sølvreven
-
Innholdsteller
5 883 -
Ble medlem
-
Besøkte siden sist
-
Days Won
8
Innholdstype
Profiler
Forum
Galleri
Innlegg skrevet av sølvreven
-
-
Fin fin video specielt omkring min.4:47 ;-) hehe og billedkvaliteten bliver jo bedre og bedre år efter år.....der er nu pres på Camp Bendix' udgave af 'Gaula The Movie 2013'.......udgaven du fik fra 2012 stoppede jo skandaløst tidligt med fejl på DVD'en. Jeg sender en ny DVD.....asap.
Tillykke din 14kg laks... :-)
Kjempefint BenneB ! Takker og bukker. Jeg har avsluttet fiskeriet for lengst og ser frem til å bomme nye snaps/bayer og pølser fra dere neste år
. Så må dere nå begynne å fiske med ordentlig redskap: MARK ! Ikke bestandig disse stygge jernplatene er best (som de var i 2012 på kaldere elv). Hils alle drenge ! -
Han finnen på klippet bidrog sterkt til at man kan mimre om sommeren 2013 gjennom en lang vinter. Håper han kommer neste år også, med sine bunn-napp
. Stilig type får man si hehe. Håper ryggen hans tåler en vinter til ! -
Bare å takke for i år. Kommer sterkt tilbake neste år, hvis æ overlever all konjakken !
Over til artsfiskerne, nå blir det nok roligere på laksefreaktrådene skal dere se
. -
Haha, du får nå sagt det. Er nok ikke så detaljstyrt nei, sikkert mange som tror det :-) Men hvordan man fisker sluken på forskjellige forhold er nok det viktigste. Og at man bruker strekket for det det er verdt og ikke står pal og kaster på samme plass. I påvente av en evt. laks som skulle dukke opp der man kaster. Om det er rød eller svart stripe på sluken er nok mindre viktig. Er vel fluefiskerne som er mest detaljstyrt på sine fluer ut ifra det jeg har erfart hehe. Men å fiske med noenlunde riktig sluk på forskjellig strømdrag og dybde i elva er nok også temmelig viktig ja. Klart det er bedre med en 40 grams enn en 30 grams der laksen står på 3 meters dybde i forholdsvis hard strøm på iskald elv. Og bedre med en 30 grams hvis man fisker på grunnere plasser der 40 gramsen bare går i bunn. Personlig bruker jeg kun kobbersluker. En sjelden gang sluker i sølv hvis elva er helt klar og solskinn. Pirat eller Buch Spesial f.eks. En ting er sikkert, bitevillig laks tar det meste som serveres. Også ei modifisert spiseskje ! Og en annen ting, størrelsen på sluken uti sesongen når laks har sett en del redskap er også av og til viktig. Når laksen er litt vrangere. Da den ofte bare så vidt er bortpå en 40 grams sluk (særlig smålaks). Mens en 20 grams da kan få bedre uttelling. Og motsatt hvis elva stiger og blir kaldere igjen. 20 grams kan bli for liten på litt farget elv og 40 grams fisker bedre over strekket igjen. Har alltid sverget til Trønderskeia da den er forholdsvis kort og tjukk i fasongen. Og at den bòrer seg godt ned i vannmassene og går jæklig fint i strømmen. Mitt beste råd er nok: Bruk sluk som går riktig der den fiskes ! Også på meget rolig strømdrag. Finnes gode sluker som fisker helt inn der det nesten ikke er strøm. At en sluk går riktig i strømmen det merker man fort på stangtuppen. Den skal vippe rolig frem og tilbake. Ikke slå ! Og stangtoppen skal heller ikke være helt tam. Sluken skal jobbe rolig og kontrollert uti vannmassene :-) Laksen har da øyne den også hehe. Var faktisk en fisker som sa at han hadde krøket laksen sin i øret ! Jaja, kæm veit, kanskje har laksen ører også :-)
-
Skulle man først utelate Gaula ett år, så er det kanskje ikke dumt å velge dette året. Dårlig trøst kanskje....men jeg prøver nå :-)Helledussen for en historie-og for en fantastisk laks :-)
Åhhh nå smerter det at det ikke ble Gaula i år...
Ser på børsen at det ikke akkurat er noe bra fiske langt oppe i dalen siste halvdel av sesongen. På tross av at det er mange som fisker der (særlig svensker). Du kommer nok sterkt tilbake vil jeg tro.
-
Selangrep ? Oter ? Stygge greier får man si. Og laksen var like sprek utrolig nok, med halv spole !
-
Får vel spe på pensjonen med en lygarbok ja kanskje når den tid kommer
. Har tenkt på det mange ganger, enn om alle strabaser hadde vært filmet, med god kvalitet. Underholdning under en lang vinter, eller flere vintre hehe. Alle springturene man hadde ned fra det beryktede Smutthullet f.eks. Og de svære beistene man mistet ikke minst. En på Evjen, Lundamo. Ser jo nå at Gaula øker voldsomt. Ikke noe rart som det har regnet i dalen i dag ! Men jeg lar elv være elv, turen i morra går til Femundsmarka sammen med en annen kjent laksefisker her inne. En skikkelig fjelltur er det man trenger nå. Med storørret og multer på agendaen. Og i neste uke er det Themsen det nærmeste jeg kommer rennende vann. Men kanskje noen turer siste uker i august man får friste agnet oppi Gaula igjen. Jeg tror ikke det blir noe særlig bra fiske nå heller fremover når elva synker igjen. En og annen laks ja, men det blir nok som tidligere. Nå lyger jeg, man skulle vært oppi Gaula og jaktet på evt. bamser i neste uke ! De kan gå forbi meg, ikkje bra ! -
Artig at dere setter pris på det
. Får jo inspirasjon til å skrive igjen hvis noe skulle skje. I år blir det lite sannsynlig, det er noen kvoter som setter en stopper for det. Men story kan det jo selvsagt bli med c&r også hvis en storing skulle våge seg opp elva. Det ser heller mørkt ut mtp. resten av sesongen. Skjønner bare ikke at elva blir fredet i august så dårlig som det er ! Notfiskerne er jo i harnisk over at elvefiskere fremdeles kan fiske mens de sjøl må ta inn nota. Ikke bra signal å gi dette synes jeg. Skal det fredes så må det gjøres over hele linja. Men det virker som grunneiere har for mye makt ovenfor fossen. Det er ikke pengene som skal være det avgjørende for fredning eller ikke. Bøndene har da også tjent altfor mye penger allerede på elva som renner forbi tomta deres. Det er nå min mening. Så det er i alle fall ikke synd på de. Og matbutikkene tjener minimalt på fiskerne læll. Utlendingene er da ikke så dumme at de kjøper maten sin i Norge, de har med alt sjøl. Til halve eller kvarte prisen. -
Del 13:
Jeg småjogget opp til bilen. Ville ikke at laksen skulle bli bitt sønder
av minken som herjet nede i muren. Og det var mange av dem i området,
og de hadde god luktesans. Eller kråkene, de var fæle til å hakke
ut øynene på laksen. Men den var litt gjemt i gresset, men man vet
aldri hva som rører seg i buskaset. Pusten min var nok på nivå med
en 90 år gammel kaill, med KOLS for å si det mildt. Du e snart
ferdig du reven, skal du fortsette slik. Ro dæ ned litt nå, før du
får infarkt ! Jeg kjørte i en helsikkes fart ned til laksen og fikk
lagt den på ett par svartsekker. Så bars det opp til toppen av
valdet for å få fotografert den. Heldigvis var de 3 fiskerne der
som kunne hjelpe meg. Og der oppe satt de atter igjen inne i
forteltet og hadde gått lei i topphølen. Jeg parkerte 10 meter
unna, de skulle ikke se laksen enda. Jeg skulle fortelle litt først.
Må jo ta det forfra, jeg liker å fortelle skrøner (sanne som
regel) til fiskere. Og det må gjøres med omhu. Kanskje litt for mye
av det gode kanskje ! Men man kan da ikke bare vise fram en fin laks,
den fortjener jo også å få fortalt hele fighten og vel så det.
Jeg stilte meg foran det halvt nedbrettede forteltet, skikkelig
andpusten. Og begynte å legge ut om den første jeg mistet. Scenen
var min, og publikum satt inne i forteltet med klinkekuleøyne og
lyttet.-»Hæ, hva du sier, mistet du en svær en» !
De så jeg var lettere oppglødd og hadde muligens en mistanke om at jeg
ikke var ferdig. Så jeg begynte å legge ut om slukskifte og at jeg
skulle prøve igjen. Jeg kom ikke lenger enn til at bamsen beit på
så var det nok !-»Hæ, har du fått på en til» !
-»Ligger`n i bilen» !
Jeg sprang på siden av forteltet og sperret utgangen hehe.
-»Nei, nei, jeg er ikke ferdig enda».
-»Storyen er ikke ferdig for *****» !
Men jeg klarte bættre ikke å fortelle slutten, jeg ble dyttet unna.
Fiskekompisen fra valdet som hadde sesongkort sprang bort til bilen
og tittet gjennom bakvinduet, og bakluka kom opp i rekordfart.-»Uæhhhhh, uæhhhhh».
Han lettet 3 ganger fra gresset og fortsatte å brøle hehe. Så kom de 2
andre, og laksen lå der med bredsiden og skinte i sølv.Nå fikk jeg endelig fortalt resten, måtte bare få det ut av kroppen. Jeg er
rar sånn.Vadejakka ble vrengt av, åh Jeremias det var deilig å få luft på kroppen
igjen. De var så elskverdige til å hjelpe meg med fotografering og
veiing. Digitalvekta viste 14 blank. Mye styr for «bare» en
14-kilos for min del, men de er ikke så vanlig på dette valdet i
juli. Særlig ikke når elva er såpass liten egentlig. Og for et
drama jeg hadde i muren denne tidlige kvelden, jeg vil nok tenke mye
på det i vinter. Her er nå herligheten. Og jeg tok sjansen på å
vise et bilde av meg uten fortann. Den løsnet for noen uker siden.
Så jeg er jo ikke så ulik han Ivo Caprino-figuren som satt i ura og
spiste gråstein ! Og spørs om jeg også har litt aner av han som
skulle til verdens ende for å hente vann. Fjellgeit og kjapp som jeg
er.
Det ble noen konjakker den kvelden, før jeg drømte om en enda større en.
-
Del 11:
Men den satte snuten nedover igjen og la seg bare på den svake strømmen og kom i bue inn mot meg igjen. Jeg småsprang nedover landet for å få komme på siden av laksen igjen. Og slik holdt jeg på, laksen drog ut og inn og var seig som bare en stor laks kan bli. Jeg kjente at det var lite krefter igjen av laksen, det var ikke noe tæl i den uti elva. Men den ville bare ikke inn. Til slutt la den seg på tverra igjen kanskje 20-25 uti elva og stod pal. Som om jeg stod og holdt på ei oterfjøl. Den var hele tiden med ryggfinnen og ene spissen på spolen såvidt over vannet. Og dasket forsiktig. Det hele var litt komisk faktisk, der jeg stod med spent stang og ikke klarte å rikke på beistet. Men flotte greier, jeg presset ganske så hardt på og den måtte slite hele tiden for å holde balansen. Jeg tittet langt oppover elva og så de 3 fiskerne fremdeles stå og fiske på toppen. Enn om en av de kunne kommet nedover og hjulpet meg, med hov eventuelt. Jeg prøvde å plystre høyt, men de var altfor langt unna. Jeg hørte en bil komme forbi rett bak meg oppe på platået. Det var en danske med sønnen sin som hadde fisket nederst på valdet. Jeg plystret og kauket, men motorduren forsvant i det fjerne. Kanskje like greit, jeg tror ikke de hadde gjort situasjonen bedre. Ut ifra det jeg så når de fisket der nede. Ganske så urutinerte fiskere for å si det mildt. Det gikk bortimot 40 minutter fra laksen tok, og laksen stod fremdeles og stritte imot rett ut for meg. Jeg gruet nesten til den kom inn i steinene. Ville det bli drama ? Ett byks, og laksen sleit av fireline i steinene ? Det ville komme til å bli max. 2 meter fra stangtopp til laksen, og stram clutch når jeg skulle ta den. Skummelt, meget skummelt !
Nei dette går ikke, jeg måtte finne på noe. Jeg torde ikke å ta den inn her, det var for mange skarpe steiner under vann. Og særdeles lite egnete plasser å få løftet den inn på. Jeg prøvde å få lirket den lenger nedover. Og nedover det bars, meter for meter. For laksen tok en ny bue når den fikk presset nedenfra faktisk og kom mot muren, og dro ut igjen. Grasiøst som bare det. Jeg hadde bortimot 250 meter igjen til bekken, og nedenfor der var det ei grunne. Der kunne jeg skyve inn laksen. Mye sikrere. Jeg hadde nok allerede tilbakelagt ca. 400 meter fra der den tok. Av en eller annen grunn tok jeg en sjefsavgjørelse. Det var for langt ned til grunna, jeg bare måtte ta den inn her. Koste hva det koste vil. Farsken jeg har da tatt både 10 og 11-kilos her nedover med dupp og 0.40 fortom. Har jeg begynt å blitt feig ? Og livredd for å miste store bamser ?
Der ! Der på ca. 2 meter var det mulig å få den inn. Murkanten gikk bratt ned mot bunnen av elva og den var ganske jevn. Ingen store steiner under vann som stakk seg ut som jeg kunne se. Og jeg fant en liten plass der jeg kunne stå stødig på 50cm. dybde når den var klar til å tas i spolen.
Del 12:
Det tok kanskje bare 5-6 minutter til, laksen begynte å kjenne melkesyra de luxe. Jeg fikk lurt den til å vende, fant ut av det etter hvert. Og den veltet seg langsomt nedover og kom mot meg 45 graders nedstrøms. Fra en halv meters dybde og opp i overflata igjen som en ubåt som skal opp og se dagens lys. Og den ble enda verre med gapingen, nå vugget den forsiktig hodet til begge sider for å få ut sluken. For en djævel, laksen er jaggu ingen dum skapning. Det var et desperat forsøk på å få friheten tilbake, men sluken satt slik i saksa at den ville ikke miste grepet for alt i verden. Ownerkrok size 1 fester seg godt ! Nå kommer`n, er den klar ? Jeg satte høyrefoten under vann presist der jeg hadde planlagt. Og fikk ført beistet på skrått mot meg og sveivet småstramt inn etter hvert. Hodet hadde stø kurs mot en stein like under vann som jeg ville ha den på. Det var bare en meter igjen, så tverrvendte den jaggu rolig igjen og drog langt uti elva. Jeg så hvitøyet til laksen. Og den så reven på kloss hold. Ikke rart den flyktet, så lenge det var noe liv igjen i muskelmassen. Men det «utraset» var det nok temmelig lite saft i. Så når den var ferdig fikk jeg lurt den inn igjen i en jafs. Grasiøse bevegelser, og la laksen danse slowly. Det er deilig ! Den tredje gangen den kom inntil murkanten var den ferdig. Og den kom perfekt. Jeg strakk ut armene og hadde stanga så langt uti elva som jeg kunne. For å få ca. 150cm. line bort til laksen. Ikke noe sveiving på slutten. Kun stanga skulle svinge eller styre den inn på rett plass, med passe stram clutch. Nå eller aldri. Den kritiske fasen.
Før jeg rakk å tenke mere over det, laksen lå med hodet rett oppå en bitteliten flat stein og jeg hadde den tykke spolerota rett ut for meg. Laksen lå i 45 grader vinkel og jeg hadde iskaldt beregnet at det ble lett å ta den i spolen. Jeg bøyde meg rolig ned og tok forsiktig et grepa tak i spolerota med høyre hånd. La fra meg stanga på steinene med venstre hånd og tok tak under buken på laksen. Den buktet seg litt, men jeg fikk et godt tak, og løftet den klar av vannet. Og jeg overdiver ikke om jeg sier at det gikk unna de 2-3 metrene over de kvasse steinene. Og opp en ny liten skråning, gjennom noe buskas og fikk lagt ned laksen på gresset ovenfor. Puh, berget ! Det var endel meter opp til det sikre platået og stanga kom slepende etter gjennom buskaset og hektet seg fast. Jeg ga blaffen i stanga, den skulle bli med oppover samme f... . Her gjaldt det å sikre laksen. Jeg la meg skrevs over laksen og nå kunne jeg se hvilken robust skapning det var. Den var jaggu litt større enn jeg fikk inntrykk av ute i elva. De blir alltid litt større på land. Jeg prøvde å finne en stein, skulle jo slå den i hodet. Så den ikke bykset ned til elva igjen. Men ingen stein å se, bare gress. Farsken, jeg måtte holde på laksen lenge for å roe den ned litt. Slapp grepet og vurderte at den hadde roet seg. Og spurtet ned i steinskråninga og fikk fatt i en stein i rekordfart. Og selvsagt måtte laksen begynne å daske og slå på bakken og velte seg nedover mot muren. Men jeg fikk fatt i den igjen og nå satte jeg et punktum for denne praktfulle laksen. Men uansett, jeg torde ikke slippe den før jeg var 100% sikker på at den hadde gjort sitt siste sprell. Og at jeg hadde fått tappet ut alt blodet.
Puh, for en fight, og hvilken fisk. Jeg skal love det ble hett under vadebuksa og vadejakken. Dæven det skulle bli godt med en kald dusj når jeg kom hjem !
Det ble mye styr for å få ut sluken fra svelget. Alle 3 krokene satt som klistret fast men jeg fikk skjært løs en etter en. Jeg gikk ned for å hente stanga og da så jeg at stangtoppen hadde brukket 5 cm. nedenfor toppringen. Og den lille biten hang og slang på lina. Jaja, det skjedde sikkert når jeg i iveren etter å berge laksen fikk kjørt stangtoppen gjennom buskaset og noen steiner. Jeg bruker samme stanga idag, har bare klippet bort stanga ned til neste ring. Så nå er den litt tykkere på spissen hehe. Så skulle laksen bæres opp til veien. Åh Herregud, hvordan skulle jeg få den opp på veien ? Jeg fant ei lita glenne i skogen og løftet laksen opp og banet meg vei gjennom kratt og svineri. Og det var bratt som fy opp til veien. Jeg kjente at laksen var skikkelig tung og jeg bare måtte slenge den fra meg nedi bringebærbuskaset og ta ett pusterom. Så fikk jeg lempet den opp på kanten ved siden av veien mens jeg sjøl stod i buskas opp til midja ! Og så ikke ut på vadejakka.
Fy flate det luktet lakseslim og blod av vadejakka, måtte vaske den når jeg kom opp til toppen igjen. Ned og hente stanga og jeg belaget meg på å gå 6-700 meter opp til bilen.
Gjennomblaut av svette og nesten krampe i føttene. Ubehagelig rent kroppslig, men du verden for en deilig følelse når man har fått en sværing. Og spesielt etter at man har mistet en. For denne var nok litt større ja. Hell i uhell !
Det er igjen litt enda hehe.
-
Del 10:
Idet jeg startet på siste jævlige etappe roet storlaksen ned betraktelig. Heldigvis ! Den stod nå bortimot 130 meter nedenfor meg og lurte noen meter utenfor land der nede. Og mens jeg jobbet meg nedover den bratte skrenten så fort jeg bare kunne, sveivet jeg rolig inn meter for meter på haspelsnella. Der kom skjøten innpå snella igjen, og Gud takk for det. Og jeg fikk flere titalls meter sikret innpå trommelen. Rolig nå laks, rolig. Så jeg får igjen pusten og kan ta en real pause. For jeg var iallefall totalt utkjørt. Hadde så og si ikke pust igjen. Hade det stått noen i nærheten hadde de nok fått sjokk, for makan til pusting og pesing på valdet har det nok ikke vært så langt i år ! Jeg kom omsider på noen storsteiner nederst i skråninga. De stod jaggu likedan som i 1990. Husker godt brodern stod på den ene flate steinen og hoppet uti elva og badet. Nå hadde reven full kontroll over situasjonen. Bare 20-30 meter igjen nå til laksen og landet videre nedover i flere hundre meter var bare barnemat i forhold. Jeg sveivet meg helt inn til det stoppet av seg sjøl. Der fikk jeg sidepress på laksen rett utenfor meg, bare 5-6 meter rett ut. Nå så jeg laksen for første gang, oi oi den var diger ! Den var helt oppe i overflata med ryggfinnen og haleroret såvidt over vasskorpa. Å du fine laks, du er snill du. Ikke finn på noe tull. Jeg vil gjerne ha deg inn for kameraten din lenger opp hadde dårlig oppdragelse ! Jeg er sikker på at laksen stod og glante på meg. Selvsagt gjorde den det, jeg stod jo lett synlig ved bredden med blå vadejakke og som sagt var den like utenfor meg. Hannlaks, jeg så kroken i underkjeften og det store hodet. Den gapet voldsomt innimellom, liksom for å riste av seg sluken som satt langt inne i gapet på laksen. For jeg så bare såvidt kobberfargen i munnvika på laksen. Og en hannlaks har en stor kjeft så når sluken såvidt vises innerst i munnvika ja da har den svelget skikkelig ! Åh takk og pris, den sitter. Nå vil det kun stå på om lina holder, eller rettere sagt knuten på fireline. Alltid det svake punktet. Jeg tenkte tilbake til da jeg stod oppe ved bilen og gjennomgikk når jeg monterte på ny fortom. Joda, jeg beroliget meg med at det tykke Siglonsnøret var festet med solide knuter. Dobbel slukknute. Og jeg var nøye med å kappe av 10-20 cm. av fireline og knyte en skikkelig ny knute på svirvel. Jeg har`n, hvis jeg bare nå er tålmodig nok. Men jeg var høyst ukomfortabel med situasjonen. Hvor i helsikkes skal jeg lande en såpass stor laks, alene ? Det var jo mange kvasse steiner ned ved vannkanten og under vann i mange hundre meter nedover enda. Jeg så for meg en mulig landingsplass, der jeg kunne stå med vadebuksa under vann og lirke laksen på noen flate steiner såvidt under vann. Men slik gikk det ikke. Laksen begynte rolig å gli ut mot midten av elva. Som ei oterfjøl. Den var hele tiden like oppunder vasskorpa under kjøringen og jeg så laksen hele tiden. Den brukte strømmen og skvalet seg utover, og nå var den nesten helt på motsatt side. 60-70 meter ut og litt oppstrøms !
-
Jada, jada
Del 9:
Jeg hadde tittet mye på neste hinder tidligere. Liksom lagt en plan for
hvordan man skal takle dette buskaset hvis man skulle være så
«uheldig» å få på en laksedjævel som dro på et løp nedover
elva. Jeg hadde allerede i hodet at her måtte jeg faktisk komme meg
over den første hovedgreina. Å komme under, så tynn var jeg ikke.
Ville mest sannsynlig hekte fast i greia og et sant virvar med lina.
Og de neste greinene skulle det gå å krype under ! 100 meter line
bortimot var jaggu allerede ute av snella. Det hadde gått for tregt
med meg over trærne ! Jeg tittet i panikk på trommelen, dæsken
døtte det begynte å bli tynn diameter av det hvite firelinesnøret
på trommelen ja. Snella freste illsint som vanlig, med litt lavere
frekvens enn den forrige laksen. Jo større laksen er, jo tregere er
den som regel i bevegelsene. Men de er seige, så å begynne å
bremse er hasardiøst. På grovt markutstyr ja, der kan man spenne på
så det holder, men ikke på dette utstyret. Jeg løftet kjapt
stangtuppen opp så lina gikk klar av buskaset nedenfor. Og stabret
meg på mirakuløst vis over de første utstikkerne. Dette var bingo
! Ut med stanga, vippet den under neste greiner og lav åling under
de siste greinene. Yes, jeg var forbi. En lynkjapp titt ned på
trommelen igjen. Det mørke monosnøret ble synlig igjen, og laksen
gikk fremdeles som et diesel-lok i slow motion nedover elva. Som et
strek, bare 5-6 meter utenfor murkanten. Men reven var langt fra
ferdig med å satse livet for en laks. Fremfor meg var det farligste
rasområdet, med løse steiner. Her var det styggbratt ned mot elva.
Og nå kom skjøten frem og begynte å gli gjennom stangringene. Jeg
fikk småpanikk. Kjente på clutchen, den var helt løs. Tror jaggu
den kun var 0.35 maxima innerst på spolen såvidt jeg husker. Hvis
ikke det var .30 ? Kun 10-15 meter mono. Og jeg måtte forsere skråningen kjapt. Akkurat
her ble jeg nesten kvestet skikkelig en gang. Bare ved å tråkke
feil på EN stein. Fikk stygge kutt i håndflata og holdt på å
knuse kneskålene og andre halvt viktige ting rundt om på kroppen !Neste hinder:
-
Del 8:
Jeg var snar med å kaste ut igjen, nå gjaldt det å få samme radius på
sluken så den gikk presist likedan over laksen. Hvis det var laks
da, jeg så bare et glimt i overflata. Kanskje det var en oter ?
Eller bever som lurte under vann ? Var jo beverland dette. Skal jeg
altså få på en illsint oter, har jo gjort det også i min lange
karriere oppi elva. Time will show.Sluken gikk langt der ute, tok litt fart over en fin grunne, et brekk på en
måte. Og roet ned litt når den kom 45 grader ut. Så seilet den
rolig inn mot muren over godstrømmen som det var bare litt drag i.
5-6 meter igjen inn til muren nå. Så kom den overjordiske herlige
følelsen igjen, man kjente noe rolig og tungt som gapet skikkelig
over sluken. Laksen dro vann inn gjennom kjeften og ut gjennom
gjellene og regelrett sopte i seg den kobberfargede småsilda som kom
drivende. Så den ikke skulle skvette unna. Nådeløst, som en hai på
jakt !Ajajaj, æ har`n, igjen ! Hvor stor er den ? Sitter den bra ? Den lå og
svevde tett under vannskorpa og skjønte ikke helt hva den hadde i
kjeften. Ihvertfall ingen sild dette tenkte jeg, kanskje en 2-3
kilos. Ja en 4-5 kilos kunne det også godt være. Bra trøstepremie
for en deppa rev på en sådan mørk og trist kveld. Men det tok ca.
4-5 sekunder før jeg definitivt skjønte at det ikke handlet om en
smålaks eller mellomlaks. Hannlaksen dro rett ned på bunn og stod
dønn rolig i noen få sekunder. Jøss, denne var totalt annerledes
enn den forrige. Ingen laks er like, det skal være sikkert. Så
tverrvendte den og drog rett nedover elva den også. Men langt ifra
med samme fart, kanskje halv fart. Men jæven røske, den virket seig
og tung ja. Ånei, ånei, enda en hasardiøs hastetur nedover muren.
Jeg tenkte på trærne foran meg tvert jeg kjente at det var en stor
laks. Og jeg handlet lynkjapt, jeg kom meg inntil stammen på det
første treet. Ei forbanna bjørk ! Jeg tok utfordringen på sparket,
hadde ikke noe valg. Så jeg klatret oppå stammen og lå skinnflat
oppå treet, med stanga pekende nedover elva og løs clutch. Hadde
stanga litt opp for å ikke vikle fast i kaoset av greiner like
nedenfor. Storlaksen hadde allerede kommet bortimot 50-60 meter
nedover elva. Og der stod jeg og vippet og lurte på hvordan fallet
ville bli. Buskas og steiner i skjønn forening nedenfor bjørka men
jeg kom meg helskinnet ned på et vis. Men jeg trynet i slow motion
nedi ura. Ingen fare, det ble et kontrollert fall hehe. Stanga
klasket i steinene og jeg holdt på å miste den uti elva ! Gjett om
jeg var snar om å fange den opp igjen. Stakkars stang, andre gangen
i år at den hadde fått hard medfart i muren. Og jeg hadde fått ny
stangspiss i mai. Etter fjorårets fall i samme område. Men den så
fremdeles hel ut, heldigvis. Stabret meg de få metrene ned til det
aller verste hinderet. Flere greiner i et sant kaos som ikke gikk uti
elva. Men hang utover og sperret passasjen. Det måtte skje raskt,
for laksen var fremdeles i fri dressur nedover elva og ville alldeles
ikke stoppe med det første. Dæven nå skal jeg være forsiktig og
tenke clutc, clutch, clutch. Og skal jaggu springe til Kvål om det
trengs. Og ta meg god tid med laksen. Som om jeg fisket med dupp og
smålirket laksen til den ble trett. Tålmodig reven, nå har du
sjansen igjen ! -
Del 7:
Elva var jo fin, med en anelse lys konjakk i fargen så ingen grunn til ikke å prøve. Jeg fant fram en ny svirvel og festet fireline skikkelig på denne, og sikret med 5-6 blåknuter så knuten ikke skulle gli. En tjafs mono på 70 cm. ble festet mot sluken. 0.57 Siglon som vanlig. Ska det vårrå, så ska det vårrå. Kunne klart meg med litt mindre dimensjon men jeg hadde nå en bulkspole med dette så greit å bruke opp denne istedet for å kjøpe 0.50 f.eks. Laksen gir katta i dimensjon læll, uansett størrelse. Her var det snakk om jernplater på enden og ikke små fluer som skulle gå ledig på rolig strøm. Valget ble en Hammersluk i kobber, 30 gram. En virkelig dødare det også og skulle passe perfekt på denne rolige strømmen. Hammersluken ville også funke helt merkantilt bra lenger nede der det var meget rolig glistrøm. Den jobbet jo perfekt på rolig strøm, og helt inn til kanten.
Sjekket knutene før jeg betuttet gikk ned til muren igjen, presist der jeg stod når laksen bet på. Ikke snakk om at noen meter skulle gå til spille, det skulle fiskes over. Småkjapt og gæli igjen. Men de første 150 metrene ville bli kjedelig, storlaksen hadde jo herjet nedover der og hadde det vært flere laks i området kunne den ha uroet evt. vrang laks. Og ikke så jeg noe plask etter forrige fighten, av skremt laks.
Jeg hadde ikke vett til å ta av med vadebuksa og genseren, på tross av at jeg følte meg mere blaut enn klam innenfor habbiten. Kunne egentlig ikke blitt blautere ved å gå i støvler, for regnet hadde avtatt og det var såvidt det kom noen dråper. Jeg dro sporenstreks ned til der jeg mistet laksen og fisket meg nedover muren. Med presist like lange kast for hver 3dje meter ca. Men kjente ikke spolen. Det var enda tidlig på kvelden og det var såvisst en meget mørk dag. Nesten så man følte at det var skumring på gang. Da det er bett-time som regel på fisken. Jeg kom til slutt helt ned til der styggdjævelen ranet sluken min. 3 nye meter og nytt kast. Hammersluken gikk om ikke enda bedre på denne rolige glistrømmen. Den kom helt til sin rett vil jeg si og beveget seg i deilige og rolige bevegelser helt inn til den bratte muren på min side. Enda 3 meter lenger ned, ingen ting i andre enden. Dødt som i Dødehavet ! Jeg stod og skulte på noen forferdelige trær som hadde veltet utover elva og stakk ned mot bunnen. Joda, jeg hadde stått og glant på disse helt siden tidlig i juni. Enn om jeg skulle fått på en djævel her, har jeg noen tjangs på å komme forbi ? Jeg liker utfordringer og det får bli et luksusproblem, tar det når det kjæm tænke æ. Vi trøndere er sløve sånn, det går itj så fort unna. Og viktig å spare energi. Men har det vært litt krutt i en så har man nok tatt fatt i saga og fått fjerna dritten en gang for alle.Se på dette da !
Og joda, beveren har herjet med trærne i området siden sist sommer. Det var det første jeg fikk høre før jeg kom til elva på premieren også. Det ser ikke ut nedover landet der sa de lokale kaillan. Bildet viser et tre som beveren har felt. Ene bildet viser det ene hinderet ovenfra.
Jeg tenkte ikke mere på greia, får sikkert ikke noe napp læll før jeg evt. er kommet forbi. Og da går jeg oppå veien og ned til elva igjen nedenfor skiten for å fortsette fisket der. 3 nye meter, jeg var 3-4 meter ovenfor hinderet. Rålangt kast igjen for å få med meg en pit stop langt der ute i elva. Kunne jo stå en laks der også. Særlig på denne vannstand. Sluken gikk igjen som en drøm og hadde retning mot muren nedenfor. Nesten litt for rolig kanskje, men rolig skal det være her. Det er bare sånn. Ingen ting nå heller, så jeg trakk inn lina. Og der, som lyn fra klar himmel så jeg bættre det skvalet forsiktig rett bak sluken akkurat idet jeg begynte å sveive inn. En laksedjævel skulle angripe sluken og jeg ødela hele greia. Den flyktet, sluken altså. For jeg trakk inn ganske så fort. Farsken, jeg skulle kanskje latt sluken hengt litt til utenfor muren. Viste jo ikke hvor stor laksen var, men trodde mest på en smålaks. Ja til og med ei lita sild av en laks. Pleide å stå en og annen sild her på rundt 1 kilo. Jeg kaller de «Fiskumfoss Special». (Det er et vald i Namsen hehe). Spesielt i år var det noen av disse i Gaula. Og de var jo helsnåle og tok det meste som kom drivende i elva, like glupsk som brunørreten eller de små sjøørretene på flua. Der var det lite rutine gitt. Hadde sluppet ut endel av disse ja. Ville absolutt ikke ha en slik en på dagskvoten !
-
Del 6:
Laksen hadde ikke vært oppe en eneste gang på sin ville ferd nedover elva.
Så kom megatabben. Jeg hadde strammet clutchen endel under siste
fase av utraset for å prøve å få dempet laksen litt. Når en slik
torpedo raser i vill fart nedover elva er det krefter ute og går. Og
man tror jo at clutchen ikke er strammet til så gæli når man ser
hvor lett 10-talls meter raser ut fra haspelsnella. Men prøv å ta
ut line for hånd fra snella, det er ganske så stramt ja. Når jeg
fikk kontroll på laksen rett utenfor meg skulle jeg absolutt ha
løsnet kvikt på clutchen igjen. Ja faktisk så løs som mulig, og
holdt hånda på trommelen når jeg holdt den i sidepress. Og den
ville garantert prøve å gå ut igjen noen smårunder til rundt det
dype området. Og med så kort line ut til laksen måtte den absolutt
få lov til det, uten å tulle med å bremse for hardt. Storlaksen
var jo langt ifra utslitt og kunne finne på mye sprell enda. Som
sagt så gjort, jeg så lina skar utover i rekordfart og mot
overflata. Jeg vant ikke å tenke engang før jeg hørte piskesmellet
under vann ! 0.25 crystal fireline gikk rett av, i knuten mot
svirvel. En svært så ubehagelig lyd. Og i brøkdelen av ett sekund
senere så jeg laksen komme opp og velte seg godt over vannflata. En
sølvglinsende svær kropp, så vakker som man bare kan drømme om.
Og den var feit, en riktig gjøgris var det. Jeg vil anslå ca. 12
kilo, kanskje litt større ?F..n, f..n, f..n, f..en ! Jeg stod mutt på steinene og glante uti elva. Helt
utslått. Farsken det var sjansen. Første skikkelige fisken i år,
endelig tok den, og så ble utfallet slik. Ja det er vel derfor man
fisker laks, stor glede, og ditto stor skuffelse når man mister en.
Og enda verre, storlaksen gikk med sluken i kjeften. Sluken min ! Jeg
kunne se laksen for meg, med kobbersluken langt inne i gapet. Den
satt sikkert som støpt, så måtte dette skje. Det ble nok siste
tilbudet for i år, slike størrelser på laksen var ikke
hverdagskost dette året. Det er ikke mange av de, og de fleste hadde
passert forlengst. Det var den siste Buch`en jeg hadde i kobber. De
fleste ville gitt opp eller slengt fiskeutstyret på elva. Jeg gikk
betuttet opp på grusveien og la i veg oppover til bilen som stod
parkert flere hundre meter ovenfor. Bestemte meg for der og da at jeg
jaggu skulle fortsette runden nedover muren presist fra der jeg fikk
på laksen. Det ville bli smertefullt, jeg hadde storlaksen på
netthinnen der den skar opp av vannet. Og noe håp om å få på en
laks videre nedover var minimal. Man så jo ikke snurten av laks så
langt øyet rakk. Men fullfør reven, fullfør løpet. Ingen vits å
dra til elva hvis man ikke fullfører runden. Får man ikke noe hugg
så vet man iallefall at det ikke er noe laks der, så slipper man å
gruble på det neste døgnet. -
Del 3:
Der kom storlaksen sakte opp og slukte sluken i en rolig og behersket jafs. Jeg kjente det helt ned i hårrota, ikke noe fandenivoldsk rykk. Heller ikke noe klask med spolen. Man kjenner når laksen tar et grepa tak, det er bare så seigt og kontrollert. Presist som ei tung grein under vann hadde sugd seg fast i Ownerkroken på sluken. Yes, det er jaggu en laks der ute, ikke til å tro ! Egentlig var det ren rutine, det kommer på bestilling, kastet er lagt just for at det skal bite på en laks. Men du verden det var lenge mellom i år, så på en måte var det overraskende likevel. Vel, storlaksen skjønte jo på brøkdelen av ett sekund at den hadde gjort sitt livs største tabbe, og det måtte gå som det pleier å gjøre akkurat her. Laksen tverrvendte og satte på turboen rett nedstrøms. Det vil si eksakt svakt mot land ca. 150 meter nedenfor. Der var det atskillig dypere. Og jeg visste at den ikke roet seg i første omgang før den kom dit. Denne hadde nok vært i området en stund og visste nok hvor den skulle. De er flinke slik laksene, til å orientere seg i området, og hvor den skal navigere seg når elva stiger eller synker. Jeg ble jo litt paralysert sjøl, idet jeg så ned på den stakkarslige haspelsnella som nå var forvandlet til et hylende inferno der trommelen gikk rundt i rekordfart og det var like før trommelen lettet som en freesbee. Jeg hadde allerede kjapt løsnet på clutchen, ellers ville det sagt PANG tvert. Reagèr mann, reagèr ! Spring etter ! Jeg ble nok tatt på senga, og smågikk nedover ura mens jeg kopte på haspelsnella. Farsken det gikk fort unna, jeg måtte stramme clutchen litt. Hadde jo ikke tjangs på å springe nedover ura i denne farten. Jeg bråvåknet og reagerte som et spett ! Her gjaldt det å komme seg så kvikt som mulig nedover før laksedyret tømte snella mi. Jeg sprang regelrett de første 30-40 metrene (bilde 1).
Så kom første hinder, storsteinene (bilde 2).
Del 4:
Skal love at det var småglatt idag, det var jo bløtt av regnet som
hadde kommet. Og nederst i ura ved vannkanten var det faderlig glatt pga.
grønske fra elva. Såpeglatt var det. Og et lite feilskjær her så kunne man bli
kvestet for livstid. Eller havne rett uti elva. Jeg hadde enda minner fra
åpningsdøgnet der jeg tryna forferdelig 10 sekunder før rakettene kom i været.
Og hevelsen i lysken etter møtet med en trestubbe eller kvass stein er der
enda, men den er snart borte. Jeg trippet som ei geit forbi de svære steinene
som bare en 60 år gammel gubbe kan gjøre. Og jeg visste nøyaktig hvilken stein
jeg skulle tråkke på, og hvilken jeg absolutt IKKE skulle tråkke på. Her gjaldt
det å tråkke riktig så man ikke mistet balansen. 85 kilo gammelkaill som mistet
balansen her var nesten døden for å si det mildt. Og det måtte skje faderlig
kjapt. Vel over første fæle hinder tittet jeg ned på snella. Åh nei, det var
bare 7-8 meter med fireline igjen før jeg kom inn til skjøten med tynn mono.
Herregud hvilken fart laksen hadde, den stoppet ikke ett sekund. Min kjære laks
kan du ikke stoppe, jeg bønnfaller deg. Jeg har ingen tjangs å følge deg. Det
er så lenge siden jeg har fått på stor laks nå så nå vil jeg at du skal være
snill med meg !Det kommer til å gå gæli dette, jeg var
bombesikker. Laksen kommer til å vinne. Går all fireline ut og skjøten blir
synlig er jeg sjanseløs. Fireline kommer til å skjære monolina rett av. Mono
har jeg innerst kun for å unngå tvinn på trommelen. Så monolina er derfor ikke
dimensjonert for storlaks. Men skjøten er som sagt det svake punktet. Kom jeg
helt til skjøten måtte jeg bare løsne clutchen helt for å unngå å slite. Og
håpe på det beste at laksen roet seg, så jeg fikk sveivet inn masse meter
igjen. Melkesyra kom tidlig, ikke noe rart, kondisen var på skala fra 1 til 10
på en dårlig 2-er vil jeg si. Nå hadde jeg et nytt strekk som var et sant
helvete å komme forbi, i fart vel og merke (bilde 3).
Del 5:
Farlig terreng med masse løse steiner og krapp skråning. Og tett vegetasjon som hang lavt over elva.
Det var nå kun 3-4 meter igjen av fireline på snella. Laksen hadde halv fart nå, heldigvis. Den hadde allerede kommet på dypere vann. Men ikke der den pleier å stoppe. Aldri før i historien har et vesen hatt sånn fart nedover ura, på slep etter en laks ! Jeg hadde stanga pekende rett ned mot laksen for å unngå å provosere den så den ikke følte press. Pluss at jeg også bare måtte gjøre det i og med at jeg måtte under greinene på bushen som hang tunge over elva. Svetten begynte å piple i panna og rant nedover øynene som saltvann. Jeg var ikke helt komfortabel med situasjonen egentlig, ville helst hjem og ha det komfortabelt. Men samtidig, en storlaks er en storlaks. Kanskje den eneste sjansen i år på å få en brukbar en på kroken. Dæven jeg skal si det ble ubehagelig etter hvert. Jeg måtte jo komme borti et visst antall greiner nedover ura og de var kliss blaute. Så det rant vann nedover trynet og vadejakka var gjennomvåt allerede. Og det dugget på brillene så jeg nesten ikke så elva lenger. Og gjennomsvett inne i den hæslige vadebuksa. Joda, når det er så lummert og bløtt, ja da skal man være sikker på at laksen biter. Det virker som det skal være ubehagelig å være laksefisker. Akkurat som laksen tar hevn og vet eksakt når den skal bite. Og gjøre mest mulig leven. Det var nok bare urinstinktet som sa at jeg skulle fullføre, om jeg skulle ofret livet nedover ura. Joda, jeg sa det på en video allerede i 1990 til fiskekompisene etter at det ble laget forstøtningsmur nedover her. At jeg kommer til å ta livet av meg en dag her i ura. Følte nesten at dagen var kommet. Hjertet pumpet som en gal og mangelen på oksygen gjorde det ikke bedre for reven på vill fart mot laksen. Og Herren lønner alltid sine tro tjenere, jeg kom meg forbi de verste hindrene på mirakuløst vis, og på det verste var det kun max. ett par meter fireline igjen på snella. Haha, flaks, jeg hadde fått bedre kontroll på laksen. Den hadde stoppet tett utenfor muren langt der nede og stod pal i dyprenna på det absolutt dypeste punktet. Lina gikk nesten rett nedstrøms og jeg ble livredd for at laksen stod og rotet ved de store kampesteinene ned mot dypåra. Eller at firelinelina skulle gnisse mot steinene inne mot muren. Jeg hadde allerede sveivet inn 10-15 meter mens jeg hesblesende kjempet meg videre nedover. Nå står du i ro og ikke finner på noe mere sprell, jeg har ikke pust igjen og må få noen minutters restitusjon før evt. et nytt run ! Enda mere dritt måtte passeres før jeg omsider klarte å komme tett innpå laksen. En stor stein som jeg måtte klyve opp på og fire meg ned på baksiden. Og enda et sannt helvete å forsere videre nedover, med utoverhengende greiner. Ajaj, jeg hadde gjenvunnet kontrollen, så langt. Lina gikk rett ned mot dypåra og jeg stod med spent stang og hadde godt sidepress. Jeg kjente rolige tunge bevegelser på laksen der nede tett fram for meg. Klissblaut av regnvann fra trærne og klam og jævlig inne i vadebuksa og overkroppen stod jeg der med dugg på brillene og nistirret på lina som skar brått ned gjennom vannflata. Litt skrått nedstrøms skar lina seg ned mot 5 meters dyp.
-
Del 2:
Spesielt på denne vannstand. Var vel knapt en og en halv meter dypt i området der, midt ute i elva. Hvorfor den pleier å ta akkurat der skjønner jeg godt, men for en uvant fisker så ser man nesten ikke forskjell på overflata. Det er noe spesielt med punktet, og flere andre punkter rundt omkring. Det har noe med farten på strømmen å gjøre, hvordan steinene på bunnen er, og hvordan det er ovenfor. Og meget viktig, hvordan det er nedenfor. Hvis man drar en strek rett nedstrøms så er det direkte kjedelig strøm på minst 6-700 meter nedstrøms. Ja gjerne fra midten av elva og inn mot andre siden. Klart laksen vil finne det behagelig å stoppe akkurat der. Så det er flere kriterier for at laks skal stoppe der. Og laksen vet å navigere seg fram til disse små frimerkene. Og det mest fascinerende, tar det en laks akkurat der, så er det storlaks nesten uten unntak. Andre punkter eller pit stop er like forutsigbare, de er nesten unntak stopplasser for smålaks eller mellomlaks. Så det virker som laksen er programmert. De beste plassene er det sjefene i elva som har tilgang til, og der er det best å pelle seg vekk for pingler på 5-6 kilo. De blir jaget vekk på de nest beste plassene !
Jeg langet ut sluken så den nesten traff elveøra på den andre siden. Og løftet opp stanga og strammet lina så det ikke ble slakke i sweepet. Minst mulig hovedline uti elva som vanlig. Det var sluken og de fremste metrene på fireline som skulle under vann. Og det var nok, ellers ville sluken bare gå sideleng rett ned på bunn og sette seg fast. Spesielt i kanten på den andre siden. Mang en laks har nettopp tatt akkurat der, når sluken seilte rolig sidelengs de første metrene på den andre siden. Men det funket ikke i år, i og med at det gikk så himla lite laks på elva. Og de første metrene på denne vannstand på andre siden var typisk smålaks eller 4-6 kilos pit stops. Og storlaks på litt høyere vannstand, særlig i juni. Men da nyttet det ikke å stå på denne siden og ta de. Med visse unntak. Da måtte man helst over på andre siden og fiske. Redskapen gikk altfor hurtig forbi herfra. Sweepet gikk rolig til å begynne med så kom buen og stangtuppen begynte å vippe frem og tilbake. Sluken løftet seg litt opp i vannlaget pga. presset fra hovedstrømmen og vinglet litt for mye. Som ventet. Sjelden jeg tar laks når sluken vibrerer litt for mye, den skal seile rolig. Man kjenner de herlige små vippingene i stangtoppen, da vet man at sluken går riktig. Og da kan det skje saker og ting. 2 – 3 meter lenger ned, nytt kast. Samme karakteristikk over sweepet. Enda 2-3 meter nedover, jeg nærmet meg hot spot. Jeg har noen holdepunkter i ura som jeg alltid forholder meg til, og vet eksakt fra hvilke metre det kan skje noe. Hvis det er laks i området da vel og merke. Men uansett hvor lite laks det var i elva i år, kastene ble like nøye presentert, og man var like fullt konsentrert om å holde stanga hevet og i høggandes ro. Og følge stangtoppen mot sluken under sweepet. Ellers var det ingen vits å dra opp til elva, skulle man fiske så skulle man gjøre det ordentlig når man først var her. Jeg så for meg laksen uansett uti der, og ventet på hogget. Og ultraspennende, særlig om noen meter når jeg nærmet meg punktet. Har ikke vært her på en stund nå, så kanskje en laks hadde stilt seg opp og ventet på reven. Nytt kast, tok i det jeg var god for så det knaket i stanga. Presist like langt, ble kastet 2-3 meter for kort så var det bare å sveive inn med en gang. Da gikk jo sluken akkurat der den hadde gått på forrige kastet. Og det var bortkastet tid. Den skal ta på første kastet, det er overraskelsesmomentet som er cluet under laksefiske. Og det perfekte er at den ser sluken foran seg og at den like etter får den rett over hodet. Terg den opp og kom med støtet mens den har fått opp adrenalinet. Det er taktikken, og det funker. Jeg var i området nå, men gikk 2-3 nye metre nedover og sjokket mot en evt. laks midt ute i elva. Fort og gæli, ikke noe nøling og kjedekasting.
Hugget:
Jeg slengte uti sluken 85 grader ut mot andre siden av elva. Den seilte rolig sidelengs ned langs strømkanten 2-3 meter fra land på den andre siden. 50 meter ut fra der hvor jeg stod. Farten økte på og sluken begynte å dreie over elva og den kom kjapt i 45 graders vinkel mot strømmen. Sluken begynte å jobbe, boff, boff, boff, den vinglet ørlite for mye. Men godkjent. Den kom 2/3 uti elva og vinkelen var kommet opp i 30 grader. Vippingen i stangtuppen avtok sakte men sikkert og nå var den mere enn godkjent. Den var perfekt. Sluken gikk optimalt ut ifra sin form og karakter. Slik skulle en Buch gå i elva, og det er alldeles deilig å kjenne på stanga når den går riktig. Jeg kunne «se» den under vann og vite hvordan den buktet seg sakte i fine bevegelser til høyre og venstre, litt opp og litt ned. Kjære laks, la deg provosère, og kom til lille snille reven. Sluken nådde ca. midten av elva og den roet ørlite ned i vinglingen, den seilte behagelig og småsakte over den skumle strømmen med skvalpestrøm. Man kjente lett at her var det noen rullesteiner på bunnen som hadde laget en bitteliten fordypning i bunn, og således en luftlomme for laksen hvor den kunne hvile. Som sagt, umulig å se på overflata, men man følte det såvidt når man fisket med sluk. Så en sluk kan fortelle så mangt. Hvis man er venn med sluken hehe. Laksen de seneste ukene var meget lat dette året, den tok god tid opp elva og valgte derfor meget rolig strøm. Det hadde jeg erfart så langt. De tok som regel på nesten dødt vann like før man sveivet inn. Typisk sånn augustlaks som hadde stått på elva i lang tid og sparte kruttet til gytinga. Den skulle ikke i expressofart pokkers oppe i elva som junilaksen.
Jeg stod såvidt litt foroverlent (stiv som en pinne) og fulgte stangtuppen litt hevet opp for å få sluken i perfekt gange over the dead point. Vinkelen på sluken var kommet ned i ca. 25-30 grader.
-
Det blir drama ja etter hvert. Kommer til å flire hele vinteren når jeg tenker på det. Må nok bysselalle nå og kommer sterkere tilbake i morra :-)
-
Det var nå sjøli te mas da ! Jaja, man får vel "motvillig" kjøyra på med en aldri så liten opplevelse fra elva i sommer da
. Neste del kommer vel i morra efta, skal jo jobbe i morra hehe.Del 1:
Mine mest strabasiøse 90 minutter ved Gaula ble et faktum 16. juli i
år. At laksefiske kan være hardt arbeid enkelte ganger kan jeg derfor skrive
under på. Særlig når man får på kroken illsinte lakser som slettes ikke viser
nåde for en storrøyker som meg. Så skru klokken tilbake til halv sju på kvelden
den 16. juli og følg med hva som skjedde med reven de neste 2 timene.Ukene forut hadde vært heller meget labre med tanke på oppgang av laks.
Nåvel, jeg vil nok si at det har vært labert siden åpninga egentlig. Det ble
lenge mellom huggene, men jeg skal ikke klage. Jeg har fått en og annen feit og
fin laks. Og vil si at de jeg har fått var noen skjønnheter av laks, både de
som var smålaks og de som var mellomlaks under den såkalte storlakskvoten. Stor
og feit smålaks, og overraskende nok, flotte laks under 80 cm.De på oppunder 5 kilo pleier å være en dårlig utgave av mellomlaks men
de jeg fikk var utrolig fine vil jeg si. Største så langt var 8 kilo. Nåja, det
er fin fisk det, bevares. Men sjelden jeg har gått gjennom juni måned uten laks
over dette. Ut ifra hva jeg var vant til tidligere år. Og elva bare sank og
sank utover juli så det så ikke særlig lyst ut. Men endelig kom det noe regn,
og elva gikk opp til formidable 80 kubikk ! Jaja, alt er relativt, men 80
kubikk er en Guds gave til oss fiskere når elva tidligere har vært forholdsvis
liten og varm. Og det ble totalt værskifte med surt og kaldt piskende regn.
Laksevær ! Og tempen på elva gikk ned. Dette var noe å få på snuten kjære laks.
Tenker dere blir fornøyd nå og kanskje blir litt mere interessert i å åpne
kjeften når det kommer noe i veien.
Jeg kom til elva sent på ettermiddagen, og tenkte jeg skulle prøve å
teste ut elva litt etter at den steg noe. Kjørte på toppen av valdet og fisket
frem noen få mark og slengte noen få kast på det gamle ærverdige apeberget.
Hadde vært tatt en og annen mellomlaks spesielt der også i år, men plassen var
nok bare en skygge av seg selv sammenlignet med for noen få år siden. Det
lugget på hvert ett kast i den smale glenna langs muren ovenfor stryket, men
det var den evige yngelen og brunørreten som rensket markangelen så 2
feitmarker ble borte på en jafs. Grådige og sultne krabater som ikke gikk av veien
for å naske i seg alt som kom drivende. De skulle bli store etter hvert så her
gjaldt det å konkurrere hardt om matfatet !Utålmodig som jeg er ga jeg opp plassen etter bare noen få kast.
-»Tor» !
Noen kauket på meg fra forteltet ovenfor som stod plassert på jordet
hele sommeren.-»Kom og ta deg en kopp kaffe».
Tenkte nå å ta noen kast på godplassen helt oppe på toppen, men de
hadde sikkert prøvd før meg så det var jo trivelig å sitte og prate litt med de
andre 3 som hadde sesongkort på valdet.Praten gikk mest på hvor elendig fiske det var i år, på tross av fin
elv i lange perioder og hvorfor de ikke stengte hele skiten like godt ! Det var
jo tom elv jo, unntatt en og annen sild på rundt 1 kilo som hektet seg på
kroken. Stort sett da, selvsagt gikk det en og annen vrangpeis. Men antall laks
nedenfor oss på børsen var ikke akkurat oppløftende. Det sa det meste.Vi satt inne i forteltet og småpratet med vidåpen duk rett mot toppen
av valdet. Panserutsikt mot elva hehe. Og plutselig etter en halvtime fikk vi
se ett par laks hoppe ovenfor brekket. Alle mann, pluss ei kjerring uti elva i
en faderlig fart for å fiske. Gikk det laks ? En runde ble nok for meg på
toppen, kjente såvidt et lugg på sluken. Og så ei sild der den ene hadde
hoppet. Var nok ikke særlig stor laks nei som var opp. Kanskje en litt større
en som passerte og skremte opp småsildene i hølen ? Det var blikkstille, litt
lummert og såvidt litt småyr. Og en dunkel kveld med mørke skyer som trykket
på. Perfekt laksevær egentlig. Kjente det i hele kroppen at det var bett-tid,
det hadde noe med trykket å gjøre. Men da måtte det helst være laks ute i elva.Jeg gikk opp til bilen og kjørte litt lenger ned på valdet og ville
prøve for ørtende gang der i år, med sluken. Elva var jo klar og fin. Å gå over
med marken var som å lete etter den berømte nåla på slike plasser. Den kom mere
til sin rett på såkalte frimerkeplasser. Sluken gikk over 100 meter på null
komma niks der elva er sakteflytende og bred. Kjente jeg et kakk så kunne
marken komme fram for å sjekke punktet litt nærmere.Jeg begynte å bli småklam inne i kondomdressen allerede. Neopren
vadebukse, måtte nesten ha på den etter som det småregnet av og til. Og med
genser og vadejakka så ble det på grensen til ukomfortabelt. Men det fikk
skure, jeg tror det holder med max. en kjapp runde uti elva. Så er jeg allerede
passe lei ihvertfall, og setter kursen hemmat igjen.Vel fremme i steinura, der mang en fisker hadde
fått kvestet sine lemmer, monterte jeg på en Buch Spesial 30 gram i kobber. Jeg
startet ca. 10 meter ovenfor frimerket mitt. Det var noen få kvadratmetre som
gjaldt, har tatt endel storlaks akkurat der. -
Begynner å komme seg nå
-
Altfor liten respons
. Men de fleste har nok sikkert gått lei laksefiske. Tror de har blitt seigmenner hele bunten, og begynt å strikke ! -
Er det noen toillinga (laksefreaker) i dette universum som egentlig føler for å få servert nok en røverhistorie som verden aldri har sett fra reven, eller må jeg lese den opp til kjerringa mi alene ? Hun blir sikkert henrykt over å høre enda mere lakseprat, så hvorfor ikke
. Storyen er skrevet den, ny rekord i antall deler denne gangen. Men hvis det er ingen interesse så kan jeg alltids selge stoffet til et forlag jeg. Det handler om de mest strabasiøse timene i lakseelva Gaula for min del 
. Me, and the salmon. -
Takk kjære storfiskere :-) Vil med stor sannsynlighet bli skrevet en helvill story med masse drama og villskap utpå sommeren en gang :-) Hadde en heftig periode ved elva på tirsdags kveld som bare må se dagens lys hehe. Så stay tuned !
-
Utrolig deilig å lese dette. Mine trakter siden 60-tallet :-) Må bare en tur til Femundsmarka igjen i august.
GoPro
i Tilleggsutstyr
Skrevet · Endret av sølvreven
Så må du kjøpe deg en slik en (ja det baller på seg skjønner du): http://www.rcbutikken.no/produkter/fjernstyrt-rc-helikopter/dji-phantom-quadcopter-drone-gps-24-ghz-rtf.aspx
Jeg vil nok bli flykaptein snart :-) Må bare ha !
Forresten, det med minnebrikke. Det er nok batteriet som setter en stopper for hvor mye du kan filme, også i 1080p. Eller 2.7k. Tenker da også på battery pack som festes bak GoPro. Har selv 64Gb, men klarer aldri å fylle dette med ekstra batteripakke pluss batteri som er inkludert.
Kjøpte selv head strap pluss braketter for å feste på fiskestang men aldri brukt dette (unntatt dette klippet, der jeg festet Gopro på en spenstig og lang fiskestang). Får bedre kontroll med chest strap synes jeg. Der man kan få bedre kontroll på vinkling av Gopro etc. Stødig filming også. Pluss at man kan se hva man filmer hvis man f.eks. har anskaffet seg display. Og man skal ha rimelig kontroll på hodet hvis man bruker head strap når man fisker f.eks. (Har sett en del vinglete filming med dette) Men dette er vel en smakssak. Og hva man skal bruke Gopro til. Ang. se hva man filmer så kan man jo det via wifi til iphone/android. Har testet litt under vann også f.eks. og der må man stole fullt på at kamera er rettet i riktig retning da wifi funker kun ned til max. 10 cm. under ytan :-( Et klipp jeg tok i september for å sjekke om det er noe laks i elva:
1080p
Høy fps (120)er å anbefale (720p f.eks.) hvis du skal få fin og soft slow-motion, hvis du skal bruke det.