[Hvorfor er jeg egentlig ute nå?]

Store ord Martin Lopez, men veldig hyggelig å høre! Håper å komme tilbake med flere rapporter av lesbar kvalitet

[Hvorfor er jeg egentlig ute nå?]

Utrolig hyggelige kommentarer å våkne til! Made my day.

[Hvorfor er jeg egentlig ute nå?]

Hvorfor er jeg egentlig ute nå?

Noen ganger spør jeg meg selv hvorfor jeg fisker, og i dag, i dag var en sånn dag. Som alltid før fisketur var troen på topp, og etter forrige helgs storeslem etter lyr hadde de siste nettene vært fylt av klissvåte drømmer oversvømt av store, feite, deilige lyrer som hogg villig på alt jeg serverte. Jeg var med andre ord ikke i tvil om at dette ville bli en tur verdt å huske når jeg pakket sakene, beundret den nyinnkjøpt jiggen som kostet skjorte og slips, og tok i dørklinka. Og så forsvant troen. Med et brak slo vinden opp døra og dundret den i veggen, lettere oppskaket prøvde jeg å riste tvilen som snek seg fram av meg, men når jeg satte meg på sykkelen og trillet ut av carporten ble alt bare verre. Inne var det varmt og deilig med en atmosfære av livsglede og fiskelyst. Ute var det annerledes. Det høljet ned og blåste så sterkt at i alle fall jeg (som er en forholdsvis spinkel og liten ung mann) rett som det var hadde problemer med å stå stødig nede i fjøra. Med jamne mellomrom ble også bølger av salt sjøvann skylt over meg, og tilværelsen var til tider enda våtere enn jeg hadde forestilt meg de foregående nettene. Men det var rått, det var hærlig og fisket var fantastisk. Nei, det var ikke det. Det var kaldt, og det var akkurat så mørkt at jeg ikke så hvor jeg kastet, hvor jeg gikk eller hvor jeg burde gå. Og det var helt dødt. De 15 sekundmeterne vind gjorde også sitt, og det var umulig å få kastet ut, la jiggen synke, og sveive den inn på en fornuftig måte. Etter en knapp time i uværet begynte det å bli uutholdelig. Nå hadde også hendene rukket å bli kalde som krone-is, og det var da jeg stilte meg spørsmålet, som ofte kommer opp i slike stunder. Hvorfor var jeg egentlig ute nå? Hvorfor snudde jeg ikke i døra? Ja hvorfor fan snudde jeg ikke i døra…

Men før jeg fikk grunnet lenge nok til å komme fram til noe, ble grunnen lagt i hendene på meg. Ute i stormen var det noe som hogg tak i jiggen min, og en varme bredte seg helt ut i fingertuppene. Troen på livet, og fisket var tilbake, og til tross for at lyren ikke engang bikket kiloen gjorde den sitt. Når suksessen gjentok seg allerede på neste kast var det ikke lenger tvil. Det fantes likevel grunner til at jeg fisker. Apropos grunner ble jeg raskt brakt ned på jorda igjen. Etter nok en resultatløs halvtime støtte jiggen på nettopp en grunne, og vips, så var den ikke lenger. Jiggen som hadde kostet skjorte og slips var sunket til bunn, og plutselig var det mer enn bare den bitende kulden som gjorde at det kjentes ut som om jeg hadde kastet klærne…

Dette la mildt sagt en demper på gleden de to beskjedne lyrene hadde skjenket meg, men så hadde jeg jo ‘’heldigvis’’ flere jigger med meg. En innbitt tåpe inni hodet mitt (djevelen på skuldra) ropte nemlig at gud ville noe med å rive ifra meg den nydelige tobisimitasjonen fra Savage Gear. Nå hadde jeg ofret noe, og belønningen var nær. Overraskelsen var derfor ikke stor når det plutselig svarte tungt i andre enden, men det var jo så altfor tungt. I stormens kalde og svarte natt hadde unge og lovende mister Skorpen dæljet jiggen ut og latt den synke for å så dra den direkte inn i tauet til en lenke med krabbeteiner. Teinene står fortsatt for å gjøre en lang historie kort.

I disse juletider må jeg si jeg følte meg litt som en mislykket utgave av Jesus der jeg sto. Jeg hadde en stund følt meg som korsfestet der ute i vinden hvor jeg kjempet for å holde det gående. Men jeg hadde også stått opp fra de døde og nådd en nærmest nirvatisk tilstand i det lyrene gikk bananas. Men istedenfor å fyke videre opp til himmelen og perse på lyr, slik som Jesus angivelig gjorde, ble jeg like gjerne skysset tilbake til kampens alt annet enn hete, i den iskalde stormen. Jeg gikk fra å ha svaret på hva meningen med livet er til en litt smådeprimert tilstand, og når jeg sitter her og skriver må jeg innrømme at jeg enda ikke har kommet opp med svaret på hvorfor jeg synes fiske er så bra. Hvorfor jeg alltid drar ut igjen på tur, og hvorfor jeg driver med det i det hele tatt. Likevel skal det sies, at til tross for dagens heller begredelige tur, lengter jeg allerede nå til neste fisketur, og det er ingen tvil om hva nattens drømmer vil handle om.

[Jigg er digg]

Tusen hjertelig takk for mange hyggelige kommentarer! De trigger lysten til å skrive mer Lyren er som flere av dere påpeker en rå fisk, og jeg kommer absolutt til å satse mer etter denne i tiden som kommer!

[Jigg er digg]

Atter en gang var det tid for fisketur

Og en kompis og jeg hadde en goplass på lur.

Med buss, ferge, taxi og haik ble ferden både kjedsommelig og lang,

Men fort glemmer man det, når man først kommer i gang.

Dagen mål var enkelt, stort og kjent for å jakte før morgenen gryr,

I dag skulle Magnus og jeg ut å fiske stor lyr.

Med sluker og fluer, agn og jigg,

Kunne ikke dette bli annet enn digg.

Det var i alle fall ikke utstyret det skulle stå på når vi nå endelig var framme,

Så mye forskjellig vi hadde med skulle fiskens preferanser være det samme.

Vi var forberedt på alt,

Og gjorde ingenting galt.

Allerede på kast nummer femten ender den stakkars jiggen opp i en fisks mage,

Og dagens første lyr på 3-4kilo blir tatt av dage.

Lenge må vi heller ikke vente på lyr nummer to,

Og jiggens omdømme går med det fra dårlig til go.

Den er større enn den andre og kjemper bittert til siste slutt,

Men må til slutt gi opp når den med kleppen blir skutt.

Uten vekt og med gapende munner,

Estimeres vekten til 5-6kilo uten de helt store grunner.

Fisken er likevel både fin og feit.

Men om den veide 4 eller 6 er det ingen som veit.

Før klokka slår 2 er det liv igjen,

Og på mindre enn ti minutt svømmer enda to lyrer til himmelen.

Uforskammet store er ikke disse to,

Men på 2 og 3 kilo går de som råstoff i fiskekaker likevel go.

Vi får enda noen lyr men de er dessverre alle i samme livskrise,

For korte fra hode til hale, og blir derfor sendt tilbake for å finne mer å spise.

Godt fornøyde runder vi av,

Og gleder oss til nye eventyr på det store hav.

[Der ingen skulle tru at laks kunne bu]

Var bare et forsøk på å formidle litt fiskeglede... Tusen hjertelig Ølgylt!

[Der ingen skulle tru at laks kunne bu]

Der ingen skulle tru at laks kunne bu

Jeg har en stang jeg er fryktelig glad i. Stanga, som er en 6 år gammel forcemaster spinning 270 hx med kastevekt 3-15 gram har i løpet av disse årene vært med på mye. Den har dratt sjøørret på 1.8kilo, torsk, sei, lyr, makrell, kilosørret og mere til, og jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg, i lag med min beste kompis som 12åring kroket og landet en 3kilos lyr på en 6grams møresild med pill råtten 0.20 sene. Den sinnssyke u-en stanga formet når jeg gjorde mitt ytterste for å styre fisken unna de solide vaierne som holdt flytebrygga på plass, og det faktum at fisken i det hele tatt falt for den spinkle møresilda i gull med svart rygg. Jeg husker jubelbrølet som runget utover småbåthavna, pistrete og prepuberalt, litt som stanga selv. Men det er noe ved denne stanga, noe uforklarlig. En evne til å være med på de turene det virkelig slår til.

Fiske er generelt dårlig. Det er omtrent alltid slik. Jeg, sammen med en rekke andre sportsfiskere vil alltids påstå at det er bra, ja noen ganger fantastisk, men sannheten, i alle fall i mitt tilfelle, er og blir det motsatte. En får som regel lite fisk, og enda sjeldnere den fisken man faktisk er ute etter. Men, det finnes som kjent ingen regel uten unntak, og disse unntakene eksisterer. En svært sjelden gang i blant dukker det faktisk opp turer der ting bare stemmer, og fisket er fantastisk. Turer man ikke en gang tør å drømme om, i frykt for å gjøre skam på seg selv og fiskegudens gavmildhet. Fiskeguden er ikke gavmild, men noen ganger er han likevel det.

At det var dette jeg hadde i vente når jeg smatt nedi vadebuksa og satte meg på sykkelen ante jeg likevel lite om. Det var november, det var kaldt, ikke engang den pjuskete barten klarte å holde kulda ute, i dag hjalp ikke movember på menns helse. Ingen spesiell ørretdag, men en må jo prøve, en må jo det. Dagens mål var ei lita elv ikke langt fra der jeg bor, hvor jeg har tatt bra med fisk de siste ukene. På den foregående turen var jeg uheldig nok å miste en ørret langt over kilon på grunn av manglende hov. Jeg stilte derfor godt forberedt til dagens tur, uten hov, naturligvis. Noe så sykt kunne da vel ikke gjenta seg, i alle fall ikke om hoven var med.

Jeg var tidlig ute og hadde nærmere to og en halv time på meg før sola gikk ned. Jeg åpnet derfor ballet med en times fluefiske, uten nevneverdig resultat. Uten resultat i det hele i grunn. Ikke så mye som et lugg i flua, og troen på at ørretfiske var over for i år steg. Men så hentet jeg fram min gamle forcemaster.

Paret med en nyinnkjøpt shimano stradic ci4, med matchende fireline i svart, var i alle fall stilen upåklagelig. Den matt svarte finishen med de røde triggerpunktene som gikk igjen både på snelle og stang hentet godfølelsen tilbake, og jeg var i gang igjen.

Allerede på andre kastet smeller det. Mens jeg følger snørets ferd gjennom vannet ser jeg en småskala tsunami reise seg bak sluken. Med is i fingrene stopper jeg sveiven, kjenner et lite lugg og hugger til. Stanga kneler og bremsen knegger fornøyd i det kilosørreten raser nedover. Fisken er utgytt og slank og har dermed ikke det helt store å fare med, men når den legger seg på strømmen gir den likevel kamp. Fisken må til slutt gi tapt, og etter en kort fotoseanse får ørreten, som sannsynligvis veide en plass mellom 1.2 og 1.5 for bare noen uker siden, friheten tilbake.

Dagen er allerede en suksess, min gode gamle forcemaster har slått til igjen og jeg kan i grunnen gi meg, men jeg har jo så vidt begynt. Klokka er nettopp passert 3 og jeg har gode halvannen time med lys igjen. Ferden går videre nedover elva til en større og roligere høl hvor jeg mistet den store ørreten forleden dag. Også her er det liv, og i løpet av få minutter mister jeg en spinnvill sprutblank halvkilos-sjøørret som kjører seg fast i bunnen, samt enda en jeg aldri fikk sett.

Og så hender det umulige. Det som bare ikke skjer. Det man hører om (som sannsynligvis bare er tull og fjas) men som aldri hender en selv. Midt ute i strømmen er det plutselig noe som tar. Den tar hverken hardt eller forsiktig, bare henger seg på, litt som en grein, men etter to-tre sekunder går det opp for oss begge hva som har hendt. Jeg innser at det er en fisk som henger i andre enden av snøret, og i andre enden av snøret innser fisken at den er kroket. Tre brutale rykk følger på og hodet bryter overflaten. Den er diger, kanskje enda større enn den forrige, og den er blank. Til å begynne kjemper den ikke så innbitt. Den kommer rimelig greit oppover elven, og jeg glemmer litt bort det store hodet som brøt overflaten. Kanskje er den ikke så stor allikevel, men jeg tar feil. Det viser seg at fisken svømmer sakte oppstrøms, og det er først når den snur jeg forstår hva jeg har kroket. Idet den får øye på meg tverrsnur den og vender stjerten til, og det er nettopp stjerten som får meg til å gispe. Den er på størrelse med håndflaten min (jeg har små hender) med spisse ender og et markert hakk ved haleroten. Det er en laks. Av alle ting jeg kunne kroke, har jeg altså kroket en laks i min barndoms sikle. Pulsen stiger markant og jeg blir tvunget til å følge etter fisken der den legger seg som en padleåre på strømmen. Stanga får virkelig kjørt seg nå, og jeg priser høyere makter for at jeg byttet spolen med 0.18 monosene med spolen fylt med 0.13 mulitfilament før jeg la ut på eventyr. Vassende nedover elva får jeg omsider snudd dyret, men nok en gang tverrvender den når den ser meg. Alene, utvadet til midjen med en laks i andre enden av snøret føler jeg meg mildt sagt litt dum som lot håven ligge hjemme. Tanker om hva jeg gjør om jeg mister denne fisken smyger seg fram, men jeg skyver dem raskt fra meg, og prøver som best jeg kan å nyte øyeblikket. Fisken går runde på runde, og jeg er nok litt av en skue der jeg står midt ute i elva og kjemper.

Omsider, kanskje ti minutt etter at laksen ble kroket kommer den endelig innenfor rekkevidde. Med puls nærmere 200 enn noe annet tall styrer jeg fisken mot meg, ber en stille bønn om at krokfestet ikke skal glippe, og gjør meg klar. I det fisken passerer min høyre side skyter jeg hånda ned i vannet og griper om halerota på fisken. Jeg får raskt et godt grep, og i et inferno av vanndråper løfter jeg fisken opp, og vasser i land, seirende. Fisken er som ørreten, utgytt og slank, men det gjør ingenting. Jeg har fått en laks i november i en elv de fleste ikke engang vet at det finnes fisk. Jeg har klart det umulige. Dagen er komplett, livet er en fryd, og fiske. Det er fantastisk.

[Put and take-leik]

Put and take Leik

Mens vi sklir lydløst rundt vaker fisken rundt oss på alle kanter. Bilder av digre regnbueørreter som sluker imitasjonene jeg skal til å presentere dukker opp i hodet, og det bruser i kroppen i det jeg legger ut det første kastet. Jeg er ingen spesielt god fluekaster og treffer sjeldent der jeg vil. Dagens første kast er intet unntak, men så mye som fisken beveger på seg har jeg likevel troen på at den kan få øye på flua, der den ligger et par meter unna ringene som dannes idet fisken er oppe nok en gang. Om fisken ser flua eller ikke er uvisst, men uansett hvor godt jeg bommer og treffer med kastene er ikke ørreten lett å be i dag.

Da min litt mindre fiskegale og svært mye bedre halvdel er en del av besetningen på dagens fisketur har jeg bare gitt meg selv en halvtime til utskjeing med tørrfluefiske, på det som i utgangspunktet var en dorgetur etter regnbueørret i et put and take vann i sverige. Dagen har for øvrig startet godt med tre ørreter mellom en og to kilo, og grunnen til at det ble avsatt tid til tørrfluefiske, tross godt dorgefiske er enkel nok. Mye vil ha mer. Og i dag er ‘’mer’’ symbolisert som en feit regnbue på tørt.

Regnbueørret ca 2 kilo

Det er tydelig at fisken tar noe rett under vannfilmen, men ymse imitasjoner av mer og mindre utviklede fjærmygg blir presentert gang på gang uten resultat. Desperat og snart tom for tid bytter jeg ut fjærmyggimitasjonen med en mellomstor selvkomponert nymfekreasjon og lar denne seile ut til ørreten som fortsatt vaker ivrig. Madamen ror meg i posisjon og plutselig stemmer det. Et perfekt kast blir lagt ut og flua lander midt i et vak. Med hardt grep om stanga stripper jeg inn nymfa med fornyet tro om at det som til nå har virket umulig er mulig, men nei. Bare sekunder etter at flua lander er fisken oppe på ny, og denne gangen lengre borte, den ville ikke ha. Jeg legger ut et nytt kast på samme plass og lar på ny flua vandre mot meg. Før sekundviseren har beveget seg altfor langt mot høyre er det plutselig bom stopp. Idet jeg hever stanga i et overraskende godt mothugg etter forholdene og dømme, raser løssnøret ut. Årets loppemarkedkjøp, en gammel hardy ultralighte knegger fornøyd idet ytterligere 5 meter forsvinner ut og ørreten avslutter utraset med et deilig hopp. Det hele er unnagjort på få sekunder men du verden for et kick. Fisken kjennes diger ut, men etter nok et hopp ikke langt fra båten estimeres vekta til knappe kiloen. Fisken fighter likevel godt for å være oppvokst i en storskala jacuzzi foret med pellets, og til tross for at put and take er juks, er det deilig å være fluefisker i Sverige.

Fornøyd fluefisker

Fiskeidyll