forbi.
• Langgrunne viker med såkalt leopardbunn. Karakteristisk for en leopardbunn er at det er vekselvis områder med tang/tare og sand. Her jakter sjøørret snadder som krepsdyr, skalldyr, småfisk og børstemark. Hvilket av disse områdene som er best, avhenger av temperatur og årstid.

Trivselstemperatur er 10 grader

Det er også viktig å ta hensyn til når sjøørreten er mest aktiv på døgnet, og det varierer med årstiden og temperaturen i vannet. En sjøørret har en trivselstemperatur på rundt 10 grader. Når sjøen er langt under trivselstemperaturen, slik den er i den kalde årstiden, er sjøørreten mest aktiv midt på dagen når temperaturen i lufta er høyest. Høst og vår når vannet er rundt 10 grader, er den beste fisketiden morgen og kveld i den gylne timen, det vil si i skumringen. Da er fisken i aktivitet og lettest å fange. Om sommeren er sjøørreten mest aktiv i de mørke timene om natten, og det er da du bør være klar for fiske. Regn og ruskvær gjør også ørreten mer aktiv om sommeren fordi temperaturen da synker noe i vannet. På vinteren vil derimot solskinn påvirke ørreten positivt fordi det varmer opp vannet.

Når tidevannet snur

Flo og fjære har også noe innvirkning på aktiviteten. Ørreten står ofte i ro i tidevannsstrømmen og venter på byttene sine. Når det er topp flo eller bunn fjære, snur tidevannet og bruker gjerne en halvtimes tid på å stabilisere seg. Da snur strømmen fram og tilbake, og ørreten må bevege seg. Det virker som dette er en svært god periode å fiske i.

Også på dypere vann

Husk også at sjøørreten ikke alltid finnes nær overflaten. Hvis sjøtemperaturen kryper under 3–4 grader, kan ørreten ofte trekke ned på litt dypere vann for å få bedre levevilkår. Også tilgang til mat vil styre hvor i vannlaget ørreten er. Skulle fjorden være full av sild, kan sjøørreten gjerne gå ganske dypt for å jakte på disse stimene. Vanligvis vil det likevel være de fem øverste meterne av vannlaget sjøørretfiskerne skal konsentrere seg om.

Om vinteren i elvene og ved elveutløpet

Om vinteren finnes sjøørreten i nærheten av fødestedet. Når fisken vandrer ut i sjøen igjen, oppholder den seg gjerne i områdene rundt utløpet, hvor den jakter på mat. Skulle det bli riktig kaldt i havet, har den da mulighet til å oppholde seg i brakkvannsområdene i lengre perioder. Nyere forskning viser nemlig at hvis vannet i sjøen blir veldig kaldt, har ørreten problemer med å takle saltinnholdet. Derfor kan selv sjøørret som ikke er gytefisk, gå opp i ferskvanns- og brakkvannsområdene på det aller kaldeste. Fiske i disse områdene er lovregulert, så orienter deg om hvor elvegrensa går. Uansett vil fisken ofte være mager og farget etter gyting og egner seg lite som matfisk. Her kan du lese litt om gjeldfisk (fisk som ikke gyter) som er vinterens jackpot.

Om våren er sjøørreten innaskjærs

Tidlig om våren oppholder fortsatt de fleste sjøørretene seg i de indre kystområdene, det vi kan kalle innaskjærs. Spesielt tidlig på våren, når vannet er kaldere enn ørretens trivselstemperatur, vil den søke de sørvendte buktene som varmes opp av sola. Innerst i fjordarmer, i små kanaler og bukter er der ørreten trives best på denne tiden av året. Her jakter den på småfisk, reker og krepsdyr. Etter hvert kommer også børstemarken fram, og da ender det opp som et stort etegilde. Børstemarkimitasjoner, reke og krepselignende fluer kan da være like gode som fiskelignende sluker og wobblere. Men fisken er sulten og jakter i grunnen alt. Videre utover våren når vannet nærmer seg 10 grader, begynner fisken så smått å bevege seg utover fra de innerste kystområdene. Antagelig trenger i alle fall den større ørreten mer mat enn de indre sonene kan gi. I mai finner du derfor sjøørreten spredt ut på vei fra de indre til de ytre områdene av kysten. Det kan derfor være lurt å fiske i strømsatte sund eller mellom holmer og skjær. Her kan du lese enda mer om vårfiske etter sjøørret.

Sommerstid trekker den utover i havet

Om sommeren trives sjøørreten best i de ytre kystsonene, for her er det mer enn nok mat. Gode områder er ved små holmer og skjær helt ytterst mot havet. Også langgrunne områder med varierte bunnforhold er bra. Her trekker ørreten gjerne inn nattestid i jakten på mat. Ellers er odder og strømsatte områder mellom holmer og skjær sjøørretens faste standplasser om sommeren. Her står den og venter på byttedyr som kommer forbi i tidevannsstrømmen. Fisk er hoved føde og sluk/wobbler en sikker vinner. Men sent på kvelden går ørreten langt opp mot fjæra og spiser reker, mark og krepsdyr. Fluefiske kan også være svært effektivt da.

Om høsten trekker sjøørreten mot kysten og gyteelvene

Om høsten gjentas litt av det samme som om våren – bare motsatt vei. Mye av fisken trekker inn fra de ytre kystområdene og inn mot vassdraget den skal gyte i. Det vil si at fisken kan være vanskelig å lokalisere på vei inn i områdene mellom de ytre og de indre områdene, gjerne langs fjordarmer. Etter hvert vil de fleste fiskene igjen befinne seg i nærheten av utløpet av vassdraget de skal gyte i. De samler seg i stimer og venter på riktig tid og vannføring til å ta fatt på den slitsomme vandringen med påfølgende gyting. Dette skjer i all hovedsak om høsten, og fisken er naturligvis fet og fin da, men ikke like lett å få til å bite på. Her kan du lese mer om høstfiske etter sjøørret.

1 of 38

Slik fisker du den

Det er selvsagt ingen fasit på sjøørretfisket. Man kan fiske på enhver strand slik man gjør i Danmark. Fisk gjerne i pålandsvind fordi det da virvles opp byttedyr i kanten mellom stranden og det dypet sjøørreten jakter på. Du kan oppsøke viker og sund, gjerne sørvendte om våren. Med båt kan du forflytte deg til holmer og små øyer lenger ute eller dorge langsmed land på vei ut. Du kan bruke sluk, wobbler, agn eller flue. Fisket er allsidig og passer slik sett for alle og enhver. Belønningen det er å få en blank og sprek sjøørret, er så stor at det er lett å bli bitt av fiskebasillen etter en slik opplevelse. Noen basiskunnskaper gjør at sjansene for å få fisk øker betraktelig.

Sjøørretens sanser og reaksjonsmønster

Hvis vi skal finne et reaksjonsmønster hos sjøørreten, må vi vite hva slags sanser fisken bruker for å finne og fange byttet sitt. Øyet bruker sjøørreten til å se form, farge og størrelse. Med sidelinjen føler og lokaliserer den vibrasjoner i vannet fra byttedyr. Øret brukes til å høre lyder med, og med nesen lukter den mat på lang avstand. Munnen fanger og smaker, mens instinktet styrer fiskens atferd. Vi kan regne med at sjøørreten bruker flere av sine velutviklede sanser i jakten på mat. For oss som sportsfiskere må da målet være å stimulere flest mulig av fiskens sanser på en slik måte at den reagerer positivt på det vi presenterer den.

Miljøets betydning for sansingen

Hvilke sanser fisken har mest nytte av når den skal fange mat, avhenger av en del ytre forhold, for eksempel sikten i vannet. Er vannet svært grumsete, vil det være naturlig å tro at øynene ikke har så stor betydning som sidelinjen på fisken. I krystallklart vann vil det motsatte være tilfellet. Uansett vil samspillet mellom fiskens forskjellige sanser være avgjørende viktig for ørreten når den skal skaffe seg mat, og at de påvirkes av de forskjellige forholdene den jakter under.

Sjøørreten biter på det meste

Det er naturlig å tro at sjøørreten, som brunørreten, av og til er selektiv. Det vil si at den i perioder kun tar én type byttedyr. Undersøkelser viser imidlertid at dette sjelden er tilfellet. Magesekken til sjøørreten inneholder oftest en svært variert meny. Hva slags type sluk, flue eller agn du henger i enden av snøret, er med andre ord ikke alltid avgjørende for om sjøørreten biter. Derimot kan måten godbiten presenteres på, være ganske viktig

Fargevalg etter årstidene

I fargeguiden vil du kunne lese hvilke farger som har fanget best gjennom en tiårsperiode. Over 1000 sjøørreter tar ikke feil! En håndfull svært aktive sportsfiskere har rapportert alle fangster gjennom hele året. Vi har nøye bokført vanntemperatur og årstid og hvilken farge de har brukt på sluk, flue eller wobbler. Resultatene av loggføringen viser at sjøørreten foretrekker forskjellige farger avhengig av temperaturen i vannet og årstiden. Det er også viktig å påpeke at farge bare er en av flere faktorer som gjør at fisken biter. Størrelse og hastighet på lokkemiddelet er kanskje vel så viktig som fargen. Det er kombinasjonen av flere faktorer som gjør at du lykkes.

Hvitt og oransje – gode vinterfarger

Om vinteren er sjøtemperaturen lav, og vannet er ofte klart. Jaktforholdene er gode for sjøørreten. Samtidig er sjøørreten som kommer ut etter gyting, svært sulten og er avhengig av å spise det den kommer over, og som er lett å oppdage. Hvitt og oransje er farger vi har best erfaring med, og dette er farger som skiller seg kraftig ut fra omgivelsene nede i vannet, og som ørreten lett får øye på. Undersøkelser viser at øverst på sjøørretens matseddel vinterstid står småfisk som brisling og småsild. At de nærmest har en hvit og sølvaktig side og buk, kan også ha noe å si for at den hvite fargen er spesielt god i de kalde månedene.

Grønt, gult og rødt – gode høst og vårfarger

Vår og høst ligger temperaturen i sjøen ofte rundt sjøørretens trivselstemperatur (10 grader). Farger som skiller seg ut med ekstra god fangst, er grønt, gult og rødt. Igjen er det farger som er lett synlige for fisken, og dette er også en periode hvor fisken skal fete seg opp etter en mager vinter. Sjøørreten har rett og slett ikke råd til å være kresen og spiser det den får tak i. Husk også at de fleste av sjøørretens naturlige byttedyr er kamuflerte og kan være vanskelig å se. En sterk farge, derimot, fanger fiskens oppmerksomhet umiddelbart. På denne tiden begynner gjerne sjøen å bli noe farget, enten av vårflommer eller mye nedbør om høsten. Dette gjør også sitt til at de sterke fargene er lettere å oppfatte.

Blått, oliven og brunt – gode sommerfarger

I den varme årstiden fisker blått, oliven og brun best. Dette er farger som minner mest om de fargene sjøørretens naturlige byttedyr har, og det samsvarer også i en viss grad med at sjøørreten i denne perioden har god mattilgang og kan helle mot å være noe mer selektiv når det gjelder føde. Vi må også ta med at sjøørreten i denne perioden er mest aktiv i den mørke perioden av døgnet, og disse fargene pluss svart gir best silhuett mot en lys himmel.

Velg rett metallfarge

Undersøkelser viser at innslaget av metallfarger på lokkemiddelet virker inn på fangststatistikkene. Innslag av sølv, gull eller kobber skaper reflekser og blink ut i vannet avhengig av lysforholdene du fisker under. Sølv ved overskyet vær Det er helt klare tendenser til at sølv fisker best når det er overskyet vær. Et skarpt gjenskinn fra sølv i sterk sol virker tydeligvis negativt på fisken, mens et noe svakere blink fra sølv i overskyet vær virker forlokkende. Gull og kobber ved sol Gull og kobber fisker best når sola skinner. Disse fargene har mindre reflekser og fungerer derfor bedre i sterkt solskinn. Om vinteren når sola ligger lavt og er svakere, virker ikke dette metallfargevalget så kraftig inn på statistikkene som resten av året. Her kan du lese mer om fargevalg.

Slukfiske og valg av sluk

Skjesluker fungerer bedre for sjøørretfiske enn sildesluker, da fisket oftest foregår på grunne steder og i eller nær vannflaten. Skjesluken har en større overflate og synker saktere.

Stor eller liten sluk?

Størrelsen på lokkemiddelet kan være avgjørende for fangsten. Det er en klar tendens at sjøørreten foretrekker mindre lokkemidler etter hvert som vannet blir varmere. Er vannet kjølig, kan du trygt ta fram de større utgavene fra fiskeskrinet. Det er ofte overraskende å se hvor store byttedyr sjøørreten kan ta tidlig om våren. Dette kommer antagelig av at sjøørreten er ekstra sulten og må fete seg opp etter en mager høst og vinter, når gyting og vandringer tærer på. Wobblere og sluker opp mot 15 cm kan da være aktuelt å bruke.

Spinnstopp – sveiv inn med stopp innimellom

Det å gjøre et såkalt spinnstopp med sluken kan være et av de beste fisketipsene vi kan gi. Dette gjelder spesielt på sjøørret, selv om spinnstopp også kan være effektivt på andre fiskearter. La sluken stoppe og falle ned ca. en meter noen ganger når du sveiver inn. Når sluken stopper og dermed flagrer nedover i vannet, hogger ofte sjøørreten. Som hovedregel kan vi anbefale tre spinnstopp: Ett gjøres bare noen meter etter at du har startet innsveivningen, så ett halvveis og til slutt ett idet du skimter sluken 5–10 meter fra deg. Det siste spinnstoppet tar du for å lokke fisken til å ta lokkemiddelet før du skremmer den. Hvorfor sjøørreten biter lettere ved slike sveivstopp, kan vi bare spekulere i. Men det vi vet, er at en av yndlingsrettene tobis ofte rømmer rett ned og graver seg ned i sanden når den blir jaget. Kanskje tror sjøørreten at dette er siste sjanse og hogger? Eller at et spinnstopp rett og slett gjør det lettere for ørreten å få fatt i sluken. Det som er viktig, er å ha en sluk som fungerer bra under spinnstopp. En del sluker har uegnet form slik at de tipper rundt eller synker for raskt mot bunnen. Spinnstopp kan også gjøres med flue, wobbler, agn eller andre lokkemidler. Forsøk deg fram og finn den rette teknikken.

1 of 10

[En blå onsdag]

4. mars 2015:

Det er et privilegium å ha en dyp fjord rett utenfor stuedøren sin, og da særlig når en har båt. Men fisket på dypet vinterstid er ikke det som byr på mest action her i verden.

Det er fullstendig havblikk denne onsdagsmorgenen, og jeg har fjorden for meg selv. Bare noen måser holder meg med selskap i det syv kroker egnet med makrell, reke og en kombinasjon av disse to går over bord. Dagens fiskeplass er nokså upløyd mark, men sjøkartet forteller meg at dette burde være et bra område for de litt mer spesielle dypvannsartene våre. Bunnen skråner fra 200 til 400 meter i løpet av bare en god fotballbanelengde, og etter 400-metersmerket raser det rett utfor, og stopper ikke før 600 meter er passert med god margin.

Å få fisk på dypt vann i Osterfjorden er ikke noe problem. Småbrosmene er stort sett på pletten nokså kjapt om du fisker fra 70 meter og nedover til rundt 250. Du får de dypere også, for all del, men dersom du bare ute etter å få fisk, er det altså den litt grunnere delen av dypvannsskalaen som gjelder. Et annet viktig moment om en bare vil ha fisk, er å fiske med slep. Du får brosme på opphengere også altså, men de aller fleste tar slepet, som da følger bunnen. Brosmene er kule fisker når de er store, men fisk på et par kilo er stort sett bare plagsomme. Derfor prøver jeg alltid å unngå disse etter beste evne. Dette gjøres best ved å fiske uten slep, og gjerne også en god del meter over bunn. Det hender selvsagt at du får de der også, men det skjer langt sjeldnere. Bakdelen med å fiske dypt og et stykke over bunn, er at det ofte er langt mellom huggene. Dette er likevel noe en bare må lære seg å leve med. Tålmodighet er en dyd når en er på jakt etter arter som blålange og skolest, men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. I alle fall ikke alltid.

Sist jeg var på fjorden fikk jeg en blålange på rundt 400 meters dyp. Fisken tok godt oppe i vannlagene, men likevel i nokså kraftig nedoverbakke. Å fiske etter blålange litt høyt i sjøen er bare logisk når en ser på hvordan fisken ser ut. De store rovøynene sitter midt oppå skallen, og det er tydelig at fisken jakter oppover. Hovedføden består av vassild og kolmule, men det ryker nok en del reker, lysprikkfisk, laksesild, sølvtorsk og annet småsnacks i sultne blålanger, også.

Jeg får bunnkontakt på rundt 500 meters dyp. Jeg har lagt meg lenger ut enn sist tur, nesten på flaten, i håp om at det kanskje er mulig å komme i kontakt med en skolest. Dette er en art som i enda større grad enn blålangen lever høyt i vannlagene på store dyp, og det ville være en løgn å påstå at jeg ikke har veldig lyst på arten.

Den første timen går uten at det skjer stort, men det er sol og havblikk, så det er lite å klage på. Det eneste måtte være regnbueørreten som stadig hopper og plasker rundt båten. Det er et fascinerende nok skue altså, hadde det ikke vært for at fisken ikke har noen verdens ting der å gjøre. Den speilblanke overflaten gjør også at lyden fra plaskene høres tydelig, og rett som det er ser jeg fisk på tre-fire kilo som spretter helt klar av sjøen. Den sinnssyke gjenfangstprosenten den lokale oppdrettsnæringen har skrytt av etter stormen «Nina» i januar kan de bare ta rennefart og drite i. Her er det garantert titusenvis av fisk på rømmen ennå, og mange av dem holder seg rett utenfor oppdrettsanleggene de har rømt fra.

Da det går mot lunsjtider kjenner jeg dagens første napp. Det er ikke voldsomme greier, men det rykker utvilsomt i snøret mitt. Sjøkartet viser at agnene fisker på rundt 500 meters dyp, og jeg har sveivet opp såpass at den nederste kroken har rundt 15 meter klaring til bunnen. Fisken får noen sekunder på seg før jeg setter tilslaget. Fisken krokes uproblematisk, men jeg kjenner straks at den ikke er spesielt stor. Det er likevel spennende å se hva som kommer opp fra dypet.

Etter noen minutter med sveiving kommer en hvit buk til syne nede i sjøen, og visst er det blålange denne gangen, også. Fisken er liten, det minste eksemplaret jeg har fått av arten, men den ene kiloen den klarer å få ut av vekten holder greit som middag til to personer.

Jeg bestemmer meg for å gjøre et forsøk litt grunnere, og manøvrerer båten i posisjon mellom 200- og 400-meterskantene på sjøkartet. Her får jeg drive langs bakken på rundt 350 meters dyp, og med null vind og lite strøm, blir det et langt drift. Klokken blir 13.30 før det skjer noe, men da hugger det til gjengjeld tydelig der nede i dypet. Også denne fisken får noen sekunder på seg, og jeg setter tilslaget i det jeg oppdager at det er drittvær på vei innover fjorden. Stangen bøyer seg fint, og sveiveøkten er i gang.

Jeg kjenner at fisken helt klart er større enn den forrige, men veldig stor er den garantert ikke. Jeg antar at det er en ny blålange, men håper selvsagt på skolest. Det blir som jeg antar. Etter nye minutter med sveiving bryter dagens andre blålange overflaten. Heller ikke denne er nevneverdig stor, men den ser likevel ut som ny pers. Dette bekreftes på vekten. 2900 gram stabiliserer denne seg på, og jeg konstaterer at det i alle fall går oppover.

Den nye blålangepersen er en befruktningsklar hannfisk med fulle melkekjertler. Antagelig er ikke de store og rogntunge hunnfiskene langt unna heller, men dagens fisketid er dessverre ute. To napp, to fisk i båten og begge targetfisk er en uttelling det ikke går an å klage for mye på.

Nå venter halvannen uke med en helt annen type fiske i langt mer tempererte strøk, men jeg kan love deg at jeg skal ut og jakte de store blålangene, og selvsagt den stadig fraværende skolesten, når jeg kommer tilbake igjen. Stay tuned for more happiness!

The post En blå onsdag appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Plutselig fikk røyene konkurranse]

Når en fisker etter røye på isen i Nordland, er det stort sett røye en får. Det hender det slenger på en ørret, men der stopper også variasjonen. I alle fall vanligvis. Men ikke alltid…

Av: Endre Hopland

Jan-Are Aas var altså på isfiske på et vann i Nordland nå i helgen, sammen med junior. Aas tester for tiden et nyprodusert røyeagn, og røyene var ikke vanskelig å be. Sånn sett fungerte det nye agnet supert til targetarten, Det var likevel et helt annet fiskeslag som skulle gjøre turen minneverdig. Jan-Are forteller:

«Etter et stort antall røyer på land, skulle vi få oss en liten overraskelse. Vi koser oss med røyefangsten og ellers i hverandres selskap, helt til vi ser at det napper i den ene stanga igjen. Vi hiver oss etter stanga og setter et tilslag, og joda, noe er på. Men fisken har en usedvanlig oppførsel, noe som gjør at vi stusser på det hele. Kunne det vært en krøket røye? Ettersom vi får inn mer og mer line, får vi se noe vi aldri har sett komme opp av et hull på et vann før, nemlig en flyndre! Vi blir helt målløs begge to, og flirer av den snodige fangsten. Rett som det er fortsetter bettet, og det er skrubber på hver eneste stang vi har rigget opp. Etter rundt 10 flyndrer landet, blir plutselig snøret på den ene stangen slakt under nedsleppet. Jeg låser haspelen og begynte å sveive inn igjen, men da raser det ut noe voldsomt! Utraset varer i flere sekunder før vi endelig kan begynne å hente inn sene igjen. Etter noen minutters kamp ser vi fisken nede i hullet. Det er en laks. Etter noen utras til klarer vi å få fisken opp av hullet. En blank, men veldig tynn laks på 68 centimeter! Fisken blir sluppet fri etter et par bilder, slik at den kan få vokse seg feit i havet til sommeren».

Til Hooked sier Aas at han har hørt mange fiskehistorier fra isen opp gjennom årene, men at dette er første gang noen har fått noe annet enn røye å ørret på isen i dette vannet.

– Det hele var veldig morsomt for både far og sønn, sier han.

Det er ikke uvanlig at skrubber holder seg i brakkvann, og flere steder tas det rett som det er skrubber langt oppe i elver med lite helling. Historien fra Nordland er likevel nokså spesiell. Vannet der det ble fisket ligger nemlig hele tre kilometer fra sjøen, og plassen Aas senior og junior fisket på er attpåtil to kilometer fra vannets innløp til elven. Hellingen på elven er riktignok ikke så mange høydemeter totalt, men det er likevel langt for en saltvannsfisk å vandre tre kilometer opp en elv og så ytterligere to kilometer inn i et vann. Kanskje var det det nye røyeagnet som lokket fisken ut på langtur?

The post Plutselig fikk røyene konkurranse appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Denne er det ikke mange som har fått på flue]

Fluefiskesiden-brukeren «Bjørnen» var egentlig på jakt etter sjøørret da han fisket i nærheten av hjemstedet Husnes i Hordaland onsdag i forrige uke. Det han fikk var noe ganske annet.

Av: Endre Hopland

Det er på forumet på Fluefiskesiden storfiskeren forteller om sin nokså spesielle onsdagstur med fluestangen. Håpet var altså sjøørret, og det ble fisket fra tidlig grålysning av, i en grunn vik med klassisk leopardbunn. «Bjørnen» forteller:

«Jeg er utvadet til ca. livet da jeg plutselig ser en steinbit som ligger rolig på bunnen noen meter fra meg. Jeg lurer først på om den er død, men kjenner at pulsen stiger når den plutselig åpner kjeften og knuser noen blåskjell som henger på en stein rett ved siden av den. Fisken har intense øyne som ser på meg, og jeg føler at knusingen av skjellene er en advarsel om at beina mine er neste mål. Adrenalinet fosser i kroppen, og jeg begynner å rygge forsiktig bakover. Tenker litt frem og tilbake om hvor mange som vil tro på denne historien om jeg ikke har bevis. Med tanke på at fisken tydelig er aggressiv tar jeg fluen, en kutlingimitasjon, og kaster den litt forbi fisken. Jeg lar fluen synke ned mot bunnen og drar den tilbake forbi fisken. Etter et par forsøk løfter fisken seg fra bunnen og suger fluen i seg. Da fisken kjenner at den henger fast, kommer den rett mot meg. Bilder av knuste bein og blod raser forbi inne i hodet mitt. Heldigvis klarer jeg å stramme opp stangen, og fisken svinger til side og går utover mot dypet. Jeg rygger innover mot land med fisken på slep. Heldigvis henger fluen ytterst i leppen, og ved hjelp av krokutløsertangen er fisken raskt fri. Tar noen kjappe bilder, før jeg slipper den, og fisken svømmer rolig utover og forsvinner i dypet. Er en C&R-mann så er en C&R-mann».

Det er ikke alle forundt å få steinbit på flue, men det går an. (Foto: Privat)

Ifølge Villmarksliv sin offisielle norgesrekordliste, veide den største gråsteinbiten noen gang tatt på flueutstyr 5,85 kilo. Denne falt for en flue i Arendal for snart 14 år siden, og det var Lars Drage som var fangstmannen. Gråsteinbiten er en aggressiv fisk som spiser det meste, men å få den på flue er unektelig spesielt. Vi gratulerer fangstmannen!

The post Denne er det ikke mange som har fått på flue appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[To nye arter og nesten en tredje]

25. februar 2015:

Forrige uke var jeg i hovedstaden en tur, og onsdag kveld ble det tid til litt fiske. Andreas og Karl Johan var ikke vanskelige å be, og da de forslo etterleksfiske etter lake, var jeg selvsagt klar som et egg.

Jeg har egentlig alltid hatt lyst til å fiske lake, men av en eller annen grunn har jeg aldri kommet meg til det. Arten finnes mange steder i Norge, fra sør til nord, men ikke på Vestlandet. Derfor måtte jeg på reisefot for å prøve meg på den eneste ferskvannstorskefisken vi har her til lands. Heldigvis er det norske artsfiskemiljøet fullt av sporty folk som villig stiller opp som guider på egne hjemmebaner. Tjenestene gjengjeldes selvsagt når rollene er byttet om, men det er liten tvil om at Østlandet jevnt over vil være mer interessant for en vestlending enn Vestlandet vil være for en østlending. Spesielt når det gjelder ferskvannsfisk.

Kveldens destinasjon var selveste Glomma. Her har jeg aldri fisket tidligere, og bare det å dyppe snøret i Norges største elv var egentlig litt moro i seg selv. Men en vil jo aller helst ha fisk, også. Jeg plukket opp Andreas i sekstiden, og halvannen time senere møtte vi Karl Johan. Etter et kvarters tid med vandring gjennom skog og tørrlagt, men likevel bløt elvebunn, var vi på plass. Vannstanden var ifølge Karl Johan litt for høy, men det var likevel fullt fiskbart.

Lakefiske fra land ligner til forveksling på kystmeitet vi holder på med her hjemme. Lakene er ikke spesielt kresne, så vi rigget karpestenger med enkrokspaternostere, og egnet med agnsortimentet Andreas og Karl Johan hadde med seg. Karl Johan kjørte makrell, mens Andreas og jeg i første omgang gikk for regnbueørret, men seinere også sild, lake, hork og gullbust.

Det tok ikke veldig lang tid før det var action på gang, og det var Andreas som startet ballet. Det jeg ville omtalt som litt forsiktig risting i stangtuppen, kalte de to som kan fiske lake for veldig tydelige napp. Ikke helt likt som i sjøen, med andre ord. Andreas landet den første laken jeg noen gang har sett uten nevneverdige problemer, og ikke lenge etter fulgte han opp med nummer to. Fiskene var ikke veldig store, men hadde veldig flotte tegninger.

Snart kunne også Karl Johan melde om fisk, og selv om laken var liten, var det riktig art. Nå var det bare gjesten som måtte innfri. Heldigvis er Glomma full av grådige ferskvannstorsker, og ikke lenge etter kunne også jeg lande mitt første eksemplar av arten. Fisken så mer ut som en ålekvabbe enn en lake, men art er art, og nummer 85 i Norge kunne noteres. Ikke lenge etter la jeg også på en halvkilo på persen, og kvelden var allerede en suksess.

Det er litt begrenset hvor mange av Glommas fiskearter som er veldig aktive om vinteren, men Karl Johan mente det burde være gode muligheter for hork og kanskje også krøkle. Derfor hadde han med seg en liten stang, #24-krok og maggot. Denne utrustningen fikk jeg låne, og det tok ikke lang tid før jeg hadde funnet meg en krøkle, etter at Karl Johan hadde pekt meg i riktig retning. Fisken tok maggoten med dødsforrakt, og ble vippet på land like etter.

Både Karl Johan og jeg var sikre på arten da den stod inne på grunt og grumsete vann, og det falt oss ikke inn å se på den da den var vel oppe på land. Ikke før den skulle fotograferes skjønte både Andreas og Karl Johan at det var noe som skurret. Den vesle, blanke fisken viste seg nemlig å være en gullbust, en fisk som ikke skal være aktiv allerede nå. Fisken hadde perfekt krøklestørrelse, og krøkle var egentlig den eneste aktuelle kandidaten en februarkveld i Glomma. Feilidentifiseringen var sånn sett fullt forståelig. Litt kjedelig var det likevel, da gullbusten allerede er notert. Menmen, slik er det av og til.

Fem minutter senere kunne jeg likevel notere nok en ny art. På gullbustplassen var det nemlig litt hork, også. To av disse falt for maggoten jeg serverte. Ingen av de var spesielt store, men igjen: Art er art.

Utover kvelden nappet det jevnt og trutt på lakestengene. Andreas fikk totalt fem stykker, blant annet et pent eksemplar på rundt to kilo. Karl Johan noterte seg på sin side for fire smålaker, mens jeg fikk nappet opp min tredje ikke lenge før vi gav oss. Denne forbedret også persen med ytterligere noen hundre gram.

Lakefiske fra land er brutale greier, og kanten vi fisket under var direkte stygg. Det ble derfor en god del slit, men dette var visst helt vanlig. Karl Johan kunne fortelle at det jevnt over gikk et takkel per landede fisk i løpet av en laketur. Slik er realitetene når en fisker etter en fisk som liker seg på stygg bunn. Jeg hadde uansett en super kveld, og det er jo opplevelsene det strengt tatt handler om!

The post To nye arter og nesten en tredje appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Variasjonen holder liv i lidenskapen]

Den verdenskjente, engelske specimenjegeren og sportsfiskejournalisten Martin Bowler har inspirert tusenvis med sine artikler, bilder, bøker, filmer og TV-produksjoner. Hooked har tatt en prat med 44-åringen, som har jobbet med sportsfiske på heltid de siste 15 årene.

Av: Endre Hopland

Martin Steve Bowler (44) er en skikkelig tungvekter i det internasjonale meitemiljøet, og det er også tungvektere han er kjent for å lure til å ta agnene han presenterer. Specimenfiske handler nemlig om å få de største eksemplarene av artene en fisker målrettet etter, og det er få i verden som er like dyktig som Martin Bowler til nettopp dette.

Rekken av storfisk som har havnet på avkrokingsmatten til Luton-mannen er lang som et utras fra en nykroket bonefish, og i mengden av specimeneksemplarer finner vi blant annet de britiske sportsfiskerekordene på karuss og barbe. Det var likevel ingen kjempefisk som fikk guttungen Martin Bowler hektet på fiske midt på 70-tallet.

– Jeg husker veldig godt den første fisken jeg noen gang fikk. Dette var en liten grundling, tatt i den lokale kanalen, på et av de gamle taklene til bestefar. Jeg har alltid vært fascinert av livet i vann, elver og sjøer, og som liten gutt slepte jeg alltid med meg håv og bøtte, uansett hvor jeg var. Jeg tilbrakte utallige timer på jakt etter spennende skapninger, og det var dette som etter hvert førte meg over til bestefar sitt gamle fiskeutstyr, sier Martin Bowler til Hooked.

En alternativ millionær

Sportsfiske var Bowler sin store hobby frem til slutten av forrige årtusen, og ved siden av den faktiske fiskingen, skrev han også en del i britiske sportsfiskemedier. Den gang var levebrødet hans firmaet han eide og drev, men da han etter hvert måtte velge mellom penger og lidenskap, var han aldri i tvil om hvor veien videre skulle gå.

– Etter hvert som medieforpliktelsene mine økte i omfang, måtte jeg gjøre et valg. Jeg kunne enten ansette folk og tjene penger, eller jeg kunne leve et mye enklere liv med stengene og snellene mine. Det første alternativet ville utvilsomt gjort meg rikere i rein kapital, men jeg kan love deg at sportsfiske har gjort meg til millionær hva minner angår, forteller Bowler.

Hverdagen hans består i dag mer eller mindre utelukkende av sportsfiske i en eller annen form. Han er ute og fisker mange ganger hver uke og har egen spalte i Angling Times, Storbritannias største fiskeavis, som kommer ut på ukentlig basis. I tillegg til dette lager han fantastiske filmer, TV-serier og bøker om verdens beste hobby. Både bøkene og filmene er til salgs på martinbowler.co.uk. På samme sted finner du også Bowler sin egen blogg, et stort bildegalleri og en samling av hans mange nett-TV-produksjoner. Ellers er det absolutt verd å følge Martin Bowler på Facebook.

En av de store

Som tremenningen til sportsfiskelegenden John Wilson, som mange nok har sett i britiske fiskeprogrammer på NRK opp gjennom årene, legger ikke Bowler skjul på at nettopp Wilson var en viktig inspirasjonskilde da han selv tok steget fra hobby- til yrkessportsfisker.

– John viste meg hva det var mulig å oppnå i denne bransjen dersom en jobbet hardt, og særlig i begynnelsen av karrieren min var dette viktig. Senere har jeg vært så heldig at jeg har fått jobbe med noen av de fremste sportsfiskerne i verden. Chris Yates, Hugh Miles og Bernard Cribbins var alle med på innspillingen av «Catching The Impossible» (Bowler sitt fiskefilmgjennombrudd, red.anm.), og det er klart en lar seg inspirere av slike mennesker. Inspirasjon får jeg også fra de mange fiskerne jeg møter i mitt journalistiske arbeid, men den absolutt største inspirasjonskilden min er jo naturen selv, forteller Bowler, som selv er gift, har tre barn og nå er bosatt i Wiltshire i sørvest-England.

Bowler har mange gode fiskekamerater, men om han selv skulle hatt en ideell dag med fiskestengene, ville han ikke hatt med seg noen av dem.

– Nei, en perfekt fiskedag for meg går for seg helt på egen hånd, midt ute i ingenmannsland, der det er langt mellom huggene, men når det endelig smeller så er det en specimenfisk. Deretter reiser jeg hjem til kona og hundene og kjeder de med å fortelle om det hele. Bedre blir det ikke, ler han.

Fire britiske over 100 pund

Bowler har fått mange fantastiske fisker i løpet av sin sportsfiskekarriere, men det er den første grundlingen og en liten karpe fra den lokale kanalen han setter aller høyest.

– Jeg har aldri vært så glad for å få en fisk som da jeg fikk min første karpe, selv om den bare veide 2 pund (0,9 kilo). Hadde det ikke vært for denne og den første grundlingen, hadde ingenting av det jeg har oppnådd innen sportsfiske vært mulig, sier den britiske specimenfiskeren til Hooked.

Etter hvert har likevel fangstene blitt en god del drøyere. Utenom de to britiske rekordene på karuss og barbe, er det en abbor på 5,4 pund (2,27 kilo) som henger høyest av de mange ferskvannsfiskene han har lurt på land. Denne ble tatt under innspillingen av den overnevnte «Catching The Impossible», en film som er et absolutt must for alle som interesserer seg for meitefiske.

Men det er slett ikke bare innlandsfiske som opptar Martin Bowler. Han er ofte på sjøen eller ved kysten, og også her er det specimenfiske som gjelder. Fangstene hans taler egentlig for seg selv. Det er nemlig ikke mange britiske sportsfiskere som kan skryte av å ha fanget hele fire forskjellige arter over 100 pund (45,35 kilo) i engelske farvann. Med både havål, håbrann, blåhai og storskate over den magsike grensen, tilhører altså Bowler den eksklusive klubben.

– Dette er fangster jeg er veldig stolte over. Spesielt høyt setter jeg havålen på 104 pund (47,2 kilo). Det var litt av en fisk, forteller han.

Mange sportsfiskere, specimenfiskere inkludert, har lett for å henge seg opp i en eller et fåtall utvalgte arter, og bare fiske etter disse. Dette skjønner ikke Bowler mye av. Selv liker han laksefiske i elv like godt som abborfiske i stille vann og havålfiske over vrakene ute i kanalen, og det har han alltid gjort. Det er heller ikke uten grunn.

– Den store variasjonen i fisket mitt er nok nøkkelen til å holde liv i lidenskapen. Det er så mange fantastiske eventyr en kan oppleve innen fiske at jeg aldri går lei. Jeg skulle ønske flere fisket mer variert, for å bruke livet sitt til å jakte bare en eneste art, betyr at du går glipp av så utrolig mye. Ikke gå i den fellen, oppfordrer han.

Karpe på over 32 kilo

En lang fiskekarriere har også brakt med seg en rekke virkelig sterke fisk. Sterkest av de alle mener Bowler selv er multen, i alle fall kilo for kilo.

– Da snakker jeg om britisk fisk, altså. Multen er en vanskelig fisk å få på land. En ting er at den er ufattelig sterk, en annen er at den har en helt egen evne til å kvitte seg med kroken, sier han.

Den aller sterkeste fisken Bowler har vært borti noen gang, havnet selvsagt ikke på land. Det gjør jo vanligvis ikke de største, som alle sportsfiskere vet.

– Jeg har aldri kjent slike krefter som de jeg kjente hos en laks i elven Wye. Det vil si, jeg antar at det var en laks, selv om det kjentes mest ut som en ubåt. Fisken var så stor og sterk at den trolig ikke registrerte at den var kroket. Da krokfestet løsnet og jeg satt igjen med slakt snøre var jeg helt knust. Etter hvert har jeg likevel innsett at på enkelte punkter blir de store nederlagene nesten like spesielle som de store seierne, bare en gir det nok tid, sier han.

En kan ikke snakke med en storfisker uten å spørre om de aller største fiskene hans. For Martin Bowler sin del er det storskate, blåhai og håbrann over 150 pund (68,03 kilo) som troner høyest i hjemlige farvann, men kobberhai og arapaima fra hans utenlandsreiser kan heller ikke utelates.

– Jeg bør vel også nevne karperekorden min på 72 pund (32,65 kilo). Den er jeg fornøyd med, gliser han.

– En serie oppturer

I Norge er det ikke lett å leve utelukkende av sportsfiske, men i Storbritannia går det an. Fiskeinteressen i fotballens hjemland er enorm, og med nokså stabilt klima, en rekke spennende elver og innsjøer og en artsrik kyst, er det kanskje ikke så rart.

Etter at Bowler bestemte seg for å gjøre et levebrød av hobbyen sin har det skjedd mye, spesielt innen teknologi og sosiale medier. Selv startet han mediekarrieren sin helt i det små.

– For min del begynte det hele med et foredrag i den lokale sportsfiskeklubben, samt fangstbilder og etter hvert også fiskeartikler til fiskemagasiner. Siden hadde jeg en hel serie av oppturer, som startet med at jeg begynte å jobbe for Drennan International. De tilbød seg å sponse meg, og den dag i dag har vi fremdeles et samarbeid. Jeg fikk også jobbe sammen med Hugh Miles i «Catching The Impossible», oppfølgeren til «A Passion For Angling» (eller «På fisketur med Chris og Bob» som NRK valgte å kalle serien da den ble vist i Norge tilbake på 90-tallet, red.anm.). I tillegg fikk jeg min egen ukespalte i Angling Times. Jeg antar det var et tilfelle av å være på rett sted til rett tid, og i tillegg være villig til å jobbe hardt for å få gode resultater, sier han til Hooked.

Hardt har han også jobber med sine egne filmprosjekter. Mest kjent av disse er fantastiske «Seeking Shadows», der de utrolige bildene er minst like fascinerende som de svære fiskene.

– Nyt eventyret

Når Bowler ikke fisker eller jobber med fiskerelaterte prosjekter, tilbringer han tid med sin kone. Da går de ofte på restaurant eller kino. Slikt synes han er viktig i en hverdag der fisk og fiske tar veldig stor plass og krever mye tid. Han er fullstendig klar over at han har drømmejobben, men han understreker også at han aldri glemmer at han faktisk har en jobb å gjøre.

– Det er det viktigste rådet jeg kan gi til noen som vurderer å gjøre en jobb av hobbyen sin. Jobben kommer foran det å faktisk få fisk. Det er bedre å ta gode bilder eller film av en fisk, enn å få ti fisker men ikke noen gode opptak. Det er også en stadig økende trend å bli en sponset sportsfisker veldig tidlig i karrieren. Problemet med dette er at du vil bli sett på som et reklameplakat, og jeg mener ærlig talt at folk er bedre tjent med å bruke et tiår på å utfylle sitt eget potensial før de kaster seg på sponsorbølgen. På denne måten blir en nemlig sin egen merkevare, og det er langt mer verdifullt i det lange løp, sier han.

Til de fiskerne der ute som ikke nødvendigvis vil bli proffe, men likevel ønsker å fange større fisk, har han også noen gode råd.

– Det høres dumt ut, men fakta er at du bare kan fange det som er foran deg. Det betyr at du får småfisk om du fisker et sted der det er småfisk. Bruker du derimot litt tid på å undersøke og lokalisere områder der drømmefisken din lever, kan situasjonen bli en ganske annen. Det viktigste av alt er likevel det fisket faktisk gir deg. Er det en ting jeg har lært i løpet av årene, så er det at sportsfiske er en veldig personlig sak, og at en fisk i seg selv er ikke verd mer enn gleden den kan gi deg. Så husk å nyte eventyret fisket ditt kan by på. Da blir du en rikere person, sier han.

1 of 9

Martin Bowler med storskate. (Foto: Privat)

Martin Bowler med havål. (Foto: Privat)

Martin Bowler med blåhai. (Foto: Privat)

Martin Bowler med multe. (Foto: Privat)

Martin Bowler med barbe. (Foto: Privat)

Martin Bowler med karpe. (Foto: Privat)

Martin Bowler med karpe. (Foto: Privat)

Martin Bowler med vinterkarpe. (Foto: Privat)

Martin Bowler med kroket laks. (Foto: Privat)

The post Variasjonen holder liv i lidenskapen appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Tørr fisker – frodig formidler]

To tiår med fluestang foran kamera har gjort «Brødrene Vega»-aktuelle Lars Lenth til en av de mest kjente fluefiskerne i Norge. Likevel får han gå helt i fred på gaten. Nå står Lenth med begge beina plantet midt i en stadig mer aktuell oppdrettsdebatt, men selv gleder han seg mest til å kunne ta med de kommende generasjoner på fisketur.

Av: Endre Hopland

– Jeg har inntrykk av at fiskeinteresse er en slik ting som hopper over en generasjon. Fatter var nemlig ikke særlig ivrig, og mine egne barn finnes ikke interessert. Bestefatter derimot… Og så meg selv, da. Fullstendige tullinger. Det er rare greier, men det betyr jo kanskje at mine barnebarn arver interessen. Det hadde vært veldig stas å få være en gammel krok som hadde med seg ivrige barnebarn på fisketur. Det håper jeg å få oppleve, sier Lars Lenth til Hooked.

Det var skapet til bestefaren som ble Lars Lenth sin innfallsporten til det som skulle bli den store lidenskapen her i livet.

– Jeg har alltid vært opptatt av fiske, men da jeg var liten fisket jeg nesten bare i sjøen. Men så hadde jeg en bestefar på Hamar, og han var en ivrig fluefisker. Skapet hans var fullt av gamle splitcanestenger, sneller og fluer, og dette var fascinerende greier for en ung gutt, forteller han.

Ifølge Lenth selv var det faktisk en god porsjon flaks som gjorde at han ble forelsket i fluefisket. En ung fluefersking med tung og klumpete utrustning er nemlig ikke garantert fisk fra starten av, men Lenth slo altså til på direkten. I et utos på Hardangervidda, med bestefar sin splitcane på minst fem kilo, falt noen ørreter for fluene som ble presentert. Dermed var løpet kjørt.

– Etter suksessen på vidda ble det mer og mer fjellfiske, og etter hvert gikk jeg helt over til reindyrket fluefiske. Tidlig på 80-tallet tok også imitasjonsfisket helt over. Det var en kamerat som hadde vært i statene som introduserte meg for denne nye og fascinerende verdenen, og plutselig drev jeg med det som den gang het moderne fluefiske. Samtidig begynte jeg å lese fluefiskelitteratur, og kombinert med fiskingen ødela dette russetiden til en daværende gymnasiast fullstendig, minnes Lenth.

Patagonia

Hallingdalselva og Hemsedal var Lenth sine primære jaktområder. Den gangen hadde ikke disse elvene den samme ørretstatusen som de har i dag, men Lenth husker godt at det kom busslaster med svensker over grensen for å fiske.

– Både vi og de fikk stort sett småørret. Halvkilosfisk var bra og bare en sjelden gang dukket det opp kiloser. Det var slik det var den gangen. Etter hvert begynte vi heldigvis å reise til Finnmarksvidda om somrene. Her dro vi fisk på både en og to kilo hvert år, og det ble virkelig et møte med noe helt annet. Det var også slik jeg forstod hvor fantastisk fluefiske faktisk er, forteller han.

Fluefisket skulle også lede den fremdeles unge Lenth ut i den store verden. Han hadde på dette tidspunktet vært en reindyrket tørrfluefisker en stund, og nå ville han prøve seg på ørretene i Sør-Amerika, og da først og fremst Patagonia.

– Vi var to kamerater som reiste bortover, og i bagasjen hadde jeg bare det mest nødvendige, blant annet en åttedelt Fenwick-stang bygget av Pål Krogvold. Jeg fisket ørret i Nicaragua, Costa Rica og Colombia, men jeg gikk nokså fort lei det vanlige travellerlivet. Det eneste jeg tenkte på var Patagonia, forteller han.

I Chile skilte Lenth og kompisen lag. Kompisen reiste inn i jungelen, mens Lenth satte kursen mot sitt eget Nirvana. Etter en stopp i Santiago for å handle vadere og håv, gitt turen videre til Patagonia.

– Jeg reiste helt alene, og det ble mye soving i telt. Dette var jo før folk faktisk reiste til Patagonia, så jeg fikk virkelig kjenne på det å være alene i verden med fluestangen. Først fisket jeg Chile-delen av Patagonia, og siden gikk turen til Argentina-delen, forteller han.

TELTLIV: Lars Lenth i grilldress, med Syden-cap og telt i bakgrunnen. Det skriker ikke Bærum av denne settingen. (Foto: Lars Nilssen)

Det ble tre måneder med rødvin, biff og fluefiske, og Lenth husker det hele som en veldig fin tid. En ny kompis fikk han også, av alle ting en svensk vektløfter.

– Han hadde vært på karneval i Rio, og hadde fløyet ned til Patagonia for å fiske i fire dager. Jeg forklarte han at det ikke gikk an å fiske i Patagonia i bare fire dager, og det hadde han små problemer med å forstå. Etter å ha brent flybillettene hans i et seremonielt bål, ble han værende en måned. Det var en bekymringsfri periode av livet, men jeg har ikke sett svensken siden, gliser den fluefiskende forfatteren.

Møtet med Bård Tufte Johansen

Det er fluefiskende forfatter han gjerne blir titulert som. Tittelen har en fin klang over seg og er i tillegg svært forklarende. Det er likevel ingen tvil om at Lenth først og fremst er en livsnyter. Det legger han heller ingen som helst skjul på.

– Jeg har aldri hatt en vanlig jobb, og nå føler jeg vel også at jeg er blitt for gammel til å noen gang få en, sier han oppriktig.

For 48-åringen ble fiskingen på mange måter en unnskyldning for å utsette livet. I alle fall er det slik han selv ser på det.

– Med fiskestang i hånden slapp jeg å dykke ned i livets harde realiteter. Dette holder en stund, men det går ikke hele livet. Derfor måtte jeg etter hvert finne på noe, og i 1993-1994 reiste jeg til England for å ta master i latinamerikanske studier. Etter at jeg kom hjem fra England begynte ting snart å dra seg til, og jeg innså at jeg ikke bare kunne fiske. Men så traff jeg Bård (Tufte Johansen, red.anm.), og da tok ting en drastisk vending, forteller han.

Lenth er barndomsvenn med Harald Eia, Bård Tufte Johansen sin mangeårige partner in crime, og da han traff Tufte Johansen for første gang, hadde komikeren tre uker med sommerferie å slå i hjel. Lenth ble spurt om gode fluefisketips, og den etterhvert nokså verdensvante fluefiskeren sendte Skiens store sønn (Ibsen blir liksom ikke stor nok i denne settingen) til Argentina med kart og kompass. Sammen med en kamerat fikk han en kjempeopplevelse i Patagonia, og når folk som er vant til å tenke underholdning har det moro selv, da er de gode ideene aldri langt unna.

– Det hele endte opp med at vi fant ut at vi ville lage fiskeprogram. Bård hadde tidligere jobbet med Lars Nilssen og visste at han var en dyktig fyr, så vi tok kontakt. Snart var planene klare, og i 1996 satte vi oss på flyet til Patagonia, forteller Lenth.

NRK-suksess

De tre karene, som på dette tidspunktet ikke kjente hverandre noe særlig, ble værende i Patagonia i tre uker. Ambisjonsnivået var ikke skyhøyt, men ideologien var der hele veien.

– Det hele handlet egentlig om at vi ikke likte det som fantes av fiskeprogrammer i særlig grad, og vi hadde lyst å lage noe annerledes. Dessuten var dette med reiseprogrammer noe nytt og spennende. Vi hadde lyst til å underholde og tøyse litt med reiseprogramsjangeren, men fisket skulle vi selvsagt ta veldig på alvor, forteller Lenth.

Turen til Patagonia ble starten på den mest populære og suksessrike fiskeserien som noen gang er vist på norsk TV. «På fisketur med Bård og Lars» slo an hos både fiskere og vanlige dødelige, og trekløveret skjønte at det nye reiseprogramkonseptet var en innertier.

– Litt av tankegangen var at vi skulle være to tullinger på tur, som bare tenkte fiske og ikke brydde oss om noen form for lokal kultur og den slags. Programmet fra Patagonia fikk mange seere, primært antar jeg fordi NRK satset på det, og sendte det i prime time. Men suksess ble det uansett, og snart var vi på vei til Montana for å gjenta suksessen, forteller Lenth.

Også Montana-programmet fikk mange seere, og dermed begynte snøballen å rulle. Fra 1996 til 2004 lagde de tre kompisene 20 fluefiskeprogrammer fra inn- og utland, og «Bård og Lars» ble et begrep selv den vanlige, ikke-fiskende nordmann kjente til. Programmene, som i seg selv var lavbudsjettsproduksjoner skutt av en mann med et kamera, satte også standarden for fremtidige, norske fiskefilmer, og den dag i dag er det ikke mange fiskerelaterte produksjoner her til lands som kan måle seg med det Lars, Lars og Bård fikk til den gang.

– For oss var det viktig å lage noe annet. Fiskefilmene i Norge den gang var nemlig så trash. Det var helst gamle gubber som satt på isen og pilket og drakk kaffe. Med Bård fikk vi et helt nytt element. Han var allerede et kjent fjes fra «Lille Lørdag», og tok naturlig nok klovnerollen i fiskeprogrammene, også. Min rolle var den litt mer seriøse fiskeren. Vi reindyrket rollene, og det fungerte, forteller han.

«Over bekken etter ørret»

Møtet med Bård Tufte Johansen omtaler Lenth som en drømmedeal for seg selv. Etter turen til Montana kom nemlig Cappelen Damm på banen, og ville at Tufte Johansen skulle skrive en bok om de to turene han hadde hatt sammen med Lars og Lars.

– Bård har aldri vært den skrivende typen, så vi foreslo at jeg kunne skrive. Forlaget var veldig skeptisk, men de gikk med på det dersom Bård laget forordet, forteller Lenth.

I 1998 så boken «Over bekken etter ørret» dagens lys, og Lars Lenth kunne med rette kalle seg forfatter og fluefisker. På denne tiden hadde han drevet en del med teksting av engelske TV-serier, og de som hadde TV3 husker kanskje spesielt bylinen hans fra rulleteksten til en god håndfull «The Simpsons»-episoder. TV-tekstingen gav først og fremst god skrivetrening, og skriving likte Lenth godt.

– Men at jeg ble fiskebokforfatter var egentlig mest flaks. Jeg kom veldig lett til ting på grunn av Bård, og det er det ingen grunn til å legge noen skjul på, sier Lenth, som også landet en frekk rolle som gitarist i «Åpen Post»-husbandet «Gass» omtrent på samme tid.

KJENT POSITUR: Lars Lenth har vanligvis en stor ørret i hendene når han blir avbildet. (Foto: Lars Nilssen)

Lenth omtaler selv «Over bekken etter ørret» som en reiseskildring mer enn en fiskebok. Den kom også ut på den tiden Bokklubben Villmarksliv faktisk solgte en del bøker, og salgstallene ble derfor brukbare. Viktigst av alt for Lenth sin del var likevel det å faktisk gi ut en bok. Snart skjønte han nemlig at bøker var noe han kunne tenke seg å jobbe mer med.

– Etter den første boken ville jeg skrive om den mer direkte formen for fluefiske jeg alltid hadde drevet med. Dermed ble «Flyt» til, en bok som egentlig handler om alt jeg da hadde drevet med de siste 15-20 årene. Her samlet jeg en rekke korte fortellinger om et kult tema, forteller han.

Midt oppi fiskeprosjektene ble Lenth og samboer Eirill foreldre. Lenth hadde allerede et barn fra studietiden i England, men nå fikk han også et forsørgeransvar hjemme i Norge. Noen år senere fikk paret sitt andre barn, og familien var komplett. De bestemte seg for å feire familielykken med et år i Tobago. Her kom Tufte Johansen og Nilsen på besøk, noe som resulterte i mer NRK-underholdning.

Romandebuten

Etter hvert kom det flere bøker om fluefiske fra Lenth, primært fortellinger fra de mange turene sammen med Tufte Johansen og Nilssen. I 2007 tok derimot forfatterskapet en vending. Da kom nemlig Lenth sin første roman, «Den samme elva», ut på Kagge forlag. Fremdeles handlet det om fluefiske, men denne gangen skrev han fiksjon.

– Det var en kul erfaring å skrive en fluefiskeroman, men det var også vanskelig, minnes han.

I løpet av siste halvdel av 2000-tallet fulgte ytterligere tre fluefiskerelaterte bøker fra Lenth, før han i 2009 skrev «Fortellingen om Liverpool» sammen med fotballspilleren John Arne Riise. Forfatterskapet hans hadde nå tatt sitt første steg bort fra fluefiskeverden, og i 2011 viste han for alvor at han hadde noe å fare med, også utenfor eget felt. Da havnet nemlig den kritikerroste romanen «Den norske pasienten» i hyllene til norske bokhandlere.

– Det er moro å skrive om fluefiske, men jeg kom til et punkt der jeg følte jeg hadde skrevet det som kunne skrives om temaet. Da var det på tide å skrive en roman som ikke handlet om fiske, sier han.

Lenth ønsket å underholde, og tanken var hele tiden å være morsom. Men også alvorlig. Bakgrunnen for dette var rett og slett litt nytenking, i alle fall i norsk målestokk.

– I andre land er det vanlig å blande sjangere, og det liker jeg. Den norske skjønnlitteraturen som sjanger synes jeg blir litt traust. Den består enten av veldig alvorlig krim eller det jeg kaller den klassiske, norske romanen. Denne handler stort sett om hvorfor livet til hovedpersonen ikke ble slik han eller hun hadde sett for seg. Jeg hadde ikke lyst til å gjøre noen av disse tingene, så da gjorde jeg min egen greie, forteller han.

Og Lenth lyktes. Litteratur-Norge tok riktig nok ikke imot «Den norske pasienten» med stormende jubel med det samme, men etter hvert tok miljøet den innover seg. Boken solgte bra i stive permer og veldig bra i pocketformat. Dermed kunne Lenth også omtale seg som en norsk forfatter med suksess.

«Brødrene Vega»

I fjor gav Lenth ut familiekrøniken «Viljen», men for sportsfiskere-Norge var det unektelig årets Lenth-utgivelse det var knyttet mest spenning til. Det er ikke skrevet for mange romaner om de negative sidene ved oppdrettsnæringen her til lands, og det var nok mange som begynte å glede seg da det ble klart at Lenth var i gang med arbeidet. Folk kunne følge en del av Lenth sin research i Lars og Lars-serien «Fjordmenn» på VGTV allerede i fjor høst, og avsløringene som kom frem her gjorde det nokså tydelig at det ikke kom til å bli gått stille i gangene i den kommende boken. Lenth selv visste så å si ingenting om oppdrettsnæringen da han gikk i gang med arbeidet.

– Jeg visste jo selvsagt om oppdrett, men disse har aldri tidligere påvirket meg og mitt fiske direkte, så jeg ante ingenting om hva industrien faktisk fører med seg. Hele innfallsporten min var at jeg ville videreføre et par av karakterene fra «Den norske pasienten», blant annet torpedoen Rino Gulliksen. Han ble helt da han drepte en fyr i forrige roman, men han måtte også flykte fra loven. Flukten gikk til en øde fjordarm i Nord-Norge, og da trengte jeg et tema som kunne være aktuelt på et slikt sted. Det ble naturlig å velge oppdrettsnæringen, forklarer han.

Lenth begynte altså researchen sin med nokså blanke ark, og han kan fortelle at han ble mer og mer sjokkert jo lenger ned i materien han dykket.

– Ting virket først tilsynelatende fantastisk. Oppdrettseventyret gjorde folk i utkanten rike, og hele markedsføringen handlet om god stemning, flott natur, sunn fisk og mye penger. Politikerne var også glade for suksess og verdiskapning på små steder. Et bittelite skår i gleden viste det seg likevel å være… Industrien forurenset en smule, forteller forfatteren.

Inntrykket Lenth snart satt igjen med etter å ha jobbet med boken en stund var dessverre at de eneste som faktisk brydde seg om oppdrettsproblemet var laksefiskerne.

– Laksefiskerne fortvilte over rømt fisk og lakselus, men den vanlige nordmann bryr seg ikke om laksefiskerne. For den vanlige nordmann blir laksefiske sett på som en rikmannssport ytterst få bedriver. Derfor følte jeg det var viktig å fokusere på andre sider av næringen, slikt som også vanlige folk kan bry seg om. Utslipp rett i sjøen og fjordfiskere som mister jobbene sine gir mye lettere innpass enn en gjeng rikinger som liker å fiske laks i dyre elver om sommeren, sier han.

Arbeidet med «Brødrene Vega» har lært Lenth mye. Han håper også at romanen hans kan få flere til å stille spørsmålstegn ved en del ting.

– Hovedproblemet er at folk flest tror sjøen sluker alt. Når forurensingen skjer under havoverflaten er det ute av syne, og derfor også ute av sinn. Hadde oppdrettene sluppet ut avfallet sitt på land hadde situasjonen vært en helt annen. Da hadde folk blitt arrestert, sier han.

«Lys i husan»

For Lenth ble oppdrettsnæringen et godt eksempel og symbol på det han mener er et generelt problem, nemlig at mennesket driter en lang marsj i miljøet så lenge det er mulig å tjene penger.

– Oppdrettsnæringen setter det sånn på spissen, for det hele er så konkret. Løsningen er der, men selv ikke da blir det gjort noe fordi det koster litt penger. Det som er helt sikkert er at mennesket kommer til å kjøre alt i dass på et eller annet tidspunkt. Så lenge det er interesse for å tjene penger, og vi klarer å få «lys i husan», trumfer dette alt annet, sier han til Hooked.

Lenth er klar på at han har vært mer opptatt av å underholde enn å være politisk i sin nye roman, selv om han innrømmer at det var vanskelig å ikke bli forbannet i arbeidsprosessen.

– Jeg prøver likevel å være sint med humor, og jeg vil ikke være en aktivist. Derfor passet det bra å ta opp temaet i en roman. Som oppslagsverk ville oppdrettsnæringen blitt altfor tørt og komplisert. I en roman har en derimot frie tøyler, og det er jo en eventyrfortelling jeg har laget. Likevel er det mange skumle sannheter inne i historien, forteller han.

I «Brødrene Vega» har Lenth videreført crossoversjangermåten å skrive på fra «Den norske pasienten», og han håper dette kommer til å slå an også denne gangen.

– Metoden fungerer veldig godt i TV-serier som er populære i Norge, så det burde ikke være noe i veien for at det også skulle fungere i bøker, sier han.

«Brødrene Vega» har bare vært på markedet i noen uker, men tilbakemeldingene og anmeldelsene så langt er veldig gode. Lenth påpeker likevel at folk flest ikke ville sagt noe om de ikke likte det de leste, så han tar ikke helt av ennå.

– Men boken har vært et spennende prosjekt, og jeg har allerede planer om at Rino Gulliksen og Leo Vangen skal få ta del i enda en roman. Jeg leter etter en kul setting å putte dem inn i nå, og tenker blant annet på ulveproblematikken. Dette er et tema som opptar mange. Jeg vil i alle fall holde historien i et økomiljø, der grådige mennesker harver over grasrota, forteller han.

PS: Lars Lenth møter Gunnar Staalesen til samtale om «Brødrene Vega» i Kulturhuset i Bergen tirsdag 3. mars klokken 19.00. Dersom du ikke har mulighet til å ta turen, kan du se det hele live på HookedTV.

The post Tørr fisker – frodig formidler appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Sildemos og storgjedder]

Det er noe helt spesielt med store gjedder, og å fiske de fra isen er noe av det mest spennende som finnes. Alternativ egning har også vist seg som en sikker vinner når krokodillene er treige.

Av: Audun F. Skjølberg

Da jeg endelig fikk min aller første specimengjedde på ismeite, ble jeg merket for resten av fiskerlivet. Følelsen av å aldri komme drømmefisken i forkjøpet ble erstattet av komplett lykke, som bare en vellykket specimensatsing kan fremkalle. Likevel kjente jeg på en følelse av usikkerhet for hva som kunne skje i den videre utviklingen av fisket mitt. Den velkjente uforutsigbarheten lurer alltid i kulissene, og jeg måtte virkelig holde fokus hvis målet var å justere persen ytterligere.

Opplest og vedtatt

Gjedda jeg nettopp har fortalt om bikket 10 kilo med god margin. En kompakt fisk med bred rygg og det riktige kamphumøret, et slikt eksemplar som du bare må se litt ekstra på før den får friheten tilbake. Agnet var en død sik på ca. 30 cm, presentert kun 3 meter fra sivbeltet og 1 meter over bunnen i en mellomstor vik, akkurat der dypkanten flater ut og danner et grunt platå. Månen var langt fra full, og været var alt annet enn oppløftende.

På denne tida satset nesten alle de andre specimenfiskerne jeg møtte på blodferske og halvdøde siker som agn, gjerne fisket pelagisk i solskinnet på 5 meter over et dyp på 15. Å rote rundt på grunt vann kunne selvsagt gi storfisk, men ble i sannhet omtalt som meningsløst. Det gjaldt å oppsøke storgjeddene der de jaget, og siden siken gjerne svømmer i de frie vannmassene var det nettopp her støtet måtte settes inn. For min del var det noe ved denne oppleste og vedtatte sannheten som skurret. Ved flere anledninger hadde jeg nemlig sett grupper av store siker patruljere på forbausende grunt vann, etterfulgt av gjeddesiluetter som fikk hjertet til å hoppe over flere slag.

Lat og slu

Det ble mange rekognoseringsturer. Mens de andre specimenfiskerne valgte å satse lenger ut, lå jeg på pilkehullet og kikkfisket sik nærme land, og jeg overdriver ikke: Under hver tur fikk jeg bekreftet at drømmegjeddene seg langs grunnkantene og inn på lårdypt vann. Til og med helt inne blant de massive teppene av vasspest på mellom 1 og 2 meters dyp lå de og lurte på de forbipasserende sikene, spesielt om morgenen og i skumringen da sikene var som mest aktive.

Det føltes klarere enn noen gang: De virkelig store gjeddene lever etter prinsippet om å bruke minimalt med energi per nedlagt byttefisk. Bedagelige og slue satser de alt på et overraskende bakholdsangrep og en real munnfull i ly av skumringen, vegetasjonen og det trygge islokket like over hodet. Det slo meg hvor mye tid jeg hadde kastet bort da jeg satset betydelig lenger ute over dypere vann. Jeg følte etter hvert at erfaringsgrunnlaget var godt nok til å brenne av et startskudd for satsingen.

Riktig utstyr

I specimenfiskets rette ånd brukte jeg i starten mye tid på å finjustere takler og strategi for å finne veien fram til satsingens første tikilos. Nedskallert og følsomt utstyr er en selvfølge når målet er mistenksomme specimengjedder. Gjeddas synssans og evne til å registrere den minste bevegelse er blant den ypperste i fiskeverdenen, så det gjelder å ha full fokus på ørsmå detaljer i fisket.

Jeg har satset på langmyke, 5-fots ismeitestenger, som effektivt demper slagene under landingsfasen, men samtidig har rygg nok til å sette krokene. Multiplikatorsnellene bør ha en silkemyk brems og lettjustert sentrifugalbrems for riktig justering av motstanden i takkelet når snella frikobles.

Myke nylonliner på 0,48-0,55 mm. fyller snellene, og 70 cm. lange fortommer av kostbar fluorkarbon på 0,55-0,65 mm. erstatter silkewire.

Flere kroker i takkelet byr ofte på problemer i forhold til kroking og avkroking, og kan gjøre det vanskeligere å forsvare fang og slipp-fisket. Jeg har konsekvent brukt én eller høyst to kvalitetskroker i tandem i enden av de meterlange fluorkarbonfortommene, tilpasset agnfiskens størrelse. Førstevalget er utvilsomt Owner Stinger Treble i str. 2, 4 og 6.

Små svivler, som Owner Crane Swivel, er det sikreste leddet mellom hovedline og krokfortom, og belastningsblyet, som monteres fast eller glidende like over svivelen, bør være så lett som mulig. Små, pæreformede inlinesøkker på rundt 5 gram er tilstrekkelig for å få agnfisken ned på riktig dyp.

God nappindikasjon er viktig for å time mothugget. Jeg velger utelukkende hjemmelagde tripods i kombinasjon med pålitelige, elektriske nappalarmer for tilstrekkelig lydsignal i vindfullt vær. I tilfeller der gjeddene er ekstremt sky og følsomme for motstand, legger jeg til lange og ekstra myke angeldonfjærer i oppsettet. En ekstra lang avkrokningstang, god vekt, en stor avkrokningsmatte og et skånsomt veienett hører også med.

Første notering

Den første ismeiteturen ble lagt til en mellomstor, næringsrik innsjø der gjeddenes hovedbytte er sik og abbor. Jeg fisket konsekvent to stenger med fersk sik, og to med store, døde sild. I løpet av dagen tilbakela jeg mange kilometer med fullastet ismeitepulk på slep. Det gjaldt å dekke så mange godplasser som mulig.

Sikene gir meg en fin serie gjedder mellom 4 og drøyt 6 kilo langs sivkantene de første timene, men straks klokka slår 12:00 stilner det hele av – helt typisk for denne innsjøen. Utover dagen flytter jeg meg lenger inn på platåene og nærmere sivet, og velger å fiske sildene statisk på kun to meters dyp på plasser jeg vet gjeddene vil svømme innom mot ettermiddagen og kvelden. Sikene plasseres ikke så langt unna, men blir raskt utklassert.

Jubelbrølet runger over isen! Klokka passerer 15:00, sikenes ettermiddagstrekk har definitivt startet, og etter en rask forflytning bryter nappalarmen stillheten nesten med det samme. Etter en tung og seig kamp kan storgjedda omsider landes, en formfullendt frøken på 10,6 kilo som helt tydelig svømte innom den markerte innsvingen i vegetasjonsbeltet, en av mange miniviker som utover i specimensatsingen skulle vise seg å være ekstremt giftige.

Det lille ekstra

Den videre utviklingen i fisket ble ufattelig spennende, og det dannet det seg et tydeligere og tydeligere mønster for hver nye tur. De ferske sikene leverte en og annen fisk, men sammenlignet med gjeddene fanget på luktsterk storsild, var snittvekta betydelig lavere. Det var heller ingen tvil om det landnære tålmodighetsfisket, med kun små forflytninger av de døde agnfiskene innenfor det valgte hovedområdet, ga de største gjeddene.

De kommende turene ble stadig mer krevende. Mildværet dominerte, med kraftige snøbyger og hard vind helg etter helg. Fisket ble merkbart tregere, men jeg visste at storgjeddene fortsatt var i området, kikkfisket etter siken ga tydelige indikasjoner på det.

De andre specimenfiskerne hadde imidlertid gitt opp, og argumenterte med at massive lavtrykk og mye nedbør var alt annet enn bra. Jeg bestemte meg likevel for å fortsette.

Som et rent eksperiment begynte jeg å fôre med oppkappet sild, makrell og regnbueørret i to av fire hull der jeg fisket med stor sild, og resultatet forbauset meg. Fôringen ga selvsagt ingen bonanza, den generelle aktiviteten var naturlig nok laber i det dårlige mildværet, men de få huggene kom uten unntak i de fôrede hullene. I mørket under isen gjelder det å presentere agn storgjeddene rett og slett ikke makter å overse, og kombinasjonen stor, død agnfisk og matchende fôr, like oljeholdig, luktsterkt og smaksrikt som selve agnfisken, ble heretter den uslåelige vinneren.

Lukt- og smaksbombe

For å frigjøre mest mulig fiskeoljer, valgte jeg fra første stund å punktere agnfiskene og gjøre et buksnitt og mange mindre stikk inn i fiskekjøttet. Dette er viktig siden vannet raskt uttynner luktstoffene i fiskeskinnet. Å gjennomhulle agnfiskene er også dødelig effektivt i kombinasjon med solide fôringer. Fiskeoljene er med på å blakke vannet, et giftig triks når det ismeites i mørkt og ginklart vann, og noe som definitivt kan tvinge storgjeddene ut av vegetasjonen, selv under såkalte dødperioder.

Under en ekstremt treg tur gikk jeg et skritt videre. I ettertid kan metoden virke noe omstendelig, men den ga utvilsomt drømmehugget jeg hele tiden har jobbet mot. Kvelden før avreise moste jeg fire store sild, seks regnbueørreter og fem spiseskjeer krillolje brukt til boilies i kjøkkenmaskinen. Den velduftende fiskefarsen ble så oppbevart i en agnboks med tett lokk i kjøleskapet, og tatt med på isen dagen etterpå.

Neste skritt var å sprette opp buken på agnfisken, fylle bukhulen med fiskefarse og sy buklappene sammen med nål og tynn bomullstråd. Jeg passet på å sy med passelig lange sting slik at litt og litt fiskefarse kunne renne ut av buken når jeg under hver runde mellom taklene tok tak i hovedlina og hevet og senket agnfisken for å skape kunstig aktivitet. I dag kaller jeg disse agnfiskene ”stuffed turkey”, en lukt- og smaksbombe uten sidestykke, som for øvrig ble testet under hver nye tur.

Plassbytte

Med en serie gjedder på 9,1, 9,95, 10,1, 10,2, 10,6, 10,8, 12,1, og 13,7 kilo, fanget på død agnfisk, også noen i kombinasjon med fôring, trodde jeg toppen var nådd. Å beskrive hver enkelt fiskesituasjon er uinteressant, men toppfisken for sesongen 2010/2011 må jeg fortelle mer om. Den står som et klart eksempel på at store, døde agnfisker i kombinasjon med fôring faktisk fungerer.

Værmeldingen kvelden før avreise er dårlig, men igjen velger jeg å pakke ismeiteutstyret. Nordlig vind, 5 minusgrader og snøbyger møter meg når jeg stiger ut på isen i sørenden av vannet. Klokka 07:00 drar jeg i startsnora på motorboret.

Jeg borer fire hull med god spredning langs en grunn, vegetasjonsrik kant med et snittdyp på ca. 3 meter. Gang på gang har det vist seg at taklene fisket ytterst mot dypkanten gir få hugg, så jeg har bevisst trukket meg innover mot den lille gressholmen. Nesten uten unntak har agnfiskene produsert specimengjedder nettopp her. Jeg fisker fram to store sild og to regnbueørreter. En sild og en regnbueørret fylles med fiskefarse, og ellers fôres to av hullene med fiskebiter.

Timene går. Vinden øker på, og jeg blir tvunget til å søke ly inne i sivgarden. Plutselig drar det resolutt i vei på det ene takkelet. Et fôret sildehull har igjen produsert et hugg, og tempoet i utraset vitner om en mindre fisk.

De store er mer bedagelig anlagt og gir sjelden de hissige hyleløpene, spesielt i slikt møkkavær. Etter en spennende kamp på kort line veier jeg inn en godkjent gjedde på 6,5 kilo. En halvtime senere lander jeg ytterligere en fisk på 5,9 kilo, denne gangen på en stuffed turkey.

Klokka viser 11:30. Gjeddene er som sunket i jorden. På autopilot pakker jeg sammen for en lang gåtur mot neste grunnkant, en giftig strekning som har en helt spesiell plass i ismeitehjertet mitt. Strekningen inneholder mange spennende miniviker, markerte innbuktninger i vegetasjonsbeltet, og har resultert i et par tiplussere og en akseptabel serie gjedder på mellom 6 og drøye 9 kilo.

Et monster

Vel framme har vinden roet seg noe, og et par lokale kikkfiskere er på plass. De ligger konsentrerte på liggeunderlagene og snakker ustanselig om en gjedde som fulgte etter de store sikene tidlig på morgenen. Fiskerne har naturlig nok satt ut mange takler med levende agnfisk og vært trofaste mot plassen, men med kun mindre gjedder som resultat så langt. De omtaler den store som et monster. Jeg smiler under dunbarten.

Klokka runder 15:00. Sikfiskerne gir opp. I henhold til fangstjournalen min er jeg farlig nærme en gylden time. Mellom 15:00 og 16:00, når lyset over isen gradvis blir svakere, har jeg ofte opplevd en markant aktivitetstopp. Jeg har for øvrig landet flere fine gjedder i skumringen, så det gjelder å ikke pakke sammen for tidlig.

Det sitrer i hele kroppen når jeg lener meg tilbake i meitestolen. Samtlige takler fisker langs gjeddenes patruljeringsrute. Tanken på at drømmefisken faktisk svømmer under beina mine gjør meg nesten nervøs, kanskje jeg har kommet drømmegjedda i forkjøpet?

Det blir stadig mørkere. En ny stuffed turkey monteres i enden av fluorkarbonfortommen, og sammen med en liten neve sildebiter senkes den ned 2 meter under isen, en drøy halvmeter over vegetasjonen i den lille minivika fire meter fra sivbeltet. Etter kun 5 minutter gir nappvarsleren fra seg to pip – tre pip – ett pip – stille.

Jeg husker nesten ikke mothugget og hvordan jeg timet det, men den vanvittige tyngden av et eller annet enormt sliter line av snella og bringer meg til fatning. Jeg sliter med å tvinge den nærmere. Noen ganger står det helt stille, som om jeg sitter fast, men omsider siger den forbi under hullet. ”Herregud,” roper jeg. Vannet velter opp av hullet. Jeg får tak i svivelen øverst på fortommen. Må slippe taket. Fortviler og skjelver.

Et nytt utras følger. Fisken setter standarden med et par voldsomme hoderistinger, som nesten tvinger meg ned i knestående. Hvordan har den tatt agnfisken? Holder fortommen? Da den på nytt passerer går det opp for meg hvor bred den faktisk er over pannen og nakken – og ryggen. Etter nok et par korte utras får jeg endelig tvunget den på rett kjøl i hullet, men den er fortsatt langt fra samarbeidsvillig. Gjellegrepet sitter, jeg får den massive rovfisken direkte over i veienettet og skriker rett ut av full hals. Den veier 14,1 kilo fordelt på 120 cm. Etter en kort fotosession får den majestetiske rovfisken friheten tilbake. Ved siden av hullet ligger restene av en stuffed turkey.

Jeg er helt alene på isen i tussmørket. ”Det gikk jo som planlagt,” tenker jeg og pakker sammen…

1 of 20

Gjeddeturpreget matpakke. Viktig med et betydelig energilager når ismeitepulken skal trekkes langt.

Det er viktig å behandle de store gjeddene på en god måte. Et skånsomt veienett, en avkrokningsmatte, en avkrokningstang og vekt er obligatorisk.

En tiplusser fanget skummelt nærme sivgarden.

Morgenen er hellig. Det våkner til liv under islokket, og drømmegjedda kan bli en realitet når lyset skifter. Vær tidlig på plass.

Morgenen er hellig. Det våkner til liv under islokket, og drømmegjedda kan bli en realitet når lyset skifter. Vær tidlig på plass.

Det drar resolutt av gårde på det ytterste takkelet, og en luktsterk, oljeholdig storsild sørger for nok en drøy tiplusser på matta.

Selv under såkalte trege dager, med lavtrykksvær og nedbørstungt skydekke, kan de store gjeddene lures til hugg.

Landnært fiske, fôring og digre, oljeholdige agnfisker, her sild, er en giftig kombinasjon når målet er specimengjedder.

Landnært fiske, fôring og digre, oljeholdige agnfisker, her sild, er en giftig kombinasjon når målet er specimengjedder.

Landnært fiske, fôring og digre, oljeholdige agnfisker, her sild, er en giftig kombinasjon når målet er specimengjedder.

Halvdystert i sivgarden, og tungt føre. Tanken om at storgjedda kan befinne seg i området brenner i magen.

Løpetur mot en skrikende og blinkende nappvarsler. Veier den 2 eller 15 kilo?

Bomstopp etterfulgt av et tungt utras.

Å perforere oljeholdige agnfisker med knivstikk sørger for en mye bedre utvanning av viktige luktstoffer når agnfisken henger under islokket. En liten detalje som kan utgjøre en stor forskjell.

Sørg for å ha med deg ferdigriggede ekstrafortommer. Bruk alltid sylskarpe kroker og fortommer uten betydelige hakk og skader.

Storsatsingen og eksperimenteringen med diger, død agnfisk og fôring gikk opp i en høyere enhet i form av denne skapningen. 14,1 kilo og et minne for livet!

Storsatsingen og eksperimenteringen med diger, død agnfisk og fôring gikk opp i en høyere enhet i form av denne skapningen. 14,1 kilo og et minne for livet!

Ingen nyttårsmiddag, men likevel en stuffed turkey. Regnbueørret og sildemos som stuffing. Noe omstendelig, men skummelt effektivt.

Ingen nyttårsmiddag, men likevel en stuffed turkey. Regnbueørret og sildemos som stuffing. Noe omstendelig, men skummelt effektivt.

Ny dag og nye muligheter. Ismeitepulken dras gjennom sivgarden, og den store innsjøen ligger fiskeklar og innbydende på utsiden.

The post Sildemos og storgjedder appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Drømmeabboren]

I månedsskiftet april/mai kommer boken «Hekta på fiske» i hyllene til bokhandlere rundt om i Norge. I boken presenterer forfatter Ole-Håkon Heier tips, utstyr og metoder til over 100 norske fiskearter, ispedd gode historier fra mange år med fiske. Her følger en liten smakebit fra boken: 

Av: Ole-Håkon Heier

Abboren er en personlig favoritt. Den er vakker, kan fiskes med en rekke metoder, er en god matfisk og gir tøff motstand på riktig utstyr. Den er en flott begynnerfisk for barn, samtidig som det er svært utfordrende å få en storabbor på over 1,5 kilo. Og en abbor over 2 kilo? Det er drømmefisken for enhver abborfisker. 17. desember 2010 er derfor skrevet inn med gullskrift i min fiskelogg.

Isen la seg sjeldent tidlig vinteren 2010/2011. Faktisk endte det med at jeg fisket på god is i mine hjemlige Degernesfjella 28. november, og så tidlig har jeg aldri vært utpå i Østfold før. Jeg hadde hørt at det var tatt abbor på over 1,8 kilo fra et vann i Fjella. Dette var dermed vinterens hovedmål. Den første turen fylte jeg opp agnfiskkassa med fersk mort (frosne fisker er dårligere på abbor) fra et tilliggende lite tjern. Det gikk raskt med en mormyska egnet med maggot. Deretter boret jeg meg rundt på abborvannet for å bli kjent med bunnforholdene og lokalisere de heteste plassene. Snart fant jeg en spennende bratt kant utenfor en odde.

Det startet meget lovende med en fin fisk på 950 gram på første turen. På tur nummer to ble det ingen fisk, men på den tredje turen, den 12. desember, ble min snart fem år gamle personlige rekord på abbor historie. Etter en tung innsveiving kunne en rund abbormadam på 1650 gram og 47 cm heises opp av hullet, og jubelen slippes løs over ny abborpers.

Fem dager senere dro jeg ut til samme vann. Åtte kuldegrader medførte at jeg fylte en plastdunk med vann, slik at eventuelle fisk som ble fanget kunne oppbevares der under fotografering og veiing for å unngå frostskader på fisken. Det smalt voldsomt i is som la seg etter mildvær dagen før. Dagens første hyl på nappvarsleren kom klokka 10.45, og da jeg klinket til og begynte å sveive inn, tenkte jeg at dette nok var en fisk på 600-900 gram.

Vel oppe ved hullkanten var det imidlertid vanskelig å få fisken til å passe i hullet. Jeg så en kjeft der nede som tydet på en ny storfisk. Jeg måtte lirke fingrene inn under gjellelokket, og da jeg løftet opp fisken falt geipen rett i isen. Abboren gikk rett oppi plastdunken med vann. Så nullet jeg ut vekta med veienettet og la fisken oppi. Vekta viste vanvittige 2160 gram! Fisken ble sluppet opp i dunken igjen, lua kastet titalls meter bortover isen, og det ble hyling og roping av en grad som neppe er sett hverken før eller senere i de traktene. Det måtte være mitt livs fisk!

Fisken ble målt til 52 cm. Jeg må innrømme at det satt langt inne å løfte fisken over i hullet for gjenutsetting. Helst ville jeg bare hatt den i bøtta noen timer og løfte den opp og kikke på den med jevne mellomrom. Sannsynligvis vil jeg aldri holde en slik abbor igjen. Da jeg omsider satte den ut igjen, skjøt den friskt av sted med en gang. Det er det fine med å ha ei slik bøtte stående.

Når neste tur til samme plass bare to dager etter foregikk uten ett eneste napp, var det vel bare som det skulle være…

Utseende og utbredelse:

Vi har tre abborfisker i ferskvann i Norge: Abbor, hork og gjørs. Alle tre artene har piggfinne på ryggen.  Abboren er lett å gjenkjenne med sin grønne grunnfarge, røde finner og svarte striper på tvers av kroppen. Den finnes naturlig på Øst- og Sørlandet og i Finnmark. I tillegg er den innført til enkelte vann i Troms, Nordland og Trøndelag, samt på Vestlandet.

Størrelse:

Kilosabbor er storabbor, halvannenkilos er riktig stor abbor, mens fisk på over to kilo er drømmeabbor. Norgesrekorden er fra Mjøsa i Oppland/Hedmark fra 1965, og veide eksepsjonelle 3170 gram. Den nest største abboren som med sikkerhet er veid korrekt veide til sammenligning 2440 gram. NM i sportsfiske opererer med en specimengrense på 1600 gram.

Fiskemetoder:

Abboren kan fiskes med en rekke metoder og mesteparten av året. Den tar både naturlige agn som mark og agnfisk, og kunstagn som balansepilk, wobbler, sluk, jig og flue. Den går som oftest i stim, og er en frisk fighter bare den er stor nok. Finner du stimen er det om å gjøre å fiske det man kan mens du har den der. Det er karakteristisk for abboren å riste på hodet når den er kroket, og det kjenner man godt.

Mange steder kan man dra opp titalls, ja hundretalls småabbor i løpet av noen timer. Dette gir strålende muligheter for å kunne garantere barn og nybegynnere fisk. Jakten på de riktig store abborene er derimot ytterst utfordrende og krever både kjennskap til vannet og iherdig innsats.

Plasser og strategi:

Abboren liker strukturer. Den påtreffes gjerne i nærheten av odder, i sund og på- eller ved grunnetopper. I noen vann finnes også pelagisk (som lever i de frie vannmassene) abbor som jager rundt etter pelagisklevende byttefisk. Abborbestander kan være svært forskjellige fra vann til vann, så skal man lykkes gjelder det å bli kjent med noen få vann, fremfor å stadig prøve nye vann.

Sommerfiske:

Mark er førstevalget til småabbor, men storabbor kan også ta mark. Fisk på eller rett over bunnen. Sluker og wobblere kan levere bra med større abbor, men jigger i forskjellige utgaver er min favoritt til å fange mange abbor av bra størrelse.

Når jeg fisker abbor fra båt, har jeg gjerne med meg en kastestang til jiggfiske og en kortere stang som er rigget med balansepilk. Jeg veksler mellom disse to metodene gjennom dagen, dersom ikke en av de utmerker seg i positiv retning. Noen fisker jiggen veldig bevegelig og rister mye i stangtuppen, mens andre bare lar jiggen hoppe rolig innover. Finn din egen stil. Rett over bunnen er et område som alltid må fiskes av, men ikke glem høyere vannlag.

Når abboren er treg synes jeg at balansepilk funker best. I tillegg har det de senere årene kommet en rekke nye softbaits (dropshot-jigger, shader etc.) til abbor som definitivt bør testes.

Noen ganger har jeg også med meg en stang eller to med dupp og agnfisk, til dupptrolling (hvor man ror svært sakte mens duppen med agnfisk henger bak båten) eller stilleliggende duppfiske når abborstimen er lokalisert. Dette kan være skikkelig moro. På sommeren kan man ha det beste fisket morgen og kveld, men utover høsten gjelder etter hvert hele dagen.

Isfiske:

På isen er pimpel eller mormyska med maggot generelt det som gir flest abbor. Er man primært ute etter de store, er balansepilk eller agnfisk (ismeite) det beste valget. Men stor abbor kan også ta små agn innimellom. Dersom det også finnes gjedde i vannet bør du bruke tykkere senefortom.

Under ismeite er passende størrelse på agnfisken ca. 7-15 cm. I vann uten gjedde bruker du fluorkarbon-fortom med diameter 0,35 mm. Abboren kan være sky for synlige fortommer. Jeg bruker også små treblekroker, gjerne størrelse 10-12. Og det må være så liten motstand som mulig når fisken tar, ellers slipper den igjen. Derfor fester jeg kun sena marginalt under en strikk på spolen, og bruker så lite søkke som mulig for å senke agnfisken. Jeg minner om at det ikke er lov med levende agnfisk, og at agnfisken skal være fra samme vassdrag som der man fisker.

Hvis du fisker etter stor abbor, bør du bruke bor med diameter på 155 mm. eller større. Et 110 mm.-bor blir raskt trangt når fisken runder kiloen, og det er gjerne akkurat den fisken du ikke vil miste. Er du så heldig å få på en 2-kilosabbor trenger du faktisk et bor med diameter over 200 mm.

Matfisk:

Abboren er en meget god matfisk. Den har hvitt, fast kjøtt med en mild smak. Småabbor skjærer man hodet av, før man drar skinnet av fra hodeenden og bakover. Da følger også innmaten med. Deretter kan man steke resten i panna. Større fisk (over 300-400 gram) kan man filetere. Fjerner man buksidebeina får man enkelt en helt beinfri filet.

Gjenutsett abbor over kiloen! De er dessverre ikke egnet som menneskemat grunnet innholdet av kvikksølv. De gjør desto mer nytte for seg som predator (rovfisk) i vannet, og kanskje en annen sportsfisker får gleden av å fange din storfisk på ny. Sistnevnte skjedde faktisk med 2160-abboren min tre måneder etter at jeg hadde satt den ut igjen. Da veide den 2280 gram…

1 of 6

Det er flott å være isfisker under slike forhold.

Foto: Ole-Håkon Heier

Balansepilk knyttet på tykk senefortom for å redusere faren for at eventuelle gjedder kapper snøret.

Drømmeabboren.

I skogsvann kan abboren være temmelig mørk av farge.

Oppsett for ismeite etter abbor.

Foto: Ole-Håkon Heier

Slik blir den nye boken seende ut.

The post Drømmeabboren appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Inspirert av frisøren]

For snart åtte år siden kjøpte jeg en tørrfluenakke fra den anerkjente produsenten Whiting, i fargen «grizzly», og i mange år har jeg klart meg veldig fint med nettopp denne fargen til hva enn det måtte være av tørrfluer. Vårfluer med parachute-hackel, døgnfluer med parachute-hackel, flyvemaur,  og ikke minst en haug med forskjellige myggimitasjoner. Nå er grizzly-nakken min begynt å bli litt glissen, så derfor har jeg gjort et par forsøk på farging av tørrfluenakker. 

Av: Lasse Bøe

Bak en suksessfull mann står en kvinne (med en saks)

Det hele startet med en tur hos frisøren, og mens min absolutt bedre halvdel (som er frisørlærling) og jeg nyter en kaffekopp i lunsjpausen hennes, spør hun om jeg kan bruke frisørfarge til å farge «de derre fjæra som alltid blir liggende igjen under stuebordet når jeg har bundet fluer». Jeg liker ideen så godt at jeg ber fruen i huset om å blande litt svart og brun hårfarge til meg, så jeg kan prøve dette ut på tørrfluefjærene mine.

Brun hårfarge til venstre, svart hårfarge til høyre. Foto: Lasse Bøe

Det er sjeldent jeg har gledet meg til noe så sterkt, men dette er typiske prosjekter som jeg får gåsehud av. Den fem minutter lange gåturen fra fruens frisørsalong og hjem til leiligheten føles som en halv evighet, men jeg får vrengt av meg jakka i ei dritfart og slenger den skjødesløst bort i et hjørne i gangen. I hånden har jeg to grønne poser med enten suksess eller fiasko, og jeg setter igang med forberedelsene til fjærfarging.

Fremgangsmåte

Jeg starter med å dekke en avlang middagstallerken med Gladpack. Det er dette som blir tørkestasjonen under fargeprosessen. Deretter finner jeg frem grizzly-nakken min, og plukker ut 40 hackelfjær som jeg bunter sammen 10 og 10. Med bindetråden legger jeg et fint fundament med bindetråd rundt den nederste centimeteren på hver bunt, slik at jeg får samlet hackelfjærene og jeg har fire bunter med ti fjær i hver.

Risikoen for fiasko er absolutt til stede, derfor tør jeg rett og slett ikke farge mer enn de 40 utvalgte fjærene. Tanken er å prøve å farge 20 fjær med brun hårfarge og 20 fjær med svart hårfarge.

Mitt utgangspunkt er hackelfjær fra en glissen Whitingnakke. Grizzlyfjær som dette og litt farge burde bli et kult resultat. Foto: Lasse Bøe

Med et par engangshansker fra frisørsalongen på hendene går jeg i gang med å dra den brune hårfargen gjennom en av buntene med hackelfjær, og passer på å gni fargen skikkelig inn i materialet. Jeg har sett hvordan samboeren min har farget hår på kunder før, og prøver å gjenskape hennes lekende lette hender gjennom langt hår. Når jeg føler at jeg har fått nok farge i hackelbunten, legges denne flatt på den Gladpack-dekte tallerkenen, og sprer den ut mens jeg tilfører enda litt hårfarge. Denne prosessen gjentas på hackelbunt nummer to, før jeg vrenger hanskene av meg for å gå løs på de to siste buntene. Disse skal farges svarte.

Med samme prosedyre farger jeg de to siste hackelbuntene, og sprer disse ved siden av de brunfargede hackelbuntene oppå Gladpacken. Det eneste som gjenstår nå, er en god kopp kaffe, en snuspris og to episoder Friends på Netflix.

Fire bunter à 10 hackelfjær, en tallerken dekket av Gladpack og litt hårfarge fra frisørsalongen der fruen er lærling er nok til å utfordre McGyver’n i en enkel fluefisker. Foto: Lasse Bøe

Forventninger

Etter å ha ledd meg fillete av Joey’s manglende evne til å forstå noe som helst, er det dags for neste ledd i fargeprosjektet. Jeg føler meg som en guttunge på juleaften idèt jeg reiser meg fra sofaen og rusler ut på kjøkkenet der tallerkenen med hackelbuntene står og venter på meg. Tipset fra min samboer var å vente 40 minutt, gjerne noe lenger, og det har jeg gjort.

Det skal være litt grisete, og godt med farge. Foto: Lasse Bøe

Jeg starter med de brune hackelbuntene og vasker de i lunka vann fra springen. Etter at alle buntene er vasket, føler jeg at de er litt for glatte, og vasker de en gang til. Denne gangen føler jeg at glattheten er akkurat slik jeg vil ha den, og tilnærmet likt utgangspunktet. Fra badet har jeg hentet fruens hårføner, og på medium styrke og varme tørker jeg hver hackelbunt godt, og jeg passer på å holde hårføneren på trygg avstand fra hackelfibrene.

Resultatet

Jeg starter med å gå de to svarte hackelbuntene litt nærmere i sømmene.

En av buntene med svart hårfarge, og resultatet ble ganske tøft. Det opprinnelige grizzlymønsteret er fremdeles godt synlig, men en artig sammensetning med den svarte hårfargen. Foto: Lasse Bøe

En liten spriketest på hackelfjæra for å sjekke om de har tatt skade av farginga, og det ser temmelig bra ut. Foto: Lasse Bøe

De to svarte hackelbuntene ble helt greie, men noe blass og litt lite fremtredende, men det er en egenkreatert farge som ble litt kul likevel. Men det er først når jeg går gjennom de to brune hackelbuntene jeg føler suksessen komme krypende.

Fremdeles et godt grizzlyavtrykk i de brune hackelbuntene, og digg brunfarge! Foto: Lasse Bøe

En klar, gjennomtrengende brunfarge, samtidig som det kule grizzlymønsteret holder seg. Foto: Lasse Bøe

Er bare nødt til å kalle den nye fargen»March Brown». Foto: Lasse Bøe

Oppsummering

Kult prosjekt, kule farger, og et par raske vårfluer med parachute-hackel senere er lykkefølelsen over meg. Det er kanskje ikke slik de større gutta innenfor fluefiske ville farget hackefjærene sine, og til og med gå så langt som å kalle det mishandling av en Whiting-nakke, men jeg digger spesielt den brune fargen. Så langt har jeg heller ikke fått inntrykk av at hackelets flyteegenskaper er forminsket heller, Kan ikke vente med å overrekke et par testfjær til pappa så han kan få bundet opp noen av de tørre March Brown’ene han til stadighet etterlyser!

The post Inspirert av frisøren appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Fiskernes mester – Episode 1]

Velkommen til det nyeste, hotteste og råeste fiskekonseptet i Norge; Fiskernes mester!

Vi befinner oss i smellvakre Trysil hvor 6 utvalgte fiskere skal settes på prøve. Side om side skal de kjempe om den gjeveste tittelen av de alle; Fiskernes mester.

I 7 webisoder følger vi deltagerne mens de konkurrerer i alt fra kasting, praktisk fiske til kunnskap og mentale øvelser. Til slutt står det igjen én vinner!

Ny episode legges ut på Hooked, Facebook og YouTube ukentlig, helt gratis til glede for alle som liker å svinge kjeppen. Vi håper du liker det!

Deltagere i denne første sesongen er Ole Petter «OP» Henriksen, Jarle Strandberg, Emma Bäcker Håkonsen, Kenneth Bruvik, Lotte «Reelgirl» Aulom og Tor Arne Rygg.

Produsent: Bernt Nor. Klipp: Alexander Zarate Frez. Foto: Kristian Leraand, Kristian Solli, Rune Aasen-Vaksvang, Simen Prestaasen.

Følg oss på YouTube og bli varslet når nye episoder legges ut!

The post Fiskernes mester – Episode 1 appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Langesund fiskefestival blir 8.-9. august]

Det er nå bestemt at årets Langesund fiskefestival går av stabelen andre helgen i august. Klarer noen å tukte fjorårets rekordhøye poengsum?

Av: Endre Hopland

Ufattelige 1331,09 poeng sanket Team Trutta Garmin, bestående av Thore Grefstad, Stig Rønningen og Åsmund Rønjom Isaksen, under fjorårets festival i Langesund. En slik poengsum har ingen vært i nærheten av tidligere. 2014-konkurransen bød ikke på så mye storfisk, men artene innfridde. Hele fire båter oppnådde over 1000 poeng, og ytterligere fire over 900.

Les også: Førstereis i Langesundfestivalen

Nå er altså årets konkurransehelg spikret, og sportsfiskeforeningen Trutta inviterer altså alle fiskeinteresserte til Langesund 8.-9. august. I konkurransen fisker hver påmeldt båt som et lag, og det kan være inntil tre fiskere i hver båt. Skal du gjøre det skarpt, gjelder det å fiske så mange arter som mulig, og aller helst så store eksemplarer som mulig, også. Bare en fisk per art er tellende i konkurransen, men det spiller ingen rolle hvem av lagmedlemmene som får fisk.

Utror lørdag er 08.30, med innveiing fra klokken 17.00. Søndag er utror langt mer ukristelig, og en kan fiske fra klokken 06.30. Innveiingen denne dagen blir klokken 14.00. Resultatene fra de to dagene legges sammen søndag, og det laget som har mest poeng sammenlagt stikker av med seieren.

Les også: Resultater fra Langesund fiskefestival 2014

Langesund fiskefestival har et av de aller mest imponerende premiebordene i landet, i alle fall med tanke på den relativt beskjedne påmeldingsavgiften. Her gjelder det med andre ord å kjenne sin besøkstid. Hooked kommer tilbake med flere detaljer om årets festival utover våren og sommeren, men allerede nå kan du ta en kikk på festivalen sin Facebook-side.

The post Langesund fiskefestival blir 8.-9. august appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Trollingfiske på Vänern – sett fra luften]

Forrige helg reiste jeg og fiskekamerat Roy Idar Brandlistuen til Åmål for årets første trollingfisketur på Vänern. Fiskefeberen var høy og med oss på turen hadde vi en drone, DJI Phantom Vision Plus. Jeg gikk til innkjøp av en slik i november i fjor, og har kun testet den på land. Har dog hatt et krasj inne i en idrettshall og en nødlanding på ett garasjetak, uten at den har tatt stor skade av det. Det var av den grunn det var med stor spenning når vi lettet med dronen fra båten midt ute på Vänern. En nødlanding på sjøen ville dessverre bety slutten på den moroa.

Etter å ha filmet en god stund begynte batteriet og bli lavt og vi begynte å tenke på å få landet dronen. Plutselig mister jeg kontakten med dronen og den slutter å lystre håndkontrollen. Uansett hva jeg gjør så lystrer den ikke, den bare står der å hovrer mens den blir lengre og lengre borte fra båten (som forsatt er i fart). Jeg utfører flere nødprosedyrer på håndkontrollen og oppretter til slutt kontakt med dronen igjen. Batteriet er nå kritisk lavt men landingen skjer mer eller mindre udramatisk.

Filmen ovenfor viser litt film fra dronen og på slutten blir det også litt fisk på filmen. Fikk blant annet landet en flott 3-4-kilos laks samt et par undermålere. Mistet også en grann laks rett bak båten som tok en tomic på dypriggen.

Skitt fiske!

The post Trollingfiske på Vänern – sett fra luften appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen

[Martin Falklind til Skitt Fiske]

Den kjente svenske fiskeprofilen, foredragsholderen og fiskefilmeventyreren Martin Falklind besøker Skitt Fiske den 26.mars

Se også: Prisdryss til Martin Falklind – Den gamle og havet

Martin skal holde et foredrag om filmen og hvordan den ble til. Et personlig råd: Har du ikke opplevd Martin Falklind live, er det bare å sette seg i bilen eller på flyet til Sandefjord. Martin er en utrolig dyktig foredragsholder med masse humor, selvironi og glimt i øyet.

At foredraget i tillegg handler om fisking, gjør det hele til en kveld du ikke vil gå glipp av! Se traileren til filmen nederst i artikkelen!

Skitt Fiske skriver i en pressemelding:

---

Nå kommer Martin Falklind til Skitt Fiske i Sandefjord for å fortelle om den utrolige historien om det ville prosjektet bak kulissene.

Det blir et spennende foredrag om hvordan han forsøker å oppfylle barndomsdrømmen – å dra langt til havs for fange en sverdfisk større en båten han sitter i (en liten kayakk). En histore full av motgang, tilbakesteg, morsom innslag og pur fiskeglede!

Martin Falklind er kjent innen sportsfiskekretser for sine engasjerende TV-filmer, sine flotte naturfotografier og sine underholdende foredrag om sportsfiske.

Martin er også sjefsredaktør i det svenske sportsfiskermagasinet Fiskejournalen. Som sjefsredaktør har han publisert engasjerende reportasjer og artikler der han tar opp kampen på fisken og fiskerens vegne mot miljøforurensnng, overfiske og han er en kjent motstander av utbygning av kraftverk i Sveriges mest sårbare fiskevann.

Vi tror ikke det er en fisketype denne fiskelegenden ikke har fisket. Om det er Marlin i Mexico, Tigerfisk i Zambezielven eller store sjøørretter i farvennet rundt den danske øyen Bornholm så har Martin fanget fiskene og har fått det på video.

Martin Falklind ble i 2014 tildelt Sveriges Sportsfiske- och Fiskevårdförbund sin høyeste utmerklese i gull.

---

 

The post Martin Falklind til Skitt Fiske appeared first on Hooked.

Denne artikkelen er autopostet med RSS - Vis hele artikkelen